johncons

Stikkord: Øystein Andersen

  • Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

    Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

    Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

    Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

    Noe sånt.

    (Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

    Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

    Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

    Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

    Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

    Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

    ‘En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han skulle på jobben sin på matsenteret.

    Bussen kom.

    Han så seg litt om.

    Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

    Oj som det går.

    (Eller noe sånt).

    Også var det vel vers to.

    En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

    Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

    (Eller noe sånt).

    Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

    Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

    Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

    Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

    Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

    Den gikk cirka sånn her:

    ‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

    Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

    Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

    Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

    Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

    Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

    Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

    Den gikk cirka sånn her.

    ‘Apparently.

    All you can see.

    Is an enemy.

    At the deep of the sea.

    It’s your reality.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Bla bla bla.

    Calling my name.

    Have you no shame.

    No, cause you want me to.

    It’s your reality.

    And I know that you do.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Osv., osv.’.

    (Noe sånt).

    Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

    Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

    Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

    Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

    Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

    Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

    Og funnet på noen nødrim og sånn da.

    Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

    Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

    Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også en fjerde sang.

    Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

    ‘Det er ikke gull alt som glitrer.

    Det er ikke gull alt som glitrer.

    (Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

    Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

    Tåpers gull.

    Jeg drikker meg full.

    Jeg p*ler ditt hull.

    Til tissen detter av.

    Men det er ikke gull alt som glitrer.

    (bla bla bla).

    Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

    (Noe sånt).

    Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

    Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

    Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

    Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

    ‘Jungel.

    Velkommen til jungel.

    La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

    Velkommen til jungel.

    Jeg vil høre deg skrike’.

    Noe sånt.

    For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

    Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

    Noe Øystein hørte på hele tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

    At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

    Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

    At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

    Noe jeg overhørte da.

    Jeg hørte ikke det første de sa.

    Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

    Noe sånt.

    (Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

    Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

    Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

    At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

    Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

    Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

    Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

    Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

    Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

    Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

    Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

    Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

    For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

    De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

    (Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

    Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

    Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

    Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

    Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

    Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

    Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

    Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

    For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

    (Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

    Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

    Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

    Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

    ‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

    Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

    Mens han smilte da.

    Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

    Og Winnem ville ikke forklare da.

    Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

    Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

    Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

    Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

    Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

    Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

    At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

    (Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

    Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

    Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

    Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

    Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

    Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

    Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

    Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

    Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

    At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

    Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

    Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

    Så det her rant ut i sanden da.

    Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 75: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.

    Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).

    Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.

    Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).

    Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.

    Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.

    Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.

    Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.

    Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.

    For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).

    Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.

    Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.

    Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.

    Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.

    Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.

    (Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).

    Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.

    Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.

    De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.

    I Nylænde der, på Lambertseter.

    Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.

    Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.

    Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.

    Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.

    Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.

    Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.

    Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.

    Så sånn var det.

    Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.

    Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.

    Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.

    Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.

    Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Så hadde han en sykkel der, husker jeg.

    Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.

    De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.

    Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.

    Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.

    Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.

    Han hadde jeg aldri hørt om før.

    Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.

    Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.

    Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.

    Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.

    At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Baren noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.

    Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.

    Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.

    Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.

    Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.

    Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.

    Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.

    Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.

    (For å si det sånn).

    Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.

    Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.

    Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.

    Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.

    At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Altså et og et halvt år tidligere da.

    Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.

    Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.

    Siden jeg hadde spilt badminton da.

    Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.

    For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.

    Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.

    Jeg var jo avløser en del ganger.

    Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).

    Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.

    Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.

    Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.

    Og svare på telefonen.

    Og rope opp folk på callinga, osv.

    Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.

    Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.

    Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.

    Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.

    Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).

    Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).

    Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.

    Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.

    Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.

    For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.

    I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.

    Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.

    Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.

    (Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).

    Grunnen til at jeg husker det.

    Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.

    En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.

    Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.

    Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.

    For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.

    Så hu var liksom opptatt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo

    På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

    Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

    Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

    Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

    Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

    Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

    Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

    Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

    For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

    (For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

    Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

    Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

    Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

    Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

    Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

    Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

    Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

    Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

    (Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

    Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

    Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

    Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

    Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

    Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

    Så jeg lot dem bare være i fred da.

    Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

    Hvis hu hadde skadet seg da.

    Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

    Hva vet jeg.

    Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

    Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

    Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

    Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

    Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

    Jeg prøvde vel å roe det ned da.

    (Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

    Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

    Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

    Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

    Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

    Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

    (Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

    Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

    Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

    Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

    Noe sånt vel.

    Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

    Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

    For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

    Det var at den hadde en ‘6-pack’.

    CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

    Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

    Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

    Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

    Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

    (Noe sånt).

    Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

    Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

    En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

    (Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

    Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

    Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

    For 2.500 vel.

    Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

    Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

    Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

    (Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

    (Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

    For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

    For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

    Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

    Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

    (Etter jobben engang sikkert da).

    For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

    Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

    (The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

    Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

    Like før jul i 1990 kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Axel klagde på det, husker jeg.

    At de the Cure-sangene, var så skumle da.

    En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

    Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

    For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

    Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

    Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

    Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

    Men vi fikk ikke noe fisk.

    Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

    At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

    I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

    Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

    Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

    Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

    For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

    Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

    Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

    Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

    (Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

    Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

    Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

    Men jeg fant ikke Axel noe sted.

    Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

    Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

    De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

    Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

    Og at jeg venta der og der da.

    Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

    (Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

    Noe sånt).

    Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

    Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

    (Men det visste jo ikke jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

    Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

    Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.

    Så var plutselig Jan Stadheim, fra ‘Narver-gjengen’, på Sand, der, husker jeg.

    (Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).

    Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.

    Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.

    Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).

    Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.

    Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.

    For da ble liksom rollene litt byttet om da.

    For på Sand var jo jeg liksom hjemme.

    Men da ble Axel gjest da.

    Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.

    Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.

    Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.

    Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Buss Burger’n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.

    Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.

    For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.

    Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.

    Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.

    (Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.

    Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.

    Og det brevet var fra Svelvik-banken.

    Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).

    Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.

    (Sånn som jeg huska det, ihvertfall).

    Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.

    (Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.

    Høsten 1990.

    Og tjent 4000-5000 der vel.

    Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).

    Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.

    (Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).

    Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.

    Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Men så ikke.

    Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.

    (Som jeg hadde signert vel).

    Som et trofet liksom vel.

    Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).

    Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.

    (Vel den siste gangen, som jeg var der).

    Like fattig som da jeg gikk inn der da.

    Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.

    Og som jeg mener at det var noen penger på da.

    Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.

    Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?

    Hm.

    Men det blir jo bare spekulasjon da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.

    Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.

    Og etterlyste feriepengene mine da.

    For Axel huska vel hva det firmaet het.

    Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.

    Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.

    Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.

    Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.

