Stikkord: Øystein Andersen

Min Bok 2 – Kapittel 91: Enda mer fra Ungbo

Av Magne Winnem, så fikk jeg en innflyttingsgave, da jeg flytta inn på Ungbo, husker jeg.

Og det var et tremåneders-abonnement på Dagsavisen.

(Enda jo både Winnem og jeg hadde vært på kurs og jobba, (med råd under finpussinga av programmet, før valget i 1991), for Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata.

Dagsavisen var jo bare Arbeiderbladet som hadde skifta navn.

Men men).

Men Winnem sa vel at det var fordi abonnementet var så billig vel, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvis jeg husker det riktig, så kunne det hende, at Magne Winnem og dama hans Elin, kunne være på besøk hos meg, på Ungbo.

Men det var vel ikke så ofte kanskje.

Jeg var vel like ofte på besøk hos dem da vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen og Glenn Hesler, var også en del på besøk hos meg, på Ungbo.

Oftere enn Winnem vel.

For eksempel, så mener jeg å huske det.

At en gang, som søstera mi Pia, vaska for meg, på Ungbo.

Så var Glenn og Øystein på besøk hos meg der.

Muligens sammen med Bengt Rune og Kalle, fra Biljardhallen, på Skårer.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men de besøkene, til Øystein og Glenn, de kunne noen ganger også inneholde dramatikk.

Det var en TV-serie, som gikk på NRK, på lørdagene, (var det vel), på den her tida.

Og den TV-serien, den ville Glenn Hesler så gjerne se da.

Ble det prata om, mens han og Øystein Andersen og jeg, var ute og kjørte et sted da, i bilen til faren til Øystein vel.

Og da sa vel jeg, (som kanskje var litt selskapssjuk), at vi kunne se det TV-programmet, hjemme hos meg, på Ungbo.

Også dro vi til Ungbo da.

Og når vi tre, satt i stua der, og så på det programmet.

Så dukka Wenche opp der, og ville se på et annet TV-program da.

Og da var jeg liksom ‘gentleman’ da, og sa at det var greit.

Men da klikka Øystein og Glenn.

De ble drit forbanna på meg.

De bare reiste seg opp og dro derfra.

Og de starta etter dette en slags boikott av meg.

Det vil si at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

I et halvt år, eller noe, etter dette.

Og Magne Winnem, han hadde jo fått seg dame, (Elin fra Skarnes).

Så da hadde ikke jeg egentlig ikke noen kamerater, i store deler, av dette første året, som jeg bodde på Ungbo.

Så jeg ble jo deppa, og hadde problemer med døgnrytmen, osv., husker jeg.

Jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til forelesningene, på NHI, (husker jeg. Ihvertfall ikke i perioder, når det var mørkt ute, osv).

(Jeg husker at noen dager, så var det eneste jeg gjorde, å dra til ICA, på Tveita, med T-banen, for å handle der.

For jeg var ikke så glad i den den Prix-butikken, som var på senteret, på Ellingsrudåsen der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg gikk inn i en depresjon, må jeg nok si.

Så i årene etter dette, så tenkte jeg enkelte ganger sånn, om høsten.

At nå må jeg passe meg, så jeg ikke går inn i en sånn fæl depresjon igjen.

For disse månedene, det var en ganske tung og fæl tid, husker jeg.

(Den siste tiden som jeg gikk på NHI.

Ihvertfall vintermånedene, av det skoleåret).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde også en konflikt, med bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern), dette skoleåret.

For jeg hadde så mange fag, som jeg måtte klare, på NHI.

(For jeg hadde vel et fag ekstra og, som jeg ikke hadde tatt, det første året, på NHI.

Noe sånt).

Så jeg spurte bestemor Ingeborg, i noen brev, om jeg kunne få noen penger av henne, i støtte, siden dette var det siste året mitt, som student.

Men det ville hun ikke gi meg da.

Hu mente at jeg måtte spørre faren min.

Men det ville jeg ikke, etter det som hadde skjedd, når Pia sa det, da jeg bodde på Abildsø, at faren min hadde sagt det, at han ikke trodde at det var meninga, at han skulle betale husleia, hver måned.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker det, at jeg viste Øystein og Glenn, et brev, fra bestemor Ingeborg, en gang, på Ungbo der.

Og at jeg klagde til Øystein og Glenn, på bestemor Ingeborg da, siden hu ikke ville gi meg noen penger, for å hjelpe meg, dette siste året, som student da.

Men de svarte vel ikke, hva de syntes selv, om dette brevet.

Men jeg viste dem et av de brevene, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen lørdag, (eller egentlig natt til søndag), så satt Glenn, Øystein og meg, i stua på Ungbo der.

Og spilte black-jack, som vi alle tre hadde dilla på, (må man vel si).

(Glenn og Øystein ga meg liksom en ‘hjemmelekse’, en gang, at jeg måtte lære å stokke kortstokken, på en sånn spesiell, kul måte, (som jeg ikke tror jeg klarer å forklare).

Og da lærte jeg meg det, en gang, som jeg satt aleine hjemme, på Ungbo der vel.

For å liksom prøve å imponere Øystein og Glenn da.

Eller for å vise at jeg klarte å stokke kortene sånn jeg og.

Eller for å se hva de ville si kanskje, hvis jeg lærte meg å stokke kort på den spesielle måten, som de prata om).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som skjedde da, det var at i 3-4-tida kanskje, en natt til søndag.

Mens Øystein, Glenn og jeg, satt og spilte black-jack, om mynter.

(Hele kvelden/natta da).

I mangel av noe bedre å gjøre, må man vel si.

Jeg var vel selskapssyk kanskje.

Jeg var ikke så fan av å spille black-jack liksom.

Men det var artigere enn å sitte aleine hjemme liksom.

Noe sånt tenkte jeg vel.

Vi tre var liksom en gjeng da.

Og noen ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var artig.

Som Trivial Pursuit.

Og andre ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var, (mer eller mindre), døvt.

Som Street Fighter-spilling, eller biljard, for eksempel.

