johncons

Stikkord: Øystein Andersen

  • Min Bok 2 – Kapittel 33: Mer fra Brighton sommerferien 1990

    Rick Hudson og den naboen, som også hadde språkstudenter, de bygde et skjul, i hagen til Rick Hudson, denne sommeren, husker jeg.

    Øystein og jeg måtte hjelpe til litt, husker jeg.

    Og naboen ba Øystein om å hente en hammer, husker jeg.

    Naboen ble så irritert på Øystein og sa så ‘get boom-boom’, (husker jeg), istedet for ‘get hammer’, da.

    Så naboen syntes kanskje at Øystein prata dårlig engelsk da.

    Det er mulig.

    Selv om han naboen, (en ganske høy kar med mørkt hår), vel kanskje ikke var så særlig høflig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo vant med å være den eldste, i både søsken og søskenbarn-flokken, hjemme i Norge.

    Så jeg gikk vel ganske automatisk inn i rollen som en slags storebror, for de her ungene til Tina og Rick Hudson også da.

    Og jeg husker at jeg dro de ungene, med til en bookmaker, i Shoreham, for å vedde på at England, (som jeg holdt med da, siden jeg hadde holdt med de i Mexico-VM, i 1986, siden det var så mange Everton-spillere, på det laget), skulle vinne over Tyskland da.

    Noe England ikke gjorde.

    Så det var vel ikke så veldig smart kanskje.

    Og jeg husker at han karen som jobba i det bookmaker-butikken så litt rart på meg vel, siden jeg lot alle disse ungene vedde et pund hver på at England skulle vinne, og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også en nabojente ofte på besøk der, i stua, denne sommeren, husker jeg.

    (Hu var vel muligens sammen med den eldste sønnen i huset, Richard Hudson, lurer jeg på).

    Men selv om hun jenta, (som hadde lyst hår), var veldig ung, så la jeg merke til det, at hu hadde et pent ansikt og sånn da.

    Og det var litt overraskende for meg.

    For blant andre norske, (som Øystein Andersen og Siri Rognli Olsen), osv., som jeg prata med, på rundt den her tida, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

    Så pleide vi å si, oss imellom, (sånn som jeg husker det), at engelske jenter ikke var så pene som de norske.

    Men hu nabojenta var veldig pen da, (sånn som jeg husker det), selv om hu var veldig ung da.

    Så dette var litt overraskende for meg, husker jeg.

    Siden engelske jenter ikke gikk for å være så særlig pene da, i Norge ihvertfall.

    Så det kan tenkes at jeg tenkte sånn at hu jenta var så pen, at hu nesten var norsk liksom.

    Eller noe.

    For hu satt liksom på gulvet i stua der, og så pen ut da, og liksom gjorde seg til litt kanskje og liksom.

    Og da var det vanskelig å ikke legge merke til henne, siden hun var ganske pen da, syntes jeg.

    (Noe som engelske jenter ikke pleide å være da, sånn som jeg hadde skjønt det, ihverfall).

    Og det er mulig at Rick Hudson, ikke likte det, at jeg la merke til at hu nabojenta var pen da.

    Det er mulig.

    For jeg syntes nemlig ikke at de døtrene i Hudson-familien, nemlig Vicky og Kelly, var så særlig pene da.

    Så de reagerte jeg ikke noe på, for å si det sånn.

    Jeg var jo vant til å ha en stesøster, i Norge, (nemlig Christell), som var ganske pen, osv., da.

    Så det var sjelden at jeg reagerte på noen jenter egentlig.

    Men hu nabojenta deres var veldig pen da, syntes jeg, (selv om hu var veldig ung da).

    Så det er mulig at jeg så litt for mye på henne da.

    Selv om ingen sa noe.

    Det er mulig.

    Hu minte meg kanskje litt om hu rimelig pene fjortiss-jenta, fra Abildsø, som Henning og han pakistanske tenåringsgutten, hadde hatt sex med vel, på ungdomsklubben Tjaller’n der, på Abildsø skole, en gang den ungdomsgjengen på Abildsø, dro meg med dit, (noen måneder før det her), siden Henning hadde nøkkelen til det stedet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kjøpte også et postkort, med bilde av et par, som gikk langs stranda der, i Brighton.

    Og sendte det til hu Sari Arokivi da, (som jeg hadde gått langs stranda der sammen med selv, sommeren før).

    Selv om jeg husker at skriften min på det kortet, ikke ble så fin.

    For det var så mange mennesker, som bodde i det huset, i Gordon Road.

    Og Øystein kunne også noen ganger være slitsom.

    Så jeg var nok litt stressa, denne ferien, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også at Øystein og jeg, var på Top Rank, en gang, før dette skjedde, at jeg havna i bråk der.

    Og at jeg hadde kjøpt en lighter, i en kiosk der, som ikke var helt bra.

    Så da ei dansk tenåringsjente, (mener jeg at hu var, ei pen jente, med lyst hår vel), ba meg om fyr.

    Så kom det plutselig den store flammen, ut av lighteren.

    Sånn at jeg svidde av luggen hennes litt, for å si det sånn.

    Så den lighteren, den tror jeg at det må ha vært noe galt med.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av disse feriene, hvor jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

    Så traff jeg også såvidt ei pen svensk jente, som het Madde, og som var fra Uppsala eller Ørebro, var det vel kanskje.

    (Ørebro lå midt i Sverige, sa hu forresten, mener jeg å huske).

    Jeg møtte hu vel på Top Rank kanskje og også på bussen en gang.

    Hvor noen engelske gutter dreiv å prata om meg, og hu svenske jenta da, og sa at ‘he’s good enough for her’, (eller noe sånt).

    Så det var litt spesielt da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lederen for EF språkkurset, som Øystein og jeg, hadde vært på, i Brighton, to somre før det her.

    Nemlig en amerikansk-nordmann, ved navn Paul Wilkie.

    Han var også i Brighton, denne sommeren.

    Og Øystein hata Paul Wilkie.

    De hadde jo hatt en slåsskamp nesten, på den EF-festen, som hadde vært, i Sjølysthallen, høsten 1988, en del uker etter språkreisen den sommeren da.

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor Øystein hata Paul Wilkie.

    Men vi så Paul Wilkie, fra bussen, et par ganger vel.

    Og han pleide å være på Churchill Square, sammen med en gjeng med språkstudenter der da.