    Så legger jeg plutselig merke til to kjente ‘filurer’, som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).

    Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.

    Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.

    Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.

    Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.

    Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.

    Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.

    Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.

    Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).

    Og så spurte Axel meg plutselig:

    ‘Kan ikke jeg få det skrinet da?’.

    Flere ganger.

    Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.

    Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.

    Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.

    Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.

    For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.

    (Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).

    Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).

    Hu ble sutrete.

    Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.

    Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.

    Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.

    Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.

    (For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).

    Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.

    I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.

    Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.

    Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.

    Som jeg skjønte at hu blei.

    Når jeg ga Axel de myntene da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.

    Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.

    Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.

    Axel lagde et forbasket leven.

    Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.

    Jeg lurte på om de kom til å angripe.

    Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.

    Så vi kunne ikke være så bråkete.

    Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.

    Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.

    Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.

    Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.

    Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.

    (For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.

    Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.

    Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.

    Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.

    Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).

    Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).

    Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.

    Vi kom oss på t-banen.

    Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.

    Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.

    Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg tenker nå.

    Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.

    Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).

    Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?

    Hva vet jeg.

    Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.

    Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.

    (På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).

    Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.

    Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.

    (For hva kunne jeg si liksom da.

    Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.

    For det har jeg aldri fått spurt han om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    I desember 1990, så var det jo mye å gjøre, på OBS Triaden.

    OBS Triaden hadde nemlig veldig gode tilbud, i forbindelse med at butikken ble omprofilert, fra Matland til OBS Triaden da.

    (Selv om jeg ikke husker hva disse tilbudene var nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I forbindelse med at jeg jobba mye overtid på OBS Triaden, før jul, i 1990 da.

    Så fikk jeg også ganske høye lønninger, selv om timelønnen min vel bare var såvidt over minstelønn vel.

    Noe sånt.

    Og da ble Mette Holter og Arne Thomassen bitt av noe slags sjalusi da.

    De glemte alt om det, at jeg egentlig skulle spare penger dette året.

    Til videre studier.

    Og at dette var grunnen til at jeg ble med på å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden.

    For jeg husker det, at jeg overhørte det, at Mette og Arne, de sladra til Svein Martinsen da, om at jeg fikk mye mer penger enn dem.

    Og de ble svartsjuke da, (som det vel heter).

    (Ihvertfall sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var forresten pris-plakatene som hang i taket, nesten kunstnerisk utført da.

    Det var en vietnameser, (eller noe), som jobba der, som var veldig flink, til å tegne sånne plakater da.

    Men når ei kunde-dama dukka opp der, og klagde på, at det var en stavefeil, på en av plakatene.

    Så svarte vel ikke hu kassadama omtrent, som hu klagde til, (hvis det ikke var Kassaleder Liss da), sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var forresten ikke bare ‘fan’ av Prince Mild-sigaretter, (var det vel).

    Hu var også fan av grønn Dent, som hu ‘alltid’ spiste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem.

    Så hadde Mette kjøpt noe Minde Sjokolade, som hu lagde et stort nummer av, at hadde blitt hvit.

    Så jeg ba om å få den posen da.

    (For jeg hadde nemlig sett en film, som het Breakfast Club, noen år før det her da).

    Også sendte jeg inn den sjokolade-posen, til Mette Holter, inn til Minde Sjokolade, i Bergen da.

    Også gikk det noen uker.

    Også dukka det opp en lapp, i posten, fra Minde Sjokolade da.

    Som jeg tok med til Posten vel.

    Også var det en eske, med 10-20 godteposer i da.

    Som Axel og jeg begynte å spise av da.

    Men så kom Mette Holter hjem, og da fikk ikke jeg, (og Axel), lov til å spise mer av den sjokoladen da.

    Enda det var jeg som hadde klaget da, (og betalt porto, osv.), sånn at ‘vi’ fikk masse sjokolade da.

    Og vel uten å oppgi noen grunn, for hvorfor Axel og jeg ikke fikk spise opp all den sjokoladen da.

    Og vel uten at jeg veit hvem som spiste opp resten av de sjokoladeposene, som dukka opp i posten, fra Minde Sjokolade der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så jobba jeg skift da.

    Tidlig-vakter en uke, og sein-vakter uka etter.

    Men noen ganger, så var det sånn, at det var vaktbytter, osv.

    Og dette kunne gjøre det litt mer komplisert da, når man skulle huske, hvilken vakt man hadde, osv.

    Uansett hva det kom av, så klarte jeg ihvertfall en gang, å dukke opp tidlig, på jobb, på OBS Triaden der.

    Når jeg egentlig skulle ha jobba seint.

    Men det var sånn der, at dem bare lot folk jobbe nærmest.

    Dem bare sa at vi kan godt ha en til på jobb.

    For da blir det mindre kø, for kundene.

    Så da ble jeg ikke sendt hjem.

    Men jeg bare ble der, og jobba dobbelt skift da.

    Så sånn var det.

    (Selv om jeg følte meg rimelig dum da, må jeg innrømme.

    Og vel kanskje fikk noen stygge blikk, fra kollegene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under hele skole og studie-tida, og også mens jeg jobba på CC Storkjøp og hos Hageselskapet.

    Så hadde jeg jo hatt problemer med det, at jeg var rimelig b-menneske, og innimellom forsov meg da.

    Og det skjedde også, mens jeg jobba på OBS Triaden, på det vikariatet der, husker jeg.

    Dette skjedde vel 3-4 ganger ihvertfall.

    Og det var stille om morgenene der, på OBS Triaden.

    Så det var vel ikke noe krise akkurat.

    Og hver gang jeg kom for seint, (omtrent), så ville hu Elin, fra Trøndelag, spørre meg, om jeg hadde hatt ‘damebesøk’, da.

    Så det er mulig at det gikk noen rykter der, om at jeg hadde vært sammen med hu Ragnhild fra Stovner da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i begynnelsen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ringte plutselig min tremenning Øystein, en kveld, husker jeg.

    Dette var vel kanskje en fredagskveld, eller noe, da.

    Øystein hadde drikki, (noe han sjelden gjorde), husker jeg.

    Øystein ville at jeg skulle gå, bort til Lørenskog, hvor han var på hjemme-alene-fest, hos en kar der da.

    Som sagt så gjort.

    Jeg gikk i et par drøye kilometer vel, gjennom ‘Suburbia’ da, (som var en Pet Shop Boys-sang, som Øystein og jeg digga, selv om Øystein vel digga ‘It’s a Sin’ mer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos han som hadde festen, så var det bare Øystein som var på besøk da.

