johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

    13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

    Bilen min var på verksted, (husker jeg).

    Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

    Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

    Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

    Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

    Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

    Men jeg så ikke noen kjente, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

    At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).

    Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

    Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

    I kirken, som var ganske full, da.

    Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

    For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

    Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

    ‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.

    (For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

    Skulle bæres til graven.

    Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

    Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

    At jeg skulle være med å bære båren, da.

    Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

    Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

    Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

    (Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

    Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

    Så sa Christell til meg det.

    At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

    Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

    Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

    Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

    Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

    Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

    Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

    Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der.

    Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

    Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Jeg ble jo helt satt ut av det her.

    Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

    Noe år før det her.

    Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

    At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

    (Noe sånt).

    Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

    For noe sånt har aldri jeg gjort.

    Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

    Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

    For det var liksom som at tiden frøys, da.

    Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

    (Med hver vår halvliter, vel).

    I Karl Johans gate, Oslo.

    En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

    For dette var vel på ettermiddagen, vel.

    Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

    For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

    Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

    Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

    Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

    Som Christell ville gå til, vel.

    Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

    (Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

    Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

    Så jeg kunne liksom prate til Pia.

    Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

    For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

    Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

    Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

    På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

    Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

    At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

    Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

    Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

    Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

    Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

    (Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

    Og det var nytt for meg da, husker jeg.

    Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

    Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

    Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

    Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

    For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

    Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

    Og Pia og jeg gikk også ut.

    For å ta en røyk, vel.

    Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

    Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

    Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

    Men jeg fikk sagt noe om det.

    Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

    Det var lettere det, liksom.

    Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

    Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

    (I en bar der, vel).

    En der jeg hadde sitti, da.

    Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

    Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

    Og en plombe falt ut, av tanna, da.

    Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

    Men da den dagen kom.

    Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

    Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

    (Med Sierra-en min, da.

    Som var tilbake fra verkstedet, da).

    Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

    Men da sa onkel Runar det.

    At når jeg var så mye forsinka.

    Så kunne jeg bare glemme den timen.

    Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

    Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

    Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

    Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

    På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

    For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

    Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

    For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

    Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

    Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

    Som sa at faren min og brødrene hans.

    Hadde sitti oppe lenge, natta før.

    Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

    Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

    Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

    Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

    På vei ut av det lokalet, vel.

    Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

    (Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

    Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

    Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

    For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

    Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

    Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

    For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

    (Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

    Og Pia ville bli med, da.

    Og da jeg ringte Ove tilbake.

    Og sa det, at Pia og jeg ble med.

    Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

    Så det besøket ble aldri noe av, da.

    Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

    Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

    Da han ringte og ‘babla’ om det her.

    For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 74: Bryllup i Hallingdal

    En gang, sommeren 2000, så ble det til, at jeg måtte kjøre opp Hallingdalen igjen, husker jeg.

    For Pia hadde fått meg til, (i et stresset øyeblikk, må man vel si), å si ja til å bli med, på bryllupet, til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata.

    Som de skulle ha langt oppe i Hallingdalen, (på et hotell høyt oppe i en dalside der), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte forbi avkjøringa til Vassfaret der.

    (Et stykke opp i Hallingdalen, da).

    Så fortalte Pia meg det, at Nina Monsen var død, (husker jeg).

    Og det var som et sjokk for meg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia litt mer om det her vel.

    Og da sa Pia det, at: ‘Kjente du henne så bra, da?’, (eller noe sånt).

    Men jeg gadd jo ikke å fortelle Pia, om den gangen som Nina Monsen hadde sugd meg og latt meg pule henne, i stua og på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4 der, da.

    For noen ting vil man vel ha for seg selv og, liksom.

    For Pia kan liksom være litt vel sånn svett eller klam noen ganger da, synes jeg.

    Så hun er vel ikke den første personen, som jeg ville ha pratet med, om damer og sex liksom, (mener jeg).

    Og dessuten, så satt jo Pia sin lille negersønn Daniel, i baksetet.

    Så da kunne jeg jo nesten ikke ha prata noe, om hva Nina Monsen og jeg dreiv med, den seine høstkvelden, i 1988, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til ‘Dalom’ der.

    Så kjørte vi først innom en bensinstasjon, for å kjøpe noe mat og bensin og sånn, da.

    Og Pia sa det, at hu vanligvis ikke spiste svinekjøtt.

    Men at hu likte å kjøpe seg en pølse, når hu var borte hjemmefra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til hotellet.

    Som lå helt oppe i en høy og bratt dalside, da.

    Ikke så langt fra den bensinstasjonen der.

    Så hadde ikke Pia tatt med seg nok klær, da.

    Så hu ville låne en skjorte av meg da, (husker jeg).

    Og det var en blå Gant tennisskjorte, som jeg hadde kjøpt på VIC, på Oslo City.

    Etter å ha fått et gavekort, til den butikken, i julegave, av nettopp søstera mi, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at en hel gjeng av oss, satt i en stor stue, på det hotellet, på fredagskvelden, da.

    Og at Pia satt ved siden av en svær bamse av en kar, fra Berger, ved navn Tom Bråten, da.

    (Som jeg også har skrevet om, i Min Bok, vel).

    Og at Tom Bråten begynte å flørte med Pia, da.

    Tom Bråten sa noe sånt som at: ‘Keiko er en hval’.

    Og Pia sa da: ‘Spekkhogger’.

    Og Tom Bråten sa da: ‘Sa du sprekk-hogger?’.

    (Noe sånt).

    Så Pia og Tom Bråten, de råflørta skikkelig da, mens en hel gjeng, (inkludert faren min), satt og så på, da.

    Mens Pia og Tom Bråten prata om sprekk-hoggere, og mens Tom Bråten hadde henda sine, på min Gant tennisskjorte da, som Pia hadde på seg.

    Og jeg var ikke så nøye på hvem søstera mi flørta med egentlig.

    For jeg hadde jo sett henne sammen med den mest goofy-e fyren i Svelvik.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Og også sammen med masse negre inne i Oslo, da.

    Men jeg syntes vel kanskje at ble litt vel mye av det gode, når Pia og Tom Bråten, liksom satt og råflørta sånn, rett foran trynet på meg, og mange andre folk, da.

    (Ihvertfall siden dem satt og liksom grisa med min tennisskjorte og, da).