    En gang, som jeg ble lei av å være med Øystein, i alle spillehallene, i Brighton.

    (Jeg likte ikke så mange spill, (jeg hadde vel vokst fra meg det, å spille så mye, i spillehaller da), men jeg digga et spill som het Out Run, et bilspill, som jeg nesten alltid fikk high-score på, og da skrev jeg ‘EFC’, som signatur, siden jeg holdt med Everton da).

    Så gikk jeg bort til Churchill Square der.

    Og da traff jeg han Paul Wilkie der da.

    Og jeg fortalte han det, at Øystein skulle banke han da.

    Og da svarte vel ikke Paul Wilkie så mye, tror jeg.

    Han stod på Churchill Square der, omringet av mange unge norske språkskole-jenter da.

    Og Paul Wilkie var jo dobbelt så høy omtrent, som Øystein.

    Så hvordan Øystein hadde tenkt å klare å banke opp Paul Wilkie, det veit jeg ikke.

    Men det var nok kanskje mye på grunn av dette.

    (Det at Øystein sa at han skulle klare å banke opp svære Paul Wilkie).

    At jeg trodde det, at Øystein var super-god til å slåss da.

    Og kanskje hadde regna litt med, at han ville rydde opp litt, når jeg begynte å krangle, med noen britiske ungdommer, etter at den røykpakka mi hadde blitt rappa, inne på Top Rank der, noen dager seinere da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som skjedde, på denne ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990

    Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.

    Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.

    Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.

    Noe det også ble til da.

    Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.

    Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.

    Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.

    Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.

    Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.

    Mens Øystein gjorde et eller annet da.

    Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.

    Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.

    (Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.

    En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).

    Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.

    Og tilbydde meg en røyk da.

    Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.

    Jeg ble jo stressa av det her.

    For fler og fler folk kom til.

    Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.

    Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.

    Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.

    Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.

    Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.

    Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.

    Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.

    Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.

    For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.

    (Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).

    Det som skjedde så.

    (Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).

    Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.

    Han slo et svingslag mot meg, bakfra.

    Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.

    Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.

    Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.

    Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.

    De var ute etter meg da.

    Så jeg løp ut av diskoteket der.

    Med masse britiske ungdommer i hælene da.

    Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.

    Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.

    (Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).

    For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.

    Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.

    Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).

    Så det er mulig at han var med på det.

    Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.

    (For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.

    Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.

    Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.

    Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein løp ikke ut av diskoteket.

    Så han ble vel bare stående der, tror jeg.

    Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.

    Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.

    Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.

    Og vi kom bort fra hverandre.

    Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.

    Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).

    (Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).

    Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.

    Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.

    Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.

    Men hva skulle jeg gjøre da?

    Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.

    Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.

    Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.

    Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.

    De britene hadde visst løpt etter meg.

    Fram til utgangen til Top Rank der.

    Også hadde de snudd, i døra.

    Også hadde de gått tilbake igjen vel.

    Og møtt Øystein da.

    Noe sånt.

    Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.

    Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.

    Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.

    I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.

    Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.

    Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.

    En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt dumt, mente jeg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.

    De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.

    De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.

    Som gjorde narr av Norge da.

    De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.

    Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.

    Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.

    Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.

    (Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).

    Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).

    Hu stod da i hagen, til naboen der.

    Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.

    Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.

    Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.

    Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.

    Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.

    Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.

    Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.

    For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.

    For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.

    Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.

    Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.

    Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.

    Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.

    (Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).

    Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.

    Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.

    Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.

    Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).

    Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.

    Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen ‘The Wall’, med Pink Floyd.

    Den filmen hadde jeg ikke sett før da.

    Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.

    For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.

    (Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).

    Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.

    (Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).

    Og det var filmen ‘Apokalypse nå!’, (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.

    Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.

    Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.

    Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.

    Men Øystein ville ut da.

    Han ville ikke så på denne filmen.

    Enda den filmen var gratis.

    Og enda Øystein liksom var film-frik da.

    Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.

    Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).

    Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.

    Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at ‘kinesere’ ble drept, på lerretet?

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen ‘Casualties of War’, som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.

    Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.

    Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’, (eller noe).

    Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.

    Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.

    Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.

    Men jeg lot han slippe unna.

    Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).

    Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.

    Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.

    Vi visste jo hvem han Percy var liksom.

    Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.

    Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.

    Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.

    For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.

    For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).

    Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.

    Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.

    (Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).

    Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.

    Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.

    (Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.

    Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.

    Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.

    Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.

    Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.

    Men jeg hadde litt dårlig råd da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.

    Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.

    Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.

    Noe sånt.

    Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.

    Og ville inn og si hei da.

    Og han var tydelig opprørt.

    Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.

    Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville ‘bli som meg’.

    (Eller noe).

    Og ha egen hybel, osv., da.

    Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.

    Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.

    På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.

    Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.

    Det er mulig.

    (Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.

    (Uten at jeg er helt sikker på det da).

    Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.

    Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han Kjetil, som pleide å dra på ‘Haleluja-møter’.

    Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.

    Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.

    For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).

    Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.

    Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Så jeg satt på en maxi med de da.

    Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.

    Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.

    Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.

    Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.

    I Oslo Sentrum der.

    (Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).

    Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.

    Ved Jernbanetorget der.

    (Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).

    For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.

    For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var ‘nazi-musikk’.

    Jeg svarte vel det, at det visste jeg.

    Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.

    Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.

    For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.

    (Skoleåret før).

    For de hørte jo på masse forskjellig ‘sær’ og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.

    Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.

    Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.

    Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.

    Jeg er vel liberal da, (heter det vel).

    Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.

    Selv om hadde lest i ‘Mein Kampf’, av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.

    For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.

    For å argumentere mot den, for eksempel.

    Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.

    Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.

    Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.

    Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.

    Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.

    Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.

    Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).

    Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.

    Jeg tror ikke at det er sånn.

    Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.

    De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.

    Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.

    Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).

    Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).

    Ved Egertorget der cirka vel.

    Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.

    At Levis også hadde leid nabo-rommet.

    Og der satt det noen og filmet oss da.

    (Fikk vi bekreftet etter pausen da).

    Mens vi var på møte der da.

    Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.

    Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.

    Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.

    (Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Dette var nok antagelig i 1990 da.

    Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.

    Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.

    For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.

    For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.

    (Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).

    Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.

    Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.

    For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.

    Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.

    (Av gammel vane, fra skolen nærmest).

    Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.

    En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.

    Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.

    Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 23: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg hadde ikke så utrolig mye å gjøre, med min tremenning, Øystein Andersen, (som bodde i Lørenskog), det første året, som jeg bodde i Oslo.

