johncons

Stikkord: Øystein Andersen

  • Min Bok 2 – Kapittel 60: LO

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, så var ikke alt bare fryd og gammen, på Matland/OBS Triaden.

    Neida, disponenten til Forbrukersamviret Lørenskog, nemlig Skjalg Nakkim, måtte jo slutte, etter cirka et år, ved roret, etter at den forrige disponenten, (da det het Matland), nemlig Paulsen, hadde slutta, cirka et år tidligere, i forbindelse med at Forbrukersamvirket kjøpte opp Matland da.

    Og Triaden-senteret var vel også nære konkurs på begynnelsen av 90-tallet.

    Hotellet gikk ihvertfall konkurs, mener jeg å huske.

    Siden min tremenning Øystein Andersen, kjøpte en kino-prosjektor, som han hadde på rommet sitt, som tenåring, for under 10.000 vel.

    Øystein var vel kanskje en av de første, i Norge, som hadde prosjektor og lerret, på rommet sitt.

    For sånne prosjektorer, (Øystein sin ble vel egentlig brukt, i konferansesalen, på hotellet, på Triaden), de kosta vel opp mot 100.000 kroner egentlig, på 80/90-tallet.

    Men Øystein fikk kjøpt hotellet på Triaden sin da, (av konkursboet vel), for kanskje en tiendedel, av ny pris da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Disponent Skjalg Nakkim fikk sparken, (må man vel si at han fikk).

    Så slutta jo kassalederne også.

    Nemlig Helene fra Finland og Carmen fra Vietnam, (eller hvilket land fra Østen hu kan ha vært fra igjen).

    Og disse begynte å jobbe hos tidligere disponent Paulsen, på hans da relativt nystartede butikk, som var Rema Furuset Senter.

    Så det var mye turbulens, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som Høyre-mann, så var det jo ikke naturlig for meg, (syntes jeg), å være med på LO-møter, osv.

    (Syntes jeg ihvertfall på den her tiden, altså da jeg var i begynnelsen av 20-årene da).

    Men Knut Hauge og Lene.

    (De som hadde arrangert OBS Triaden sin slalomtur, til Norefjell, noen måneder før det her da).

    De begynte plutselig å prate om at jeg måtte bli med på et møte, hos LO, i Oslo da.

    Jeg var jo vant til å bli med Knut Hauge og Lene på slalomtur, og å sitte på hjem med de, etter jobb, osv.

    Og disse to, de kunne også være ganske tøffe.

    Knut Hauge hadde jo truet meg med, da han ringte og vekte meg, om morgenen, den dagen som slalomturen var, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Og både Knut Hauge og Lene, de var ganske smarte og sånn da.

    Og de var jo også samboere, på Ammerud.

    Og de liksom prøvde å innynde seg hos meg, (virka det som for meg), da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der.

    Så de to var som noen slags ildsjeler da, (må man vel si), som var ekstra opptatt, av miljøet, på OBS Triaden da.

    Så når de to ba deg om å bli med på LO-møte, så var det vanskelig, å si nei, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at vi var en gjeng, på 10-20 medarbeidere, (alle i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), som ‘surra rundt’, i Storgata, i Oslo der, en vår, sommer eller høstdag, i 1991 da, (må det vel ha vært).

    Mens vi leita etter den bygningen, hvor LO-møtet skulle være da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man tenker på LO og Oslo.

    Så tenker folk kanskje på Youngstorget.

    Men det var til et LO-kontor, i Storgata, som vi skulle til.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var et LO-bygg, som var rimelig anonymt, og som lå cirka ovenfor McDonalds der, i Storgata, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo bodd et år, i Oslo, på Abildsø.

    (Som ligger ganske nærme Oslo Sentrum da).

    Så jeg syntes nok det, at jeg kanskje burde være litt kjent i Oslo da.

    Så jeg prøvde liksom å finne ut hvor dette LO-bygget lå hen da.

    Jeg prøvde å spørre meg fram og sånn da, (var det vel)

    Siden Knut Hauge og Lene ikke visste helt hvor i Storgata, som dette LO-bygget lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært mye på Radio 1 Club, som lå i nettopp Storgata.

    Og også en del på el/data-butikken Spaceworld, som også lå i Storgata der da.

    Og McDonalds var en av mine favoritt-burgerkjeder, (fra da jeg var på språkreise, til Brighton, osv., på 80-tallet).

    Så jeg hadde vært en del på McDonalds i Storgata og.

    (Det var jo for eksempel der, som Axel glemte igjen ranselen sin, den gangen som jeg tok han med dit, etter ‘masing’ fra hans ste-storesøster, Kirsten Ancona, et år eller to, før det her vel, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Samt på utestedet Cats, (som var et ’80-talls-diskotek’, må man vel si, som min klassekamerat, det siste året, på Gjerdes Videregående, nemlig Magne Winnem, var fan av da, hvis jeg husker det riktig), i Storgata, under russetida da.

    Så jeg spurte vel noen om hvor Storgata nummer det og det, lå hen da.

    (Etter at Knut Hauge sikkert hadde bedt meg om å se etter det og det bygningsnummeret, i Storgata der da.

    Noe sånt).

    Jeg spurte kanskje folka som jobba på Spaceworld, eller om det var noen andre folk, som vi møtte i Storgata der da.

    Siden jeg vel var den, av oss, som liksom var fra Oslo da.

    Siden mange de fleste av de andre folka, som jobba hos OBS Triaden, var fra Romerike da.

    (Så vi var kanskje litt sånn ‘bønda i byen’ da.

    Ikke langt ifra, ihvertfall.

    Noe som kanskje gjorde meg litt flau da.

    Men men).

    Blant annet, så mener jeg å huske det, at hu Marit, som jobba i kassa, som ekstrahjelp, og som var fra et ganske lite sted, uti Romerike der, som heter Blystadlia, (eller noe lignende vel).

    Hu sa det, i Storgata der, (husker jeg), til noen andre OBS Triaden-ekstrahjelp-damer da, at ‘vi følger etter Erik vi’.

    Siden Knut Hauge og Lene var litt ‘lost’ da, (må man vel kanskje si).

    Og ikke visste hvor det her LO-kontoret lå hen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fant ihvertfall riktig retning å gå, (mener jeg å huske ihvertfall), i Storgata der da.

    For jeg begynte å gå i retning, av Stortorvet og Karl Johan der da, (liksom i motsatt retning, av Youngstorget), hvor de av oss som hadde bil, (og som var sjåfører da), vel hadde parkert, (hvis jeg husker det riktig).

    Og det viste seg å være riktig vei da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var som en litt anspent ‘seanse’, (må man vel kanskje si), i Storgata der da.

    Siden ingen av oss var helt sikre på hvor vi skulle gå hen, (husker jeg).

    (Og vi var en svær ‘bøling’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det LO-kontoret, som vi skulle til, det fant vi til slutt ut, at lå cirka ovenfor McDonalds, i Storgata der da.

    I en ganske moderne kontorbygning vel.

    Og det var vel også sånn, at vi måtte enten ta heisen eller gå opp noen trapper, for å komme til riktig etasje, i det bygget vel.

    Og det var ikke sånn, (som jeg kan huske, ihvertfall), at det stod noen stor LO-logo, på det her kontorbygget, (mener jeg).

    Så sånn som jeg husker det, så ble jeg litt overraska, over at LO holdt til i et såpass anonymt bygg, i Storgata der, i Oslo Sentrum da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men selve LO-møtet, var ikke så stressende, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som selve den gåturen vår, gjennom Oslo Sentrum da.

    Ei ikke så altfor høyrøstet LO-dame, (sånn som jeg husker det ihverfall), i 30-40-åra vel.

    Hu hadde et slags informasjonsmøte, for oss vel.

    Hvor hu vel også svarte på spørsmål.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For meg, så var jo bare det her, noe greier, som Knut Hauge og Lene, hadde ‘dratt meg med på’.

    For meg, så var dette nesten som ‘slalomturen del 2’, liksom.

    Så hva som var temaet, og som hu LO-dama-prata om.

    Og hva som var grunnen, til at vi OBS-Triaden-folka, dro på det LO-møtet der.

    Det husker jeg så godt som ingenting av, for å være ærlig.

    (Det er ikke noe spesielt, som jeg klarer å komme på nå, ihvertfall.

    Så jeg var nok kanskje litt sånn fjern/’døsig’, (hvis jeg husker det riktig), under det her møtet da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var ikke noe som engasjerte meg, så utrolig mye, på den her tida, (for å være ærlig).

    Jeg skulle jo studere et år til, på NHI.

    (Fra høsten 1991 til våren 1992).

    Så om det var litt turbulens, på den ekstrajobben min, som butikkmedarbeider, på OBS Triaden.