    Så jeg sa til Tom Bråten, med en vennskapelig tone da, (vil jeg vel si).

    At: ‘faren sitter der og broren sitter der og du tuller med søstera’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Tom Bråten gæern, husker jeg.

    Og lurte på hvem som skulle stoppe den her tullinga, da.

    Om det var faren eller broren.

    Og faren min satt der og så ned, og sa noe sånt som at: ‘Jeg har aldri hatt noe imot deg jeg Tom’.

    Så faren min syntes visst at den her råflørtinga var grei, da.

    Og han holdt visst med Tom Bråten, da.

    Og da skulle vel Tom Bråten begynne å diskutere mer med meg, da.

    Men en som het Frank vel, (som hadde dukka opp litt seinere enn de andre, mens jeg tilfeldigvis var i resepsjonen der, for å spørre om noe, og da samtidig fikk forklart han Frank, at vi som skulle i det bryllupet, vi satt der og der da), han fikk roa ned han Tom Bråten litt, da.

    Så han gikk imellom da, må man vel si.

    Men jeg hadde jo egentlig bare sagt en vennskapelig kommentar, liksom.

    Så jeg syntes at han Tom Bråten var litt vel aggressiv da, (må jeg vel si).

    Og hvorfor søstera mi absolutt skulle ha på seg min tennisskjorte, den her kvelden, det skjønner jeg vel ikke så mye av ennå, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell forsvant vel ganske fort i bingen, på fredagen, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at hu var der, da Tom Bråten og jeg kjegla, ihvertfall.

    Og Pia gjorde seinere et poeng av det, at nesten alle gikk å la seg tidlig, på fredagen, fordi at de ville se pene ut, i bryllupet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, nede i Geilo sentrum da, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Og jeg husker at Christell babla om noe greier, på hotellet, (før Pia, Daniel og jeg kjørte ned til ved kirken der), da.

    Men jeg husker ikke hva det var, som Christell babla om, da.

    Og jeg tror at faren min og Haldis ville sitte på med meg, ned den dalsida, ned til kirken, da.

    For de hadde tatt toget til Geilo, (og ikke kjørt), av en eller annen grunn, da.

    Men jeg lot som at jeg ikke skjønte noe, og spurte ikke om faren min og Haldis om de ville sitte på, ned til kirken, da.

    På grunn av omsorgssvikten deres på 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og jeg var vel også litt skuffa, over faren min, fordi at han hadde vært så ettergivende, ovenfor Tom Bråten, under den her kjeglinga, angående oppførselen til søstera mi, kvelden før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter seremonien i kirka.

    (Som jeg ikke husker så mye fra).

    Så husker jeg at jeg kjørte innom den bensinstasjonen, i Geilo der, (med Pia og Daniel i bilen), før jeg kjørte opp til hotellet igjen, da.

    (For jeg hadde jo så mye penger, å bruke på alt mulig.

    Etter at jeg fikk alle de pengene, etter mora mi, et drøyt halvår før det her, da.

    Så jeg sløste kanskje litt mye, på den her tida.

    Det er mulig).

    Og jeg lurer nå på om den bensinstasjonen kan ha vært den samme, som den bensinstasjonen, som jeg noen ganger pleide å handle på, den ferien, som vi var på Highland Hotel der, i Geilo, jula 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under bryllupsmiddagen, så så et sang-ark, veldig rart ut, i mitt sanghefte da, husker jeg.

    Og det var brudgommen sin mor sin sang, da.

    (Nemlig Haldis sin sang, da).

    For det arket, det hadde blitt veldig krøllet, da.

    Og så hadde det blitt rettet og glattet ut igjen da, liksom.

    (Før det så hadde blitt satt inn, i sangheftet mitt, da).

    Så Haldis likte nok ikke meg, da.

    (Skjønte jeg).

    Uten at jeg vet om dette bare var på grunn av at jeg ikke ville kjøre henne og faren min, ned til kirka, tidligere på dagen.

    Eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også holdt en del pinlige taler der, husker jeg.

    Bruden, (altså Hege fra Rødgata), sin lillebror.

    (En kar med mørkt hår).

    Han begynte å prate ganske lavt om hvor mange sex-partnere, som Christell hadde hatt, (husker jeg).

    (Hvis jeg skjønte den utydelige pratinga hans riktig, da).

    Og det var jo en hel ‘haug’.

    Christell hadde visst hatt 30-40 sex-partnere, eller noe sånt, da.

    (Hvis jeg skjønte den her talen riktig, da).

    Det var ihvertfall noe med Christell, da.

    Og han broren til bruden spurte liksom Christell da, om hvor mange det var igjen.

    Om det var førtisju, (eller noe sånt), da.

    (Uten at jeg husker det nøyaktige tallet da, som brudens lillebror nevnte).

    Men sånn som jeg skjønte det, så babla han lillebroren til bruden, om hvor mange sexpartnere, som Christell hadde hatt, (i sin tale), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fra Berger, (jeg tror det må ha vært Tom Bråten), holdt også tale.

    Og han nevnte det, at Hege fra Rødgata, kun hadde vært femten år gammel, den første gangen som Jan Snoghøj, hadde klint med henne, da.

    Dette må ha vært det året jeg var russ i Drammen.

    (Eller året før).

    Og fra den tida, så husker jeg det, at Christell bodde mye hos Jan, i Rødgata, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    For Christell var venninne med Hege fra Rødgata, da.

    Det husker jeg.

    Fordi at den første gangen, som jeg skulle ligge over, hos Jan, i Rødgata, (høsten 1988, vel).

    Fordi at jeg skulle jobbe, på CC Storkjøp, dagen etter.

    (En lørdag, da).

    Og faren min hadde foreslått det, (utenom sammenhengen vel), at jeg kunne ligge over hos Jan, på Gulskogen, da.

    I et bygg som vel Haldis og faren min eide.

    De fredagene, som jeg skulle jobbe tidlig, på CC Storkjøp, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og Christell, hu møtte meg, da jeg gikk av Rødgata-bussen, (denne høstkvelden i 1988), da.

    (For jeg var ikke så kjent på Gulskogen, da).

