Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).
Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.
Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.
(En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
(En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.
Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.
Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).
Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.
(Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.
Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).
Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.
Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.
(Som jeg jobba sammen med, på den tida).
For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.
Men David Hjort ba meg alltid med på fester.
(Av en eller annen grunn).
David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).
Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).
Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.
For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.
Og han var jo åtte år yngre, enn meg.
(Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).
Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.
Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.
Så slo jeg ofte til på det, da.
Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.
Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.
Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.
Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.
For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.
Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.
Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.
For David Hjort er også flink til å overtale.
Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.
Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).
Men da sa jeg nei takk.
For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.
(Som ny butikksjef).
Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.
For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.
Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.
Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.
At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.
For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.
Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.
Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.
Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.
Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.
Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.
Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).
(Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.
Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).
Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.
Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt full, på denne gåturen.
(Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.
Hvem vet).
Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.
Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.
Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.
Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.
Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.
Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.
Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.
(Så hu kom seg i sikkerhet, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.
David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).
Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.
Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).
(Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).
Og da.
(Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.
På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).
Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.
Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.
Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.
Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).
Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.
Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.
Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).
Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).
Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.
(Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).
Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.
For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).
Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).
Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).
Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu dukka opp der vel.
Og både hu og jeg.
Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.
Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.
Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn.
Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.
Regner jeg med, ihvertfall.
Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).
Og da ble jeg litt flau, husker jeg.
For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.
Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).
Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.
Det er en slags standard personbil, liksom.
Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.
Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.
Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.
Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.
Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.
Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.
(Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).
Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