    Så var det ikke akkurat dette, som var det viktigste for meg, på den her tida.

    For den OBS Triaden-jobben min, det var jo bare en jobb jeg hadde, for å tjene penger, for å finansiere studiene mine, siden jeg gikk på en privat høyskole da, (NHI), så selv om jeg tok maks studielån, så holdt ikke det like lenge, som hvis jeg for eksempel hadde studert ved UIO, siden det kostet nesten 40.000, i året, å studere heltid, på NHI, (på den her tida, ihvertfall), og man fikk vel bare cirka 15.000 mer, i ekstra studielån, av Lånekassa, hvis man studerte, ved NHI.

    Så jeg hadde altså cirka 20-25.000 mindre å rutte med, i året, som NHI-student.

    Enn hvis jeg hadde vært for eksempel UIO-student da.

    (På begynnelsen av 90-tallet da).

    Så derfor fikk jeg også økonomiske problemer, og måtte ta meg et friår, (fra studiene mine ved NHI), for å få meg en jobb, sånn at jeg fikk råd til å fullføre studiene mine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For ved UIO, der ville jeg nemlig helst ikke studere data.

    Siden min tremenning, Øystein Andersen, (han med kino-prosjektoren, på rommet sitt, som jeg skrev om tidligere i dette kapitellet), han var vel en av de i Norge, som fikk tak i videofilmer og spill tidligst.

    (Gjennom sine mange bekjente da).

    Så han gikk for å være veldig kul da.

    Og han kjente visst mange av de folka, som studerte informatikk, ved UIO da.

    Så hvis jeg hadde gått der, så hadde kanskje min tremenning, Øystein Andersen, liksom fått ‘kontroll’ over meg, gjennom et miljø/nettverk der, som han beskrev for meg, på slutten av 80-tallet, og som jeg husker at jeg syntes, at hørtes litt sånn ‘svett’, nerdete og sært ut da, (etter å ha hørt at Øystein Andersen prata om de her folka da, på et besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret, på Bergeråsen, og jeg begynte å prate om at jeg kanskje skulle studere, på NHI, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ved UIO, så var vel også studietiden tre år.

    (Og ikke to år, som på NHI).

    Før man fikk en litt rar grad vel.

    Som da het ‘cand. mag’, kanskje, eller noe sånt vel.

    (Som jeg ikke skjønte så mye av, hva betydde, for å være ærlig.

    Og man hadde også dette litt sære forstudiet, ved UIO, nemlig forberedende da, som jeg egentlig ikke skjønte helt hva var heller.

    Jeg hadde nemlig ikke noen eldre søsken eller søskenbarn, som kunne forklare for meg, om hva ‘UIO-ting’, som forberedende var da.

    Og faren min, han gikk bare Folkeskolen, (altså det som heter ungdomsskolen, i våre dager vel).

    Og mora mi, hu studerte vel heller ikke, men hu var vel heller au-pair, i England, osv.

    Onkel Runar hadde gått på tannlegehøyskolen da.

    Men han var litt sånn ‘uhøvla’ nærmest, (oppfattet jeg han som, ihvertfall), så han var jeg ikke akkurat, på så utrolig bølgelengde med.

    (Det var vel mest enveiskommunikasjon vel, fra onkel Runar og til meg da.

    På onkel Runar sin litt vel brautende måte da.

    Må man vel kalle dette, hvis jeg skal være litt direkte).

    Og dem behøvde vel heller ikke å ta forberedende, for å gå på Tannlegehøgskolen, akkurat.

    Og mora mi, Karen Ribsskog, hu hadde jo fortalt meg det, på 70-tallet, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, (som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

    At onkel Runar (Mogan Olsen), egentlig ikke klarte å komme inn, på Tannlegehøyskolen.

    Men at han fikk vite, via omveier, at rektoren der sin sønn, hadde hatt dårligere karakterer, enn han selv, og likevel fått studere der da.

    Så Runar kom ikke inne på Tannlegehøgskolen, via det ordinære opptaket, (ifølge mora mi da, ihvertfall), men først etter å ha klaget da, visstnok.

    (Hvis man kunne stole på det mora mi sa da).

    Uansett, så kan jeg ikke si at hverken min mors eller fars slekt, var noen ‘akademiker-slekter’, akkurat.

    Den eneste som hadde studert, på min mors side, det var vel bestefar Johannes, som var utdannet jurist.

    Og onkel Martin ‘surra’ vel med noe greier på Landbrukshøyskolen, mener jeg å huske.

    (Men det hadde jeg inntrykk av at var med jobb å gjøre, og ikke studier).

    Og Martin, han hadde jeg jo dårlig kontakt med også, på den her tiden.

    Og bestefar Johannes, han døde jo noen år før det her, (nemlig i 1984 eller 1985 vel).

    Og onkel Runar, han hadde jeg jo problemer med å kommunisere med da, siden han er såpass røff/uhøvla da, (må man vel kalle det).

    Så jeg måte nesten ta det litt på ‘feelingen’, når det gjaldt min utdannelse, etter ungdomsskolen da.

    Jeg hadde ikke noen folk som jeg stolte på, og som jeg kunne spørre om råd fra da.

    (Som storebrødre, eller lignende).

    Så derfor ble kanskje studietiden min litt sånn ustrukturert/dårlig planlagt da.

    Men han rådgiveren, (han ganske lave, med det mørke, krøllete håret), på Gjerdes Videregående, (fra da jeg gikk russeåret der), han var også helt udugelig, vil jeg si.

    For jeg husker at jeg avtalte et rådgivningsmøte, med han, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men han var ordknapp og steil nesten, vil jeg si.

    Så han hadde liksom noe imot meg, (syntes jeg at det virket som ihvertfall).

    Så når det gjaldt utdannelsen min, så hadde jeg vel egentlig bare meg selv å stole på, (må jeg nok si, hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd, med bare å ha klart å få meg en Høgskolekandidatgrad, i IT, tilslutt.

    (Som jeg mottok i 2009, fra HiO IU da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, i tiden før jeg måtte i militæret, sommeren 1992.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Skjalg Nakkim







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Hallå Skjalg!







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering/Fwd: Hallå Skjalg!




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Feb 22, 2012 at 2:52 AM





    To:

    skjalg.nakkim@sunkost.no



    Hei,

    her er han som skulle ha lakris igjen forresten.
    (Se vedlegg).
    Kanskje du kan høre om han skal bestille helsekost-lakris av dere?
    Hvordan hendte det at du ble sammen med hu Lene igjen forresten.

    Jeg husker at hu og jeg hadde noen rolige og voksne samtaler, aleine, på spiserommet, før du ble sammen med henne.

    Vi prata vel mer eller mindre om å gå på pizzarestaurant osv., den borte ved Maxi Skårer der, hvor jeg og tremenningen min Øystein Andersen hadde vært før, en eller to ganger vel.

    Så jeg tenkte nesten på hu Lene som 'pizza-dama' mi, når du ble sammen med henne.
    Hvordan skjedde dette.

    Dere ble visst tatt på fersken, av ei fra ferskvaren, i het omfavnelse og med lystige ord, inne på spiserommet.

    Så dette var jo nesten en skandale når du tok hu 20 år yngre deltid kassamedarbeider-dama fra meg, kan man vel nesten si.
    Noen kommentar 🙂
    (Jeg skjønner det hvis du ikke vil prate om det.

    Jeg hadde jo ikke vært i militæret enda, og var kanskje fortsatt litt sjenert ovenfor så fine damer, som hu Lene, og jeg var jo fra Bergeråsen, så jeg var kanskje ikke så høy i hatten da, og hadde kanskje ikke så høy sigarføring).

    Bra om du kan hjelpe han med helsekost-lakrisen, ihvertfall.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/2/21
    Subject: Re: Hallå Skjalg!
    To: Skjalg Nakkim <skjalg.nakkim@sunkost.no>

    Hei Skjalg,

    den er grei.

    Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa 'Velkommen igjen' lengst, tror jeg.
    Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

    Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.
    Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

    Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?
    He-he.
    Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

    Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.
    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/2/21 Skjalg Nakkim <skjalg.nakkim@sunkost.no>

    Hei Erik

    Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli

    en stund siden.

    Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg

    sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo

    ikke alle forhold evig    J

    Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo,

    etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en

    bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De

    har sikkert arkivert personalia.

    /Skjalg



    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 21. februar 2012 09:38

    Til: Skjalg Nakkim

    Emne: Hallå Skjalg!

    Hei,

    var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba

    der, i 1990 og 1991?

    Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har

    mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels

    gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

    Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på

    OBS Triaden.

    Er du sammen med henne enda?

    (Hvis det er lov å spørre).

    Mvh.