    Før hu så dro bort til Hege i Rødgata, da.

    Og så overrasket Christell meg.

    Når hu noen timer seinere kom tilbake, til Jan sin leilighet, da.

    For da satt jeg og prata i kontakttelefonen, da.

    Fordi at jeg kjeda meg, da.

    Og da ble Christell forbanna, husker jeg.

    (Fordi at jeg hadde brukt telefonen, da).

    Så jeg fikk visst bare lov til å sitte helt stille i sofaen der da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Christell og Hege fra Rødgata, de var venninner, da.

    Og en gang, mens Hege fra Rødgata fortsatt bare var femten år.

    Så hadde visst hu liggi over, hos Jan, (siden hu var venninne av Christell), da.

    Og så hadde Jan, (som var cirka ti år eldre enn Christell og Hege fra Rødgata da), plutselig kommet hjem, seint på kvelden, da.

    Og så hadde Jan begynt å kline, med Hege fra Rødgata, mens hu lå og sov, i en seng, i leiligheten til Jan, da.

    (Noe sånt).

    Så Jan Snoghøj, han hadde faktisk vært bortpå Hege fra Rødgata, da hu Hege var bare femten år, (og Jan var tjuefem år), da.

    (Noe sånt).

    Ifølge den talen, til Tom Bråten, ihvertfall.

    Men Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, de hadde ikke vært et par, helt siden 1988.

    Nei, Jan Snoghøj hadde jo en datter ved navn Tiril, med ei annen Buskerud-dame.

    (Som han ble far til, på begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og jeg så jo Hege fra Rødgata og Christell, sammen med en kavaler, inne i Oslo, like etter at jeg var ferdig med Geværkompaniet, i 1993.

    (Han som spurte meg om jeg ville vaske trappa for dem.

    Etter at de hadde tømt et brannslukningsapparat, i trappeoppgangen, der de bodde, (like ved Møllergata), da.

    Noe jeg syntes at var uhøflig å spørre om, da.

    For Christell kunne vel vaske bort sin egen dritt etter seg liksom, tenkte vel jeg, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da det var Jan Snoghøj sin tur, til å holde tale.

    Så sa han at han hadde lært seg til å bli flink å kline.

    Fordi at han ville kompensere, for et eller annet, da.

    Antagelig fordi at han hadde liten tiss, virket det som, at han hintet til, (for meg ihvertfall), da.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable om det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at middagen og sang-heftet var ferdig.

    Så gikk jeg bort til der Christell stod, sammen med sin svenske kjæreste Mattias.

    (Som kjørte en grønn BMW, opp til Geilo, husker jeg.

    Og som jeg vel hadde møtt, en 17. mai, på Oslo S., ikke så lenge før det her.

    Da Christell, Pia og jeg, var på puben Tre Brødre, i Karl Johan.

    For så å gå ned til Oslo S, og møte Mattias, som kom med et tog, fra Sverige.

    Dette må vel ha vært enten 17. mai 1999 eller 17. mai år 2000, vel.

    Hvis det ikke var 17. mai 1998, da.

    Noe sånt).

    For jeg tenkte vel kanskje at jeg skulle prate med Christell, om den her talen, til brudens lillebror, da.

    Men Christell ville ikke prate med meg, husker jeg.

    Hu klagde bare til han svensken, og lurte på hvorfor jeg ville prate med henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ingen andre folk, som ville prate med meg, der.

    Så jeg ble til slutt så lei, så jeg bare gikk og la meg, da.

    På samme rom som Daniel.

    Siden Pia, Daniel og jeg, måtte dele rom, da.

    Og så dukka det opp noen Berger-folk, på døra mi.

    Midt på natta, da.

    For de hadde hørt noen rykter om at jeg hadde hatt med en skvett vodka, opp dit, da.

    (For det var som på bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    I Gurvika, sommeren 1997.

    At jeg bare pleide å ta med en halvflaske vodka, hvis jeg hadde det stående, i barskapet mitt, da.

    Når jeg skulle på sånne her litt kjedelige slektstreff og sånn, da.

    Sånn at jeg hadde litt alkohol i reserve, i tilfelle det trengtes, liksom.

    Hvis det ble noe nachspiel, eller noe sånt, da).

    Så jeg ga dem den Vikingfjord-flaska, som jeg hadde tatt med, da.

    Og som kanskje var en fjerdedel full, eller noe sånt, da.

    Og det var den andre Vikingfjord-flaska, som jeg hadde kjøpt, på Gardermoen.

    Da jeg dro til Ayia Napa, to år, før det her.

    (Det var den samme flaska, som hu Stockholm-dama, hadde fått vodka fra, der nede.

    Før hu måtte spy, eller noe.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For jeg ga jo den flaska som jeg ikke åpna der nede, til Christell, da.

    Som takk for lånet, for de 2500 kronene, som jeg brukte, i lommepenger der nede, da.

    Før jeg fikk feriepengene mine, fra Rimi, da).

    Og jeg tenkte vel det, at oppi Dalom der, så var det vanskelig å få tak i drikkevarer.

    Så jeg fikk vel bare la de her Berger-folka få den vodkaen min da, (tenkte jeg nok).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på søndagen, så spurte Pia meg om Solveig, (Haldis sin venninne, som var den telegrafisten som hadde vært på jobb, under Scandinavian Star-ulykken).

    Kunne få sitte på med oss, ned til Oslo, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Siden jeg skulle den samme veien liksom, da.

    Og før vi kjørte avgårde.

    Så kom onkel Per, fra Stavanger, (ektemannen til Haldis sin søster Margrete, som Christell hadde kalt for ‘tante Lete’, under oppveksten).

    Han kom bort til bilen min, da.

    Og sa det, at skiltet foran på bilen manglet.

    Og det visste jeg godt fra før, da.

    Men jeg skulle ha bilen på EU-kontroll, i august måned, (eller noe sånt).

    Så jeg hadde planlagt å få skrudd på det skiltet igjen, i forbindelse med den EU-kontrollen, da.

    Og tante Lete, hu hadde jeg vel såvidt sagt hei til, dagen før, (mener jeg å huske).

