Stikkord: Øystein Andersen

Min Bok – Kapittel 80: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 2)

En gang, mens jeg gikk på Berger skole, husker jeg.

Så tok jeg meg selv, i å prate Larvik-dialekt, til Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim vel.

Jeg sa ‘jeg hæler ikke’, istedet for ‘jeg orker ikke’.

Og ‘hæler’, det tror jeg ikke at dem sier på Berger egentlig.

Det var sånn som Jarle, en kamerat i Larvik, sa.

Han prata rimelig bred Larviksdialekt da.

Mens mora vår, (Karen Ribsskog), hu prata cirka riksmål da.

Så det som skjedde, det var vel at jeg, begynte å prate Larviksdialekt.

(Selv om jeg nok ikke prata så bredt som for eksempel han Jarle da og Frode Kølner).

Mens Pia, hu begynte ikke å prate dialekt.

Pia prata vel hele tiden riksmål, sånn som mora vår vel.

Et slags språk hvor man uttaler bokmål bokstavelig.

Noe sånt.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående.

Så hadde jeg prata høyt, eller noe, i Pascal-timen.

Og da kjefta Pascal-lærerinna på meg, husker jeg.

Hu var litt langt nede, etter at faren hennes hadde dødd.

Og jeg var nok litt høyt oppe, etter å ha kommet inn på den her samarbeidsavtalen, i Drammen, og etter å ha fått meg jobb på CC, osv.

Så jeg husker at hu Pascal-lærerinna sa at hu kunne ikke la være å kjefte, ‘fordi det er deg’.

Så hu Pascal-lærerinna, hu mente nok at jeg var spesiell da.

Det var nok fordi jeg var så flink i programmering, tror jeg.

Hvis jeg skulle gjette.

Men hu var som sagt litt langt nede, så hva som egentlig foregikk inne i huet hennes, det veit jeg ikke.

Hu var vel i 30-åra vel, og hadde lyst hår, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

Så dro Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og meg, inn til Drammen.

Da vi skulle hjem, så dro vi som vanlig bort til Rutebilstasjonen.

Da dukka det opp en eldre kar der, som sa at han måtte pisse.

Men han var sjenert for at dem skulle kunne se han, fra toget.

Så han lurte på om vi kunne stå liksom i en ring rundt han da.

‘Ja, så klart’, eller noe, sa Ulf Havmo da.

(Noe sånt).

Og Kjetil Holshagen anet heller ikke ugler i mosen da.

Jeg skjønte jo det, med en gang, at dette var noe rart.

Men Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de skjønte ikke noe da.

De var så glad for å hjelpe, virka det som.

Så dem bare fulgte etter da.

Og da måtte jeg nesten følge etter jeg og.

(Jeg dingla vel litt etter Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og han pedo-gubben vel).

Da vi kom fram til han mannen sitt spesielle ‘pisse/runke-sted’, bak Rutebilstasjonen da.

Så begynte jo han å runke, mens Kjetil Holshagen, Ulf Havmo og jeg, stod der da.

Jeg skjønte vel at det var det han ville, ihvertfall.

For han prøvde liksom å stille oss opp, i en halvsirkel, (eller noe), da.

Men Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, de skjønte ikke noe.

De var som hypnotiserte da, av han gubben da.

Som prata til dem på en kameratslig måte da.

Så jeg bare sa at jeg skulle sjekke når bussen gikk.

Også gikk jeg tilbake til der bussene gikk fra da.

(Uten å sjekke når bussen gikk da.

For det visste jeg jo fra før, mener jeg).

Så gikk jeg tilbake da, og sa til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen og han gubben da.

At ‘bussen går nå, så nå må vi dra’.

For Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, de var som forhekset da, og gjorde alt det han pedofile gubben ba dem om da.

Altså de lot han pedo-gubben utnytte dem da.

(Han pedo-gubben runka da, mens de gutta stod i ring rundt han da.

Bak Rutebilstasjonen der da.

Så sånn var det).

Sånn som jeg skjønte det.

Og de syntes at det var greit liksom.

De trodde kanskje at han pedo-gubben bare skulle pisse.

Hva vet jeg.

Så jeg fikk etterhvert med meg Kjetil Holshagen og Ulf Havmo da.

Og da banna vel Ulf og sa ‘fy faen’, eller noe.

Så det var litt sånn ‘bønda i byen’.

Det var kanskje fordi at jeg hadde bodd i Larvik Sentrum, på slutten av 70-tallet.

At jeg klarte å ignorere det han pedo-gubben sa da.

For han var ganske ‘hypnotiserende’, må man vel kanskje si.

Man kan jo prøve å spørre Ulf Havmo eller Kjetil Holshagen kanskje.

Som kanskje ikke er så flinke, til å uttrykke seg.

Så hva dem egentlig mente at foregikk.

Inni deres kanskje litt forvirrede sinn.

(For å fleipe litt).

Nei, det veit jeg ikke.

Dem ble sånn rare, av å bli prata til, av han pedo-gubben da.

(Det virka nesten som at dem bare syntes at det her var morsomt.

Ihvertfall Ulf Havmo vel.

Men men).

Så det var best å ikke prate noe mer om det her da, mente jeg nok.

Så vi var kanskje ikke voksne nok, til å dra med bussen, inn til Drammen, uten noen voksne.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skoleåret før jeg begynte å studere på NHI.

Så var Øystein Andersen på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

For jeg husker det, at han prata om et studie i Informatikk, ved UIO.

Og at han kjente masse folk, som studerte der.

Og at de folka fant på mye gæernt/sprøtt/morsomt da.

Noe sånt.

Men jeg hadde ikke lyst til å være i et milø, som Øystein Andersen, (mer eller mindre), kunne kontrollere.

Den der Informatikk-gjengen, ved UIO, den hørtes litt vel ‘svett’ ut, for meg.

Så jeg visste at det fantes et studie, i Informatikk, ved UIO.

Som jeg kunne ha gått på.

Men jeg likte ikke det som Øystein Andersen fortalte meg, om miljøet på det studiet.

Jeg så kanskje på meg selv som litt som en japp.

Og da likte jeg ikke å høre om sånne barnslige, ‘nerde-aktige’ greier, som Øystein Andersen fortalte meg om, fra Informatikk-studiet på UIO da.

Så det bydde meg imot, må jeg innrømme.

Så selv om Øystein Andersen fortalte meg om at det fantes et informatikk-studie, ved UIO.

Så hadde jeg ikke noe lyst til å gå der.

Så jeg prøvde ikke engang å søke meg til det studiet.

Etter de historiene som Øystein Andersen fortalte om derfra, når han var på besøk, i Leirfaret 4B da.

(Mens han gliste litt vel, mens han fortalte de her historiene).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev om i et tidligere kapittel.

At Tim Jonassen fra Hyggen og Gjerdes Videregående, ble kalt ‘Tingeling’, av Magne Winnem og dem.

Men det er mulig at det var ‘Timmelim’, som de Røyken-folka kalte han.

Winnem kalte også Tim Jonassen for ‘Timotei’, mener jeg å huske.

Så det var nok et eller annet rart, med Tim Jonassen, vil jeg nok tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var nok det.

Jeg husker at jeg følte meg litt sliten, en gang, våren 1989 vel, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående da.

Dette prata jeg med Fred Bing, i klassen, om, husker jeg.

Jeg stakk innom en helsekost-forretning, i Gågåta, på Bragernes, i Drammen.

Også fant jeg noen slags vitaminer da, som var i et glass da.

Så prøvde jeg å finne Fred Bing igjen.

Gågata var full av folk.

Og jeg trodde at jeg så Fred Bing.

(Utafor Varemagasinet Lyche der vel).

Så jeg visste han det glasset med vitaminer, (som jeg nettopp hadde kjøpt), da.

Men så var det bare en annen kar, som hadde på seg den samme jakka osv., som Fred Bing da.

Og som trodde at jeg prøvde å selge narkotika, eller noe, vel.

Så det ble veldig dumt, husker jeg.

For jeg var rimelig sliten og, på den her tida.

Så jeg klarte ikke å få forklart meg noe heller.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg nevnte også for Øystein Andersen, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

At jeg hadde lyst til å bo i Oslo, og ha MTV, osv.

(Viggo Snoghøj hadde jo kopiert en hel videokassett, (i Danmark), full av musikkvideoer, fra MTV, til Christell da, som hu pleide å ha med, opp i Leirfaret 4B da).

Da kalte Øystein Andersen MTV for ‘brainwash-channel’, husker jeg.

Noe jeg ikke skjønte så mye av vel.

(Av hvorfor Øystein kalte MTV for brainwash).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er jeg ferdig med den siste notatboka, som jeg kjøpte, i forbindelse med denne boka.

Men jeg har en eller to notatbøker igjen.

Hvor det står en del fler erindringer, som jeg ikke har klart å fått fletta inn riktig da, i de riktige kapitlene.

Så det blir nok et par kapittel-deler til, ihvertfall, på denne boka.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

Vi får se.

29. desember 2011
Min Bok – Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989

Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.

Det er mulig.

Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.

Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.

Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.

De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.

Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.

Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.

Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.

Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.

Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).

Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.

Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.

Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.

Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.

En sesong Everton ikke vant noe i vel.

Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.

Hvis jeg husker det riktig.

Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Men men.

Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.

Det var en bok som var morsom, mente hun.

Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.

Noe sånt.

Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.

Et rom i første etasje der.

(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.

Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.

Men han fant ikke ut noe.

Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.

Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.

Kom jeg på nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.

En av de første dagene.

Jeg husker ikke hva jeg skulle der.

Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.

Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.

Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.

Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.

Jeg var litt som i en døs.

Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.

Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.

Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.

(Samt solbriller, tror jeg).

Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).

Dette var to italienske jenter.

Ei pen og sprek ei.

Og ei litt tjukkere/styggere.

Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.

Vi snakka på engelsk da.

Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.

Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.

Som begynte å mobbe meg.

For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.

Siden jeg snakka mest med henne da.

Noe sånt.

Men men.

Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.

(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.

Hvem vet).

Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.

På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.

Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.

Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.

(Hvis jeg ikke skjønte det feil).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.

Bussen tok jo litt tid.

Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.

Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.

Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.

For å møte de her italienske jentene der da.

Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.

(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.

Noe sånt).

Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.

Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.

Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.

Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.

Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.

Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.

(Antagelig adoptert, tippa jeg).

Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.

Siden de vel røyka da.

Det viste seg at de var finske(!)

Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.

Det var greit, sa de.

Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.

Og de var på språkreise med EF da.

Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.

Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.

Så det var en tilfeldighet, kan man si.

Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.

Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).

Hu var rimelig pussa, og i godt humør.

Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.

Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.

Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.

Men jeg husker det ikke helt sikkert.

Men men.

Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.

Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.

‘I can go in here’, sa Sari.

Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.

(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).

Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.

Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.

Bussene hadde streik plutselig(!)

Så Sari sleit litt.

Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.

Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.

Hu bodde like ved Southwick togstasjon.

Ved Old Shoreham Road der vel.

Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.

Så jeg måtte følge henne da.

Og jeg fant stedet hu holdt til da.

Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.

I mørket.

Mens jeg var brisen.

Men jeg fant fram da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.

(Hu koreanske).

Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.

Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.

Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.

For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.

(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).

Men men.

Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.

Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.

Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.

Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.

Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.

I en andre etasje, i et hus da.

Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.

Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.

Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.

Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.

Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.

Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.

Og det var visst riktig da.

(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).

Sari sin lillesøster var også veldig pen.

Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.

Og sa ikke en lyd nærmest vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.

Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.

(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).

Og jeg kalte han bare for Freddy da.

Noe han kanskje ikke likte.

Det er mulig.

Men men.

Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.

Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.

Hu koreanske sleit litt.

Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.

Men de spurte også et spørsmål.

De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.

‘Finnland’, svarte hu koreanske.

‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.

Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Norge het Norja på finsk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.

Det var EF diskoteket da.

Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.

Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.

Mens vi klinte da.

Noe sånt.

Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.

(Sangene vi klinte til.

Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.

Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.

Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.

Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.

Noe sånt).

Men men.

En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.

(Til meg da).

‘I know’, svarte vel jeg bare da.

(Noe sånt).

På veien tilbake til Churchill Square.

Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.

(På Burger King vel).

På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.

Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.

Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.

Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.

Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.

Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.

Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.

Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.

Noe sånt.

Så jeg ga han milkshaken min da.

Han tok den.

Men krangelen fortsatte.

Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.

Noe sånt.

På engelsk da.

‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.

Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.

Også stakk han av vel.

Så det var jo rimelig flaut.

Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.

Så sånn var det.

Men men.

(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.

Det er mulig.

Og at jeg blander dagene litt her.

Hvem vet).

Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.

Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.

Så jeg tok av meg genseren min da.

(Eller om det var en t-skjorte).

Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.

Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.

Og virka rimelig teit da.

Så sånn var det.

Og jeg var også veldig forbanna.

Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.

Og jeg gikk av like etter.

Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.

Og som gikk av på samme stopp som meg.

De lo fælt av meg da, seg imellom da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.

Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.

Det er mulig.

Men men.

Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.

Vi dro til Hove.

Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.

Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.

Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.

Ungene deres.

Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.

(Eller Gary var vel kanskje ikke med.

Det husker jeg ikke helt).

De kunne ikke svømme.

Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.

(Ihvertfall ikke Rick).

Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.

(Tenkte jeg).

For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.

Hvis de ikke kunne svømme da.

Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.

At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.

For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.

De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.

Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.

Siden ungene ikke kunne svømme da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men været var veldig fint.

Det var 30 varmegrader kanskje.

Og solfri himmel.

Og øl-en smakte godt, husker jeg.

Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.

Men Tina var jo kona til Rick.

Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.

Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi var der i 2-3 timer kanskje.

Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.

Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.

Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.

Stranda i Brighton, ved Piren der.

Den var det ‘pebbles’ på.

Altså småstein da.

Selv om den stranda var veldig populær.

Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.

Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.

Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.

Å ligge der med en bok eller en avis.

Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.

Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.

Siden det er helt sør i England da.

Noe sånt.

Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.

Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.

Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.

Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.

(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).

Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.

Noe sånt.

For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.

Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.

Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.

(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.

Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.

Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).

Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.

Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.

Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.

Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.

Det var en grønn edelsten da.

Safir, eller noe.

Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.

Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.

Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).

(Han som var gift med hu indiske dama).

Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.

Siden de ikke ville ha husleie da.

Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.

Ringen passet ikke, den var for smal.

Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.

Men da hadde ikke Argos den i grønn.

Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.

En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.

Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.

Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.

Helt til Hove da.

Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.

Og så kyssa jeg henne.

Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.

Men hu klagde da, over tannhygienen min da.

(Eller noe).

Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).

Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).

Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.

Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.

Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.

Og liksom nikket mot senga.

Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)

Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.

Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.

De bodde i et typisk engelsk rekkehus.

Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.

Det er rekkehus, i noen hundre meter.

Og det er hage på baksiden da.

Hvor vi pleide å spille en god del fotball.

Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).

Han ville bli fotballspiller.

Og det ble han også.

Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).

Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.

Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.

Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.

Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.

Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.

De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.

Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.

Det var vel to eller tre tyske studenter der.

Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.

Noe sånt.

Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.

Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.

En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.

Han slo seg ihvertfall.

Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.

Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.

Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.

I Shoreham-by-Sea.

For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.

Som moren hadde avvist, eller noe.

Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.

Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.

En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.

Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.

Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.

(Jeg var litt i ørska vel.

Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).

Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.

Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.

Vicky var 14-15 år kanskje.

Men så ung ut for alderen da.

Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.

Men hennes fra et tidligere forhold.

Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.

(Forstå det den som kan).

Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.

Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.

Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.

Men nei, hu var visst døpt Vicky da.

Så sånn var det.

Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.

Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.

Etter at jeg hadde handla.

Og det ville hu ha da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.

Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.

Det er mulig at det var året før, eller noe, og.

Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.

Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.

Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.

Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.

Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.

Sari var og invitert.

Men hu ville ikke bli der så lenge.

Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.

Jeg fulgte henne til toget.

Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.

At ‘we had some fine time’.

Med trykk på ‘some’ da.

Så holdt vi rundt hverandre da.

For å si hadet da.

Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.

Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.

Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.

Begge høye og ganske tynne/elegante vel.

Noe sånt.

Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.

Noe som tok litt tid.

Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.

Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.

Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.

Så vi var nok litt forelska vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.

Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.

Hva heter det området der da.

At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.

Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.

Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.

For vi satt også litt på en benk og prata da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).

Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.

Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.

Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.

Fra telefonen til Ågot da.

Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.

For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.

Etter at jeg dro hjem da.

Etter kun cirka en uke der vel.

Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.

Det er mulig at det ble noe misforståelse og.

Hvem vet.

Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.

Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.

Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.

Og sendte et kort derfra da.

Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.

Hva er det, sa vel hu Sari da.

‘Oil’, tippa jeg.

Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.

For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.

Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.

Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.

Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.

Noe sånt kanskje.

Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.

Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.

Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.

Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.

Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.

En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.

Reisebyrået sa at jeg hadde surra.

Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.

De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.

Så det måtte jeg si til dem da.

Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).

(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).

Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.

Og tulla med billetten min.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En toller, begynte å gå gjennom bagen min.

Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.

En afrikaner, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg var litt likegyldig.

Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.

Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.

Og la i vinduet på rommet mitt der da.

For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.

Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.

Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.

Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.

(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.

Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.

Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.

Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.

Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.

Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.

Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.

Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).

Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.

Så sånn var det.

Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.

Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.

Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

Det er mulig.

Men jeg var veldig sommerbrun da.

Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.

Og jeg hadde drukket mye.

Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.

Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.

Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.

Og hadde klint masse, og sånn, med hu.

Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.

På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.

At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.

(Noe sånt).

Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.

Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.

Eller hva det kan ha vært.

Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.

Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.

Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.

At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.

Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.

Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.

Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.

Så jeg var kanskje litt skjør.

Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.

Så sånn var nok antagelig det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.

Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.

Hvem vet.

Han så litt surt på meg vel.

Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.

Hvem vet.

Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.

(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).

De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.

Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.

Er det ikke det det heter?

Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.

Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.

Noe ikke Italia er da.

Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.

Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.

(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).

Men men.

Og vi drakk jo ganske tett der.

Så det gikk jo bare i glemmeboka da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.

Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.

Jeg gikk mot badet.

For jeg måtte på do.

Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.

Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.

Og sa at søstera hans var på badet da.

Men det var jo lås på døra.

Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.

Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.

Også måtte jeg vel på do da.

Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.

(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.

Eller noe).

Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.

(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.

Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

24. desember 2011
Min Bok – Kapittel 69: Den siste tiden i Leirfaret 4B

Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.

I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).

Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.

Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.

Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.

Det var ikke meg ihverfall.

Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.

Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.

Noe sånt.

Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).

Hver gang Bergen hørte en bil.

Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.

(Før han begynte å løpe, eller noe, da.

Var det vel.

Noe sånt).

Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.

Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.

Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.

Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.

Så sånn var det.

Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.

Og at han likte damer som var stramme.

Noe sånt.

Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.

Og Bergen sov på rommet til Pia da.

I to-tre netter.

Den andre natta, (var det vel).

Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.

Og Bergen sa at det var greit.

Og spurte om jeg hadde et pornoblad.

Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).

Og lot Bergen få låne det da.

Og dagen etter så stakk han.

Og da flytta Pia opp igjen da.

Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.

Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.

Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.

Men det kunne ikke jeg da.

Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.

Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.

Men jeg fikk ikke noe klart svar.

Sånn som jeg husker det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

I påskeferien, før Bergen dukka opp der.

Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.

Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).

Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.

(Som var kjedelig, må jeg si).

Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.

Og Pia og meg.

At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.

Før vi maste på faren vår.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.

De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.

De skulle ta buss.

I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.

Noe sånt.

(Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).

Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.

Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.

Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.

Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.

Noe Pia var litt skeptisk til vel.

(De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.

De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.

Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.

Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.

Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.

(Den siste vertsfamilien.

Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).

Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.

Så en gang, etter skolen, i Drammen.

Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.

(Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).

Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.

For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.

Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.

Det vil si den siste skoledagen.

Som var en fredag, i slutten av juni da.

18.-20. juni kanskje.

Noe sånt.

Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.

Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).

Med bilder av alle i familien, osv.

Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.

Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.

Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.

(Hvis jeg husker det riktig da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.

Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.

(Av faren min vel).

Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.

(Eller like etterpå).

Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).

Jeg satt meg ned ved siden av faren min.

Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.

Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.

Jeg kan ikke huske at Ågot var der.

Så det var kanskje Øivind sin slekt da.

Det er mulig.

Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.

Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.

Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).

Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.

På en nesten truende måte, vil jeg si.

Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.

(Noe som jeg fortalte om til faren min.

Men ikke til noen andre vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.

For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.

Siden jeg drakk av flaska da.

De var kanskje ikke vant til russ.

Det er mulig.

Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.

Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.

Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.

Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.

Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).

Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).

Og hu oppførte seg som en unge da.

Må jeg vel si.

Selv om hu var på min alder da.

Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.

Og prata med slektninger.

Neida.

Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.

Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.

Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.

Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.

Tidligere det her skoleåret.

(Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?

Hvem vet).

Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.

Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.

Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.

Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.

Så sånn var det.

Men i det samme som jeg gjorde det.

Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.

Om at det var en nazi-hilsen.

Så da angra jeg det, med en gang.

Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.

De må vel ha sett det her da.

Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.

Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.

(Hu som er i Jehovas Vitner).

Hu ville spille badminton med meg.

Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.

Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.

(Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.

Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.

(Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.

Noe sånt).

Det var sånn, på slutten av timen.

At alle skulle spille badminton da.

En i køen foran, skulle slå ballen.

Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.

Så måtte den slå ballen.

Og når man gjorde en feil.

Så måtte den personen gå i dusjen da.

(For det var på slutten av timen).

Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.

Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.

Så jeg vant konkurransen da.

Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.

Det er vel mulig at han gjorde det.

Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.

Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.

I gymmen da, i Drammenshallen der da.

Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.

Men nå er klokken over 23, her på hostellet.

Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.

Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.

Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.

Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).

Opp til ved Brekke Gård der cirka da.

Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.

Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.

Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.

En gang.

(Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.

Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).

Så sånn var det.

Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.

Noe sånt.

Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.

Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.

Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.

Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.

Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).

Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.

Han ville også høre på musikken min.

Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.

Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.

Noe sånt.

En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.

Like før det her da.

(Timelords var vel forløperen til KLF.

Som kanskje er mer kjente.

De med ‘3AM eternal’, osv).

Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.

Men jeg syntes det var en morsom sang.

Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.

Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.

Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.

Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.

Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.

Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.

Av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Men men.

Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.

Uten å si noe.

Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.

Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.

Det veit jeg ikke.

Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.

Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.

Så det ble litt problematisk.

Det var noen greier jeg ikke fant.

Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.

Larvik Line-bussen, eller noe.

Noe sånt.

Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.

For å møte Winnem der da.

Så sånn var det.

Men det var noe greier jeg ville ha med meg.

Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.

Hvor en god del av tinga mine lå da.

Men faren min hadde drikki sa han.

(Dette var kanskje en søndag da).

Så jeg måtte kjøre da.

(Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.

Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.

Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.

Bare at det var et annet japansk merke vel.

Som var litt mindre enn en HiAce da.

Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.

Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.

Noe sånt).

Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.

Som jeg vel ikke fant, tror jeg.

Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.

Så kom bussen bak meg, så jeg.

Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.

Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.

Mens jeg tok bussen, i retning Sande.

(Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).

Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.

Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.

Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.

Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.

Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.

Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.

(Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.

Når jeg tenker tilbake på dette.

Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.

Noe sånt).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.

For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.

Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.

Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.

Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.

Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.

Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.

For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.

Men det mislyktes vel.

Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.

(Eller om det kan ha vært i Larvik).

Noe sånt.

Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.

Dette var kanskje en mandag da.

Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.

Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.

Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.

Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.

(Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

Men men).

Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.

Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.

Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.

Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.

For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.

En del år før det her da.

Og inn på det midterste soverommet der.

Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.

Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.

Det veit jeg ikke.

Det ytterste soverommet der.

Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.

Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.

Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.

Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.

(Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.

Et verksted som ble mindre og mindre brukt.

Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.

Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.

Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

21. desember 2011
Her kan man se det, at jeg har en kul tremenning, (som jeg pleide å henge litt med på 80/90-tallet), som er en av verdens beste i slåsspillet Tekken 3

PS.