    Erik Ribsskog





    mer helsekost.JPG
    108K



    PS.

    Her er vedlegget:

    mer helsekost

  • Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden

    Erik Ribsskog
    Hallå Skjalg!
    Erik Ribsskog Tue, Feb 21, 2012 at 8:57 AM
    To: Skjalg Nakkim
    Hei Skjalg,

    den er grei.

    Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.

    Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

    http://www.godtebutikken.net/

    Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.

    Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

    Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?

    He-he.

    Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

    Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/2/21 Skjalg Nakkim

    Hei Erik

    Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.

    Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ

    Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.

    /Skjalg

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 21. februar 2012 09:38
    Til: Skjalg Nakkim
    Emne: Hallå Skjalg!

    Hei,

    var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?

    Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

    Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.

    Er du sammen med henne enda?

    (Hvis det er lov å spørre).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.

    Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).

    Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.

    Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.

    Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.

    (Lene altså.

    Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.

    Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.

    Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).

    Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.

    For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.

    Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).

    Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.

    Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.

    Men hu svarte vel ikke så klart.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.

    Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.

    Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.

    Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.

    Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.

    For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.

    Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.

    Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).

    Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.

    Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.

    Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.

    Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.

    Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.

    Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.

    Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.

    Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.

    (Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).

    Husker jeg.

    (At hu så ut som, ihvertfall).

    Så hun var den dama da, for å si det sånn.

    Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.

    (For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.

    (Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).

    Det ble jo nesten som en skandale.

    For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.

    Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.

    (Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.

    At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.

    Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).

    Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.

    Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.

    Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.

    Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.

    Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.

    Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.

    I forbindelse med julebordet.

    Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.

    Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.

    Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.

    For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).

    Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.

    (For å spare penger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, like før dette julebordet, i 1991.

    Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.

    Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).

    Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.

    Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.

    Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.

    (Noe sånt).

    Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.

    Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.

    Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.

    (Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).

    Og storesøstera til Brit.

    Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).

    Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.

    Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).

    Akkurat som at det var noe galt da.

    Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.

    På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.

    For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.

    Altså, etter meg da.

    Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.

    Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.

    Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.

    Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.

    Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

    (Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).

    Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).

    (Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.

    Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).

    Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.

    Men det her syntes jeg at ble litt rart da.

    Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.

    For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.

    (Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 55: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Min nærmeste sjef, (må man vel kalle henne), Helene, som var kassaleder, på OBS Triaden.

    Hu pleide som tidligere nevnt, å kjøre meg hjem, noen ganger, etter jobben, på OBS Triaden.

    Dette var da jeg bodde Ellingsrudåsen, (hvor jeg flytta til, i august 1991 vel), som ikke var så lang vei, unna Triaden.

    Det var en kjøretur på fem minutter kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg kom på nå, noe som hu Helene sa, at var grunnen til at hu bodde i Norge.

    (En gang som hu kjørte meg hjem fra jobben).

    Og det var at i Sverige, så var veiene mer oppmerka og sånn.

    Mens i Norge, så var det ikke så mange streker merket opp på veiene, osv.

    (Noe sånt).

    Så hu mente vel at Sverige var mer regulert eller kultivert, (eller noe), enn Norge da, muligens.

    Men hvorfor hu ikke likte å bo i Finland, det svarte hu vel ikke på, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte forresten noen ganger, at jeg hadde kamerater på besøk, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien.

    Jeg husker at Magne Winnem var der en gang.

    Jeg husker at jeg sa til han, at jeg ville prøve å finne en ‘fin dame nå’.

    (Siden jeg ikke syntes at hu Ragnhild hadde vært så slank og smekker kanskje da).

    Noe sånt.

    Magne svarte ikke noe.

    Men bare la det på minnet, tror jeg.

    Dette var mens jeg gikk rundt i gangen der, mellom stua og rommet mitt, hos Arne og Mette og dem.

    Og at Magne Winnem også gikk rundt der, og da bare babla jeg om det da.

    Men han svarte ikke da.

    Jeg lurer på om han var sur, på grunn av noe, med hu Ragnhild.

    For det virka som at han og Willassen ble sure, da de møtte meg og hu Ragnhild da, på Burger King, den gangen.

    Men hva det kom av, at dem eventuelt ble sure, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og jeg mener at min tremenning Øystein Andersen, han var også på besøk, hos meg, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Og da kunne jeg ikke ta med dem inn på rommet mitt.

    For der var det bare plass til en dobbeltseng.

    Så de kameratene jeg hadde på besøk der, de hang i stua og sånn der da, når dem var på besøk.

    Jeg lurer på om også Øystein sin kamerat, Glenn Hesler, også var på besøk der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Mega-butikken, på Furuset-senteret, den begynte å ha åpent, helt til klokken 22, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Og jeg pleide ofte å gå opp i kiosken, på Furuset-senteret, og kjøpe godteri osv., til å spise mens jeg så på Filmnet, om kvelden, hos Arne og Mette og dem da.

    (For dem pleide å ha Filmnet-programbladet, liggende på TV-stue-bordet.

    Så jeg pleide å kikke i det programbladet da, og se om det kom noen filmer, som jeg syntes så kule ut da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så ville Mette og dem, at jeg skulle kjøpe masse iskrem og sånn, når jeg skulle i kiosken, en kveld.

    Men da jeg kom tilbake, så fikk jeg kjeft.

    For jeg hadde gått på den innvandrerkiosken, på Furuset-senteret, istedet for å gå på Mega.

    For jeg hadde glemt at Mega hadde fått utvidede åpningstider.

    For de stengte vanligvis klokka 20.

    Som var da OBS Triaden også stengte.

    Så jeg dreit meg ut da, (siden jeg var stressa etter jobb, kanskje), og gikk og handla på det dyreste stedet da.

    Noe jeg fikk høre av Mette og dem, da jeg kom tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var med på et par ‘smilekurs’ vel, når jeg jobba, på OBS Triaden.

    Og på et av de, så lærte vi, at vi skulle si ‘Velkommen igjen’, til alle kundene.

    Og jeg var vel kanskje den, som sa ‘Velkommen igjen’ lengst.

    For alle de andre slutta å si ‘Velkommen igjen’ da.

    Men jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, så jeg syntes vel det, at jeg måtte være flink, når det gjaldt kundeservice, og sånn da.

    Jeg var vant til å ikke ta ting jeg fikk høre av kundene personlig.

    For på handel og kontor, så lærte vi jo det, at ‘kunden har alltid rett’, osv.

    Men en gang, så gikk det litt vel langt, husker jeg.

    En gubbe, i 60-åra kanskje vel.

    Som virka som at han var fra landet kanskje, syntes jeg.

    Han stod og skreik ‘velkommen igjen’, i kassa mi, gjentatte ganger.

    Fordi en vare hadde vært feil prisa, i butikken, eller noe, da.

    Så da gikk han kunden helt amok, husker jeg.

    Og da var han sur på meg da, fordi jeg sa ‘velkommen igjen’, tror jeg.

    Og ingen andre gjorde noe, da han gubben stod der, og skreik til meg.

    Og jeg bare lot som ingenting.

    Men jeg husker at Liss og/eller Fanney så rart på han kunden, eller meg, mener jeg å huske.

    Men hva man liksom skal gjøre med sånne ‘forvirra’ kunder, det veit jeg ikke.

    Jeg tror at det her må ha vært en bonde, (eller småbruker), eller noe sånt.

    Og jeg var ikke så vant med bønder.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så brukte vi fortsatt de gamle Matland-uniformene, husker jeg.

    Det var en svart genser, som det stod ‘Matland’ på, husker jeg.

    Og jeg måtte bruke min egen olabukse, til uniformen, husker jeg at hu Klara på kontoret sa, da jeg fikk jobben.

    Men på den tida her, så hadde jeg bare den svarte bomullsbuksa mi, husker jeg.

    For olabuksene hadde kanskje blitt borte, når jeg flytta fra Abildsø, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Ellers så hadde den vel blitt farga rosa kanskje.

    Av hu kusina til Øystein, nemlig Anita, som jo skulle hjelpe meg, med klesvasken, da jeg var på besøk hos Øystein og dem, på Hanaborg, i noen uker, sommeren før det her.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte gå på Cubus, på Oslo City, for å kjøpe meg et par olabukser, husker jeg.

    Før jeg begynte på OBS Triaden.

    Og da var jeg litt stressa, husker jeg.

    Så størrelsen var litt feil, tror jeg.

    Så jeg gikk tilbake dit, for å få bytta buksa.

    Men jeg fikk ikke bytta, siden jeg hadde på meg buksa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var også sånne billige olabukser, som ikke var så kule da, som Levis for eksempel da.

    For det hadde jeg ikke råd til da.

    Jeg pleide vanligvis ikke å kjøpe dyre olabukser, på den her tida.

    Før jeg flytta til Oslo, så var jeg fornøyd, med å kjøpe olabukser fra Hennes og Mauritz, husker jeg.