    For jeg huska jo henne, fra to besøk, (med Haldis og faren min), til Stavanger, på 80-tallet, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før vi kom til Drammen, så begynte Pia å ‘åndse’.

    Hu ville at vi skulle stoppe, på en bensinstasjon, som lå langs veien, mellom Hønefoss og Drammen da, (eller noe sånt).

    Men da jeg stoppa ved den bensinstasjonen, så skulle ikke Pia ha noe likevel.

    Hu ville bare at jeg skulle gå inn på den bensinstasjonen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg var litt stressa, da.

    Så jeg gikk bort til inngangsdøra, til den bensinstasjonen, da.

    Men så kom jeg på det, at jeg skulle jo egentlig ikke ha noe.

    Så jeg gikk tilbake til bilen igjen, da.

    Og da syntes jeg at jeg skimta Mattias sin grønne BMW, på avkjøringa, til bensinstasjonen der, da.

    Og jeg spurte de andre i bilen.

    Men de hadde ikke sett noen BMW da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi nærma oss Oslo, så ville Solveig at vi skulle kjøre den og den veien, da.

    Og jeg forklarte at jeg ikke pleide å kjøre så mye i Oslo Vest, da.

    Og da mobba hu Solveig meg litt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu er vel litt snobbete kanskje, da.

    Og da vi slapp av hu Solveig.

    Utafor villaen sin, på Holmen der, da.

    Så begynte hu å mase om at hu trengte hjelp til å få klippet gressplenen sin, da.

    Men jeg var jo en travel butikksjef, som hadde nok å drive med, fra før, liksom.

    Så det eneste jeg kom på å si.

    Det var at Daniel kunne gjøre det, når han ble litt eldre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle kjøre ut i Holmenkollveien der.

    Fra den sideveien, som Solveig bodde i, da.

    Så var det en bil, med et middelaldrende ektepar i.

    Som kom fra den bensinstasjonen der, i Holmenkollveien, (ved Holmen der), da.

    Og som bare kjørte ut i Holmenkollveien, rett foran meg, da.

    Uten å skjønne det, at de hadde vikeplikt, siden de kom fra en bensinstasjon, (som vel er en privat eiendom, og ikke en offentlig vei), da.

    (Sånn som jeg mener å ha lært det, fra da jeg tok lappen, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om Pia mente at det var jeg som kjørte feil, da.

    (Siden det her middelaldrende paret også tuta vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Det skulle ikke forundre meg.

    Men trafikkreglene tas kanskje ikke så nøye, oppe i Holmenkollen-distriktet der, da.

    Det er vel kanskje den som har størst bankkonto og dyrest bil, som har forkjørsrett, oppi der, da.

    (Uansett om bilen kjører ut fra en privat vei, eller ikke).

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og noen måneder etter det her bryllupet.

    Så fikk jeg et brudepar-bilde, av Pia vel antagelig.

    (Hvis det ikke kom i posten, da).

    Av det her brudeparet, da.

    Og på det bildet, som jeg fikk.

    Så åt både bruden og brudgommen.

    På den samme pølsa i brød, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo rimelig snodig, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998

    Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.

    Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.

    Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.

    Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.

    På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

    Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.

    For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.

    (Og ikke halvt afrikansk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.

    For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.

    Ute i Holterveien, i Drøbak.

    (Som var sommeren 1998, da.

    Altså cirka et halvt år før det her.

    Noe sånt).

    Så ble det dramatikk.

    For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.

    Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.

    For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.

    Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.

    Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.

    (Det andre stedet hu bodde, i den gata).

    Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.

    Bare et steinkast unna cirka, da.

    (Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.

    Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.

    På Sofienberg.

    Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.

    (Må det vel ha vært).

    Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.

    (Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).

    Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.

    Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.

    Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.

    Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).

    At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.

    Da hu selv hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.

    Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.

    Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.

    Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.

    Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.

    Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.

    Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).

    For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.

    Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.

    Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.

    Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.

    Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).

    (For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.

    For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.

    Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.

    (Ihvertfall en god del).

    For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.

    For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.

    Som var rimelig sivilisert, vel.

    Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.

    For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.

    Omtrent som det var midt på 80-tallet.

    Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.

    Så var vi, i en park, på Sagene der.

    (For å sende opp og se på raketter og sånn, da.

    Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).

    Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.

    Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.

    (Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).

    Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

    Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det er det her jeg har skrevet om, i Min Bok. Selv om Pia og Cecilie Hyde dro meg med for å se seremonien for gutta, (som er enda verre)

    har skrevet om i min bok

    http://www.dagbladet.no/2012/09/17/nyheter/innenriks/drammen/23444701/

  • Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa

    Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.

    Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).

    Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.

    (Noe sånt).

    Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.

    Men jeg var litt stressa, på den her tida.

    For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.

    Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.

    I tida før jeg fikk sommerferie.

    Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.

    Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.

    Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).

    (Hva nå hu mente med det).

    Mens hu Sema sykla rundt oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.

    (For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).

    Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.

    I de første dagene, av ferien min.

    Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.

    (For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).

    Så jeg tok et tog, til Drammen, da.

    Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.

    Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.

    Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.

    Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).

    Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.

    Og det var det da, fant jeg ut.

    Det var jo det party-stedet.

    Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.

    Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.

    For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.

    Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.

    Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.

    Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).

    (Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.

    Den første kvelden der, da.

    Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.

    Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.

    Nissi beach, var en veldig fin strand.

    Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.

    Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.

    Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.

    Og at jeg sa at jeg var fra Norge.

    Men da så stoppa oftest samtalen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på stranda.

    Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.

    (Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.

    Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).

    Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.

    Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.

    Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.

    Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo vært mye i England.

    Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.

    Som Starsky and Hutch, osv.

    Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.

    (Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.

    Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.

    Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.

    Men det var det ikke da, (svarte hu dama).

    Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.

    Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).

    Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.

    Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.

    (Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).

    Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.

    Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.

    Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.

    Og prate med de.

    For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.

    Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.

    Men ikke inn i leiligheten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.

    Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.

    Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.

    Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.

    Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:

    ‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.

    Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.

    Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.

    Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.

    For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.

    Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.

    Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.

    Så det var lett å bli kjent med damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.

    Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).

    Og da Norge scorte 2-1 målet.

    Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.

    Så var jeg så hes.

    For vi hadde heia så mye, på Norge, da.

    Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.

    Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.

    Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.

    (Som var like ved en kirke der, vel).

    Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.

    For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.

    Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).

    For han mente at hu var løs på tråden, da.

    Og at jeg burde prøve meg på henne.

    Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.

    (Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).

    Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.

    (Ei som hadde type, da).

    Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).

    Så det var veldig rart da, må jeg si.

    Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.

    Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).

    Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.

    Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg en eller to ganger.

    Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).

    En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.

    Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.

    Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.

    Og som jeg tok opp vannflaska for, da.

    Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.

    Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.

    Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.

    Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.

    Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.

    Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.

    Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.

    Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.

    Etter den her sydenturen, da.

    Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.

    Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.

    (Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).

    Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.

    Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.

    (En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.

    Hvis ikke det var på en annen kamp, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.

    Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.

    Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.

    Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.

    Noe jeg også gjorde, da.

    Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.

    For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.

    Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.

    For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.

    (Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).

    Også møtte vi to britiske damer, da.

    Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).

    (Eller om det var et annet utested).

    Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).

    For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.

    I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.

    Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).

    Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).

    Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.

    Og jeg var rimelig full, da.

    Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.

    Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.

    (Smart som jeg er).

    En som ganske populær, på den her tiden.

    Og som jeg hadde hørt der nede, vel.

    Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.

    Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.

    Og de stakk vel fra oss.

    Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.

    (For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).

    Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.

    Men han Nicklas dytta meg unna, da.

    Så det gikk greit, da.

    (Men han redda vel muligens livet mitt.

    Eller ihvertfall fra å bli skada, da.

    Må man vel si).

    Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).

    Og de lurte på om vi var soldater, da.

    (For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).

    Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.

    Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.

    Så jeg var jo soldat, da.

    Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.

    (Noe sånt).

    Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.

    Så stakk han Nicklas, da.

    For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.

    For han ville heller gå rundt for seg selv, da.

    (Så han var kanskje litt usosial, da).

    Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.

    Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.

    Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.

    Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.

    Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.

    (For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 47: Titanic

    Grunnen til at jeg kaller det her kapittelet for Titanic, det er fordi at jeg husker at jeg var og så den filmen, på Klingenberg, (like etter at den hadde hatt premiere vel), med ei dame, som jeg hadde møtt, på Valentinos.

    En gang som jeg hadde vært der, sammen med Pia og Axel.

    Og for å finne ut når dette var, så må jeg søke litt på nettet.

    Det var ihvertfall mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så på Wikipedia nå, at Titanic, den ble utgitt i 1997.

    Og jeg tror at da jeg var og så den filmen, på kino, med hu ‘bygde-dama’, fra Titanic, det må vel ha vært ganske tidlig i 1997.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel og jeg, vi hadde vel vært hjemme hos Pia, i Tromsøgata.

    Kanskje i nyttårshelgen 1997, eller noe sånt?

    Like etter det slektstreffet, hos onkel Runar, i Son?

    Noe sånt.

    På Valentinos, så traff vi Marianne Hansen, fra Rimi Nylænde.

    (Jeg jobba jo på den her tida på Rimi Bjørndal.

    Så jeg så jo ikke hu så ofte, på den her tida).

    Men hu begynte nesten å sikle, da jeg introduserte henne for Axel da, (husker jeg).

    (For vi måtte dra på Valentinos, siden Axel var en attpåklatt, da.

    Så han kom nok ikke inn på steder med 20-års grense).

    Og Pia likte vel ikke det, da.

    At hu Marianne Hansen liksom sikla på Axel, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte ei ganske høy dame der.

    Som pleide å gå med trange, hvite klær, vel.

    Og som var fra Trøgstad eller et annet sted i bygdene utafor Oslo, husker jeg.

    Og Pia sa ting til meg, som at, ‘jeg tror hun vil at du skal prate til henne’, osv.

    Så det ble litt rart, husker jeg.

    At Pia gikk så nærme.

    For jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, ikke så utrolig lenge før det her, liksom.

    Så jeg var jo ikke så desperat, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og meg, gikk fra Valentinos der.

    Hvis ikke det her var en tidligere gang, som vi var på Valentinos.

    For vi var en gang på Valentinos, mens jeg fremdeles bodde på Ungbo vel.

    Men Pia bodde i Tromsøgata, vel.

    Noe sånt.

    Og da, så satt Axel og jeg, ikke så langt unna dansegulvet, på Valentinos der.

    Og da, så skulle jeg bare snakke til ei ung dame, som satt der.

    Og da begynte Axel å bli aggressiv, husker jeg.

    Og sa til meg det, at ‘det her er mitt territorium, Erik’.

    (Noe sånt).

    Og hu unge dama, hu begynte jo å skræve skikkelig, under bordet der.

    For å liksom roe ned både Axel og meg samtidig, da.

    (Noe sånt).

    For hu liksom gnidde et bein mot Axel og et bein mot meg, da.

    Men hva Axel mente med at ‘det her er mitt territorium’, det veit jeg ikke.

    Mente Axel at Valentinos var hans territorium?

    Mente Axel at Oslo var hans territorium?

    Mente Axel at hu dama var hans territorium?

    Mente Axel at jeg var der, bare for hans skyld?

    Mente Axel at jeg liksom bare skulle bli dratt med av han og Pia, på Valentinos, for at Axel skulle komme inn, (eller noe), og så bare sitte der og se dum ut?

    Nei, det her ble rimelig rart, husker jeg.

    Så hva Axel mente, det veit jeg ikke.

    Men han gikk jo på spesialskole, i mange år, så jeg syntes nok at det var vanskelig å vite, hvordan jeg skulle ta det her, da.

    Så jeg har ikke tatt det opp det her med Axel seinere, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ihvertfall sånn, at en av de første gangene, som Axel, Pia og jeg, gikk fra Valentinos, (husker jeg).

    (Som muligens kan ha vært en gang, som jeg lurer på om jeg gjenkjente fotballspilleren Erik Mykland der.

    Det er mulig).

    Så var jeg ganske full, husker jeg.

    Og av en eller annen grunn, så begynte jeg å bable om den gangen, som jeg hadde hatt sex med hu Kari fra NHI, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), da.

    (Til Pia og Axel, da).