Her er mer om dette:

http://www.gulesider.no/finn:arcade?drill=fxcounty%3AHordaland%7C&q=arcade&showAllGeo=3&bc=0

PS 2.

Enda mer om dette:

11. desember 2011
Min Bok – Kapittel 59: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 9)

Etter at Pia hadde hatt et par fester, i Leirfaret 4B, med sine venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, fra Drammen.

Så sa Cecilie Hyde til meg, en kveld, i Leirfaret 4B der, at nå hadde jeg fått møte Pia og hennes venner, men mine venner hadde ikke vært der.

Noe sånt.

Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

For jeg var litt flau, over å ha så mye med den her Depeche/Lyche-gjengen å gjøre liksom.

Og søstera mi Pia, hu vanka jo sammen med de jentene, på Berger og i Svelvik, som hadde dårligst rykte, nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’.

(Ihvertfall i tiden før hu ble kjent med Cecilie Hyde).

Så jeg var kanskje litt flau over søstera mi da, for å si det sånn.

Hu hadde jo også begynt å røyke, fant jeg ut, da vi skulle besøke tante Ellen, i Sveits, et drøyt år, før det her, nemlig sommeren 1987.

Så sånn var det.

Så jeg hadde ikke så lyst til å dra kamerater hjem til meg, mens Pia og Cecilie var der, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo allerede hatt en veldig mislykket bursdagsfest, noen måneder før det her.

Da Pia skulle be noen folk, for meg, (noen pene damer i klassen sin, håpet jeg).

Men da sa ikke Pia til meg, hvem hu hadde bedt.

Og hu og Frode Kølner og en kamerat av han fra Larvik, dro meg med på en strand, på Berger, som heter Sandvika, sånn at jeg ikke fikk gjort noen forberedelser, til den festen.

Så den festen ble helt mislykka da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia hadde også noen venninner i Svelvik, som var kommunister, tror jeg.

En gang, på Svelvikdagene, sommeren 1988, må det vel ha vært.

(Hvis det ikke var 16. mai, 1988 da.

Siden 16. mai også er en stor festdag, i Svelvik, så jeg pleier noen ganger å blande Svelvikdagene og 16. mai.

Men men).

På den festdagen, i 1988, så var Espen Melheim og jeg, ved Samfunnshuset i Svelvik, hvor det var tjukt av folk da.

Og plutselig dukka det opp ei Svelvik-dame der, som jeg ikke kjente, og som sa navnet mitt da, ‘Erik Ribsskog’.

(Og så sa hu noe sånt, som at ‘for et (fint) navn’, eller noe.

Og jeg var jo fortsatt jomfru, (og hadde vært veldig seint i puberteten), og ikke så vant til å få oppmerksomhet, fra damer da.

Så jeg syntes jo at den her oppmerksomheten var litt artig da.

Selv om jeg også syntes at det var litt rart, at noen jeg ikke kjente, visste hvem jeg var.

Men men.

Espen Melheim så ihverfall ut til å bli imponert, eller noe, siden hu Svelvik-dama flørta med meg da.

Eller hva man skal kalle det at hu sa navnet mitt.

(Espen Melheim lo vel, av den her ‘scenen’ da, var det vel.

Så han ble kanskje imponert, eller noe, hva vet jeg).

Men det var jo ikke sånn, at jeg syntes at hu Svelvik-dama var noe ‘hot’, eller noe.

Men det var ei dame, ihvertfall.

For å si det sånn).

Dette må nok ha vært etter høsten 1987, for før det, så kalte jeg meg Erik Olsen, på skolen.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

Dette var ei dame som vel gikk i parallellklassen, til Espen Melheim og meg vel, da vi gikk på ungdomsskolen.

Og som seinere gikk på allmenn vel, (på Sande Videregående), så det er mulig at hu gikk i klassen til Espen Melheim.

Hvem vet.

Det var ei med krøllete hår, og som var nesten litt lubben vel.

Noe sånt.

(Jeg lurer på om hu het Linda muligens, (eller om det var venninna hennes, ei annen ‘tjukk’ dame, som het Linda).

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men men).

Og en gang, da Pia bodde hos meg, (i Leirfaret 4B), noen måneder etter det her.

Så dro hu med meg, på en fest, på Ebbestad, eller noe, i Svelvik.

(Eller om det kan ha vært på Mariåsen, (eller noe), som er navnet på et annet byggefelt vel, ovenfor Svelvik sentrum der).

Det er mulig at hu fra Natur og Ungdom, var der.

Camilla Skriung.

Camilla Skriung var ihvertfall på den ene av festene, som søstera mi hadde, i Leirfaret 4B, husker jeg.

Sammen med sin venninne Annette vel.

(Noe sånt).

Annette var ei med lyst hår, som søstera mi ba meg ‘snakke med’.

Noe sånt.

På den festen i Leirfaret 4B da.

Uten at søstera mi sa noe til meg, om hvorfor jeg liksom skulle prate med hu unge, lyshåra venninna, av hu Camilla Skriung da.

Men men.

Uansett hvem som var på den første festen.

Så dro etterhvert søstera mi meg med på en annen fest, også på et sånt byggefelt, ‘bakenfor’ Svelvik sentrum der.

Vi gikk til den andre byggefelt-boligen da.

Det som skjedde der, var at hu Heidi, (som jeg seinere har lurt på, om egentlig var en gutt), ble knulla, på soverommet, (av en jeg ikke fikk med meg hvem var), sånn at hu stønna skikkelig, (sånn at man hørte det rimelig høyt i stua da, for å si det sånn).

Mens en ung, blond gutt, fra Drammen vel, (som også hadde vært på en av Pias fester hos meg vel), satt og lekte seg med en kniv, i stua der.

Så satt hu ene ‘kommunist-dama’, på en sang, som het Laibach/Across the Universe, på platespilleren.

Så sa hu kommunist-dama det, til søstera mi, Pia, at hvis det var noe, at hu trengte hjelp, eller noe, så kunne hun bare si fra til henne.

Det samme sa hu til meg, at dette gjaldt også meg da.

Jeg skjønte ikke noe særlig at det her, men jeg ble vel med for å kanskje bli kjent med noen damer da, og for å prøve å følge med litt, på hva søstera mi dreiv med da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg tenkte på den festa, at han gutten, med lyst hår, (som var sånn 16 år kanskje vel), kanskje var forelska, i hu Heidi, og derfor satt med en kniv, og liksom nesten begynte å skjære av seg håndleddene, (eller noe), da.

Så jeg sa vel fra om det her til Pia.

Som bare lo litt av det vel.

Så den episoden der var rimelig spesiell, husker jeg.

Det var nesten som noe sermonielt, når hu ene kommunist-jenta, (tror jeg at hu var ihvertfall), satt på den Laibach/Across the Universe-sangen da.

Så det var rimelig spesielt, det er helt sikkert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang, så var Pia, hu Heidi og jeg, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, av en eller annen grunn.

Så kom pluteselig han Erik Thorhallsson inn døra, i andre etasje der, med en six-pack med øl, som han kom dit for å levere, til Pia da.

(Av en eller annen grunn).

Og da begynte hu Heidi senere å ‘messe om’, husker jeg, at en kar som så ut som en gresk gud, eller noe, hadde kommet med øl til Pia da.

Noe sånt.

Jeg syntes det var litt rart, at Pia ba Erik Thorhallsson, om å kjøpe øl for henne.

Hvorfor ba hun ikke meg, som var broren og som hun så nesten hver dag, i Drammen og/eller i Leirfaret 4B.

Det var litt spesielt, husker jeg at jeg syntes.

For Pia hadde jo også prata litt ‘dritt’, om Erik Thorhallsson og han Tom Bråten og den gjengen der.

At de hadde ei jente i Sande som de utnytta for sex og sånn da, og som de vel pulte i rompa, mener jeg at søstera mi sa.

Og ikke var noe ‘snill mot’ da, (var det vel at søstera mi sa).

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Christell sa en gang, til Tom Bråten, mens jeg var hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, at Tom Bråten. (og dem), hadde fått Turid Sand, til å mastrubere, i bilen deres, en gang, i Holmestrand.

Christell klagde på Tom Bråten da, for det her.

At de hadde utnytta Turid Sand da, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det ble også sagt, i leiligheten til Jan Snoghøj der, dette skoleåret, av Erik Thorhallsson, (mener jeg det var), at noe av det beste han visste, var å pule ei dame i rompa.

Jeg tror at det var Erik Thorhallsson som sa det, ihvertfall.

Hvis jeg husker riktig.

(Han gliste ihvertfall når han sa dette, husker jeg).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da var det en annen kar der forresten, som sa det, at det syntes han at var som tabu, (eller noe), å pule damer i rumpa.

Jeg lurer på om det var han som hadde snus der.

En eller annen lærte meg å lage sånne ‘snus-kuler’ da, på en fest hos Jan Snoghøj der, husker jeg.

Og da merka jeg det, at jeg ble svimmel, (og nesten full, må jeg vel nesten kalle det), av å ha sånn snus i kjeften da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (den siste festen, som jeg var på der vel), så skulle Tom Bråten og en annen kar, tilbake til Berger.

Det ville jeg også.

Jeg husker ikke hvorfor jeg var hos Jan Snoghøj, men jeg hadde kanskje vært på en fest da, sammen med Pia, eller noe, og endt opp hos Jan Snoghøj da, i Gulskogen.

Det er mulig.

Men men.

Og da, så ringte Tom Bråten, (tror jeg det var), til Lene Andersen(!), som hadde gått i klassen min, på Berger Skole, Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

Lene Andersen hadde alltid gått for å være en av de peneste jentene, i klassen min liksom.

Så at disse her gutta kunne bruke hu som en slags taxi, det kom nesten som et sjokk for meg, husker jeg.

Men ikke lenge etter, så dukka Lene Andersen opp der, med en Opel Manta, som hu hadde kjøpt for noen penger, som hu hadde i banken.

For Lene Andersen hadde nemlig vunnet en bil, som gevinst, i et lotteri, en gang.

Også hadde hu solgt den, og satt pengene i banken.

Også hadde hu kjøpt en Opel Manta da, når hu fikk seg lappen, noen måneder før det her da.

Den Opel-en, den hadde hu vel forresten allerede skoleåret før, mener jeg å huske.

Da både Lene Andersen og jeg, gikk i Markedsføringsklassen, på Sande Videregående.

For jeg mener å huske det, at Jan-Ivar Lindseth, i klassen vår, (hvis det ikke var Ove Reiersrud, fra Drammen), gjorde et poeng ut av det, at Opel Manta, (som Lene Andersen allerede hadde kjøpt seg da vel antagelig), ikke var en typisk damebil da, men heller en rånebil, eller en sportsbil da.

At det var en typisk bil for karer da, (var det vel han i klassen vår mente), og ikke for damer da.

Noe sånt

Så sånn var det.

Men da dukka det vel ikke opp noe svar, fra Lene Andersen, tror jeg, på hvorfor hu hadde kjøpt seg Opel Manta da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg hadde drikki, hos Jan Snoghøj, og var rimelig full, da jeg satt på med Lene Andersen der.

Jeg så på de Tom Bråten og dem, som rimelig tøffe.

Og jeg sa vel ikke hei engang, til Lene Andersen.

For jeg så på de Tom Bråten og de, som nesten kriminelle da.

For Pia hadde jo advart meg mot dem, og sa at de utnytta Jan, osv.

Men Erik Thorhallsson, (som var i den samme gjengen, som Tom Bråten), han jobba jo for faren min.

Og disse hang jo hos Jan Snoghøj, hvor faren min hadde sagt det, at jeg kunne ligge over, de gangene, som jeg jobbet lørdager, på CC Storkjøp, osv.

Så jeg kom jo i kontakt med de her tøffingene, fra Berger, uansett om jeg ville eller ikke da.

Men jeg sa ikke et ord, til Lene Andersen.

Og jeg sa ikke til Tom Bråten og dem, at Lene Andersen hadde gått i klassen min, i nesten fire år på barneskolen, tre år på ungdomsskolen og et eller to år på videregående da.

Det nevnte jeg ikke noe om.

Og jeg sa vel ikke ‘hei’ engang, til Lene Andersen, Tom Bråten og dem, og jeg, satt på med henne da.

For jeg lurte på om noe var galt, siden de gutta bare kunne bruke henne som en slags taxi da.

Det hadde jeg aldri hørt om før, at noen brukte en av de peneste jentene, på Berger, som taxi da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Lene Andersen og Erik Thorhallsson, (og vel også Tom Bråten), de bodde jo på Berger da.

Mens jeg bodde på Bergeråsen.

Og det er egentlig to forskjellige steder, må man vel si.

Så jeg skjønte ikke helt forholdene på Berger da.

Må jeg si.

Så jeg satt bare å holdt kjeft, for det meste, da Lene Andersen kjørte oss fra Gulskogen til Berger da.

Som en taxi.

Lene Andersen kjørte E-18 om Sande.

Og hu kjørte ganske fort.

Så da jeg tente meg en røyk, i fylla da, i baksetet i den Opel Manta-en, til Lene Andersen.

Så bomma jeg, da jeg liksom skulle få asken på sigaretten, til å blåse ut av vinduet da.

(Jeg satt bakerst til høyre, i bilen til Lene Andersen da).

Det blåste ganske mye, da jeg åpnet vinduet.

For Lene Andersen kjørte ganske fort.

Så jeg traff en sølvfarget list, som var ovenfor vinduet, med sigaretten.

Sånn at det ble et stygt, svart merke, over vinduet, i bilen til Lene Andersen da.

Men jeg bare lot som ingenting, (må jeg innrømme).

Og ingen sa noe.

Men jeg lurer på om de merka dette, mens vi kjørte på E-18 der da.

Men at de i bilen også lot som ingenting.

Lene Andersen må vel ha begynt å grine, (vil jeg vel nesten tippe på), da hu så det merket i bilen sin, som jeg hadde laget, på den lista, over det bilvinduet, i baksetet, på bilen hennes da.

Men etter dette, så har jeg vel aldri prata noe mer, med Lene Andersen.

Så hu er vel kanskje rimelig sur på meg nå, hvis jeg skulle gjette.

Siden jeg ødela den fine Opel Manta-en hennes da.

Så sånn er nok det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Tom Bråten dro meg med på en fest.

På Berger.

Ved arbeiderboligene der et sted vel.

Og der var det to folk, som var et år eldre enn meg.

Som prata åpent om, om de skulle ha sex.

Også gikk de opp i andre etasje, og hadde sex.

Også kom de ned igjen.

Også prata de mer, om å ha sex, også gikk de opp igjen, for å knulle en gang til da.

(Jeg lurer på om det kan ha vært han artisten Jensemann, og hu Connie, eller noe.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert nå.

Det husker jeg ikke sikkert.

Men hvis jeg skulle tippe, så kunne det kanskje vært for eksempel de to da.

Noe sånt).

‘Så frigjort var ikke jeg, da jeg var på den alderen’, sa Tom Bråten, (var det vel).

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så dukka det opp en kar der, som jeg lurer på om var han Banemannen, hos Berger IL.

Som jeg har skrevet om tidligere, at jeg misforstod, når jeg spurte når vi skulle møte til en kamp, som jeg var tidlig ute til da.

Og derfor kom for sent til den kampen, for jeg dro bort til ved Berger Brygge der, og tøffa meg ved å ta en krabbe i munnen, osv., siden noen andre unger dreiv med det der, husker jeg.

Men men.

Jeg begynte å prate dritt om faren min, husker jeg.

Siden han lot meg bo alene, osv.

Men da ble han som ligna på han Banemannen sur, og sa det, at han ikke likte folk som prata dritt om faren sin.

Så sånn var det.

Etterpå, så havna Tom Bråten og han kameraten hans, (som også hadde vært på den festen, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen), og meg, på nachspiel, hos Trine Lise, (som Geri kalte for ‘Bromma’), som jeg hadde gått i samme klasse som, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskole.

Jeg var litt full, og synet av Bromma, gjorde meg litt sur da.

Vi satt rundt et bord der, hjemme hos Bromma, (tror jeg det var). vi fire folka da.

(Hu bodde ikke så langt unna Berger Kirke, tror jeg.

Hvis jeg husker det riktig).

Jeg kjefta på Bromma, og sa det, at hu hadde vært med på å mobbe meg, da vi gikk på barneskolen, osv.

Men da sa Bromma det, at hu aldri hadde mobba meg.

Da holdt jeg kjeft.

Men det jeg tenkte på, det var den gangen som Bromma, Linda Moen og Lene Andersen, dytta meg ned, den skråningen, ned til grusbanen, utafor musikkrommet, på Berger Skole der.

En vinterdag i fjerde eller femte klasse, eller noe, vel.

Og også en gang, da jeg og tre andre gutter, (blant annet Tom-Ivar Myrberg vel), gikk oppe ved Brekke Gård der, når vi var på noe orienteringsgreier, med Berger Skole vel.

Da hviska de samme tre jentene sammen, og så begynte de å råflørte/klenge, på de tre andre guttene.

Sånn at jeg ble stående der alene da.

(Som en fjomp, eller noe, må man vel si).

Mens de andre guttene, som gikk sammen med meg, alle tre fikk en dame som flørta og tok på dem, og sånn, da.

Så det mobba Tom-Ivar Myrberg meg for seinere, husker jeg.

Mens han gliste.

Og mens han sa A men ikke B vel.

Så jeg kunne ha nevnt de to her episodene, for Bromma, da hu sa det, at hu aldri hadde vært med på å mobbe meg.

Men det gadd jeg ikke da.

For jeg var litt full.

Og dette her skjedde jo da vi gikk på barneskolen.

Så jeg fant ikke noe grunn til å lage så særlig mye spetakkel ut av dette.

Det var vel best å bare glemme det som hadde skjedd, når vi var barn.

Nå var jo både Brumma og meg, over 18 år, og voksne da.

Så jeg prøvde å ta meg sammen da, og nevnte ikke den her mobbinga noe mer, denne kvelden/natta.

Men jeg bare prøvde å oppføre meg litt da.

For jeg hadde aldri vært på noe nachspiel på Berger før vel, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Leirfaret 4B, så var det sånn, den første tida, som Pia bodde der.

At jeg nesten regna med det, at hu kom til å lage middag, for meg, de gangene, som jeg jobba seint, på CC Storkjøp.

Men når jeg kom hjem, klokka 22-23 om kvelden.

Så var det aldri sånn, at Pia hadde laget middag da.

Og det syntes jeg var dårlig, husker jeg, siden jeg jobbet for å betale for maten da, som Pia og jeg spiste.

(Det er mulig at Pia fikk noen penger av faren min og, men det hørte ikke jeg noe om, ihvertfall.

Og Pia jobba ikke noe, dette skoleåret.

Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Og hu gikk visst dårlig overens med Haldis og, mener jeg at hu sa.

Så hvor Pia fikk penger, til mat og til å ta bussen, til og fra Drammen hele tida.

Det veit jeg ikke.

Men hu fikk vel kanskje noen penger av Cecilie Hyde da.

(Eller noe).

Det er mulig.

Det vet jeg ikke noe om, skal jeg være ærlig.

Men men.

Så sånn var det).

Men Cecilie Hyde kommenterte ihverfall søstera mi og meg, husker jeg.

Når jeg klagde på Pia, siden hu ikke hadde lagd mat til meg, når jeg hadde vært på jobb.

(Siden jeg syntes at hu godt kunne gjøre det, siden hu bare var hjemme da, de 4-5-6 timene, som jeg jobba i Drammen, for å få penger til mat for oss, osv).

Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at Pia og jeg, vi krangla som et ‘gammelt ektepar’, eller noe.

Men da burde kanskje det gamle ekteparet ha skilt seg da, tenker jeg nå.

Hvis det var sånn, at kona ikke kunne lage mat, men bare skulle sitte på ræva, hele ettermiddagen og kvelden da.

Og jeg kunne jo nesten ikke ha sex med Pia heller, syntes jeg.

(Siden hu var søstera mi).

Så vi var nok ikke egentlig som et ektepar.

Så Cecilie Hyde var nok litt på jordet der, vil jeg nok si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Til jul, jula 1988, så fikk jeg en maxi-singel, av Pia, som var New Order, med sangen ‘True Faith’.

Og på baksiden, så var det en sang, som het ‘1963’, som jeg syntes var fin, husker jeg.

Jeg hadde jo et nesten nytt stereoannlegg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret.

Så den plata spilte jeg en god del, husker jeg.

Men Pia sa til meg det, at det var en LP-plate, som hun hadde kjøpt, trodde hun.

Så hu hadde rota da, når hu kjøpte plate til meg, i platebutikken, (på Lyche, var det vel).

Pia var ikke så flink med plater at hun klarte å se forskjellen på en Maxi-singel og på en LP da, med andre ord.

Hvis hu ikke bare jugde og lata som da.

Hun måtte vel ha skjønt at det var en maxi-singel, når det bare var to-tre sanger, på plata, mener jeg.

Men hvem vet, om Pia jugde, eller ikke.

Det er det vel ikke så lett for meg å si.

Men litt rart hørtes dette ut for meg, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein Andersen, han tok også med seg en videokassett, eller om det vare en laser-disc, med videoen til den sangen, True Faith, på.

Så Øystein Andersen hørte ikke bare på heavy da, tydeligvis.

For han spilte den musikkvideoen, (New Order/True Faith), i Leirfaret 4B en gang, husker jeg.

Og jeg så jo en del på TV, ihvertfall årene før jeg begynte på Gjerdes Videregående, (det året jeg var russ).

Så jeg hadde fått med meg det, i et TV-program, på norsk eller svensk TV, at den musikkvideoen, (New Order/True Faith), hadde vunnet en pris, for beste musikkvideo, eller noe, et år eller to før det her vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så den sangen, (New Order/True Faith), det var vel nesten ‘Leirfaret 4B-sangen’ det.

Kan man vel kanskje si.

Siden både Øystein Andersen, Pia, Cecilie Hyde og meg, likte den sangen da.

(Sånn som det virka for meg ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå begynner klokka å nærme seg halv ett om natta, her på hostellet.

Så jeg får vel prøve å fortsette å skrive mer på det her kapitellet, en av de neste dagene.

I morgen er det søndag, og på søndager, så pleier jeg å vaske klærna mine for hånd, i en vask, som jeg har på rommet mitt her.

Siden jeg ikke liker han Manager-en som har ansvaret for å vaske klær, så bra.

Spesielt ikke etter at han kilte meg, en gang jeg stod i døra til kontoret, for å betale mat/strøm-penger vel.

Han går også rundt i en slags bokser-aktig shorts.

Så jeg er litt skeptisk til han.

Så da vasker jeg heller klærna mine selv, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men neste uke, så får jeg vel skrevet noe mer, på det her kapitellet, tenker jeg.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. desember 2011
Min Bok – Kapittel 54: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 4)

En gang, dette skoleåret, så skulle jeg gå bort til Ågot, på Sand.

Dette var kanskje like etter at jeg hadde vært med Petter Wessel, til Danmark, med de Røyken-folka, (da jeg klinte med hu pene tenåringsjenta fra Stavern).

For jeg var i godt humør, husker jeg.

Så jeg valgte å heller gå langs stranda bortover, til Sand da.

Da jeg gikk forbi sommerhuset til Øystein Andersen og dem, så så jeg det, at bilen til faren til Øystein, (Kai), stod der.

Jeg lurte på om Øystein var med, og banka på, eller ringte på, der.

Kai åpna døra.

Han hadde svetteperler i panna, og stod der sammen med en negerungdom, på min alder.

Negeren snakka engelsk, og spurte Kai om jeg også skulle være med, på engelsk.