    Men gensere og sånn, de pleide jeg noen ganger å kjøpe dyre da.

    Siden jeg hadde gått på markedsføring og sånn, så tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å se litt kul ut kanskje.

    Men når det gjaldt olabukser, så så jeg ikke helt poenget, med å kjøpe de dyreste buksene.

    Så når det gjaldt kjøp av olabukser, så tenkte jeg mer økonomisk da, enn når jeg kjøpte for eksempel gensere da.

    Ihvertfall mens jeg fortsatt var tenåring, så hendte det at jeg kjøpte dyre merke-gensere, (enten Levis eller Ball), for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Matland ble til OBS, så fikk vi nye uniformer da.

    Det var blå bukser vel, og hvite skjorter.

    Og blå blazere.

    Og også slips.

    Så Arne Thomassen, han måtte lære meg å knyte slipsknute, husker jeg.

    Det kunne jeg ikke fra før.

    Når jeg gikk med det Carlsberg-slipset, som jeg hadde fått av Magne Winnem, på byen, de første månedene, som jeg bodde i Oslo.

    Så brukte jeg bare den samme slipsknuten, (en Magne Winnem hadde laget vel), hele tida.

    Så det Carlsberg-slipset, det var ikke nytt, da jeg fikk det av Winnem da.

    Han hadde nok antagelig brukt det selv og.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassaleder Helene, hu ‘steila’, når hu så de sløyfene, som damene skulle bruke, til den nye uniformen, husker jeg.

    Så det ble sånn, at dem fikk noen mindre sløyfer, tror jeg.

    Eller så ble det sånn, at damene ikke brukte noe slips/sløyfe.

    Ihvertfall så ville de ikke gå med de store, ‘jålete’ sløyfene, som de fikk beskjed om, fra Butikksjef John Ellingsen, osv., å gå med, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også at to damer, (to husmødre, i 20/30-åra kanskje), som handla i kassa mi, like etter at butikken skifta navn, til OBS Triaden, og vi fikk de nye uniformene.

    De sa til meg i kassa, en gang.

    At vi liksom lyste opp mer, vi Matland/OBS Triaden-ansatte, med de nye uniformene da.

    Mens de smilte og var hyggelig liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den blå OBS Triaden-blazeren da.

    Den var vel strikka muligens, tror jeg.

    Og på for eksempel lørdager, på Matland/OBS Triaden der.

    Så var det kjempemange kunder.

    Og man måtte liksom prøve å være rask i kassa da.

    Jeg var jo vant til å være en av de beste, i klassen min, på skolen.

    Så jeg var nok ganske konkurranse-orientert da.

    Så jeg prøvde jo liksom å være den som hadde mest penger i kassa, den og den arbeidsdagen da.

    Og den som hadde minst diff., i kassa.

    Så jeg stressa kanskje litt vel mye, da jeg jobba på OBS Triaden der.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så ble det sånn, at mange av oss gutta, på gulvet og i kassa.

    Vi brukte sjelden den blå blazeren.

    Så jeg pleide etterhvert å sitte i kassa der, i en hvit skjorte, (som var kortarma vel), og med slips da.

    Og etterhvert så klagde Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame der).

    På at skjortene til meg, (og muligens en som het Glenn, som jobba på gølvet der), etterhvert begynte å bli grå, istedet for å være hvite da.

    Og det var nok fordi, at jeg ikke var så flink, til å vaske klær.

    Så jeg vaska nok hvite skjorter og fargede klær, som olabukser og sånn, samtidig da.

    Så da ble kanskje ikke de hvite skjortene mine så ‘Blenda-hvite’, akkurat da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så var jeg inne hos hu nabodama, til Mette Holter, husker jeg.

    (Hu som måtte låne vaskemaskinen, til Mette Holter, høsten 1990 da).

    Og dattera hennes, hu var vel egentlig ikke så mange år, yngre enn meg.

    Jeg tenkte fortsatt på meg selv som en ungdom da.

    Jeg hadde jo såvidt fylt 20 år.

    Mens hu dattera var kanskje 16 år, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Og da, når jeg var inne hos nabodama den gangen, (i et eller annet ærend da).

    Så satt hu dattera hennes, (som het Bea muligens, lurer jeg på ihvertfall).

    Hu satt bare ved et bord, sammen med fire andre ungdommer, (tror jeg at det var).

    Og dem sa vel ikke ‘hei’, eller noe, heller, tror jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ble så kjent med de tenåringsbarna, til naboen der, på Furuset.

    Selv om jeg bodde der et år cirka vel.

    Det var vel heller sånn at de nabo-ungdommene var sure på meg, tror jeg.

    For hverken hu Bea, eller vennene hennes, sa ‘hei’ til meg, når jeg dukka opp, i leiligheten hos dem en gang da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om jeg liksom så meg rundt der da, og var litt nysgjerrig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så sa Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame), på OBS Triaden til meg.

    At noen esker, med Extra-tyggegummi, hadde gått ut på dato.

    Så jeg kunne få de eskene med meg hjem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var vel 3-4-5 esker, med tyggis, tror jeg.

    Blå og gul Extra-tyggegummi vel.

    Og det var 20 pakker tyggegummi, i hver eske, tror jeg.

    Så dette var vel rundt hundre pakker, med tyggegummi, tror jeg.

    Og hver pakke kostet kanskje fem kroner da, i butikken.

    Så jeg fikk tyggigummi for kanskje fire-fem hundre kroner da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi, så vet jeg jo det, at varer som går ut på dato.

    De skal ikke folka som jobber i butikken, ta med hjem.

    For da blir matkjeden redd for, at folk bare vil spekulere, i å la varer gå ut på dato.

    Sånn at man får lov til å ta med seg masse mat med hjem da.

    Så dette med at jeg fikk all den Extra-tyggegummien, av hu Kassaleder Liss, (var det vel).

    Det var nok et brudd på diverse regler da.

    Så når jeg tenker tilbake nå, og lurer på hva det her kan ha vært.

    Så lurer jeg på om det kan ha vært et slag subtilt hint, fra noen ‘Kvinner er fra Venus’-damer, som liksom mobbet meg da, fordi jeg at kanskje hadde litt dårlig røyke-ånde da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det her var vel litt slemt, må jeg si.

    Hvis en medarbeider har dårlig ånde, eller noe, så burde vel dette blitt tatt opp, i en medarbeider-samtale, eller noe, mener jeg.

    Man kan ikke holde på å tulle sånn, mener jeg.

    Så det her reagerer jeg litt på, når jeg tenker tilbake på tiden, på OBS Triaden da.

    Selv om jeg bare syntes at det var kult, på den her tiden, at jeg fikk gratis tyggis.

    Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe slags subtil ‘mobbings’ da.

    Hvem vet.

    Så sånn var nok muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.

    En gang, så var hennes datter med.

    Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.

    Og dattera var på langt nær så feit som mora.

    Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).

    Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.

    Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.

    Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.

    På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.

    Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.

    Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).

    Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.

    (Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.

    Og vel også Pia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.

    Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.

    Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.

    Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.

    Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).

    (Eller om det var dagen etter).

    Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.

    Som var tolv år, på den her tida vel.

    For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.

    Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.

    Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.

    Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.

    For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.

    For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.

    Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.

    Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.

    Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.

    Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.

    For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).

    Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.

    Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).

    Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.

    Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.

    Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.

    Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.

    Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.

    Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.

    Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.

    Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.

    For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.

    Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.

    Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.

    Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Og jeg prøvde å få til et kompromiss.

    Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.

    Men det var det ikke snakk om da.

    Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.

    Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.

    Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.

    Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.

    Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.

    Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.

    Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.

    Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.

    Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.

    (Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).

    Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.

    Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.

    Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.

    (Selv om Arne Thomassen er død nå da).

    Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.

    Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.

    Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.

    Og han gikk jo også på spesialskole.

    Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.

    Det var bare noe jeg fant på.

    Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.

    For de var ofte på bingo eller travbanen.

    Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.

    Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.

    Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.

    For å liksom drite ut Axel da.

    Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.

    På Axel da.

    For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.

    Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.

    Og som også kunne være veldig uhøflig.

    Selv om dette gikk i perioder.

    Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.

    Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.

    Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.

    Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.

    For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.

    (Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).

    Det var ikke noe fristende akkurat.

    Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.

    Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.

    Nemlig, ja hva heter de igjen da.

    Hu mora het vel.

    Ja, nå står det stille her.

    Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).

    Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.

    (Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.

    Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.

    Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.

    (Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).

    Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.

    Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.

    Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).

    Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.

    (Et par år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og det skjønner jeg vel gentlig.

    For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.

    Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.

    (Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).

    Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.

    Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.

    På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.

    Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.

    (I dette friåret mitt, fra NHI).

    Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.

    Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.

    Da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.

    Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.

    Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.

    Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.

    (Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.

    Nissan, eller noe sånn, muligens.

