johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

    En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

    Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

    Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

    Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

    Uten at han gir noe forklaring, på dette.

    Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

    Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

    Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

    Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

    Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

    (Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

    Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

    Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

    (Noen uker før jeg dro i militæret.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

    Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

    (Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

    Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

    På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

    Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

    På Manhattan vel.

    Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

    Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Winnem var litt sur på meg.

    Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

    Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

    Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

    Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

    Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

    Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

    Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

    Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

    Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

    Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

    Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

    Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin ‘favoritt-direktør’, mener jeg å huske.

    Nemlig Ruzicka vel.

    (Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

    Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

    Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

    Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

    (Så han trodde kanskje at noe var galt.

    Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

    Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

    Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

    Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

    Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het ‘Ungarsfesten’, med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

    Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

    Så det ble til at jeg droppa det da.

    Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

    Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

    Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 1: Pia flytter inn på rommet mitt hos Ungbo

    Jeg dimma jo fra militæret, i slutten av juni, i 1993.

    Nemlig den 25. juni 1993, (sjekka jeg nå, på tjenestebeviset mitt).

    Også jobba jeg på Rimi Munkelia, lørdag 26. juni.

    (Da hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen, var sjefen min der, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og det må vel antagelig ha vært 30. juni, at søstera mi Pia, og dem, måtte flytte ut, fra Christies gate.

    Siv, (fra Røyken), hu hadde allerede flytta ut.

    Men jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad, med å bære tingene deres, ned trappa, (for de bodde i andre eller tredje etasje der da).

    Og broren til Monica Lyngstad, han kjørte så tingene til Pia, hjem til Christell, (mener jeg at det var).

    Og hu bodde ved Terningen Matcafe der, (viste det seg).

    Men Pia skulle ikke bo hos Christell.

    Pia ville bo hos meg, (av en eller annen grunn).

    Og Christell flytta selv, i slutten av juli, tror jeg det må ha vært.

    Så det hendte at Pia dro meg med, ned til Christell, (som bodde like ved Møllergata), en del, i juli, i 1993, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så hadde alle folka flytta ut.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Wenche hadde ikke fått med seg katten sin, Sara.

    Så det var nesten som at Pia og jeg hadde katt der, husker jeg.

    Jeg måtte kjøpe kattemat og sånn, tror jeg.

    Og Sara var ikke snill, den tissa en gang, på den dyre skinnjakka mi, som jeg hadde kjøpt to år før det her, (i Oslo), etter å ha sett den, på Kapp Ahl, i Gøteborg.

    Men Wenche, (som var innom en gang i blant, for hu hadde noen ting stående der enda vel), hu tilbydde seg ikke å erstatte skinnjakka mi, som jeg bare måtte kaste, for jeg klarte ikke å få bort lukta av kattepiss, fra den jakka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sara, (katta til Wenche), den pleide å gå ut på terrassen, (for den døra pleide alltid å stå åpen da).

    Men en gang, etter at Wenche hadde flytta.

    Så stakk Sara opp til naboen, som hadde terrasse, over og til høyre, (hvis man stod i terrassedøra, og så ut), for der Ungbo hadde terrasse, da.

    Så jeg måtte gå og banke på døra, til en av naboene da, (som bodde i første etasje vel), for å få tak i Sara, (som hadde rømt da).

    Og Sara pleide vel ikke å rømme, tror jeg.

    Så den katta var skikkelig uoppdragen da, (må jeg vel si).

    Antagelig siden Wenche hadde flytta fra den, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde fått henta katta si.

    Så spurte jeg henne, når hu var innom, for siste gang cirka, vel.

    Om hvordan det gikk med katta.

    Og da sa hu at dem hadde avlivet katta, for den hadde visst pissa på jakka til broren hennes, da.

    Så det var visst ikke bare min dyre skinnjakke, som den katta pissa på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om det ikke bodde noen andre folk, på Ungbo, så var jo dørene til andre rommene låst.

    Og Pia hadde jo ikke noe annet sted å bo.

    (Jeg huska jo det, at bestemor Ågot hadde klagd på Pia, da Pia bodde hos henne, et par år, før det her).

    Så jeg lot Pia få bo på rommet mitt, på Ungbo, da.

    I boden der, så stod det en gammel sofa, fra begynnelsen av 80-tallet kanskje, som hadde blitt byttet ut med en svart skinnsofa, seinere på 80-tallet vel.

    Og den sofaen, den var nesten som en sovesofa da.

    Det var en stor pute, i den sofaen, som man kunne bruke som madrass.

    Så på den sov søstera mi på da, inne på gulvet, på rommet mitt.

    Sovepose og sånn, det hadde hu vel selv, men ikke så mye møbler, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte registrere meg som arbeidsledig, da.

    Og siden jeg bodde på Ellingsrudåsen, så måtte jeg registrere meg som arbeidsledig, på Arbeidsformidlingen, på Stovner.

    Jeg dro dit vel først, for å bestille time.

    Og på det møtet, så hadde jeg en saksbehandler, som var en mann, i 30-årene kanskje, som var veldig uhøflig, husker jeg.

    Fiendtlig, er vel kanskje det riktige ordet, forresten.

    Han registrerte meg, som noe med ‘ADB’, (administrativ databehandling), på dataen, til Arbeidsformidlingen.

    Enda det skulle ha vært ‘EDB’.

    Og han sa at jeg var ‘så fersk’, (med veldig trykk på ‘fersk’), på arbeidsmarkedet.

    Enda jeg hadde jobbet i et år på CC Storkjøp.

    Og i to måneder hos Det Norske Hageselskap, (selv om det var praksisplass).

    Og i to år, på OBS Triaden.

    Og i et halv år, på Rimi Munkelia.

    Så var jeg liksom så ‘fersk’ på arbeidsmarkedet, da.

    Det hørtes litt rart ut for meg.

    Men han saksbehandleren, han var så uvennlig og liksom ‘overkjørte’ meg, da.

    Så jeg lurte på om det var noe galt, siden saksbehandleren var så fiendtlig, husker jeg.

    ‘Fersk’, det var jo noe eldre soldater, sa om rekruttene for å mobbe dem, i militæret.

    (Selv om såkalt veteranvirksomhet ikke var lov i Forsvaret, egentlig).

    Så jeg lurte på om dette hatet, (må jeg vel kalle det), fra saksbehandleren, hos Arbeidsformidlingen, (mot meg), hadde noe med militæret å gjøre.

    Kanskje vedkommende hadde traumer fra sin førstegangstjeneste, og skulle hevne seg på en som nettopp hadde dimmet, fra Forsvaret?

