Stikkord: Pia Ribsskog
-
Det er vel derfor at jeg ikke burde ha lånt penger til Eva Olsen, (fra Min Bok 2), fordi at hu er en djeveldyrker, (eller noe sånt), vel
PS.
Jeg lurer på om det her er han typen, til Eva Olsen.
Han som søstera mi, (Pia), sa om, at jobba i Se og Hør.
Hm.
Hvem vet.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg
Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.
Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.
Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.
(For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).
Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).
Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).
(For jeg hadde bensin på bilen.
Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).
Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).
(For jeg hadde penger i lommeboka, da).
Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).
Så det var jo nesten komisk, må man vel si.
Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg nærmet meg Gøteborg.
Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).
Ei pen, svensk dame.
(I slutten av tenårene, vel).
Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.
Og så veiva hu med begge armene til meg, da.
Som for å hilse, (eller noe sånt), da.
Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.
Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.
Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).
Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.
(Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.
Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).
Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).
Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).
For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.
Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.
Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.
Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.
Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.
Så som den økonomen jeg er.
Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.
Når jeg først var innom der, liksom.
Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).
Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.
Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.
Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).
For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.
(Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).
Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.
Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.
Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.
Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.
(Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.
For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).
Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.
(Noe sånt).
Men som den økonomen jeg er.
Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.
Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.
Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).
Det kosta tre-fire hundre kroner, da.
Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.
(Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.
Noe sånt).
Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.
(For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).
Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.
Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.
Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.
Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).
Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.
Men det var kjedelig, husker jeg.
Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).
Jeg kjeda meg litt der, da.
Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.
Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).
Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).
Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.
Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).
Som tok av meg jakka mi, da.
På fransk maner, vel.
Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.
Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.
Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).
Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).
Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.
Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).
Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.
Så dette var vel kanskje en klubb, da.
Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.
Og det var visst ikke lov å røyke der.
(For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.
Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).
Så da jeg begynte å røyke der.
Og tippet asken fra røyken, på gulvet.
(Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).
Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.
(Med trikken muligens, vel).
Uten å bli kjent med noen, da.
Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.
Så jeg bare pissa i vasken der, da.
(Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.
Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).
Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).
Hu kom inn på rommet mitt, da.
(For å rydde, eller noe sånt, vel).
Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).
Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).
Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).
(Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).
Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.
I Gøteborg.
(Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).
Og jeg gikk også i en klesbutikk der.
Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).
Som jeg aldri brukte, vel.
Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.
Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.
Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.
Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.
En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).
Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).
Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.
Så kom det noen bak meg, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.
Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.
(For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).
Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).
(Eller hva man skal kalle det).
Like etter at den døra gikk i lås, da.
Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 123: Bryllupet til Tommy og Ellen fra Fredrikstad
Sommeren 2002.
Så dro også Pia meg med ned til bryllupet til vår fetter Tommy, (fra Bergeråsen), og ei Ellen, fra Fredrikstad, (husker jeg).
Axel er jo bare halvbroren vår, så han er ikke i slekt med Tommy.
Så han var ikke med, da.
Og Pia lot også Daniel være igjen hjemme.
Så det var bare Pia og meg som kjørte nedover, da.
Og en gummilist, i overkant av frontruta, på Sierra-en min.
Den hadde løsna, natta før jeg skulle kjøre ned til Fredrikstad, da.
Så den måtte jeg feste med en teipbit, (eller noe sånt), var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg stoppa, på en bensinstasjon, langs Mosseveien, (eller noe sånt), vel.
Så var det noen folk som sa navnet mitt, vel.
Og det skjønte jeg seinere, at det var Kjetil Carlin og Ola Uglum vel, (fra Bergeråsen).
Men de gutta, de hadde vokst så mye, på de 15-20 åra, som hadde gått, siden jeg hadde sett dem sist.
Så jeg hadde ikke sjangs til å kjenne dem igjen, da.
(Selv om de vel kjente meg igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg, vi skulle dele et rom da, på en folkehøyskole, som lå nede i Fredrikstad/Rolvsøy-distriktet der, da.
Og der skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem ligge over og.
Så dem forklarte vel hvem dem var og sånn, utafor den folkehøyskolen da, (må det vel ha vært).
Og så tok noen av oss folka, som skulle ligge over, på den folkehøyskolen, da.
