johncons

Stikkord: Øystein Andersen

  • Min Bok 4 – Kapittel 38: Mer fra Ungbo

    Det må vel ha vært i 1993 eller 1994 en gang.

    At Glenn Hesler, Axel og jeg, tok T-banen, til Lambertseter for å spille tennis.

    (En søndag vel).

    På T-banen, så satt det også en babe, (vil jeg si), som Glenn Hesler og jeg, kikka litt på da, mens vi gikk av T-banen, på Lambertseter T-bane-stasjon der.

    ‘Ser på damer på min alder’, smalt det fra Axel, (som var 15-16 år vel), da.

    Så Axel begynte å vokse opp, kunne det virke som.

    Og han ble visst til en slags moralist eller feminist, (eller noe), kunne det kanskje virke som.

    Ovenpå var han ihvertfall.

    Og hu dama, på T-banen, hu hadde pupper og alt hu, (ettersom hvordan jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu var mer en babe enn en fjortiss, vil jeg si da.

    Og det angrepet fra Axel, det hadde jeg ikke forventa meg.

    For jeg var vel ikke vant til at Axel turte å være så frekk og direkte.

    (Ihverfall ikke om seksuelle ting).

    Men hverken Glenn Hesler eller jeg, svarte noe da, da Axel sa det her.

    Jeg vet ikke hvorfor Glenn Hesler ikke sa noe.

    Men jeg selv ble ganske paff, da.

    Når jeg kunne spille tennis med en gutt på 16 år, (nemlig Axel da), så kunne jeg vel se på en babe på 16-17-18 år også, skulle man vel tro.

    Men så ikke da, ifølge Axel.

    Som liksom plutselig var som Oslos svar på Taliban da, (eller Ottar var kanskje mer kjent, på den tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel var også nedlatende, en gang, på Ungbo.

    (Et år eller noe etter det her vel).

    Glenn Hesler hadde besøk av Bengt Rune og Kalle, (de biljard-kameratene til Øystein Andersen, fra Min Bok 2).

    Og det er mulig at Øystein Andersen også var der.

    Det husker jeg ikke helt.

    Og så, så kom plutselig Axel på besøk, til meg, da vel.

    (Eller om det var til Pia).

    Og så kjefter han på Glenn Hesler og kameratene hans, som sitter og spiller et brettspill, som heter ‘Axis and Allies’ vel, (eller noe sånt).

    Og sier til alle de, at de må komme seg ut på byen, og få seg damer, (eller noe).

    Og jeg flytta jo fra Ungbo, i januar 1996.

    Og Axel er jo født høsten 1978.

    Så Axel kan ikke ha vært mer enn maks 17 år gammel, da han kjefta på Glenn Hesler og hele kameratgjengen hans.

    Så Axel ble mer og mer kjepphøy, da.

    Enda jeg hadde prøvd å advare han, det året jeg leide et rom av faren og stemoren hans, på Furuset.

    Om at han burde være mer forsiktig med kjeften sin.

    Hvis ikke så kunne han lett havne i bråk, (og sånn), seinere da, mente jeg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kalle, (og kameratene hans), de begynte forresten å jobbe, med å drive en fiskebutikk, i Larvik.

    Ikke så lenge etter det her vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg, da).

    Og det var en fiskebutikk i Nansetgata, som jeg hadde pleid å sykle forbi, under oppveksten min, husker jeg.

    Og som jeg husker det, at det lukta vondt av.

    Og det kunne Glenn Hesler bekrefte, (mener jeg å huske).

    At Kalle og dem hadde sagt det, (til Glenn Hesler da), at de forrige eierne der, ikke var noe flinke, til å holde det reint, i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på byen, i Oslo.

    Så møtte jeg Bengt Rune, (fra Biljardhallen), ved Ellingsrudåsen T-banestasjon.

    (Faren til Bengt Rune, nemlig Kurt som Glenn Hesler kalte for Skurt.

    Han dreiv forresten også en pub, i Strømmen, på den her tida).

    Bengt-Rune, (aka. Benkern), han bodde jo på Rasta.

    Så det er mulig at han hadde gått, fra Rasta og til Ellingsrudåsen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Hva vet jeg.

    Bengt-Rune, han skulle på Stedet, (som seinere skiftet navn til Tiger Tiger, vel).

    Og jeg pleide også å dra på Stedet, på den her tida.

    (Kanskje på grunn av at jeg ville unngå de ‘Snorre-folka’, altså de damene fra Bærum og han fra Ellingsrudåsen, som jeg traff på Snorre, nyttårsaften, 1994.

    Hvem vet).

    Så jeg møtte Bengt-Rune igjen, seinere den kvelden, på en bar, (som var inne i et ganske lite rom), inne på Stedet der, da.

    For Bengt-Rune, han kjente bartenderen der, da.

    Og bestilte masse forskjellige drinker og sånn, da.

    Men jeg syntes at det var kjedelig, å bare stå der, og prate med bartenderen og Bengt Rune, da.

    Så jeg gikk mest rundt på diskoteket der, og sjekka damer, da.

    Eller jeg prøvde vel ihverfall.

    For Stedet gikk vel gikk for å være et litt harry sted, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Bengt-Rune og dem, var på besøk, hos Glenn Hesler, på Ungbo der.

    Så spurte jeg dem, om dem hadde sett noen bra filmer, i det siste.

    (Bare for å ha noe chatte om, da liksom).

    Og da sa Bengt-Rune det, at en film som het ‘Bad Boys’, var bra, da.

    Og da spurte jeg om det var en pornofilm.

    For jeg syntes at det hørtes litt rart ut, det filmnavnet, da.

    Men det var det visst ikke da, sa Bengt-Rune.

    Og jeg hadde nettopp fått en bærepose, (eller om det var to bæreposer), med dårlige VHS-pornofilmer, av Øystein Andersen.