    Hva vet jeg.

    Men jeg husker det møte som så ubehagelig, at jeg faktisk dro, på eget initiativ, ned til Arbeidsformidlingen, ved Schous Plass, en uke eller to seinere.

    For der hadde jeg jo gått, som arbeidsledig, høsten 1990.

    Tre år før det her da.

    Da jeg fikk den praksisplassen, hos Norsk Hagetiden/Det Norske Hageselskap, da.

    Og da hadde de vært hyggelige og profesjonelle der, (husker jeg).

    Mens han på Stovner, han fikk meg nesten til å gå inn i sjokk, (vil jeg si).

    Så derfor dro jeg, halvveis i sjokk, ned på Arbeidsformidlingen, på Nedre Grunerløkka, uten noe avtale, eller noe, en eller to uker, etter det møtet på Stovner, da.

    Og da, så ble jeg sendt til en kar der, som sendte meg på intervju, på en datajobb, hos Direktoratet for Sivil Beredskap, (var det vel).

    Og han hadde ikke funnet meg, på dataen til Arbeidsformidlingen, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, denne tiden, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV

    Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.

    Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.

    Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.

    Og hu dama skjønte ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.

    Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.

    Og politifolka, de sa da ikke noe.

    Men lot da bare de afrikanerne gå vel.

    Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.

    Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

    Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.

    Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.

    Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.

    Hm.

    Det skjønte jeg ikke helt.

    Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.

    Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.

    Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.

    Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.

    Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.

    Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).

    Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.

    På rumpa, må man vel si.

    Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.

    Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.

    (Hvis døra nede var stengt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.

    (For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).

    Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.

    Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.

    Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.

    Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.

    Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.

    (For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).

    Og jeg var også rimelig full da).

    Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).

    Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.

    Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.

    Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).

    Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.

    Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.

    Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.

    Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.

    Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).

    Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.

    Og det mente Paulsen at det var da.

    (Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.

    Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen han led forresten, av et eller annet.

    Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.

    Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.

    Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).

    Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på slutten av førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).

    Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).

    Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.

    Så da gikk jeg dit da.

    Men han ble litt overraska, tror jeg.

    Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.

    (Av sersjant Dybvig vel).

    Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.

    For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.

    (Som kopiering, osv).

    Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.

    Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.

    Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).

    Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.

    Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.

    Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.

    Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.

    Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.

    Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.

    Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.

    Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.

    Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.

    For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.

    Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).

    Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil).

    For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).

    Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.

    (Noe sånt).

    For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.

    For det var ganske tøft der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.

    (Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).

    Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.

    Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).

    Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.

    Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).

    Det er mulig.

    Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).

    Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.

    Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.

    Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.

    For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.

    Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra det året jeg var i Geværkompaniet

    Jeg tenkte ikke på meg selv, som et seksualobjekt, i det hele tatt, på den her tiden.

    Jeg tenkte ikke på kroppen min som noe seksuelt da.

    (Unntatt pikken og ballene da, for å si det sånn).

    Så en gang, da jeg var på besøk hos søstera mi og dem, i Christies gate.

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så var overraskelsen min stor, når jeg overhørte det, mens jeg skifta, fra militæruniform til sivile klær, i stua, hvor søstera mi og ei venninne av henne var.

    At de prata seg i mellom om hvor fin jeg hadde blitt, (eller noe), av å være i militæret.

    (Jeg hadde vel nesten ikke noe fett på kroppen lenger, og jeg hadde vel fått en del flere kilo muskler på kroppen, på beina spesielt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om det at søstera mi Pia, ville bo sammen med meg, etter at jeg var ferdig i militæret.

    Om det var noe seksuelt?

    For hu fikk meg da til å lese en bok, som het Hotell New Hampshire, (av John Irving vel), hvor en bror og en søster har sex.

    Og hu stod liksom i døråpninga til rommet mitt, på Ungbo, en gang, og liksom bøy seg fram da, og spurte hva jeg syntes om den boken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nesten som da Pia stod sammen med hu Heidi, fra Drammen, (og meg), og sikla på/beundret de to afrikanerne, som gikk forbi oss, i Gågata der, hvor vi stod, en dag, i skoleåret 1988/89, (da jeg gikk siste året på Gjerdes handelsskole, i Drammen).

    Den måten Pia så på meg på da, mens jeg skifta, til sivile klær, etter å ha dukket opp hos dem, i Christies gate, etter å ha tatt ‘helge-perm-toget’ til Oslo da, fra Elverum, en fredag ettermiddag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Munkelia, så var det noen, av kundene, som lurte på det, om jeg, ikke hadde jobba på en annen matbutikk før.

    Men da svarte jeg ikke så mye.

    For jeg tenkte at det kanskje var noe som Rimi ikke likte at jeg prata om.

    At jeg hadde jobba på OBS Triaden.

    Og jeg likte det kanskje ikke hvis kundene ble alt for personlige da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått tre-mila, husker jeg.

    Jeg mener at assisterende butikksjef Leif Jørgensen, ikke likte det, at jeg var sliten i beina, siden jeg hadde gått tre-mila dagen før.

    Jeg ble også etterhvert satt til å rydde og telle melkekjøla, på ettermiddagene, på lørdagene.

    (Jeg tror at Leif Jørgensen tok nøklene mine til kassa.

    Mens jeg tok melkekjøla da).

    Men da mener jeg at jeg oppfatta at Leif Jørgensen ble litt sur på meg.

    Når jeg rydda, fylte på og telte melka.

    Siden jeg brukte lenger tid, enn Terje Sjølie, (som senere har blitt mer kjent som nazist vel), på å ta melkekjøla da.

    (Siden dette var en ny arbeidsoppgave for meg da.

    Å ta melkerommet, det var ikke noe jeg hadde drivi med, på OBS Triaden, for å si det sånn.

    Og jeg syntes også at melkekjøla var rotete der, for det var veldig mye på lager, på lagerhylla, seint på lørdagene.

    Så det kan kanskje tyde på at man bestilte for mye der.

    Og det var også sånn at et brett med kirsebær-yoghurt stod her, og et annet brett stod der liksom.

    Dessuten så lå det mye papp, på gulvet der.

    For noen hadde rydda melkekjøla, tidligere på dagen, ved å bare kaste tomme pappbrett, inn på kjølerommet, fra disken da.

    (Eller noe).

    Så den melkekjøla, den var det litt kaos på, vil jeg kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Agnethe i kassa, hu fikk et sånt utbrudd en gang, på tellerommet.

    Fordi jeg stressa for mye med å telle kassa, mente hu vel.

    Så det likte hu ikke da, av en eller annen grunn.