Vi tok en maxi-taxi, (eller noe sånt vel), til kirka da, (var det vel).
Og da så vi det, at faren min og Haldis.
De stod utafor rød, HiAce-aktig varebil.
Og skifta, da.
Så de var jo halvnakne da, (mener jeg å huske).
Så det var jo rimelig flaut da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove var ved kirka der også, vel.
Og han skulle prate med ‘Erik og Pia’, husker jeg at han sa, til noen av sine nærmere slektninger vel.
Og da kommenterte Pia det, (husker jeg).
For det var det som ungene på Østre Halsen pleide å rope.
(Før Axel ble født).
Når de lurte på om Pia og jeg ville bli med ut å leke, da.
(Da vi bodde i Storgata der, på Østre Halsen, i 1974 og 75, vel.
Noe sånt).
Ove, som på den her tida var sammen med ei Lene, som han hadde blitt kjent med, mens han studerte, (på en lærerhøyskole, eller noe), i Kristiansand, vel.
(Ei Lene som ville bli med han til Oslo, vel.
Men som han ikke hadde tatt med seg, til bryllupet, til Tommy.
Noe som kanskje var like greit.
Siden hu døve kusina vår også het Lene, da).
Han sa at Tommy hadde blitt litt ‘tjukk’, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Susanne, hu var sammen med en ganske svær kar, vel.
Og hu fortalte meg at hu studerte det samme som jeg skulle begynne å studere.
Nemlig bachelor IT, da.
Men Susanne, hu gikk på en høyskole, i Østfold, (et eller annet sted), vel.
Og ble sur på mora si Inger da, (husker jeg).
Siden Inger hadde sagt at de ikke hadde noe bachelor IT-studie, ved HiO, da.
Men det studiet var kanskje relativt nytt, da.
(Det er mulig).
Susanne lurte også på hvorfor jeg ikke hadde kommet i konfirmasjonen hennes.
Men Susanne var jo på den her tida, i 20-åra.
Så konfirmasjonen hennes, den må ha vært nesten ti år tidligere, vel.
(Mens jeg var i Geværkompaniet, var det vel).
Men jeg måtte svare som sant var.
At jeg ikke hadde blitt invitert.
(Jeg hørte først om konfirmasjonen til Susanne, etter at den hadde vært.
Av Pia, da.
Som sa at ‘alle’ hadde spurt etter meg der.
Men når dem ikke inviterer meg, så kan dem vel ikke regne med at jeg skal dukke opp der heller, (mener nå jeg).
Så hva som gikk galt der, det veit jeg ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Filletanta mi Inger, (som er mora til Ove, Heidi, Susanne, Øystein og Benedicte).
Hu spurte meg seinere på kvelden: ‘Hva med Øystein, da?’.
Når jeg fortalte det, at jeg skulle slutte som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å studere igjen, da.
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For det syntes jeg at ble som noe dumt.
For Øystein (Olsen), han hadde jo sine faste vakter, på Rimi Langhus.
Så det var jo ikke sånn, at han mista dem, selv om jeg slutta å jobbe der.
Det er jo ikke sånn det fungerer, i arbeidslivet, liksom.
Så da syntes jeg at tante Inger var dum, (husker jeg).
(Men jeg sa ikke noe, da).
Men hvordan det gikk med Øystein Olsen, på Rimi Langhus, etter at jeg slutta der.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Heidi, hu sa forresten det, før vi gikk inn i kjerka der, vel.
At hu syntes at den nye hårfrisyren min var fin, da.
(Noe sånt).
For jeg hadde nemlig klipt meg, ikke så lenge før det her.
Og da hadde en frisør, på Oslo City, (hvis ikke det var i Arkaden), forandret frisyren min, da.
Sånn at håret gikk mer nedover enn til sida, da.
(Men jeg pleide å ha litt hårgele, (såkalt Pearl Styler), i det, da).
Og jeg syntes selv også at det var greit å prøve å ha en litt ‘kulere’ frisyre, da.
Siden jeg jo skulle begynne å studere igjen, og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, (faren til brudgommen), han hadde ikke dukket opp i bryllupet der, (husker jeg).