‘No’, sa Kai, til han negeren da.

Også sa han at Øystein ikke var der, til meg.

Jeg gikk så bort til Ågot, uten å fortelle det her til noen.

Unntatt til faren min.

Jeg fortalte om det til faren min, en uke eller to seinere kanskje.

At han Kai hadde vært i huset til kusina til faren min, på Sand, med en ung neger da.

For å ha sex sikkert, virka det som for meg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Espen Melheim dukka opp på døra mi, på den her tida, (høsten 1988), en gang.

Han ville av en eller annen grunn at vi skulle kjøre inn til Drammen, i sin mors gamle, oransje Opel da.

Jeg ble med på det, for jeg hadde vel ikke noe annet å gjøre.

Jeg hadde ikke så mange kamerater heller, for å si det sånn.

Da vi hadde kjørt i cirka 10-20 meter, så dukka Christell opp.

Christell gikk mot Gamlehjemmet, av en eller annen grunn.

(Virka det som for meg ihvertfall).

Espen sa at jeg skulle spørre Christell om hu ville være med.

Så jeg spurte henne om det da.

Og Christell ble med.

Vi dro på Bowlinga, på Åssiden, (hvor min klassekamerat, på Gjerde, Kjetil Johansen, fra Asker, senere ble Daglig Leder vel.

Ettersom hva Magne Winnem og Andre Willassen fortalte.

En gang på midten av 90-tallet vel).

Christell gikk ved siden av meg, inn der.

Med Espen Melheim, litt bak.

Da satt det noen gutter der, i inngangspartiet, på Bowlinga.

Som sa noe sånt som at ‘den stygge gutten og den fine dama’, om Christell og meg da.

Noe sånt.

Vi spilte vel litt biljard der, eller noe.

(Som jeg pleide å spille i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, noen ganger, et par år før det her).

Så kjørte Espen Melheim tilbake til Bergeråsen.

Men denne gangen rundt Sande.

Veien rundt Sande, (på E-18), tok omtrent like lang tid, som å kjøre på den svingete Svelvikveien.

Men Svelvikveien går langs Drammensfjorden.

Det var Svelvikveien, som Fru Landhjem, butikkdama i Larvik, syntes var så fin å kjøre.

For det var så fin utsikt, til fjorden der da.

Så hu pleide å kjøre omvei, bare for å få se den utsikten, når hu skulle til Oslo, husker jeg at hu sa en gang.

Men men.

Så sånn var det.

Da vi nærmet oss avkjøringa til Berger, på E-18.

Så sa Christell det, at her bor, (et guttenavn, som jeg ikke husker nå), også kjørte Espen Melheim inn der.

Denne gutten bodde på en slags gård vel, som lå på venstre side av E-18, når man kjørte fra Drammen mot Sande.

Dette var like etter Rølleshaugen, eller noe, tror jeg.

(Eller ihvertfall etter Da Capo pizzarestaurant, hvor Ruth Furuheim jobba, husker jeg fra en gang vi spilte fotballkamp mot Nordre Sande og hennes sønn, Per Furuheim var med.

Da fikk vi gratis pizza, på Da Capo pizzarestaurant, langs E-18 vel, husker jeg.

Fra mens jeg gikk på barneskolen, eller noe, vel).

Men men.

Det gikk en rett grusvei, et par hundre meter vel, fra E-18 og til det huset da, hvor Christells venn bodde.

Noe sånt.

Så kjørte Espen Melheim og jeg videre til Bergeråsen uten at det ble sagt stort vel.

Men i ettertid så kan man jo mistenke at dette var en slags plan, i samarbeid, mellom Christell og Espen Melheim da.

Og kanskje også med de fra Åssiden, på bowlinga der, som prata dritt om meg, da jeg gikk inn der.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Espen Melheim kom også på døra mi, en tid etter dette igjen, og sa at han skulle kjøpe seg en kasse juleøl.

Også lurte han på om han skulle kjøpe med en kasse, (klasse 3 juleøl vel, som fantes i butikkene, på den her tiden), for meg, i samme slengen.

Jeg jobba jo på CC Storkjøp, så jeg fikk jo flere tusen i lønn, hver måned.

Samtidig som at jeg slapp å betale husleie, på Bergeråsen der, siden faren min eide huset.

Så jeg hadde jo fint råd til en sånn kasse med juleøl, så jeg sa ja til det.

Og så satte jeg den kassa, i den ene boden, (hvor jeg hadde satt vin en gang, noen år før det her da).

Men jeg er ikke noen dranker akkurat, så den kassa ble vel stort sett stående urørt.

Men det var noe eget over det, må jeg si, å en sånn kasse med ganske sterk juleøl stående, i leiligheten, et par måneder før jul da.

For dette var vel før snøen kom.

Så Espen Melheim var ganske tidlig ute med juleøl-kjøpinga, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Noen uker etter dette, så kom plutselig Christell på døra mi, kvelden før vi hadde en planleggingsdag, på Gjerdes Videregående.

Christell sa det, at Nina Monsen var på besøk, (fra Romsås), hos onkelen sin, i Ulvikveien, og Nina Monsen lurte på om jeg ville være med opp dit da.

Jeg ble med Christell opp dit, og spurte om jeg kunne ta med noen øl.

Det var greit, mente Christell da.

Jeg hadde jo ikke sett hun Nina Monsen så mye, siden den episoden i niende klasse, når hu tok meg på balla, og trodde at det var pikken.

På den samme tida som Odd Einar Pettersen satte seg på fanget mitt, på ungdomsskolen.

Og jeg tok bussen hjem da, og møtte Nina Monsen, når hu skulle på Prima.

Og hu trodde jeg hadde skulka da.

Mens jeg egentlig bare dro hjem, i protest, siden jeg hadde blitt så ydmyket, av vel cirka 100 kilo tunge Odd Einar Pettersen, som satt seg oppå meg, og jeg selv, (som vel bare veide halvparten), hadde ikke så mye å stille opp mot, mot den store klumpen av for det meste muskler vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt oppe hos onkelen til Nina Monsen da, i en slags peisestue der, tror jeg.

Noe sånt.

Det var første gangen, som jeg hadde vært på besøk, i det huset.

Onkelen var ikke hjemme, det var bare Nina Monsen, søstera mi Pia, og Christell, som var der.

Etterhvert så dro Christell hjem.

Det ble ikke sagt så mye der, jeg satt bare der og drakk litt, mens vi så på TV vel.

De jentene ville ikke ha noe å drikke da.

Så skulle Pia hjem, og da måtte nesten jeg gå hjem og.

Og Nina Monsen, hun hadde fått seg en schafer-hvalp.

Så hu gikk sammen med oss, bort mot Gamlehjemmet, for hu skulle gå tur med bikkja da.

Selv om det var seint.

Pia fortsatte ned Havnehagen, (ned til Haldis), mens Nina Monsen og jeg, vi gikk oppover Leirfaret/Hellinga der da.

Når den veien delte seg, så gikk Nina Monsen bort mot Gamlehjemmet da, mens jeg gikk opp mot Leirfaret 4B da.

‘Skal du ha en øl eller’, spurte jeg.

‘Ok’, sa Nina Monsen.

Noe sånt.

så ble bikkja med oss inn, i stua, i Leirfaret 4B der da.

Jeg henta noen øl, i den kassa, som stod i boden da.

(Sånn som faren min pleide å gjøre.

Han pleide ikke å ha øllen i kjøleskapet.

For han hadde kanskje ikke plass der.

Men han hadde øllen sin i garasjen til Haldis.

Faren min mente vel også det, at øllen ikke skulle stå for kaldt.

Men at det ble passe temperatur, hvis den stod i garasjen da.

Noe sånt).

Nina Monsen begynte å kikke på en videokassett, med musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp, siden vi hadde fått Super Channel, tidligere i 1988, var det vel.

Hu satt oppå fanget mitt, i den blå sofastolen, som stod der den ‘konge-skinnstolen’, til faren min, hadde stått før.

For hu ville sitte på fanget mitt da, av en eller annen grunn.

Så var det fjernkontroll, til den nye videospilleren min, som Espen Melheim hadde dratt meg inn til Oslo, for å kjøpe, et par måneder tidligere da.

Og så ville hu Nina Monsen se på den musikkvideoen, som het ‘Everlasting Love’, med Sandra, igjen og igjen da.

Og jeg var jo ganske brisen, så da begynte jo jeg å klå litt på Nina Monsen, mens hu satt oppå fanget mitt da, og dreiv på med fjernkontrollen.

Og plutselig så hadde klart å få hånda mi så langt ned i trusa på henne, at jeg kjente at en finger fant et ganske vått og varmt hull nedi der.

‘Er det fitta’, spurte jeg, litt sånn i halvfylla da.

Ja, det var det da, sa Nina Monsen.

Og spurte om hvor mange jenter, som jeg hadde liggi med.

‘Fire jenter i Sande’, sa jeg.

Men det var jo bare jug.

Jeg hadde jo aldri hatt sex med noen før, i det hele tatt.

Jeg hadde aldri fingra med ei fitte før, for å si det sånn.

Og Nina Monsen, hu var jo født i 1971, så hu var bare et år yngre enn meg da.

Så hu var 17 år, så det var, mer eller mindre, ‘fritt fram’, tenkte jeg.

Jeg var jo flau, siden jeg var så seint i puberteten, og kun hadde hatt hår på tissen, i et drøyt år.

Det var derfor jeg hadde holdt meg unna jenter, i mange år, mens jeg gikk på ungdomsskolen, for eksempel.

Ikke fordi jeg var redd for dem.

Men fordi jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint ute med å få hår på tissen da.

Så jeg hadde ikke lyst til å vise fram tissen min til noen da, før jeg hadde fått hår på den.

Men nå, høsten 1988, så hadde jeg jo klint med tre pene jenter, (eller for det meste pene), i Brighton og på Petter Wessel, i månedene før det her da.

Så nå begynte selvtilliten min å øke litt, på dette området.

Og da jeg fikk lov å fingre Nina Monsen, så ville jeg jo ikke miste denne nyvunnede, (og vel ganske skjøre), selvtilliten min, med en gang da.

Jeg var redd for det, at hvis jeg hadde fortalt sannheten, til Nina Monsen, om at jeg var jomfru.

Så ville hu kanskje ha syntes at jeg var ‘døll’, og ikke latt meg leke mer med fitta hennes, for å si det sånn.

Vi hadde det jo ganske hyggelig der, med musikkvideoer, på TV-en og med klasse tre Aass juleøl, osv.

Og jeg var litt full da, så jeg bare sa noe, for å si det sånn.

Så sa Nina Monsen det, at ‘det er noe spesielt med fitta mi, skjønner du, jeg har blitt voldtatt’.

Noe sånt.

Så sa jeg det, at det kan man vel ikke merke på fitta di nå.

Noe sånt.

For jeg begynte å bli litt kåt da, av å ha hu Nina Monsen på fanget.

Og jeg vet ikke hvorfor hu begynte å prate sånn.

Om voldtekt osv., men men.

Jeg hadde vel noen kondomer, som jeg hadde kjøpt for moro skyld, liggende på det gamle rommet mitt, eller noe, mener jeg.

Og Nina Monsen begynte å suge meg da, mens jeg lå på gulvet, der spisestuebordet skulle ha stått cirka, i Leirfaret 4B da.

Etter at jeg hadde tatt på en kondom, tror jeg.

Hu dreiv og knipsa på bikkja si, husker jeg, litt som fra en døs.

For det var første gangen jeg fikk pikken min sugd, så jeg gikk vel nesten inn i ekstase, tror jeg.

Bortsett fra at jeg var jo i puberteten.

Så jeg hadde runka som bare faen, like før det her, av en eller annen grunn.

Så jeg hadde klart å få noen sår, på pikken, (av for mye runking), så det var ikke så deilig, å bli sugd, for Nina Monsen fikk noen ganger borti tenna sine, der jeg hadde sår på pikken da.

Da klagde jeg, men da sa hu Nina Monsen det, at ingen av de guttene hu hadde sugd før, hadde klaget.

(Enda hu bare var 17 år).

Jeg tror vi må ha pult litt, i stua og, for jeg mener å huske det at Nina Monsen sa til meg, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

Jeg mener det var i stua, at hu sa det.

For hu trodde vel at pikken min var kjempestor, etter å ha tatt meg rundt balla den gangen, som jeg gikk i niende klasse, mens hu trodde at det var rundt pikken min hu tok da.

Den gangen som Kjetil Holshagen og venninna til Nina Monsen, (ei med mørkt hår vel), fra Romsås, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B da.

Det var inne på ‘hoved-soverommet’ at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, den gangen.

Jeg ble redd for den den unge schaferen, som var i stua, mens jeg lå på de brune og hvite, psykedeliske 70-talls vegg-til-vegg teppeflisene, som Stenberg-familien hadde lagt der vel, og ble sugd da.

For jeg vet ikke hvorfor Nina Monsen knipsa på bikkja, innimellom mens hu sugde meg, mens hu satt på knæra over meg, mens jeg lå på ryggen der da.

Jeg syntes det virka litt risikabelt.

Hva hvis bikkja trodde at pikken min var ei pølse, eller noe?

(Jeg husker en gang, som jeg var nede hos Haldis, noen år før det her.

Og da hadde mora til Gry Stenberg, (ei dame med mørkt hår), sagt til Haldis det, at Truls, (en grå og hvit katt vel, som Gry og dem hadde), hadde liggi i senga til foreldrene til Gry Stenberg, og hadde biti faren til Gry, Roger Stenberg, i tissen, sånn som jeg skjønte det, fra pratinga til Haldis og Fru Stenberg da, nabokonene, mer eller mindre, i Havnehagen).

Men men.

Jeg prøvde å få Nina Monsen, til å bli med inn på hoved-soverommet der, og prøve om det var så digg, å ha sex i vannsenga, som Haldis og faren min pleide å si, til kundene, i Vannsengbutikken, i Drammen.

‘Ikke vannsenga’, sa Nina Monsen.

Jeg syntes at hu var litt kjedelig, det måtte da være artig å prøve å ha sex i vannsenga, mens vi først holdt på, mener jeg.

Men jeg gadd ikke å krangle.

Jeg sa det var greit.

Og dro henne med inn på det gamle soverommet mitt, (det som hadde tilhørt søstrene Gry og Hege Stenberg, før faren min kjøpte leiligheten der, i Leirfaret 4B da).

Der prøvde vi misjonærstillingen, i senga da.

Vi holdt på ganske lenge, husker jeg.

Og det gikk vel ganske greit vel.

Nina Monsen var nok ikke så pen som Christell, men de fleste 17-år gamle jenter er vel ganske fine.

Så hu var helt grei å debutere med, syntes jeg.

Hu hadde vel ganske normal kroppsform.

Hu var ikke så tynn som Gry Stenberg.

Og hu var ikke feit heller, må jeg si.

Hu hadde hofter og pupper og alt som hørte med da.

Så sånn var det.

Så ville jeg prøve noe mer, mens jeg først holdt på.

Jeg ville prøve å ta hu bakfra.

Og det fikk jeg lov til etterhvert.

Så hu satt rumpa i været, i den gamle enkeltsenga mi da, i det minste soverommet der, i Leirfaret 4B.

Men jeg hadde ikke så bra teknikk, på å knulle bakfra, så det funka bare sånn halvveis.

Jeg tror jeg hadde klart meg bedre nå, for å si det sånn.

Uten at jeg skal spekulere for mye i det.

Nå hadde visst Nina Monsen tatt selvmord, i år 2000, eller noe, sa søstera mi, seinere det året, da vi skulle i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, i Gol, sommeren år 2000, var det vel.

Etterhvert så bytta vi stilling igjen.

Vi hadde vel sex i tilsammen 2-3 timer, tror jeg.

Vi var begge ganske fulle, men ikke så fulle at vi måtte spy akkurat.

Nina Monsen var vel nesten edru, tror jeg, etter å ha drukket bare en øl, eller noe, vel.

Jeg lå oppå henne, i misjonærstillingen, en stund til da.

Og så mista jeg ereksjonen, husker jeg.

Uten at noen av oss hadde fått orgasme vel.

Så jeg ville bli ferdig med det her da.

Nina Monsen lot som om hu hadde sovna og.

Hu hadde jo sugd pikken min så mye, inne i stua, så jeg regna med det, at det var greit for henne, å suge meg litt mer.

Men kondomen holdt vel på å falle av pikken, eller noe, siden jeg mista ereksjonen.

Men jeg hadde blitt ganske kåt da, av all den her sexen.

Og så for meg det, at jeg kom til å ha mye sånn her sex, framover, siden jeg endelig hadde fått meg hår på tissen, osv.

Så jeg tok av kondomen da, og putta tissen min mot leppene til Nina Monsen, som lå med øya igjen, på ryggen, i senga mi da.

Plutselig, så åpna Nina Monsen øynene, og liksom sugde skikkelig inn tissen min da.

Hu svelga den vel nesten omtrent.

Altså at hu liksom sugde den sånn at den ble elastisk og gikk forbi drøvelen hennes kanskje.

Noe sånt.

Det føltes ihvertfall veldig godt, husker jeg.

Og jeg besvimte, husker jeg.

Nina Monsen holdt munnen oppe.

Hun liksom åpnet kjevene da.

Det er mulig at det var derfor jeg besvimte.

Så falt jeg naken, mot gulvet, på det lille soverommet, i Leirfaret 4B.

Så klappet Nina Monsen kjevene sammen, med et smell, tror jeg.

Jeg våknet ihvertfall igjen og fikk tatt meg for.

Men da var jeg jo halvveis nede mot gulvet, så pikken min var ute av kjeften hennes da, for å si det sånn.

Jeg vet ikke om hu bare kødda med meg.

Eller om hu prøvde å bite av meg pikken.

Eller om jeg husker det feil, for jeg var litt full, trøtt, og i ekstase og jeg besvimte jo også.

Hu sa jo det, mens vi holdt på, at fitta hennes hadde blitt voldtatt og at hu hadde kjent større pikker, og at andre gutter som hu hadde sugd før, aldri hadde klaget på suginga hennes.

Så sånn var det.

Og en gang, da de var sånn 8-9 år vel.

Så hadde jo Christell og Nina Monsen sagt til meg.

Da vi lekte i huset til Haldis, og de låste seg inne på doen.

Da de åpna døra, så sa det det, at onkelen til Nina Monsen hadde tilbudt henne penger, for å suge tissen hans.

(Sa Christell da).

Så det er mulig at det var sånn det hang sammen, at onkelen hennes hadde voldtatt henne.

Hva vet jeg.

Jeg syntes det var litt ekkelt, at Nina Monsen hadde blitt voldtatt.

Men samtidig så tynget det meg, å være så sent ute, med å få hår på pikken og debutere seksuelt.

Jeg hadde jo alltid vært den, som var først ferdig med matteboka, osv., på skolen.

Så å være seint i puberteten, og seint ute med å ha sex, det taklet jeg dårlig.

Det gjorde at jeg fikk dårlig selvbilde husker jeg, og det tæret på meg.

Så derfor var jeg så ivrig, på å debutere seksuelt, og få den seksuelle debuten overstått.

At jeg ga faen i det, om Nina Monsen sin fitte, (som hun sa), hadde blitt voldtatt.

Bare jeg fikk lov til å pule med fitta hennes, så var jeg veldig fornøyd, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg syntes sånn halvveis, (jeg var jo nesten i en ørske, fra å ha flere timer sex, med Nina Monsen), at jeg så en guttegjeng.

(Jan Stadheim og de?).

Som stod utafor vinduet mitt, på det gamle soverommet mitt, i Leirfaret 4B, og så inn, når jeg hadde sex med Nina Monsen.

Men det er mulig at jeg så halusinasjoner.

Jeg var jo litt full, etter den sterke juleølen, (som var klasse tre, som jeg ikke var vant til å drikke).

Og jeg var jo litt trøtt og, og dette var jo den første gangen jeg hadde sex, så jeg var vel sånn halvveis i ekstase og da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så ville Nina Monsen låne badet mitt, av en eller annen grunn.

Der var hu i 20-30 minutter kanskje vel.

Så ville hu ha noen sigaretter.

Jeg ga henne tre sigaretter vel.

Fra en tipakning, som jeg røyka sånn halvveis fast fra vel.

Så hadde jeg to-tre-fire sigaretter igjen selv og.

Så dro Nina Monsen opp til onkelen sin med bikkja si da.

Det hadde blitt ganske seint.

Klokka var kanskje 3-4 om natta da, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg fikk telefonnummeret hennes, mener jeg.

Og jeg ringte henne, en uke seinere kanskje.

Og vi møttes i Oslo, for å se ‘Who framed Roger Rabbit’, på Eldorado kino.

Jeg husker at vi stod nederst i Karl Johan, utafor Burger King der.

Og Nina Monsen møtte en gutt hu kjente, og begynte å prate med han.

Men det syntes jeg ble litt flaut/dumt.

Vi var jo tross alt på date.

Så jeg morska meg litt opp da.

Jeg kjøpte en singel, i platebutikken på Arkaden, som var en sang jeg hadde sett på Super Channel.

Nemlig Deacon Blue med ‘Real Gone Kid’ vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Nina Monsen sa, mens rulleteksten gikk over lerretet, på Eldorado Kino, etter Roger Rabbit, at ‘jeg fikk dessert ihvertfall’.

Uten at jeg skjønte om hu mente at hu hadde fått dessert i munnen, da hu sugde meg så godt, helt på slutten av sex-en vår, på Bergeråsen, en uke eller to, før det her.

Eller om hu mente det, at kino-en var dessert-en.

Så jeg svarte ikke noe.

Men jeg fikk et julekort av henne, med noen klistremerke-stjerner på, som noen la i gangen min, på Bergeråsen.

(Med bilde av henne og schafer-hvalpen på, mens de stod oppå gangbrua, ved Berger skole).

Jeg syntes ikke at Nina Monsen var så fin liksom.

(Selv om hun var helt greit liksom).

Og når jeg først hadde begynt å ha sex, så ville jeg jo gjerne ha sex med flere andre damer og.

Sånn at jeg fikk ‘frest’ fra meg litt liksom.

Før jeg ble sammen med ei dame.

Jeg skulle jo flytte til Oslo, noen måneder etter det her, for å studere.

Og dette med Nina Monsen, det skjedde jo i november/desember 1988.

Så dette var like før russetida.

Og søstera mi Pia, hu flytta også opp til meg, i Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen.

Og jeg hadde også kjøretimer, jobbing på CC Storkjøp og skolen og russekroer, osv. da.

Og Pia hadde også en venninne, som het Cecilie Hyde, fra Svelvik, (ei lav, mørkhåra ei, som var på min alder), som også flytta inn, hos meg, i Leirfaret 4B, må jeg nesten si.

Så dette med Nina Monsen, det gikk litt i glemmeboka da, for å si det sånn.

For da dro jo Pia med Monika Nebel, (som var innom hos meg, og sa at jeg hadde samme stereoannlegg, som dem, men at deres var montert annerledes, når det gjaldt om kassettspilleren eller radioen stod øverst), og ofte hele Lyche/Depeche-gjengen, fra Drammen, hjem til meg.

Så jeg mista kontakten, med Nina Monsen.

Og syntes det var flaut, da Pia ga meg det julekortet, fra henne.

For jeg likte ikke å prate med søstera mi om sex, og sånn, liksom.

Så jeg sa bare ‘hvorfor sender hu meg det da’, til søstera mi da.

Og prøvde å late som ingenting da.

Og da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og bodde de første dagene der, i Haldis sin leilighet, (som stod tom), i Uelands Gate, ved Kiellands Plass, i Oslo.