    (Bortsett fra meg da).

    Øystein var full da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvem han som hadde festen var.

    Men det var i en villa, like før Lørenskog Togstasjon der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel tilbake til Furuset og, etterhvert, mener jeg å huske.

    Etter en ganske intetsigende kveld, må man vel si.

    Med en full Øystein, blant annet da.

    Og også en full huseier-sønn vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På veien tilbake, (hvis dette ikke var en annen gang, som jeg gikk tilbake, til Høybråtenveien, fra Lørenskog der, siden Høybråten og Lørenskog var nabosteder da).

    Så husker jeg at jeg stod og prata litt med en bikkje en gang, som var i en hage da, på veien, tilbake til Høybråten/Furuset igjen da.

    Og da dukka det plutselig opp noen ungdommer, (husker jeg), som gikk forbi meg der, mens jeg liksom stod og prata til den hunden da, husker jeg.

    Så da ble jeg rimelig flau, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ble jeg bedt på innflyttingsfest, (var det vel), hos Magne Winnem, som da hadde fått seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, (våren/sommeren 1991 vel).

    (I den samme bygningen, som jeg selv, fikk meg Rimi-leilighet, i 1996, fem år seinere).

    Winnem jobba vel også etterhvert, som Assisterende Butikksjef, mener jeg å huske, på den Rimi-butikken, som lå i samme bygg der, i Waldemar Thranes gate.

    For Winnem sa det, (husker jeg), at vanligvis, så fikk ikke Rimi-folk lov til å bo på det samme stedet, som butikken, som de hadde nøkler til, holdt til.

    Men i hans tilfelle, så hadde Rimi-sjefen, (som muligens var Knut Mørk vel, hvis jeg husker det riktig), sagt at det var greit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magnes butikksjef, (altså hans nærmeste overordnede), da han selv jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate.

    Det var den samme Steinar, som seinere ble min Regionsjef, (nemlig Steinar Ohr vel), da jeg jobba som Butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og jeg husker at Magne Winnem en gang dro meg med hjem til han Steinar, (som bodde noen hundre meter nærmere Bislett der vel, en gang), for å se på en film, som dem leide på videosjappa, like ved Rimi Waldemar Thranes gate der, som het ‘Bad Company’, med Rob Lowe vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme Rob Lowe som Cecilie Hyde en gang prata om at hu kjente noen norske damer i USA, som kjente, husker jeg, at jeg overhørte at Hyde sa til søstera mi og meg, en gang, på begynnelsen av 90-tallet vel.

    (Hyde sa at disse norske damene nærmest lekte seg med Rob Lowe, (eller snurret han rundt fingeren, eller hva man skal kalle det), og bare kalte han ‘Rob-ern’, eller noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem skulle ha grillfest, husker jeg.

    Og han hadde fått overtalt meg, til å kjøpe en grill til han, i innflyttingsgave da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at jeg ringte, til Statoil Kiellands Plass, for å høre om de solgte griller da.

    Noe de gjorde.

    Også kjøpte jeg med en grill der, og dro rimelig tidlig da, på festen til Magne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De fleste andre på den festen, det var vel Rimi-folk mye vel.

    En del nord-norske damer, bodde i samme etasje, som Winnem, husker jeg.

    Og dem gikk på besøk til hverandre, hele tida, og sånn, husker jeg.

    Og det var visst ganske vanlig, på de her festene, å krabbe over på hverandres terrasser, husker jeg.

    (Noe som var ganske enkelt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem kjøpte vel også et dart-spill, mener jeg, som han hadde der, i Waldemar Thranes gate.

    Og da jeg flytta inn, i det samme bygget, i 1996.

    Så var det merker etter dart-piler, på veggen, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg hadde samme leilighet/hybel som Winnem der.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg på besøk hos Winnem, i Waldemar Thranes gate der, husker jeg.

    Dette var høsten 1991 da.

    Og Winnem dro meg med ned til Spikersuppa husker jeg.

    For det skulle være valgkampåpning der, med Høyre.

    Og underholdningen til Høyre, det var bandet Teddybears, husker jeg.

    Og de kara som hadde holdt igjen Winnem og meg, på det Unge Høyre-møtet, noen måneder tidligere.

    (For å jobbe med å finpusse valgkampprogrammet, til Unge Høyre da.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Han ene av de ihvertfall.

    (Han som ligna litt på Fritjof Arngren, syntes jeg).

    Han tok meg i hånda da, og takka for hjelpen, med valgkampprogrammet, noen uker/måneder tidligere da.

    Og sa noe sånt som at, ‘det ble bra det’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er mulig at Winnem og jeg var spesialinvitert, (eller noe), til åpningen av Høyres valgkamp, i Spikersuppa, det året da, (altså i 1991).

    Det er mulig.

    Det var Winnem som visste hvordan dette egentlig hang sammen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

    Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

    Den samme dagen, (var det vel).

    Og hu ville at jeg også skulle være der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

    Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

    For jeg hadde jo bodd alene som barn.

    Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

    Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

    Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

    Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

    Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

    (En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

    Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

    Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

    Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

    Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

    At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

    Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

    Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

    Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

    Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

    Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

    (Ei ung med mørkt hår der vel.

    Og muligens hu litt eldre der).

    Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

    (For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

    Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

    Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

    Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

    At dem måtte betale for røykpakka da.

    Og da skjedde vel ikke det.

    Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

    Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

    Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

    Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

    Og det samme med hu Liss da.

    Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

    Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

    Det var ganske flatt der da, må man vel si.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

    En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

    Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

    Noe sånt.

    Men det var mye rart da.

    Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

    Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

    Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

    De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

    Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

    Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

    Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

    Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

    Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

    Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

    Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

    Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

    Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

    På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

    Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

    Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

    Sånn at man bare så den fulle esken da.

    Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

    Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

    Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

    (Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

    Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

    Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

    For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

    Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

    De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

    For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

    Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

    Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

    Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

    Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Mer fra Gøteborg

    Øystein, Glenn, Magne, Kjetil og meg.

    Vi dro en eller to ganger til Liseberg.

    For de fleste av oss var jo Blackjack-spillere, (eller ‘Svarte-Jonas’, som Øystein kalte det spillet).

    For i en spillehall, ganske langt inne, på Liseberg der, så hadde de Blackjack-bord, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som vi var på Liseberg, denne ferien.