For han hadde visst fått dårlig hjerte, (eller noe), sa han faren til bruden da, (når han holdt tale).
Men kona til Håkon, (nemlig Tone).
Hu sa det, at Håkon var litt som (bestemor) Ågot, nemlig at han var litt nervøs og sånn.
Så det var derfor at han ikke hadde dukka opp, i sin sønns bryllup, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Brudens far, han fortalte også det, at brudeparets felles interesse.
Det var å se fotball på TV, da.
(Noe sånt).
Og han sa også det, at det var indrefilet, som ble servert, som middag.
Og ikke ytrefilet, (som det stod, i ‘menyen’), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og seinere på kvelden der.
(Var det vel).
Så ‘babla’ jeg igjen litt med Susanne da, (husker jeg).
Og jeg spurte henne om hu fortsatt klarte å prate som Donald, da.
(Som hu hadde hu gjort, en gang, som ungjente, i ‘heimen’ deres, i Son, da.
Som jeg muligens har skrevet om, i en av de tidligere Min Bok-bøkene).
Og da begynte Susanne å kvekke litt som Donald, da.
Så da hadde jeg liksom arrangert litt underholdning der jeg og, (syntes jeg nesten).
Så det var nesten som i bryllupet til Elin og Magne Winnem, da.
(Hvor jeg jo var forlover).
For der var det jo også underholdning, (husker jeg).
Selv om det ikke var noe særlig å drikke på der, da.
Noe det vel var en del av, i bryllupet til Tommy og hans Ellen, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
For dette husker jeg ikke helt nøyaktig lenger nå, for å være ærlig).
Men jeg fikk ihvertfall en røykpakke, (eller om det var to), utpå kvelden der, (husker jeg).
Av brudeparet Tommy og Ellen, da.
Som var edrue og alvorlige, (syntes jeg nesten).
Og de virka ikke så glade i å prate om fotball likevel, (som jeg hadde fått inntrykk av, fra faren til bruden sin tale da), mener jeg å huske.
(Så brudens far kjente dem kanskje ikke så godt likevel, da.
Det er mulig).
Men det var liksom bra service, da.
(Må man vel si).
Å få en røykpakke, av brudeparet, når man hadde gått tom for røyk, på bryllupsfesten, liksom.
Og Susanne, hu ville så ha noen røyk av meg, husker jeg, at Pia sa.
Så Susanne fikk tre røyk av meg da, (var det vel), fra den røykpakka, til Tommy og Ellen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen.
Så fløy ungene til Lene, under bordet der, (og sånn), husker jeg.
Og jeg mener at jeg overhørte det, at tante Tone sa det, til søstera si.
At et eller annet skulle skje med meg snart, (eller noe sånt).
Og seinere på kvelden, så ville både faren min og tante Tone ha en prat med meg, (i fylla), da.
Og jeg husker ikke så mye, av det faren min sa.
Men tante Tone, hu sa det, at jeg godt kunne ha ‘heimen’ til henne og onkel Håkon, på Bergeråsen, som et slags reserve-hjem, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Men det syntes jeg at hørtes litt ‘klamt’ ut, (husker jeg).
For det pleide alltid å være så mye hormoner osv., i lufta, i den heimen der, (syntes jeg at det virka som).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake, til den folkehøyskolen.
(Som vi tok en maxi-taxi til, eller noe sånt, vel).
Så skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum, på byen, da.
Men jeg sa at jeg ikke gadd det, (husker jeg).
(For jeg hørte at faren min sa til noen på det bryllupet, at han ikke likte han Kjetil Carlin, var det vel).
Men jeg husker det.
At med en gang som han Kjetil Carlin, Ola Uglum og en til, gikk ut av taxi-en.
Så gikk han Kjetil Carlin, (var det vel), rett inn i en Fredrikstad-kar, da.
Så de Bergeråsen-gutta, de var jo ute etter bråk, i Fredrikstad, virka det som.
Og tilbake på folkehøyskolen.
Så var det nachspiel, da.
Og jeg mener å huske at jeg prata med et par, (blant annet), som hadde vært i kirken, da.
Og jeg har lurt på om hu dama, i det paret, var djeveldyrker.
For hu gikk barbeint i kirka da, (husker jeg).