    Og en gang, når vi gikk ut samlet der, om kvelden.

    Så hadde Agnethe bursdag, og kjæresten hennes stod utafor butikken der, med en gave til henne og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 34: Mer fra det året som jeg var i Geværkompaniet

    En gang, som jeg var på besøk hos Pia og dem, i Christies gate, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så lå jeg og sov på sofaen, i stua deres, husker jeg.

    (Etter å ha vært på byen vel).

    Og midt på natta, så dukka to av Pia sine venner, fra Jollys, opp i stua der.

    Og han ene hadde ikke noe sted å sove, trodde jeg.

    For han spurte om han kunne ligge på sofaen, osv.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa at det var greit.

    (Siden jeg lå med klærna på og var vant til å ligge ved siden av folk, i militæret, osv).

    Men han mørkhudede gutten turte ikke å ligge der likevel.

    (Det var kanskje ikke plass heller.

    Jeg var jo i ørska/halvsøvne, (og hadde sikkert drukket mye), så jeg husker ikke helt hvordan de her to gutta så ut engang).

    Så de bare stakk av da.

    Men dagen etter, så skjønte jeg det, på hva de jentene som bodde der, prata om, på kjøkkenet, at de to gutta var homo, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på besøk, hos Pia og dem, mens jeg var i militæret.

    Så våkna jeg, en søndag morgen, av at det gikk ei ganske fin brunette rundt der, i morgenkåpe.

    (Som liksom visste meg litt av puppene og låra sine, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), der hu satt, i morgenkåpa si da.

    Noe jeg ikke var vant med, fra militæret, akkurat).

    Også spurte hu om jeg ville ha te.

    Og om jeg ville ha melk og sukker i teen.

    Jeg sa at jeg ville ha te, med sukker, men uten melk da.

    Også var hu dama så surrete, at hu klarte å ha melk i teen min likevel, (selv om jeg hadde sagt, at jeg ikke ville ha det).

    (Og da banna hu inne på kjøkkenet, husker jeg).

    Så hu hadde nok ikke egnet seg til å være husmor, tror jeg.

    Og dette tror jeg at var hu venninna til Pia, som flytta til Australia.

    Nemlig Elisabeth noe, fra Drammen vel.

    (Muligens Elisabeth Boyle).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, sommeren 1993, som jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad å flytte ut.

    (Siv Hansen hadde vel flyttet ut før de to siste, tror jeg).

    Så var også hun Elisabeth Boyle der, husker jeg.

    Sammen med ei nett og lav lyshåret venninne av henne.

    Som var svensk vel.

    Og de satt i kjøkkenet der da, husker jeg.

    Og spurte om God Morgen Yoghurt, (som Bricen var fan av, husker jeg), var godt.

    (Som jeg hadde kjøpt, som en slags frokost/lunsj da, i en butikk like ved).

    Og om det var da, eller en annen gang.

    Så sa Monica Lyngstad til meg, at jeg godt kunne være igjen der, etter at hu hadde gått.

    Og Pia gikk så for å sole seg, i Birkelunden.

    (Enda det ikke var noe særlig varmt.

    Så dette var kanskje før militæret var ferdig, våren/sommeren 1993).

    Og da var jeg igjen der, med hu Elisabeth Boyle da.

    Og hu lille, pene svenske jenta.

    Men det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg bare stakk etter søstera mi, som lå og solte seg, i Birkelunden da.

    For jeg kjente jeg ikke de to her damene, (Elisabeth Boyle og hu svenske), i det hele tatt, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte også en historie, rundt den her tida vel.

    Hu og foreldra hadde vært på Theaterkafeen.

    Også hadde serveringsdama vært sur.

    Også hadde faren til Monica Lyngstad sagt til serveringsdama, at ‘her har du en femmer, så kan du kjøpe deg en sitron, i morgen også’.

    Men da hadde familien Lyngstad blitt kastet ut.

    Av en hovmester, eller noe.

    For da hadde de vært uforskammet, ble de fortalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en av de første månedene vel), mens jeg var i militæret, så dro jeg opp til søstera mi og dem, i Christies gate.

    Også dro søstera mi meg med ut på byen, til det utestedet ved siden av Saga kino, hvor de spilte opera, osv.

    Og jeg hadde ikke da hatt noen reine klær, å ha på meg.

    Så da hadde Pia funnet en grønn t-skjorte, som var Monica Lyngstad sin, som jeg hadde på meg da, på byen.

    (For jeg skjønte jo ikke det, på den her tida, at t-skjorter for damer, muligens har en annen passform, enn t-skjorter for herrer vel har).

    Så jeg var veldig tynn, på den tida, som jeg var i militæret.

    For Monica Lyngstad er veldig tynn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu sa også det, til søstera mi, en gang.

    (Som jeg var i samme rom som dem, i Christies gate).

    At søstera mi burde skrive bok, om slektningene sine, osv.

    Men da svarte vel ikke søstera mi noe.

    Men nå skriver jeg bok da.

    Så får Pia og/eller Monica Lyngstad også skrive sine bøker, hvis de vil det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg var i militæret, så dro jeg ofte bare opp til Pia og dem, i Christies gate, når jeg hadde helgeperm.

    For jeg trengte litt avveksling, fra militæret da.

    Og en gang, som jeg dukka opp, hos dem, i Christies gate der.

    Så var Monica Lyngstad og Pia på vei ut.

    Og de ba meg om å bli med dem på kino.

    For de skulle nemlig se den filmen med ‘Mr. Pink’, osv.

    For den skulle være så bra da, sa de.

    (‘Reservoir Dogs’, het den filmen, så jeg nå, når jeg søkte på nettet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte meg også det.

    (Mens jeg var i militæret, og på besøk hos dem, i Christies gate).

    At da broren hennes var i militæret, så hadde noen lagt parafin, (var det vel), på feil side av teltet.

    Sånn at det ble blandet med maten, og det kom parafin i maten da.

    (For i sånne knappetelt, så har man en side, hvor maten skal ligge og på en andre siden av utgangen, så skal søppel og parafin til primusen, og sånn, ligge da).

    Og så hadde alle i teltet fått magasjuke, (eller om det var diare), sa Lyngstad.

    Men likevel så måtte de fortsette på øvelsen, sa hun.

    Mens det var dritt overalt i teltet omtrent da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu hadde også en veldig sær musikksmak, (må man vel si).

    Og hu ‘hypet’ band som Butthole Surfers og Primus, (mener jeg å huske), mens jeg var i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som mora mi var på besøk, hos søstera mi og dem, mens jeg var i militæret.