Det var vel mest Øystein og Glenn som fikk vilja si vel.

Vi dro jo aldri ut på byen og sjekka damer og drakk øl, for eksempel.

Noe vi vel hadde gjort, hvis jeg fikk bestemme, (for å si det sånn).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men mens vi satt der da, i stua på Ungbo, en natt til søndag, Øystein, Glenn og jeg.

Så kom plutselig Wenche inn døra.

Og hadde med seg en hardbarka MC-kar.

I 40-50-åra vel.

For Wenche dro noen ganger på en MC-klubb, som lå nede ved Alfaset, (eller noe sånt), vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han MC-karen, han gikk inn i stua da.

Men han var jo ikke min kamerat liksom.

Og Øystein og Glenn, de sa ikke noe.

Og jeg sa heller ikke noe da.

For Wenche presenterte ikke han MC-karen da.

(Før hu og han gikk inn på rommet hennes da.

For å ha sex da sikkert.

Vil jeg nok ganske sikkert tippe på.

Jeg tror ikke at de skulle se på frimerkesamlingen hennes akkurat, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noen uker/måneder etter det her.

Så ble det vel slutt mellom Wenche og Kjell Arild, mener jeg.

Jeg spurte vel da Wenche, om de ikke var et par lenger.

Og da svarte Wenche det, at, ‘det har vært problemer mellom Kjell Arild og meg, i det siste, noe du kanskje har merka’.

Noe sånt.

(Og dette sa hun ikke på en trist måte.

Men med en glad eller likegyldig/overfladisk tone, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kan også ta med om Magne Winnem sin 22-års-dag, i januar 1992.

Han jobba jo da som butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter.

Og jeg hadde vært invitert dit, for å se på butikken, en gang.

Winnem stod i brusavdelingen, like etter inngangen der, og spurte om dette ikke så fint ut der.

Jeg jobba jo på OBS Triaden, som kanskje var et av Norges fineste hypermarked, (med marmorgulv, osv.), så jeg svarte vel ikke så mye, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den lørdagen, som bursdagsselskapet til Magne Winnem var.

I leiligheten over Rimi Nylænde det, på Lambertseter.

Så jobba jeg hele dagen, på OBS Triaden, husker jeg.

Når jeg kom på jobben der, så gikk jeg av bussen, på den siden av Triaden-senteret, som vendte mot Hydro-Texaco-stasjonen, på Rasta der, husker jeg.

Og da gikk jeg inn i senteret, den inngangen som også vendte mot den bensinstasjonen da.

Og så gikk jeg ned en trapp, som kanskje var en branntrapp, eller noe.

Og så var jeg like ved garderobene, til OBS Triaden der da.

Jeg behøvde vel bare å trykke en kode, på en dør, eller noe sånt, tror jeg.

For å komme meg inn til den gangen, der hvor spiserommene, garderobene og kontorene, osv., på OBS Triaden lå da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på veien, da jeg gikk gjennom Triaden-senteret der, før jobb.

Så gikk jeg forbi en dyrebutikk, husker jeg.

Og de hadde tilbud på gullfisker, eller om det var slørhaler, som tante Tone, hadde vært så glad i, på Bergeråsen, på 80-tallet.

Så da Magne Winnem hadde bursdag, så visste ikke jeg, hva jeg skulle kjøpe.

Men jeg prata med Helene, som var kassaleder fortsatt da, (på OBS Triaden).

I januar 1992 da.

Om at jeg skulle kjøpe en sånn gullfisk, i pausen da.

Også kjøpte jeg en sånn gullfiskbolle og en gullfisk da, til Magne Winnem da, i spisepausen min, på OBS Triaden der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For Magne Winnem var vel ikke ordentlig sammen med Elin enda da, tror jeg.

For han hadde vel nettopp flytta inn, i Nylænde der vel.

Så det er mulig at dette var innflyttingsfesten, til Magne Winnem.

(Og ikke 22-års-festen).

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg tenkte vel sånn, at hvis Winnem hadde en gullfisk der, så ble han ikke så alene, i leiligheten sin da.

Så jeg visste ikke det da, at Elin Winnem skulle flytte inn der.

(Mer eller mindre, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok T-banen, til Brynseng vel, etter jobben da.

Og så Lambertseterbanen, til Lambertseter da.

Og det første som skjedde, da jeg kom inn døra, hos Winnem der, i Nylænde da.

Det var at Tim Jonassen, fra Gjerdes Videregående.

Han sa, når jeg kom inn døra der, at, ‘det er jo bare Erik jo’.

På samme måte som hu jenta, på festen hans, i Hyggen, russeåret vårt, hadde sagt, om Tim selv da.

At, ‘det er jo bare Tim jo’.

Iløpet av den festkvelden, i Hyggen, en gang da.

Så da ble jeg litt sur husker jeg.

For sånn var jeg ikke vant til at folk prata til meg da.

Det var omtrent som å få en på trynet, husker jeg.

Og uten at jeg skjønner hvorfor Tim var så nedlatende da.

Men da var jo hele kvelden ødelagt, må man vel si.

Før den hadde begynt.

Så det var litt lavmål, må jeg nok si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det at jeg hadde kjøpt gullfisk, det var det ingen som syntes at var morsomt da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

De andre som var på festen.

Det var vel Andre Willassen, Elin Zahl Kristiansen, (het hu vel da, hu som heter Elin Winnem nå, som jeg også har kalt Elin fra Skarnes, tidligere i denne boken).

Også var det Tim da, og meg.

Og det var også en leder, i Unge Høyre der.

Han fortalte det, at han hadde ansatt ei dame, hos Høyre.

For hu hadde vært så god i ‘Word Perfect’, som han trodde, at hu hadde skrivi, på søknaden sin da.

Men så så han det seinere, (fortalte han), at det var ‘World Perfect’, som hu hadde skrivi da.

Så han måtte jo ha vært blind omtrent nesten.

(For å være litt slem).

Hvis han ikke kødda da.