    Ikke så lenge før det her, da, (var det vel).

    (Som en eller annen bare skulle kaste da, sa Øystein Andersen).

    Så det er mulig at det var derfor, at jeg lurte på, om den Bad Boys-filmen, var en pornofilm, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han hadde også en kamerat, fra Chile, (var det vel), som het Mariuano, (eller noe), husker jeg.

    Og de kom en gang, for å besøke meg, på Rimi Nylænde der, (husker jeg).

    (Fordi at Axel ville låne penger av meg vel.

    Hvis ikke det var etter at jeg ble butikksjef der da, (høsten 1998).

    Eller de var der kanskje flere ganger, det er mulig).

    Og en annen gang, så var dem på besøk hos meg, på Ungbo der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg liggende en CD-singel, med Seigmen, (på rommet mitt), husker jeg.

    For vi hadde fortsatt ikke MTV, men den sangen, den hadde jeg sett, på ZTV, (eller noe sånt), da.

    Og den sangen, den satt Axel på, på stereoanlegget mitt da, mener jeg å huske.

    Og et år eller to seinere, (etter at jeg hadde flytta fra Ungbo vel), så fortalte Axel meg det, at Mariuano og han, de hadde fått lov til å være backstage, før en Seigmen-konsert, på Sentrum Scene, (eller noe sånt), vel.

    Og da hadde han ene i det bandet, han hadde liggi og knulla ei dame, rett foran alle de andre som var backstage der da, (fortalte Axel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen CD-singel, som jeg kjøpte, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var Oasis, med ‘Wonderwall’.

    (Etter at jeg hørte den på TV eller radio, vel).

    Og den første tida, etter militæret.

    Så kjøpte jeg forresten CD-en ‘Dirt’, med Alice in Chains, (husker jeg).

    Som var den CD-en, sammen med Red Hot Chili Peppers og ‘Blood Sugar Sex Magik’, som jeg hørte mest på, i 1993 og 1994, vel.

    Sammen med ‘The Stone Roses’, (het vel det albumet), med nettopp the Stone Roses da, (som jeg kjøpte på CD, et år eller noe, før jeg dro i militæret, vel).

    Og jeg hørte vel også en del på Pearl Jam, Nirvana og andre band som Stone Temple Pilots og Smashing Pumpkins, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), da.

    Hildegunn, hu digga ‘Creep’, med Radiohead, (husker jeg).

    Og hu kjøpte også det nye Alice in Chains-albumet.

    (Nemlig ‘Jar of Flies’, husker jeg).

    Men det albumet, det likte ikke jeg så bra da, husker jeg.

    Og jeg syntes også, at ‘Creep’ etterhvert ble en litt kjedelig sang, da.

    (For den gikk så mye på TV også, da).

    Så Hildegunn og jeg, vi hadde ikke helt den samme musikksmaken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ‘Dirt’-albumet, det kjøpte jeg brukt, husker jeg.

    Hos en brukthandel, ved Youngstorget der.

    Så det albumet, (som var et av mine favorittalbum da, på 90-tallet), det kjøpte jeg for bare 40 kroner, eller noe, da.

    Men det var nedgangstider, på den tiden.

    Og nå i det siste, så har jeg lurt på det, om det kan ha vært Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, som hadde solgt den CD-en, i den bruktbutikken.

    Hvis han fikk dårlig råd, etter militæret.

    For lag 1, de pleide å spille det ‘Dirt’-albumet, det siste halvåret cirka, som vi var i militæret da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hørte også på Pulp og ‘Common People’, på den her tida, (mener jeg å huske).

    Så jeg fikk med meg ‘Brit Pop-bølgen’ da, selv om jeg jobba mye på Rimi, (og etterhvert også på Norsk Idrettshjelp), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 36: Mer fra Ungbo

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud slutta, på Rimi Nylænde, og vi bare ble to ledere der, (butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, som ble forfremmet til assisterende butikksjef), fra november/desember 1994.

    Så ble det jo problemer med Glenn Hesler, siden han dukka opp, på Rimi Nylænde, og klagde på at jeg ikke rydda ostedisken der like bra, som før jeg ble forfremmet da, og fikk mer ansvar.

    Men Glenn Hesler hadde kanskje ikke fått med seg det, at jeg ble forfremmet hele tida, på Rimi Nylænde der.

    Det er mulig.

    For jeg var jo først ringehjelp, (utlånt fra Rimi Munkelia), og så fast ansatt, og så ansvarlig for ostedisken, (med mere), og så låseansvarlig, og så aspirant og så assisterende butikksjef.

    Alt dette i løpet av et drøyt år da.

    Fra høsten 1993 til januar 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på Ungbo, så ble jeg også angrepet av Glenn Hesler da, husker jeg.

    Jeg lå og halvsov, i sofaen, i stua, etter jobb, en gang.

    Og personsøkeren min lå på salongbordet der da.

    Mens Glenn Hesler og Øystein Andersen gikk ut, av Ungbo, etter å ha vært på Glenn Hesler sitt rom der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg sov ikke, jeg bare hvilte liksom, etter å ha hatt en tidligvakt antagelig, på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, (mens de gikk ut av Ungbo-leilighet), at han skulle kødde med meg, da.

    (Siden Glenn Hesler ikke likte at jeg lå på sofaen der, da.

    Eller noe sånt.

    Av en eller annen grunn).

    Og like etter at de gikk ut døra, så ringte personsøkeren min.

    Fra et ‘tulle-nummer’, da.

    Så det var nok Glenn Hesler da, skjønte jeg.

    (For Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde mobiltelefon, i bilen sin, som de brukte når de jobba, for automatfirmaet sitt, da).

    Så jeg bestemte meg for å ta igjen, på Glenn Hesler, da.

    (For jeg mente det at jeg hadde lov til å ligge å slappe av på sofaen der.