Og seinere, så dukka Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem også opp der, da.
Og jeg spurte dem vel hvorfor dem hadde begynt å bråke og sånn, når de gikk ut av taxi-en, da.
Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.
Og de spurte om jeg hadde vært butikksjef, (og sånn), da.
Og jeg forklarte at jeg hadde vært butikksjef på tre Rimi-butikker da, i Oslo og Follo.
Og det viste dem visst ikke, at jeg hadde vært butikksjef, på så mange Rimi-butikker, da.
Og jeg fikk også en Smirnoff Ice-flaske, (som var ganske ny, i Norge, på den her tida), av han Kjetil Carlin, da.
(Som pleide å spille fotball, i hagen min, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, under oppveksten), cirka tjue år før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Carlin og Ola Uglum.
De fortalte det, at de også hadde bodd på St. Hanshaugen, da.
(Det samme stedet, hvor jeg bodde, i Oslo, da).
Og at de pleide å gå på et utested, som het XO, (eller noe sånt), i Rosenkrantz gate da, (var det vel).
Før Kjetil Carlin så plutselig gikk og la seg, vel.
Og jeg var vel den som gikk sist og la meg cirka, vel.
Så jeg sov lenge dagen etter, da.
Og da ville Pia sitte på med Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem, tilbake inn til Oslo, da.
Så jeg befant meg plutselig fyllesyk og aleine, i Fredrikstad, da.
På søndagen.
Midt i sommerferien min.
Så jeg kjørte i uedru tilstand, (må man vel kalle det), ned til Fredrikstad sentrum, da.
(For faren til bruden, (lurer jeg på om det var, ihvertfall).
Han satt og ‘babla’ om at søstera mi hadde dratt før meg, (eller noe sånt).
Inne i gangen, på den folkehøyskole, da.
Så jeg måtte nesten komme meg ut derfra, jeg og da, syntes jeg).
Hvor jeg så gikk på McDonalds, da.
Og jeg gikk også litt rundt på kaia der, (i Fredrikstad), og sånn.
Mens jeg venta på å bli edru nok til å kjøre videre, da.
(For jeg følte meg ikke bra da, husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte at han Diplom Is-sjåføren, som pleide å levere is, til Rimi Langhus.
(Og som pleide å ‘bable’ om at han hadde en båt som han likte å kjøre med på fjorden, osv).
At han satt på en pub, ved havna, i Fredrikstad der, og lurte på hva jeg, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus), dreiv og surra med, i Fredrikstad, da.
(Noe sånt).
Og jeg syntes at jeg ville virka litt dum.
Hvis jeg bare hadde kjørt aleine, tilbake igjen, til Oslo, da.
Så jeg bestemte meg for å ta meg en tur til Sverige, da.
(Siden jeg ikke var så langt unna da, liksom).
Og på Nordby Supermarked, (var det vel).
(Rett over grensa der).
Så hadde de tilbud på indrefilet da, (husker jeg).
Så det var kanskje derfor at menyen var feil, i bryllupet, til Tommy og Ellen, da.
Siden brudens far hadde funnet ut at indrefilet var billigere enn ytrefilet liksom, i Sverige, den uka, da.
(Tenkte jeg ihvertfall for meg selv, da.
Mens jeg nesten humret, vel.
Over at denne bryllupsmiddag-gåten, muligens var løst, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag
Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.
Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).
Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.
Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).
Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.
(Like utafor bomringen der, vel).
For å få leiet en bil, da.
(Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.
Noe sånt).
Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.
Og Pia ga meg fem gram hasj.
Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.
For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.
(Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.
For Glenn Hesler han drakk aldri, da).
For søstera mi røyka jo hasj.
Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så opp til Slemdal.
(Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).
For å hente Axel, da.
(Utafor den blokka han bodde i).
Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.
(Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).
Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.
Og da fortalte jeg det, i bilen, da.
For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.
Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.
(Hvem vet).
Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.
For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den bilen som jeg hadde leid.
Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.
Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).
Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.
Så da vi kom fram til Gurvika.
Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.
For å orientere meg litt, da.
For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.
Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).
For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.
(Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).
Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).
Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.
For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.
Selv om hu ikke hadde lappen selv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.
Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).
Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.
Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).
(For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.
Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).
Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.
Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).
Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av talene, så husker jeg ikke så mye.
Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.
Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.
For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.
(Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).
For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.
Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.
(Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).
Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.
Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).
For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.
Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.
Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).
Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.
Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).
For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.
På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.
Og da vi skulle kjøre derfra.
(For Pia, Daniel, Axel og jeg.
Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.
Ute i Kvelde, da).
Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).
Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.
For å øve litt på engelsken min, da.
Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.
Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.
Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.
(Når jeg snakka engelsk, da).
Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).
Og litt snobbete, vel.
For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.
(Noe sånt).
Og dagen etter, så ble jeg vekket.
Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).
For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.
Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).
(Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).
Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).
Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.
Ut til Nevlunghavn, da.
Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).
At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.
For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.
At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.
Og på veien ut til Nevlunghavn.
Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).
Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.
Og denne kjøringa, til onkel Martin.
Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel, (husker jeg).
(Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.
Og Unse lurte på hva som foregikk.
Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.
(Noe sånt).
Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.
(Noe sånt).
Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.
Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.
(Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).
Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).
Mellom Danmark og England, (husker jeg).
Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.
De var triste, da.
Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før vi dro derfra.
Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.
Som stod parkert foran bilen min, vel.
Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.
For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.
Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).
Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).
(Dagen før, vel).
At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.
(Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).
For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.
(Nemlig Min Bok-bøkene).
For å liksom prøve å forklare om det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).
Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).
(For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.
Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.
For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.
(Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.
(Noe sånt).
Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).
Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.
Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).
Så kunne en person bli sinnsyk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).
(Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.
For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.
Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.
(Noe sånt).
Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.
Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).
De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.
(Husker jeg).
Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.
Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.
(Noe sånt).
Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.
Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.
Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.
Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.
Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien tilbake til Oslo.
Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).
(Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).
Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.
Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.
(Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.
Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).
Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.
For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Husker jeg.
For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.
Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).
Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.
Som skulle tulle med meg, da.
Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.
(Hvem vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom inn til Oslo.
Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).
For jeg kjørte jo en leiebil.
Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.
Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.
Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.
Og ikke fra Bærum-sida, liksom.
Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.
Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.
Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.
Og det sa Axel at var greit, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.
Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.
Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.
Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.
Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.
Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.
Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.
Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.
For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.
Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.
(Selv om jeg mener å huske det.
At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.
Etter middagen, på Gurvika der, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?
(Hvem vet).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.
Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.
Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.
(På #blablabla, må det vel ha vært).
At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.
Så fikk han ta det med henne selv, da.
(For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 121: Mer fra år 2002
Jeg var vel sykmeldt, fra Rimi, i cirka tre måneder, vinteren og våren 2002.
Og jeg brukte disse månedene til å få meg nytt førerkort, (for det gamle var jo stjålet).
Og jeg ordna med søknad til studier, (via samordnet opptak).
Og jeg syntes etterhvert at IT ble litt kjedelig.
Så jeg satt et media-studie, ved journalisthøyskolen, øverst.
Men da jeg skulle levere søknadsskjemaet mitt, til samordnet opptak.
(Som holdt til på Bislett der, i HiO sine lokaler der, vel).
Så var det en kar i 50-åra der.
Som bare sa at jeg ikke hadde bra nok karakterer, (eller noe sånt), til å studerer media, da.
Og så strøyk han det valget, fra skjemaet mitt, da.
Men dette skulle jo egentlig ha blitt behandlet av samordnet opptak, har jeg tenkt seinere.
Så om han ‘gubben’ var fra CIA, eller noe?
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg var sykmeldt, fra Rimi.
At tante Ellen, kom på besøk, (fra Sveits), til min søster Pia, (i Trømsøgata), da.
Og da ble jeg også invitert, på besøk, til Pia da, (mens tante Ellen var der).
Men det var et deprimerende besøk, husker jeg.
For tante Ellen hadde skrevet et dikt, på toget, til Norge, (var det vel).
Om nordmenn som dro til Svinesund, (for å handle), og sånn, da.
Og det var jo bare surr det som tante Ellen hadde diktet, (syntes jeg).
Så hu ga jo inntrykk av å være fullstendig sinnsyk, (husker jeg).
Og jeg prøvde liksom å le litt, av tante Ellen, til Pia, da.