    Så skulle de ha meg med på kino.

    Og den filmen de ville se, det var den filmen om Kafka, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    (Og de ville vel også at jeg skulle møte dem i andre etasje, på Cafe Bacchus, ved Oslo Domkirke, (opp en smal spindeltrapp, (mener jeg).

    Jeg gikk ihvertfall opp dit, mener jeg å huske.

    Men der var de vel ikke.

    De satt vel i første etasje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første ukene, som jeg var, i militæret.

    Så dro Magne Winnem meg med, en søndag vel, til Cafe Fiasco, utafor Galleri Oslo der.

    (Et sted vi ikke dro så ofte på, for det var ganske mye harry folk der, på lørdager vel).

    Også dro Magne Winnem meg med, gjennom Oslo S., etter at vi hadde tatt et par halvlitere, inne på Cafe Fiasco der da.

    Og inne på Oslo S., der så vi en scene som var fra en film nesten.

    Jeg var jo i godt humør, etter å ha kommet meg gjennom de første ukene av militæret.

    (Og jeg hadde jo også drukket noen halvlitere).

    Men inne på Oslo S., så så vi min tremenning Øystein Andersen, (som så nedfor ut vel), og han var der med sine to adoptivforeldre, Reidun, (min fars kusine vel), og Kai Andersen.

    Adoptivforeldrene liksom stod rundt han da.

    Øystein skulle sikkert med toget til Stavanger, hvor han skulle til en leir som het Madla da, (husker jeg).

    Jeg syntes at dette så ut som en for privat scene, til å avbryte.

    Så jeg bare fulgte etter Magne Winnem, forbi dem da.

    Jeg hadde jo også krangla med Øystein, noen uker før det her, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), om hvem av oss, som kom til å klare å holde ut lengst, i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var på grunn av at jeg begynte å jobbe på Rimi, annenhver lørdag, fra juletider, i 1992.

    Det ble ihvertfall etterhvert sånn, at jeg ikke dro like ofte, opp til søstera mi og dem, som jeg hadde gjort, i begynnelsen, mens jeg var i militæret da.

    Men på fredagene, da jeg kom med toget, fra Elverum.

    Så pleide jeg å dra innom en Rimi-butikk, som lå like ved Grev Wedels Plass der vel, (og Stortinget), for å handle inn noe mat, til helga.

    Og en gang, så møtte jeg Siv Hansen, (fra bofelleskapet til søstera mi, i Christies gate), der.

    (Som også handla der, av en eller annen grunn).

    Og Siv, hu hadde så mye svart sminke, rundt øynene, at jeg nesten ble redd, husker jeg.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig da, og prata med henne, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Siv sa at det var dyrt der, husker jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg ble med henne, opp til Christies gate, eller noe.

    Neida, jeg var på vei hjem, så jeg tok T-banen hjem til Ellingsrudåsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 32: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, som jeg satt i vaktbua, på Terningmoen.

    Så tenkte jeg meg ikke om da.

    Noen hadde skrevet, at den og den dama, var dritfin da.

    Også hadde noen andre tulla, og skrevet hva med onkelen og bestefaren, osv.

    Og dette var like etter, at jeg nesten hadde fryst ihjel, da jeg var avgitt til lag 3, etter denne ‘gærning-patruljen’, i kraftgata der, til han sersjant Johansen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den øvelsen, som jeg nesten hadde fryst ihjel på.

    (Hvis ikke Andresen hadde sparka meg i foten, så tror jeg kanskje at jeg hadde fryst ihjel da).

    Så så jeg jo stjerneskudd, mens vi var på den gærning-patruljen da.

    (Mens vi satt og hvilte, i kraftgata der).

    Og hele hue mitt, det var jo fullt av militær-ting, for det meste, på den her tida.

    Siden denne tjenesten var så krevende da.

    Men da, så ble jeg jo minnet på, noe fra mitt tidligere liv liksom.

    Da jeg så det stjerneskuddet da.

    Nemlig fra da Christell og jeg, gikk fra huset deres, i Havnehagen, til min leilighet, i Leirfaret 4B, og jeg så stjerneskudd da, (selv om vel ikke Christell så det).

    (For Christell ville se på ‘kontoret’ mitt, for å lage avis/magasin i, som var i en av bodene, i gangen, i Leirfaret 4B der da, hvor faren min seinere satt vin vel.

    Men der var det så kaldt og trangt, så det ble aldri til, at jeg lagde noe sånn avis der.

    Jeg brukte istedet symaskinbordet, til Ågot, (som hu hadde sendt med faren min dit), som bord til å ha en TV nummer to på, (som jeg kjøpte mens jeg gikk på ungdomsskolen), inne på det største soverommet ‘mitt’ der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Om det var fordi jeg nesten hadde fryst ihjel, (eller noe).

    Men jeg ble ihvertfall, (mens jeg levde i den her militærverdenen da), litt avstandsforelska, i Christell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ihvertfall så skreiv jeg det, på skrivebordet, i vaktbua, på Terningmoen, at ‘I love Christell Humblen’.

    (For andre folk skribla ned navn på damer og sånn der da.

    Så ville jeg skrible litt og da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jul, så ble jeg jo overført, til lag 2.

    Og der ble jeg med en gang et slags mobbeoffer, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For jeg var ikke så god på ski, og sleit litt da, på et nytt lag.

    Og Bricen kasta en skistav i hue på meg, og jeg måtte være med en rar bokseturnering, osv., på rommet.

    Og ikke nok med det.

    Neida, Skjellum skulle absolutt krangle med meg, om hvem som hadde pult flest damer, (eller noe).

    Jeg ville ikke gå i detalj da.

    Så jeg fortalte ikke navnene til Nina Monsen, Laila Johansen, Siri Rognli Olsen, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av de andre damene, som jeg hadde hatt sex med da.

    (Jeg hadde jo også blitt runka, av ei dame fra Larvik, på danskebåten en gang.

    Og det er mulig at det var fler og, som jeg ikke kommer på nå).

    Men jeg hadde ihvertfall hatt sex med minst seks damer da.

    Så jeg fant meg vel ikke i det, hvis noen skulle ha det til, at jeg ikke hadde hatt noen damer, (eller noe sånt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så begynte Skjellum å mobbe meg, fordi at jeg ikke hadde hatt sex med noe damer, mens jeg var i militæret.

    For han selv, han hadde nettopp hatt sex med ei fin dame, sørfra, sa han, som egentlig hadde en annen type.