Han Unge Høyre-lederen.

Som var en ganske glatt type med blond sleik vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dessuten så var det en distriktsjef i Rimi der, på den festen.

Som het Knut Mørk vel.

Han var en høy og stille kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så det var ikke sånn at vi også fikk høre noen historier fra Rimi der.

Det var bare den historien fra Unge Høyre, som jeg husker, fra den festen.

Eller vorspielet, (må man vel nesten kalle det), så havnet vi på byen da.

Og om ikke dette var en dårlig nok kveld for meg, fra før av.

Så ble det straks verre.

Vi tok taxi ned til Oslo Sentrum da, (var det vel).

Og i gågate-delen, av Karl Johan, så møtte selskapet min søster Pia.

Som gikk oppover Karl Johan, sammen med en blond ung mann, (som jeg tror at må ha vært Glenn fra Røyken, fra bofelleskapet hennes).

Og Pia fikk han blonde gutten til å tigge penger.

Han gutten var kanskje full eller dopa.

Jeg la noen mynter jeg hadde, oppi hva det var igjen, som han gutten samla inn pengene i.

Mens jeg prata noen ord med Pia da.

For jeg klarte ikke helt å koble det her.

Men jeg var bare glad for å møte noen kjente, (nemlig søstera mi), da.

Som ganske nylig hadde flytta til Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De andre i selskapet, de stakk fra meg, mens jeg prata med søstera mi da.

Jeg tenker nå, at de kanskje hadde prata om meg, før jeg dukka opp, på festen der.

Om at jeg hadde flytta til Ungbo, osv.

Og at det ble prata negativt om meg der kanskje da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

For Elin fortalte meg det, at alle på festen bare hadde stikki av, (uten å gidde å vente på meg da, mens jeg prata med Pia), bortsett fra Magne Winnem, (og vel henne selv), da.

Så sånn var det.

Så det var kanskje sånn, (for noen), at det var som at jeg hadde fått en sykdom fra bibelen.

Nemlig spedalskhet.

Siden jeg bodde på Ungbo.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så var det sånn, at det var bare tilfeldig, at jeg flytta inn, på Ungbo.

Det var fordi at det ikke ble noe av, at jeg skulle bo sammen med de to Rimi-damene, på Grunerløkka.

Og fordi at Mette Holter maste sånn på meg, om å flytte ut, fra der jeg leide av henne, og Arne Thomassen.

Og fordi, at jeg så noen Ungbo-plakater, på T-banen da.

Så Ungbo, de var i det åpne markedet, må man vel si.

Siden de hadde plakater på T-banen, og sånn, da.

Så for meg, så virka ikke det her med Ungbo så dramatisk da, hvis jeg skal være ærlig.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Selskapet til Winnem, vi endte vel opp på Tut og Kjør, eller et av de andre stedene, i Kirkegata der, husker jeg.

Jeg husker at ei dame, med flosshatt, (eller noe), gikk rundt der, på det ganske lille stedet, som vi var på der da.

Så det var litt spesielt, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men hvorfor Pia tvang en gutt, til å tigge, (sånn som jeg skjønte det, ihvertall), i Karl Johan, en lørdagskveld.

Det veit jeg ikke.

Men sånn var det ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Tim Jonassen, han fortalte vel det, på den her festen.

At han og faren hans, hadde begynt sportsbutikk, på Aker Brygge.

Og at de også hadde begynt en Norway souvenir-butikk, på Galleri Oslo.

Hvor de hadde ansatt en kar, som solgte souvenirene da.

Og, ‘han ordner regnskapet og alt mulig han’, sa Jonassen da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 2.

Og en gang, et par år etter det her.

Som jeg gikk gjennom Galleri Oslo.

På vei hjem fra militæret, (på dimmedagen kanskje, for da tok jeg en buss, husker jeg).

Så så jeg at Tim, faren vel og han som jobba der, (en eldre kar da), stod i den butikken da.

Og de skulle vel legge ned den butikken da, skjønte jeg.

For den gikk sikkert dårlig da.

Kunne jeg vel tyde på ansiktene deres, sånn cirka, vel.

(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Jeg er ikke sikker på om Tim kjente meg igjen.

Men jeg syntes at dette var pinlig, så jeg bare gikk forbi da.

For døra til butikken var stengt da.

Men jeg så de her folka, gjennom et glassvindu da, var det vel.

Og Tim prata på en streng måte, til han eldre karen, syntes jeg, at det så ut som, da.

Mens han hadde på seg en rar hatt, på hodet da.

Så om Tim var homo?

Siden jentene i Hyggen, kunne prate så nedlatende om han, på festen hans, osv.

Og jentene i klassen vår, på Gjerde, de gjorde også et poeng av, en gang, at Tim klipte seg så ofte, husker jeg.

Men han har jo samboer og sånn nå så.

Så han er kanskje bare original eller snobbete, og at det er derfor at han hadde på seg en sånn rar hatt/lue da, i 1993, eller når det var, som jeg tilfeldigvis så den her episoden, (eller scenen), da.

Hva vet jeg.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

2. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI

Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).

(Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).

Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.

(Siden vi var som kamerater, på den her tida.

Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.

(Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).

Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.

Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.

Jeg smugla han med inn da.

Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.

Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).

Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.

Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.

Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.

Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.

Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.

Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.

Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).

(Da NHI lå på Frysja).

Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.

Men det husker jeg ikke helt sikkert.

Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.

Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).

I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.

Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.

Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.

Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.

De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.

(En videobutikk, kanskje.

For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).

Men jeg kjente ikke så mange der.

(Siden jeg hadde hatt det friåret).

Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.

En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.

Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.

(Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).

Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.

Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.

Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.

(Som fra ingensteder, må man vel nesten si.

En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.

Og tenke litt fremover, kanskje).

Også tenkte jeg mer og mer på det her da.

Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.

For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.

(Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).

Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.

Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.

Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.

Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.

Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.

(Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).

Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.

Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.

Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.

Og fant en ny tilfeldig bokstav.

Og fortsatte så videre igjen da.

Sånn surret og gikk programmet.

Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.

Og hele kryssordet var ferdig.