    Så kom vi tilbake til bilen, som Øystein hadde lånt av faren sin vel.

    Også hadde en plate, som Øystein hadde kjøpt, i en spesial-platebutikk, for heavy-musikk, (var det vel).

    Den hadde bøyd seg skikkelig, i sola da, husker jeg.

    (Der den lå i baksetet av bilen da).

    Så det var varmt disse dagene, må man nok si.

    Så dette var vel kanskje i juli-måned da, i 1991, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nordstan-senteret het forresten det senteret, hvor vi pleide å handle mat, (når vi ikke dro på OBS da).

    Og noe av det rareste, med denne ferien.

    Det var at Øystein og Glenn de ville nesten hver dag, henge i en, (litt luguber vel), spillehall/bule, i andre etasje, på Nordstan-senteret der.

    Et sted hvor vi tre andre, (Magne, Kjetil og jeg), ikke gikk inn døra til, engang.

    Magne, Kjetil og jeg, vi ville heller gå rundt i Gøteborg Sentrum, og kikke på damene kanskje, og sitte og spise noe mat, på en fortausrestaurant, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi kjørte på motorveien, fra Askim Camping, og inn til Gøteborg.

    Så var det Øystein som kjørte.

    (Oftest var det vel Glenn som kjørte tror jeg.

    Disse to bytta vel på å kjøre vel).

    Og så begynte plutselig Øystein, å skulle ta feltskifte.

    Også var det en bil, i blindsona hans.

    Som han ikke så da.

    Så Øystein kjørte jo nesten inn i en bil, som lå i blindsona hans da.

    Når han skulle skifte felt, på motorvegen i Gøteborg der da

    Men den bilen som lå i feltet utafor oss, den tuta vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ofte, (eller ihvertfall en gang iblant), så pleide også Glenn, å kjøre feil, i Gøteborg.

    Ihvertfall så hendte det, (et par tre ganger der), at han eller Øystein, tok en 180 graders-sving, midt i veien.

    (Hvis det var lite trafikk der da).

    Og da hendte det, at det smalt fra meg, at dem ‘tok en spansk en’.

    (Som var et kjent uttrykk, fra oppveksten min, på Bergeråsen, husker jeg).

    Men da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, at dem ‘tok en afrikansk en’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så kjørte vi ved siden av en bil full av svenske damer, som vi vel også sa hei til, gjennom vinduene på bilen, mener jeg å huske.

    Når vi skulle til Nordstan-senteret der en gang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og meg, vi pleide jo å ofte å krangle, liksom om hvem som skulle være ‘sjefen’ av oss to, (eller hva man skal kalle det).

    Jeg var jo eldst.

    Men jeg hadde jo ikke lappen og bil.

    Og Øystein hadde jo mye mer penger å rutte med, enn meg.

    Og han hadde også mange flere kamerater osv., ute i Lørenskog der, osv.

    Uansett hva det kom av, så ga Øystein meg et mareritt, på den her turen, husker jeg.

    Så jeg måtte prøve å ta igjen litt.

    For Øystein var så sur og spydig mot meg, på hele turen da.

    Så tilslutt så smalt det vel fra meg, at jeg ikke orka noe mer ‘Øystein-fascisme’, (eller noe sånt).

    For jeg syntes nok at han oppført seg litt som Hitler da, eller noe.

    Og dette ble et fast uttrykk ihvertfall, som Øystein brukte mye selv etterhvert, at det og det, var ‘fascisme’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo ganske liberal, så når vi begynte å tulle sånn, og si at det og det var ‘fascisme’.

    Så skulle jeg vel være enda mer morsom da.

    Også begynte jeg å kalle politiet for ‘Gestapo’.

    Og Securitas, (som hadde vaktholdet, på Askim Camping der), for ‘Securitate’ da, (etter noen sikkerhetsstyrker, som de hadde hatt i Romania, før jernteppets fall, noen år før det her da).

    Bare for å være morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På fritida, på campingplassen der, så pleide vi enten å spille badminton eller sjakk.

    Det var vel sånn at Glenn, Øystein og meg, vi spilte alle tre sjakk, ihvertfall vel.

    Og Magne Winnem spilte vel også sjakk.

    Og badminton det spilte vel Magne Winnem, Glenn Hesler og meg, tror jeg.

    Og muligens også Øystein.

    Men om Kjetil Holshagen spilte badminton eller sjakk, det tviler jeg vel litt på vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var noen på den campingplassen, som spilte badminton, med noen kjempestore badminton-racketer, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det var vel to damer, som var i den Skåne-gjengen, mener jeg vel å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hang Øystein og jeg, borte ved burgersjappa der, på campingplassen.

    (Av en eller annen grunn).

    Også dukka det opp ei veldig pen svensk tenåringsjente der.

    Som kanskje var så ung at hu dro på ferie, med familien sin.

    Men jeg var vel fortsatt bare 20 år selv, så jeg begynte å tulle litt med hu her svenske jenta da, som var 16-17 år kanskje da.

    Og tok en tulle-samtale, etter en sang, som jeg hadde sett på TV, (og som Kjetil Holshagen hadde digga vel), da jeg bodde på Bergeråsen, (på 80-tallet da).

    Så jeg spurte hu pene jenta da.

    Om, ‘hva heter du då?. Hva heter du då?’.

    (Etter en svensk sang da).

    Også sa jeg sånn, ‘jag heter Lennart. Jag heter Lennart’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da svarte hu pene svenske jenta da, at hu var fra det og det distriktet, i Sverige da.

    (Et sted jeg ikke hadde hørt om før, tror jeg).

    Men hu forklarte det da, at det var ‘et landskap’, da.

    Og spurte, ‘forstår du?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg ble litt flau, siden jeg ikke visste hvor det her stedet var da.

    Og hu jenta var kanskje litt ung da, siden jeg regna med at hu var på ferie sammen med foreldra sine kanskje.

    Selv om hu var sånn 16-17 år vel, hvis jeg skulle gjette.

    (Hu så ihvertfall så gammel ut vel.

    Og var veldig pen da).

    Øystein bare stod og så på det her vel.

    Mens jeg tulla da.

    Og hu jenta gikk til TV-stua, eller noe sånt der, kanskje.

