johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996

    Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.

    Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).

    (For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).

    Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.

    Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.

    Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.

    Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.

    Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.

    Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.

    Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.

    Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.

    Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.

    (Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.

    Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.

    Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.

    Så jeg kjørte innom mora mi, da.

    Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.

    (Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.

    Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.

    Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.

    Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.

    Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.

    (Hvem vet).

    Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.

    (Til og fra jobb, osv).

    Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg at hu var blakk.

    Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.

    Det sa jeg at var greit.

    For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.

    Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.

    Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.

    (Noe som var nytt for meg, da).

    Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.

    Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.

    Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).

    Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).

    For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).

    Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.

    Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).

    Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.

    (For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.

    Jeg tok det litt på sparket, liksom.

    Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.

    Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.

    Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.

    Men hun hadde en gressklipper stående der, da.

    Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).

    Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).

    Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.

    Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.

    Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.

    Og da fortalte bestemor Ingeborg det.

    At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.

    Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.

    (Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.

    Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.

    (Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).

    (Den stranda ved siden av Gurvika der.

    Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.

    Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).

    Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.

    For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).

    Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).

    Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).

    Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).

    (Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.

    Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.

    Noe som var nytt for meg.

    For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).

    Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.

    Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.

    De bydde på en øl, (mener jeg å huske).

    For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.

    Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.

    Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

    Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

    Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

    For den var visst 100, da.

    (Hva nå det betyr).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

    Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

    Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

    Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

    Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

    Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

    Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

    Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

    Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

    Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

    Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

    Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

    Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

    Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

    Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

    Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

    Og da sa jeg greit, da.

    Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

    (Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

    Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

    Men operasjonssårene grodde ikke.

    (Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

    Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

    (Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

    For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

    Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

    Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

    En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

    Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

    (Eller om det var forskudd).

    Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

    For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

    Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

    At jeg ville leie TV der da, osv.

    Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

    (Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

    Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

    For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

    (For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

    Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

    For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

    Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

    Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

    Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

    Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

    (Noe sånt).

    Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

    De første dagene, etter operasjonen.

    Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

    Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

    Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

    Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

    (Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

    Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

    (Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

    Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

    Og det funka greit, da.

    Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

    Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

    (Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

    Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

    Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

    Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

    Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

    Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

    Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

    Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

    En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

    Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

    Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

    (Selv om jeg ikke sa noe vel.

    For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

    Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

    (Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

    Da jeg var innom på kontroll der.

    Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

    Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

    (Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

    For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

    Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

    Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

    (Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

    Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

    (Kunne det ihvertfall virke som, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

    Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

    Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

    (Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

    Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

    Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

    Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

    Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

    For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

    Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

    Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

    Mens jeg bare var innom der.

    For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

    Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

    Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

    For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

    Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

    Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

    (Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

    Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

    (Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

    Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

    Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

    For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

    Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

    (Noe jeg ikke klarte.

    Av en eller annen grunn.

    For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

    For det eneste jeg gjorde hver dag.

    Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

    Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

    Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

    Som hang på den ene krykka, da.

    (Var det vel).

    Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

    For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

    Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

    Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

    (For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

    Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

    Og det gikk greit da, (husker jeg).

    Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

    (Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

    Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

    For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

    Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

    Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

    Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

    Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

    Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

    Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

    Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

    Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

    Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

    For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 14: Enda mer fra Aker sykehus

    Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).

    Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).

    Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).

    Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.

    Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).

    Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.

    Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.

    (Etter operasjonen, vel).

    Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.

    Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.

    Not, (som de sier).

    For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.

    (Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).

    Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?

    Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.

    (Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.

    Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).

    Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).

    For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.

    Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.

    For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.

    (Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).

    Om jeg kunne gjøre det, da.

    Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.

    (Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.

    Men dette var jo et sykehus, så).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.

    Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.

    Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.

    (For jeg kjeda meg litt, da).

    Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.

    Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.

    Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.

    Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.

    Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.

    Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).

    En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).

    Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).

    Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.

    Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).

    (Ei litt kraftig brunette vel.

    Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.

    Så jeg klarte meg egentlig selv, da.

    Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.

    (Eller noe lignende).

    Noe jeg ikke var vant til.

    Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.

    Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.

    Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.

    Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde besvimt der.

    Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.

    Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).

    Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.

    (For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.

    (På krykker, da).