Mens Pia var inne på kjøkkenet der, (må det vel ha vært).
(Og tante Ellen satt i stua, da).
Men Pia, hu bare skar en alvorlig grimase, (var det vel).
(Og ville liksom ikke komme seg på bølgelengde, da).
Så etter det her besøket mitt, hos Pia.
Så ble jeg så deprimert, siden tante Ellen hadde skrevet noen slags sinnsyke dikt da, (må jeg vel kalle det).
Som hu leste opp for meg.
Så jeg orka ikke å kjøre Sierra-en min hjem, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).
Så jeg bare gikk hjem, da.
Og så gikk jeg tilbake til Sofienberg der, en ukes tid seinere, (eller noe sånt), vel.
Og henta bilen min, da.
(For jeg var jo sykmeldt, på den her tida, så jeg brukte jo ikke den bilen så ofte, akkurat.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg var litt deprimert, på den her tida.
Og siden at mora mi hadde gått for å være sinnsyk.
Og siden jeg ikke var helt klar, for å dra tilbake til Rimi igjen, etter å ha vært sykmeldt, i en måned eller to.
Så fikk jeg en måned lenger sykmelding, for å ta noen skriftlige tester, for å sjekke om jeg hadde noe sinnsykdom, (eller noe sånt), da.
Men de testene, de virka bare dumme for meg, (husker jeg).
Men jeg fikk meg ihvertfall noen uker lenger fri, før jeg skulle begynne å jobbe igjen, som butikksjef da, våren 2002.
Og så slutta jeg som butikksjef, sommeren 2002.
Og da, så var avtalen min det, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, i Rimi, ved siden av studiene, da.
For jeg bodde jo i Rimi-bygget.
Og der ble jo husleia trukket fra lønns-slippen min.
Så jeg måtte jo nesten jobbe i Rimi, hvis jeg skulle fortsette å bo der, da.
Og jeg var litt sliten og utafor, (på den her tida).
Så å flytte, det ble liksom som et ‘prosjekt’, da.
Og det var også vanskelig å finne billige leiligheter.
Jeg var og så på et rom, ved Frognerparken.
Og jeg hadde egentlig avtalt å flytte dit, med et eiendomsmegler-firma.
Men det rommet var så lite, da.
At det var som et hamster-bur cirka, (for å si det sånn).
Så jeg ringte seinere og hørte om det var greit, at jeg droppa det, da.
Og det var greit da, sa eiendomsmegler-firmaet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle få kontrakt, som låseansvarlig.
Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.
At jeg kunne få en kontrakt, hvor jeg fikk ubekvems-tillegg, men lavere lønn.
Og en annen kontrakt, hvor jeg ikke fikk ubekvems-tillegg, men litt høyere lønn.
Og da valgte jeg det siste, da.
For jeg likte jo å jobbe om kveldene.
Og hvis jeg skulle hatt ubekvems-tillegg, så hadde jeg kanskje ikke fått jobbet så mye, som jeg ville da, (tenkte jeg vel).
(Noe sånt).
Og jeg fikk også innvilget et års permisjon, (var det vel), fra jobben min som butikksjef, da.
I tilfelle at det ikke skulle funke, at jeg studerte, da.
For jeg var litt stressa, på den her tida.
For det er mye å tenke på, hvis man jobber som butikksjef, da.
Så jeg var ikke sikker på hvordan overgangen til studier ville bli.
Så jeg prøvde liksom å få til sånne back-up-planer, da.
Så jeg hadde reserveplaner både i Rimi, og når det gjaldt studiene, da.
Siden jeg fikk permisjon fra Rimi.
Og siden jeg gikk bachelor IT, ved HiO IU.
For der kunne man jo få en høgskolekandidat-grad, etter to år.
Og jeg hadde jo nesten en kandidat-grad, fra NHI, (i informasjonsbehandling, som har mange av de samme fagene, som et IT-studie).
Så det skulle mye til, om jeg ikke skulle klare å få meg en sånn høgskolekandidat-grad, (selv om jeg var overarbeidet, på den her tiden da), tenkte jeg.
Og jeg ville gjerne ha det litt roligere, en stund.