    Noe sånt).

    Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.

    Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.

    Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.

    Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.

    Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).

    Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.

    Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.

    Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.

    Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.

    (Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).

    Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

    At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.

    Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.

    Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.

    (Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til UIO







    Gmail – Oppdatering/Fwd: [hjelp.uio.no #862488] Sak lukket (Resolved): Fwd: [postmottak] Bachelor-grad i IT







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering/Fwd: [hjelp.uio.no #862488] Sak lukket (Resolved): Fwd: [postmottak] Bachelor-grad i IT




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Feb 16, 2012 at 6:33 PM





    To:

    studentinfo@admin.uio.no



    Hei,

    og dessuten.
    Jeg kan også ta med det, at grunnen til at jeg ikke begynte på UIO, og studerte informatikk der.

    Det var fordi at jeg hadde en tremenning, i Lørenskog, (Øystein Andersen), som noen ganger besøkte meg på Bergeråsen, hvor jeg bodde før jeg begynte å studere.

    Og han kjente flere folk på informatikk-studiet deres, fortalte han.
    Og det virka for meg som noe skikkelig svette greier.
    Dem gjorde visst mye gæernt der og sånn da.
    Så det var visst som en nerdete guttegjeng som min tremenning Øystein Andersen mer eller mindre kunne kontrollere sånn som jeg forstod det.

    Så det hørtes ikke så fristende ut da.

    Så derfor var det bare NHI, som jeg søkte på, når jeg skulle studere, etter å ha gått på datalinja, på handel og kontor, og vært russ, våren 1989.

    Så dere burde kanskje se litt på studentmiljøet deres og.
    Handel og kontor-folk er vant med å gå på skole sammen med kontor-damer som går regnskap og markedsføring, osv.

    Og dem synes ikke da det er så fristende, å skifte miljø, fra en forretningsmann-kultur, til en nerde-kultur liksom.

    Hvis det blir for nerdete på informatikken, så blir det sånn at de som har gått handel og kontor skyr dette faktultetet deres og heller går på NHI/NITH, osv.
    Bare som en oppdatering.

    Og også som en forklaring.

    For NHI kosta jo 40.000 i året mer å gå på, enn UIO, (eller noe).

    Så jeg måtte faktisk gå de siste månedene, av det første året, på NHI, på sosialen, for studielånet strakk ikke til.

    Men hvis dere hadde hatt det litt mindre 'svett'/nerdete/grumsete, på UIO – Informatikk, så hadde jeg kunnet gått der, og sluppet å gå på sosialen, for å si det sånn.
    Bare som en forklaring og oppdatering.

    For det var ikke så fristende å liksom miste kontrollen, til tremenningen min, som var to år yngre, og en gjeng med 'guttunge-aktige nerder' da, på UIO informatikk, som jeg forestilte meg at det ville bli som, å studere der.

    Bare som en forklaring, som kan vise hvorfor jeg ikke har så mange fag fra UIO, (annet enn at jeg prøvde meg på forberedende privatist der, mens jeg jobba, i et friår fra NHI).
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/2/16
    Subject: Re: [hjelp.uio.no #862488] Sak lukket (Resolved): Fwd: [postmottak] Bachelor-grad i IT
    To: studentinfo@admin.uio.no

    Hei,

    altså, jeg skjønner at jeg ikke har gått på UIO så mange prosent som dere sier, for å få grad fra dere.

    Men jeg har jo vært og besøkt Axel, når han jobba i kantina deres, på Frederikke, for å si det sånn.

    Så jeg kunne jo fått en grad uansett, mener jeg, siden jeg har så bra karakterer i data, fra NHI og HiO IU, og siden de er vrange og ikke vil gi Bachelor-grad.
    Dette gjelder også mitt engelske universitet, University of Sunderland.

    Så hvis dere kunne tatt de her akademiene litt, i det minste.
    Også kanskje begynt med noe mer spennende mat i kantina, for Axel han lager bare hest og sånn nå, som sjef, på restaurant Oskar Bråten.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/2/16 Lan Phuong Le via RT <studentinfo@admin.uio.no>

    Vi oppfatter det slik at denne henvendelsen fra deg kan avsluttes nå, og vi har

    lukket saken. Vennligst ikke svar på denne meldingen, med mindre du har

    noe å tilføye og ønsker at saken skal åpnes igjen.

    ————————————————————————-

    According to our records, your request has been resolved. Please do not

    respond to this message, unless you have further questions or concerns,

    since a response will reopen the ticket.






  • Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

    Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

    De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

    Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

    Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

    Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

    (Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

    (Var det kanskje).

    Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

    Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

    Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

    For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

    Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

    Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

    Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

    Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

    Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

    Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

    (Eller om jeg tulla med nøkkelen).

    Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

    Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

    Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

    Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

    Vicky, var virkelig en stor dame.

    Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og hu hadde mørkt hår da.

    Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

    Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

    Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

    Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

    Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

    Og ikke etterpå.

    Men men.

    Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

    Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

    Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

    Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

    Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

    Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

    Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

    Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

    Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

    Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

    Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

    Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

    Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

    Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

    Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

    Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

    Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

    For å prøve å forklare mer om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

    Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

    Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

    Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

    Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

    Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

    Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

    Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

    Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

    Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

    For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

    Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette gikk også litt den andre veien.

    Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

    Og som var billig da.

    Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

    (Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

    Også tok hu en boks hermetiske tomater.

    Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

    Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

    At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

    Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

    Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

    (For mat til fire personer da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

    Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

    Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

    Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

    Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

    For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

    Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

    Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

    Mette sin datter Kirsten var også der.

    Og hennes samboer Lars.

    Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

    (Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

    Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

    (Noe sånt).

    Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

    (Noe sånt).

    Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

    Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

    Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

    Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

    Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

    Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

    Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

    Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

    Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

    Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

    Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

    (Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

    At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

    (En gang på 80-tallet da).

    Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

    Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

    Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

    Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

    For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

    Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

    Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

    Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

    Men men.

    Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

    (Når jeg ikke var tilstede da).

    Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det var sant eller ikke.

    Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

    Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

    At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Norsk presse vil ikke publisere bilder fra Utøya. Jeg selv synes det er greit å se dette, for å skjønne hva som skjedde, så jeg linker til en blogg

    et av bildene fra utøya

    http://larsdareberg.blogspot.com/2012/01/nominerad-niclas-hammarstrom.html

    PS.

    Jeg har forresten selv vært invitert på en lignende leir av Utøya.

    Det var på den tiden, da min tidligere kamerat, Magne Winnem, dro meg med på møter i Oslo Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Jeg var bare på et par møter der, (var det vel).

    Og dette var på begynnelsen av sommeren 1991 vel.

    Unge Høyre, (eller om det bare var Oslo Unge Høyre), skulle på en leir, på en øy, i Oslofjorden.

    Magne Winnem og jeg, vi takket nei takk.

    For vi hadde allerede avtalt ferietur, til Gøteborg.

    (Noe som var min ide, etter at de ‘vanlige’ sommerferieturene mine, til Brighton, hadde begynt å ta av litt vel mye, sommeren før.

    Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å få litt forandring, på sommerferierutinen.

    Så jeg fikk med meg Magne Winnem og tre andre tidligere kamerater, (nemlig Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen), på en bil og teltferie, til Gøteborg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at min søster Pia, (som jeg seinere har kuttet ut), fikk meg til å lese en bok, som het ‘Fluenes Herre’, (studieåret 1989/90 vel), om problemer på en øy, at jeg ikke syntes at det var noe fristende, å dra på Høyre sin ‘versjon’, av Utøya da.

    Og jeg må si det, at jeg synes det, at bildet ovenfor.

    Det viser hvor umyndiggjort, som man liksom blir, som privatperson, på disse politiske leirene.

    Som vel kanskje kan sammenlignes med ‘Halleluja-leire’ eller leirskole.

    Er det for å indoktrinere medlemmene sine, at man har slike leire?

    Jeg håper dette nå vil tilhøre fortiden i Norge, at man har slike leire.

    Jens Stoltenberg hadde visst ligget med tolv damer, på en Utøya-leir, en gang, da han var ungdom.

    (Ifølge Baksiden.net).

    Hvor frivillig var dette for disse tolv damene, kan man kanskje lure på, når man ser hvor sårbare og umyndiggjorte, som enkeltindividene blir på en sånn politisk leirøy.

    Bare noe jeg tenkte på, i forbindelse med dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    ikke første gang utøya

    http://www.baksiden.net/AUF.htm

  • Min Bok 2 – Kapittel 35: Mer fra sommeren 1990

    Jeg husker ikke om det var før jeg dro til Brighton, denne sommeren, at jeg var hos Runar og dem, i Son.

    Men jeg husker det, at jeg dro til Ågot, på Sand, etter at eksamenene var ferdige, på NHI.

    Og da var også min et par år yngre fetter Ove, på Sand, husker jeg.

    Han hadde blitt enda mer nedlatende/ovenpå, siden sist.