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 13: Mer fra Aker sykehus

    Da jeg kom tilbake tirsdag morgen, (var det vel), på Aker sykehus.

    Så husker jeg at jeg satt, på det venterommet eller røykerommet, (eller hva det var igjen), og prata med ei eldre kone da, (husker jeg), mens jeg venta.

    Og så fikk jeg en sykeseng vel, og lå i den, mens ei av sykepleierskene, måtte stikke meg med en sprøyte, fire ganger, før hu klarte å ta en blodprøve, (og hu klagde også på at jeg hadde kalde hender, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var egentlig meninga, at en norsk lege, skulle foreta min operasjon.

    Men dette ble forandret, en av de første dagene, som jeg var der.

    Sånn at istedet, så skulle en dansk lege, ved navn Dr. Bjerre, (husker jeg), foreta operasjonen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart, at i kneet, så fantes det tre bånd.

    Et leddbånd, som var bredt, og som gikk rett fram, under kneskålen, vel.

    Og så var det også to andre bånd, som var smalere.

    Og disse ble kalt korsbånd, for de gikk på skrått da, like under det brede båndet, vel.

    Og når man utførte en korsbåndoperasjon, (for det ene korsbåndet mitt hadde røket, (den gangen jeg spilte fotball, i Frognerparken, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4)), så skjærer man ut en bit, av det brede båndet, (for det båndet er så sterkt, at det ikke spiller så stor rolle, om man skjærer ut en bit av det da), og så fester man denne biten, der hvor det avrevne korsbåndet, tidligere har sittet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Bjerre han visste hvordan kneet mitt var, for noen medisinstudenter, fra UIO, vel.

    Og han vred på kneet da, til man kunne se det, at det liksom sviktet, da.

    Og så sa han det, til studentene, at vanligvis, så var dette vanskelig å se.

    Men ‘denne gutt’, (var det vel, som han kalte meg), ‘er så rolig’, (eller noe), at man kunne se at kneet sviktet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han jeg delte rom med, før operasjonen.

    Han ble sur fordi at jeg ikke hadde sagt fra, om at jeg hadde barberskum, mens han barberte seg, da.

    (Noe sånt).

    Og han fortalte også om en han kjente, som ikke kunne gå ordentlig, etter en lignende operasjon, av den jeg skulle ha, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg likte ikke noe særlig å ligge på Aker sykehus.

    For man måtte dele rom med en annen person, da.

    Som man noen ganger kanskje kunne være litt uheldig med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart før operasjonen, at jeg etter operasjonen, ikke kunne krabbe så mye, på knærne.

    Men det sa jeg at ikke gjorde noe.

    For jeg pleide ikke akkurat å krabbe så mye på knærne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En mannlig sykepleier, kom for å rulle sykesenga mi, ned til operasjonssalen, (husker jeg).

    Han gjorde først et nummer ut av, at jeg hadde blodtype 0, (husker jeg).

    Og så begynte han å rulle meg gjennom gangene, på Aker sykehus der da, (husker jeg).

    Han spurte om jeg hadde tatt av meg underbuksa, (som også noen andre hadde bedt meg om å gjøre, men jeg hadde syntes det var litt flaut da), for ellers så ble de sure, nede i operasjonssalen der, (husker jeg at han sa, da).

    Så jeg tok av meg underbuksa, (under dyna), mens sykesenga som jeg lå i, ble rulla ned til operasjonssalen der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned i operasjonssalen der.

    Så begynte han karen, som hadde rulla meg ned dit, å si til noen damer der, at det var bedre å få satt kateter, etter bedøvelsen.

    Jeg visste jo ikke hva kateter var engang.

    (Siden jeg aldri hadde hatt noen operasjon før).

    Så jeg sa ikke noe.

    Men Dr. Bjerre hørte på han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også cirka 50 medisinstudenter, som så på operasjonen min, (husker jeg).

    Og det var rimelig flaut.

    For ei sykepleierske, som var litt oppe i åra.