    På tross av Lørenskog bare var et drøyt kvarter med toget fra Oslo vel.

    Dette skyldtes nok mye, at Øystein Andersen var et par år yngre enn meg.

    Så han kom jo ikke inn på utestedene, i Oslo.

    Og jeg hadde jo en annen kamerat, på den her tiden, nemlig Magne Winnem, som jeg var mye ute på byen sammen med, det her studieåret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mot slutten av det her skoleåret.

    En gang, mens jeg var på Oslo City, etter å ha kjøpt meg en hamburger kanskje, på vei til NHI.

    (Noe sånt).

    Så møtte jeg plutselig Øystein Andersen, på Oslo City der da.

    Øystein Andersen gikk i den svarte skinnjakka si, som vanlig.

    Han spurte vel om det var noen grunn, til at vi ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, den tida jeg hadde bodd i Oslo.

    Jeg kunne vel ikke komme på noen grunn.

    Jeg syntes vel at det hadde vært artigere å knulle med Nina Monsen, enn å være hjemme hos Øystein Andersen, på Lørenskog, og spille Trivial Pursuit og blackjack og sånn vel.

    Så det var ikke sånn, at Øystein Andersen var den første jeg prøvde å få tak i, (av mer eller mindre lokale folk), da jeg flytta til Oslo.

    Nei, det var Nina Monsen, som jeg heller prøvde å få tak i først da.

    Og jeg hadde jo også klart å spore opp halvbroren min Axel, som jo også bodde i Oslo, så jeg hadde liksom fått meg en ‘ordentlig’ lillebror og, og ikke bare en ‘lillebror’, (med andre ord Øystein Andersen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg var ute hos Øystein Andersen, i Lørenskog, dette studieåret også.

    Øystein Andersen hadde en kamerat, som også het Erik, (som meg), og som ble kalt for Psycho, på besøk.

    (Jeg mener at dette var det her studieåret).

    Psycho stod på trappa til Øystein og dem.

    Også sa han til meg at ‘kom bort hit’.

    Også sa en annen kar, (som også var der), at ‘du burde ikke gjøre det, hvis du ikke kjenner han’.

    Så jeg gjorde ikke noe.

    Men dette var en truende episode da, må jeg vel nesten si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (etter dette), så traff jeg også Psycho, en gang, nederst i Karl Johan der.

    Jeg var ikke sikker på om jeg kjente han igjen, men Psycho sa at jeg kjente han da.

    ‘Det gjør du det’, (eller noe), sa han.

    Etter at jeg hadde sagt noe sånt, som at ‘jeg kjenner ikke deg’, (eller noe).

    For jeg hadde jo bare møtt han Pscyho en gang før det her vel.

    (Og jeg møtte han vel aldri igjen, (som jeg kan huske ihvertfall), etter den episoden, nederst i Karl Johan der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen han hadde tidligere sagt til meg flere mer eller mindre spesielle ting.

    Han sa sånn, at når han fikk ballen, når han spilte fotball, i gymmen, (eller noe).

    Så bare klinte han til så hardt han kunne.

    I retning av målet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var noe Øystein sa mens jeg fortsatt bodde i Leirfaret 4B, (mener jeg).

    Og noe annet han sa, på den her tida.

    Det var at han ikke gikk over lik, for å få suksess i livet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en tredje ting, som Øystein sa, (som var litt spesielt kanskje), det var at han hadde kontakter, og kunne få til ting og sånn da.

    Og da fulgte han kanskje opp med noe sånt som at, ‘men jeg går ikke over lik, for å komme meg fram i livet’, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, dette studieåret.

    Det var at jeg kjøpte meg en walkman, på Fridjof Arngren sin elektronikk-butikk, på Skøyen da.

    Kjetil Holshagen, han dreiv jo med elektronikk, og han fabla nesten om å dra til den butikken, noen ganger, (på Skøyen der), mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    For den butikken hadde så mange artige elektronikk-ting da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ville vel kanskje ha en litt mer avansert walkman, enn den enkle Sony walkman-en, som jeg hadde fått i abonnementspremie, av det tyske filmbladet, som jeg hadde begynt å kjøpe, da jeg var på ferie hos tante Ellen i Sveits, sommeren 1987.

    Den walkman-en, som jeg kjøpte på Arngren, (på Skøyen der), den kosta cirka 500 kroner, (mener jeg), og den hadde auto-reverse, og en god del andre litt artige/kule funksjoner da.

    Det var vel en svart Sony-walkman, mener jeg.

    Magne Winnem, han ble så imponert, over denne walkman-en, som jeg hadde kjøpt.

    Så han ba meg, om å også dra å kjøpe en sånn walkman, for han.

    Så en fredag, før jeg skulle besøke bestemor Ågot på Sand vel.

    (Noe sånt).

    Så stakk jeg innom Arngren da, og kjøpte enda en sånn walkman da.

    For Magne Winnem da.

    Det er mulig at det var den gangen, som jeg møtte hu Lill Beate Gustavsen på toget, til Drammen.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette studieåret.

    Men det er litt varmt her, (som i en badstu omtrent nesten).

    For den varmeovnen, her på rommet mitt, hos M.A.S., i Fairfield, i Liverpool.

    Den går det ikke an å regulere temperaturen på.

    Den har ikke noe termostat da.

    Så hele rommet er jo skikkelig varmt her.

    Samtidig så bor det en afrikaner som smeller med dørene, osv., i naborommet her.

    Og andre tøffe folk.

    Så jeg vil ikke ha døra oppe stående oppe til rommet akkurat heller.

    Så da blir det litt varmt her, (for å si det sånn).

    Så jeg får kanskje kutte litt ned på lengden på kapitlene her, tror jeg.

    Så vi får se når jeg får til å skrive mer om dette studieåret.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 14: Mer fra skoleåret 1989/90

    Hu Laila Johansen, hu fortalte forresten det, at hu hadde vært i nærheten, da Dalei Lama, fikk Nobels Fredspris, i Oslo, et par år før det her da.

    Og hu hadde da gått fram, til Dalai Lama, for å få autografen hans, forklarte hun.

    Men så hadde hu surra, for det var visst en annen munk, som var Dalai Lama da.

    (Eller noe).

    Fortalte hu Laila Johansen da.

    (I huset til hu og mora, på Skøyen der, en gang, i januar 1990 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de dagene, som Pia og jeg, bodde hos Axel og dem, mens de var på ferie, (hos Arne Thomassen sin mor, i Nord-Norge muligens vel), i romjula 1989.