Dette fikk jeg til å funke, til slutt.

Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.

(Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.

Hvis det var noen jeg kjente der da.

For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).

Og når jeg endelig fikk dette til å funke.

Så måtte jeg også lage en ny programdel.

Som leste i matrisen.

Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.

Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.

(For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.

Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.

At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.

Etter at kryssordet var ferdig kompilert.

Siden kompileringen var komplisert da.

Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).

Og som så til slutt printet ut kryssordet.

Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).

Men jeg fikk det til, til slutt, da.

Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.

Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.

Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.

(Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.

Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.

Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.

Mener jeg å huske.

Ved bruk av random da.

Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).

Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.

(For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.

Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).

Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.

Og mange forskjellige.

Et nytt hver dag kanskje.

Eller et nytt hver time, eller noe.

Hvem vet.

Noe sånt.

Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.

Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.

(Hvis de hadde visst om det).

Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.

Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.

Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.

Det er mulig.

For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.

Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.

Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.

(Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).

Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.

(Og det tenkte ikke jeg så mye på).

Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.

Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.

(Noe jeg fikk til da).

Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.

Men det funka ihvertfall da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

.sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).

(Noe sånt).

Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.

Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.

Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).

Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.

Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.

(Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.

Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.

I noen blokker der, bodde han.

Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.

I påskeferien, i 1992.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.

Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.

Eller hvordan det var.

Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.

Og lånte PC-en hans.

Noe han kanskje fikk noe penger for.

Det husker jeg ikke helt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.

Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.

Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.

Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).

Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.

(Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.

For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.

(Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).

Noe sånt.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.

(Uten at jeg tenkte over det selv vel.

Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.

Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.

Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.

Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).

Og da begynte Øystein å skrike om dette.

‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.

Noe sånt sa/skreik han.

Men dette var ikke noen krise.

For da var det bare å skrive en kommando.

Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).

Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).

Men Øystein skulle liksom rydde opp da.

Han dramatiserte, må man vel nesten si.

(Eller man kan vel kanskje si at han klikka.

For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.

Så sånn var det).

Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.

Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.

Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.

I desperasjon da, (må man vel nesten si).

Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.

Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.

Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.

Så da funka ikke PC-en hans lenger.

På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.

Når han skreiv på PC-en til Glenn.

For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).

Så jeg fikk nesten sjokk da.

For han overdramatiserte, vil jeg si.

For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).

Men det fikk jeg ikke lov til da.

For Øystein ville ikke høre på meg.

Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.

Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).

Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.

Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.

Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.

Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.

Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.

Noe som gikk veldig dårlig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.

For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.

Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).

Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.

Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).

Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.

Men også det å finne synonymene seinere.

(For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).

Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.

Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.

(Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.

Det vil si tegn fra ascii-tabellen.

Het det vel).

Og som fristet en til å løse kryssordet.

Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.

Så jeg var vel kanskje litt anspent.

For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.

Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.

Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.

(Det er mulig).

Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.

Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.

At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.

Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.

Noe sånt.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

28. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 87: Mer fra NHI

NHI hadde høsten 1991, flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr.

Jeg husker fortsatt den første studiedagen der.

Rektor Ole Øren åpnet det store auditoriet der.

Men det ble en flau forestilling, husker jeg.

Det var problemer med teknikken og Ole Øren ble rød i toppen, som en keitete tenåringsnerd, må jeg vel si.

Det var pinlig å se på, må jeg si.

Ole Øren kom helt ut av det og var nervøs og rødmet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Og stammet vel også, muligens).

Han oppførte seg som en sjenert, kvisete tenåring, vil jeg si.

(Selv om han jo var i 40-50-årene vel, og ikke hadde kviser sikkert).

Så det var så flaut å se på at man ble flau selv, syntes jeg.

Så åpningen av de nye NHI-lokalene, de ble som antiklimaks, må man vel nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

NHI flytta jo da også over Akerselva.

De lå jo såvidt vest for Akerselva oppe ved Frysja/Nydalen, (før flyttingen).

Mens Helsfyr lå en mil eller to øst for Akerselva vel.

Så det var vel kanskje første gangen at en høyskole lå øst for Akerselva, i Oslo?

Hva vet jeg.

Men det er kanskje en liten sjanse for at det var sånn, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo jobba mye på OBS Triaden, denne sommeren.

Og jeg hadde bodd hos Arne, Mette og Axel og dem, på Furuset.

Og noen få uker, på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

Og alle tre stedene var vel alt annet enn det man kunne kalle rolige.

Så jeg glemte ihvertfall uansett å søke om studielån, før studiene begynte.

Jeg jobba på OBS Triaden, og dette friåret, fra studier, gjorde meg kanskje litt laid-back.

Jeg hadde jo gått på skole og høyskole i tilsammen tretten år, før det friåret.

Så jeg ble kanskje litt mer laid-back, av å ha et sånt friår, det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det visste seg det, at de to månedene, som Lånekassa skrev at de hadde som behandlingstid, på lånesøknaden, osv.

Det var nok bare i sommerferien, at det var sånn, at Lånekassa hadde to måneders behandlingstid.

Virka det som for meg, ihvertfall.

For min søknad ble da behandlet på noen få uker, og jeg kunne hente studielån-giroen, i resepsjonen, hos NHI der da.

(Selv om Lånekassa seinere har brukt lang tid, på min søknad, høsten 2004, da jeg studerte i Sunderland.

Så at de skulle bruke kun noen få uker, i 1991 da, og så kjempelang tid, i 2004?

Jeg synes at dette var rart, og at det kunne minne om sabotasje.

Men men.

Dette skal jeg komme tilbake til i Min Bok 4 eller Min Bok 5, eller hva det kan bli).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg fikk studielån-giroen, så tok jeg nok med den, til Kredittkassen sin filial, på Helsfyr der da.

Den filialen, den lå bare et par hundre meter fra NHI vel, på Fyrstikktorget der da.

For jeg hadde konto hos Kreditkassen, på den her tida, husker jeg.

(Kanskje fordi de hadde filial på Triaden?

Det husker jeg ikke helt, for å være ærlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uansett, så var det sånn, at en gang, som jeg gikk inn i den banken, for å ta ut noe penger, eller noe.