    Hu hadde vært og sett på meg, (av en eller annen grunn), da jeg var på Aker sykehus, noen måneder tidligere, for at de skulle se inn i kneet, med noe slags instrument.

    Og hu brukte meg som en slags ‘forsøkskanin’, for å sette kateter, da.

    Å sette kateter, det betyr at man får en plastslange, stukket opp i tissen, da.

    Sånn at urinen ens samler seg i en pose, som henger på sykesenga, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen, hadde insistert på, at jeg burde få bedøvelse først.

    Så ble det satt bedøvelse, (eller anestesi, som det vel ble kalt), først da.

    Og så begynte disse kateter-damene, å tulle med tissen min, da.

    Hu som skulle læres opp, i å sette kateter, det var ei pen blondinne, (mener jeg å huske ihvertfall), i slutten av tenårene, (eller begynnelsen av 20-årene), vel.

    (Som sikkert gikk på sykepleierhøgskolen eller studerte medisin, ved UIO, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble kanskje litt rar, av den bedøvelsen, da.

    Jeg ble ihvertfall litt irritert, siden jeg ikke forsto hva som ble bestemt, over hodet på meg, da.

    (Om rekkefølgen på bedøvelse og kateter, osv., da.

    Siden jeg ikke visste hva kateter var engang, (for å si det sånn)).

    Så jeg tulla litt med hu som var på opplæring der da.

    (Gjennom narkosen).

    Sånn at jeg tenkte på noe sex osv., når hu tok på tissen min, sånn at jeg fikk ereksjon, da.

    (Bare for å tulle litt, da.

    Siden jeg var litt irritert, siden jeg syntes det virka som at det var noe galt der, da.

    Siden det virka som at han som rulla sykesenga mi ned dit, liksom skulle bestemme over hele operasjonen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk med meg det, at hu eldre sykepleiersken, fortalte det, til hu som var på opplæring.

    At hvis pasienten hadde ereksjon, så måtte de få det til å gå for dem.

    For de kunne ikke ha sæd inni den plastslangen, da.

    (Eller noe sånt).

    Så hu eldre sykepleiersken, hu smurte noe vaselin, (eller noe), på en gummikopp, (eller noe), da.

    (Jeg så ikke helt hva som skjedde).

    Og da gikk det for meg med en gang, når de begynte å bruke den gummikoppen, (eller hva det var), som en sex-leke, på tissen min, da.

    Foran alle disse her folka, liksom, da.

    Så det var jo rimelig rart og flaut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Men hu pene sykepleierstudinnen.

    Hu begynte også å dytte den plastslangen, skikkelig hardt, inn i veggen, i urinrøret, i tissen min, da.

    Sånn at det gjorde skikkelig vondt da, (husker jeg).

    (Sånn at jeg kjente det gjennom narkosen, som begynte å virke, da).

    Og jeg prøvde å si ‘au, au’, og det er mulig også at jeg klarte å få fram noen lyder, (gjennom narkosen), da.

    (Det er mulig).

    Men jeg tror at dette må ha vært med vilje, fra hu sykepleierstudinnen.

    For det var liksom som at hu tok fart, og liksom stanget den slangen, inn mot veggen, i urinrøret mitt, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så husker jeg ikke mer.

    Før Dr. Bjerre begynte å knipse, (eller noe), etter operasjonen.

    Og han fortalte at de var ferdig, å operere, da.

    ‘Gikk der bra?’, spurte jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo lært det, at en del operasjoner, kunne være mislykkede, da.

    (Så jeg hadde vært nokså urolig da, husker jeg, for hvordan denne operasjonen kom til å gå).

    ‘Ja’, svarte Dr. Bjerre da, mens han smilte og nesten lo, til assistentene sine, vel.

    (Så de hadde liksom hatt en munter tone, under operasjonen, (virka det som for meg, ihvertfall)).