    ‘Ho var fin ho’, sa Skjellum.

    Og i ettertid, så har jeg lurt på det, hvorfor Skjellum prata så i detalj til meg, om hu her dama.

    Var det ei jeg kjente eller?

    Var det Christell han hadde hatt sex med kanskje?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Dessuten, så var det sånn, da jeg hang litt sammen med Skjellum og Sundheim, på fritida, de siste par månedene, av militæret.

    At en gang, når Skjellum, Sundheim og meg, (var det vel), gikk fra Terningmoen, og i retning av Alexis vel, en torsdagskveld, (må det vel ha vært).

    Så kommenterte Skjellum, (husker jeg), ei lyshåra dame, (var det vel), som vi møtte, på veien da.

    Og som ikke hadde knept igjen jakka si, enda det var kaldt da.

    At, ‘hu der må ha vært kåt, siden hu går og viser fram puppa sine, enda det er kaldt’.

    (Noe sånt).

    Og det samme, den gangen vi var på stranda, (eller ved det tjernet, eller om man skal kalle det innsjøen), i Elverum der da.

    Da kommenterte Skjellum, ei dame, som lå i bikini like ved oss der da.

    At når hu bøyde seg, for å ta opp håndkleet sitt, så bøyde hu seg, sånn at hu stod med rumpa i været liksom da.

    Istedet for å bøye knærne da.

    Så Skjellum fulgte med nøye på damene, det er helt sikkert.

    Mer nøye enn jeg selv gjorde, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og som jeg vel skreiv om, i Min Bok.

    Så satt jeg på med faren min, og en kamerat av han, til Trysil en gang, hvor faren min skulle se på noen hyttetomter.

    Og da fikk jeg mast meg til, å få kjøpe en milkshake, i Elverum, husker jeg.

    I Domus-bygget, (eller hva det heter), på torget der, da.

    Og den milkshaken, den var laget av så gammel melk da.

    At jeg spøy ved en bensinstasjon, nesten med en gang, som jeg hadde satt meg inn i bilen igjen, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om den bensinstasjonen kan ha vært Bast, og at jeg spøy ved Terningmoen da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var i det senteret, hvor jeg hadde kjøpt den milkshaken, 10-12 år tidligere kanskje, og kikka, også i 1992/93 da.

    Men det var ikke sånn, at jeg kjøpte noe mer milkshake der, akkurat.

    (For å si det sånn).

    Men jeg mener at jeg enten kjøpte, (eller ihvertfall så på), Sports Illustrated, sitt badedrakt-nummer, med Vendella Kirsebom, på forsida vel.

    I Narvensen-kiosken der da, som var cirka under den kafeterian, hvor jeg kjøpte den her ‘råtne’ milkshaken da, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 30: Trøndelag

    På seinhøsten, i 1992, (må det vel ha vært), så skulle Geværkompaniet opp på en ganske stor øvelse, (hvor det også var med rep.-soldater, osv.), oppe på Fosen-halvøya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fosen og Bjugn, hvor øvelsen skulle være, hadde jo vært mye i media, i årene før det her, på grunn av noen pedofile barnehageonkler, osv.

    Og det var vel også på grunn av den saken, at jeg reagerte så sterkt, i Kristiansand, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), da Christell og Pia fortalte meg, på en restaurant der, at faren min hadde misbrukt Pia, som lita jente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet kjørte Østerdalen nordover da, til Trøndelag, og vi tok en ferje, over til Fosen-halvøya.

    Troppsjef Frøshaug sa til oss, at vi skulle ta fra rep.-soldatene cola-en deres, osv.

    (Og skikkelig kødde med dem da, under øvelsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var på reservelaget, under denne øvelsen, og fire-fem av oss, vi var avgitt, til to jeger-befal.

    Det var en ganske lav kar, med mørkt hår, og en sersjant, (eller noe), med et russisk navn, fra Sandefjord, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, så hadde vi bare satt opp teltene våre, i en leir, som kunne ha vært en campingplass, eller noe, nesten.

    Vi hadde ikke ordentlig begynt på øvelsen da.

    Men da jeg fikk fyringsvakt, så sleit jeg, siden dette ikke var et ordentlig geværlag da.

    Jeger-befala, de hadde ikke lagt en lommelykt, ved primusen, sånn som geværlaga pleide å ha da.

    Så jeg så ingenting, når jeg fylte opp primusen, og jeg var også trøtt da.

    Så jeg hadde klart å hele noe rødsprit, ut på bakken, i teltet da.

    Og jeg måtte trampe som en gal, med feltstøvlene mine, som jeg ikke hadde fått knytt igjen da, siden det var så mørkt der.

    Og jeg ropte også ‘våkn opp’ da, flere ganger.

    Og han laveste, av jeger-befalene, han dro ut to teltplugger, sånn at flammene ikke skulle brenne gjennom toppduken, (siden primusen, (og den brennende rødspriten, på bakken), da liksom havna utafor teltet, da).

    Og jeg fikk slukket flammene, ved å trampe på bakken da, med feltstøvlene mine.

    For det lå heller ikke noe vann, ved primusen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå, så måtte jeg ta skolisser, av to liggeunderlag, (hvert liggeunderlag, hadde to skolisser da, for å binde rundt liggeunderlaget, når det var rullet sammen. Men det holdt egentlig med en sånn skolisse, for å få rullet sammen liggeunderlaget da).

    For mine egne skolisser, de hadde begge halvveis brent opp da.

    Siden skolissene mine ikke var knytt, når jeg trampa på flammene, siden det hadde vært så mørkt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterpå så husker jeg det, at en av de jeger-befala, han liksom herma etter meg, i teltet da, og peip ‘våkn opp’, til han andre da.

    Og at en eller annen på laget mitt, han sa det, at det var nesten at han hadde tatt bajonetten, og skjært seg gjennom teltduken.

    Jeg lurer på om dette kan ha vært Sundheim, men isåfall så var jeg nok på lag 2, under denne øvelsen.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var vel som jegere, under denne øvelsen, tror jeg.

    Vi satte opp et telt, nedenunder et fjell.

    Og det teltet, det var en slags lyttepost, tror jeg.

    Vi hadde en ekstra toppduk, på teltet, og også en plastduk, (som var litt lys grønn nesten), over den igjen.

    For været i Trøndelag, det var helt forferdelig da.

    Det var hagl, sol, snø og regn, om hverandre.

    Og det blåste ofte fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lå mye og lytta på radio, inne i det teltet da.

    Men vi var også på ulike patruljer, oppå fjellet der.