    Jeg husker det, at jeg syntes det ble litt ‘svett’ å være på Sand der, sammen med Ove og Ågot.

    Jeg følte meg ikke helt hjemme.

    (Pia var vel kanskje i Spania igjen.

    Hva vet jeg).

    Så jeg dro på en handletur, inn til Oslo, mens jeg var hos Ågot da.

    Enda vel hybelen min på Abildsø stod tom, tror jeg.

    Noe sånt.

    ‘Du skal få lov til å kjøpe med en sånn kassett til meg og’, mener jeg at Ove sa.

    Altså, ‘du skal få lov til’.

    Det er jo en høflig måte å be noen om en tjeneste på, for å si det sånn.

    Så Ove hadde blitt veldig uhøflig da, må man vel si.

    Han prata også om at han hadde vært i Gøteborg, og pult med ei ballerina der.

    ‘Nå er det din tur til å jobbe’, hadde han visst sagt til hu svenske ballerina-dama, sa han.

    Og så måtte hu ri litt da.

    Noe sånt.

    Ove og noen kamerater var det vel som hadde dratt til Sverige.

    (Hvis ikke dette var seinere da).

    Ove prata en gang om at han, vår fetter Tommy og jeg, burde dra på bilturer til Sverige og Europa, sånn som våre tre fedre, hadde gjort, (da de var såkalte raggare vel), på 60-tallet.

    Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes om Ove, (om jeg likte han, eller ikke lenger), så jeg ble ikke med han på noen sånne turer.

    Jeg hadde ikke så mye med Ove å gjøre, etter at vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg hadde jo gått på samarbeidsavtalen, i Drammen, på en dedikert handelsskole der.

    Og fått mange venner/bekjente, i Drammen og også delvis i Oslo.

    Men jeg veit ikke om Ove helt fikk med seg det her.

    At jeg kom inn på en sånn avtale for folk med bra karakterer, og gikk på en urban videregående skole da, midt i sentrum av Drammen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ove og jeg, vi pleide også å spille badminton, i hagen til Ågot, en eller to somre, på rundt den her tida.

    Så det er mulig at vi spilte litt badminton, den her sommeren også.

    Det er mulig.

    Ove bodde like ved en treningsbane, i Son, hvor han løp ganske mye da.

    Så jeg måtte skikkelig ta meg sammen, for å slå Ove, i badminton da, husker jeg.

    Det var nok Ove og dem sitt badminton-nett.

    Og det var nok Ove som ville spille badminton, hos Ågot da.

    Jeg var nok mer glad i å spille fotball og for eksempel kaste frisbee.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Øystein Andersen og jeg, kom hjem, fra Brighton.

    Så fikk jeg bo hos han, på Lørenskog, i en uke eller to da.

    Før jeg dro til Ågot på Sand.

    Vi spilte spill som Trivial Pursuit og et musikk-spørre-spill, i kjelleren, til Øystein og dem, på Hanaborg, i Lørenskog der da.

    Vi spilte vel også mye Black Jack, tror jeg.

    Det er mulig at Glenn Hesler hang der en del.

    Jeg mener at det var på rundt den her tida, som jeg ble kjent med Glenn Hesler, fra Skjetten, gjennom Øystein da.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Foreldra til Øystein var ikke hjemme husker jeg, disse ukene.

    Men Øystein sin kusine Anita, bodde i nabohuset der.

    Hu skulle begynne å jobbe på cruiseskip, fortalte hu meg.

    Familien hennes hadde også en slags sommerbolig vel, på Sand.

    Og hu hadde tidligere jobba på Robsrudjordet Burger, og spandert gode, gratis burgere, på Øystein og meg der.

    Så jeg visste godt hvem hu Anita var da.

    Hu spilte fotball på et lag som het Kurland, fortalte hu meg.

    Kurland hadde jeg aldri hørt om før.

    Så da bare holdt jeg kjeft, da hu sa det, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trengte jo å vaske klærna mine, etter Brighton-turen da.

    Og hverken Øystein eller jeg skjønte noe særlig av vaskemaskinen, til mora til Øystein.

    Så jeg spurte hu Anita om hjelp da.

    Og da ble alle de hvite klærna mine rosa, (husker jeg).

    Så man burde ikke spørre hu der Anita, (kusina til Øystein), om hjelp til å vaske klær.

    Det er nok helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sov på et rom, i kjelleren til Øystein og dem, disse dagene, husker jeg.

    Øystein ville at jeg skulle lese en bok, som stod i en bokhylle, hos dem, som het ‘Tolv glass’.

    Jeg syntes at det virka som en kjedelig bok, så jeg gadd ikke å lese så særlig mye i den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Foreldra til Øystein abonnerte også på Svelvik Nytt, husker jeg.

    (Ved siden av at de også abonnerte på Romerike Arbeiderblad vel.

    Noe sånt).

    Siden de hadde hus ute på Sand/Bergeråsen, antagelig.

    Og den avisa var det sjelden jeg leste.

    For det var ikke sånn at jeg abonnerte på den selv akkurat.

    Men jeg pleide å lese den avisa noen ganger hos Øystein og dem da.

    Når jeg fant den oppe i stua i første etasjen der da.

    Hvor foreldra til Øystein vanligvis holdt til, når de var hjemme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sitt favorittpålegg, det var forresten ost og skinke, og med majones oppå skinka igjen vel.

    Noe sånt.

    Noe jeg også begynte å spise en del.

    Etter å ha sett Øystein spise det her da.

    På 90-tallet osv.

    Ellers lagde vi vel mye Pizza Grandiosa, som fryseren til mora til Øystein vanligvis var ganske full av vel.

    Og vi drakk cola da, som dem vel også hadde mye av, tror jeg.

    Og vi gikk turer til kiosken, ved Hanaborg togstasjon, en del ganger.

    Hvis vi ikke gikk til Statoil-stasjonen, som lå like ved Lørenskog togstasjon da.

    Denne bensinstasjonen tulla vi med, og kalte for ‘Statens Oljeselskap’, (noe jeg fant på da).

    For jeg prøvde vel å være litt morsom jeg og da.

    Siden Øystein alltid hadde så mange morsomme ord og uttrykk på alt mulig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein pleide noen ganger å ‘hoppe over skinna’, for å rekke toget, (ved Hanaborg togstasjon der).

    Det er mulig at jeg også prøvde det en gang.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde også kjøpt seg en prosjektor, på begynnelsen av 90-tallet vel.

    Noe som gjorde at han hadde egen kino, på rommet sitt.

    Dette var en prosjektor, som han hadde kjøpt av et konkursbo, på Triaden-senteret, som lå på Skårer, et par kilometere unna der Øystein og dem bodde da.

    Så han fikk kjøpt den prosjektoren, for noen ganske få tusenlapper da.

    Og var kanskje en av de første i Norge, som hadde ordentlig hjemmekino.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde kallenavn på Triaden og, og kalte det senteret for ‘Tragedien’, siden det hadde gått konkurs, eller noe, da.

    (Ihvertfall så hadde hotellet der gått konkurs, husker jeg).

    Og Maxi, som reklamerte med å kalle seg ‘den trivelige kjempen’.

    Den butikken kalte Øystein for ‘den utrivelige kjempen’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med en del av Øystein sine kamerater, siden jeg var såpass ofte på besøk hos han, i Lørenskog.

    (Etter at han først hadde vært mye på besøk hos meg, på Bergeråsen da, noen år før det her).

    Det var folk som Are, Tom Fachenberg, (fra Lambertseter), Glenn Hesler, Anita og Tom, (som seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen).

    Så det var etterhvert nesten som at jeg var like mye fra Lørenskog/Oslo kanskje, som fra Berger.

    Jeg kjente ihvertfall folk fra Lørenskog og Abildsø da.

    Og folk fra Drammen, Larvik og Tønsberg også da.

    Så jeg kjente folk fra en del steder, etterhvert.

    Selv om de fleste av disse for det meste var bekjente da, og ikke ordentlige venner/kamerater.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen, som jeg skulle dra fra Øystein, og til bestemor Ågot, på Sand.

    Så gikk jeg bort til Lørenskog togstasjon, en morgen, husker jeg.

    Og jeg fikk jo nesten helt sjokk, (og trodde vel kanskje at jeg fortsatt sov), da jeg kom bort dit.

    For da hadde noen malt Lørenskog togstasjon, i alle regnsbuens farger, (husker jeg).

    Og dette tok det en stund, før jeg skjønte noe av.

    Men det var visst sånn, at barne-TV-serien Sesam Stasjon, skulle spilles inn, på Lørenskog Stasjon da.

    Så derfor hadde visst noen malt den stasjonen sånn da, (fant jeg ut seinere).