    Så begynte jeg å forklare for Pia, at nå hadde jeg rota med 7-8-9-10 damer, eller noe sånt.

    (Tilsammen i livet mitt da).

    Men det var ingenting da, skjønte jeg på Pia.

    Hu hadde rota med mange fler personer da, fortalte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han jobba jo som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud, i Bærum, før jul, det her skoleåret.

    Og han ville at jeg skulle dra innom der, og besøke han, på jobb, (husker jeg).

    Jeg tok en buss, fra ved Østbanehallen der, (eller fra borte ved ‘Plata’ der), var det kanskje.

    Og den bussen kjørte forbi en videregående skole, i Stabæk, eller noe, vel.

    Hvor en god del hotte tenåringsdamer gikk på bussen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok vært på Rimi Nadderud der før.

    For jeg visste vel hvor jeg skulle gå av bussen.

    For Magne Winnem hadde dratt meg med, til Nadderudhallen, et par ganger, for å spille bowling.

    For Rimi hadde vel et bedriftslag, (eller noe), i bowling, tror jeg.

    Men jeg var ikke så glad i å spille bowling.

    Så jeg kjeda meg vel mest der kanskje.

    Jeg spilte kanskje på noen spilleautomater der, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nadderud var en ikke så utrolig stor Rimi-butikk.

    Den var vel en gjennomsnitlig stor Rimi, (eller litt mindre vel), vil jeg vel tippe på.

    Jeg hang der mens de telte kassene, og sånn, vel.

    (Og det er ikke umulig at jeg hjalp dem med å telle en kasse også.

    (Siden jeg jo hadde sitti i kassa, på CC Storkjøp, skoleåret før det her).

    Men det husker jeg ikke helt).

    Magne Winnem han jobbet jo ‘bare’ som Assisterende Butikksjef der.

    Så han hadde ei kvinnelig butikksjef, i 20-åra, husker jeg.

    (Jeg lurer på om det muligens kan ha vært hu Bettina, som seinere ble butikksjef, inne i Oslo.

    (På Rimi Askergata, (ved Tøyen vel), og så på Rimi Ringen vel, på Carl Berner).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Typen til hu kvinnelige butikksjefen, var også i butikken der da, på Rimi Nadderud, da vi skulle låse oss ut, etter endt åpningstid.

    Winnem og jeg, vi gikk foran hu butikksjefen og typen hennes, opp trappa, som var før utgangsdøra, på Rimi Nadderud der da.

    Og jammen, så klaska ikke hu butikksjef-dama, Magne Winnem på rumpa, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Selv om typen hennes, gikk ved siden av henne da.

    Så det var vel ikke sånn, at jeg var så misunnelig, på Magne Winnem, som begynte å jobbe i Rimi, rett etter videregående.

    Hu dama som var sjefen hans virka litt vel litt vel rå kanskje, (for å si det sånn).

    (Hvis det var hu Bettina, så var hu med i Rimi/Hakon sin MC-klubb, ‘Hakon Raiders’, på 90-tallet, sammen med ei som var butikksjef for meg, og som var lesbisk samboer vel, med Liv Undheim, i LO, (som nå er nestleder, i Industri Energi-forbundet), nemlig ei tidligere Rimi-butikksjef, som heter Elisabeth Falkenberg.

    Som var fra Tønsberg/Sandefjord der vel, mener jeg at hu sa. Hu sa ihvertfall at hu var fra like ved der den fabrikken som lagde Pizza Grandama, for Rimi, lå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi skulle dra å bowle, eller noe, som var grunnen til at jeg stakk innom Winnem der, på Rimi Nadderud, den dagen.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En ting som Magne Winnem og meg, hadde felles, det var at vi begge var ‘coca-colikere’.

    (Altså at vi begge drakk mye Coca-Cola da).

    Jeg hadde jo vært mye på språkreise, i England.

    Og jeg hadde plutselig sett, at de hadde Cherry Cola-bokser, på Tesco, (var det vel), på Churchill Square, i Brighton, da jeg gikk inne i den butikken, sammen med min tremenning, Øystein Andersen, en gang, sommeren 1988, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo drikki Cherry Cola en gang, på den burgersjappa i Tønsberg, (som jeg har skrevet om, i Min Bok vel), en gang klassen min på Svelvik Ungdomsskole, var på klassetur, til et marinemuseum i Horten, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De hadde også brusen Dr. Pepper, i England, denne sommeren, husker jeg.

    Og norsk TV, (eller om det var svensk TV), de en gang visst, en Dr. Pepper reklame, fordi at reklamen var som en skrekkfilm, (og ikke fordi at man solgte Dr. Pepper i Norge).

    Det var en varulv som løp etter rødhette, eller noe.

    Og den varulven var så realistisk da.

    At NRK, (var det vel), sendte den reklamen da.

    (For å vise hvor teknisk bra, som reklamefilmer kunne bli da.

    Noe sånt).

    Så jeg syntes at både Cherry Coca-Cola og Dr. Pepper, var artige brus-slag, på den her tiden, (rundt 1988), da.

    Noe vel ikke min tremenning Øystein Andersen syntes vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Sånn som jeg kan huske det.

    Fra den gangen vi prata om det her, inne på den Tesco-butikken, i Brighton der, osv., (sommeren 1988 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg var så glad i Coca-Cola, så hadde jeg syntes det, at det var nesten som en sensasjon, at det også fantes Cherry Coca-Cola da.

    Og på en tidligere klassetur, med Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg blitt med Kenneth Sevland, på Platebaren, på Grønland T-banestasjon der.

    Som han syntes at var så kul da.

    Så jeg var litt kjent, på Grønland og.

    Også siden jeg kjente hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea da.

    Som bodde på Grønland da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk en gang litt rundt på Grønland der da, husker jeg.

    For å se hvordan butikker og sånn, som de hadde der, kanskje.

    Og de hadde en matbutikk, som var drevet av noen innvandrere vel.

    Men som så ganske ordentlig ut da.

    (Den butikken hadde vel cirka den samme standarden, som Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der kanskje).

    Så jeg gikk inn i den butikken, og kikka litt der da.

    Og der fant jeg faktisk ut, at de solgte Cherry Coca-Cola-bokser.