Så var det en mann, som satt i kassa, som sa til en dame, som jobba der, at ‘Siri, kom her’, (eller noe).

Og det var da ei dame som het Siri Ribsskog, viste det seg.

Og grunnen til at han bankmannen ropte på henne.

Det var at vi hadde samme etternavn da.

Og hu dama, (som hadde langt, mørkt hår, og var i 30-årene vel).

Hu sa hei, og spurte meg noen få spørsmål da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere, når jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, så fikk jeg et postkort, som var til en Ribsskog.

Ståle Ribsskog, eller noe, muligens?

Et julekort, var det vel, at det var.

Som var skrevet med sirlig håndskrift da.

Så postmannen klarte kanskje bare å lese etternavnet?

(Og jeg fikk vel det julekortet to år, (eller noe), tror jeg.

Det var vel omtrent det eneste julekortet jeg fikk omtrent, tror jeg.

For å fleipe litt).

Så selv om Ribsskog-navnet, er ganske sjeldent.

Så hadde det altså bodd en Ståle Ribsskog, i den samme oppgangen som Ungbo lå i, i Skansen Terrasse 23 da.

Fant jeg ut, tilfeldigvis.

Kanskje det var derfor, at disse to hos Kredittkassen, på Helsfyr, stusset så fælt over mine persondata.

Ikke bare var etternavnet likt som hu Siri Ribsskog, som jobba der.

Men det var vel muligens også sånn, at min adresse, var lik, som hu Siri Ribsskog sin gamle adresse da.

(Muligens ihvertfall).

Det har jeg ihvertfall lurt på, i ettertid.

Etter at jeg fikk de julekortene, til han Ståle Ribsskog da, (var det vel, hvis jeg husker riktig).

Mens jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette andre året, som jeg gikk, på NHI.

Så pleide jeg ofte å forsove meg, (kanskje siden jeg var litt deprimert, noe jeg skal komme tilbake til), husker jeg.

Så jeg pleide å sette meg langt bak, og til høyre, i det store auditoriet da.

Og da havna jeg noen ganger bak to pene, unge studiner, husker jeg.

Ei med mørkt hår og ei med lyst hår vel.

(Noe sånt).

Hu ene la ihvertfall fram ei notatbok, (eller om det var en skoledagbok), med telefonnummeret sitt synlig, osv., i et friminutt der, husker jeg.

Og da dukka det opp en annen ung, mannlig student, som satt langt vekk fra der jeg satt.

Og skreiv ned telefonnummeret, til hu pene, unge dama, husker jeg.

Men jeg skreiv ikke opp telefonnummeret da.

Det ble liksom litt for useriøst, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

Jeg var vant til å møte damer, på byen, og snakka ganske direkte med dem vel.

Og jeg ville ikke gjøre noe som virka umodent/unaturlig liksom.

Som å skrive av et telefonnummer, uten å spørre om å lov først, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var litt rart.

Det var at en gang.

Så dukka disse to pene damene opp, i kassa mi, på OBS Triaden der.

En vakt jeg jobba der da, etter skolen, en dag.

For jeg kjøpte sånne månedskort, som gjaldt i både Oslo og en del av Akershus da, husker jeg.

Så jeg kunne ta en buss, som gikk fra ved T-banestasjonen, på Helsfyr der, og til Lørenskog/Skårer da.

Selv om jeg vel da noen ganger måtte gå fra ved Metro-senteret der, (hvis jeg husker det riktig).

Men det var vel bare ti minutter, å gå, eller noe.

Så det gikk greit, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da de pene damene, fra NHI, dukka opp i kassa mi, på OBS Triaden der.

Så sa de liksom ikke ‘hei’.

Selv om det virka for meg, som at de var der, for å gå i kassa mi, nesten.

Så dette ble litt unaturlig da, (husker jeg at jeg syntes).

Jeg sa heller ikke hei.

Jeg kjente de jo igjen.

Men jeg visste jo ikke hva de het, eller noe.

Så jeg bare lot som at de var vanlige kunder liksom.

Jeg fant det liksom unaturlig, å si noe annet de vanlige glosene, som man sa i kassa, liksom da.

Som ‘takk’ og ‘værsågod’, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kar, kjente meg igjen, fra det første året, på NHI.

Det var en ny klasse, som jeg havna i da.

(Siden jeg hadde hatt et friår).

Men han ganske lave, fra Hurum, (var det vel).

(Han som en gang sa at hu Kari, fra Trøndelag, med pigg-sveisen, som jeg ble med hjem en gang, til Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2), var ok/fin, på den første festen, det første året, som vi gikk på NHI, på Josefines Vertshus, i Josefines gate vel, høsten 1989).

Han som hadde kopiert en kassett, (jeg husker ihvertfall to sanger, som han tok opp, på en kasset, for meg, og det var en sang, som var fra noen bekjente av han, fra Hurum, som het ‘into Ramadan with the supreme caddy’, og en annen sang som gikk sånn her ‘massemorderen smilte til pressen, da han ble dømt’, (som er med bandet Kjøtt, fant jeg ut, når jeg søkte på nettet nå), til meg, en gang, det første året vel, som jeg gikk på NHI.

Han gikk fortsatt på NHI, skoleåret 1990/91.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Han dro meg med en gang, for å drikke øl, på en pub, på Fyrstikktorget der, husker jeg.

Men jeg var kanskje litt snobbete, og bortskjemt, når det gjaldt utesteder.

Så jeg bare kjeda meg der vel.

Jeg var så vant til å gå ut på byen, i Oslo, og drikke, på den her tida.

Og jeg var vel litt stressa muligens, på den her tida, også.

Så jeg var kanskje ikke så sosial da.

På NHI, på Frysja, så hadde det jo vært en bodega, hvor man kunne sitte, å lese lekser, for eksempel.

(En slags studentpub da).

Men så ikke på Helsfyr.

Men skolen lå like ved Fyrstikktorget da.

Og der lå det en pub da, med uteservering, osv.