    En gang så ville han russeren at jeg skulle bli med han, på en patrulje, oppå fjellet der da.

    Og oppå fjellet, så møtte vi en patrulje, på 4-5 mann vel, som bestod av rep.-soldater da.

    Og vi liksom angrep dem da, og gikk gjennom tinga deres.

    Og han ene, han hadde med masse snusbokser, i stridssekken sin da, (husker jeg).

    Og da tenkte jeg det, at jeg kunne ta med, disse snusboksene, tilbake igjen, til teltet.

    (For Frøshaug hadde jo sagt det, at vi skulle rappe cola-en dems, osv).

    Men da, så ble han rep.-soldaten så sur da, og holdt på å gå til angrep på meg.

    Men da bare så jeg litt stygt på han.

    Og da sa han, at ‘er det den her befalskolen?’, (eller noe), til meg da.

    Men jeg svarte ikke noe da.

    (For det var jo han russeren som var sjefen, på ‘vårt lag’ der, da).

    Og han russeren, han var fornærma, da vi gikk bort derfra, siden vi hadde fått høre det, at vi var fra befalskolen, da.

    (Husker jeg, at han prata om.

    For han sa liksom sånn ‘befalskolen’, mens han nesten spytta da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han russeren, han hadde også store vanskeligheter med å orientere seg, (når det gjaldt hvor ‘fi’, (altså rep.-soldatene var), oppe på fjellet der da), husker jeg.

    Så han spurte hele tida meg, om jeg klarte å høre, hvor de var, osv., da.

    For det klarte han visst ikke å høre selv da.

    For først så gikk vi vekk fra dem da, når vi hørte at dem nærma seg.

    Og når de så gikk tilbake igjen.

    Så fulgte vi etter dem, og tok liksom et overraskelsesangrep på dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før den her patrulja, som jeg var med på, på fjellet.

    Så skulle de andre reservene, (eller om det var lag 2-folk), på en patrulje.

    Men da slapp jeg, siden jeg heller ville gå uten pakning, (eller noe), dagen etter da.

    Men da fikk jeg i jobb, å stramme den plastduken, som var over teltet vårt, sånn at snøen skulle skli rett av da.

    Og det klarte jeg å få til, (mener jeg).

    Så selv om det snødde og regna og hagla, og det som var.

    Så var det helt tørt, inne i teltet vårt da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de siste dagene, inne i det teltet, så begynte han russeren å prate om, om vi geværtropp-soldata, ikke hadde lyst til å bli grenaderer.

    Det vil si at man jobba i Forsvaret vel.

    (For vi hadde visst ikke noe framtid, i det sivile liv da, skjønte jeg, på de her jeger-befala, at dem trodde, da).

    Men da ble jeg rimelig fornærma.

    For jeg hadde jo gått to år på NHI, jeg var jo økonom, markedsfører og data og informasjonsbehandler, (og hadde generell studiekompetanse), fra videregående.

    Og jeg hadde også jobba i to år på OBS Triaden, et år på CC Storkjøp og noen måneder i Det Norske Hageselskap, mm.

    Så det siste jeg ønsket ut av livet mitt, det var å jobbe som en grenader, i Forsvaret da.

    (For å si det sånn).

    Jeg var jo nesten som en japp, så jeg ville ha en bra jobb og et suksessfullt og bekymringsfritt liv, med masse penger og sånn, da.

    Så når de her jeger-befala prøvde å få oss til å bli grenaderer, da ble jeg nesten kvalm, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en morgen, da jeg våkna, i det her teltet, hvor vi lå og lytta da.

    Så lå den her radioen, ved siden av meg, da jeg våkna, husker jeg.

    Så da hadde noen nok gitt meg den, uten å vekke meg, da.

    Så ingen hadde lytta, etter det vi liksom skulle lytte etter, (som var ‘Alpha’ kanskje, eller noe), den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi bevegde oss etterhvert, i retning av Ørlandet flyplass, (var det vel), som lå nesten ytterst på Fosen-halvøya vel.

    Dette var en gåtur, i mørket, på nesten to mil vel, (mener jeg å huske).

    Og jeg, jeg kjeda meg litt, på denne øvelsen.

    Så da et eller annet befal, i en annen tropp, ville ha to folk, som frivillige.

    Som skulle lage gapahuk, (eller noe), istedet for å gå, i en klynge, gjennom Fosen-halvøya da.

    Så meldte Frisell seg først som frivillig da, husker jeg.

    Og jeg, jeg var så lei av troppsbefalet, (eller noe), så jeg meldte meg også som frivillig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det ble ikke noe av, at vi skulle ligge i gapahuk, likevel.

    Så Frisell, han befalet og jeg.

    Vi gikk gjennom skogen da, i et par mil, eller noe.

    Og Frisell, (som var dobbelt så stor, som meg, omtrent), han måtte bære på en tung radio da, i tillegg til pakningen sin.

    Og Frisell klagde også fælt, og lagde nesten myteri, må man vel si.

    Og han befalet, han sa etterhvert at vi kunne sitte bak et hus, (som jeg tror at var en barnehage), og røyke, (når vi kom til Bjugn, var det vel).

    For da ville folk bare tro at dette var noen tenåringer, mente han.

    Og dette var nok den beryktede barnehagen i Bjugn, som vi satt og røyka utafor, i en pause, på denne lange gåturen vår, i mørket, (mistenker jeg nå).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha en ny leir, like ved en travbane der, ved Ørlandet flyplass da.

    Og der var det også en kafeteria, som vi kunne sitte i.

    Og jeg fikk vel beskjed, om å ligge i det og det teltet vel, når vi kom fram til den leiren da.

    Og så gikk jeg, og satt meg i kafeteriaen der da.

    Og bestilte en vaffel, med brunost, som en lokal ‘gubbe’, dreiv og solgte der da.

    Og mens jeg satt der, og venta på at vaffelen min, skulle bli ferdig.

    Så kom Frisell også inn der da.

    Og jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden han Frisell, hadde måttet bære den tunge radioen, hele den veien, gjennom skogen, (og jeg hadde sluppet da).

    Så jeg spurte Frisell om han også ville ha en vaffel da, (siden jeg hadde tatt med noen penger da).

    Og det ville Frisell da.

    Men da måtte han som lagde vaflene, han måtte da lage ny røre da, tror jeg at det var.

    (Mener jeg, at han babla om).

    Så hva som skjedde med den første vaffelen, som jeg bestilte, det veit jeg ikke.