Så ringte jeg Christell, fra telefonkiosken, på Kiellands Plass.

Så spurte jeg henne, om jeg kunne få telefonnummeret til Nina Monsen.

(Som jeg tydeligvis hadde kasta, eller rota bort, under russetida da).

Men nei, Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa Christell da.

Uten at hu sa noe om hvorfor hu hadde gjort det.

Så sånn var det.

Men men.

Etter dette så traff jeg bare Nina Monsen en gang.

Det var på Stovner Senter, i Oslo, mens jeg var i militæret.

Det vil si skoleåret 1992/93.

Jeg var i infanteriet, i Geværkompaniet, som det het, i Elverum.

Da jeg flytta til Oslo, skoleåret 1989/90, så hadde jeg kontaktet Folkeregisteret, for å få meg min egen adresse.

For jeg ville ikke stå oppført som student, med egentlig addresse hos Haldis.

For da var det sånn, at jeg kunne risikere å ikke få brev, osv.

(Jeg prata jo aldri med Haldis, og når det gjaldt brevene om jeg kom inn på videregående, som dukket opp om sommerne.

Så pleide de å havne i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

Og da måtte jeg drive å rote i postkassa til Haldis selv, som var full av aviser kanskje.

Siden hu kanskje var på ferie, eller noe sånt).

Så jeg ville ha min egen adresse, og mitt eget familienummer da, ble det vel til at jeg fikk.

Så det har jeg hatt siden våren 1990, var det vel.

For jeg ville ikke være avhengig av faren min og Haldis, som behandlet meg værre enn Askeladden, må jeg vel si, under oppveksten.

Siden jeg måtte bo alene, osv.

Grunnet at jeg fikk egen adresse, hos Folkeregisteret, i 1990, (og ikke faren min eller Haldis sin).

Så skulle jeg ikke til Nord-Norge i militæret likevel.

Men til Elverum.

Siden jeg da ble regnet som å være fra Oslo, og ikke fra Berger/Drammen.

Så det ble forrandra.

Jeg skulle egentlig vært først i Fredrikstad, på tre måneders rekruttskole, i infanteriet, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

Men etter at jeg fikk eget familienummer, hos Folkeregisteret, så ble det til at jeg skulle til Geværkompaniet, (en stående Nato-styrke), i Elverum, i tolv måneder.

Dette utsatte jeg et par-tre år.

Siden jeg var så tynn og rimelig bortskjemt, etter å ha hatt egen leilighet, siden jeg var ni år.

Og jeg hadde blitt mye mobbet på skolen og blitt utfryst av familien min da.

Så jeg var ikke klar for infanteriet, (som Andre Willassen sa at var det tøffeste, innen Forsvaret), rett etter videregående.

Nei, jeg måtte ha et par-tre år til på meg, for å forberede meg, siden det ble som en tøff overgang for meg, å måtte bo på åttemanns-rom, i militæret, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år.

Jeg hadde vært veldig selvstendig, og å spise fisk og annen kantinemat, og gå med kløende ullklær, det bydde meg imot, rett og slett.

Og jeg hadde jo nesten ikke gått på ski, siden jeg var guttunge.

Siden jeg hadde noe tråe, smørefrie glassfiberski, og siden faren min og Haldis aldri gikk på langrenn, for å si det sånn.

Så jeg gruet meg fælt til militæret da.

Etter det første året, i Oslo, så veide jeg 59-60 kilo.

Jeg gikk ned 3-4 kilo, det første året jeg bodde i Oslo vel, siden jeg ikke fikk lov å lage mat, av Jorås-familien, på Abildsø, som jeg leide hybelleilighet av.

Siden kona i huset, Berit, ikke tålte matlukt da.

(Så jeg måtte kjøpte dyre burgere, i Oslo sentrum, i stedet for mer drøy mat, på Rimi Ryen, (en av nærbutikkene), for eksempel).

Og jeg gikk på en privat høgskole, NHI, så studielånet varte ikke så lenge.

Så jeg måtte gå på sosialen, de to-tre siste månedene, som jeg gikk det første året, på NHI.

Jeg gikk på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i to-tre måneder da.

Noe som var veldig flaut, husker jeg.

Men Pia hadde vært på besøk hos meg, på Abildsø, mener jeg, og sa det, at faren min hadde sagt det, at det var vel ikke meningen at han skulle betale leia, hver måned.

Så jeg fikk det mye vanskeligere økonomisk, i Oslo, enn på Bergeråsen da, siden jeg i Oslo måtte betale husleie.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så da jeg var i militæret, i Elverum, så hadde en barbermaskin, som jeg hadde kjøpt, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, (var det vel).

Etter at jeg hadde fått en av mine første lønninger, på CC Storkjøp.

For Cecilie Hyde, (som delvis bodde hos meg, i Leirfaret 4B), hun sa en gang det, når vi satt oppe en kveld der, og pratet, Pia, Cecilie og meg.

At noe av det værste hun visste, det var gutter som hadde sånn pubertetsbart.

Så da kjøpte jeg meg en elektrisk Philips barbermaskin da, med to barberhoder.

Til fire-fem hundre kroner, etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp, og fikk noen tusen i lønn, hver måned.

Så begynte jeg å barbere meg da, siden Cecilie Hyde hadde kommentert om pubertetsbart da.

Selv om jeg ikke hadde lagt merke til det selv.

Det var vel mest noen dun, som jeg hadde fått, i ansiktet, tror jeg.

Så jeg begynte altså å barbere meg skoleåret 1988/89 da, mens jeg var atten år.

Så sånn var det.

Men mens jeg var i militæret, skoleåret 1992/93, så slutta den barbermaskinen helt å virka.

Og jeg skulle kjøpe meg en ny barbermaskin, en frihelg, som jeg var tilbake på Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvor jeg hadde bodd i litt over et år, på den her tiden).

Og da tenkte jeg en stund, på hvor jeg kunne dra, for å kjøpe barbermaskin.

Og valget falt til slutt på Stovner Senter da, som var et ganske stort kjøpesenter, som man kunne ta T-banen til, fra Ellingsrudåsen da, (selv om man måtte først ta t-banen til Tøyen, og så bytte der, for å ta T-banen opp Groruddalen igjen, men nå på den andre dalsiden, opp mot Vestli da.

Forbi Romsås blant annet, hvor Nina Monsen bodde da).

Men før jeg fant noen butikk, på Stovner Senter, som solgte barbermaskiner.

Så gikk jeg nesten inn i Nina Monsen og typen hennes.

Dette var en kar fra Vestlandet, eller noe, vel, som var EU-motstander, husker jeg.

Nina Monsen inviterte meg med dem, til en kafeteria, i kjelleren, på Stovner Senter.

Der ble samboeren til Nina Monsen, og jeg, sittende og diskutere EU, rimelig høyrøstet, husker jeg.

Jeg var for EU, for jeg trodde at det kom til å bli billigere mat, osv.

Og jeg syntes det var bra, hvis man kunne jobbe i utlandet, osv.

Men han kavaleren til Nina Monsen, han var veldig mot EU da.

Så vi hadde en veldig høylytt EU-diskusjon, på Stovner Senter der, husker jeg, i en halvtime, eller time, eller noe da.

Om kvelden, den lørdagen, så avtalte vi, å dra på byen, i Oslo, vi tre da.

Jeg fikk telefonnummeret til Nina Monsen, og ringte henne, fra telefonkioskene, i tredje etasje, på Oslo City der.

Men da hadde de forrandra planene, og de ville ikke dra på byen med meg, likevel.

Av en eller annen grunn.

Sa Nina Monsen da.

Og det var det siste jeg prata med henne.

Søstera mi Pia, fortalte seinere på 90-tallet, at Nina Monsen hadde fått unger og flytta til Bergeråsen vel.

Men jeg var jo aldri på Bergeråsen, for faren min solgte Leirfaret 4B, og farmora mi flytta etterhvert til sykehjem, i Svelvik.

Så jeg så aldri Nina Monsen noe mer, etter det her da.

Og mens vi kjørte forbi Vassfaret cirka, Pia, hennes sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel, og meg, i min svart metallic, Ford Sierra.

Sommeren år 2000 vel.

På vei til bryllupet til Hege og Jan Snohøj, på et hotell, i en dalside, ved Gol.

Som søstera mi hadde fått overtalt meg til å være med på, noen måneder tidligere.

Så fortalte søstera mi meg, at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

Dette var mindre enn et år etter at mora vår hadde dødd vel.

Så det var rimelig trist, husker jeg.

Søstera mi hadde jo ikke bodd på Bergeråsen, når Nina Monsen, (som Christell kalte for Nasse Nøff), hadde bodd der.

Så Pia visste vel ikke det, at jeg hadde klint med Nina Monsen, tre-fire ganger vel, under oppveksten.

Og hu visste nok ikke det, at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, og trodd at det var pikken.

Og sagt at ‘såå big’, eller noe sånn, om balla mi, som hu trodde var pikken.

Og søstera mi visste nok ikke det, (jeg hadde ikke fortalt det ihvertfall), at i den senga, som hu sov i, etter at hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B.

Der hadde Nina Monsen og meg, hatt sex, i en time eller to, (etter å ha hatt sex i stua), noen uker før søstera mi tok over den senga.

Jeg hadde ikke fortalt om det her til noen.

Unntatt til Henrik, en kar som jobba på CC Storkjøp, på gølvet der.

(En som var fra ut mot Krokstadelva der, tror jeg).

Han fortalte jeg det til, da han sa det, at jeg aldri hadde hatt sex, (eller noe).

Han mobba liksom da.

Da kunne jeg stolt si det, at jo jeg hadde sex på tordag i forrige uke, eller noe da.

Så jeg var heldig med timingen der.

Og Henrik viste meg seinere det, at han hadde en slags sex-kontrakt, med dama si.

Dama hans det var hu dama som sjekka at alle gutta hadde gule underbukser, på frateret, ved Drammen Gym, forresten, (fortalte Henrik meg en annen gang).

Frateret var en slags sær sermoni, hvor alle som skulle være med i en studenklubb, måtte gå i dress, med gule underbukser.

Og pule med eksosrør og levere og sånn, mens de gikk fra Bragernes kirke, og til Strømsø, med en eldre elev, som ‘plageånd’ da.

Ei jente skulle sjekke at alle hadde gule underbukser.

Og hu jenta var dama til han Henrik, kollegaen min fra CC Storkjøp da, skjønte jeg, på han Henrik da.

Henrik likte ikke å klippe seg.

For hvis han så ‘noldus’ ut, etter en tur til frisøren, så fikk han klage fra dama, husker jeg at han nevnte.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var søstera mi Pia, og Cecilie Hyde, som visste om hva det frateret, ved Drammen Gym var, og som tok meg med, for å se på det her da, en ettermiddag/kveld, dette skoleåret, som jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen, da.

Så sånn var det.

Jeg fikk jo ikke da kjøpt meg noe barbermaskin, på Stovner Senter, i 1993.

Fordi jeg ville ikke risikere å møte han typen til Nina Monsen noe mer, på Stovner Senter, den dagen.

For vi krangla jo så fælt, om EU da.

Og det er mulig at vi krangla helt til de stengte og.

Det er mulig.

Men den første dagen, i militæret, så hadde vi fått en gratis barberhøvel, av merke Gillette, av militæret da.

Så etter dette, så begynte jeg å barbere meg med barberhøvel og barberskum, i et år eller to, var det kanskje.

Før jeg fikk kjøpt meg en ny, ganske bra, barbermaskin da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men nå er klokka snart to om natta, her på hostellet.

Så jeg får vel ta en pause med skrivinga vel.

Men det var fortsatt mye mer som skjedde, det året jeg var russ, i Drammen.

Så jeg får fortsette å skrive om dette, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg får til det.

Vi får se.

27. november 2011
Min Bok – Kapittel 48: Enda mer fra sommeren 1988, (del 7)

En gang, mens jeg gikk på barneskolen vel, så kom Rune Bingen syklende forbi huset til Ågot, (som lå like ved riksveien), på Sand.

Jeg var ute i hagen til Ågot og lekte med en fotball eller en frisbee, eller noe, og sa hei da, når jeg så Rune Bingen.

Rune Bingen lurte på om jeg skulle være med til søppelfyllinga, på Grunnane, og leite etter brytere osv., som kunne brukes, når man dreiv med elektronikk.

Jeg sa greit, og satt på bak på sykkelen da, til Rune Bingen, (siden jeg ikke hadde med sykkelen kanskje, bort til Ågot, den dagen).

Så leita vi på søppelfyllinga da, etter brytere og sånn da, som var på gamle steikovner, osv.

Så satt jeg på med Rune Bingen tilbake til Sand igjen og da.

Så sånn var det.

En gang, en del år etter dette, så spilte jeg fotball, med min fetter Øystein, fra Son, (som var mange år yngre enn meg).

Dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, men jeg kjeda meg vel da, og Øystein var i hagen til Ågot der, og da prøvde jeg å se om Øystein klarte å ta fra meg ballen da.

Noe han ikke klarte vel.

Men han prøvde ihvertfall.

Også hadde Odd Einar Pettersen lagt merke til det her, da han kjørte forbi, mens han satt på med faren sin, eller noe.

Og så sa han det, i et et friminutt vel, på Svelvik Ungdomsskole, at han hadde sett det, at jeg hadde leika med fetteren min.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Ove og jeg, vi spilte badminton en del, i den hagen, den sommeren som vi plukket jordbær, hos familien Sand, på Sand.

(Det var vel sommeren 1986 vel).

Ove er forresten, (for nevnt tidligere i boken), storebroren til Øystein, (og Heidi, Susanne og Benedikte, ute i Follo da).

Vi lagde et slags nett, (eller om det var et tau, som vi brukte som nett), og spilte badminton ganske mye da, den sommeren.

Jeg hadde ikke spilt så mye badminton, så vi var ganske jevngode vel.

Ove’s mor Inger, (fra Sande), som er i Jehovas Vitner, hu spilte også badminton mot meg en gang, husker jeg.

Det var i et slektslag, i Olsen-familien, som ble holdt nede der mora og faren til Øystein Andersen, har sommerhus, (nedafor Teskjekjærringa), på den tida jeg var russ, i mai 1989 vel.

Da hadde jeg fått en 0.7-liter øl, husker jeg.

Av faren min vel, da jeg dukket opp der.

Og da hadde onkel Håkon sagt fra, til meg, at de gamle damene i slekta, de ble visst forskrekka, av å se at noen drakk fra flaska.

Så det fikk jeg ikke lov til da.

Så min fars slekt er visst også ganske snobbete.

Faren min skreiv det, i en e-post en gang, da jeg bodde i Liverpool, at de var etter Iver Huitfeldt.

Og Iver Huitfeldt ble jo gift med ei Gyldenløve-frøken.

Og Gyldenløve, det er jo danskekongens bastarder som ble kalt.

Så jeg er faktisk kongelig både på mors og farssiden.

Min mormor var jo etter Løvenbalk, som var etter Christoffer II, av Danmark.

Mens min far er etter Gyldenløve da, som var etter Oldenburg, (som også er etter Christoffer II av Danmark, men han hadde to koner da, som jeg er etter begge av).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En av de første platene, som jeg kjøpte etter at jeg kjøpte stereoanlegg, på Elnor, i Oslo, som 17-åring vel.

Det var Aha, med ‘Stay on These Roads’.

Og det albumet, det husker jeg at Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og jeg, vi lå i vannsenga mi, og hørte på.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kjøpte også en singel, av Deacon Blue, (som var ny på den tiden vel), som het ‘Real Gone Kid’, i en platebutikk, i Arkaden, i Oslo, i skoleåret 1988/89 vel.

(Det er mulig at det var da jeg var på kino med Nina Monsen, i november/desember 1988.

Noe sånt).

Christell lånte meg en kassett av Bros, sommeren 1988, var det vel.

Christell sa at Bros var veldig bra, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hørte også en kul sang, på nærradioen, den siste tida jeg bodde i Leirfaret 4B, husker jeg.

Den het ‘For America’, med Red Box.

Og jeg kjøpte en kassett med de, som jeg hørte spesielt mye på, i et par dager etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, husker jeg, høsten 1988.

Da lå jeg bare i senga, på det gamle rommet mitt, i en dag eller to, og hørte på den kassetten, på walkman, var det vel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gangen, som Kenneth Sevland og jeg, (og to-tre karer til, fra Svelvik), var på språkreise, til Weymouth, sommeren 1986.

Så vant jeg et digalt armbåndsur, som var nesten som juggel, må jeg vel si.

For det virka vel ikke engang.

På en spillehall, i Weymouth da.

Og da, så dro jeg med Kenneth Sevland, til stranda der, i sentrum av Weymouth.

Også sa jeg det, at nå skal jeg vise deg hvor sleipe briter er, (eller noe sånt).

Også la jeg den klokka, (som var dårlig da, nesten som skrap kanskje), på toppen av en mur, like ved en trapp, var det vel.

Også stilte Kenneth Sevland og meg oss, sånn at vi stod noen meter unna da, mens vi ventet.

Og etter fem minutter kanskje, så var det en gutt som prøvde å stjele den klokka.

Så briter er egentlig et ganske ‘sleipt’ folkeslag, vil jeg si.

(Selv om jeg kanskje burde ha holdt kjeft om det, siden jeg bor i England).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Øystein Andersen, han digga sangen som Heart – ‘Alone’, og en sang med Pet Shop Boys, som het ‘It’s a sin’, den digga han kjempemye, en sommer, husker jeg, oppe hos meg, i Leirfaret.

Øystein tok noen ganger med CD-spilleren sin, opp til meg, i Leirfaret 4B.

Men på den ville han bare at det skulle bli spilt heavy-musikk.

Så da jeg prøvde å sette på en Depeche Mode-cd der, en gang, da Kjetil Holshagen også var der.

Så ble Øystein Andersen kjempesinna, husker jeg.

For det var som å besudle CD-spilleren hans da, eller noe.

Så Øystein Andersen var litt barnslig da, må man vel si.

Men jeg hadde ikke så mange kamerater, og han var jo adoptiv-tremenningen min.

Og han hadde også masse dataspill og videofilmer som han nesten hver helg, i en periode, dro med ut til Bergeråsen da, og opp til meg, siden jeg bodde alene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I Brighton, sommeren 1988, så pleide Øystein Andersen å høre på en sang, (på walkman vel), som het ‘King Without a Crown’, som han lot meg høre på, husker jeg, med bandet ABC vel, i the Lanes, (noen gammeldagse gater), i Brighton, en gang da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og Christell, de dreiv med organiserte fritidsaktiviteter, i Svelvik, fra rundt da de begynte på ungdomsskolen vel.

De drev først med RS, noe som betyr Rytmisk Sportsgymnastikk.

Faren min hadde jo fått tak i et videokamera, (som vel var tyvegods, tror jeg), midt på 80-tallet en gang da.

Men da Christell og Pia, og resten av RS-jentene, i Svelvik, skulle ha juleoppvisning, i Svelvikhallen, (eller om det heter Strømmhallen), en jul, mens jeg gikk i første klasse, på videregående kanskje, (eller noe).

Så ville ikke faren min filme de jentene.

Men jeg fikk i oppdrag å gjøre det da.

Med videokameraet til faren min.

Men jeg var ikke så vant til å filme med det kameraet.

Så jeg hadde skrudd noe feil, på en bryter.

Så opptaket ble ikke så bra da.

Så sånn var det.

Men men.

Og TOmmy, (sønnen til min fars bror Håkon), ble også med, inn til Svelvik, for å filme da.

Det ble delt ut gratis twist-sjokolade der.

Og de sjokoladebitene, de ble oppbevart inne i garderoben, til RS-jentene da.

Så jeg gikk litt inn der, for å prate med Christell og Pia, om filminga da, og for å rappe sjokolade da.

Men det her var etter at de hadde skifta da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og et par måneder, (eller noe), etter at jeg hadde filma de RS-jentene da.

Så sa Christell det, at hu ville ha videokassetten, med det opptaket da.

For noen av de jentene som hadde vært med på den oppvisninga, de ville se på opptaket da.

Så ikke nok med at jeg måtte filme det her.

Jeg måtte også gi fra meg en av videokassettene mine, (var det vel), husker jeg.

Så det var mye mas, husker jeg.

Men etter det her, så brukte jeg det videokameraet mye, oppe hos meg, som en video, for å kopiere filmer fra da.

For jeg rappa noen sånne ledning-greier, i en elektrobutikk, som lå rett under bybrua, på Strømsø.

(Noe demonstrasjonsgreier.

En ganske liten plastdings, var det vel).

Og da klarte jeg å ta opp da, fra det videokameraet.

Og Øystein Andersen fikk vel også tak i noen ganske avanserte Scart-ledninger, mener jeg.

(Som han muligens kalte Euro-plugg, eller noe).

Som jeg kunne bruke til å kopiere filmer med da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En grunn til at Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89 vel), og broren hans, Kai Runar Bergum, gikk rett inn hos meg, en gang, som jeg ikke var hjemme.

(Ifølge Store-Oddis, husker jeg).

Det kan ha vært det, at da jeg skulle kopiere en film, for Ole-Tonny, (som jeg ikke var så utrolig bra kamerat med, men heller ikke uvenn da).

Så fikk noen meg, til å kopiere en film for han da.

(Kanskje fordi at jeg hadde lånt en film av dem, eller noe).

Det her var Cobra, tror jeg, med Sylvester Stallone, eller noe.

Som jeg fikk låne av noen fra Bergeråsen en gang, tror jeg.

Før den kom på kino da.

Noe sånt.

Og da tulla jeg med trackinga, på videoen, husker jeg, sånn at opptaket ikke ble så bra.

(For jeg var litt umoden da, på den her tida).

Så jeg skjønner det hvis Ole Tonny og dem ble irritert på meg da, for å si det sånn.

Men dette var vel før jeg fikk tak i de fancy kablene, for å ta opp, med bedre kvalitet da.

Men Christer Sandum, fra Svelvik, han lånte mange av videofilmene mine.

Og andre lånte også.

Så til slutt, så mista jeg oversikten.

Og kunne ikke si det sikkert, om Ole Tonny og dem, hadde rappa noen filmer av meg.

Men jeg gikk opp til Ole Tonny og Kairo og dem, ihvertfall, og kjefta litt da, husker jeg, siden de bare hadde gått rett inn hos meg, selv om det ikke var noen hjemme da.

Det reagerte han Store-Oddis på, husker jeg.

Så da måtte jeg nesten kjefte litt, syntes jeg.

Siden det tydeligvis ikke var vanlig på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og Christell, de gikk vel ikke så lenge på RS, tror jeg.

De begynte på URK, husker jeg.

URK, det betydde Ungdommens Røde Kors, og det var i Svelvik da.

Men jeg var aldri og så, på URK der.

Så hvordan det var der, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, som faren min, søstera mi, Christell og jeg, kjørte forbi Svelvik Kroa, i SVelvik.

Så ville jeg kjøpe godteri.

Og da, så sa Christell det, at jeg burde kjøpe ‘sure føtter’-godteri.

Og det skjønte jeg ikke da, men nå lurer jeg på det, om det var noe slags subtil mobbing, av meg, siden at føttene mine lukta surt, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En sommer, før jeg begynte på ungdomsskolen vel.

Så hadde Haldis og dem, satt opp et telt, i hagen deres, hvor Christell, Gry Stenberg, og søstera mi og/eller Nina Monsen, pleide å ligge, om nettene da.

(Av en eller annen grunn).

Og en gang, mens vi var den gjengen vår, og leika nede i hagen deres.