Som vel antagelig fungerte som en slags NHI-pub da.

Men jeg kjeda meg vel litt der, for å være ærlig.

Det er mulig at jeg tenkte for mye, på jobben min, på OBS Triaden, eller noe.

Og på de kamerata, (eller ‘kamerata’), som jeg hadde, som jeg pleide å henge med, på Biljardhallen der, osv. da.

Nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, og delvis Bengt Rune og dem da.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

26. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

(Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

Hvem vet).

For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

(Som lurte på hva jeg dreiv med da).

Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

(Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

(Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

(Må jeg nok si).

Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

På skikkelig 80-talls vis da.

En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

For å prøve å se kul ut da.

Men uten å lykkes, tror jeg.

Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og den jeg kjøpte var grå da.

Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

(Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

(Den var liksom litt døv og).

Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

Det er mulig.

Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

Og den var jo fra KaphAhl.

Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

(Noe sånt).

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

Som jeg hadde sett i Gøteborg.

Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

(Noe sånt).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men med.

På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg var litt nedfor.

Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

(Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

(Noe sånt).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

Mens hu smilte eller lo vel.

(Så det var kanskje noe som var morsomt da).

‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

(Siden hu spurte, mener jeg).

Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

20. mars 2012
johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

PS.

Her er Christell sin reklame:

PS 2.

Her er Pia sin reklame:

PS 3.

Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

PS 4.

Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

PS 5.

Her er Axel sin reklame:

PS 6.

Her er Magne Winnem sin reklame:

PS 7.

David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

PS 8.

Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

PS 9.

Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

PS 10.

Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

PS 11.

Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

PS 12.

johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

19. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

James var fra Rasta, tror jeg.

Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

(For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

(Noe sånt).

‘Mango’, svarte James da.

Så gikk det kanskje en time.

Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

(Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

(Noe sånt).

Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

Også tok jeg det derfra liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

(Hvis ikke det var Knut Hauge).

Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

(Hvis det ikke var James da).

Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var jo sånn.

At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

(Ofte på Biljardhallen da).

Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

Så det var nok å gå litt over streken.

For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

Men vi mistenkte dem litt for det da.

Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

Som muligens var engangs da.

Over OBS-klærna mine da.

Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

(Noe sånt).

Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

For den gikk jo rundt meg nesten.

Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

(Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

(Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

Så da ble det sånn da.

Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

(Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

Det kom flasker hele tida.

Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

(For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

Så jeg følte meg litt utafor da.

Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

Men at det var min jobb, å si fra om det.

Det skjønte ikke jeg helt men.

Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

(Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

Han bare satt der.

Og jeg skjønte ikke helt settingen.

Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

Mens de kriminelle så på det her.

Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

(Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

Og han syntes at det uttrykket var artig da.

Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

Ihvertfall Øystein og meg vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

Og det var ‘host-host’.

Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

Om meg, mens jeg overhørte det.

At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

(Noe sånt).

Så det var noe som foregikk da.

Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

Og det som foregikk på OBS Triaden.

Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

For han med hockeysveisen.

Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

(På den her tida, ihvertfall).

For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

Og jeg lurte på hva de lo av.

Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

Han var kanskje slakter, eller noe.

Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

Å ha sex med da.

(Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

Det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

(Av en eller annen grunn).

Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

For vi vanka jo på Biljardhallen der.

Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

Enten utafor Triaden der.

Eller inne på Biljardhallen der da.

(Var det vel).

Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

(Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

Så han hadde tilgang til panteblokker.

Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

(Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

(Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

Og liksom sa fra om noe greier da.

For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

Så jeg tulla litt da.

Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

16. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

Sommeren 1991, forresten.

Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

Etter at vi hadde gått ut kassa.

For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

(Som handla for familien sin vel.

Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

En dress som var litt lys vel.

På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

(Og som jeg syntes at var litt kul da.

Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

(Fant jeg ut seinere).

Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

Så ble jeg litt godtesjuk da.

Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

(Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

Men jeg spurte en medarbeider der da.

(Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

Om dem hadde noe godteri.

Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

(Noe sånt).

Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 77: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

Mens jeg studerte det andre året, på NHI, (som da var flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr), skoleåret 1991/92.

Så jobba jeg kveldsvakter tirsdager og fredager, i kassa, på OBS Triaden, da.

Og jeg jobba også hver lørdag, først i kassa, og seinere i ferskvaren, (mener jeg å huske).

Men jeg røyka vel kanskje 10-20 sigaretter om dagen, og var vel litt ute på byen og, så det gikk vel en del penger da.

Jeg husker at kassaleder Carmen, spurte meg, før hu slutta der, om det ikke ble slitsomt for meg, å alltid jobbe på noen av de travleste vaktene, i kassa der.

(For det var ofte mange kunder, på OBS Triaden da.

Det var ikke sjelden at man kunne ha opp over 100.000 i kassa, på en lørdagsvakt der, for eksempel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveldsvakt, en tirsdag, (må det vel ha vært).

Så ble jeg spurt om jeg kunne jobbe i ferskvaren.

Jeg jobba jo i ferskvarene på lørdagene, til vanlig.

Men dette var en hverdag da.

På lørdagene, så jobba jeg sammen med en kar, som hadde mørkt hår, og som var et eller to år eldre enn meg vel.

En som hadde jobba i ferskvareavdelingen en stund.

Og da gjorde jeg bare det han ba meg om da.

Siden jeg ikke hadde fått noe ordentlig opplæring, i ferskvaren da, for å si det sånn.

(Annet enn når det gjaldt å pakke inn pålegg og fisk og sånn da.

Det fikk jeg forklart litt, når jeg begynte å jobbe der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne tirsdagen, (var det vel), som jeg hadde blitt bedt om å jobbe, i ferskvaren da.

Så stod jeg der aleine, husker jeg.

Dette kan også ha vært en tidligvakt, eller en mellomvakt, forresten.

Jeg husker at all salaten og kjøttpålegget stod ferdig framme der, når vakta mi begynte vel.

Jeg hadde måttet lære meg navnene på alt kjøttpålegget, husker jeg, forresten.