    Bare for å ha noe artig å fortelle om, vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg tror ikke at Pia og Axel sa så mye da, etter at jeg hadde fortalt den her historien vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk vel telefonnummeret, til hu her bygde-dama vel, og ringte henne, og hu ville bli med å se Titanic da, (husker jeg).

    Og det var samme dag, som jeg hadde tannlegetime, hos onkel Runar, i Son, (husker jeg).

    Og det må ha vært etter at jeg skrota HiAce-en.

    For jeg husker at jeg tok toget inn til Ås, da.

    (Og dette må vel ha vært en tannlegetime, som onkel Runar og jeg hadde avtalt, på det slektstreffet, i romjula 1996, i Son vel).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo nettopp tatt lappen.

    Og jeg måtte skrote HiAce-en fordi at jeg ikke hadde hatt råd til å beholde den.

    Likevel så begynner onkel Runar å spørre meg om jeg sparer, osv.

    Og jeg var stressa, for jeg skulle rekke den date-en, med hu bygde-dama, da.

    Så jeg lurte på om jeg skulle ta drosje, tilbake til Oslo, for å ikke komme for seint, da.

    Men det ble til at jeg tok toget, da.

    Og mens jeg satt i tannlegestolen, hos onkel Runar der.

    Så hørte jeg det, at Susanne, (mener jeg at det må ha vært), dukka opp, på kontoret til onkel Runar der.

    Men onkel Runar sa ikke til meg, at Susanne var der, da.

    (Susanne ble vel konfirmert, i 1993, (mens jeg var i militæret), hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så hu var vel atten år, (eller noe sånt), på den her tida.

    Så hu burde vel klare å si hei, skulle man vel tro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toget tilbake til Oslo.

    Så lurer jeg på om jeg så Susanne der og.

    Og at hu satt ikke så langt unna der jeg satt.

    Men jeg er ikke helt sikkert.

    Hu sa ikke hei, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg møtte hu bygde-dama, ved Oslo S, (eller noe sånt).

    (For hu hadde bil, og parkerte like ved Plata der da, husker jeg).

    Så dro jeg henne med, på den kafeen, i Lille Grensen.

    Der hvor Axel hadde dratt meg med, for å møte hu Heidi fra Nesodden, et halvt år tidligere, (eller noe sånt vel).

    (Cafe Leonel, heter vel det stedet).

    Men hu bygde-dama, hu likte seg ikke på Cafe Leonel da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så vi dro derfra, og til Klingenberg, da.

    (Og satt heller og venta der litt.

    Mens jeg prøvde å prate litt med henne, vel.

    Men praten fløyt vel ikke så lett, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde sett Titanic, så fulgte jeg hu bygde-dama, gjennom Karl Johan, og ned til Plata, hvor hu hadde parkert bilen sin, da.

    Hu spurte meg om hu skulle kjøre meg hjem, (til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Men det ble litt flaut, syntes jeg.

    Jeg hadde jo nettopp hatt bil selv og.

    Så det hadde blitt litt trist, syntes jeg, da.

    Da var det bedre å gå hjem, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så avtalte jeg det, å møte hu bygde-dama, på Valentinos, på en torsdagskveld, (eller noe sånt), var det vel.

    Jeg dro dit rett etter jobben, (mener jeg å huske).

    Og hu møtte opp der, sammen med en venninne, husker jeg.

    Og de to, de bare marsjerte forbi meg, og inn på doen der da, husker jeg.

    (Som om de var med i noe slags nazi-hird, eller noe sånt).

    Og det syntes jeg at ble så rart, husker jeg.

    Så jeg bare slang meg ned, på en ledig barkrakk, på Valentinos der, husker jeg.

    (Ved siden av noen folk jeg ikke kjente der, da.

    Blant annet ei ung dame, mener jeg sånn vagt å huske).

    Og kjøpte meg en halvliter der, da.

    Og lot som at jeg ikke kjente de her rare damene, da.

    Og når de her Hitler-damene, kom ut fra doen igjen.

    Så bare satt jeg langs bardisken der, og så på dem, da.

    Mens de gikk ut fra Valentinos, da.

    For dem oppførte seg så rart, de her damene, så jeg ble flau liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag, etter det her.

    Så skulle jeg vel møte hu bygde-dama, på Valentinos igjen, tror jeg.

    Og da ble Axel med, da.

    Og det varte og rakk, og hu bygde-dama dukka ikke opp, da.

    Men noen sa til meg det, at hu satt inne på Stedet der, (var det vel).

    På den andre sida av gata, fra Valentinos der, da.

    Og da, så gikk jeg bort, til der hu satt, da.

    Og hu satt der i en gruppe, på to kraftige karer og to damer, (ved et bord), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg bare prata til henne, (etter å ha stått og sett på dem en stund), for jeg hadde jo en avtale med henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hvorfor hu satt sammen med to kraftige karer på Stedet.

    Når hu egentlig skulle møte meg, på Valentinos.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu gikk seinere og prata med Axel, inne på Valentinos, mener jeg å huske.

    Og sa noe om meg, vel.

    Men hva hu sa, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men etter det her, så så jeg vel aldri noe mer, til hu her bygde-dama, vel.

    Og det var nok like greit.

    For hu skjønte jeg ikke noe av, for å si det sånn.

    Hu syntes jeg at det var rimelig vanskelig å prate med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært på vei hjem fra den her byturen.

    Mens Axel og jeg, gikk bort Torggata der.

    At vi møtte Marianne Hansen og ei venninne av henne.

    (Ikke så langt fra Glassmagasinet der, vel).

    Og da prøvde Marianne Hansen seg på Axel da, (som hu hadde sikla på, inne på Valentinos, noen uker tidligere da), husker jeg.

    Og da sa Axel det, at ‘jeg har dame jeg’.

    (Nemlig Barbie-Heidi da, som han var sammen med, på den her tida).

    Og da svarte Marianne Hansen det, (husker jeg).

    At, ‘suger a da, jeg svæljer og jeg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så ville vel Axel gå gjennom Grubbegata der, på vei hjem vel.

    (Jeg likte vel ikke å gå den veien.