    (Som de hadde importert selv kanskje).

    Som jeg syntes at var artig da.

    Dette trodde jeg også at min tidligere klassekamerat, fra Gjerdes Videregående, Magne Winnem, ville syntes at var kult da.

    (Siden han også var veldig glad, i Coca-Cola da).

    Så jeg ba han om å møte meg, utafor Oslo City, en gang da.

    (For vanligvis, så var det Magne Winnem, som fant på masse ting.

    (Som også hans kamerat, i Drammen, Raymond, sa at Winnem var så flink til da).

    Men var det jeg som fant på noe da, for en gangs skyld).

    Men da jeg dro med Winnem, til den her butikken, for å vise han, at de solgte Cherry Coca-Cola der da.

    (Noe jeg trodde at han skulle synes, at var litt kult).

    Så ble han vel bare litt sur, tror jeg.

    (Ihvertfall sånn som jeg kan huske det).

    Av en eller annen grunn.

    Winnem var jo i Oslo og besøkte meg, på Abildsø, ihvertfall en gang i uka, (eller noe sånt), det her semesteret vel.

    Så om han dro til Oslo en gang ekstra, (den ganske korte veien, fra Nadderud), så gjorde vel ikke det så mye forskjell, tenkte nok jeg da.

    Jeg trodde at Winnem syntes at det var kult å dra inn til Oslo.

    (Og at han ville synes at det var kult, med en ny Coca Cola-versjon da).

    Og at det var derfor at han besøkte meg ‘hele tida’, på Abildsø da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg dro også på noen helgeturer, tilbake til Sand, husker jeg, dette skoleåret.

    En gang, så møtte jeg Pia i Drammen vel.

    Og vi tok bussen, tilbake til Bergeråsen.

    På den bussen, så satt det to tenåringsgutter, like ovenfor oss der.

    På det bakerste setet vel.

    Og de skravla høyt da.

    Noe jeg ikke var vent til, på den bussen.

    (Som jeg jo hadde pleid å ta ganske ofte, skoleåret før).

    Så jeg ba dem dempe seg litt da.

    For sånn høy skravling, som de dreiv med, det var jeg ikke vant med, på 18-bussen, for eksempel, inne i Oslo da.

    Og jeg syntes at jeg kunne heve stemmen litt selv kanskje, på den bussen da.

    Siden jeg hadde gått på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og kjørt den bussen gratis da, skoleåret før.

    Og jeg var vel litt eldre, enn de her gutta, så da sa for eksempel Ulf Havmo, på Bergeråsen, at man ta de som var litt yngre enn seg selv litt da.

    Og jeg ble kanskje litt irritert, av at de var litt brautende kanskje, de her unggutta da.

    Det var kanskje noe i stemmene deres, som jeg ikke likte.

    (Hvem vet).

    Og kanskje jeg syntes at de satt litt for nærme, der Pia og jeg satt.

    Vi gikk vel på bussen først, tror jeg.

    Men men.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De unggutta, de gikk av bussen, på Tangen/Nesbygda et sted der da.

    Og Pia spurte meg hvorfor jeg hadde kjefta på dem.

    Og det var vel fordi at jeg ikke var vant til det, fra Oslo, at folk prata så høyt, på bussen.

    Tror jeg at jeg svarte.

    (Og at jeg kanskje bli litt anspent da, av å bo inne i Oslo.

    Som var en litt tøffere by, enn Drammen vel.

    Med masse narkomane, fylliker, tiggere og innvandrergjenger, osv).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, seinere dette skoleåret.

    Så møtte jeg Cecilie Hyde og Pia, i Drammen.

    Jeg hadde ikke fått klipt meg, husker jeg, før jeg dro til Drammen/Sand da.

    Så pigg-sveisen min så litt uklipt ut da, (husker jeg).

    Dette var en fredag ettermiddag, og Cecilie Hyde og Pia, de dro med meg, til en frisørsalong, som lå like ved den største kinoen, på Bragernes der da.

    Dette var der noen damer jobba, som søstera mi, hadde fortalt meg litt om tidligere vel.

    Det var ei brunette, som farga håret, for å se ut som Marylin Monroe da.

    (Og vel hadde vært i Marylin Monroe-konkurranser, tror jeg).

    Også var det ei som eide frisørsalongen da, (som het ‘Cutting Crew’, det samme som et 80-tallsband, (noe Cecilie Hyde syntes at var morsomt vel), som hadde bodd i London og sånn vel.

    Dette var de to damene, som seinere på 90-tallet, skulle bli kjent som popgruppen Diva, og som Pia og Cecilie Hyde hadde blitt kjent med, etter at jeg hadde flytta inn til Oslo da.

    Hu eier-dama, hu klipte ei annen dame der, mener jeg å huske.

    Mens jeg følte meg skikkelig dum da, husker jeg.

    Siden jeg gikk med en litt for lang og uklipt piggfrisyre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel kanskje hei, til hu Helen Sommer da, (heter hu, så jeg nå, på Wikipedia), når vi ble sluppet inn av henne, i frisørsalongen hennes der da.

    Etter frisørsalongens åpningstid da.

    Jeg hadde ikke sett hu Helene Sommer før.

    Og jeg så vel henne aldri igjen, etter det her, heller.

    Jeg var liksom bare med Pia og Cecilie Hyde dit da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte kanskje at jeg var fra Oslo.

    Men jeg fikk ikke noe særlig oppmerksomhet, fra hu Helene Sommer, husker jeg.

    Som vel klipte håret til ei annen dame, mens vi var der, (mener jeg å huske).

    Pia, Cecilie Hyde og jeg, vi bare hang der litt, i en halvtime, (eller noe), kanskje.

    Mens vi muligens drakk litt kanskje.

    Eller ihvertfall planla hva vi skulle gjøre videre, denne fredagskvelden da.

    Cecilie Hyde, hu ville kjøpe hasj.

    Så vi forlot frisørsalongen, til hu Helene Sommer da.

    Etter en times tid kanskje.

    Noe sånt.

    Også dro Cecilie Hyde med Pia og meg, over bybrua, over til Strømsø-sida, (i Drammen), da.

    (Det her var vel våren 1989 en gang vel).

    Og til Tollbugata, (mener jeg at det var).

    En vei, som gikk til venstre, like etter at vi hadde gått over bybrua, over til Strømsø der da.