    For det hadde jeg pleid å gjøre fra før han flytta inn der, for å si det sånn).

    Jeg tok hans Super VHS-video, (var det vel).

    Som stod i stua der.

    Og låste den inn i Ungbo sin bod, i gangen, bort mot vaskekjelleren der.

    Så da Glenn Hesler kom hjem, ut på kvelden.

    (Var det vel).

    Så ‘gura’ han da, (overhørte jeg), og skreik til Øystein Andersen, at videoen hans hadde blitt stjålet da, (eller noe).

    Og da lo jeg litt, (ihvertfall inni meg), inne på rommet mitt da, (husker jeg).

    Og så, mens Glenn Hesler og Øystein Andersen var inne på rommet, til Glenn Hesler.

    Så henta jeg videoen til Glenn Hesler igjen, i kjellerboden, og satt den tilbake igjen i stua, da.

    Og da husker jeg at jeg overhørte det, at Glenn Hesler sa til Øystein Andersen, at ‘det her skal jeg aldri prata med han om’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og et år eller noe, før det her igjen.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, prata om meg, utafor rommet mitt.

    Og da sa Øystein Andersen, (var det vel), at han trodde det, at jeg ville prøve å gjøre det sånn, at jeg først fikk lappen og så bil, osv.

    Altså at jeg ville bli en sånn ‘standard rat-race fyr, da’, hadde jeg nær sagt.

    Så jeg skjønte det, at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de prøvde å fundere seg fram til, hvordan jeg ville prøve å få suksess i livet, da.

    Så Glenn Hesler og Øystein Andersen må nok ha vært i noe slags undergrunn, tror jeg.

    (Jeg husker jo også måten de prata seg imellom om, at alle vinduene på SIA, hadde blitt bytta ut, (noen år før det her igjen, da).

    Som jeg har skrevet om i en av de tidligere Min Bok-bøkene.

    Da ville de ikke forklare for meg, hva det var, som var grunnen, til at de måtte bytte ut vinduene, på Sentralsykehuset i Akershus, (som lå i Lørenskog), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så var Magne Winnem, Glenn Hesler og jeg, ved friidrettsbanen, på Lambertseter der.

    (Hvor vi vanligvis spilte tennis, på de gratis, kommunale tennisbanene like ved, da).

    En søndag var vel dette, antagelig.

    Og det er mulig at Axel var der og.

    Magne Winnem ville at vi skulle løpe 800 meter, husker jeg.

    Og jeg vant med nesten en hel oppløpsside da, foran Magne Winnem.

    Og jeg husker ikke om Glenn Hesler var med.

    Men hvis han var med, så kom han på tredjeplass da, (i såfall).

    Og jeg husker ikke heller helt sikkert, om Axel var der.

    Men hvis han var der, så bare så han på da.

    (Jeg tror ikke han var med å løpe, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i løpet av den tida, som både Glenn Hesler og jeg, bodde på Ungbo.

    (Som må ha vært i snaut et og et halvt år vel, fra begynnelsen av 1994, kanskje.

    Noe sånt).

    Så var det sånn, at jeg ble med Glenn Hesler og Øystein Andersen, på jobb, for spilleautomatfirmaet deres, en gang, (husker jeg).

    Og da, så satt jeg på med den hvite varebilen, til Glenn Hesler, (husker jeg).

    (En Ford Transit, eller noe, kanskje).

    Og Øystein Andersen kjørte vel kanskje den røde Toyota Hi-Ace-en deres da.

    Som var den første firmabilen deres, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så skulle vi, til en videosjappe, (eller noe), ute i Follo, et sted, (husker jeg).

    Og det var litt rart, (synes jeg nå, ihvertfall), at Glenn Hesler og Øystein Andersen plutselig skulle dra meg med dit, en dag.

    Og det var også noen ungdommer der, som så litt rart på meg vel, (syntes jeg at jeg merka, ihvertfall).

    Så det er mulig at det var noe galt, i forbindelse med det her, at Glenn Hesler plutselig ville at jeg skulle bli med han og Øystein Andersen på jobb, en dag, da.

    For det var et engangstilfelle, for å si det sånn.

    (Hvis man ser bort fra TG94, ihvertfall).

    Og det var ikke noe spesiell anledning, (som jeg kunne skjønne, ihvertfall), til at jeg skulle bli med dem på jobben, akkurat den dagen.

    Så det var vel ihvertfall litt underlig dette, at jeg ble dratt med dem på jobb, den her dagen da, (må man vel si).

    (En dag jeg hadde fri fra Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var denne dagen, i 1994 vel.

    At jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til spillbutikken Spiderman, i Kirkegata, i Oslo, der.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de hadde spilleautomater, satt ut, i den butikken.

    Og de hadde også et kombinert lager og verksted, i nabolokalet, (eller om det var kjelleren), til Spiderman der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Glenn Hesler han fortalte det, (husker jeg).

    At noen albanske dørvakter, på et utested, litt nærmere Karl Johan, enn der Spiderman lå.

    De pleide ofte å dra med seg noen fulle gjester, inn i et smug, i Kirkegata der, og banke de opp.

    Sa Glenn Hesler, at han og Øystein Andersen ofte pleide å se, når de kjørte forbi det utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg var med Glenn Hesler og Øystein Andersen, til en videosjappe, på Bislett der, hvor en de kjente, som het Henning vel, jobba.

    Det er mulig at det var den samme dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 35: Nyttårsaften 1994

    Nyttårsaften 1994, så befant jeg meg alene, husker jeg, på Ungbo der.

    Uten at jeg husker hvor de andre var.

    Jeg bestemte meg for å gå ut på byen.

    Og jeg tok på meg dress vel.

    (Siden det var nyttårsaften, da).

