http://www.seher.no/893169/pia-dailey-christoffersens-dramatiske-foedsel
Stikkord: Pia Ribsskog
-
Min fetter Tommy sin fetter, Robert Løff Jensen, (som døde i en ulykke, for noen få år siden), fant også hasj i Drammen, som gutt, på 90-tallet
http://www.facebook.com/groups/8511042263/10150678610862264/?notif_t=group_activity
PS.
Her er mer om dette:
http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk%3Aklipp%2F360905
PS 2.
Mer fra den Facebook-gruppen:
http://www.facebook.com/groups/8511042263/10150679637712264/?notif_t=group_activity
-
johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann
PS.
Her er Christell sin reklame:
PS 2.
Her er Pia sin reklame:
PS 3.
Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:
PS 4.
Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:
PS 5.
Her er Axel sin reklame:
PS 6.
Her er Magne Winnem sin reklame:
PS 7.
David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):
PS 8.
Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:
PS 9.
Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:
PS 10.
Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:
PS 11.
Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:
PS 12.
johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:
-
Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.
Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).
Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein var kanskje litt sex-opptatt.
Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.
Noe sånt.
(Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.
Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.
Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.
Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.
Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.
Den ene sangen den gikk sånn her cirka:
‘En kjekk ung mann fra Furuset.
Han skulle på jobben sin på matsenteret.
Bussen kom.
Han så seg litt om.
Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.
Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.
For jeg kom jo en halvtime for seint i går.
Oj som det går.
(Eller noe sånt).
Også var det vel vers to.
En kjekk ung mann fra Furuset.
Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.
Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).
Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.
For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.
(Eller noe sånt).
Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.
Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.
Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.
Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.
Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.
Den gikk cirka sånn her:
‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.
Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?
Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.
Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.
Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.
Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.
Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.
Den gikk cirka sånn her.
‘Apparently.
All you can see.
Is an enemy.
At the deep of the sea.
It’s your reality.
But I wish, that I could swim inside you like a fish.
Bla bla bla.
Calling my name.
Have you no shame.
No, cause you want me to.
It’s your reality.
And I know that you do.
But I wish, that I could swim inside you like a fish.
Osv., osv.’.
(Noe sånt).
Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.
Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.
Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.
Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.
Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.
Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.
Og funnet på noen nødrim og sånn da.
Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.
Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).
Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også en fjerde sang.
Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.
‘Det er ikke gull alt som glitrer.
Det er ikke gull alt som glitrer.
(Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.
Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).
Tåpers gull.
Jeg drikker meg full.
Jeg p*ler ditt hull.
Til tissen detter av.
Men det er ikke gull alt som glitrer.
(bla bla bla).
Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.
(Noe sånt).
Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.
Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.
Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.
Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.
‘Jungel.
Velkommen til jungel.
La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.
Velkommen til jungel.
Jeg vil høre deg skrike’.
Noe sånt.
For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.
Siden jeg ikke var så glad i heavy da.
Noe Øystein hørte på hele tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.
At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.
Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.
At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).
Noe jeg overhørte da.
Jeg hørte ikke det første de sa.
Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.
Noe sånt.
(Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.
Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.
Hva vet jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.
Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.
At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.
Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.
Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.
Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.
Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.
Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.
Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.
Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.
Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.
For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.
De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.
(Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.
Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.
Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.
(Eller hva man skal kalle det).
Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.
Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.
Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.
Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.
Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.
Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.
For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.
(Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).
Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).
Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.
Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.
‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.
Og liksom herma etter hu ene unge dama da.
Mens han smilte da.
Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.
Og Winnem ville ikke forklare da.
Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.
Det rant ut i sanden, for å si det sånn.
Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.
Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.
Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.
Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?
Hva vet jeg.
Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.
At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.
(Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).
Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.
Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.
Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.
Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).
Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.
Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.
Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.
Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.
Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.
At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.
Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.
Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.
Så det her rant ut i sanden da.
Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.
Det veit jeg ikke.
Men det vet de kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.
På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.
Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.
Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.
Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.
Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.
Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.
Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.
Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.
Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.
Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.
Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.
Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.
Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.
Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.
Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.
Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.
For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.
(Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.
Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.
Så regna det fælt, (husker jeg).
Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.
Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).
Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.
Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.
Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.
For den var plutselig borte derfra da.
Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.
Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året jeg bodde på Abildsø).
Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.
Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.
(For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).
Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).
(En mørk høst eller vinterkveld vel).
Så stopper plutselig T-bane-toget opp.
For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.
Jeg så ikke liket selv.
Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.
Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.
Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.
Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.
Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.
Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.
(Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).
Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.
Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).
Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).
Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.
Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.
Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.
Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).
Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).
Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).
Men da svarte jeg ikke noe.
For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.
(Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).
Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.
Sommeren 1991 vel.
Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.
Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.
Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.
En som hadde vært med danskebåten vel.
Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.
Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.
Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.
Noe sånt.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nei, jeg sjekka Google Maps nå.
Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.
(Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).
Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.
Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.
Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.
(Noe sånt).
Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.
Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 67: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
Den sommeren jeg fikk så lite feriepenger, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), nemlig sommeren 1991.
Så dro Magne Winnem med ned til hybelleiligheten hans i Waldemar Thranes gate, (husker jeg), for å spille roulette, om penger.
Jeg forklarte at jeg hadde dårlig råd.
Og Magne Winnem sa at jeg kunne låne penger vel.
Men etter at vi hadde spilt, og jeg gikk i minus.
Så sa Winnem at ville ha pengene likevel, for ellers så var det ikke noe kult å vinne.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun flytta til Oslo, et par år etter meg, (mener jeg).
Jeg husker ikke helt nøyaktig hvor hun bodde, men det var ved nederst i Maridalsveien, eller noe sånt vel.
Jeg husker at jeg var med min søster Pia, på besøk til henne, en gang.
Cecilie Hyde fortalte det at hun jobba med narkomane, i en avrusingsklinikk.
Det var visst en kjent musiker der og, som var narkoman.
‘Er _du_ narkoman/heroinist’, hadde visst Hyde spurt denne musikeren om, da hu begynte å jobbe der, (sa hu).
‘Ja’, (eller noe), hadde visst musikeren svart da.
Men Hyde fortalte det, at hu hadde taushetsplikt.
Så hu ville ikke si hvem denne musikeren var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, før hu flytta til Oslo, så klagde forresten Hyde til meg, på at hu fikk så mange bøter, i posten, fra Oslo Sporveier.
Hu lurte på om det var Lill (Beate Gustavesen), som sa at hu het Cecilie Hyde, når hu ble tatt i kontroller.
Det visste ikke jeg noe om, så jeg svarte ikke.
Men jeg lo litt inni meg ihvertfall da.
For Cecilie Hyde var liksom litt sånn sjefete, (eller hva man skal kalle det).
Så det var litt morsomt, hvis noen tulla med henne og, syntes jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste gangen, som jeg så Hyde, det var vel noen år etter at hu fortalte at hu jobba på avrusningsklinikk.
Jeg dro inn på det utestedet, i Karl Johan, som lå over Manhattan/Underhuset der.
(Et sted Winnem og jeg hadde pleid å dratt på en del, det første året, som jeg bodde i Oslo).
Cecilie Hyde satt der, sammen med en tøff kar vel, som gikk bort fra bordet, en stund, vel.
‘Går du her?’, (eller noe), spurte Hyde.
Akkurat som at jeg var for kul til å være der, eller noe.
Jeg skjønte ikke helt hva Hyde mente.
Men jeg skjønte at jeg ikke var ønsket da.
Så jeg dro ut derfra igjen.
Det hadde kanskje vært litt hyggelig å tatt en prat.
Men når Hyde ikke ville prate engang så.
Så var det jo hundrevis av andre utesteder i Oslo, liksom.