    Så gikk vi inn i en gammel bygård, av tre.

    (Som nesten så litt falleferdig ut vel).

    Dette var vel en pub, eller en restaurant, drevet av, (og mest besøkt av), pakistanere, (tror jeg).

    Jeg husker at Cecilie Hyde spurte en pakistansk mann, i 30-40 åra, (etter at hu først hadde snakka med noen andre pakistanere der vel).

    Om hu kunne få kjøpe noe hasj.

    Nei, sa han pakistaneren.

    Og vi gikk ut derfra da, uten at Cecilie Hyde hadde fått kjøpt seg noe hasj da.

    Jeg lurte på om dette kanskje var fordi at jeg hadde sett for streit ut, og at han pakistaneren derfor ikke turte å selge hasj, til Cecilie Hyde da.

    (Noe sånt.

    Men jeg var ikke helt sikker).

    Men jeg var ikke helt sikker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg vel bussen til Sand vel, for å besøke bestemor Ågot da.

    Enten sammen med Pia, eller alene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et annet av mine helgebesøk, til bestemor Ågot.

    Så møtte jeg også Pia og Cecilie Hyde, i Drammen Sentrum da.

    Cecilie Hyde, hadde lyst på øl, (husker jeg at hu plutselig sa).

    Så jeg kjøpte en six-pack, i den matbutikken, (som var nede i en kjeller liksom), i Gågata der da.

    En butikk som Magne Winnem, tidligere hadde dratt meg med i, for å liksom ‘inspisere’ da.

    (Skoleåret før, da vi begge gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående).

    Som lå like ved Gågata da.

    Siden vi begge jobba i matbutikker da, dette skoleåret, som vi gikk på Gjerde.

    Winnem jobba jo da som låseansvarlig, på Rimi Asker, og jeg jobba i kassa, (for det meste), på CC Storkjøp da.

    Så jeg var ikke så vant til å gå gjennom butikker, for å vurdere standarden liksom.

    Det var ikke noe jeg hadde drevet med, (i det hele tatt), før Magne Winnem, skulle ha meg med, for å gjøre det, i den matbutikken, i Gågata der, på Bragernes, den gangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de ville at vi skulle sette oss, midt på Bragernes Torg der.

    Like ved Taxi-holdeplassen der.

    Mens vi venta på bussen da.

    (Som gikk fra Rutebilstasjonen, på Strømsø, på den andre sida av Drammenselva da).

    Jeg hadde jo vært russ, det siste året, før jeg flytta inn til Oslo.

    (Som bare var noen måneder, før det her).

    Så jeg glemte vel det, at jeg ikke var russ lenger.

    Og så åpna jeg meg en øl da, mens jeg satt på Bragernes Torg der da.

    Sammen med søstera mi og Cecilie Hyde.

    (Magne Winnem, var det vel.

    Han pleide vel å si det, når vi drakk i Oslo.

    At jeg kunne ta med øl-en, på vei til bussen, eller noe.

    På Abildsø der kanskje.

    Ihvertfall så var ikke sånt så strengt, i Oslo, tror jeg.

    Nå for tiden, så er det jo lov, å drikke øl/vin, hvis man har piknik, i parkene, i Oslo, for eksempel.

    Politiet i Oslo slår ihvertfall ikke ned på det da, hvis man drikker alkohol, i parken, hvis man ellers oppfører seg bra da).

    Men mens vi tre satt der.

    (Jeg hang liksom bare med Cecilie Hyde og søstera mi da.

    Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, da jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Og de to jentene flytta opp til meg da, i Leirfaret 4B der, like før jul, i 1988).

    Så så jeg plutselig en svart støvel, (fra noen som stod bak meg), som sparka overende øl-en min.

    Og jeg snudde meg da, og så to politimenn, som lurte på det her da, med øl-drikkinga mi da.

    De sa vel bare at jeg ikke fikk lov til å drikke øl der, tror jeg.

    Jeg så vel overraska og irritert ut, tror jeg.

    Jeg var ikke vant med det, at noen helte ut øl-en min liksom.

    De så også ganske strenge ut, de her politifolka da.

    Som forstyrra Cecilie Hyde, Pia og meg der.

    Mens vi liksom bare satt og venta, til bussen vår, (som gikk annenhver time), skulle dukke opp, på den andre side av bybrua liksom.

    Og Cecilie Hyde, hu ville jo at jeg skulle kjøpe øl.

    For jeg hadde jo fult studielån, det her studieåret.

    Mens Pia og Cecilie Hyde da, de gikk jo begge fremdeles på videregående.

    Enda Hyde var like gammel som meg.

    Men hu hadde skifta studieretning, et par ganger da, på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk da, av de her politifolka.

    For jeg kjente meg såpass hjemme, i Drammen.

    At det ikke hadde falt meg inn, at jeg gjorde noe galt, når jeg åpna en øl, da jeg satt på Torget, sammen med Cecilie Hyde og søstera mi der.

    Det hadde ikke falt meg inn, rett og slett.

    Jeg satt jo der med to damer, og vi satt jo bare stille, på bakken der, og prata, på en sivilisert måte da.

    (Selv om dette vel var et rimelig rart sted å sitte.

    Må jeg vel innrømme.

    Men det var Cecilie Hyde som ville at vi skulle kjøpe øl, og at vi skulle sitte på torget der da, mens vi venta på bussen).

    Så det ble nesten som noe privat, (syntes kanskje jeg), siden vi tre, ble sittende i en slags ring der vel, tror jeg.

    Og vi hadde jo bodd sammen, vi tre, i min fars leilighet, i Leirfaret 4B, et snaut år, før det her da.

    (Og også hos Hyde og dem i Svelvik, og hos Ågot på Sand).

    Så jeg glemte meg vel litt da, og tenkte ikke på det, at jeg satt på et offentlig sted kanskje.

    Samtidig var dette vel Aass Fatøl, som jeg hadde kjøpt.

    Og som jeg hadde drikki mye av, i russetida da.

    Så jeg glemte meg kanskje, og kjeda meg vel litt, og trodde vel kanskje at jeg var tilbake i russetida da, siden jeg var i Drammen liksom.

    (Noe sånt).

    Hvem vet.

    Det var ihvertfall en ubehagelig opplevelse, det her da, husker jeg.

    Som satt et lite støkk i meg nesten.

    Den her møtet, med de her politifolkene da.