    Så det må vel ha vært smokingbuksa og dressjakka til ‘party-dressen’ min, samt antagelig et blått og grønt Carlsberg-slips, som jeg en gang hadde fått, av Magne Winnem.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien bort til T-banestasjonen, så møtte jeg noen rånere, (må man vel kalle dem).

    Jeg hørte at han ene sa, (til han andre), at hvis jeg så på dama deres, så skulle dem banke meg opp da, (eller noe).

    Så jeg gikk ikke så bra overens med de lokale ungdommene, på Ellingsrudåsen, da.

    Det var et ganske tøft og harry miljø der, må man vel si.

    Litt prega av folk i bolebokser, for eksempel.

    Det var liksom litt den stilen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg på diskoteket Snorre, (i Rosenkrantzgata vel), husker jeg.

    Og jeg satt bare i baren der da, for meg selv, (husker jeg), og drakk noen halvlitere, da.

    Selv om det stedet var ganske fullt, så kjente jeg ingen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt i baren der, så hendte det plutselig noe rart, husker jeg.

    Ei smellvakker og hot ung blondinne kom plutselig og satt seg på fanget mitt der.

    Og da skjønte jeg ikke noe, (må jeg innrømme).

    Men jeg lot henne sitte der litt, da.

    (For jeg ble litt paff vel).

    Men jeg skjønte liksom ikke hvor hu kom fra, da.

    Jeg hadde aldri sett henne før, for å si det sånn.

    Og hu var så pent kledd osv., så jeg regna med at hu var fra Oslo Vest, eller noe.

    Så jeg ba henne gå å finne seg en rik mann, etterhvert.

    For jeg hadde ikke så god råd, da.

    Så jeg tenkte at jeg hadde ikke råd, til å ha en dame som henne.

    Og jeg følte meg litt mislykka da, (må man vel si).

    Og jeg tenkte vel det, at det måtte være noen som tullet med meg.

    Siden det plutselig dukka opp en dritfin, ung blondinne, som bare satt seg på fanget mitt, ved bardisken der.

    Da var det noe galt, tenkte jeg vel.

    (Selv om jeg nok var litt full, da).

    Men hu blondinna virka vel ikke så full, tror jeg.

    Hu gjentok spørrende etter meg, (må man vel si), det jeg hadde sagt, om at hu burde finne seg en rik mann.

    Og så forsvant hu da, like raskt som hu hadde dukka opp, (må man vel si).

    Men jeg tenkte vel ikke på å spørre henne, hvorfor hu hadde satt seg på fanget mitt.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Senere den kvelden, så møtte jeg også på et par unge damer, fra Bærum, (var det vel).

    Jeg husker ikke om jeg møtte de også på Snorre.

    Det er vel mulig at det ble litt vel pinlig på Snorre etter det at hu unge, smekre blondinna plutselig satt seg på fanget mitt der.

    Så det er mulig at jeg gikk derfra etter det.

    Det husker jeg ikke helt for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg ble kjent med de to damene fra Bærum, da.

    Og hu ene het det samme, som sjefen min.

    (Nemlig Elisabeth).

    Så det ble litt rart det og, husker jeg.

    De damene, de ble også kjent med en annen kar, husker jeg.

    Og det viste seg det, at han også bodde på Ellingsrudåsen, da.

    Og hu andre Bærumsdama, enn hu Elisabeth, ga han skryt for jakka, (eller om det var frakken), sin, husker jeg.

    For han hadde en dyr, lang skinnjakke da, som han hadde kjøpt på Grønland, tror jeg.

    Mens jeg hadde på meg en billig, brun jakke vel, fra Hennes og Mauritz, eller noe.

    Som jeg vel ikke brukte så mye, etter dette vel.

    Hvorfor jeg ikke hadde på meg den vinrøde Levis-jakka, fra JC, på Oslo City.

    (Som jeg kjøpte etter å ha jobbet på Forsvarets Overkommando, i 1990, den gangen).

    Det husker jeg ikke.

    Men jeg mener at jeg overhørte det, at hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, snakka dritt om den jakka, en gang, ovenfor ei kvinnelig kollega av oss, vel.

    (Like etter jobb en gang, på Rimi Karlsrud, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ‘andre’ Bærumsdama, hu sa også det, at hu trodde at hu Elisabeth ville kline, på slutten av kvelden, da.

    (Hvis ikke dette var den andre gangen jeg møtte dem, da.

    For alle vi fire møttes faktisk igjen en gang, cirka en ukes tid seinere vel).

    Så jeg var sammen med hu Elisabeth, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen var sammen med hu andre Bærumsdama, da.

    Kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klinte vel litt med hu Elisabeth, mener jeg å huske, da.

    Like ved Egertorget, i Oslo sentrum, en natt til søndag.

    (Noe sånt).

    Selv om dette vel må ha vært i januar, så det må vel ha vært ganske kaldt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De to Bærumsdamene, de skulle vel ta nattbussen, tilbake til Bærum, eller noe.

    Så det ble sånn, at han andre fra Ellingsrudåsen og jeg, vil gikk i lag, i motsatt retning, av den veien, som de to Bærumsdamene dro, da.

    Etter at vi alle fire hadde avtalt å møtes igjen, helgen etter vel, på Egertorget, da.

    (Den neste lørdagskvelden, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Og han karen fra Ellingsrudåsen, han dro meg med inn på en kebabsjappe, i Karl Johan der.

    (Like ved Stortorvet der).

    For han var så fan av kebab da, husker jeg.

    Og jeg var sulten, så jeg kjøpte også kebab, da.

    Selv om den kebaben ikke smakte helt likt som den kebaben de hadde hatt i Brighton, i 1990, (som Øystein Andersen var så fan av da, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), men likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som vanlig på nyttårsaften, i Oslo.

    (Jeg hadde jo stått og fryst, sammen med hu Laila Johansen, i taxikø, nyttårsaften 1989).