    (Hvor vi aldri pleide å henge da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var i Gøteborg, i 4-5 netter kanskje.

    Og jeg var jo vant til å bo aleine.

    Så det ble litt rart for meg, etterhvert, siden jeg ikke fikk runka og sånn da, (for å være ærlig).

    Så en natt, så prøvde jeg å snike meg inn på herredoen der, for å ta meg ‘en stille Anders da’.

    Men det var litt uvant for meg, å runke på en sånn do.

    Men jeg hadde noe solkrem, (eller noe), som jeg prøvde å ta på pikken, mens jeg runka.

    Men det funka ikke.

    Men jeg mener å høre at noen svensker hørte at jeg runka på doen der da.

    (Selv om dette var midt på natta vel).

    Så dette var en frustrerende ferie, husker jeg.

    For jeg klarte vel ikke å runke til jeg fikk orgasme da, når det var folk overalt, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ble litt sløv, på slutten av den her ferien da.

    Og glemte å betale for burgeren en gang, husker jeg, i burgersjappa, på campingen der, (og sånn), da.

    Og jeg fikk også dårlig mage, på grunn av det svenske brødet vel.

    Så den siste dagen vår der, så var jeg lenge på do.

    (Muligens fordi jeg prøvde å runke igjen kanskje.

    På et toalett på Nordstan-senteret, var dette vel).

    Og da ble Kjetil Holshagen sur, husker jeg, fordi jeg var så lenge på do da.

    Og sa at han og Magne Winnem, (var det vel), hadde møtt masse svenske damer, utafor doen da, mens jeg hadde vært på do, osv.

    Så noe var det ihvertfall.

    Kanskje hu fine, toppløse, lyshåra, svenske dama, i begynnelsen av 20-åra, som Magne Winnem og jeg traff, i begynnelsen av den her ferien.

    Som fikk meg til å bli litt sånn døsig og utilfreds da.

    Hvis det ikke var hu fra Skåne da, som åpna en ølflaske, med kjeften sin, foran meg.

    Eller om det var hu veldig fine ungjenta, som var fra et svensk landskap da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Jeg ‘klikka’ uansett litt ihvertfall der, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at vi lå og solte oss, på badestranda der.

    Og da var det noen damer, fra Sverige, som vi prata med der.

    Og jeg, (var det vel), spurte om det var noen bra utesteder, i Gøteborg.

    Og de damene svarte da, at like ved en kirke, (som jeg spurte om var en stenkirke, noe de bekreftet), så var det et bra utested da.

    Om man ikke hadde noe imot mørkhudede, eller noe, understreket de damene så.

    Jeg svarte ikke noe da.

    Men jeg spurte om det var ved den stenkirken da.

    Men Magne Winnem og jeg, (som var de av oss, som var mest hyppe, på å komme oss ut på byen, om kvelden, i Gøteborg).

    Vi kom oss aldri på noe utested der da.

    For Glenn og Øystein, de hadde ikke lyst til å dra på noe utested.

    Og Magne og jeg, vi da ha tatt drosje eller buss, noe som ble veldig ‘prosjekt’ da, (må man vel si).

    Og å få Glenn og Øystein til å være sjåfører, for Magne og meg, der.

    Hvis vi skulle på diskotek.

    Det kunne vi nok bare glemme, tror jeg.

    Det prøvde vi vel ikke på engang, å få til, tror jeg.

    For de var ganske sure og sære da, under den her ferieturen vel.

    (Og ellers og, til vanlig, til en viss grad, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg

    Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.

    Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.

    Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.

    Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.

    Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.

    Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).

    For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.

    De hata jo rånere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kjørte videre.

    Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.

    På et veiskilt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.

    Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.

    Og jeg røyka også på den her tiden.

    Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.

    Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.

    Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.

    For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.

    (Ihvertfall så hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.

    Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.

    Dette var min ide da.

    Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var en del mil over grensa til Sverige.

    Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.

    Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.

    Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.

    Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.

    For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.

    Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.

    (Hvis jeg ikke husker det helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).

    Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.

    Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.

    Neida, man måtte oppgi personnummer også.

    Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.

    Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.

    (Av noen ungdommer som jobba der).

    Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.

    Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.

    Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.

    Noe som var greit.

    For det var varmt å ligge i det teltet.

    Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).

    Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.

    Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.

    Og de burgerne var vel greie, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.

    På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).

    Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.

    Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.

    Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.

    Som vi hadde sett på veien da.

    Hvor de hadde bra utvalg av mat.

    Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.

    Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).

    For å spise brødskiver med ost og skinke vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.

    Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.

    Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.

    Noe som var litt kjedelig da.

    Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.

    Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.

    Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.

    Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.

    Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.

    Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.

    Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.

    Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.

    Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.

    Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.

    Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.

    (Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.

    Mener jeg å huske.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen da.

    Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.

    Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).

    Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.

    (Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).

    Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.

    Gradvis, må man vel si.

    Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.

    Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    PS.

    Mens jeg husker det.

    Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.

    Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.

    Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.

    (Av en eller annen grunn).

    Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.

    Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.

    Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.

    Og han prøvde å dytte meg overende da.

    Inne på grunna der.

    Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.

    For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.

    (For det her var en slags strand, inne på campingplassen.

    Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).

    Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.

    (Noe sånt).

    Og steiner i vannet vel.

    Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.

    Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.

    Når han løp mot meg da, husker jeg.

    Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).

    Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.

    Så vi kjøpte en frisbee der da.

    Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.

    Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).

    Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.

    Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.

    Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.

    Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.

    For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.

    Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.

    Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.

    (Og hu liksom stod der som paralysert da.

    Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den frisbee-en, den var ganske hard da.

    Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).

    Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.

    For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.

    Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.

    Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.

    Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.

    Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.

    Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.

    Noe sånt.

    Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.

    (Med ‘Ballad of Jayne’, mm.

    Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).

    Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Magne Winnem og jeg.

    Vi likte ikke heavy.

    Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.

    Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.

    Når vi tre hang der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

    Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

    Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

    Og Glenn Hesler også var der.

    Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

    Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

    Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

    Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

    Altså at jeg fikk flest meldinger da.

    Men jeg ga liksom aldri opp da.

    Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

    At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

    Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

    I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

    Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

    Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

    Men Riple, liksom.

    Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

    Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

    Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

    Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

    For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

    Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

    Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

    Så det Øystein mente.

    Det skjønte jeg vel etterhvert.

    Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

    Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

    (Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

    Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

    Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

    Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

    Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

    Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

    Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

    Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

    Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

    Ifølge Mette Holter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

    Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

    Bestemte Mette Holter da.