Så jeg bare stakk derfra.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen år etter dette igjen forresten.
Rundt 1996 kanskje.
Så fortalte min søster Pia, til mora mi Karen, (mens jeg overhørte det), i Pia sin Ungbo-leilighet, i Tromsøgata, i Oslo.
At Cecilie Hyde hadde fortalt søstera mi Pia en gang, at hu hadde vært forelska i henne.
Så søstera mi fortalte det, til mora mi, (og meg), at Cecilie Hyde var lesbisk da.
(Eller ihvertfall bifil).
Og Pia sa at hu hadde fått sjokk da, (eller noe sånt), da hu hørte det, at Hyde hadde vært forelsket i henne da.
(For mora mi spurte kanskje hvordan det gikk med Cecilie Hyde da.
Også forklarte vel søstera mi, hvorfor hu ikke hadde noe mer med Cecilie Hyde å gjøre da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem hadde jo vært så mye hos meg, da jeg flytta til Oslo, et par år før det her.
Så jeg var en god del, hos Magne Winnem, da han fikk seg Rimi-leilighet, i Waldemar Thranes gate, våren/sommeren 1991, var det vel.
En gang, så var vel til og med Axel med, mener jeg å huske.
Det var en gang som Magne ville spille badminton, oppe på toppen av St. Hanshaugen der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som søstera mi Pia og jeg, var på ute på byen, eller noe.
Sommeren 1991 kanskje vel.
Og hu ikke hadde noe sted å sove over.
Så dro jeg med henne opp til Rimi-leilighetene der, i Waldemar Thranes gate.
Også maste jeg på Magne Winnem, sånn at vi begge fikk lov, til å ligge over, hos han.
Pia sov i gangen der, og jeg på gulvet på soverommet hans vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte jo flytte ut, fra Arne og Mette der.
Grunnet at Mette ikke ville at jeg skulle bo der lengre.
Og Pia hadde nok prata om, at hu skulle flytte inn, til Oslo da.
Så jeg prøvde å få med Magne Winnem, på å leie en leilighet, som han, Pia og meg, kunne spleise på da.
Men Winnem fortalte, (enten da, eller seinere), at søstera mi, hu ville han ikke bo sammen med.
Men han fortalte ikke hvorfor.
Og jeg klarte ikke å se noe galt, med søstera mi.
Så jeg skjønte ikke hva Winnem egentlig mente.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem var sånn delvis sammen med ei Rimi-dame med lyst hår og skakke tenner, da han bodde i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate der.
Winnem inviterte meg ut, for å møte hu med skakke tenner, på Aker Brygge der, en gang.
(Ved Beach Club der, eller hva det heter).
Det er noen sånne kurver, i bakken der, på Aker Brygge, hvor skateboard-ungdommene pleier å skate vel.
Ihvertfall så satt Winnem og så, i den retningen.
Og plutselig så smalt det fra han, at ei uteligger-kone hadde tatt hånda si opp i fitta, mens han så på da.
Og jeg tror det var sånn, at hu med de skakke tenna, også så dette.
Mens jeg måtte spørre om hva det var som foregikk da.
Mens vi satt der og drakk en halvliter vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg hadde festa, med Winnem og noen nord-norske Rimi-damer vel.
(De pleide å dra på et utested i Pilestredet, ved et tidligere bryggeri der, eller noe.
Men det er også mulig at vi bare festa i Rimi-bygget der, for det var vel ikke alltid at de gikk ut på byen vel).
Så skulle dem på en burger-sjappe, (drevet av noen utlendinger vel), i Waldemar Thranes gate, på søndagen, husker jeg.
Og jeg var så fyllesyk, at jeg klarte å knuse en cola-flaske der, husker jeg.
Men jeg var så vant til, fra å jobbe på OBS Triaden, å tørke opp flasker, som kundene knuste da.