    Så var det lang tid å vente på drosje.

    For nattbussene gikk ikke på nyttårsaften.

    Hvis ikke nyttårsaften tilfeldigvis var på en fredag eller lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå å fryse, på taxiholdeplassen.

    (Nede ved Østbanehallen/Plata der).

    Så jeg tenkte ut en plan, da.

    (Som vel egentlig var en plan, som Magne Winnem hadde prata om, en gang, et av de første årene, som jeg bodde, i Oslo).

    Nemlig å begynne å gå ut mot Gamlebyen der.

    (Eller hva det heter der igjen).

    For å prøve å stoppe de drosjene som kom kjørende tilbake inn igjen mot sentrum, da.

    Og en piratdrosje stoppa, da.

    (Eller ‘privatdrosje’, som Laila Johansen vel ville ha sagt).

    Etter at vi hadde gått i 10-15 minutter kanskje, da.

    Og vi var ganske fulle og kalde, så vi satt oss inn i den piratdrosja, da.

    Den piratdrosja, den var bygget sånn, at det ikke gikk an å åpne dørene innenfra.

    (Dørhåndtakene var tatt bort).

    Så han andre karen fra Ellingsrudåsen, han ble litt redd, tror jeg.

    (Mens jeg var ganske drita, da).

    Han piratdrosjesjåføren, det var en innvandrer.

    Muligens en pakistaner, eller nord-afrikaner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han drosjesjåføren, han visste ikke hvor Ellingsrudåsen var.

    Men jeg sa til slutt Furuset Senter, da.

    (Eller noe).

    Og det visste han hvor var.

    Og da vi kom dit, så forklarte jeg det, at vi egentlig skulle til Torgbua, (som var bare noen hundre meter lenger bort, da).

    For han hadde ikke skjønt hvor vi mente, da vi prøvde å forklare veien, nede i Oslo sentrum der, da.

    Men da skulle han ha 20 kroner ekstra, (eller noe), for å kjøre bort til Torgbua istedet for til Furuset Senter, da, (husker jeg).

    (Og det sa jeg at var greit da, selv om det ikke var så mye lenger, til Torgbua enn til Furuset Senter, akkurat.

    Men det sa jeg, bare for å bli ferdig med det, siden jeg ikke gadd å krangle om 20 kroner, liksom.

    For avkjøringa til Furuset Senter, fra Gamle Strømsvei, den var mye lenger, enn avkjøringa til Torgbua, da.

    Men jeg tror ikke at han piratdrosjesjåføren brukte så mye mer bensin, på å kjøre til Torgbua, (istedet for å kjøre til Furuset Senter), akkurat.

    Men men).

    Og han andre karen fra Ellingsrudåsen.

    Han bodde langt unna Torgbua.

    (Og mot Karihaugen, liksom i retning fra sentrum, da).

    Men han turte ikke å sitte på med han piratdrosjesjåføren lenger, tror jeg.

    Så han gikk også av ved Torgbua der da, husker jeg.

    Også gikk han bort i retning av Ellingsrudåsen Senter der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lørdagen etter, så var jeg på Egertorget der, da.

    Og han andre fra Ellingsrudåsen, han var også der, (husker jeg).

    Men de to Bærumsdamene, de dukka ikke opp.

    Så jeg sa bare hadet, og så gikk jeg i retning av Slottet, (og utestedene i den ‘vanlige’ delen av Karl Johan), der.

    Men så ropte noen navnet mitt vel.

    For da hadde nemlig de to Bærumsdamene kjent oss igjen, da.

    Og de ville på et utested, som het 2 Brødre, (som lå bort mot Grønland vel), husker jeg.

    (Altså ikke 3 Brødre, men 2 Brødre).

    For de var kanskje ikke gamle nok til å komme inn på 20-års grense steder, eller noe sånt, da.

    Jeg hadde jo nettopp blitt forfremmet, til Assisterende Butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hadde kanskje jobbet hele lørdagen.

    Det er mulig.

    Jeg hadde ihvertfall en sånn syvende sans-aktig ‘kalender-bok’, som jeg kikka litt i, for å se når jeg hadde fri vel, mens jeg stod i baren, på 2 Brødre der, da.

    Og der hadde jeg jo skrevet ‘Elisabeth’, på en lørdag, da.

    For Elisabeth Falkenberg og jeg, vi jobba jo annenhver lørdag, (som ledere, på Rimi Nylænde), da.

    (I tillegg til fem vanlige vakter.

    Så vi jobba en del ekstra, da.

    Siden vi bare var to ledere).

    Men da lurer jeg på om hu ‘andre’ Bærumsdama, lurte på om jeg da mente hu Elisabeth fra Bærum, når jeg hadde skrevet ‘Elisabeth’, i sjuende sans-en min.

    For jeg skreiv enten ‘Erik’ eller ‘Elisabeth’ på lørdagene, da.

    Ettersom hvem som hadde jobb-lørdag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel denne kvelden, som jeg klinte med hu Elisabeth da, ikke så langt unna Egertorget der.

    For hu ‘andre’ Bærumsdama mente at hu Elisabeth ville at jeg skulle gå bort til henne der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Hu Elisabeth, hu forklarte det, at hu hadde ikke lyst til å bli med opp til Ellingsrudåsen.

    For hu skulle jobbe for faren sin, på en eller annen messe, ute i Bærum vel, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og etter det her, så ble det vel ikke til, at jeg traff de her folka, igjen.

    (Mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn.

    Jeg likte vel kanskje ikke helt det opplegget.

    Det var en ting å ha dame.

    Men en kanskje en annen ting å få med et ekstra par på kjøpet.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg traff de her folka igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 17: The Gathering 1994

    Når det gjaldt påsken 1994, så hadde Glenn Hesler spurt meg, om jeg ville jobbe et par dager, for han og Øystein Andersen, med å veksle, og passe på spilleautomatene deres, i Rykkinnhallen.