    (Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

    For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

    Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

    Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

    Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

    Mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

    (Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

    Noen måneder før det her vel.

    Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

    En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

    Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

    Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

    Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

    (Nemlig Ultravox da.

    Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

    Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    (På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

    Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

    Det er mulig.

    Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 62: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Etter at jeg hadde jobbet på OBS Triaden i bortimot et år kanskje, så begynte det å jobbe ei jente/dame der, som hadde gått i klassen til min tremenning Øystein Andersen, (som bodde like ved), som het Hanne, (husker jeg).

    Hanne hadde helt veldig lyst hår, og var høy og slank, (må man vel si).

    Og Øystein hadde et kallenavn på henne, som var ‘Hanne-Panne’.

    Som sikkert var noe fra skoletiden da.

    Sikkert fra før de begynte på ungdomsskolen, eller noe.

    Og som jeg ikke kjente opprinnelsen til da.

    Hanne-Panne, hu svarte vel ganske høflig, hvis jeg prata til henne om noe der, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så hu visste kanskje at jeg var tremenningen til Øystein da.

    For Øystein, (og noen ganger Glenn), dem var jo innom i kassa på på OBS Triaden der, for å si fra til meg, at dem var på Biljardhallen, for eksempel, en gang i uka, (eller en gang i måneden), kanskje, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var altså to Hanne-er der.

    Hu andre Hanne, som jeg hadde spist burger med en gang, på ‘gatekjøkkenet’ der, (på Triaden, ovenfor Matland/OBS der).

    (Og som han broren til hu ‘frukt-venninna’ til Cathrine Løvdahl, hadde advart mot, fordi hu hadde dratt på dansketur, med for mange gutter).

    Hu var vel et par år eldre, enn Hanne-Panne, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Og hu var kanskje litt kraftigere, enn Hanne-Panne da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og der, så ble jeg etterhvert låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef.

    Og jeg fikk meg lappen, i desember 1995, var det vel.

    Og på begynnelsen av 1996, så fikk jeg meg også Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Og da trengte jeg vel noe til leiligheten da.

    Så jeg kjørte innom Triaden-senteret, med en brukt, rød Toyota HiAce, (som nesten var vrak, må man vel si), som jeg hadde kjøpt av Glenn og Øystein, for 5000, (var det vel), etter at jeg fikk lappen.

    Og da hadde jeg nettopp vært på fruktkurs selv, (med Gartnerhallen, på Økern), som nestsjef vel, på Rimi Nylænde.

    For vi skulle begynne å legge opp frukta selv der da.

    Så derfor kikka jeg nok litt ekstra, på fruktavdelingen, til OBS Triaden da.

    (Mens jeg var innom der liksom da).

    Og da jobba Hanne-Panne som fruktansvarlig der, (sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    (Dette var en ganske stille hverdag vel).

    Og da slo jeg av en prat med henne, husker jeg, når jeg var innom OBS Triaden der da.

    Og de fikk ikke frukt fra Gartnerhallen, (sånn som oss på Rimi Nylænde).

    De fikk vel fra Bama og/eller Finstad vel.

    Unntatt noen ganger på lørdager, da kunne det hende, at de bestilte litt frukt, fra Gartnerhallen også, (husker jeg at Hanne-Panne sa da).

    Hvis det var noe de andre leverandørene deres var utsolgt for, eller noe, da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så var det også en dverg som jobba der, husker jeg.

    Og han jobba på gølvet, på den tida jeg jobba der.

    Men da jeg var innom OBS Triaden, i 1996 vel, så jobba vel han under Hanne-Panne, i frukta, tror jeg.

    Ihvertfall nevnte Hanne-Panne han dvergen, (mener jeg), mens jeg var innom der, og tok en ‘butikk-prat’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dvergen, han så jeg forresten en gang, (mener jeg å huske, ihvertfall), på So What, når jeg var innom der en gang.

    En gang som det muligens var en sånn tema-kveld, som het Gotham Nights vel.

    Eller om det var sånn ‘sex-frik-kveld’.

    Jeg mener at jeg så han dvergen, fra OBS Triaden, fly rundt på en sånn frike-kveld, på So What, muligens kledd i noe lær-drakt, eller noe sånt, vel.

    En kveld jeg bare stakk innom So What for å ta en halvliter, og høre på noe kul musikk da.

    Som det hendte at jeg gjorde da.

    Siden jeg liksom bodde opp Akersgata og Ullevållsveien.

    Så når jeg gikk ned til Sentrum, så var So What liksom et av de nærmeste utestedene da.

    Og der var det også gratis inngang.

    Og kul musikk, (litt ala den musikken som jeg hadde blitt litt vant til å høre på, da søstera mi og Cecilie Hyde, fra Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), i en del måneder, i skoleåret 1988/89).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var muligens også denne gangen, som jeg møtte hu Brit, fra Trøndelag, (som da jobba som kassaleder der vel), i kassa der.

    På OBS Triaden der da.

    Og nevnte vel det da, at jeg ikke hadde fått noe ordentlig attest da.

    (Litt bare for å ha noe å prate om vel).

    Og da sa hu Brit sa det, at ‘han John var kontoret, hvis jeg ville ta’n’.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Øystein og Glenn (Hesler), henta meg etter jobben, på OBS Triaden der da.

    (Ihvertfall etter at ‘Biljardhallen-tida’ tok litt slutt vel).

    Og da kjørte dem ganske ofte, i Glenn sin blå vel, Volvo stasjonsvogn da.

    (Og jeg hadde jo ikke lappen og bil da).

    Så da måtte jeg ligge baki bilen, der hvor blikkenslager-tinga, til Glenn og onkelen hans vanligvis lå vel.

    Fordi Glenn sin bestefar og onkel, dem var blikkenslagere, uti Skjetten/Strømmen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da ble jeg flau, (må jeg si).

    (Siden jeg måtte ligge baki bilen dems da).

    Og jeg begynte vel å si ting som at, ‘jeg er ikke noen bikkje’, eller noe.

    Og at jeg måtte tenke på ryktet mitt, og sånn da.

    Men det her skjønte visst ikke Glenn og Øystein så mye av da.

    Men altså, hvis man jobber i et stort firma.

    Og noen av ens kolleger, ser at man ligger bak i en Volvo stasjonvogn.