    For da måtte jeg gå forbi Lassen frisør.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg likte ikke det navnet.

    Etter Brighton-turen, i 1985, da jeg måtte dele rom med en Lassen, fra Østfold.

    Etter å ha først delt rom med Fredrik Axelsson, fra Gøteborg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Grubbegata, så var det mørkt.

    Og det pågikk også noe slags veiarbeid, vel.

    Så jeg falt plutselig, og slo det venstre kneet mitt, som jeg nettopp hadde operert da.

    Så jeg fikk liksom et ekstra sår, oppå operasjonsarret, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Axel og jeg tråkla oss gjennom regjeringskvartalet der.

    Så nevnte jeg for Axel at noen sånne tjukke stolper, (var det vel).

    Som stod rundt regjeringsbygningene der.

    Det var det samme som Blitz hadde laget.

    (Og som det hadde stått om i avisene, noen år tidligere vel).

    For å beskytte seg mot bilbomber, osv.

    (Da Blitz murte fast noen sånne tønner, utafor Blitz-bygningen, noen år før det her, da).

    Så de hadde egentlig beskyttelse mot bilbomber, i regjeringskvartalet, allerede i 1997, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og mens jeg prata om det her, til Axel.

    Så var det to edru folk, i femtiåra, (eller noe), som stod i den mørke gata der.

    Og liksom fulgte med på hva vi prata om, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    Som Axel og jeg var på Valentinos, (husker jeg).

    At Axel dreiv og sa ganske høyt, til noen folk der.

    At han var den med utseendet, og jeg var den med hjernen.

    (Noe sånt).

    Men da kunne Axel like gjerne ha spytta på meg, husker jeg, at jeg syntes.

    For da sa han jo at jeg var stygg, liksom.

    (Og jeg mener også at jeg overhørte det, at det var ei dame, inne på Valentinos da.

    Som sa noe sånt, som at ‘jeg syntes at han andre så bra ut også jeg’, (eller noe).

    Noe sånt).

    Men Axel, han var jo fortsatt en tenåring da, (på den her tida).

    Så det var ikke sånn at jeg tok opp det her med han, seinere, når vi begge var edru, liksom.

    (For jeg hadde vel mye å gjøre også, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida.

    Så sa Axel også til meg, noe sånt, som at han syntes det, at jeg var flink.

    Siden jeg hadde klart å lære han noe matte, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans, på Furuset.

    (Altså studieåret 1990/91.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så Axel mente det da, at hvis han ble suksessfull, og fikk seg et stort firma, og sånn.

    Så skulle jeg få lov å jobbe med regnskap og sånn, for han, da.

    Så jeg som var den dyktige NHI-studenten, (som hadde funnet opp et, mer eller mindre, genialt kryssord-program, osv.).

    Og som var så flink på skolen at jeg var kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, det året jeg var russ, i Drammen.

    Og som var heimevernsmann og butikkleder i Rimi.

    (Og op på #quiz-show).

    Jeg skulle liksom bli ‘undersotten’ til spesialskoleeleven, da.

    (Og ikke omvendt).

    Nei, da er noe galt, mener jeg.

    (For da blir det jo Bakvendt-land og Molbo-land).

    Men hva det var, som Axel tenkte på da, det veit jeg ikke.

    Men det er nok ikke så lett, med spesialskoleelever, da.

    Det var kanskje dumt, av Pia, å begynne å ta med Axel ut på byen.

    Noe hu gjorde så tidlig som i 1992, da vi var i middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, på Grunerløkka.

    Helgen før jeg var statist, i filmen Secondløitnanten, da jeg var i Geværkompaniet, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    For Axel, han var jo født i 1978.

    Så han var jo bare 13-14 år, da Pia begynte å ta han med ut på byen.

    Så det var vel kanskje ikke så smart da, med tanke på at Axel gikk på spesialskole, de 7-8 siste årene vel, av barne og ungdomsskolen, (på Majorstua der), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han kjente også ei bygde-dame, husker jeg.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos han.

    (I Oslo-leiligheten til onkel Runar, da).

    Så hang det ei pen dame, i stua hans, (av en eller annen grunn).

    Ei som prata veldig pent, (og sånn), da.

    Det her var kanskje ei venninne av Heidi, (eller noe sånt).

    (Hva vet jeg).

    Og etter at hu bygde-dama gikk inn på rommet til Heidi da, (eller noe sånt).

    Så spurte Ove meg, ‘prøv å gjett hvor hu dama er fra’.

    Og da svarte jeg det, at jeg ikke hadde peiling, da.

    Eller om jeg svarte Oslo Vest, (eller noe sånt).

    ‘Indre Østfold’, svarte Ove da, (husker jeg).

    Og det ble jo litt komisk da, (husker jeg).

    Siden hu dama prata så pent og sånn, da.

    Nesten som om hu var dattera til Kåre Willoch, (eller noe sånt), da.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Men hva hu fine Østfold-dama gjorde der.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var nok litt knytt, under det her besøket, da.

    For det var sånn, at jeg bare hadde med Ove å gjøre, en håndfull ganger, på 90-tallet, da.

    Så jeg visste liksom aldri hva jeg kunne forvente, da.

    De få gangene, som jeg traff Ove, (på 90-tallet), da.

    For på den tida, som jeg møtte Ove mest, borte hos Ågot, (på 80-tallet).

    Så var Ove en nærsynt gutt, som pleide å sitte med trynet sitt, oppi noen Donald-blader, da.

    Mens ut på 90-tallet, så var jo Ove en ung mann, som bodde i hovedstaden, da.

    (I sin rike far sin leilighet der).

    Og som hadde bodd et år i USA, (og sånt), da.

    (Og muligens et år i Australia, og).

    Og som kjente mange folk i Son osv., et sted som ikke lå så langt unna Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som Ove ville møte meg.

    (Noe som skjedde cirka en gang i året vel, på slutten av 90-tallet).

    Så ville Ove på Underwater Pub da, husker jeg.

    (En pub som ligger i det samme nabolaget, som jeg bodde i, i Rimi-bygget, da).

    Og mens vi satt i kjelleren der.