    For de trengte litt avveksling da, skjønte jeg.

    Det var sånn på den her tida, at jeg meldte meg frivillig, til alle de ledige påskevaktene, på Rimi Nylænde, husker jeg.

    Så jeg var vant til å ta alt det arbeidet jeg fikk tilbudt, da.

    Så jeg slo til på forslaget til Glenn Hesler også, da.

    Selv om Øystein Andersen, (som jo hadde kutta meg ut), var hans kollega, så prøvde jeg bare å snakke minst mulig med han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Rimi har jo stengt i påsken, på skjærtorsdag, langfredag, og første og andre påskedag.

    Så det var vel et par av disse fridagene, som jeg jobba, i Rykkinnhallen da, for spilleautomatfirmaet til Glenn Hesler og Øystein Andersen, nemlig Action Arcade, som hadde fått rettighetene til å ha spilleautomater, på The Gathering, det året, da.

    Jeg husker at jeg satt på T-banen, på vei fra Lambertseter til Brynseng, (for å bytte T-bane der, til Furusetbanen, da).

    Dagen før jeg skulle jobbe på The Gathering, (eller noe).

    Og da satt hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, i den samme T-banevogna, som meg, (mener jeg å huske).

    Og hu satt sammen med to-tre andre folk, en del benker lenger fram i toget, enn meg da.

    Og jeg mener å huske at hu prata noe dritt, om at jeg ikke gadd å børste av meg noe støv, på Rimi-buksa mi, engang, (til de folka hu satt sammen med).

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    For hu ville ikke bli med meg på kino da, (like før det her vel), så vi prata vel ikke sammen, på den her tida, (tror jeg).

    Men det at jeg ikke børsta av meg støv på buksa, det var vel en uvane, som jeg hadde fått, i Geværkompaniet, hvor vi krøyp i gjørma hele tida, (som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

    Så der hang vi bare tøyet opp til tørk, (var det vel), eller vi brukte en klesbørste eventuelt, som vi hadde der, da.

    Men vi gikk ihvertfall ikke å børsta av oss jord osv., fra buksa hele tida.

    For da hadde vi vel nesten ikke fått tid til å gjøre noe annet, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte i den nye varebilen, (var det vel), til Glenn og Øystein, til Rykkinnhallen, en av dagene der, så var det ny sang, på radioen, mener jeg å huske.

    Og det var Beck med ‘Loser’, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arbeidet mitt, for Action Arcade det bestod for det meste av at jeg satt ved et bord, og veksla penger, for ungdommer som skulle spille på spilleautomater, da.

    Automatene som var der det var flipperspillet Twilight Zone, (husker jeg), og et skytespill hvor man brukte en slags gevær-joystick, da.

    Og kanskje 7-8 andre automater.

    (Noe sånt).

    Og det var også et airhockeybord der, husker jeg.

    (Selv om det stod i selve hallen nedenfor).

    Og det mener jeg at jeg fikk spille gratis på, en del ganger, mot Glenn Hesler vel.

    Så det var mulig at det airhockeybordet også var Glenn og Øystein sitt, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også et stort nøkkelknippe, med nøklene, til alle automatene, husker jeg.

    På de øktene som jeg jobba der, da.

    I tilfelle det var noe feil på noen av automatene, og noen mynter for eksempel satt seg fast, inni dem, (eller noe), da.

    Så jeg hadde ansvar for alle automatene der da, må jeg si.

    Og i stille perioder, så kunne jeg spille selv, så mye jeg ville der, da.

    Og jeg tulla litt med det Twilight Zone-flipperet da, (var det vel).

    For det pleide å stå i Ungbo-leiligheten vår faktisk.

    (I det store kombinerte TV-stue, spisestue og kjøkken-fellesrommet der.

    Mellom spisestuebordet og et av kjøleskapene vel).

    For det hadde Øystein og Glenn satt der, (av en eller annen grunn).

    Så det flipperet kjente jeg ganske bra, da.

    For det kunne jeg jo spille gratis på, så mye jeg ville, hver dag.

    Selv om jeg ikke spilte så mye, fordi det bråka ganske bra, og det var kanskje ikke verdens morsomte flipper heller, (syntes jeg vel).

    Men det flipperspillet, det spilte en fin melodi da, (husker jeg), og jeg satt lyden på full guffe, på det flipperet, om natta der, da.

    For da skjedde det ikke så mye der.

    Unntatt at noen nede i hallen nedenfor, (for automatene stod på noen slags balkonger der, eller hva man skal kalle det), spilte noe musikk, på et stereoanlegg vel.

    Og da, så spilte jeg musikk og da, på det flipperet, (siden jeg kjeda meg litt da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det må ha vært første og andre påskedag, (eller noe), som jeg jobba, på TG 94.

    For jeg husker det, at jeg jobba der, under premieutdelingen.

    (For beste demoer og sånn, da).

    For plutselig, (mens jeg stod på den ‘balkongen’ der, da).

    Så brøt det ut en nesten uvirkelig diskettkrig, i Rykkinnhallen.

    Noen kasta noen disketter mot scenen, (hvor premieutdelingen var), men de bommet, da.

    Og da fikk noen andre, (som også satt i salen der, men nærmere scenen), disse diskettene i huet da, (eller noe).

    Også kasta de en diskett blindt tilbake, (mot de bakerst i hallen, da), i sinne.

    Og sånn fortsatte det da, at fler og fler ble truffet av disketter, og ble sinna da, og kasta disketter tilbake.

    Og jeg så jo dette spetakkelet, fra orkesterplass, (må jeg si).

    Og dette gikk ganske raskt.

    Først var det vel bare noen få disketter, som ble kasta.

    Men etter noen sekunder bare, (for dette var vel over på et minutt, eller noe, vil jeg si).