    Da kan man jo få problemer på jobben liksom, siden folk kanskje slutter å respektere en der da.

    Så derfor likte jeg ikke det her, at jeg måtte ligge baki bilen til Glenn og/eller Øystein da.

    Noen ganger.

    Når Glenn og Øystein henta meg etter jobben, for at vi skulle spille blackjack, (eller noe), hjemme hos Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn pleide vel også å kalle meg ‘hvit neger’, på den her tida.

    (Uten at jeg skjønte hvorfor).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg satt på med Glenn og Øystein, etter jobben, på OBS Triaden.

    Så kunne det hende, at jeg sa noe, som dem plutselig ikke likte da.

    Og da kunne det smelle fra en av dem.

    (Ihvertfall fra Øystein vel).

    At, ‘skal du gå hjem, eller’.

    Og da var det en del ganger at jeg nesten sa, ‘ja, heller det enn å behandla sånn her’.

    Så det kunne være ganske anspent da, mellom Øystein og Glenn på en side, og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen der.

    Hvor jeg tilbragte nesten hver ettermiddag/kveld, den siste tida, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så ville Øystein og Glenn også henge da.

    Og det var derfor jeg pleide å dra dit da, siden dem var kamerata mine liksom da.

    Og den biljardhallen, den åpna vel like etter det, at jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der vel.

    Så Øystein, Glenn og jeg, vi følte oss etterhvert ganske hjemme der da.

    Siden dette var en ny biljardhall, (og gatekjøkken), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein begynte å chatte med sønnen til eieren der, en gang, (som vi tilfeldigvis hang der, etter at jeg var ferdig på jobben), husker jeg.

    (Øystein og jeg, vil pleide noen ganger å gå på bowlinga, på Metro-senteret der.

    Hvis vi kjeda oss, for eksempel.

    I årene før det her da.

    Når jeg besøkte han på Lørenskog, (i forbindelse med ferieturer til Brighton, eller at jeg skulle låne eller levere noen videofilmer, eller lignende).

    Så at vi også gikk innom for å se hvordan det var på den nyåpnede Biljardhallen der.

    Det var kanskje ikke så rart da, siden Øystein og jeg, noen ganger pleide å spille biljard i Oslo Sentrum og sånn, (på en biljardhall ved Rockefeller der og sånn), da).

    Det viste seg at sønnen til eieren der, het Bengt-Rune, (som Øystein etterhvert begynte å kalle ‘Benk-ern’), og faren het Kurt da, (og som ihvertfall Glenn Hesler etterhvert begynte å kalle for ‘Skurt’).

    Denne familien bodde på Rasta, som var like ved Skårer/Triaden der da.

    (Triaden lå vel på grensa mellom Rasta og Skårer vel.

    Eller altså, Biljardhallen og Triaden lå begge i den enden av Skårersletta, som vendte mot Rasta da.

    Hvis jeg fikk det riktig nå.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg kanskje følte meg litt vel hjemme der etterhvert, (på Biljardhallen der da).

    For en dag, like før jeg fikk lønning, våren 1991 en gang vel.

    Så krita jeg en burger, av han Kurt, (faren til Bengt-ern), der da.

    Og sa at jeg kjente Bengt Rune da.

    Enda det vel egentlig var mest Øystein som kjente Bengt Rune egentlig men.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Men jeg var kanskje rimelig sulten og sånn da.

    (Etter en ganske lang arbeidsdag kanskje da).

    Og det blei så fristende å bestille burger der liksom.

    For de hadde veldig gode burgere der faktisk da.

    (Og jeg hadde vel sett at noen andre folk nettopp hadde fått krite der da.

    Ellers så hadde jeg nok ikke turt å spørre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hadde dem også spilleautomater, i et ‘side-rom’ der da.

    Øystein, han hadde jo laget seg sin egen spilleautomat, (eller kabinett, som han kalte det), hjemme på rommet sitt, på Hanaborg.

    Og spilleautomat-firmaet, til Øystein og Glenn.

    Det begynte på Biljardhallen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da avtalte vel etterhvert Øystein, med Kurt og/eller Bengt Rune da.

    At Øystein skulle la sin egenbygde Street Fighter-spilleautomat, (som han vanligvis hadde på rommet sitt vel), stå i spillehall-rommet, på Biljardhallen der da.

    Og Street Fighter, (eller om det var Street Fighter 2), det var et populært spill, så myntene strømma inn der da.

    (Og ble nok til tusenlapper da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så var det sånn, at Glenn Hesler, han hadde fått skada foten sin, i en mopedulykke, noen år tidligere, like ved Nordbyveien der, på Skjetten, hvor han bodde da.

    Så Glenn Hesler, han fikk noen ganger, (med noen års mellomrom vel), utbetalt noen store beløp, i erstatning, fra noen forsikringsselskap, (var det vel antagelig).

    For egentlig, så var det faktisk Øystein og meg, som hadde prata om det, (etter å ha vært mye i Brighton osv., i spillehaller der), å starte opp et spilleautomat-firma da.

    Men siden Glenn hadde fått så mye penger, i erstatning, for den skadede foten sin.

    Så ble det istedet sånn, at Glenn og Øystein, starta opp sitt eget spilleautomatfirma.

    Og jeg, jeg kunne få ‘kjøpe aksjer’, sa dem til meg da, (plutselig en dag, når de fortalte om den her nyheten da, at de skulle starte eget firma).

    Men det var jo som en vits.

    For begge de to, de visste jo det, at jeg, (mer eller mindre ihvertfall), var ‘blakk som en kjerkerotte’.

    Og at jeg prøvde å spare opp penger, til andreåret, på NHI.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så kjøpte Glenn og Øystein fler og fler spilleautomater da.

    Og de begynte å stille ut disse automatene både her og der da.

    Over hele Østlandet vel.

    Under firma-navnet ‘Action Arcade’, (eller om det var ‘Arcade Action’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, dem hadde altså en god del bedre økonomi, enn meg da.

    Enda jeg var 20 år, på den her tida.

    Og jobba på OBS Triaden.

    Og de var vel 18 år da.

    De gikk jo i samme klasse, på Skedsmo Videregående.

    (Hvis jeg har forstått det riktig).

    Jeg mener at Glenn Hesler gikk datalinja, som meg selv, i Drammen, et par år tidligere.