    Så ble jeg veldig knytt igjen, husker jeg.

    For Ove møtte to kamerater der, som satt seg ved det samme bordet, som oss, da.

    Og så begynte Ove å fortelle de verste ‘røverne’ da, (som han kalte det).

    Ove fortalte om masse ungjenter, som han hadde pult da, ute i Follo, da.

    En gang hadde han pult ei jente på rommet hennes.

    Og mens han fortsatt hadde ståpikk.

    Så hadde han gått naken inn på kjøkkenet og møtt faren hennes der, da.

    Og så hadde Ove gått tilbake på rommet til dattera igjen og fortsatt å ta henne bakfra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ove fortalte også at han en gang hadde tatt ei sånn ungjente bakfra, på rommet hennes, da.

    Og så hadde han sagt sånn ‘no hands’, osv.

    Og tulla med henda sine, i lufta, bak hue, på hu kåte Follo-jenta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn fortsatte Ove, da.

    I en halvtime eller time, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg selv, jeg gadd ikke å fortelle noen sånne sex-historier, da.

    For jeg ville ikke at de skulle bli spredd, i hele min fars slekt liksom, da.

    For jeg prøvde jo liksom å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten på 80-tallet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var nok på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal, tror jeg.

    (Altså under andre halvdel av 1997, da).

    For jeg husker at Ove sin ene kamerat.

    (Som også satt ganske stille der vel.

    Ihvertfall iforhold til Ove).

    Han begynte å ‘bable’ om det, at han trengte å få seg en jobb, i Oslo, da.

    (Ved siden av noe studier, eller noe sånt, vel).

    Og da, så nevnte jeg det, da.

    At jeg var nestsjef, på Rimi Bjørndal, og at vi trengte folk der, da.

    Så jeg fikk navnet og telefonnummeret, til han ‘Ove-kameraten’, da.

    Og snakka så med butikksjef Kristian Kvehaugen, om han Ove-kameraten, på jobben, på Rimi Bjørndal, da.

    Og Kristian Kvehaugen, han skulle ringe han Ove-kameraten og prate med han om jobb, da.

    Men så ble det til, at han Ove-kameraten ikke skulle jobbe på Rimi Bjørndal likevel, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da følte jeg meg litt dum, husker jeg.

    Siden Oves kamerat, ikke ville ha en jobb likevel, da.

    Så jeg mista nesten litt ansikt, i Rimi da, (kan man vel kanskje si), på grunn av Ove sin kamerat, som skifta mening hele tida, da.

    (Angående om han ville jobbe på Rimi Bjørndal, eller ikke, da.

    Så det med han kameraten til Ove, det var ikke så utrolig artig da, husker jeg.

    Så han var liksom ikke som en seriøs person da, (kan det vel kanskje virke som).

    Ove og kameratene hans, de var kanskje mer som noen ‘tøyse-gutter’, som bare skulle ha det morsomt, da.

    Og som sikkert hadde rike foreldre og sånn, da.

    Og som levde livets glade dager, da.

    Og som vanlige folk, (som Rimi-ledere, som meg), nok ikke kunne stole så mye på, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en gang, som Ove, var på besøk, hos meg, i Rimi-leligheten min.

    Så fortalte han om en episode, fra da han var student, et år, i Australia, (må det vel ha vært).

    Ove fortalte at han og ei asiatisk dame, hadde vært aleine hjemme, i campus-bofelleskapet, en kveld, da.

    Og så hadde Ove begynt å pule, med hu asiatiske dama, (som var fra filipinene, eller noe, vel), på rommet hennes, (eller noe), da.

    Og da, når de andre kom hjem.

    Så hadde Ove begynt å strippe og sånn, for at de andre der ikke skulle skjønne, at hu filipinske dama, satt naken, inne på rommet hans, (eller noe sånt), da.

    Og Ove, han hadde da begynt å drikke og feste, sammen med de andre i student-bofelleskapet der, da.

    Og helt på slutten av kvelden, etter mange timer.

    Så hadde Ove gått inn på rommet sitt igjen, da.

    Og da hadde hu filipinske dama sitti der enda, da.

    Like naken da, (var det vel), inne på rommet til Ove, da.

    Og vært redd for at de her bofelleskap-vennene deres, skulle oppdage det, at Ove og henne hadde hatt sex, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte også det en gang, (da han var på besøk, i Rimi-leiligheten min), husker jeg.

    At han var i sin mest seksuelt aktive alder, men at han ikke hadde dame.

    Og at han opplevde dette som strevsomt, da.

    (Men jeg sa ikke noe, da.

    For jeg syntes at det ble litt ekkelt, å prate for mye, med min yngre fetter, om sex og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (eller om det var under det samme besøket).

    (For jeg bodde i Rimi-leligheten der, fra januar 1996 til september 2004.

    Så jeg bodde der i over åtte år, da.

    Så selv om Ove ikke var på besøk hos meg, mer enn en gang i året, kanskje.

    Så ble det en del besøk tilsammen likevel, da).

    Så sa Ove det, at han kjente mange single damer, som vanka, på So What, da.

    (Hvor han selv også vanka da, fortalte han.

    Selv om jeg bare traff han der, en gang vel.

    Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært.

    Selv om So What vel var det nærmeste jeg hadde et stamsted, i Oslo, da.

    Ved siden av Studenten kanskje, hvor jeg pleide å gå ut, hvis jeg skulle feste sammen med Axel, da).

    Så Ove, han kunne introdusere meg, for noen av hans single dame-bekjentskaper, på So What da, sa han.

    Men jeg var litt skeptisk til det her da, (husker jeg).

    For jeg ville liksom ikke være avhengig av min yngre fetter, for å få tak i damer da, (for å si det sånn).

    For det ville vært litt ydmykende da, syntes jeg.

    (Og jeg ville liksom ikke at Ove skulle få noe slags ‘grep’ på meg, da.

    Gjennom noen damer han kjente, da).

    Og jeg prøvde jo egentlig å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten, på 80-tallet, også.

    Så jeg takket nei til det tilbudet fra Ove, om å bli kjent med masse single Follo-damer, (må det vel ha vært), som vanka, på So What, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.