    Så var lufta tjukk av disketter, (vil jeg si).

    Det så nesten ut som at en stor fugleflokk, (eller lignende), fløy i lufta, mellom der Øystein Andersen og jeg stod, (oppe på den balkongen, der spilleautomatene var da), og folka som satt ved datamaskinene sine, nede i salen, da.

    Det må ha vært mange hundre, (hvis ikke mange tusen), disketter, samtidig, i lufta der, (vil jeg tippe på).

    Og så godt som alle, (eller ihvertfall noe sånt som halvparten av folka der), må vel ha vært med på den her diskettkrigen, tror jeg.

    (Det virka ihvertfall sånn for meg, på det verste der).

    Og gudene vet hvor mange som ble truffet.

    Før den diskettkrigen var over, like fort som den hadde startet, da.

    Så dette var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, de fikk lov til å sove, på et rom, sammen med arrangørene, (husker jeg).

    Et rom som Øystein Andersen viste meg, (oppe i andre etasje der), da.

    Men jeg kan ikke huske at jeg sov der, (selv om jeg ikke husker dette helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den andre dagen, som jeg jobba der, (eller noe).

    Så dukka det plutselig en svensk forretningsmann, i 40-årene, (eller noe), opp der, som ville veksle til seg mange mynter da, (husker jeg).

    Jeg lurte vel litt på, hva han skulle med alle disse myntene.

    Men vi hadde vel ikke akkurat mangel på mynter der heller.

    Så jeg lot han veksle da.

    Og etterhvert, så merka jeg det, at det ikke var så mange folk, som ville spille på spilleautomatene, som det hadde vært, dagen før osv., da.

    Og noen fortalte meg vel det, at en svenske plutselig hadde dukka opp, i første etasje der, i Rykkinnhallen, med en Virtual Reality-maskin, da.

    Noe som var noe helt nytt, på den her tida.

    Så nesten alle ungdommene på The Gathering, de ville jo da mye heller bruke pengene sine, på den kule, nye spilleautomaten, til han svensken.

    Enn på de mer gammeldagse spilleautomatene, til Glenn og Øystein, da.

    (Husker jeg).

    Men jeg fortalte vel til Glenn og Øystein, om hvor sleip, som han svenske forretningmannen, hadde vært.

    Siden han jo bare hadde gått til Arcade Action, (nemlig en konkurrent, da), for å veksle penger, uten å forklare det, at han var nettopp en konkurrent, da.

    Og Glenn og Øystein, de mente vel også det, at dette var et slags avtalebrudd, fra The Gathering-arrangørene, (nemlig en datagruppe som het Crusaders og en annen datagruppe, som jeg ikke husker navnet på nå).

    For Arcade Action hadde vel blitt lovet, å ha en slags enerett, når det gjaldt å ha automater, på The Gathering, det året da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så når han svensken fikk lov av The Gathering-arrangørene, til å ha en sånn Virtual Reality-maskin der, de siste par dagene, av TG 94.

    Så var vel dette et slags avtalebrudd, fra Crusaders og dem, mente vel ihvertfall Øystein Andersen og Glenn Hesler da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at The Gathering 1994 var ferdig.

    Så ble jeg forresten også dratt med, av Glenn og Øystein, på en fotballkamp, for arrangører, (må det vel ha vært), i en ‘gymsal-aktig’ sal, som var ved siden av ‘hovedhallen’ der da, i Rykkinnhallen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde også hjelp av to vietnamesiske ungdommer, som de kalte for Smile og Fireball, den siste dagen der, da.

    For jeg husker det, at Smile og Fireball, de bar på en spilleautomat, like ved hovedutgangen, til Rykkinnhallen der.

    Mens Øystein Andersen sjefa over dem, da.

    Og Smile og Fireball, de klarte vel å miste en spilleautomat, i gulvet, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da kjefta vel Øystein Andersen fælt på dem vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo

    Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.

    Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.

    Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.

    For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.

    Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.

    Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).

    Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.

    Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.

    Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.

    Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.

    Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.

    Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.

    Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.

    (Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).

    Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.

    (For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).

    Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.

    Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.

    Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.

    Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.

    Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.

    Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.

    Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.

    Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).

    Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?

    Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.

    Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).

    Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.

    Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.

    Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.

    Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.

    Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.

    Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.

    Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.

    Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.

    Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.

    Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.

    (Og på det møtet, så var det bare tre folk.

    Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).

    Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.

    Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.

    Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.

    Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.

    Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.

    Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.

    At det hadde blitt mye bedre der.

    For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.

    Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.

    (Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).

    Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.

    Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).

    (Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).

    Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.

    (Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).

    Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).

    Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.

    Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.

    Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.

    Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).

    Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.

    Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.

    For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).

    (Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var vant til å bo der aleine, da.

    Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hildegunn fikk rom der.

    Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.

    Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.

    Og så, etter et måned eller to vel.

    Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.

    Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.

    Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.

    Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.

    Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.

    Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).

    (Noe sånt).

    Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.

    Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.

    Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.

    Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.

    Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).

    For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.

    Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.

    Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.

    For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.

    Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.

    Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).

    Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.

    Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.

    Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.

    Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.

    Så at det skal ha vært analsex, da.

    Hm.

    Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).

    Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.

    (Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, ikke så mange dager etter det her.

    Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).

    Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.

    Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).

    Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.

    Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.

    Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.

    Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.

    (Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

    En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

    Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

    Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

    Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

    Uten at han gir noe forklaring, på dette.

    Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

    Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

    Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

    Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

    Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

    (Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

    Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

    Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

    (Noen uker før jeg dro i militæret.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

    Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

    (Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

    Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

    På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

    Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

    På Manhattan vel.

    Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

    Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Winnem var litt sur på meg.

    Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

    Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

    Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

    Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

    Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

    Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

    Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

    Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

    Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

    Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

    Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

    Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin ‘favoritt-direktør’, mener jeg å huske.

    Nemlig Ruzicka vel.

    (Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

    Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

    Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

    Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

    (Så han trodde kanskje at noe var galt.

    Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

    Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

    Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

    Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

    Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het ‘Ungarsfesten’, med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

    Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

    Så det ble til at jeg droppa det da.

    Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

    Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

    Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII

    Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.

    Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.

    Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.

    Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.

    Men vi snakka ikke så mye om det her.

    Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.

    Det er mulig.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.

    Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.

    (Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).

    Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.

    For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).

    Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.

    Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).

    Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.

    Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.

    Som hadde kostet 3900, i sin tid.

    (Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den Mitsubishi-TV-en.

    Den hadde ikke digital tuner.

    Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).

    Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).

    Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).

    (For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.

    (Månedene før jeg måtte i militæret).

    Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.

    For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.

    Så jeg fikk låne den timeren, da.

    Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).

    Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.

    Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.

    Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).

    Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.

    En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.

    Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.

    Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.

    På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.

    På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).

    (Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).

    Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.

    Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.

    Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.

    Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.

    Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.

    Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.

    Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.

    For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.

    For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.

    Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).

    Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På feltidrettsmerke-konkurransen.

    Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).

    Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.

    Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.

    Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).

    Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).

    Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.

    Men jeg hadde jo forventingspress på meg.

    (Både fra Dybvig og meg selv vel).

    Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.

    Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.

    Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.

    Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.

    For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.

    (Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.

    For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 44: Mer fra Terningmoen

    På lag 2, som jeg var på, den siste delen av rekrutt-tida og så igjen etter cirka tre måneder på reservelaget.

    Der var det en soldat, som het Skjellum, fra Vågå.

    Og jeg var jo vant til å tulle hele tida, etter å ha hatt Øystein Andersen og Glenn Hesler, som kamerater, i årene før jeg måtte i militæret da.

    Så jeg tulla jo med alt og alle, (ihvertfall til en viss grad vel).

    (Jeg var jo litt oppmerksom på Skjellum og, siden noen i en annen tropp, hadde sagt at han hadde rappa veska til ei gammel dame en gang).

    Men når jeg tulla litt med måten som Skjellum, fra Vågå, prata på, da.

    Og kanskje herma litt etter han, (eller noe), da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva som ble sagt).

    Så sa Skjellum det, (husker jeg), flere ganger, (til meg), at ‘eg likar ikkje at du gjer narr av dialekta mi’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda det var jo sånn, at Skjellum kødda med meg og.

    I begynnelsen, da jeg kom tilbake til lag 2, igjen, etter nyttår.

    (Den samme uka, som lagfører Bricen kasta en skistav, i hue på meg).

    Så løp både Skjellum og Sundheim etter meg, (mener jeg å huske), samtidig, oppe ved skytebanene der, på Terningmoen.

    I snøen der, hvor vi holdt på med å sette opp telt, eller noe sånt, kanskje.

    Så det var jo såvidt at jeg klarte å komme meg unna, husker jeg.

    Og man må vel si det, at lagfører Bricen også var med på det her, siden han, på den samme plassen, kasta en skistav, (med den butte enden først), i hue på meg, den samme dagen, (eller om det var dagen etter), at Skjellum og Sundheim, hadde gått/løpt etter meg, (som hadde vært borte fra lag 2, i noen måneder), der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Skjellum kunne tulle han og, (må man vel si, når han løp etter meg, på den måten).

    Men ble han liksom veldig alvorlig da, når det var noe med dialekta hans, (fant jeg ut da).

    Og jeg var ikke vant til at folk ble så alvorlige liksom.

    Så da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, må jeg innrømme.

    For jeg var vel mer vant med folk som ikke var så direkte og som kanskje var mer ‘laid-back’ muligens da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da slutta jeg vel ihvertfall å tulle med dialekta, til Skjellum, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg visste ikke at han tok sånt så nøye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjellum, han var MG-ener forresten, noe som betydde at han måtte bære rundt på et maskingevær, som tyskerne la igjen etter seg, etter andre verdenskrig, og som veide 8-10 kilo vel.

    MG-toer, det var vel Nybø, (fra Lier).

    Hans jobb var da å mate MG-en, med bånd, av enten vanlige skudd eller ‘rødfis’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nybø, han ble med Løvenskiold og dem, på skiferie, i påskepermen, til et dalføre, (eller noe), hvor Blekastad, (på kanonlaget vel), bodde.

    Før de dro, (var det vel), så fortalte Løvenskiold til meg, (nokså utenom ‘sammenhengen’ vel), at folka som bodde der hvor Blekastad var fra, de bare gjorde jobben sin, og sa nesten ikke noe.

    Og Løvenskiod og Nybø og dem, de fikk hjelp av noen i slekta til Blekastad vel, til å få forsyninger osv., kjørt med snøscooter vel, fram til der hvor de skulle gå på ski da.

    (Hvis jeg skjønte det Løvenskiold og dem prata om riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter påskeferien, så kom Nybø tilbake med brekt bein.

    Han måtte da ha fri, fra førstegangstjenesten, fram til høsten.

    Og så måtte han inn igjen og avtjene de siste cirka tre månedene av tjenesten sin da.

    Jeg syntes at dette hørtes dumt ut.

    For Nybø fikk jo da ødelagt skoleåret 1993/94.

    Og jeg sa det til Nybø, at han burde klage på det, sånn at han ikke fikk ødelagt et helt studieår, på grunn av noen få måneders militærtjeneste.

    Men da mente Nybø at det var greit da, at han dro tilbake igjen, etter sommerferien.

    Så han ville ikke høre på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, han var sjelden på lagsrommet, til lag 2.

    Men han var fast medlem, (må man vel si), i ‘Monopol-gjengen’, som pleide å sitte på stabsrommet, og spille monopol ofte da, om kveldene.

    De som var ‘hovedmedlemmer’, i den gjengen, det var vel Øverland og Løvenskiold, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg mener også at nestlagfører Frydenlynd vel var med på den påskeferien, til Løvenskiold og Co., oppi Guldbrandsdalen der, (eller hvor det var, som Blekastad var fra igjen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.