    Og Øystein gikk vel Allmenn, tror jeg.

    Så det er mulig at de ikke gikk i samme klasse.

    Men at de hadde noen felles lærere.

    De hadde vel blant annet ei norsk-lærerinne, (var det vel), som de noen ganger prata om, (mens jeg var der), som de kalte for ‘Blenda’ vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein fikk vel en god del penger, av foreldra sine, tror jeg.

    Som begge jobba på Tetra Pak, ute i Lysaker-området der vel.

    Så dem var litt sånn ‘snobbete’ nesten, både Øystein og Glenn da.

    Selv om dem fortsatt var i tenårene da.

    Når dem spilte biljard, på Biljardhallen, for eksempel.

    Så kunne dem ikke bruke vanlige biljard-kø-er, for eksempel.

    Neida, Glenn og Øystein måtte begge to kjøpe seg egne, dyre, ‘proffe’ biljard-kø-er, til flere tusen kroner stykket da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Biljardhallen, så hendte det vel aldri, at jeg betalte for å spille biljard, tror jeg.

    Jeg var egentlig ikke så fan av biljard og spilleautomater.

    Men det pleide å stå et flipperspill, eller to, der.

    Og dem pleide jeg å spille på da.

    Selv om jeg ikke syntes at det var så utrolig kult heller kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men de hadde gode burgere der da.

    Og jeg jobba jo på OBS Triaden, like ved da.

    Så Biljardhallen, det ble som stamstedet, til Øystein, Glenn og meg da.

    (På den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at Øystein, Glenn og meg.

    Vi kunne være hele kvelden og natta, noen ganger, på Biljardhallen, i helgene.

    For vi kjente jo eierne der.

    Og vi var nesten i en gjeng, med sønnen til eieren, (altså Bengt Rune), da.

    Og Øystein og Glenn, de hadde jo spilleautomater, stående på Biljardhallen der da.

    Og dem begynte vel å henge der, siden jeg jobba på OBS Triaden.

    Så jeg fikk lov til å henge på Biljardhallen og også spille biljard vel, (selv om jeg oftest tapte), selv etter stengetid da.

    Så det var nesten som at Glenn og Øystein jobba der.

    Og jeg fikk også lov til å henge der, siden jeg var nesten som i en gjeng, med Glenn og Øystein da.

    Og jeg har også vært med Glenn og Øystein, en eller to ganger kanskje, hjem til Kurt og Bengt Rune og dem, på besøk, i villa-en deres, på Rasta der.

    Hvor dem hadde biljardbord, husker jeg.

    Og hvor Øystein seinere flytta inn vel.

    (Fortalte Glenn Hesler meg en gang).

    En del år ut på 90-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Biljardspillinga til Øystein og Glenn.

    Den gikk mest på et spill som het ‘nier-ball’.

    Forskjellen fra vanlig biljard, (som de kalte åtter-ball), det var det, at man bare brukte cirka halvparten av biljardkulene.

    Også skulle man skyte ned først kule en og så kule to da, osv.

    Og når man bommet, så var det motstanderen sin tur vel.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje lettere å vinne på flaksen.

    (Hvis jeg husker det riktig),

    På nier-ball da.

    (Enn på vanlig biljard da).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lærte noe biljard-kunnskap, av Øystein, (og Glenn da), på den her tida.

    For jeg var ikke så glad i å spille biljard.

    Men hvis jeg var på en bowlinghall, så spilte jeg heller biljard enn å spille bowling da, (som jeg syntes at var kjedelig), for å si det sånn.

    Men jeg lærte meg det da, (av Øystein og Glenn vel).

    At når man spilte biljard, og man ikke ville, at kula som man støtte på.

    Skulle følge etter den kula man siktet på, ned i et av hullene, på biljardbordet da.

    Så burde man støte, nederst på den hvite kula den.

    For hvis man slo nederst på den, (med biljard-kø-en).

    Så ville den hvite kula, begynne å rulle tilbake igjen, på bordet, etter at den hadde klinket inn i, den kula, som man sikta på da.

    Mens hvis man støtte øverst på den hvite kula, så fulgte den ofte etter nedi hullet, (for eksempel), på biljardbordet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bengt-Rune, han pleide visst ofte, å være med i mesterskap, i biljard.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og det hang også andre ungdommer, som var gode i biljard, på Biljardhallen, i helgene, etter stengetid, osv. der da.

    Som Øystein, Glenn og meg, nesten var i en slags gjeng med da.

    (Ihvertfall så blei vel Øystein og Glenn ganske kjent med dem).

    Han ene, som var i eliten, i biljard-miljøet, i Norge.

    Og som hang sammen med Glenn, Øystein, Bengt-Rune, (og lillesøstera hans), og meg, og mange fler der da, på Biljardhallen, på den her tida, (fra begynnelsen av 1991 kanskje vel, og noen måneder fremover).

    Det var en som het Kalle, (husker jeg).

    Og han var i en gjeng der.

    Som også hang mye der da, på Biljardhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle, han var en lav og tynn tenåring vel.

    Som kanskje var enda et år eller to yngre enn Glenn og Øystein vel.

    Jeg husker at han satt og spiste Doritos, på Biljardhallen, etter stengetid, en natt til lørdag eller søndag en gang vel.

    (Ihverfall så var det tortillachips).

    Så etter det, så begynte jeg å kjøpe tortillachips noen ganger jeg og, husker jeg.

    (Noe som var ganske nytt, i Norge, på begynnelsen av 90-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kalle og noen av de andre kara, som var i den samme gjengen som han.

    De flytta etterhvert ned til Larvik.

    (Fortalte vel Glenn og/eller Øystein meg, et par år seinere, på 90-tallet vel).

    Og de tok faktisk over den fiskebutikken, i Nansetgata, som jeg pleide å sykle forbi, som guttunge, i Larvik, på Apache-sykkelen min der da, (på 70-tallet).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok da).

    En fiskebutikk, som jeg husker det om, at den pleide å lukte vondt, da jeg sykla forbi der.

    Og det fikk jeg vel høre, av Glenn og/eller Øystein vel.

    At de folka, som hadde drevet den fiskebutikken, før Kalle og dem da, dem hadde visst ikke pleid å vaske der.

    (Noe vel Glenn og/eller Øystein, hadde hørt, av Kalle og dem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.