    Som bare tuppa overende ølen min da.

    Før de prata til meg da.

    Og de kom fra bak ryggen min, (og de var også stille), så jeg så dem ikke engang, før en fot plutselig sparka overende øl-en min da.

    Så jeg skvatt og fikk meg liksom nesten et sjokk da.

    (Noe sånt).

    Jeg var ikke vant til å bli behandla på en sånn her måte, for å si det sånn.

    Selv om jeg ikke fikk noe bot da, (men bare tilsnakk), av de her politifolka da.

    Så behøvde dem vel kanskje ikke ha skremt meg sånn.

    (For å si det sånn).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, det her første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkte å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 7: Enda mer fra Abildsø, (del 3)

    En gang, i mai 1990, må det vel ha vært.

    Så gikk jeg og en annen student, ved NHI, (en kar fra Nesodden, med mørkt hår vel).

    Vi gikk oppover Karl Johan, fra Jernbanetorget, og i retning av Slottet da.

    (For han fra Nesodden skulle vel ta Nesodden-ferja, og jeg skulle vel i en platebutikk, kanskje.

    Noe sånt.

    Det var forresten ikke sånn, at jeg pleide å gå gjennom Oslo, sammen med han karen fra Nesodden, så veldig ofte.

    Det var vel bare den her gangen vel).

    Og ikke langt unna Burger King, nederst i Karl Johan.

    (Kan det vel ha vært).

    Så møtte vi Lill og Pia fra Korea da.

    Så jeg hang meg vel på de.

    Ihvertfall så inviterte dem meg ut, på Cafe Sjakk Matt, lørdagen etter da.

    Jeg møtte dem på Cafe Sjakk Matt da, som lå nedover mot Aker Brygge der, cirka.

    Der drakk vi øl, utafor vel.

    Og en kar, som gikk forbi, på vei til Aker Brygge.

    Han sa til vennene sine, (husker jeg), at han alltid hadde drømt om å dra på Cafe Sjakk Matt, og så ‘se på hvordan folk som er der nå’.

    Lill så kanskje litt shabby ut, det er mulig.

    Hu var bleik, med farget hår og mørk sminke rundt øynene vel.

    Pia fra Korea, var jo adoptert, fra Sør-Korea, tror jeg.

    Så hu så vel ikke helt mainstream ut, sånn sett da.

    Mens jeg selv vel så rimelig mainstream ut, tror jeg.

    Pia fra Korea krangla med Lill, om at hu skulle ha meg, den natta da, eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg var jo alltid klar for litt sex, som student osv., så det nekta ikke jeg for, akkurat.

    Da vi tre nettopp hadde begynt å gå derfra, i retning av Vahls gate, så stoppa en bil, full av unge mannfolk, (antagelig fra utafor Oslo et sted vel), og spurte meg, om hva jeg gjorde sammen med de to jentene.

    ‘De er vennene mine’, sa jeg.

    (En annen gang så lovte jeg også Lill og Pia fra Korea, forresten, at hvis jeg ble rik noen gang, (noe jeg håpet på da, at jeg skulle klare å finne opp et genialt dataprogram, eller noe), så skulle jeg spandere en god del på dem da.

    Jeg hadde ikke så mye penger, som student.

    Så jeg syntes at jeg måtte nesten love dem at jeg istedet skulle spandere, hvis jeg ble rik da.

    Noe jeg ikke kan si, at jeg noen gang har blitt.

    Men men).

    Da vi kom bort på Grønland, (var det vel), så hang to karer seg på oss.

    Og Lill slapp dem inn, i Vahls gate der da.

    Det var en gutt, rundt 19-20 år vel, som fortalte oss, at han var sønnen til en som solgte et japansk bilmerke, i Norge.

    Og han forklarte at kameraten hans, det var en bodyguard, som han hadde, som faren hans betalte for.

    Og at det beste de visste, det var å gå rundt i horestrøket, og banke opp halliker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fra Korea fortalte meg vel det, at det var litt ‘turn-off’, det som hadde skjedd, med at vi fikk selskap av disse litt brautende unge mennene vel.

    Noe sånt.

    Likevel, så ble det til det, at jeg ble med Pia fra Korea, til hennes nye leilighet.

    (For hu fikk seg en egen leilighet, og flyttet fra Lill, i Vahls gate, midt i det her skoleåret da).

    Den nye leiligheten hennes lå på Sinsen, og det er mulig at vi tok taxi opp dit da.

    For det er et stykke fra Grønland til Sinsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ligge i senga, sammen med hu Pia fra Korea da.

    Og hu lå i underbuksa og BH vel.

    Og jeg hadde jo så godt som blitt lovet sex, fra henne, på Cafe Sjakk Matt da.

    (Ihvertfall sånn som jeg kunne skjønne det).

    Og jeg var vel rimelig full enda og, av øl-en fra Cafe Sjakk Matt der.

    Så jeg ble vel litt innpåsliten, og begynte å klå litt på hu Pia fra Korea, i senga der da, husker jeg.

    Men hu ville ikke ha noe sex da, skjønte jeg, etterhvert.

    Så jeg bare ga meg, og sovna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, som var like før 17. mai vel.

    (Hvis det ikke var 17. mai).

    Så gikk Lill og jeg, opp til Pia fra Korea.

    (Hvis dette ikke var dagen etter 17. mai da).

    17. mai, så husker jeg ihvertfall det, at Pia fra Korea, Lill og meg, vi satt på en plen, utafor Stortinget der, og leste i en russeavis.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, så klagde vel hu Pia fra Korea, mener jeg, på at jeg hadde vært innpåsliten da, til hu Lill da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dagen etter der igjen vel.

    Så dro Lill og jeg, opp til Pia fra Korea, med trikken antagelig vel.

    Men da ville ikke Pia fra Korea bli med ut, av leiligheten sin.

    For da hadde hu en ny kavaler på besøk da, skjønte jeg.

    Så hu hadde altså hatt sex med en annen kar istedet da, skjønte jeg.

    Så da ble jeg litt molefonken, husker jeg.

    (For jeg hadde jo liksom blitt lovet sex av henne, må jeg vel nesten si.

    På Cafe Sjakk Matt der).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, noen uker etter det her vel.

    Så var Magne Winnem, Pia fra Korea, (og muligens Lill vel), og meg da.

    Vi var ute på byen, i Oslo.