Jeg visste vel hvordan roastbiff, servelat og kokt skinke så ut, (for eksempel).

Men de andre slagene måtte jeg lære meg da.

Og det var også ganske sjeldne slag som haugpølse og sånn vel.

Så det var en del slag å lære seg da.

En 15-20 slag kanskje.

(Noe sånt).

Men salaten var vel merket tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at det var rolig i ferskvareavdelingen, denne hverdagen, som jeg jobba.

Ei kunde-dame, i 30-40-åra vel, dukka opp, og ville ha skinkesalat.

Skinkesalaten så ikke så innbydende ut, husker jeg.

Jeg måtte liksom grave nedi den, med ei sånn plastsleiv, (må man vel kalle det), fordi at det øverste laget med majones, var liksom gulfarga og delvis størkna da.

Og skåla som skinkesalaten var i, virka vel også rar, (mener jeg å huske).

Den skåla var nesten som en fruktbolle kanskje.

Den var ihvertfall større, (eller ihvertfall annerledes), enn de andre skålene, i disken der, mener jeg å huske.

Og hu kunde-dama, hu spurte meg, (husker jeg), om ‘er det skinke-salat?’.

Og skinke-salat, det var ikke noe, som vi alltid pleide å ha der.

Men han nye lederen, han hadde vel informert meg om det, at den skåla var skinkesalat da.

(Noe sånt).

Så hu kunde-dama hu reagerte nok negativt, på den litt rare skinke-salaten da.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Siden den salaten hadde et lag av ‘guffe’ liksom, på toppen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvem som la opp disken den morgenen, det veit jeg ikke.

Men jeg husker at han nye lederen, han begynte å prate til meg, om at han så etter en person, som kunne holde disken bra.

Det er mulig at det var noe vagt, i forbindelse med den skinke-salaten.

For den så jo ikke helt bra ut.

Men jeg hadde ikke fått opplæring, i hva jeg skulle gjøre, hvis noe der ikke så bra ut.

Så jeg gjorde ikke noe med det, (for å si det sånn).

Dette var nytt for meg, at jeg stod i ferskvareavdelinga aleine, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis han nye lederen der, trodde at jeg var interessert, i å jobbe heltid, i ferskvareavdelingen.

Så bomma han, for å si det sånn.

For jeg studerte jo heltid, på NHI, (på den her tida), og var inne i travel periode, siden det var det siste året mitt der da.

Og jeg hadde ihvertfall ikke tenkt å jobbe i butikk, etter at jeg var ferdig på NHI, for å si det sånn.

Så da lo jeg litt inni meg, husker jeg, da han nye lederen i ferskvareavdelingen, begynte å hinte om heltidsjobb der, for jeg var jo en dyktig datastudent, som syntes at jeg jobba nok, ved siden av studiene, fra før, (om jeg ikke også skulle jobbe heltid i ferskvaren), for å si det sånn.

Men det er mulig at han nye ferskvare-lederen, var fra OBS Lillestrøm, eller noe sånt da.

Uansett så visste han vel ikke at jeg studerte heltid på NHI, antagelig.

Hvis han liksom hinta at han muligens hadde en heltidsjobb i ferskvaren til meg da.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, så pleide jeg å kjøpe en god kyllingsalat, som de hadde, hos Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året, som jeg bodde på Abildsø.

Og kyllingsalat, det hadde de ikke på OBS Triaden, (sånn som jeg kan huske det).

(Men de hadde vel oppskjært kyllingbryst, mener jeg å huske, noe som jeg syntes var godt da, husker jeg).

Men jeg var vel litt lei av sånne salater, som italiensk salat og rekesalat, som jeg hadde pleid å spise, når jeg bodde, på Bergeråsen.

Så derfor hadde jeg pleid å kjøpe skinkesalat, noen ganger selv der, når jeg jobba heltid der, osv.

Men fra den tida, så husker jeg det, at det ikke var alltid, at dem hadde skinkesalat, (i ferskvaren der da).

Og da spurte jeg noen ganger dem i ferskvaren, om det her da, på spiserommet, for eksempel.

(Ei som het Anka, (eller noe), muligens, med mørkt hår vel).

Og jeg fikk vel da til svar, at skinkesalat, det var noe de lagde selv, når dem hadde noe skinke, (eller noe), som det var dårlig dato på da, (eller noe).

Og at skinkesalat ikke var noe de fikk ferdig fra noen leverandører da.

Men hvorfor den skinkesalaten, som stod i disken der, (den dagen jeg jobba aleine der), var så dårlig, (enda den var nesten urørt vel).

Det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den siste tida, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

Så maste Mette Holter ganske mye, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

Jeg pleide jo da å si til henne det, at jeg jobba med saken.

Siden jeg jo hadde vært på visning, hos de to unge damene, som var kolleger av Magne Winnem, i Rimi.

Og siden jeg regna med at jeg kom til å få høre tilbake, fra Magne Winnem, om det bostedet da.

(Noe som aldri skjedde men.

Men men).

Men en gang, som jeg skulle med T-banen ned til Oslo Sentrum, (fra Furuset da), av en eller annen grunn.

Så husker jeg det, at det hang plakater, for Ungbo, i T-bane-vognene.

Det stod, ‘Vil du kun ta oppvasken hver femte uke?’.

(Noe sånt).

For reklamen sa det, at hvis du bodde på Ungbo, så slapp du å ta oppvasken oftere enn hver femte uke da.

For Ungbo, det var kommunalt eide bofelleskap.

Hvor man bodde sammen med fire andre folk, i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene da.

Så når jeg så de plakatene, på T-banen, like etter at jeg hadde blitt mast på, av Mette Holter, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

Ja, da syntes jo jeg, at det hørtes ut som en grei ordning da, å leie en sånn plass i et bofelleskap, for unge folk, av Oslo kommune da.

Så da ble det jo til, at jeg ringte Ungbo da, istedet for at jeg begynte å kikke i Aftenposten, etter leiligheter/hybler da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg avtalte å dra til Ungbo, som holdt til i Møllergata vel, i Oslo Sentrum da.