    Og så ble jeg kjørt inn på et rom, hvor man ble observert, etter operasjonen, (eller hvordan rom det her kan ha vært), for å sove, i noen timer, da.

    Og jeg husker at jeg da ble lagt over, i en ny seng.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg husker det, at lakenet, i den nye senga, det klødde noe helt forferdelig, da.

    Så jeg strevde noe voldsomt, med å rive av det lakenet, da.

    For jeg lå jo oppå dette lakenet.

    Og samtidig, så hadde jeg fire slanger koblet til meg, (mener jeg å huske).

    Og det var kateterslangen, da.

    Og intravenøs væske.

    Og så var det bedøvelse, (eller smertestillende), da.

    Og så var det en ting til, og det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hva var.

    (Hvis jeg ikke fikk blod da, etter operasjonen.

    Hvis ikke, så var det kanskje strømledningen, til en sånn kne-bøye-maskin, som beinet mitt ble lagt oppi, (ihvertfall etterhvert), etter operasjonen, som jeg tenker på.

    Ihvertfall så husker jeg at det var fire slanger da, som jeg hadde kobla til meg, etter operasjonen.

    Så det var ikke så lett for meg, å bevege meg, mens jeg lå i sykesenga der, da).

    Men jeg klarte etterhvert å få revet av det lakenet, som klødde så fælt, da.

    Og under det lakenet, så var det et annet laken, da.

    Og det andre lakenet, det klødde ikke noe da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var rimelig rart da, (vil jeg si).

    Og jeg husker at det var noen sykepleiersker der, (i dette rommet), som kommenterte det da, at det var merkelig hva pasientene klarte å få til.

    (Eller noe).

    Da jeg reiv av det lakenet, som lå under meg, og kasta det ned på gulvet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg lå på den intensivavdelingen, (eller post-operasjons-avdelingen), eller hva navnet på den avdelingen kan ha vært, igjen.

    Så dukka søstera mi, Pia, opp der, husker jeg.

    Med et Se og Hør og en Freia Appelsinsjokolade, (hvis jeg husker det riktig).

    (Enda jeg pleide å lese aviser, og ikke Se og Hør, (for å si det sånn)).

    Og uten at jeg veit hvordan hu klarte å komme seg inn, på den her intensivavdelingen, (eller overvåkningsavdelingen), eller hva det var.

    Men hu ‘babla’ vel noe om at bestemor Ingeborg hadde bedt henne om å besøke meg, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dette er en kar, som var i samme gjeng, (Depeche-gjengen), som min søster og Cecilie Hyde, husker jeg, fra det året jeg var blåruss, i Drammen

    medlem depeche gjengen

  • Min Bok 5 – Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

    De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

    De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

    Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

    Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

    Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

    (Etter at han spurte meg om det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

    (For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

    Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

    Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

    Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

    Også gikk det et minutt eller to, da.

    Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het ‘and i satesaus’, (husker jeg).

    Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

    Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

    (Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

    For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

    Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

    Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

    Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

    Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

    Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

    Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

    Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

    (Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

    Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

    Som var på ganske greie adresser, vel.

    Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

    Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

    For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

    Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

    Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

    Så har det gått litt mer enn en time, da.

    Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

    (På en streng måte, vil jeg vel si).

    For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske ‘runde’.

    Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

    Og så spørre om det var greit.

    Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

    Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

    Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

    For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

    Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

    Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

    Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

    Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

    (Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

    Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

    Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

    Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

    Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

    Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

    Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

    For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

    Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

    For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

    Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

    Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

    Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

    Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

    (For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

    Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

    De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

    Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

    Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

    (Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.

    Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.

    Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.

    (Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).

    Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.

    Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).

    Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.

    (Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).

    Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.

    (Noe sånt).

    Det virka rart, det her, syntes jeg.

    Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.

    Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.

    Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.

    Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.

    Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.

    Så jeg sa ikke noe til henne, da.

    Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.

    Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.

    (Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).

    Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.

    Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.

    For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).

    Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.

    Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.

    Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Og videre forbi regjeringskvartalet.

    (Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.

    Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.

    Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.

    Det er mulig).

    Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.

    (Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.

    (Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).

    Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.

    (Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.

    For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.

    Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.

    (Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.

    Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.

    Istedet for å kjøpe de selv).

    Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.

    Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.

    Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.

    Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.

    Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.

    Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.

    Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.

    Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).

    Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.

    Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.

    Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.

    Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.

    Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.

    Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.

    (Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).

    Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.

    For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.

    Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).

    Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.

    Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.

    Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.

    For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.

    Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.

    (Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

    De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

    Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

    Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

    For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

    Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

    Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

    (Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

    Men jeg svarte ‘nei’, da.

    Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

    Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

    (Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

    Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

    Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

    Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

    Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

    Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

    Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

    Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

    Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

    (Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

    Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

    Det er mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

    For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

    For jeg ble nemlig utsatt for en ‘nær-homo-opplevelse’, (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

    Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

    Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

    Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

    Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

    Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

    Og dette var nok i fellesferien.

    For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

    Ved utestedet Green Apple der, vel.

    (Eller om det var nabostedet).

    Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

    Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

    (Eller jeg dansa vel ikke med henne.

    Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

    Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

    Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

    Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

    Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

    Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

    Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

    Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

    For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

    Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en ‘bonus’, liksom.

    Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

    Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

    Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

    Og han spurte meg om noe greier, da.

    Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

    Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

    Og jeg husker ikke helt hva han ville.

    Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

    Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

    Og ville at vi begge skulle runke, da.

    Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

    Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

    Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

    Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

    (Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

    Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

    Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

    Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

    Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

    Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

    (For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

    Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

    Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

    (Når jeg først dreiv å tulla så mye.

    Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

    Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore ‘borti der’, liksom, da.

    (Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

    Og sa fra til meg om det, da.

    Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

    Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

    Og da betalte jeg henne 500, da.

    Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

    Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

    Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

    For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

    Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

    Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

    Og til slutt, så måtte hu dra, da.

    Uten at det hadde gått for meg, da.

    Siden jeg var rimelig full, da.

    Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

    Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

    (Noe sånt).

    Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

    Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

    Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

    Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

    Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

    Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var slutten, på Min Bok 4.

    Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

    Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

    Vi får se.

  • Oppsummering av gullkorn fra Min Bok-bøkene

    ‘Løgn trenger mange ord’.

    Sos. øk.-lærer Herbjørnsen, Gjerdes videregående, skoleåret 1988/89.

    ‘Det kan jo ikke ha vært de [afrikanerne] som stjal juice, for vi har jo ikke noen saks’.

    Min søster Pia Ribsskog, Ungbo, Skansen Terrasse 23, Ellingsrudåsen, sommeren 1994.

  • Min Bok 4 – Kapittel 92: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXI

    En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.

    Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).

    (For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).

    Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.

    Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.

    Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.

    Og en kar til, vel.

    Og de begynte å kødde med meg, da.

    (For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).

    Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).

    Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.

    Men det ble ikke slåsskamp.

    Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde ‘sprett-rumpe’ da, (eller noe sånt).

    Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).

    Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).

    Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.

    Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.

    Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.

    Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).

    At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.

    Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.

    Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).

    (Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.

    Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.

    Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).

    Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.

    Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.

    Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.

    Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter det her vel.

    Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.

    Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.

    Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.

    (Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.

    Det er mulig).

    Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.

    Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om ‘Tab-situasjonen’, i butikken, (må det vel ha vært).

    For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.

    De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på ‘hoved-lageret’, i kjelleren.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).

    Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.

    Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.

    Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).

    Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.

    Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en ‘blank’ label, og lagde plass i hylla, da.

    (For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.

    Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.

    Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.

    Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.

    Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).

    Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).

    Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.

    (Også på dager som vi fikk varer, faktisk).

    Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).

    Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.

    Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.

    Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.

    (Syntes jeg ihvertfall.

    For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.

    For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.

    Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).

    Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.

    At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.

    Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.

    Så da svarte jeg ikke noe.

    Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.

    Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.

    (Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.

    Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.

    (For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).

    Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.

    Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.

    Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.

    Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.

    Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.

    Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.

    (I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).

    Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.

    For den solgte så mye, da.

    Og det samme med Ringnes 0.7-liter).

    Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.

    Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.

    (Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.

    For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.

    (Istedet for å hive dem i papp-pressa)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.