    Vi satt på et utested, ovenfor Maliks, nederst i Karl Johan der.

    Og drakk øl vel.

    Jeg spurte Pia fra Korea, om hvorfor hu hadde vært så ‘luremus’ da, mot meg, (mens også Winnem satt der da, mener jeg).

    (Jeg brukte vel ikke uttrykket luremus antagelig, (fordi det vel ikke var et vanlig uttrykk, i 1990), men det var det jeg mente da).

    Og da svarte Pia fra Korea, at ‘noen ganger er det morsomt å se hvor langt man kan gå’.

    Noe sånt.

    Så jeg var ikke i så bra humør, på denne byturen da.

    Så jeg tok meg en tur ut i Karl Johan, husker jeg.

    Og sneik meg forbi vakta, på Manhattan, (som seinere har skifta navn til Underhuset vel).

    Men jeg var full da.

    Så jeg datt ned hele trappa der, husker jeg.

    En trapp som gikk litt i sirkel vel.

    Og noen damer kom etter meg, og sa at vakta ville prate med meg.

    Men det blåste jeg i da.

    For jeg ville vel ha en pause, fra Pia fra Korea, og Magne Winnem, og dem.

    Så jeg gikk vel og kjøpte meg en halvliter, på Manhattan, kanskje.

    Før jeg dro tilbake til Winnem og dem da.

    Og fortalte det, at jeg hadde detti ned trappa på Manhattan.

    Manhattan var et av stamstedene, til Winnem og meg.

    Vi pleide å gå ut, i Oslo, nesten hver helg, ihvertfall før Winnem dro i militæret, på begynnelsen av 1990.

    Så det er mulig at vakta lot det passere, at jeg sneik meg inn der.

    Det er mulig at han kjente meg igjen.

    Hva vet jeg.

    En gang, så møtte jeg forresten to finske damer, på Manhattan der.

    Helt i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg skulle liksom møte hu ene igjen, dagen etter, i Karl Johan da.

    Men hu dukka ikke opp der.

    Men en del uker seinere, så møtte Winnem og jeg, disse damene igjen, på Marylin.

    (Der hvor det seinere ble det alternative utestedet, (må man vel kalle det), So What).

    I Grensen der.

    Jeg spurte hu finske dama, om hvorfor hu ikke hadde møtt meg, i Karl Johan der, som avtalt.

    ‘No’, (eller noe), svarte hu bare da.

    Det var vanskelig å få noen særlig god forklaring, på det her, fra henne.

    Av en eller annen grunn.

    Hu snakka jo ikke norsk, og jeg snakka jo ikke finsk.

    Så det er mulig at det var derfor.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi kom forresten nesten alltid, gratis inn, på Marylin.

    Vakta der, sa en gang, at vi kunne bare hilse fra den og den da.

    Også kom vi gratis inn der.

    Av en eller annen grunn.

    (Noe som var greit etterhvert, dette skoleåret.

    Siden Winnem var i militæret da, og jeg var student.

    Så vi hadde ikke så god råd, etterhvert, dette skoleåret da.

    Ihvertfall hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Winnem og jeg, dro ut på byen, på Manhattan eller Marylin, (eller andre steder, i Oslo).

    Så pleide vi nesten alltid å gå i dress da.

    Så vi var nesten som japper, vil jeg nesten si.

    Winnem hadde vel også stresskoffert, mener jeg såvidt å huske, på den her tida.

    Vi pleide også å kjøpe pizza, på Pizzabussen, som stod ovenfor Oslo Spektrum der cirka.

    Ved Gunerius og vel.

    På en parkeringsplass der.

    Han som lagde pizza-ene, var en svenske vel.

    Og han klagde på at han ikke fikk vaska seg, mellom at han tok på pengene og lagde pizza-ene.

    Noe muligens Winnem hadde tatt opp vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, der jeg leide, (av familien Jorås), på Abildsø, så jeg var ganske ofte på den her Pizzabussen da.

    Oftest sammen med Winnem, (eller min tremenning, Øystein Andersen og vel, noen ganger), for det var litt flaut, å sitte utafor Oslo Spektrum der, å spise pizza, aleine, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og en gang, så traff Winnem og jeg, to damer, inne på Oslo City vel.

    Som ble med oss, for å spise pizza, utafor Pizzabussen da.

    Og disse damene, de ble også med oss, på Manhattan da.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    For de damene møtte en ny kavaler, inne på Manhattan der vel.

    Og det var vel Winnem som hadde mest draget, den dagen, tror jeg.

    Så han tøffingen rappa vel dama til Winnem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    I Karl Johan, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også mye mer, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Noe jeg skal prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø

    Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.

    Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).

    Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.

    Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.

    Sa Pia da.

    Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.

    Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.

    Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.

    Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).

    Disse hadde jeg muligens også festa med før.

    Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.

    Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.

    (Eller om hu tok opp noen fag der).

    Og som pendla da.

    For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).

    (Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.

    Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.

    For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.

    Noe sånt.

    Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.

    Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.

    Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).

    Det var bare jenter på denne festen, faktisk.

    Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).

    Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.

    Fra Svelvik og Sande.

    Pluss meg.

    Så blir vel det ganske riktig tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.

    Med damer kanskje.

    Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.

    (Og søstera mi var jo ei av dem).

    Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.

    Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er kanskje noen andre som veit det.

    Om det var hu Lise, eller hvem det var.

    Som sa dette til meg.

    Det husker jeg ikke.

    Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.

    De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.

    (Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.

    De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.

    Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.

    Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.

    Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).

    En restaurant som het Costa vel.

    Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.

    Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.

    Av dem som jobba i butikken der da.

    Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.

    Var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).

    Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.

    Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).

    Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.

    For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.

    For jeg var bekymra for dem da.

    (Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.

    Og det var det samme med narkotika.

    Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så bra da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.

    Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).

    De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).

    Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.

    Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.

    Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.

    Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.

    Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.

    De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.

    Noe sånt.

    Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.

    Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.

    (Uten å lykkes).

    Å prate de her fire jentene til fornuft da.

    De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.

    At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).

    Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.

    Så jeg ga til slutt opp.

    Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.

    (For dette skjedde ganske seint på natta da.

    Dette med Blitz og hasj da, osv).

    Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.

    Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.

    Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).

    Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).

    Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.

    Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.

    Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).

    Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).

    Men hu ville ikke da.

    Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.

    På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.

    Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.

    Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.

    Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.

    (Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.

    Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.

    Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.

    Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.