    Men dette var seint på kvelden da, så det var kanskje slutt på vaffelrøra.

    Men vi fikk ihvertfall en vaffel hver, med brunost, til slutt, (det husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi hadde leir, ved travbanen, på Ørlandet, der.

    Så fikk jeg i oppdrag, av troppsbefalet, å legge en sambandsledning, fra tropps-ko, (tropps-hovedkvarteret), og opp til et lag, som holdt til, oppe på et fjell der da.

    Dette var om natta, (eller noe), og like før vi ble angrepet, av alle de her rep.-soldatene, tror jeg.

    Og når man la en sånn sambandsledning, så hadde vi lært det, at da måtte vi vikle rundt noen trær og sånn, for rundt hver meter omtrent da.

    Hvis ikke, så ville ledningen bli nappet ut, av radioene, som den forbandt, når noe snublet i ledningen da.

    (For det var nesten uungåelig, at noen snubla i ledningen, i mørket, under en sånn øvelse, hvor masse soldater, fløy fram og tilbake, hele tida da).

    Og jeg hadde også med en kar.

    (Sann.-mann., kanskje?).

    Som hjalp meg, med å holde ledningsrullen da, mens jeg bestemte hvor ledningen skulle ligge da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den ledningen, den gikk vel kanskje hundre meter, eller noe, opp på et fjell, hvor det gikk folk, hele tida.

    Og jeg måtte vel ta av isolasjon, på ledningene, for å få radioen, til det laget, som lå oppå fjellet der, til å virke da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk radioen til å virke.

    Og ledningen ble ikke nappet ut heller, av folk som snubla.

    (Ettersom det jeg fikk med meg, ihvertfall).

    Siden jeg hadde festa den ledningen, mange steder, på veien da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo reserve, på den her øvelsen.

    Så jeg ble blant annet brukt, til å stå vakt, foran veien, som førte inn til leiren da.

    Og vi hadde jo lært det, at det kom til å komme ‘spioner’, som prøvde å finne ut ting om oss da.

    Noe slags etterretningsavdelinger, (eller noe), var også med på øvelsen da.

    Og vi på vårt ‘lag’ da, vi hadde oransje teip, på feltluene og bilene våre, (husker jeg).

    Men når det dukka opp en lastebil der, (eller noe), full av folk.

    (Og med en litt feil nyanse, på den oransje teipen vel).

    Og begynte å spørre om dette var bil-verkstedet, (eller noe).

    så ble jeg litt mistenksom da.

    Så jeg vinka på lagfører Warming, på lag 3, som var oppå et fjell, like ved der jeg stod da.

    For radioen, til kompani-ko, den virka ikke da.

    Så jeg fikk Warming, til å passe på den bilen da, mens jeg selv, traska tilbake, til kompani-ko da.

    For å melde om den her mistenkelige lastebilen da.

    Men da jeg kom fram til kompani-ko, så var det han samme adm. off.-en, som var der, som hadde mobba meg, (må jeg vel si), da jeg var ukehavende da.

    Og ingen av befala der, gadd å bli med meg tilbake, for å se på den her mistenkelige lastebilen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake igjen, til vaktposten.

    Så stod Warming der ennå vel.

    Men den lastebilen, den hadde bare kjørt da, (fortalte Warming).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men det var vel heller ikke noe, som Warming kunne ha gjort, for å ha stoppa den her lastebilen akkurat.

    Det var jo ikke sånn at vi skøyt med skarpe skudd heller, på den her øvelsen.

    Og ikke skøyt vi med miles, (et laserstråle-øvelsessystem), heller.

    Neida, vi skøyt bare med vanlige rødfis, som kun lagde et smell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kvelden før, at vi begynte å bevege oss, over Fosen-Halvøya der, og til like ved den flyplassen da.

    Så husker jeg det, at jeg stod utendørs, om natta da.

    Og da så jeg det, at mange sånne BV-er, kjørte etter hverandre, på en vei, om natta da.

    (Det må vel ha vært Geværkompaniet sine BV-er, mener jeg).

    Og disse så jeg på litt avstand da.

    Så det så ut som noe fra en science-fiction-film, husker jeg.

    Og det var også stjerneklart den kvelden/natta, mener jeg.

    Så jeg mener også at jeg så en del nordlys der faktisk, (den kvelden da).

    (Som jeg hverken har sett før eller siden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om dette var den øvelsen, hvor Bricen ble tatt til fange.

    Av ‘fi’, (eller fienden da).

    Og hvor Bricen sa, (mener jeg å huske), at han som avhørte han, hadde vært grei, og sånn, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mas, mens vi satt i den kafeteriaen der, husker jeg.

    Om å flytte noen miner, i full fart, eller noe.

    Og jeg husker også, at en gang jeg satt i den kafeteriaen der, så sa noen på et annet lag, i troppen, (om meg, mens jeg overhørte det).

    At jeg hadde klart meg bra, på den her øvelsen da.

    (De syntes vel at jeg så ut til å være i fin form, eller noe, da).

    Og i sånne baner, det hadde jeg ikke tenkt selv, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt satt ut, husker jeg.

    Over at folka i troppen, prata sånn her om meg, og som om jeg ikke var der, omtrent.

    (Det var vel kanskje Bakke, nestlagføreren i kanonlaget, som sa det her, mener jeg å huske.

    Ihvertfall så var det nok noen på kanonlaget).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da vi tok ferja, tilbake, over fra Fosen-halvøya igjen, etter øvelsen.

    Så husker jeg at jeg spurte, han laveste, av de jeger-befala, (som vi hadde vært avgitt til, på begynnelsen, av øvelsen da), om han kunne låne meg noen penger, til vi var tilbake igjen, på Terningmoen, (for å handle for, i kafeteriaen, på ferja der da).

    (For jeg så han tilfeldigvis, inne på ferja der da).

    Men da var det slutt på den kameratslige tonen da, (skjønte jeg).

    For han ville ikke låne meg noen penger, (enda han vel var sersjant, (eller noe), og tjente mye mer, enn oss vernepliktige da).

    Han svarte bare ‘nei’ da, (når jeg spurte om å få låne penger).

    Så det er mulig at han var blakk og.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 26: Problemer med verneombud

    Jeg overhørte forresten at Bricen, prata med en kar, på lagsrommet, en gang.

    Han karen sa det, at det hadde jo vært en neger, i Oslo, som hadde blitt forfulgt, av en bil, med folk inni, som slo etter han negeren, med kjetting da.

    ‘Det var meg, det’, sa Bricen.