Før jeg begynte å hive meg på ‘rotte-racet’ igjen, liksom.
Derfor ville jeg studere et par-tre år, da.
For jeg var litt lei, etter fire slitsomme år, som butikksjef, i Rimi.
Hvor jeg ble tulla med, da jeg jobba på Rimi Kalbakken, blant annet.
Samtidig, så syntes jeg at det ble litt dumt, å søke på jobber.
Hvis jeg ikke hadde en grad.
Så det at jeg studerte ved HiO IU, det var liksom som at jeg fullførte noe jeg begynte på, da jeg begynte å studere ved NHI, høsten 1989, (tenkte jeg), da.
Og 1989, det var jo tretten år siden, i år 2002.
Så mine dataferdigheter var litt utdaterte, da.
Så det hadde virka litt dumt kanksje, hvis jeg søkte jobber, i 2002, når jeg hadde studert data, på NHI, før NHI begynte å lære bort web-design, for eksempel.
For internett, det kan jeg ikke huske at ble nevnt engang, på den tida, som jeg studerte, ved NHI.
Så mine dataferdigheter, de var rimelig utdaterte, i 2002 da, (for å si det sånn).
Og det var også sånn, at arbeidsmarkedet, så lyst ut, for datafolk, utover på 2000-tallet.
Så da jeg begynte å studere IT, (høsten 2002), så så det ut som at jeg kunne gå mot en jobb, med cirka en halv million i årslønn kanskje, to-tre år seinere, da.
Så dette med IT-studier, ved HiO IU, det virka smart på flere måter, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø
Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.
Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.
Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.
For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.
For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.
(Noe sånt).
Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.
Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.
Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.
(Noe sånt).
Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.
Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da
(Noe sånt),
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.
Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.
Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.
Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.
Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.
Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).
For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.
(Noe sånt).
Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.
Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.
For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.
Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.
Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.
Til jeg kom fram til Holmsbu, da.
Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.
Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.
At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.
(Som da timene begynte, på skolen).
Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.
Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).
Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.
Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.
Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.
Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.
Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.
(Når vi skulle gå til graven, da).
Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.
Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.
Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.
Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.
For ting funker ikke der, kan man se.
Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.
Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.
For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.
Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).
Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.
Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.
(Foran en nesten helt full kirke, da).
For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.
Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.
Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.
Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.
Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).
(Eller noe sånt).
Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For Daniel er jo født i 1995.
Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).
Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.
Med andre ord høsten 2001, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.
For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.
For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.
For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.
Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.
Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.
Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.
(Og ikke stapp full.
Som man vel nesten må si, at den var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.
Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.
Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.
(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.
Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.
Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.
(Noe sånt).
Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).
Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).
(Virka det som for meg, ihvertfall).
At hans sønn Tommy.
Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.
Og at han hadde fått seg Audi, da.
(Muligens som firmabil, vel).
Og da kom vel onkel Runars kone.
Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).
Med et slags utbrudd, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).
(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).
Mens hu nesten lo samtidig, vel.
Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.
Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.
(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.
Og som het Bergstø, da.
Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.
(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.
Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.
Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).
(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).
Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.
Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.
Noe som vel var litt merkelig.
Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.
Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.
(Som man vel sier).
Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.
(Må jeg vel si).
‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.
Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.
Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.
(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).
Så sånn en det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.
I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.
Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).
De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.
(Noe sånt).
Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.
De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.
(Noe sånt).
Så hvis det er riktig.
Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.
For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.
Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.
Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.
Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.
Noe sånt.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Otto kokte kaffe, for gjestene.
Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.
‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.
Og da snakka jeg til onkel Håkon.
Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.
(Noe sånt).
For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.
(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).
Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).
Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.
Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.
(Som ble kjempesint, på meg, vel.
Av en eller annen grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.
Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).
Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.
Og mens alle stod flokka rundt han, vel.
Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.
Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.
For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.
Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.
Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.
(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),
For det var vel en ganske skyfri dag, vel).
Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.
Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.
Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.
Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.
(Noe sånt).
Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.
Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.
At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.
Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.
Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.
(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).
Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.
(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).
Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.
Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.
(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.
Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.
De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.
Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.
Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.
(Må det vel ha vært).
Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.
Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.
(Har jeg lest på nettet).
Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.
Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).
Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.
(Mener jeg å huske, fra oppveksten).
Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.
Så at han var Holmsbu-maler.
Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