Så nevnte Christell det for meg, husker jeg.

(Mens vi og noen andre unger, leika rundt huset deres der da, en sommer).

At en gang, så hadde hu sett et pornoblad. i Ulvikstien, hvor to damer, hadde hver sin del av en agurk, inne i fitta.

Dette var noe som Christell, (som da gikk i fjerde klasse kanskje), bare plutselig sa, uten noen spesiell grunn, som jeg kunne skjønne, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, da jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, en dag som jeg var hjemme fra ungdomsskolen vel.

Så fant jeg et brev, på rommet til Christell vel.

Det var fra hennes venninne, (som jeg ikke husker navnet på nå), på Stovner, i Oslo.

Venninna lurte på om Christell også likte Duran Duran, husker jeg.

Jeg lurer på om den venninna til Christell der, kan ha vært hu niesa til Sylvia eventuelt, som Christell og Pia reiste på språkreise sammen med, til Bournemouth, sommeren 1988.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Onkel Håkon sa en gang det, at sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien.

(De som faren min hadde tatt med Haldis, Christell og meg, for å møte, på øya Mølen, en gang, en sommer, sommeren 1981 eller 1982 vel).

Håkon sa at han sønnen, (som hadde rødt hår vel), hadde fått søstera til Lille-Oddis, til å bli gravid, eller noe.

(Dette var hu samme jenta, som Christell sa at hadde ‘pulesveis’, da de var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Lisbeth Mikalsen, en natt til søndag, under Svelvikdagene, i 1988 vel).

De begynte tidlig, sa Håkon.

For det var vel mens de gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

De fikk meg til å kjøpe en klokkeradio, som Carl hadde rappa fra bestemora si, for 20-30-40 kroner vel.

Noe sånt.

Jeg pleide ofte å forsove meg, når jeg skulle på skolen.

Så jeg syntes det var greit.

Problemet var, at den vekkerklokka, den virka bare, når det siste tallet, på alarm-klokkeslettet, slutta på ‘9’.

Så jeg kunne ikke stille vekkerklokka på ‘8.00’ da, om morgenen.

Men jeg måtte stille den på ‘7.59’ da.

Hvis ikke så ringte ikke alarmen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, mens jeg var inne og besøkte min tremenning, i Lørenskog, Øystein Andersen.

Før jeg flyttet til Oslo vel.

Så sa han det, at jeg burde bli jagerflyger.

Han sa det, at han ville ha blitt det selv, hvis han kunne.

Men han var for lav, sa han.

Men jeg hadde ikke noen planer, om å bli jagerflyger, husker jeg.

Jeg skulle liksom gjøre karriære i næringslivet da.

Og bli vellykket og få en bra betalt jobb, og et fint hus, og en fin bil, og en fin kone da.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene, som jeg spilte fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

(Mens vi gikk på ungdomsskolen vel).

Så var vi en gang, på et museum, i gamle Fossekleiva Fabrikker.

Og vi fikk høre en del, om historien til Berger da.

Fortalt av Jebsen, var det kanskje?

Noe sånt.

Vi fikk blant annet høre det, (husker jeg), at i gamle dager, så ble det arrangert store hopprenn, inne i skogen, ikke langt fra Blindvann da.

Og da dukka det opp hoppere, fra store deler av landet, (eller ihvertfall Østlandet), ble vi fortalt.

Og det var visst en av de største hoppbakkene i landet, (eller noe sånt), mener jeg vi ble fortalt da, som fantes, i Berger-distriktet da.

(Før krigen, var vel kanskje det her).

Så det var artig å få høre.

Det har jeg aldri hørt om, fra andre steder, hverken før eller siden, at det var en såpass kjent hoppbakke, på Berger, i gamle dager.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En av sommerne, som jeg var i Brighton, (sommeren 1985 kanskje), så husker jeg det, at jeg gikk rundt alene, ned ved piren der.

Og der var det en skytterbane, som jeg prøvde.

Hvis man traff tre blinker, midt i, så vant man en stor teddybjørn, eller noe.

Og jeg klarte å treffe, på de to første blinkene, (som var ganske så små).

Så jeg hadde bare den tredje blinken igjen.

Og et ektepar, som var litt oppe i åra, begynte å følge med på skytinga mi, osv., husker jeg.

Så jeg ble litt anspent, av den her oppmerksomheten da.

Må jeg vel si.

Om det var grunnen til at jeg bommet, det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men jeg skøyt litt over, var det vel, på det tredje, (og siste), skuddet da.

Jeg spurte han som jobba på skytterbanen der, om jeg kunne få med blinken.

Men det fikk jeg ikke lov til da, for han var redd for juks seinere, (eller noe), sa han.

Men han sa det, at jeg hadde vist ‘some very good shooting there’, eller noe, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

Så skulle vi på noe rebusløp eller orientering, eller noe, oppe ved Brekke gård der, husker jeg, en vår da, (var det vel).

Og da var vi fire gutter, som gikk sammen, oppi der da.

Det var Tom Ivar Myrberg, Espen Melheim, en til, og meg da.

(Noe sånt).

Så møtte vi på Linda Moen, og hennes to venninner, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, oppi der, husker jeg.

Og de begynte å tulle med meg, husker jeg.

For de, de prata først sammen, også plutselig, så gikk de tre bort til Tom-Ivar, Espen og han tredjemann.

Og liksom skulle klemme med dem, og sånn da.

Så Tom Ivar Myrberg, han mobba meg seinere, husker jeg, (mens han gliste), siden de her tre jentene, i Klassen vår da.

At de hadde mobba meg, siden de liksom råflørta med alle andre enn meg liksom, oppe ved Brekke gård der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg var nede i Køge, i Danmark, med faren min og Haldis, for å hilse på Viggo Snoghøj, (Haldis sin sønn, som var bodybuilder).

(Noe vi var to ganger, på begynnelsen og midten av 80-tallet da).

Så husker jeg det, at jeg gikk inne i en el-butikk, i Køge sentrum da.

(For jeg var interessert i elektronikk og tekniske duppeditter og sånt da.

Så jeg gikk litt nysgjerrig rundt i den butikken der da, for å se litt da.

Dette var antagelig under den siste turen til Køge, vil jeg tippe på.

Da vi tok fly, til Kastrup, da Viggo skulle gifte seg.

Noe sånt).

Og da, så var det ikke så god plass, i den el-butikken da.

Så jeg kom borti et pappskilt, som stod oppå en TV, eller noe da, inne i den el-butikken da.

Og da, så falt det pappskiltet ned.

Og da ble en danske, (en som også var kunde i den butikken da), sur på meg, husker jeg.

Og sa noe sånt som at ‘neivel, så får jeg sette opp det skilt igen da’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, ikke lenge etter at Pia flyttet til Bergeråsen vel, så skulle Pia og meg, på en ferie, til onkel Martin, og hans kone Ann.

De bodde i Hurum, (i Sætre, tror jeg), i en villa der.

Noe av det første som skjedde, var at hunden der, prøvde å ‘humpe’ meg, eller noe.

Altså, den dreiv og jokka på meg da, mens jeg skulle liksom klappe den, eller noe.

Mens Pia syntes det var artig da.

Det gikk en TV-serie, på TV, på den her tiden, som het ‘I Ville Vesten’, som var veldig populær da.

Det var bare en norsk TV-kanal, på den her tiden, så ‘alle’ fulgte med på den her serien da.

Og da, så fikk Pia og jeg bare lov å se på den første delen, av den serien, husker jeg.

For den ble avbrutt av Kveldsnytt.

Og så måtte vi legge oss da.

Men da protesterte vi vel ganske kraftig, mener jeg.

Men men.

Noe annet som var rart, det var at Martin og Ann, de hadde kjøpt smågodt, (som lå i en skål), i en kiosk.

Noe jeg fikk tilbud om å spise, på søndagen vel.

For Martin og Ann, de ville ikke ha det smågodtet likevel da, skjønte jeg.

Av en eller annen grunn.

Noe jeg syntes var rart.

Hvorfor kjøpte de godteri hvis de ikke likte det liksom.

De lurte visst på, om de skulle få barn, men etter at Pia og jeg hadde vært på besøk hos dem, så ville de ikke ha barn likevel, skjønte jeg, på Martin vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Vi dro til Rødtangen, for å se, eller fiske, eller noe, husker jeg.

På søndagen vel.

(Jeg tror at vi bare var der lørdag og søndag.

Noe som virka lenge nok, for meg, husker jeg).

Men jeg hadde jo vært på Rødtangen flere ganger tidligere, med båt, med faren min osv., så det var grenser for hvor spennende det var liksom.

Men men.

Martin dreiv og støpte kuler selv, viste han oss vel.

Han fortalte det, (hvis det var under dette besøket), at en gang, så hadde han skutt en and, (eller noe), fra over en riksvei.

Noe sånt.

(Det er mulig at det var fra det huset, i Sætre, hvor Pia og jeg var på besøk.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg flyttet inn på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B.

(Altså før faren min begynte med vannsenger, og vi fikk inn en vannseng der).

Så husker jeg det, at jeg lå i den enkeltsengen min, inne på det første soverommet mitt der, og leste i noen Morgan Kane-bøker.

Dette var noen bøker, som egentlig tilhørte Haldis sin sønn Jan Snoghøj vel.

Men som faren min hadde tatt med opp til meg, mener jeg.

En ting jeg husker, at jeg leste der, det var at Morgan Kane, han brukte en Krag Jørgensen-rifle, som var oppfunnet av en nordmann da.

En annen ting jeg husker, at jeg leste, det var at en av Morgan Kanes fiender, han hadde en tobakkspung, eller noe, som var laget av et avkappet kvinnebryst.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, like etter at vi flytta til Leirfaret 4B.

Så hadde faren min fått tak i en pornofilm, husker jeg, som han så sammen med en kamerat, i sofaen da, i stua da.

Jeg fikk ikke lov å se, husker jeg.

Men jeg stod i døra, til rommet mitt, og så litt på TV-en, husker jeg.

En annen gang, var det muligens.

Så hadde faren min ‘rømt’ opp til meg, fra Haldis.

Da hadde han også han kameraten der, mener jeg.

(Dette var muligens en fra Berger, som var faren til Rune Kraft og broren, fra Furuset, mener jeg.

Noe sånt).

Jeg hadde laget et brett, på sløyden, på Berger skole, husker jeg.

Og lagde og serverte te da, på det brettet husker jeg.

Faren min grein vel nesten, eller noe, av en eller annen grunn.

Kameraten hans sa det, (husker jeg), at ‘hva skal du med dame da, når du har en sånn’.

Og refererte til meg da.

Men da syntes jeg at det ble litt vel mye.

Jeg var vel ikke noen dame heller.

Selv om jeg var selskapssyk, fra å bo der oppe alene da.

Og lagde te til faren min, en sjelden kveld, som han var der oppe da.

En annen kveld, en del år seinere, så dukka Haldis opp der.

Og lurte på om jeg ville la henne sove der, eller noe.

Faren min var med.

Jeg skjønte ingenting egentlig.

Haldis og jeg, vi var jo uvenner.

Så om dette var at Haldis gjorde narr av meg, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over 23, her på hostellet.

Nå er jeg ferdig, med de notatene, som jeg har spedd på med, til dette kapitellet da.

Neste uke, så begynner jeg å skrive fra skoleåret 1988/89, da jeg var russ.

Og når jeg er ferdig å skrive fram til høsten 1989, da jeg flyttet inn til Oslo.

Så er Min bok egentlig ferdig.

Men jeg har også fler notater liggende, fra tidligere.

Så jeg få ha med noen kapitler, helt på slutten og.

Som bli hetende noe sånt, som ‘Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo’, eller noe.

Så vi får se.

Jeg får skrive et kapitell om ekstrajobben min, på CC Storkjøp og vel.

Og et kapitell om skoleåret.

Og Pia flyttet også opp til meg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret, så det skjedde mer i skoleåret 1988/89, enn i skoleåret før, for å si det sånn.

Men men.

Og jeg dro også til Brighton, sommeren 1989, og traff ei finsk jente der, på byen, som het Sari Arokivi.

Og jeg traff også Siri Rognli Olsen, med venninner, da jeg tok Englandsbåten Braemar, fra Oslo til Hastings, for å dra til Brighton, denne sommeren da.

Og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), hun flyttet også, (mer eller mindre), opp til meg, dette skoleåret, (1988/89).

Så det er fortsatt en del ‘skrivings’ igjen, på Min Bok, får jeg si.

Men vi får se om jeg klarer å bli ferdig med det.

Vi får se.

14. november 2011
Min Bok – Kapittel 47: Enda mer fra sommeren 1988, (del 6)

En gang, som jeg var på besøk hos min tremenning, Øystein Andersen, i Lørenskog, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen vel.

Så dro Øystein meg med, til en som han kalte ‘Fuckenberg’, (som egentlig het Tom Fachenberg), og som bodde på Lambertseter da.

Eller om det var sånn, at han bare forklarte det, at når han skulle besøke han Fuckenberg da, med videofilmer.

Så måtte han gå av toget på Bryn, eller noe, og så måtte han løpe som bare faen, for å rekke T-banen fra Høyenhall, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein kalte også Oslo S, for ‘S’-en.

Noe som mora hans syntes var artig, husker jeg, fra en gang jeg satt på med dem, et eller annet sted.

De sa også det, at feriehuset deres lå på ‘Sand’.

Men da rynka jeg litt på nesa, for det stedet der, (nedafor Teskjekjærringa), det var liksom ikke Sand, for meg.

Det var mer Bergeråsen kanskje.

(Eller vi kalte det vel bare ‘nedafor Teskjekjærringa’.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det).

På den kafeteriaen Carina, i Larvik, (som jeg har skrevet litt fra, et par ganger tidligere), hvor mora mi pleide å dra med Pia og meg, da hu bodde i Larvik, på 70-tallet.

Så stod det forresten ikke ‘Damer’ og ‘Herrer’, på toalettene.

Det stod ‘Eva’ og ‘Adam’, av en eller annen grunn.

NOe mora mi vel kommenterte en gang vel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter at mora mi flytta til Tagtvedt, rundt 1982 eller 1983 vel.

Noe sånt.

Så var jo jeg der også, noen ganger.

Jeg husker den første helgen jeg var på besøk der, fra Berger.

Pia hadde masse venninner der, som hu lekte paradis med.

Og jeg fikk lov å være med, husker jeg.

Jeg var jo glad i jenter, så jeg klagde ikke, for å si det sånn.

Men men.

Men det var kanskje litt rart likevel, at jeg skulle hoppe paradis der, med alle venninnene til søstera mi, på Tagtvedt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang der, så var det en gutt, som hadde en kjempesvær Ola-bil.

Som masse unger satt seg på, en lørdag da.

Og han kjørte som en galning, sånn at folk bare datt av i svingene, nedover en gårdsvei der.

En gårdsvei som han svingte ned på, fra en asfaltert vei der da.

Noen jenter ville hjelpe han å dra opp bilen igjen.

Men da sa jeg det, at det fikk han gjøre selv, siden han kjørte som en galning.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, noen år seinere vel, så husker jeg at Pia og jeg, var der.

Da rynka jeg på pannen min, da Pia sa et eller annet rart da.

Da sa Pia til meg, at jeg burde ikke rynke på pannen min, (noe jeg gjorde nesten uten å tenke over det vel), for da kunne jeg få rynker.

Noe jeg ikke hadde tenkt noe på, før det her.

Så jeg begynte istedet å rynke på nesa da, istedet for å rynke panna, etter det her.

Noe sånt.

Så rundt da jeg fylte 30 år, så hadde jeg fått rynker over nesa, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Axel og jeg delte vel rom der, eller noe, en gang, på Tagtvedt.

Og da var Axel litt veslevoksen, og lurte på hva jeg dreiv med.

(Jeg tulla med å ta noe greier i en tråd, ut av vinduet der, på¨det rommet da.

Av en eller annen grunn).

‘Narkotika’, svarte bare jeg da, for jeg syntes at Axel ble litt nærgående da, for å si det sånn.

Axel og Pia hadde visst lekt med Playmo, (heter det vel), før de flytta fra Tagtvedt.

Og det hadde de lekt med, i dukehuset, på rommet til Pia.

Så det er mulig at Axel og Pia tulla med mora mi, har jeg tenkt seinere.

Etter liksom å ha øvd med Playmo, i dukkehuset til Pia da.

Hvem vet.

(Og sånn lurer jeg på om Pia ‘programmerte’ Axel en gang, hos farmora mi Ågot, sommeren 1991 vel.

Da Axel plutselig spurte om han kunne få alle myntene mine, som Ågot hadde gitt til meg.

(Gamle 1-øringer og 2-øringer, osv).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

I leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde, fra jeg var ti år, til jeg ble atten.

Så var jeg en gang så rasende, på grunn av et eller annet.

(At jeg ble urettferdig behandlet antagelig.

For mora mi sa det til meg en gang, at ting skulle være rettferdige da.

(Det var i en boble hun hadde, da den stod parkert utafor huset til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, husker jeg).

Og etter det, så har jeg blitt irritert, hvis jeg har blitt urettferdig behandlet da.

Så sånn var det).

Så jeg hadde slått vel, (i raseri da, hvis jeg husker det riktig), i en innedør, (den ut til gangen, fra spisestue-delen av stua, hvor det ikke stod noe spisestuebord, men var et åpent område da).

Sånn at det ble liksom hull, i døra da.

Men ikke tvers igjennom.

Men bare gjennom den ytterste plata da, i den døra da.

Og det som seinere skjedde, det var veldig rart.

For plutselig dukka Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, var det vel, opp der.

Og da begynte Carl plutselig å sniffe en video-rensespray, som jeg hadde der.

Og så slo han hull, i døra, til soverommet ‘mitt’.

(Altså til hoved-soverommet der da).

Uten noe forklaring.

Så Carl Fredrik Fallan, han gjorde mye rart, (som jeg har skrevet om tidligere og).

– Han spente uprovosert bein på meg, mens vi hadde oppvarming, i gymtimen, på Berger skole, i 3. eller 4. klasse, var det vel.

– Han velta en flaske bensin, i hagen, i Leirfaret 4B der, etter først å ha fått meg til å lage en såkalt ‘bombe’, ved å helle noe bensin i et plastglass.

– Han gadd ikke å taue båten jeg kjørte, inn til brygga, etter at jeg fikk problemer med rusk i motoren en gang, for han ville ‘se hva jeg ville ha gjort’.

– Han slo istykker en dør, i Leirfaret 4B, uten at jeg hadde provosert han, eller noe.

Så Carl han var nok ikke normal, vil jeg si.

Det var nok noe med han, vil jeg nok tippe på.

Men men.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Geir Arne Jørgensen, (fra Sand), han kunne si de underligste ting om meg, i friminuttene, spesielt på Svelvik Ungdomsskole.

En gang, som jeg hadde fått med Pia og Christell og Gry Stenberg, på å leke butikk, oppe hos meg.

Så sa Geir Arne Jørgensen, på Svelvik Ungdomsskole, at faren min ‘ikke hadde penger til bensin’, (så vi unga hans hadde måttet selge masse leker og sånn da).

Noe sånt.

En annen gang, så hadde jeg latt Geir Arne og Ditlev Castellan, fått prøve å ligge, (med klær på), i vannsenga mi.

Og da sa Geir Arne det, på skolen, at jeg ‘lå å pulte vannsenga mi’.

Noe som ikke gikk an da, vil jeg si.

Så fra kjeften til Geir Arne Jørgensen, derfra kunne det dukke opp de underligste utsagn da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, (som jeg bodde i Leirfaret 4B), så hadde en hytte brent, en natt, husker jeg.

Og da, så hadde faren min drivi med noe ‘kjas’, i forbindelse med den brannen, husker jeg.

(Det var litt som at han visste om den på forhånd nesten, vil jeg nesten si.

Men men).

Og da fortalte jeg det, til Geir Arne Jørgensen, husker jeg.

(På Svelvik Ungdomsskole da).

At faren min hadde drivi med noe i forbindelse med den hyttebrannen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg var på besøk hos mora mi, Pia, (og Axel da, som bare var en liten guttunge da), mens dem bodde i Jegersborggate, i Larvik.

Så sa Pia det til meg, husker jeg.

At mora vår, hadde sagt til henne det, at ‘dere må ikke gå forbi det huset der’, (et hus i Øvre Jegersborggate, mener jeg at Pia refererte til), ‘for der bor tante Ellen og hun maner dere’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dag Furuheim, han jobba for faren min, borte på Strømm Trevare, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

(For da jeg gikk på videregående, så hadde jo faren min begynt å jobbe i en vannsengbutikk, sammen med Haldis, i Drammen).

Dag Furuheim, han var i slutten av tenårene vel.

Og han sa det, at han hadde vært inne i Oslo, og sjekka damer.

Og at han pleide å dra inn til Oslo noen ganger, i helgene da, for å prøve å finne seg noen damer da.

Men han likte ikke at det var så mange utlendinger, i Oslo.

(Dette her var vel midt på 80-tallet vel).

For hvis du får problemer med en av dem.

Så får du fetteren og onkelen og hele slekta hans etter deg da, sa han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det siste året vel, som jeg bodde, på Bergeråsen.

(Sommeren 1988 kanskje).

Så dro Pia meg med på Berger-kafeen, en søndag da, var det vel.

Vi møtte Turid Sand, (Var det kanskje), cirka ved huset til Linda Moen og dem der.

(Der hvor veien gikk opp fra Berger, og møtte riksveien).

Jeg vet ikke hvorfor Turid Sand var akkurat på Berger, for hu var jo fra Sand.

Så det er mulig at det var ei annen venninne, av søstera mi da.

Hvem vet.

Turid Sand sa det, at ei jordbærjente, på Berger et sted.

At hu hadde fått vrengt ut livmora, mens hu lå og sov, i ei hytte, eller noe.

Det hadde bare dukket opp en kar, der hu jordbærjenta bodde, i ferien da, og vrengt ut livmora på henne, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

(Og dette hørte jeg ikke fra noen andre.

Så det kan ha vært jug og, tenker jeg nå.

Kanskje det kan ha vært noe ‘forvrengt’ prat, og at hu egentlig trua meg.

På grunn av det jeg hadde sagt, da Frode Kølner og søstera mi og kameraten til Frode Kølner, kødda med meg, på bursdagsfesten min, den samme sommeren.

Da de dro meg med bort til Sandvika, mot min vilje, må jeg si.

Og da de prøvde å tvinge seg til å låne vannsenga mi.

Da hadde jeg svart det, at der skulle Anne og Annika ligge.

Og kanskje Turid Sand ikke likte det da, av en eller annen grunn, tenker jeg nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Fra da jeg var liten, og bodde hos mora mi, i den hytta ute i Brunlanes, (eller om det var i Mellomhagen, på Østre Halsen).

Så husker jeg det, at vi besøkte Cathrine Gran og de, i det store, hvite huset deres, rett utafor Stavern.

Og der, så hadde de ungene, en Fisher Price leke-TV, husker jeg.

Som man skulle trekke opp.

Så fikk man se en slags film da, på den TV-en husker jeg.

Det var vel søstera mi Pia, som viste meg det her vel.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg kan også skrive om da jeg var kaptein på andrelaget, i fotballturneringen, på Berger skole, da jeg gikk i sjette klasse, skoleåret 1982/83.

Klasseforstander Allum hadde gitt Ole Christian Skjellsbekk i oppdrag, å sette opp to lag, fra sjette klasse da.

Ole sa til meg, at jeg kunne velge, om jeg ville være reserve på førstelaget eller kaptein på andrelaget.