    (Bricen mente at det var han, som var han negeren da).

    Og da svarte vel ikke han andre karen så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen hadde også radioprogram om hasj en gang, husker jeg.

    Bricen ville intervjue meg, i døra til lagsrommet der cirka vel.

    Og han spurte om jeg hadde sett hasj da.

    Jeg måtte innrømme, at det hadde jeg ikke.

    Og da syntes nok Bricen at jeg var litt kjedelig, tror jeg.

    Men jeg nevnte ikke noe om at jeg hadde en tante, (tante Ellen i Sveits), og en søster, (Pia), som var ‘de hasjisene’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen pleide forresten også å ta seg en joint, på søndagskveldene, etter at vi hadde kommet til leiren, med toget, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg tror at han røyka sammen med Vik.

    For jeg husker at de pleide å snike seg litt unna vel, (noen ganger ihvertfall), når en gjeng av oss, hadde gått fra togstasjonen, etter å ha kommet til Elverum, med det siste toget, på søndagene da, (fra Oslo).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kapittelet skulle egentlig være om tillitsmann.

    10 Torp ble valg til tillitsmann, i begynnelsen av året.

    Det var vel ikke så mange andre som ville være tillitsmann, så han ble valgt da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så hendte det en episode, når 10 Torp hadde sagt fra, hos Adm. Off., (eller noe), om at han selv ikke skulle ha en vakt, men at Bekklund, (på lag 1), skulle ha den vakta.

    Men det hadde visst ikke Bekklund godtkjent da.

    Så da ble 10 Torp avsatt i en Troppens Time, som verneombud.

    Og Bakke, (nestlagføreren på kanonlaget), ble valgt, istedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var faktisk den i troppen, som hadde flest vaktpoeng, (tror jeg).

    (Jeg var ihvertfall en av de, som hadde flest vaktpoeng da).

    Likevel så satt Bakke meg opp, på mange vakter da.

    Så jeg prøvde å ta noe som nesten var en alvorsprat med han, og lurte på hvorfor han tulla med vaktlista da.

    Men da svarte han ikke noe.

    Og unnskyldningen som ble presentert i Troppens Time seinere, (eller hvordan det var igjen), det var vel at det var umulig å få det helt likt.

    Men altså, det virka som at Bakke ikke prøvde engang.

    Det ble jo sånn at noen hadde mange fler vaktpoeng, enn andre da.

    Men hvor vanskelig kunne det være liksom?

    Nei, her var det nok noen ugler i mosen, mistenker nesten jeg, den dag i dag.

    (Siden jeg måtte ha så mange vakter da, enda jeg hadde, (mer eller mindre), flest vaktpoeng).

    Så jeg var mer misfornøyd, med det nye verneombudet, siden han tulla sånn, og satt meg opp på for mange vakter da.

    Enn jeg var med det forrige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bakke, han sang/ropte også, ‘the Workaholic’, (fra en kjent sang, på den tiden), mens han stod like ved meg, på troppens oppstillingsplass, en gang.

    (Og jeg var den eneste som var i nærheten der, unntatt en annen kar, på kanonlaget vel).

    Så hva det var om, det veit jeg ikke.

    Men de kanonlag-folka, de var kanskje litt umodne hele gjengen da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 25: Enda mer fra Terningmoen

    Lagfører Bricen, han jobbadimma, en måned før førstegangstjenesten var ferdig cirka, sommeren 1993 da.

    Og like før Bricen jobbdimma, så skjedde det noe spesielt.

    Dette var en torsdagskveld, (husker jeg), så det var vel natta før Bricen dimma da.

    Jeg hadde vært på Alexis og drukket meg stup full da, (som jeg noen ganger gjorde, på torsdager, hvis jeg hadde penger, osv.).

    Da jeg kom tilbake til Terningmoen, så begynte Furuset, (som var norsk mester, i karate, eller noe, fra Brumundal), å dra med meg med rundt i leiren.

    Han skulle gi Bricen vannseng, sa han.

    Noe jeg, som ‘fyllik’, syntes at var ganske morsomt da.

    Vannseng, det var at man heiv en bøtte med vann, oppi senga, til noen som sov da.

    Som sagt så gjort, Furuset ga Bricen vannseng da, (han heiv en bøtte med kaldt vann på han, mens Bricen lå og sov, i senga si), med meg på slep da.

    Så dro Furuset meg med, til et tomt rom, i den brakka som stod tom, like ved vår kaserne da.

    Og så venta vi litt der, (av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg tilbake til rommet mitt.

    Og da hadde noen tatt ut bunnen, av senga mi.

    Sånn at madrassen datt ned på gulvet da.

    (Sånn som reservene gjorde med senga til Torp, et drøyt halvår før det her vel).

    Men jeg hadde underkøye, (og ikke overkøye da, sånn som Torp).

    Men jeg var litt full da.

    Så jeg bare lå på gulvet, den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som Bricen var der, (var det vel), så tok han og begynte å slåss med meg, inne på rommet.

    Jeg var ikke helt med, men jeg skjønte plutselig det, at Bricen prøvde å ta et kast på meg.

    Så jeg måtte holde rundt halsen, på Bricen da, for å unngå å bli slengt hardt i gulvet da.

    Og da kommenterte nestlagfører Frydenlund, (husker jeg), og sa det, at det var ‘flaks for Ribsskog’, (eller noe), at jeg hadde holdt rundt halsen på Bricen, da.

    For ellers så kunne jeg ha blitt alvorlig skada da.

    Så Bricen prøvde omtrent å drepe meg, den siste dagen hans der, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, noen måneder før det her.

    Så gikk jeg av perm-toget, fra Elverum, på Oslo S., da.

    Og når jeg kom ut av Oslo S. der, så var søstera mi Pia der.

    Hu skulle noe ærend, inne på Oslo S. der, og jeg hang meg på henne da.

    Mens vi gikk oppover, ved siden av rulletrappene der, inne på Oslo S., da.

    Så kom Bricen rullende, ned rulletrappa der da.

    Også sa han ‘stjerna Ribsskog’, til meg.

    (Antagelig fordi at jeg var der sammen med en dame da.

    Han skjønte vel ikke at det var søstera mi kanskje.

    Og jeg bare hilste eller gliste tilbake vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere, den dagen vel, (må det vel ha vært), så sa søstera mi, til meg, at han i rulletrappa, (Bricen), han burde jeg ikke ha noe med å gjøre.

    Men Pia forklarte ikke da, hvorfor hu sa det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.