Og jeg hadde et møte der, med en som het Stig, (mener jeg å huske), og en kvinnelig kollega av han da.

Stig og hu dama, de kunne fortelle det, at Ungbo hadde bofelleskap, på Vålerenga og på Ellingsrudåsen, (blant annet vel).

Jeg fortalte det, at jeg skulle begynne å studere igjen, på NHI, som lå på Helsfyr, og som var nabostedet til Vålerenga vel.

Så jeg fortalte det, at jeg gjerne ville bo på Vålerenga da.

Men der overstyrte Ungbo meg da.

De mente at siden halvbroren min og dem, bodde på Furuset, så burde jeg bo på Ellingsrudåsen, som var nabostedet til Furuset da.

Enda Ellingsrudåsen, det var så langt unna sentrum som man kunne komme omtrent, i Oslo.

Og Vålerenga, det tenkte jeg, at såvidt var i gåavstand, hjem fra byen.

Sånn at jeg eventuelt kunne ha gått hjem, hvis jeg var ute på en skikkelig pub-til-pub-runde, i Oslo Sentrum, og var ute til etter at den siste T-banen hadde gått hjem da.

Men dette var visst ikke aktuelt.

Stig og hu Ungbo-dama, de mente at jeg måtte bo på Ellingsrudåsen da.

Et sted som virka mye mer kjedelig, enn Vålerenga da, for meg.

Men jeg fikk ikke bestemme selv da.

Men Ungbo bestemte for meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg dukka opp i Skansen Terrasse der, en gang i juli/august 1991, for å dra på møte, i Ungbo-leiligheten der da.

Så hilste jeg på de tre som bodde der fra før.

Det var et par, nemlig Inger-Lise, (eller noe), og Per.

Disse var et eller to år eldre enn meg vel.

Inger Lise jobba på Aker Sykehus, tror jeg, i en matbutikk der, (eller noe), vel.

(Noe sånt).

Per han jobba med noe greier, som jeg ikke husker hva var.

Men han fikk seg seinere ekstrajobb som elektriker, med å legge inn alarmer, eller noe sånt, husker jeg.

En jobb han måtte slutte i vel.

Hu andre dama som bodde der, hu het Wenche, og hadde lyst hår, husker jeg.

(Både Inger Lise og Wenche var ganske kraftige damer, forresten).

Wenche jobba som selger, eller noe, vel.

Og hu vanka også på MC-klubber, og sånn.

Så dette var en tøff/rølpete gjeng, må jeg si.

Som bodde på Ungbo der, hvor jeg leide et rom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det møtet, som jeg var med på.

Så var det også ei pen, lyshåra dame, i slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene, fra Vestlandet, husker jeg.

Hu husker jeg ikke hva jobba med.

Men jeg lurer på om det var hu jeg seinere så igjen, på Peppes Pizza, i Stortingsgata der, på dimmefesten, fra militæret, et par år seinere.

Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

Hu ‘vestlands-blondinna’, hu bodde der bare noen måneder, og hu sa til meg det, den siste dagen, som hu bodde der, at hu skjønte hva jeg mente, når jeg klagde litt, på de her folka, som allerede bodde der, da vi flytta inn da.

Så hu kom seg litt på bølgelengde vel.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Selv om dette bare var i noen sekunder, den siste dagen, som hu bodde der.

Så sånn var det

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flytta fra Arne og Mette og dem.

Og til Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen.

Så fikk jeg hjelp av Glenn Hesler, (som hadde en Volvo stasjonsvogn, som han brukte i jobben som blikkenslager vel), med å flytte.

Det var vel ikke så mange ting jeg eide egentlig vel.

Så det holdt at han kjørte en gang, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg hadde jo ikke noen seng.

(For jeg hadde jo solgt vannsenga mi, til min tremenning, Øystein Andersen, et års tid, før det her).

Så jeg ringte vel faren min, og spurte, om jeg kunne få bare en sånn enkel ‘køyeseng-enkeltseng’ da, (siden jeg ikke turte å be om en ny, dyr vannseng, siden jeg jo hadde solgt den forrige jeg hadde fått, bare et par år før det her, til min tremenning, Øystein Andersen, for tusen kroner da).

(Siden faren min jobba i sengebutikk da, (i Drammen), og hadde jobba med å produsere senger, (ihvertfall tidligere).

Og det fikk jeg.

Men den senga, den var malt lyseblå, husker jeg.

Noe jeg ikke likte så bra vel.

Og den senga, den var også for kort for meg, husker jeg.

Sånn at jeg måtte krølle beina, når jeg lå i den senga.

Så en natt, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen der.

Så ble jeg så arg, over at den senga, var så ukomfertabel, å ligge i, at jeg fant fram en umbraco-nøkkel, (som vel hadde fulgt med skruene til senga), og skrudde av det ene endestykket, til senga.

Og så gikk jeg ut, og fant en slags liten skog, midt imellom blokkene, i Skansen Terrasse der da.

Og jeg fant også en stein, eller noe, i den lille skogen da.

Som jeg stilte det endestykket til senga opp mot da.

Og så hoppa jeg oppå det endestykket, til det øverste bordet knakk da, husker jeg.

Og så gikk jeg tilbake hjem, og monterte på endestykket, på senga igjen da.

Og da kunne jeg endelig strekke ut beina da.

Den eneste ulempen, det var det, at det nederste bordet, på endestykket, det stakk litt opp, over madrassen da.

Så det gjorde litt vondt, å strekke ut beina.

For da ble liksom anklene mine liggende rett oppå toppen av en treplanke da.

Som stakk opp en centimeter, eller to, kanskje, over toppen av madrassen da.

Så hvis dette hadde vært i dag, så hadde jeg vel kanskje gått i en butikk, og kjøpt en sag vel.

Sånn at jeg hadde fått saget av den øverste delen, av det bordet, som stakk opp, over madrassen da.

Sånn at jeg kunne ha fått sovet ordentlig ut, i den senga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

14. mars 2012