Jeg syntes det hørtes så kjedelig ut å være reserve.

Så da ville jeg heller være kaptein på andrelaget, husker jeg.

De som var med på andrelaget, det var Espen Melheim, carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, Ronald Lund og en eller to til vel.

Muligens Tom-Ivar Myrberg.

De som var på førstelaget, det var Ole Christian Skjellsbekk, Erland Borgen, Stig Melling, Geir Arne Jørgensen, (som var keeper), og Frode Holm var reserve vel.

Og de må ha hatt enda en spiller.

Men det var nok ikke Odd Einar Pettersen.

For han begynte i klassen vår, mens vi gikk på ungdomsskolen, mener jeg å huske.

Vi vant eller spilte uavgjort, i de fleste av kampene vel.

Jeg lagde tabeller, og viste de fram, til de andre på laget da.

Så vi ble ganske motiverte vel.

Vi slo førstelaget til femte klasse, (klassen til Tony og dem), ganske overraskende, husker jeg.

(Etter at Ronald Lund scorte vårt mål vel, i en kamp vi vant 1-0 vel).

Jeg var så opptatt av å være kaptein, så jeg var litt åndsfraværende på banen.

Så Carl klagde på at jeg ikke spilte noe bra vel.

Men akkurat da, så scorte jeg, på et hælspark, eller noe, mot et fjerdeklasselag da.

Så vi diskuterte og krangla, mens vi spilte da, husker jeg.

I en kamp, mot klassen til Hans Martin og dem, (altså guttene i klassen til Pia og Christell).

Så hadde jeg forsovet meg, husker jeg.

Da jeg kom til skolen, til vår første time, den dagen.

Så møtte alle de andre spillerne på laget meg, og fortalte meg det, at de hadde spilt 3-3 mot klassen til Hans Martin og dem.

Og at hvis jeg hadde vært med, så hadde dem vinni.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

De på det klasselaget, de visste vel det, at jeg bodde aleine, så de skjønte vel det, at jeg hadde glemt hele den kampen.

(Som var i friminuttet, før den første timen vår da.

Så kampen varte altså bare i ti minutter).

Så det var litt spesielt kanskje, at kapteinen glemte bort kampen.

Så jeg var litt rotete.

Jeg hadde litt å slite med, på hjemmebane, kunne man se der.

For det var liksom tøft for meg, å bo alene da.

Men men.

Så jeg glemte alt som het skole, noen ganger, når jeg satt alene, om kveldene, i Leirfaret 4B da.

Men men.

Etter at vi slo femte klasse 1-0, så kom vi til finalen.

Og vi møtte førstelaget vårt.

I finalen, (når alle skolens elever omtrent, satt i en helling, mellom banen og skolebygningene, og så på), så ‘gura’ Carl Fredrik Fallan, husker jeg.

Han ville ikke høre på meg, og spille i forsvar.

Men han løp opp i angrep da, (som om han var berserk nesten, vil jeg si), selv om han spilte i forsvar, mener jeg å huske.

Jeg måtte gå bort til han, og prøve å få han til å huske hvor han spilte hen, på banen.

Men Carl ville ikke høre på meg, men mente at vi måtte spille mer offensivt da.

Så det ble jo bare surr og anarki, i den kampen.

Og vi tapte 5-0 eller 6-0, eller noe, mot førstelaget da.

Jeg mener vi kunne ha begrensa tapet hvis vi hadde spilt sånn som vi hadde blitt enige om på forhånd.

(Og sånn som vi spilte, i de første kampene da).

Men førstelaget var jo klart bedre enn oss, må jeg innrømme.

Mange på andrelaget spilte jo ikke fotball organisert.

Sånn som Carl Fredrik Fallan, Espen Melheim og Ronald Lund.

De spilte jo ikke fotball organisert.

Selv om de var tøffe karer, alle tre, må man vel si.

Så de var ikke dårlige spillere, av den grunn, for å si det sånn.

Men men.

Men det var jo bra av oss, å komme til finalen, vil jeg si.

Det var ikke vel ikke hvert år, at et andrelag klarte det, å komme til finalen, i fotballturneringen, på Berger skole.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka over 24 her, på hostellet.

Så jeg får heller prøve å skrive mer, en senere dag.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

12. november 2011
Min Bok – Kapittel 42: Enda mer fra sommeren 1988

Det var forresten en del mer, som skjedde sommeren 1988, (med mere), som jeg har skrevet notater om her nå.

Så det blir et kapitell til fra sommeren 1988, (og noe før det igjen og).

Jeg har skrevet en del, om at folk jeg kjente, da jeg bodde på Bergeråsen, ble kalt Reka, Bergen, Nils, Tina Turbo, Svelik Open, osv.

Jeg selv, jeg ble kalt ‘Olsen’, av folka i klassen min.

Unntatt av Erik Ree, aka. Reka, (i klassen min).

Han kalte meg for ‘Ols’, og også for ‘Ostebonde’.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Sånn var det.

De tre fryserne, som jeg skrev om, at jeg hadde, i det forrige kapitellet, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

Det var en stor fryseboks, (som var Haldis sin), inne på det gamle soverommet mitt, (der hvor skrivebordsplata mi hadde stått før jeg flytta den inn på hoved-soverommet der. Et soverom jeg tok over, siden det stod en vannseng der, og siden faren min alltid sov nede hos Haldis).

Og enda en stor fryseboks, (som også var Haldis sin), og den stod i uteboden, ut kjøkkendøra og inn en dør, med hengelås på vel, til venstre da.

Og den tredje fryseren, den stod under kjøleskapet da, som var et kombinert kjøle og fryseskap da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Denne sommeren, 1988, i Brighton.

Så pleide jeg noen ganger å ta toget ‘hjem’, etter å ha vært rundt i Brighton sentrum, om kvelden.

Og en gang, så satt det noen finske jenter, på det toget, som jeg tulla med.

Jeg gikk bort til der de satt, (jeg hadde kanskje drukket en øl, eller noe), og sa så ‘talar ni svenska?’.

‘Nei, vi hatar svenska’, svarte de jentene da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Mens hu mørkhåra, på språkkurset mitt, som hadde gitt meg et sånt papirlommetørkle, når jeg fikk meg en på tryne, på Churchill Sq.

(Var det vel).

Hu lo av meg da, på toget, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Tina Hudson fortalte også Øystein og meg ting som at hu noen ganger ble voldtatt, av mannen sin, når han var full.

Og at hvis døtrene deres, Vicky og Kelly, (som var i begynnelsen av tenårene da, og knapt nok det), skulle ha sex, så ville de mye heller at de hadde sex hjemme, med noen de kjente, enn at de hadde sex i andre hus, eller noe.

Rick Hudson fortalte også at han hadde vært sammen med en norsk dame, som han hadde møtt i Brighton da, og bodd sammen med henne, i Hamar, var det vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

De sa også det, at de hadde en familie, i Nord-England, som de var i ‘krig’ med, og når de kom på døra, så måtte Rick bare løpe ut hagedøra, fort som bare søren.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick ønsket seg også noen språkkurs-jenter, i huset.

De hos naboen, de gikk rundt, i bare trusa, fortalte han, at mannen i nabohuset, hadde fortalt.

Men Tina ville bare ha gutter der da, av en eller annen grunn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg trengte nye sko, denne sommeren, hadde jeg funnet ut.

Og jeg kjøpte noen sko, i en skobutikk, ved Churchill Sq. vel.

Ei ung dame, som jobba der, hjalp meg.

Og valget falt på noen joggesko, som så litt ut som fotballsko, husker jeg.

Og hu dama, hu møtte jeg faktisk, når jeg skulle ta bussen, (var det vel), inn til Brighton, fra Shoreham vel.

Noe sånt.

Hu var et eller to år eldre enn meg vel, og spurte hvordan skoa var da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg fikk med Øystein, på å spleise på en fotball, mens vi var der, mener jeg.

(Sånn som Kenneth Sevland, og meg, hadde gjort, et par år tidligere, da vi var i Weymouth da.

Noe sånt).

Og noen ganger, så ble jeg lei av diskotekene i Brighton, og gikk bare og spilte fotball, osv., for meg selv.

Da møtte jeg noen danske språkstudenter, og også en lokal engelsk gutt, som sa det, at han hadde ikke noe imot språkstudenter, for ‘they brighten up the area’, sa han.

Han dro meg med hjem til seg, og jeg fikk hilse på søstera og mora, som så på en såpeopera, fra Australia, som het Neigbours vel.

Hu søstera spurte meg om jeg pleide å se på den serien.

Jeg sa det, at jeg likte Kylie Minogue da, (som jeg hadde hørt om, siden hun også lagde musikk, og jeg hørte mye på nærradio osv., hvor de spilte de siste sangene da).

Så sånn var det.

Så dro han gutten meg ut, på moped, og han kjørte på noen gårdsveier, rundt der, mens jeg satt på da.

Så sånn var det.

Dette var nok mens jeg bodde, i King George Rd.

Det var nok derfor jeg gikk bort til ved Old Shoreham Rd. der, for jeg likte ikke den familien så bra.

Og etter at jeg flytta, til Hudson-familien, så tok jeg bussen lengre da.

Og da møtte jeg han karen, som bodde like ved King George Rd. da, på bussen, da jeg skulle gå av, i Shoreham sentrum.

(For jeg hadde ikke helt lært å huske stoppestedet før dette enda.

For vi hadde jo nettopp flytta dit.

Og det var vel mørkt da.

Og det var nesten like kort vel, å gå, fra det neste stoppestedet).

Men han var ikke noe hyggelig, han britiske ungdommen, med mopeden, da jeg møtte han på bussen.

Når han var der, med en kamerat da.

Han bare sa noe litt bryskt vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

De danskene, de drakk jeg sammen med, på Top Rank, en gang, husker jeg.

Jeg hadde litt dårlig selvtillit, og klagde for at jeg ikke hadde sjangs på hu og hu dama da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Jeg gikk alene litt utenfor Top Rank og Odeon der.

Og da sa noen briter, som også hang der, til noen britiske tenåringsjenter, at ‘take him to the beach’.

Så de prøvde nok å hjelpe meg, med mitt dårlige hell, med damer da.

(Hvis det ikke var noe lureri da).

Men det ble litt sånn påtatt, så de damene sa ikke noe, men gikk bare videre da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg skrev det, at tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, hadde sagt det, at ei lyshåra jente, i klassen sin, var ‘Puck’.

Men det er mulig at jeg husker feil.

Det er mulig at det var ‘EPA’, som han sa, at hu var.

Det er mulig.

Øystein brukte mange rare ord og utrykk, som jeg ikke hadde hørt før, ute på Berger.

Han sa ofte ‘ujavnt’, som en lærer han hadde, hadde sagt vel.

Noe sånt.

Hvem vet.

Han kunne også si, (selv om dette kanskje var litt seinere), at hun og hun var ‘TIF’.

Og TIF betydde ‘tagbar i fylla’ da, skjønte jeg.

Noe jeg trodde at betydde noe lignende av ‘ølbriller’.

Noe det vel var og.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein snakka heller ikke bare om Freddy og Jason, fra skrekkfilmene.

Han snakka også om Jostein.

Jostein, det var en som jobba, på dataavdelinga, på Lauritzen Bokhandel, i Gågata, i Drammen.

Det var i den bokhandelen, som jeg hadde kjøpt den bra joysticken min, med autofire og to store skyteknapper da.

Og faren min kjøpte vel også printeren der, da jeg hadde VIC 20, men den passet vel også til C128, mener jeg.

‘V’-knappen datt forresten av VIC 20.

Og Kjetil Holshagen, han skulle en gang seriekoble to VIC 20-kassettspillere, oppe hos meg.

Siden han trodde at han da kunne ta opp, eller noe, på den andre kassettspilleren.

(Han åpnet da en av kassettspillerne, mener jeg).

Og da, så kortsluttet min VIC 20-kassettspiller da.

Uten at Kjetil Holshagen erstattet den da.

Han sa vel ikke unnskyld engang, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så når jeg da fikk en ny datamaskin, nemlig en Sharp-maskin, som jeg kjøpte på Spaceworld, i Gågata, i Drammen vel.

Så syntes jeg ikke at VIC 20 var så mye, å spare på, lengre.

Siden den hadde så lite minne, og V-knappen var ødelagt.

Så jeg tulla litt, en gang, og sparka fotball, med VIC 20, husker jeg, inne i stua, i Leirfaret 4B.

Dette var vel da jeg var sånn 16-17 år kanskje, og VIC 20 var allerede da ganske gammeldags.

Så det var det eneste morsomme jeg kunne tenke på, som man kunne gjøre, med VIC 20 da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jostein hadde forresten langt, lyst hår.

Og han var noen år eldre enn meg vel.

Og han var ganske tynn og spinkel da.

Øystein brukte ‘Jostein’, som skjellsord, husker jeg.

(Noe jeg ikke helt skjønte grunnen til.

Men likevel).

Øystein gikk da ganske ofte rundt og sa, (på slutten av 80-tallet da), at ‘ååå du er så Jostein!’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein hang så mye oppe hos meg, så etterhvert, det siste året, som jeg bodde på Berger, så prata jeg nesten som Øystein, etterhvert jeg og.

Og da husker jeg det, en gang, som jeg var på Kafeteriaen, i Svelvik, at Tony og Frode, fra klassetrinnet under meg, på Berger skole, syntes at dette var så morsomt da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein var også litt interessert i damer, selv om han så litt ut som en jente en gang, husker jeg, (på håret), da jeg satt på med faren min, og skulle levere en film, til Øystein, ved Saga Kino.

Men Øystein hadde blitt bedt av ei dame, fortalte han, å passe på henne, mens hu pissa, på en lokal fest da, ute på Lørenskog, en gang da.

Og hu hadde hatt ‘fin fitte hu’, (eller noe), sa Øystein, mens han gliste da, husker jeg, en gang jeg var på besøk hos han, i Markus Thranes gate, på Lørenskog da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uten at Øystein sa det, hvordan han kunne se fitta hennes, når hu pissa.

Han hadde kanskje lagt seg ned på bakken da, for å tulle litt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det stereoanlegget, som jeg kjøpte på Elnor, på Rådhusplassen, i Oslo, i 1987 forresten.

Det hadde forresten digital radio da.

Så det var en grunn til at jeg syntes at det anlegget var kult.

For det var ikke så vanlig, på 80-tallet da.

Og faren min sitt stereoanlegg, det hadde ikke digital radio da, siden det var fra 70-tallet.

(Digitalt frekvensdisplay, er det jeg tenker på da, forresten).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Øystein ble forresten kalt ‘Einstein’, i England, av Rick og Tina Hudson.

Siden de syntes at det var så vanskelig, å si ‘Øystein’ da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Sommeren 1988, var det vel.

(Hvis det ikke var sommeren før).

Så hadde søstera mi sagt til Øystein, Kjetil Holshagen og meg, at det var fest, i en hytte, på Krok.

Så vi gikk for å prøve å finne den festen da.

Vi gikk vel først innom Øystein sin kusine, Anita og dem, i Sandsveien, på Sand, vel.

Hu hang utafor et hus som familien hennes hadde der, med noen Lørenskog-folk vel.

Noe sånt.

(Hvis ikke det var en annen gang da).

Og så, så gikk vi tre, på riksveien, forbi huset til Ågot, og ned den veien, hvor jeg hadde sitti på med Ulf Havmo, på moped, da Pia og Christell, plukka jordbær, hos Anette Eknes og dem, på Høyen da.

Vi gikk ned der, og prøvde å finne festen da.

Noen jenter, var det vel, kikka inn i en hytte, ikke langt fra gården, til Anette Eknes og dem da.

Og vi kikka inn der, for å se, om det var der, som festen var.

Men jeg kunne ikke se noe der, ihvertfall.

Vi tre fortsatte å gå lenger ned der da, mot Krokfjellet da.

Og plutselig så kom det en gutt, som var et år yngre enn meg kanskje.

Og skulle slåss, eller noe.

Øystein prata ofte om slåsstriks, som å sparke folk i låret, for da klarte de ikke å løpe.

Og hadde mun-chako-er, og hadde dilla på slåsspill da.

Så jeg trodde at han var skikkelig god til å slåss.

Og Kjetil Holshagen, han skrøyt vel av, (må man vel si), at han var så tidlig utvikla, og han hadde vel skjeggstubber, i trynet, på den her tida vel.

Så jeg trodde at han var sterk da.

Men da han gutten angrep meg, og sparka meg i balla vel, (han traff ikke så hardt, jeg holdt meg på beina, ihvertfall).

Så stod bare Øystein Andersen og Kjetil Holshagen og så på det her.

Så de var kanskje ikke noen slåsskjemper likvel.

Etter det her, så bare gikk vi tilbake til Sand, ved å gå en sti, som gikk fra Høyen der, og til nedafor Ågot der da.

(Langs den langgrunne stranda der).

Og Kjetil Holshagen sa det, at når dem sparka i balla, da hadde dem ikke peiling på å slåss.

Så sånn var det.

Det var mulig at en av dem sa unnskyld, for at dem ikke hjalp til, mot han sinna gutten.

Det husker jeg ikke helt sikkert om hvordan var igjen.

(Da gikk vi forresten forbi det stedet, som jeg skrev om i et av de første kapitlene, hvor faren min gjemte en vørterølflaske og en brusflaske, for søstera mi og meg, da vi var sånn 4-5-6 år vel, og faren min hadde båt, fortøyd uti den bukta, mellom Krok og Sand der da. Så sånn var det).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som faren min og jeg, var ute og kjørte med båt, forresten.

(Det er mulig at det var, da faren min skulle lære meg å kjøre båt.

Hvis ikke så kan det ha vært da han jobba i Son, for da kjørte vi ut med den ‘arbeidsbåten’ dems og.

En Askeladden med vindskjerm vel.

Da var jeg kanskje enda yngre.

Faren min ville da ligge å sole seg, bak vel, i den båten, mens jeg kjørte rundt i Drammensfjorden da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men).

Men den gangen jeg tenkte på nå.

Så var vi ved brygga til Kai Andersen og dem da.

Og da var det noen unggutter der, som var litt eldre enn meg vel.

Og da sa faren min det, til dem.

At noen hadde sett den, (‘gusjegule’), jolla hans, (som han hadde støpt selv, siden Pia ikke likte å vasse ut til båten hans, ved Krok da), på øya Mølen, som lå nesten uti Oslofjorden der vel, utafor Holmestrand cirka, må man vel si, men den ligger i Buskerud fylke, har jeg sett, på Wikipedia, så den øya, Mølen, er den sydligste utposten da, av Buskerud fylke, forresten.

Så de ungdommene lovte det da, at de skulle dra til Mølen da, og hente jolla til faren min.

(Som hadde flytt avgårde dit, (eller noe), mente faren min da, husker jeg).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så fant jeg en grønn skinnjakke, borte hos Ågot, eller noe, vel.

Og jeg hadde ikke så mange jakker.

Men jeg syntes at den grønne skinnjakka var fin da.

Bortsett fra at den hadde et merke, som etter en kjetting, på utsiden.

Som etter en kjetting, som hadde ligget rundt jakka, lenge da.

Eller et tau kanskje.

Så sånn var det.

Men jeg hadde nesten ikke noe klær.

Så jeg brukte den jakka i Drammen en gang, husker jeg,

(Ihvertfall).

Da jeg møtte noen jenter, som gikk i klassen min vel, på Sande Videregående.

På et tivoli, på Strømsø der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen ganger, så måtte jeg også klippe plenen, borte hos Ågot, forresten.

(For det klarte ikke hu sjæl, tror jeg).

Og der hadde hu/dem en sånn bensindrevet gressklipper, husker jeg.

Men Ågot klipte hekken selv da, husker jeg.

Og det var vel ikke sånn, at det bare var jeg, som klipte plenen der, tror jeg.

For det var vel bare en 4-5-6 ganger kanskje, at jeg klipte plenen der.

Så det var kanskje Håkon eller faren min, som klipte der, vanligvis.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da jeg skulle til England.

(Dette var vel sommeren 1986, da jeg dro sammen med Kenneth Sevland og dem, til Weymouth.

NOe sånt).

Så satte jeg på vekkerklokka, grytidlig, om morgenen.

Men jeg var litt sur på naboen.

Som jeg ikke likte, fordi de klagde på at jeg sparka fotball der.

Og at jeg hadde hatt ‘jenter der’.

Når det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt hår), og søstera mi, Pia.

Men da ringte naboen, til faren min.

Og faren min ble også sur på meg, siden jeg hadde hatt ‘jenter’ der da.

Men hva var problemet med det liksom?

Det skjønte jeg ikke.

Var det om å gjøre å pine mest mulig.

Hadde jeg ikke lov å ha det litt morsomt, med ‘jintutten’ heller, (som en av brødrene til Ågot, kalte jenter).

Det er noe jeg ser på som veldig rart nå.

Hvorfor ble faren min sur på meg, da naboen trodde at jeg hadde hatt jenter på besøk, da jeg var tenåring, og bodde alene, i Leirfaret 4B.

Nei, det er som et mysterium for meg, må jeg innrømme.

Men faren min er ikke så åpen, som person.

Og kan være litt myndig og, hvis han er sinna, for eksempel.

Så det var ikke sånn at jeg spurte noe om det her da, i 1985, eller når det var.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo noen ganger nede hos Pia og Christell, siden de var i slekta mi da.

Og faren min bodde jo der.

En gang, så banka jeg på hos Haldis, for å høre, om faren min var hjemme.

Da dukka Christell opp, i vinduet, på rommet sitt.

Hu gjemte puppa, (som hu fikk ganske tidlig, husker jeg), under vinduskarmen.

Og hu hadde rumpa i været da.

Som var naken.

Men jeg så liksom rumpa forfra da, bak huet hennes.

Så det hadde vel kanskje vært et mye artigere syn, (må man vel si), hvis man hadde stått bak henne, når hu stod sånn.

Men men.

Hun stod naken da, i vinduet der, sånn som det virka for meg, ihvertfall.

Hu var vel i 14-15-16 års alderen vel.

(Hu ble jo nevnt å ha ‘sex-appeal’, i en av sangene, fra konfirmasjonen hennes, (som jeg var på), husker jeg.

Og det var ikke noe jeg var uenig i, husker jeg, da jeg hørte den sangen.

Men men.

Så sånn var det).

Hu fortalte at faren min ikke var hjemme da.

Hu hadde vel vært på badet, tror jeg.

Noe sånt.

Og hu smilte vel kanskje litt, eller noe.

Hu var vel ikke uvennlig, ihvertfall.

Hu var vel heller nesten litt innbydende, må jeg vel si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen gang, som jeg var nede hos Pia og Christell og dem, et år eller to, etter at de ble konfirmert, kanskje.

Så sa Pia det, at hu trodde det var sunt, for Christell, hvis hun hadde ‘mange’, (eller om det var ‘flere’), ‘sexpartnere’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, rundt den her tiden, som jeg besøkte Pia og Christell.

Så satt Pia på verandaen til Haldis, og jeg satt ved siden av henne, og pratet med henne da.

Christell lå på verandaen, og solte seg vel, (eller noe), i en stor genser.

Plutselig så skreik Christell.

Jeg gikk bort til henne, og spurte hva det var.

Hu hadde en kjempesvær edderkopp, på armen.

Jeg visste ikke om hu ville, at jeg skulle ta bort edderkoppen, eller ikke.

For da måtte jeg jo ta på armen hennes og.

Og hun var liksom så delikat og ungpikeaktig.

Og dette var mens jeg fremdeles var jomfru da, må jeg vel innrømme, (eller hva det heter, når gutter ikke har hatt sex ennå).