    Selv om jeg nesten begynte å lure på, om noen hadde lurt noe LSD, (eller noe), inn i Pizza Grandiosa-en min.

    (For å fleipe litt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom til Drammen, så møtte jeg Roger fra Fjell, tilfeldigvis, på Bragernes der.

    Roger og noen kamerater, satt på en sånn båt/lekter vel, som lå i Drammenselva, like ved Bragernes Torg der.

    Og jeg ble bedt om å ta en øl eller to da, sammen med Roger fra Fjell og en eller to av kameratene hans da.

    Og han Roger fra Fjell, han skulle ha fest den dagen, sa han.

    Så han ba meg med på fest, oppe på Fjell da.

    Jeg hadde vel ikke sagt noen dag, til Ågot, for når jeg skulle reise dit.

    Jeg tror at jeg nesten fikk lov til å komme og gå, som jeg ville, hos Ågot.

    (Det var vel ikke langt unna, ihvertfall, tror jeg).

    Så jeg bare heiv meg med på den festen da.

    Og Roger dro meg med i en butikk, på Fjell, for å kjøpe øl, husker jeg.

    Og så festa vi om kvelden da.

    Roger bodde høyt oppe, i en blokk, på Fjell.

    Og han hadde ei dame, i en leilighet, i en etasje under, eller noe.

    Og jeg skulle kanskje hevde meg litt, siden jeg bodde i Oslo og hadde vært på ferie i Brighton, osv.

    Så jeg lurer på om han Roger ble litt sur på meg, siden jeg liksom skulle hevde meg da.

    Kanskje siden jeg var vant til å tenke på at jeg selv var bra da, etter å ha gått på den samarbeidsavtalen, i Drammen, året før, og siden jeg hadde vært en av de flinkeste studentene, på NHI, i Oslo, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dama til Roger, hu ville høre på the Kids.

    Og det syntes også jeg, at hørtes kult ut, å høre på, etter at jeg hadde blitt litt brisen da.

    Men han Roger, han tok bare den kassetten, og heiv ut fra ‘ørtende’-etasje, fra balkongen sin, hvor vi satt og drakk da.

    Av en eller annen grunn.

    (Sånn at den kassetten knuste mot asfalten, på en gangvei, (eller noe), nedenfor vinduet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama til han Roger, hu hadde også problem med telefonen sin, (eller noe).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så det var kanskje derfor jeg liksom ville hjelpe, og sånn, da.

    Men da ble kanskje han Roger sur på meg, siden det her var dama hans da.

    Så ville han liksom være den som skulle hjelpe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med på festen så var det også en kar, som jeg kjente igjen, fra Gjerdes Videregående, (hvor jeg hadde gått, året før).

    Og det var en kar, med lyst hår, og sleik, og som var liksom litt sånn ‘lang’ i trynet da.

    (Han så litt russisk ut kanskje?

    Hva vet jeg).

    Han prata om det, på den festen, husker jeg.

    At det var nok, at han bare viste trynet sitt, til noen rånere, (eller noe).

    Også ville dem prøve å banke han opp da.

    Men hvorfor folk ville banke han opp, bare fordi han viste trynet sitt.

    Det veit jeg ikke.

    Men han mente at det aldri slo feil da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg forresten ut litt, på festen der.

    For jeg sa at det var kult å drikke Aass Fatøl igjen.

    (Etter å ha bodd et år i Oslo og vært på ferie i England da).

    Men da ble jeg retta på gitt.

    For den øl-en, som jeg hadde drikki, ombord på den lekteren, i Drammen, (sammen med de her folka), tidligere den her dagen.

    Den øl-en hadde visst også vært Aass Fatøl da, ble jeg fortalt.

    (Og det hadde ikke jeg tenkt på da, når jeg sa det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Roger sa til meg, dagen etter, eller noe, at han brukte ‘High Hair’-hårgele-produkter.

    Og lurte på om jeg også gjorde det.

    Jeg svarte vel ingenting, for jeg hadde ofte problemer, med å få sveisen min, sånn jeg ville ha den.

    Og det varierte fælt, hvilken type hårgele, hårvoks eller hårpomade, som jeg pleide å kjøpe, inne i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk sitte på med han Roger og faren hans, (eller noe), tror jeg.

    Til ved Drammen Jernbanestasjon der vel.

    Også tok jeg bussen til Ågot på Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei mørkhåra dame, med på den terrasse-festen, til han Roger, fra Fjell, (mener jeg).

    Og det var ei som babla om at alle damer så pene ut i måneskinn, (eller noe).

    (Mener jeg at det var).

    Så dette her var altså en fest, som var i juli-måned, (når det var varmt da), og på en natt som det var måneskinn også da.

    Så det var kanskje derfor at folk som han Roger fra Fjell, ble litt gærne, og kasta musikk-kassetter, ned fra 8.-10.-etasje, osv., på Fjell der da.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, hvordan ferieoppholdet mitt, hos onkel Runar og dem, i Son, var, denne sommeren.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg så vel forresten aldri han Roger fra Fjell igjen, etter dette.

    Og dette var forresten en kar, som jeg tilfeldigvis hadde blitt kjent med, på skytebanen, på tivoli en gang, på Strømsø.

    (Som hadde prata til meg, mens jeg stod og skøyt med luftgevær der da).

    Et par år før det her da.

    Om min søster Pia og hennes venninne Cecilie Hyde, de visste hvem han Roger fra Fjell var da.

    (Husker jeg at de sa til meg en gang, uten at jeg vel hadde fortalt dem, at jeg kjente han Roger fra Fjell men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 34: Enda mer fra Brighton sommerferien 1990

    I England, så var det også opptøyer, denne sommeren.

    Siden England ble slått ut av fotball-VM, av Tyskland.

    Opprørspoliti måtte kalles inn, i Brighton, husker jeg.

    Og Øystein og jeg, vi var nok ganske i sjokk, på grunn av det som hadde hendt, på Top Rank, (da jeg fikk en hel gjeng med britiske tenåringsgutter etter meg), og på grunn av urolighetene rundt fotball-VM da.

    For det var visst ikke særlig trygt, for ikke-briter, å være ute i gatene, den kvelden, som England ble slått ut av fotball-VM da, fikk vi vel høre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var jo heavy-frik, og han kjøpte seg noen sånne naglebelter, til å ha rundt armene, (var det vel).

    Og han kjøpte flere sånne.

    Og jeg fikk låne et sånt naglebelte av han da, til å ha rundt armen.

    Og de gikk vi med, rundt hånda, sånn at det ble som en slags slåsshanske, med pigger.

    Sånn at hvis noen angrep oss igjen, så kunne vi slå til dem, med sånne nagler rundt hånda da.

    Det fikk oss ihvertfall til å føle oss litt tryggere, siden vi da liksom kunne forsvare oss da, hvis vi ble angrepet.

    For det var såvidt vi turte å gå rundt i Brighton Sentrum, midt på lyse dagen, etter det angrepet mot meg, på Top Rank og etter opptøyene i forbindelse med fotball-VM da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson tok med Øystein og meg, (og noen fler folk vel, som jeg ikke husker hvem var nå), på en gåtur, til havna, i Shoreham-by-Sea der da, husker jeg.

    Og vi ble også tatt med av Tina og Rick Hudson, på en pub, hvor de hadde frittgående gjess, (eller noe), som deres yngste sønn Gary, løp etter.

    Og da sa de andre i Hudson-familien, (Tina osv.), til Gary da, (som bare var 2-3 år, eller noe), at han måtte fange en gås da, sånn at de kunne ta med den hjem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson var også imponert, (husker jeg), av han danske språkskoleeleven, fra København, som ikke forstod norsk.

    Hudson sa at dansker var flinke til å prate engelsk uten mye aksent da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi hadde fått beskjed, av Tina og Rick Hudson, at hvis vi var sultne, så kunne vi bare gå å ta noen brødskiver, på kjøkkenet.

    Dette var noe vi sjelden gjorde.

    Vi spiste omtrent alltid mat, nede i Sentrum.

    På Burger King eller McDonalds eller Pizza Hut da.

    Ellers så kjøpte vi kebab, som Øystein hadde begynt å spise da.

    Men en kveld, (en av de første dagene, i denne ferien), som Øystein og jeg, satt ganske lenge oppe, sammen med de tyske språkstudentene, som Øystein hadde blitt kamerat med da.

    (Vi spilte vel Black Jack osv., da).

    Så sa de tyske studentene, at de var sultne, (var det vel).

    Og da trodde jo jeg det, at det som Øystein og jeg hadde blitt fortalt.

    Nemlig at vi bare kunne gå og ta oss brødskiver på kjøkkenet, hvis vi ble sultne.

    At det også gjaldt for de tyske språkstudentene der.