Så jeg tørka opp den flaska selv, på den burger-sjappa der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem fortalte meg forresten det seinere en gang vel.
(Muligens på innflyttingsfesten min, i Waldemar Thranes gate der, i 1996).
At i ‘gamle dager’, (sikkert på 80-tallet da), så hadde det nesten bare bodd mannlige butikksjefer, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.
Og de hadde visst hatt en slags ‘avtale’, med noen sykepleierstudent-damer.
Om å møtes på utestedet La Boheme, i Bjerregårdsgate, hver lørdagskveld da.
Også hadde alle butikksjefene og sykepleierstudent-damene dratt tilbake til Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der, og knulla, når La Boheme stengte da.
Fortalte Winnem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev om det, i et tidligere kapittel, at det var enkelt, å klatre, over til terrassen til naboen, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate der.
Men Winnem fortalte det, på begynnelsen av 90-tallet en gang.
At en gang, så hadde ei Rimi-dame falt/hoppet ned, fra femte-sjette etasje der, og dødd da, når hu traff lageret til Rimi Waldemar Thranes gate, (eller hva det er i det bygget igjen), under terrassene der da.
Så spurte jeg vel hvorfor hu Rimi-dama hadde drept seg selv vel.
Men da svarte vel ikke Winnem noe vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året jeg bodde hos Arne og Mette der.
Så skulle Axel plutselig med skolen sin til Syden, husker jeg.
(Til Lanzarote, var det vel kanskje).
Og da ba Axel om å få låne et par solbriller av meg, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før vel.
Og da han kom hjem fra ferien, husker jeg.
Så hadde han rota bort solbrillene mine da.
Men han hadde kjøpt med et par høretelefoner, til walkman, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var jo bare 11-12 år, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, husker jeg.
Men likevel, så fikk han damebesøk der, en gang, husker jeg.
Det var noen ungjenter da, som lurte på om ei av dem hadde sjangs vel.
Men Axel var ikke interessert da.
Men han mente vel at han hadde sjangs på penere jenter da, mener jeg at Mette Holter sa seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.
Så var plutselig Jan Stadheim, fra ‘Narver-gjengen’, på Sand, der, husker jeg.
(Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).
Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.
Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.
Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).
Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.
Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.
For da ble liksom rollene litt byttet om da.
For på Sand var jo jeg liksom hjemme.
Men da ble Axel gjest da.
Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.
Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.
Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.
Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Buss Burger’n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.
Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.
Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.
For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.
Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.
Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.
Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.
(Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.
Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.
Og det brevet var fra Svelvik-banken.
Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).
Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.
(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).
Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.
(Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.
Høsten 1990.
Og tjent 4000-5000 der vel.
Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).
Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.
(Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).
Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.
Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.
Men så ikke.
Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.
(Som jeg hadde signert vel).
Som et trofet liksom vel.
Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).
Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.
(Vel den siste gangen, som jeg var der).
Like fattig som da jeg gikk inn der da.
Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.
Og som jeg mener at det var noen penger på da.
Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.
Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?
Hm.
Men det blir jo bare spekulasjon da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.
Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.
Og etterlyste feriepengene mine da.
For Axel huska vel hva det firmaet het.
Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.
Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.
Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.
Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.
Så legger jeg plutselig merke til to kjente ‘filurer’, som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).
Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.
Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.
Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.
Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.
Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.
Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.
Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.
Hva vet jeg.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.
Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).
Og så spurte Axel meg plutselig:
‘Kan ikke jeg få det skrinet da?’.
Flere ganger.
Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.
Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.
Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.
Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.
For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.
(Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).
Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).
Hu ble sutrete.
Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.
Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.
Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.
Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.
(For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).
Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.
I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.
Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.
Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.
Som jeg skjønte at hu blei.
Når jeg ga Axel de myntene da.
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.
Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.
Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.
Axel lagde et forbasket leven.
Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.
Jeg lurte på om de kom til å angripe.
Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.
Så vi kunne ikke være så bråkete.
Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.
Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.
Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.
Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.
Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.
(For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.
Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.
Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.
Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.
Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).
Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).
Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.
Vi kom oss på t-banen.
Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.
Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.
Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jeg tenker nå.
Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.
Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).
Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?
Hva vet jeg.
Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.
Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.
(På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).
Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.
Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.
(For hva kunne jeg si liksom da.
Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.
For det har jeg aldri fått spurt han om.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg
Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.
Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.
Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.
Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.
Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.
Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).
For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.
De hata jo rånere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når vi kjørte videre.
Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.
På et veiskilt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.
Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.
Og jeg røyka også på den her tiden.
Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.
Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.
Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.
For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.
(Ihvertfall så hadde ikke jeg det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.
Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.
Dette var min ide da.
Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi var en del mil over grensa til Sverige.
Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.
Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.
Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.
Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.
For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.
Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.
(Hvis jeg ikke husker det helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).
Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.
Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.
Neida, man måtte oppgi personnummer også.
Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.
Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.
(Av noen ungdommer som jobba der).
Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.
Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.
Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.
Noe som var greit.
For det var varmt å ligge i det teltet.
Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).
Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.
Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.
Og de burgerne var vel greie, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.
På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).
Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.
Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.
Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.
Som vi hadde sett på veien da.
Hvor de hadde bra utvalg av mat.
Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.
Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).
For å spise brødskiver med ost og skinke vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.
Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.
Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på).
Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.
Noe som var litt kjedelig da.
Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.
Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.
Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.
Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.
Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.
Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.
Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.
Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.
Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.
Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.
Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.
(Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.
Mener jeg å huske.
Mens jeg bodde på Bergeråsen da.
Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.
Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).
Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.
(Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).
Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.
Gradvis, må man vel si.
Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.
Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
PS.
Mens jeg husker det.
Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.
Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.
Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.
(Av en eller annen grunn).
Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.
Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.
Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.
Og han prøvde å dytte meg overende da.
Inne på grunna der.
Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.
For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.
(For det her var en slags strand, inne på campingplassen.
Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).
Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.
(Noe sånt).
Og steiner i vannet vel.
Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.
Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.
Når han løp mot meg da, husker jeg.
Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).
Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.
Så vi kjøpte en frisbee der da.
Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.
Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).
Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.
Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.
Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.
Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.
For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.
Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.
Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.
(Og hu liksom stod der som paralysert da.
Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den frisbee-en, den var ganske hard da.
Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).
Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.
For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.
Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.
Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.
Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.
Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.
Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.
Noe sånt.
Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.
(Med ‘Ballad of Jayne’, mm.
Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).
Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.
Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men Magne Winnem og jeg.
Vi likte ikke heavy.
Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.
Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.
Når vi tre hang der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo
Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.
Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..
Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.
Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.
Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.
Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.
For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.
Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.
Alt var på hans premisser liksom.
Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.
Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.
Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.
(Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).
Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.
(Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.
Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.
Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.
Ganske hardt da.
For jeg ville kanskje markere min grense da.
Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.
Sånn at alt gikk på hans premisser.
Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.
Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.
Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.
For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.
Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.
For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.
For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.
Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.
Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.
Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.
Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.
Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).
Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.
Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.
Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.
Det ble nok kanskje litt mye da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.
Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.
Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.
For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.
(Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).
Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).
Og at det var billig å bestille pizza derfra da.
(Var det vel).
Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.
(Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).
Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok antagelig det.
Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.
Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.
Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.
Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.
Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.
(En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).
Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.
I bånd da.
For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.
(En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.
For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)
Og konduktøren sa ikke noe da.
Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.
For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.
(Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.
Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).
Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.
Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).
Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.
For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg ikke husker helt feil.
Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.
Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).
(Noe sånt).
Men det er mulig at jeg husker feil og.
Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.
(Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).
Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.
Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?
Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).
Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.
Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.
Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.
Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.
(Altså om jeg hadde bæsja da).
For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.
Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).
Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).
(Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).
For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.
At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.
Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.
At dette er ganske viktig for kroppen da.
For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.
Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.
At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.
(Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).
Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.
(Noe sånt kanskje).
Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