Så jeg rørte hverken Christell, eller den edderkoppen da.

Men den edderkoppen, den fortsatte å gå oppover, på armen til Christell.

Og under genseren hennes, (eller om det var en topp).

Christell reiv av seg genseren da.

Og hun hadde ikke BH på seg.

Så jeg fikk jo se de veldig flotte og delikate puppene, til Christell, (hu var vel 15 år kanskje da, men hu hadde allerede pupper i størrelse C vel, vil jeg vel tippe på), på under en meters avstand da, var det vel.

Og så nærme, hadde jeg vel aldri sett noen damers pupper før.

Og de puppene var jo fantastisk velformede og pene og, må jeg jo si.

Så det var nesten som et sjokk og plutselig stå der nesten ‘ansikt til ansikt’ med puppene til Christell, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Christell gikk inn i huset, til Haldis, som var bare noen få meter unna verandaen.

Så kom hun ut igjen, (kanskje 20 minutter seinere), og jeg sa ‘sorry’ da.

For at jeg ikke fikk bort edderkoppen, regner jeg med.

Noe sånt.

Det ble litt dumt, det hele da.

Med den plutselige strippinga til Christell, og sånn, da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, et år, eller noe, før den her tida vel.

Som Christell og Pia, var oppe hos meg, for å se på video, i Leirfaret.

Så lente jeg meg over siden av sofaen, for å skru på videoen.

Og da tok Christell meg på rumpa, husker jeg, og sa ‘åh rumpe’, eller noe.

Så Christell er en litt frekk jente, må jeg nok si.

Jeg var nok en veldig sjenert gutt.

For jeg sa ikke noe da.

Men lot bare som ikke noe, må jeg vel si.

Så sånn var det.

Noen år før det her igjen, mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

Så hadde Pia eller Christell, (husker jeg), sagt at Tore Myrberg, hadde klint pikken sin, inntil et av vinduene, nede hos Haldis, mens Christell og Pia, hadde vært, på innsiden av det samme vinduet da, og sett på da.

Og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg, de prøvde jo å knulle, (var det vel), i vannsenga ‘mi’ da.

Så jeg tenkte det, at jeg måtte være litt sånn ‘frimodig’ og.

Jeg følte meg litt kjedelig.

Så mens Tom Ivar Myrberg, var det vel, viste fram tissen sin, var det vel, på soverommet ‘mitt’ da.

Til Christell og Pia og Gry Stenberg da.

Så vifta jeg litt med tissen min, (husker jeg), når jeg trodde at ingen så meg, (fram og tilbake da).

For jeg stod da ute i spisestue-delen, av leiligheten ‘min’, (hvor det ikke var noe spisebord da, siden bare jeg bodde der).

Men da så jeg inn på soverommet.

Og da lå Christell og Gry Stenberg, de lå i fotenden, av vannsenga ‘mi’.

Mens de så på meg da.

Så de hadde sett på det da, (skjønte jeg), at jeg vifta på tissen min litt og, utafor soverommet da.

Men det trodde jeg egentlig ikke, at gikk an, for dem å se.

Men de hadde liksom sett nesten rundt hjørnet der da, og ut av døra.

Så det ble litt flaut, husker jeg.

Både Gry Stenberg og Christell, de løp så bort til meg, når jeg hadde fått på meg buksa.

Og sa det, at ‘det der var bra altså’, eller noe.

Også bød de seg vel nesten fram, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Men det var bare for at jeg ikke skulle føle meg så mye mer kjedelig, enn Myrberg-brødrene, at jeg begynte sånn.

Jeg trodde ikke at Christell og Gry, kunne se meg, nå de var inne på soverommet, og jeg var ute i spisestua liksom.

De må ha fulgt med på meg da, på tross av at Tom-Ivar, (og muligens også Tore kanskje), var inne på soverommet ‘mitt’ da, sammen med dem.

(Noe som skjedde innimellom, at oss, som var i den gjengen hang oppe hos meg da, og noen ganger så sov de folka over der, for de ville prøve vannsenga, (som var noe nytt, på 80-tallet).

Men da pleide vi å sove med klærna på da, hvis det var både gutter og jenter, som sov over der.

En gang, som Pia og Christell, skulle prøve vannsenga.

Da den var ny der.

(Det var vel to vannsenger der.

Først en halvdempet og så en udempet vel.

Noe sånt).

Så hadde Pia pissa på seg, mens hu sov, i vannsenga, sammen med Christell da.

Fortalte dem meg en del måneder seinere da, var det vel.

(Eller om det var flere år seinere).

Det var visst noe med at det var vann i senga, skjønte jeg på Pia, som gjorde at hu måtte tisse da, når hu sov i den senga.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

(Antagelig i niende klasse).

Så stod jeg å venta på en skolebuss, (må det vel ha vært), tilbake til Berger da.

Og da, så var det noen gutter der, som også gikk på ungdomsskolen da.

Men som jeg ikke visste hvem var.

(Så det var antagelig noen fra Svelvik).

Men de begynte plutselig å nevne en Pia, (som jeg tror at må ha vært søstera mi).

Og de sa sånn ‘Pia, oj, oj, oj’, eller noe lignende.

Jeg skjønte at det var noe morsomt da, med en Pia da.

Og det må vel ha vært søstera mi, tror jeg.

Men jeg sa ikke noe da, for jeg visste jo egentlig ikke hvem de her folka var, som stod ved bussholdeplassen der.

Det er mulig at det var noen fra rundt Nesbygda der, for de tok bussen fra cirka det samme stedet, siden bussholdeplassen deres, var på den samme siden av Storgata der, enda de tok bussen i den andre retningen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå begynner klokka å bli 23 her, på hostellet.

Og jeg har fortsatt igjen en del fler notater, fra sommeren 1988, (og noen før det), på arket her, ser jeg.

Så jeg får skrive en del 2, av dette kapitellet, seinere i denne uka.

(For jeg må få vaska noen klær og sånn, her i morgen, så det er ikke sikkert at jeg får tid til å skrive noe da.

Men på torsdag, så får jeg vel tid, tenker jeg).

Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

Vi får se.

2. november 2011
Min Bok – Kapittel 41: Mer fra sommeren 1988

Den første vertsfamilien, hadde visst sagt til Øystein, at det var bare meg de ikke likte.

(Noe som var gjensidig, jeg likte ikke dem heller).

Og de tok med Øystein, på et flyshow, utenfor Brighton, like før vi måtte flytte, til der Hudson-familien bodde da.

Men jeg ble altså ikke invitert på flyshow da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kursleder Paul Wilkie, (var det vel), hadde i en time, en konkurranse, om hvem som visste, når London brant.

Jeg svarte riktig, til slutt, (1666), også vant jeg en boks øl.

Og ble litt brisen.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var på enda en strandfest, og da prøvde jeg å prate litt, til hu med krøllene, fra Hammerfest.

Men hu ville ikke prate med meg da.

Han som var sammen med hu andre fra Hammerfest, med det lyse håret.

Han spurte meg en dag, utenfor diskoteket Top Rank, om jeg kunne ‘passe på’ dama hans.

Jeg skjønte ikke helt hva han mente.

Men jeg prøvde å holde litt øye med henne da.

Men jeg bare tenkte det, at hu klarte seg vel selv.

Og bare gikk et annet sted vel.

Så sånn var det.

Jeg hadde tulla litt på skjemaet, til EF.

For jeg var litt lei av å bli kalt ‘babyface’ og latterliggjort, siden jeg så yngre ut, enn det jeg var.

Så jeg skreiv at bursdagen min var 25. august, på EF-skjemaet, (og ikke 25. juli, som den egentlig er).

For jeg ville ikke ha noe oppmerksomhet, om 18 års dagen min.

(som jeg altså fylte, mens jeg var i Brighton, denne sommeren).

Men jeg hadde lest, i en bok, av Ken Follet, (eller om det var Robert Ludlum, eller Alistar McLean), at briter godtar nesten hva som helst, som legitimasjon.

Så da han kavaleren, til hu lyshåra, fra Hammerfest.

Da han spurte, om jeg kunne kjøpe tre halve vodkaflasker, for dem, (var det vel).

Så gjorde jeg det da.

Og da bare viste jeg EF-kortet mitt, (eller hva det var), og sa når jeg var født, og så fikk jeg kjøpt vodka for dem da.

(Så sånn var det).

Jeg hadde også fått kjøpt vodka, til meg selv, før den første strandfesten da.

Så jeg hadde kanskje vokst litt i høyden, da jeg var sånn 17-18, og så kanskje ikke like ung ut, for alderen lenger da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Men men.

Noen inviterte meg, på en fotballkamp, en søndag.

Det var noen på EF-kurset.

Jeg måtte ta tog, og surra, og havna på Gatwick Airport.

For jeg hadde tatt feil tog.

Men da bare tok jeg et annet tog tilbake igjen, husker jeg.

På det engelske laget, så var det en skikkelig svær spiller, som en på det norske laget, klagde på, til meg.

Og han takla meg noe så skikkelig, sånn at jeg gikk i bakken, og ble nesten mørbanka.

Men jeg takla han bakfra, en gang seinere da.

Så jeg fikk tatt igjen litt, men han takla meg mye hardere da.

Så sånn var det.

Men men.

Men etter kampen, så hadde noen brent hull, i den hvite bomullsbuksa, som mora mi og søstera mi, hadde valgt ut til meg, i Tønsberg, noen dager før jeg dro til Brighton da.

Og jeg husker at de to Hammerfest-jentene, og han kavaleren, til hu ene, med det lyse håret, satt og så på oss, mens vi spilte.

Så jeg regner med at det nok var de som brente hull i buksa.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Paul Wilkie sa noe om at han trodde at mange av gutta, på kurset var jomfruer, men ikke mange av jentene.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Det var på skolen, forresten.

Men men.

Noen kjøpte spansk flue, i en sex-butikk, og helte det i drinken, til to jenter.

Hu ene sendte meg brev, eller noe, tror jeg, etter kurset.

Noe sånt.

Hu andre, det var ei, fra ei bygd, som så litt ut som en gutt.

Noen andre, på et annet norsk kurs, spurte vel Øystein og meg, om hu var gutt eller jente, en gang, på Churchill Square.

Det var ikke så mange kjekke gutter, der hu var fra, sa hu, derfor var hu jomfru, sa hu.

Etter at de Gulskogen-folka, (var det vel), hadde gitt spansk flue til hu da.

Noe sånt.

Hu andre, (hu som sendte brev vel), hu møtte to muslimer, (eller noe), som begynte å klå på henne, (var det vel).

Men da sa hu, (I’m not that kind of girl).

Ei på kurset, het Guro, og var fra Skjetten, (var det vel).

Hu ropte på meg, en gang, på McDonalds.

Og så kom Øystein opp.

Også erta han meg.

Også sa han:

‘Erik har bare sjangs på stygge jenter’.

Noe sånt.

Så han ble kanskje misunnelig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Hos Hudson-familien, så flyttet det inn en spansk språkstudent, husker jeg.

Jeg måtte vise han hvor han skulle gå av bussen.

Jeg sa at han måtte bare se på et reklameskilt, for en møbelbutikk, eller noe.

Når han så det skiltet, så måtte han gå av bussen, sa jeg.

Og det skjønte han da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Høsten 1988, så var det en fest, i Sjølyst-hallen, i Oslo, for de som hadde vært med EF språkreiser, til England, sommeren det året, forresten.

Og da skjedde det mye rart.

Pia og Christell, de hadde vært i Bournemouth, den samme sommeren.

Og jeg husker at jeg prata med de, og to pene jenter, fra Oslo vel, i trappa, opp til andre etasje, på Sjølyst der da.

Hu ene pene jenta, det var niesa til Sylvia, fra Bergeråsen, viste det seg.

Sylvia, hu sa en gang, noen år før, når jeg snakket om at jeg hadde planer om å studere i Oslo.

Så sa Sylvia, at en gang hadde hu vært på restaurant i Oslo, og blitt tilsnakket av en russer da.

Så sånn var det.

Men men.

Faren vår hadde også bedt Pia og meg, om å besøke Sylvia, (som også bodde på Nedre, på Bergeråsen), en lørdagskveld, et par-tre år før det her vel.

Og da måtte jeg ha på meg et rart, egytisk eller afrikansk kostyme, eller noe.

For i huset til Sylvia, så pleide dem å kle seg ut, på lørdagene, sa hu.

(Det var vel bare hu som bodde der, tror jeg).

Så skjedde det, at Sylvia var på Prima, en gang, som jeg gikk innom den butikken, etter å ha vært borte hos Ågot.

Så sa Sylvia det, at hu skulle hilse til meg, fra niesa si.

Og så sa hu noe til kassadama, om at hu ikke syntes at jeg var noe kjekk, eller noe.

Når jeg kom bort til Leirfaret 4B.

Så var Pia, i gangen, i leiligheten min da.

(Som faren min sa, at vi ikke behøvde å låse.

Av en eller annen grunn).

Også nevnte jeg det da, at Sylvia hadde hilst, fra hu pene niesa si.

Men da sa bare Pia, at hu niesa, hu var sånn, at ‘hu lå med alle’.

(Selv om jeg kanskje dreit i det, som atten-åring.

Jeg hadde vel syntes det hadde vært artig, å hatt ei pen og deilig 16-17 år gammel jente, som jeg kunne ha knulla litt med, vil jeg vel si.

Hu var jo drit-deilig, så om hu var litt horete.

Så hadde nok jeg driti i det.

For jeg var jo såpass ung selv, så jeg var vel først og fremst ute etter sex selv vel og.

Jeg skulle jo studere i Oslo, osv., så jeg hadde jo ikke tenkt å stifte familie da akkurat.

Men men).

Men Pia tilbydde seg ikke, å gi meg telefonnummeret, eller adressen, eller noe, til hu niesa, til Sylvia da.

Og jeg ble litt paff, og visste ikke hva jeg skulle si, da Pia sa, at hu niesa til Sylvia, hu var sånn, at hu lå med alle da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Noen jenter, som jeg hadde vært på kurs med, sommeren før, sa at jeg så stilig ut, (mener jeg at jeg overhørte).

Jeg gikk med tweed-jakke, (som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, før konfirmasjonen min vel), svart genser fra Dressmann, i Drammen, og nye mokasiner, som jeg hadde kjøpt, i en skobutikk, i Drammen, (da møtte jeg forresten Ove Reiersrud og ei jente fra språkkurset, med mørkt hår vel).

De digga vel Depeche Mode, tror jeg, de jentene.

Noe sånt.

En av de fra Gulskogen, (en kraftig kar vel), sa at han skjønte det, at jeg ikke ville ha så mye, med hu Hammerfest-jenta, med mørkt, krøllete hår, å gjøre.

For hu hadde visst sugd tre gutter, på en Paris-tur, som hu var på, med EF språkreiser, en av helgene, mens vi var i Brighton da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Selv om jeg kanskje angret litt da, når jeg hørte det, på at jeg hadde sagt at jeg var homo, til henne.

Men hva skulle jeg si til dem da, når de satt liksom i ‘fjortis-fylla’, oppå den gangbrua.

(Øystein sa jo at jeg burde gå bort, og prate med dem).

Nei, det skjønte jeg ikke.

Så det stokka seg helt, og ble bare tull da.

(Siden jeg var edru da, og de to jentene var rimelig fulle vel).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg likte ikke han som ble kalt for Eggemøller’n.

(Han var vel også fra Drammen, tror jeg).

For han, han var litt sånn spydig, tror jeg.

(Eller om det var, at jeg bare ikke likte navnet hans).

Noe sånt.

Men men.

Så da jeg møtte han på doen, på Sjølyst der, så dytta jeg han inntil veggen der da.

Og jeg spurte først, de andre folka fra Gulskogen, om det var greit, at jeg banka opp Eggemøller’n.

Og det sa dem at var greit.

Men men.

Men da jeg stod på dansegulvet, seinere, og prøvde å rocke da.

Så kom søren meg Eggemøller’n ut på dansegulvet.

Og begynte å skulle sparke og slå meg.

Og han Eggemøller’n var ganske lav.

Så jeg ble litt flau.

Og prøvde å få’n til å gå bort.

Og forsvant til slutt da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein, han var forbanna på Paul Wilkie.

Så nede i første etasje, på Sjølyst, så stod Øystein og Paul Wilkie lenge, i en teatralsk-aktig positur, vil jeg si.

Øystein stod og lata som at han slo et karate-slag, (eller noe), i magen, på Paul Wilkie.

Mens Paul Wilkie, (som var dobbelt så høy som Øystein, nesten).

Han stod helt stille han og.

Det var som at de var frosset fast.

Og sånn stod de i 10-15 minutter vel.

Jeg prøvde å prate til Øystein, for å få han til å slutte.

Og til slutt, så ga det seg da.

Men da Øystein og jeg, dro til Brighton igjen sammen, sommeren 1990, (når vi fikk bo hos Hudson-familien), så ville Øystein fortsatt banke opp Paul Wilkie, (som vi så på Churchill Square, fra bussen eller noe vel), husker jeg.

Så sånn var det.

En kar, med lyst hår, som jeg sjekka damer sammen med, på et diskotek, i Brighton.

Han syntes heller ikke, at hu fra Hammerfest, med krøllete hår, var hans type.

(Når jeg sa det, at jeg ikke syntes at hu var min type).

Jeg lovte at jeg skulle vise han Christell, på Sjølyst der.

Men da stod Christell helt aleine ute, og liksom så så ung ut da.

(Vil jeg vel si).

Med noe ekstra klær på seg, over skuldrene, eller noe, vel.

Så da likte ikke han karen, (som ligna litt på Ole I’Dole, kanskje), Christell likevel da.

Så sånn var det.

Men men.

Vi kjørte til Sjølyst, med faren min, mener jeg å huske, både Christell, Pia og meg da.

Så sånn var det.

Da vi tre kom hjem fra England, den sommeren.

Så hadde jeg kjøpt en kassett, som het ‘the Hits of House are Here’, på en platebutikk, i Brighton.

Men da sa Pia det, når hun så den kassetten.

At jeg måtte ikke si det til Christell, at jeg hørte på house-musikk.

For Christell hadde vært forelska, i Bournemouth, i en som hørte på house-musikk da.

Så sånn var det.

Uten at jeg vet hvorfor jeg ikke kunne si det til Christell.

Men da tenkte jeg på det andre Pia sa da.

Så da ble jeg litt paff da kanskje.

Men jeg kjente jo ikke søstera mi så bra.

Samtidig som at jeg ikke hadde så mange andre, i livet mitt.

Så det var ikke sånn, at jeg liksom prøvde å sette Pia på plass, eller noe.

Jeg var nok kanskje litt for rund mot henne, når jeg tenker tilbake på det nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde også en stor, gul skjorte, med meg til Brighton, husker jeg.

Som mora i vertsfamilien, spurte hvem var sin.

Da hu hadde vaska klær.

(Tina Hudson het hu da).

‘Who do you think’, sa Øystein, og gliste da.

Det var en skjorte, som jeg ikke hadde kjøpt da, men funnet i et skapene til faren min vel.

Så sånn var det.

Jeg kjøpte også en Levis t-skjorte, denne sommeren, var det vel.

I Brighton da.

Som var ganske populær, og som mange folk gikk med der, husker jeg.

En hvit t-skjorte med svart og rødt trykk.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Rick Hudson sa at de puttet ‘camel-shit’, i Marlboro-sigarettene.

Så det var kanskje derfor jeg begynte å kjøpe Prince-sigaretter der nede.

Det er mulig.

Men men.

Den siste dagen der. så hadde vertsfamilien fest for oss.

Rick kjøpte vodka.

Noe kona hans, Tina, sa at han ikke tålte.

Rick dro med Øystein og meg, en gang, et sted, og da satt han på en benk, og drakk øl, husker jeg.

(For at ikke Tina skulle merke at han drakk, tror jeg).

Jeg kjøpte vel Fosters øl, på the Off Licence, (spritbutikken), tror jeg.

Uten at jeg husker hvorfor, jeg syntes vel bare at de så kule ut.

Noe sånt.

Ellers kjøpte jeg også Carlsberg, når jeg handla øl, sammen med han Rick Hudson.

Siden Carlsberg var dansk da.

Rick Hudson kjøpte Holsten lager, mener jeg det var.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Tina og Rick hadde også fortalt Øystein, om et triks.

Øystein dro med meg til en videoutleie-butikk, og fikk leie 4-5 videofilmer.

Som han tok med tilbake, til Norge.

(Uten å levere tilbake da).

I Shoreham.

Og Ole Morten Halvorsen, i Larvik, fikk en av dem da.

Det var en film han hadde bestilt.

Øystein kjøpte også en film som het ‘Brain Damage’, i London vel.

Samt at han dro meg med, på en heavy-musikk-sjappe, i London, som han ville besøke.

Og i mange videofilm-butikker vel, i Tottenham Court Rd. da, som jeg visste om, siden Kenneth Sevland, og de klassekameratene hans, fra Svelvik, hadde dratt meg med dit, da vi var på språkreise, to år før.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein var også glad i å gå på Burger King, i Brighton.

Og han pleide å kjøpe ‘Whopper without onion’.

Noe sånt.

Og han var også glad i å dra på Pizza Hut, hvor det første gang jeg spiste sånn amerikansk pizza vel, (må jeg vel kalle det), med tjukk bunn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg ble skikkelig full, den siste kvelden, i Brighton.

Faren til Øystein, Kai Andersen, henta oss på Fornebu.

Han var grei, og kjørte meg hjem, til Bergeråsen, etter at jeg hadde vært hos Øystein og dem, en time kanskje.

(En kjøretur på cirka en og en halv time da.

Hvor jeg bare lå og halsov i baksetet av bilen vel, tror jeg.

For jeg var ikke vant til å være voksen ennå da.

Så jeg satt meg fortsatt noen ganger inn i baksetet, hvis jeg satt på med noen da.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi så noen filmer forresten, i Brighton.

Det var Pet Shop Boys-filmen, som jeg ville se.

Men som var litt surrete kanskje.

Og vi så også ‘Heksene’, av Roald Dahl.

(Hvis ikke det var sommeren 1990 da).

Det var egentlig en barnefilm, men Øystein ville se den da.

Fortelleren sa hans norske bestemor, hadde sagt det at folk med mørkt hår, var hekser.

Jeg syntes synd på noen folk, med mørkt hår, etter filmen, husker jeg.

En far og en datter vel.

Noe sånt.

‘Hva syntes du da’, sa Øystein.

Jeg sa at jeg syntes det var noe tull, (eller noe), vel.

Jeg trodde ikke at det var sånn at alle med mørkt hår var hekser.

Jeg syntes synd på de med mørkt hår, som så den filmen, husker jeg.

For de måtte vel føle seg uglesett, når de så den filmen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi så vel også ‘Bright Lights Big Ciy’ vel.

Som jeg ville se, siden jeg var litt Michael J. Fox-fan, etter Back to the Future-flimene.

(Pia hatet forresten Michael J. Fox.

Etter å ha sett Teenwolf vel, som jeg ikke hadde sett).

Og det første året, som jeg var i Brighton, så så jeg James Bond-filmen ‘A View to a Kill’, med ei mørk syngedame, som jeg har glemt navnet på nå.

Grace Jones, var det.

Men da skreik folk i kinosalen, på Odeon der, for de syntes at filmen var kjedelig da.

Jeg så de fleste filmene på Odeon.

Untatt den ‘Heksene’ da, som var på en annen kino, som jeg ikke husker hva het akkurat nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick og/eller Tina Hudson.