    Men så ikke.

    For da fikk visst ikke Hudson-familien nok brødskiver, til frokosten og skolelunsjen, (eller hva det var), dagen etter da.

    Så da fikk jeg skylda for det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson holdt jo med Arsenal.

    Men han hadde kalt opp sin yngste sønn, Gary, etter Gary Lineker, (da han spilte på Everton vel), etter fotball-VM, i 1986, hvor Lineker ble toppscorer da.

    Men så ble Lineker kjøpt opp, av Tottenham, like etter Mexico-VM da.

    Men jeg syntes fortsatt at Lineker var en god spiss da.

    Og dreiv og sa sånn her til Hudson, under fotballkampen, at jeg trodde at Lineker var den eneste spilleren, som kunne klare å score, på det gode tyske forsvaret, eller noe.

    Men det klarte han vel ikke vel.

    Så det var litt døvt da.

    Jeg lurer på om Rick Hudson ble sur på meg og, siden jeg nevnte Gary Lineker hele tida da.

    Siden jeg hadde hatt han som favorittspiller, under fotball-VM, i 1986 da.

    Og han da spilte for Tottenham, som var ‘erkefienden’, til Arsenal, i 1990 da.

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi kjøpte en gave til Hudson-familien, (sånn som jeg hadde gjort, sommeren før og).

    For de sa at de ikke ville ha penger da.

    Så Øystein og jeg, vi spleisa på å kjøpe en dobbelt kassettspiller, i den stereo-butikken i Hove, hvor faren i den første vertsfamilien min i Brighton, (fra da jeg dro med STS Språkreiser, sommeren 1985), hadde dratt meg med en gang, for å kjøpe stereoanlegg.

    Det var også i den butikken, som jeg hadde kjøpt en CD-spiller, (var det vel), til Hudson-familien, sommeren før da.

    Liksom som en slags betaling da, for at jeg fikk lov å bo hos dem, i en drøy ukes tid da.

    Og Hudson-familien, de hadde ikke noe dobbelt kassettspiller, til stereoanlegget sitt.

    Så da fikk jeg med Øystein på det, å kjøpe en dobbelt kassettspiller, som vi koblet til stereoanlegget deres, om kvelden da, sånn at dem så det, når dem våkna opp, dagen etter.

    Men jeg veit ikke om dem likte den kassettspilleren.

    Men dem sa jo at dem ikke ville ha penger så.

    Jeg mener å huske, at jeg våkna en gang, i Shoreham der, av at Rick Hudson banna og sverta, da han fikk se en sånn CD-spiller eller kassett-spiller, som jeg hadde kjøpt til dem.

    Men om det var sommeren 1989 eller sommeren 1990.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi pleide også å kjøpe noen ganske billige kartonger med sigaretter og sånn, til dem, før vi dro hjem.

    Og noen øl-bokser vel.

    Det var liksom en tradisjon eller vane da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi spilte også fotball, i hagen dems der, også denne sommeren, husker jeg.

    Også han naboen var med, mener jeg å huske.

    Og da spilte dem sånn, at dem dytta fælt og sånn, mens dem spilte da.

    Altså at dem tok kroppstaklinger og sånn da.

    Så jeg la meg nok til en mer ‘engelsk’ måte å spille fotball på, etter disse tre somrene, som jeg var på besøk, hos Hudson-familien, i Shoreham da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi pleide også noen ganger å gå på en Off Licence, (en alkoholbutikk), i retning av Soutwick der vel.

    Rick Hudson, Øystein og meg.

    Noe ganger.

    Hvis det skulle være fotballkamp på TV, om kvelden, for eksempel.

    Og da pleide jeg å kjøpe enten Fosters-øl da, (kanskje siden at de ølboksene var blå, og jeg holdt med Everton da).

    Ellers så kjøpte jeg Carlsberg, siden det var et skandinavisk ølmerke da.

    Rick Hudson pleide å kjøpe Holsten lager, hvis jeg husker det riktig.

    Men det ble litt for tysk/europeisk, for meg, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en av disse somrene, som jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

    Så gikk jeg inn på den lokale puben, i Shoreham der, husker jeg.

    Og kjøpte en pakke Marlboro-sigaretter.

    (Som søstera mi, Rahel og meg, hadde pleid å kjøpe, på jernbanestasjonen i Aesch, sommeren 1987, da Pia og jeg besøkte tante Ellen og dem, i Sveits).

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Tina og Rick Hudson prata om det her da, (dagen etter, eller noe).

    At jeg hadde gått inn på puben der, og kjøpt Marlboro-sigaretter da.

    Enda dem ikke hadde vært på puben der selv, (mens jeg var der).

    Så sånne ting spredde seg visst tydelig raskt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rick Hudson tok også med Øystein og meg, et sted, husker jeg.

    Jeg husker ikke hva vi skulle, men jeg husker at Hudson satt på en benk, ute, og drakk av en ølboks.

    Noe han ikke alltid fikk lov til av kona si vel.

    Så Rick Hudson var nok muligens mer eller mindre alkoholiker da.

    Noe kona hans Tina også noen ganger nevnte vel.

    Hu nevnte ihvertfall noen ganger at Rick Hudson ikke tålte sprit da.

    Selv om det hendte at det ble kjøpt vodka, (husker jeg), på ‘avslutningsfestene’, for feriene til Øystein og meg der da, (mener jeg å huske).

    Så hvordan det gikk, etter at Øystein og jeg dro hjem.

    Det veit jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa vel noe sånt, når jeg spurte om hvorfor han ikke røyka og drakk.

    At han hadde prøvd alle røykmerkene, men han ville ikke røyke fast, eller noe.

    Han sa også det, at han var en ganske ekstrem person, (eller noe lignende).

    Så hvis han skulle drikke, så ville det blitt sånn, (mente han), at han enten måtte drikke hele tida, eller ikke drikke i det hele tatt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa også det, på denne ferien, (eller om det var to somre før).

    At jeg noen ganger lukta som et ‘brukt håndkle’.

    Det syntes jeg at var rimelig flaut, så jeg svarte ikke noe da.

    Men jeg husker at det var fordi, at jeg hadde hatt problem med sveisen, også hadde jeg tatt noe vann i håret, på doen der, og brukt det håndkleet som hang der, til å tørke håret med da.

    Og da hadde jeg visst ikke lukta så godt da, skjønte jeg på Øystein da.

    Så de håndklærne, som hang på doen og sånn, hos familien Hudson, de ble antagelig ikke vaska så ofte da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi dro tilbake til Norge igjen, så skjedde heller ikke det, uten problemer.

    Jeg husker det, at på Fornebu, så hadde jeg funnet sånne adresse-lapper, til å feste på kofferten min.

    Så jeg trodde det, at jeg ville klare å finne noen sånne merker, på Gatwick og.

    Så jeg hadde klart å kaste den adresselappen, som jeg hadde funnet, på Fornebu da, husker jeg.

    Så jeg husker at jeg trava rundt på Gatwick der da, og leita etter sånne adresselapper, til å feste på kofferten min da.

    Men det klarte jeg ikke å finne på Gatwick der da.

    (Selv om jeg hadde klart å finne det på Fornebu).

    Jeg så også det, at i en kø ved siden av oss, så stod den en mørkhudet tenåringsgutt, med svensk pass.

    Og jeg prata til han da.

    For vi var litt i sjokk, ettersom det hadde vært så tøft, med opptøyer og slåsskamper osv., i Brighton.

    Så jeg fortalte vel litt, om hva som hadde skjedd, i Brighton, osv.

    Og det som skjedde, etter dette, det var at noen sikkerhets-folk, på flyplassen, tok ut meg, han pakistansk-svensken og Øystein, ut av køene våre.

    For å få scannet koffertene våre.

    Og jeg ble sur, og klagde på at dette kanskje ville føre til at Øystein og jeg ikke rakk flyet vårt da.

    (Hva skulle vi ha gjort da liksom, hvis dette hadde forsinka oss så mye, at vi ikke hadde rukket flyet?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg var hos Runar og dem, i Son, før denne ferien, til Brighton/Shoreham.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker jo at Øystein og jeg, var i England, da den kampen mellom England og Tyskland ble spilt.

    Som England tapte da.

    Og som førte til at England røk ut, av fotball-VM, i 1990 da.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne, på nettet, hvilken dato den kampen var igjen.

    Vi får se om jeg klarer å finne ut det.

    Vi får se.

    Jo, den kampen var visst på 4. juli.

    Så det er mulig at jeg nok var hos Runar og dem, en ukes tid, før Øystein og jeg, dro til Brighton, denne sommerferien da.

    Det er mulig.

    Jeg skal skrive mer om hva som skjedde, i denne sommerferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.