De fikk Øystein og meg, til å se på Top of the Pops, en gang.

Og da var det ei mørk dame, med lyst hår, som sang, på slutten da.

(Jeg husker ikke sangen nå men).

Men da spurte hu jenta, fra Vestlandet, som så ut som en gutt, Øystein og meg, om vi hadde sett den sangen, husker jeg.

Da var det noe med hu farga dama da, skjønte jeg.

At hu hadde lyst hår sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo egentlig fylt 18 år, i England.

Men jeg hadde ikke feiret dagen.

For jeg hadde vært litt flau, over at jeg så yngre ut.

(Da jeg reiste med STS til Brighton, tre år før det her, så sa jo hu ene engelske lærerinna, at jeg så ut som at jeg var tolv år, da jeg var femten år da).

Men men.

Så jeg hadde ikke feiret bursdagen min, mens jeg var i England da.

Men Pia var en del oppe hos meg, i Leirfaret 4B, etter at jeg kom hjem fra England.

Og da fikk jeg en ide, å arrangere 18 årsdag, helgen etter, eller noe.

Og jeg sa til Pia, at hu kunne si fra, til folk hu kjente, om at jeg skulle ha fest da.

(For jeg håpet på det, at hun kom til å be noen pene venninner da).

Også sa jeg fra til folk, som Frode Kølner, og han Roger fra Fjell, og Øystein Andersen da, at jeg skulle ha fest da.

Frode Kølner og de, skulle møte meg, borte på Sand da, hos bestemor Ågot, siden det var lettere å finne fram dit vel.

Og på festdagen, så venta Pia og meg der da.

Jeg hadde tenkt å kjøpe øl da, etter at de dukka opp.

For Frode Kølner hadde også med seg en kamerat, som jeg ikke kjente, fra før da.

Og da de dukka opp, så ville de ikke dra til meg, i Leirfaret, og drikke øl og spise pizza.

Nei, de ville bort på Sandvika.

(Den stranda hvor jeg så Line Nilsen og de andre jentene i klassen toppløse, noen måneder før det her da, forresten).

Jeg ville ikke til Sandvika.

Jeg hadde bare vært der en gang før omtrent.

Sandvika, det var liksom der Christell og Jan Snoghøj og dem var, tenkte jeg.

Det var jo mitt bursdagsselskap.

Men jeg mista kontrollen.

Og ble dratt bort til Sandvika da, for Pia ville også det, at vi skulle dra dit.

Men jeg ble svimmel, når jeg kom bort dit.

For jeg hadde vel ikke spist noe særlig, den dagen, tror jeg.

Også begynte Frode, kameraten hans og Pia, å mase, om at jeg måtte la Frode Kølner og kameraten hans, få låne vannsenga mi.

Da ble det litt mye, syntes jeg.

De kapret bursdagsselskapet, og dro meg med, bort på Sandvika, mot min vilje, må jeg si.

Også begynte de å mase mye, og legge press på meg, om å få låne vannsenga mi også.

(Jeg hadde jo sønvproblemer, som jeg skrev om i et av de tidligere kapitlene.

Det var derfor jeg prøvde den ene sovepilla til Haldis, (eller hva det var), som jeg fant i veska hennes, den gangen).

Så jeg ville nødig ofre vannsenga mi, selv for en natt.

Jeg hadde jo gjesterom der, (mitt tidligere soverom), hvor Christian Grønli, hadde sovet, da han var på besøk, i Leirfaret 4B, fra Spania, sommeren 1982 da.

Så jeg lurte på hva som foregikk.

Jeg var ikke vant til å bli behandlet så dårlig.

Bergerfolk hadde mobba meg, men denne gangen ble jeg helt svimmel, husker jeg.

Jeg tenkte at jeg burde dra noen Berger-folk inn i det her.

For Pia hadde jo bodd tre år, eller noe, lenger, i Larvik, enn meg.

Så hu var jo kanskje mer en Larvik-jente, enn en Berger-jente.

Og jeg var kanskje mer en Berger-kar enn en Larvik-kar.

(Siden jeg flyttet til faren min, på Berger, cirka tre år før Pia da).

Og jeg tenkte det, at jeg hadde jo litt ‘å gå på’, ovenfor Annika Horten, (som hadde klaget til meg, over at hu hadde firkanta tannstilling, og liksom latt meg inspisere tenna sine, noen år før det her da).

Og også ovenfor Anne Uglum, som jeg hadde vært hjemme hos, en gang, en nyttårsaften, et år eller to, før det her da, når jeg hjalp henne, mange ganger, med å komme seg unna Espen Melheim, når han var fæl til å klenge på henne da, i fylla.

Så jeg sa bare til Pia, Frode og kameraten til Frode, at i vannsenga, der ska jeg og Anne og Annika ligge.

Og da sa Pia ‘å jasså’.

Noe sånt.

Og var det noen Berger-folk, som gikk forbi vel, og så at jeg så svimmel ut vel.

Og da ville Frode Kølner og de, kjøre bort til Leirfaret 4B, likevel.

Men jeg fikk ikke fram, at jeg ikke hadde øl.

For jeg ble litt surrete, av det, at jeg måtte bort på Sandvika, enda jeg ikke ville det da.

Det var jo lørdag og alt, så jeg ville pizza, og sitte i stua, og kanskje se på TV da, eller noe.

Eller høre på musikk, eller noe da.

Det var jo flere som var invitert på den festen og.

Så sånn var det.

Øystein Andersen, dukka opp hos meg, like etterpå.

Han var invitert på festen da, og foreldra hans hadde kjørt ut til Sand, dagen før sikkert, fra Lørenskog da.

Frode Kølner hadde med en flaske Jagermaister, som han la i fryseboksen til Haldis, som stod inne på mitt tidligere soverom, (der Christian Grønli hadde bodd, i 1982, var det vel).

Der lå det noe kjøtt, uten noe sørlig merking vel, som jeg forklarte om, at var Haldis sitt da.

Noe sånt.

Frode Kølner spurte Øystein Andersen, om han likte Jagermaister.

‘Hostesaft’, sa Øystein Andersen da.

Noe sånt.

Og da, så gikk Frode Kølner og henta Jagermaister-flaska si, i fryseren til Haldis, igjen.

Før den hadde blitt kald da.

Også hørte jeg det, at han sa til kameraten sin.

Noe om at ‘det skjer så mye her nå’, eller noe.

Også kjørte de bare tilbake til Larvik igjen.

Lenge før festen hadde begynt.

Men da, så var jo Prima stengt.

Og jeg hadde ikke fått kjøpt noe øl, pizza og potetgull.

(På grunn av det her Sandvika-greien og maset om vannsenga, til Pia, Frode Kølner og kameraten da.

Jeg fikk jo ikke fram et ord, om at jeg måtte dra på Prima.

Så jeg fikk ikke kjøpt noe til festen da.

Så sånn var det.

Men men).

Geir Arne JØrgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis vel.

De kom innom.

For Pia hadde invitert de til bursdagsselskapet mitt da.

Jeg trodde det, at Pia skjønte det, at jeg ville at hun skulle inviterte noen pene damer.

Men tydeligvis ikke.

Så det var siste gangen, at jeg ba Pia, om å invitere noen, til en fest.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Men men.

Geir Arne, Ditlev og Lille-Oddis, de kjeda seg, naturlig nok, på festen.

Siden det ikke var noen drikkevarer der.

Det var bare Øystein som satte på filmer vel.

Noe sånt.

Så Geir Arne, var det vel, (hvis det ikke var Ditlev), spurte om ‘er det her festen’.

‘Ja’, sa jeg da.

For jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så Geir Arne og de stakk.

Så kom han Roger fra Fjell, (som jeg hadde møtt i Drammen, etter en kjøretime igjen vel).

Og han hadde med en hel bil, full av folk, fra Drammen da.

Men jeg bare sa det, at festen var avlyst.

For da var det vel bare meg og Øystein der vel.

Og jeg slapp dem ikke inn da.

For jeg syntes ikke at jeg kunne be inn noen flere folk der, etter at Geir Arne og dem hadde stikki.

Etter at dem hadde klagd på festen da.

Så sånn var det.

Men men.

Så dro plutselig Pia med meg, til Rødtangen.

Hu fikk noen folk, som hu kjente, (kanskje siden hu var mye mer ute og festa, i årene før det her, på Berger, enn det jeg var), til å kjøre oss over, fra nedenfor Teskjekjærringa der da.

På stranda nedenfor Teskjekjærringa, der satt forresten Annika Horten.

Hu klagde, og sa det, at hu og en kar, som jeg ikke visste hvem var, hadde tenkt seg på festen min.

(Så Pia hadde tydeligvis sagt fra, til noen pene damer, om den festen, likevel.

Men jeg visste ikke det, at Annika Horten var ‘opptatt’.

Jeg hadde ikke sett han kavaleren hennes før.

Og visste ikke hvem han var da.

Men men.

Så sånn var det).

På Rødtangen, så kjente jeg nesten ingen.

Så jeg bare hang med søstera mi der.

Pia, Christell og jeg, vi hadde forresten vært en tur sammen, på Rødtangen, sommeren 1987, altså sommeren før det her, må det vel ha vært.

(Før den båten ble ødelagt, i en storm, høsten 1987 vel).

Og da, så røyka Pia, husker jeg.

Så det var nok etter at vi hadde vært i Sveits, sommeren 1987.

Så dette var nok i midten eller slutten av juli, i 1987.

Jeg kjørte båten da, siden Pia og Christell, ikke hadde fått opplæring i å kjøre båt enda, (noe jeg fikk av faren min), siden de ikke var 16 år enda da.

Og Pia hadde klart det kunstykket, å poffe en eske med fyrstikker, mens hun tente seg en røyk, foran uteserveringa, på Rødtangen.

Som var stapp full da.

‘Pia Charlotte’, ropte jeg da.

Og da lurte Pia fælt, på hvorfor jeg kalte henne ‘Charlotte’ også, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Faren min lærte meg å kjøre den båten til Haldis, enten sommeren jeg fylte 15 eller sommeren jeg fylte 16, husker jeg.

Og det ble min favoritt-hobby, må jeg vel si, å kjøre med den båten, på fjorden, om sommeren.

Jeg likte meg spesielt godt i Holmsbu, som var en fin liten sørlandsby nesten, på Hurumlandet, mellom Verket og Rødtangen da.

Så sånn var det.

Faren min lærte meg at like sør for Berger-bukta, så var det noen skjær, som jeg måtte holde meg unna.

Så sånn var det.

Det lå cirka fire bensinkanner, i båten.

men en av dem, måtte jeg ikke bruke, sa faren min, for den bensina var det rusk i, sa han.

Noen ganger kjørte jeg i en båt, med faren min, og da, så hendte det at vi dro til Holmsbu bad, på kafeterian der.

Og da kunne jeg få et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, husker jeg.

En gang fikk jeg både et rekesmørbrød og seinere også et karbonadesmørbrød, husker jeg.

Så der var det gode smørbrød, det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, så ville Ulf Havmo ut med båten, tror jeg.

Han var ihvertfall med i båten.

Og det var den første gangen jeg kjørte den båten omtrent, tror jeg.

Og da var det seilbåt-regatta, eller noe, tror jeg.

Så jeg måtte skikkelig svinge, mellom seilbåtene, og huske på det med vikeplikt og sånn da, husker jeg.

Men men.

Ulf Havmo måtte også hjelpe til å pusse skjell, av bunnen, på den båten, en vår, husker jeg.

Det var kanskje våren 1986 da.

Noe sånt.

Men men.

En annen gang, når ulf Havmo og jeg, kjørte med den båten, fra Rødtangen vel, og til Holmsbu.

Så tøffa jeg sakte avgårde, med den båten, ganske nærme land da.

For jeg syntes det var morsomt da.

Jeg kjørte litt nærme land.

Men jeg kjørte også veldig sakte da.

Som om det var en sånn snekke kanskje.

Noe sånt.

Og da, så kjørte jeg plutselig på en ganske stor stein, som lå, en del meter fra Hurumsida da.

Og da, så kom jeg ikke av den steinen.

Uansett hvor mye jeg ga gass, bakover og forover.

Men det som hjalp, det var at jeg hoppet over rekka av båten.

Og så opp på den steinen.

Og da fikk jeg ganske lett, dyttet den båten, av den steinen igjen da.

Så kjørte jeg videre til Holmsbu igjen da.

Og båten var ikke skadet.

For jeg hadde kjørt så sakte da.

For jeg bare slappa av liksom.

Som er digg det og, på fjorden, om sommeren da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, var det vel.

Ville at jeg skulle kjøre ut med båten.

Så ville de det, at jeg skulle kjøre til Berger-bukta.

Dette var den første sommeren, som jeg kjørte med den båten.

Og da, på tilbakeveien, så gikk båten tom for bensin.

Og jeg måtte fylle bensin.

Og da var det bare en kanne igjen, i båten.

Og det var den med rusk i da, fant jeg ut.

For da jeg skulle starte båten, utafor Ulvikfjellet.

Så starta ikke motoren.

Og Carl Fredrik Fallan.

Som kjørte sin egen båt, (som han ville at jeg skulle prøve en gang, i Berger-bukta, (hvor han hadde båtplass), et år eller to før det her vel. En båt med 9.9 hester).

Han ville ikke taue båten min.

Som Ulf og jeg satt i da.

(Hvis det ikke var Espen Melheim og meg).

Carl ville absolutt se, hva jeg ville ha gjort, hvis han ikke hadde vært der.

Merkelig nok, tenker jeg nå.

For Carl hadde jo også oppført seg veldig rart, da han sparka overende den bensinflaska, i hagen, i Leirfaret 4B der, da han ba meg om å lage en sånn bombe der, vil jeg si.

Så Carl han oppførte seg rart/merkelig, flere ganger, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg måtte ta av meg en t-skjorte som hadde havna opp hos meg, fra Haldis sikkert.

Og det var en t-sjorte, med noen striper og stjerner på da, som så nesten ut som det amerikanske flagget, husker jeg.

Også måtte jeg bruke den t-skjorta, til å filtrere bensinen i, som jeg fylte i bensintanken da, til den 7.5 hesters motoren, som faren min hadde da.

Og så, så virka motoren igjen, husker jeg.

Så jeg fikk kjørt tilbake, til båtplassen da, som var på brygga til Kai Andersen og de.

Men faren min ble sur vel, seinere, siden han måtte rense motoren.

Men jeg ble jo stressa, av Carl og de, som absolutt ville dra meg med ut på fjorden da.

Og jeg hadde ikke brukt så mye bensin selv, (sånn som jeg husker det).

Og faren min burde vel ikke hatt forurenset bensin, i båten.

Hvorfor fjernet ikke faren min den kanna?

Og hvordan hadde den kanna blitt forurenset?

Og hvorfor ville ikke Carl taue båten min?

Og hvor hadde blitt av de andre bensintankene?

Og hvorfor skulle de absolutt ha meg med, til å kjøre den båten, bort til Berger-bukta, (jeg likte jo best å kjøre bort til Holmsbu, osv, på den andre sida av fjorden).

Hm hm.

Dette virker nesten som noe lureri, fra faren min og/eller Carl Fredrik Fallan, for meg nå.

Så sånn er det.

Det var også så mye strøm, i fjorden, den dagen.

At da jeg prøvde å ro, (før jeg kom på den ideen, å rense bensina, med t-skjorta mi).

Så kom jeg ikke av flekken.

Siden jeg rodde mot strømmen da, utafor Ulvikfjellet der, mens Carl Fredrik Fallan så på fra sin båt da.

Og Ulf Havmo var det vel, satt i ‘min’ båt da, og så på da.

Så det var rimelig flaut, hele den episoden der, husker jeg.

Jeg tror nok at jeg kanskje ble litt tullet med av noen da, vil jeg nok tippe på.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da faren min skulle lære meg opp, til å kjøre den båten.

Sommeren 1986, var det vel.

Så så vi også Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan, (var det vel).

De hadde lagt masse tyvegods, ut på det svaberget, nedafor Teskjekjærringa der.

(Hvor onkel Håkon hadde tatt meg med, for å sole meg, sammen med Tone, Lene og hu venninna til Lene, med rødt hår, en gang, da jeg var sånn 10-11 år).

Tyvegodset, (som jeg trodde at det måtte være, ihvertfall), det var masse fiskekroker, og sånn, sånn som jeg skjønte det.

Faren min sa vel ikke noe, til de her gutta, når vi gikk forbi.

Og det gjorde ikke jeg heller.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det er mulig at de hadde med en tredje ‘tyv’ der.

Om det kan ha vært Lill-Oddis, eller Ulf Havmo, eller hvem det kan ha vært.

Det husker jeg ikke nå, må jeg innrømme.

Men de så ganske innbitte ut, (husker jeg), der de satt på kne vel, og foredelte noen fiskekroker og sånn vel, som de hadde liksom plassert ut på det svaberget der da, mellom seg vel.

Noe sånt var det vel, at de dreiv med da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Tilbake til attenårs-selskapet mitt, igjen.

Pia og jeg, vi stod lent mot en båt, eller noe vel, som lå til land vel, på Rødtangen der da.

Så plutselig så dukka Turid Sand, (dattera til jordbærbonden og bondekona Sand, fra Sand), opp der.

Hu sa at hu hadde møtt en kavaler, fra Oslo, som hadde fingra henne, sa hu.

Han hadde gått for å hente en kondom, (sikkert på campingplassen der), sa hu Turid Sand da.

Hu sa også det, til søstera mi, at hu syntes det var kjempedeilig, (eller noe), og hu rådet søstera mi, til å også prøve det da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sa søstera mi det, til meg, at dette var ikke noe som jeg måtte si til noen andre.

Det som hu Turid Sand hadde sagt da.

Så sånn som jeg ser det nå, så prøvde søstera mi, å kontrollere meg, må jeg vel si.

Jeg fikk ikke lov å si det som Turid Sand hadde sagt.

Og jeg fikk ikke lov til å si til Christell, at jeg likte house-musikk.

Dette var den samme sommeren, at Pia kom med disse ‘ordrene’ da, til meg, (eller hva man skal kalle det).

Så sånn var det.

Så fikk Pia noen folk, (som plutselig bare dukka opp vel), til å kjøre oss tilbake, til Berger-sida igjen da.

(Uten at vi måtte betale for bensin, eller noe, vel.

Kanskje merkelig nok.

Men men).

Så sånn var det.

Og da, så ble ikke Pia med opp til meg, i Leirfaret 4B vel.

Sånn som jeg husker det.

For jeg husker det, at det bare var Øystein og meg, som satt i sofaen der, og så på video, var det vel.

Så dukket det plutselig opp en hel gjeng der.

De var ledet av Arve aka. Bergen, fra klassetrinnet under meg.

En hel gjeng begynte å romstere på kjøkkenet, og fant masse burgere i fryseren under kjøleskapet, som de lagde.

(Jeg hadde vel tre frysere der, selv om jeg aldri brukte frysere omtrent.

Annet enn til is eller grandiosa, en sjelden gang).

Jeg sa til dem, at burgerne nok var gått ut på dato.

Men da ble de sure, og sa noe sånt, som at da gjør det jo ikke noe at vi spiser dem da.

Noe sånt.

(Jeg klarte vel ikke å lage burgere, på den her tiden, tror jeg.

Ulf Havmo og jeg, vi hadde laget eggerøre vel, en gang vel.

Og vi klarte å lage te.

Som vi syntes var godt, med masse sukker.

Men en gang, så var det ikke sukker, som stod i skapet, med salt.

Jeg trodde at det var sukker.

Så da spytta vi, når vi smakte teen, husker jeg.

Så det ble mislykka.

Etter det så spiste jeg vel stort sett bare Grandiosa der, tror jeg.

Ihvertfall fram til høsten etter dette, da jeg begynte å jobbe i en matbutikk, på CC, i Drammen, som het CC Storkjøp).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gjengen, (som var på 5-6 personer vel.

Som jeg bare kjente Arve aka. Bergen av vel.

Men jeg tror det var Berger-folk.

Siden de turte å gå inn der, mener jeg.

Enda jeg sa nok sa det, at festen var avlyst/ferdig, vil jeg nok tippe på.

Men men).

Den gjengen, de bare forsvant igjen, når de hadde lagd mat der da, og spist opp det meste av maten, som var i frysern under kjøleskapet der da.

Og det ble jo kjempemye oppvask.

Noe faren min klagde på, en gang han var opp i leiligheten der, i Leirfaret 4B, noen uker seinere da.

Og da kjefta faren min, og sa at jeg måtte vaske opp.

Men da svarte jeg det, at det var ikke min oppvask.

Men det var Bergen og dem sin, (som hadde ‘kræsja’ den avlyste festen min da).

Og en dag, når jeg kom hjem fra skole, (og muligens også jobb), i Drammen, høsten etter det her.

Så var all oppvasken på kjøkkenet, vaska opp da.

Men hvem som måtte ta den oppvasken, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min hadde sendt, (3-4-5 år før det her kanskje), to jenter, (Connie tror jeg muligens, og ei til vel), fra klassetrinnet over meg.

De hadde faren min sendt til meg, i Leirfaret 4B, en gang, husker jeg, for å ‘hjelpe meg å lage mat’.

Noe sånt.

De jentene, de sa det, at faren min hadde sagt det, til dem, at jeg var sånn, at jeg kunne sulte ihjel, foran kjøleskapet.

(Det var nok fordi at jeg var deprimert.

Og jeg var også litt bortskjemt.

OG likte å trøstespise.

Og jeg syntes ikke at kneipskiver med smør og hvitost, (som mora mi sa, istedet for gulost, av en eller annen grunn), var noe spesielt godt da.

Så hvis jeg ikke hadde noe god og lettvint mat, i huset, så var det ofte at jeg ikke spiste så mye da, må jeg innrømme.

For jeg hadde ikke så god matlyst da.

Det hendte ofte at jeg kasta matpakka, som faren min lagde, i søpla, da jeg gikk på barneskolen, husker jeg.

Etter kanskje å ha spist en brødskive, eller noe da.

For jeg mangla matlyst, før jeg begynte å jobbe på CC Storkjøp, husker jeg.

Jeg kunne noen ganger sitte en hel søndag vel, uten å spise noe særlig mat.

Og så gå ned til Haldis, om kvelden, for å se om det lå noe is i frysern der da.

Så jeg var glad i mat, som var lett å lage, og som jeg likte da, som Pizza Grandiosa og potetgull osv. da.

Og jeg klarte også å lage pizzasmørbrød, husker jeg.

(Det var brødskiver, som ble stekt i steikovnen, med topping fra en hermetikkboks, som het ‘Pizzasmørbrød’ da, var det vel, oppå da).

Så jeg klarte å lage mat.

Men jeg var veldig kresen da, i matveien, som tenåring.

Hvis det var mat jeg likte, så kunne jeg spise mye.

Men hvis jeg ikke likte maten, så var det ofte sånn, at jeg ikke spiste, i det hele tatt.

Brødskiver, det minnet meg kanskje for mye om skolen.

Hvor jeg mistrivdes, kjedet meg, og ble mobbet, husker jeg.

Så det var sjelden jeg spiste brødskiver, i Leirfaret 4B, må jeg innrømme.

Brødkniven der, den ble oftest brukt til å skjære opp Pizza Grandiosa-pizzaer, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Høsten 1988, så begynte jeg på Datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen.

Og jeg fikk meg også deltidsjobb, på CC Storkjøp, (en matbutikk), på Brakerøya, (ikke så utrolig langt fra skolen min), i Drammen.

Hva som skjedde, under dette skoleåret.

(Når jeg også var blåruss).

Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. november 2011