johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Er det min fars stedatter, Christell Humblen, som tuller?

    de elskende på Pont-Neuf

    http://www.dvdhuset.no/lydogbilde/dvdhuset.filmforklaring?VareID=10637

    PS.

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Så bodde min fars stedatter, Christell Humblen, i Oslo, på den tiden, som jeg var ferdig i militæret, (sommeren 1993).

    Og da fikk jeg dimme-penger da, (som det kalles), når jeg var ferdig der.

    Og det var kanskje 5-6.000 da.

    Som skulle holde til jeg fikk lønn/arbeidsledighetstrygd.

    Så ville søstera mi, Pia Ribsskog, bo sammen med meg, på den tida jeg var ferdig, i militæret, sa hu.

    Hu ville at vi skulle overta Christell Humblen og Hege Snoghøj sin tidligere leilighet, ved Terningen matcafe der, i Oslo sentrum.

    Jeg fortalte søstera mi, at jeg hadde kun dimmepenger, og ikke hadde råd til depositumet der, som var på 9.000, eller noe.

    Søstera mi var blakk hele tida, hu var arbeidsledig.

    Men hu maste på meg, om jeg ville være med.

    For vi behøvde ikke å overta leiligheten til Christell og dem, mente hu.

    For vi kunne bare ta det som noe sosialt, eller noe trivielt, eller som noe som ikke var så nøye, mente søstera mi.

    Så jeg ga etter for maset til søstera mi, og ble med ned for å være med søstera mi, (som maste), mens han gårdeieren var i leiligheten til Christell og dem, (av en eller annen anledning da, antagelig i forbindelse med at Christell og dem skulle flytte ut).

    Og da måtte jeg jo fortelle det da, at jeg ikke hadde penger til depositum, til den leiligheten, like etter militæret og studietid og alt.

    Jeg har jo aldri hatt noe kapital, i løpet av livet mitt, for faren min bare heiv meg ut, mer eller mindre, da jeg var 18-19 år, og det var det.

    Noe sånt.

    Så jeg har jo aldri fått noe sving på økonomien min, for jeg har jo aldri hatt noe startkapital, for å starte et firma innen programmering/systemutvikling, for eksempel.

    Som jeg ellers kunne ha gjort da.

    Og noen dager etterpå, så skulle Christell ha meg og søstera mi ned i den leiligheten igjen.

    For å se på filen ‘De elskende på Pont-Neuf’.

    Som Christell mente var så bra.

    Selv om Christell er som en amerikansk ‘prinsesse’-jente, og den filmen er fransk og om to bomser i Paris.

    Og Christell selv, hun skulle ikke være tilstede, i leiligheten sin, den helgen.

    Gårdeieren, (som var en kar i 50-årene vel), fortalte også meg, at Hege og Christell hadde vært ganse fine og uproblematiske, å ha som leieboere, stort sett.

    Med unntak av at de hadde spraya ned hele trappeoppgangen der, i sin etasje og ned til etasjen under da, med et brannslukningsapparat, (for morro skyld!)

    (Og jeg husker også at Christell fortalte en gang, at hu og en elsker hun hadde, hadde klart å ødelegge stuebordet der, ved å ha sex oppå bordet, sånn at en glassplata, (det var et salongbord av glass da), knuste, sånn at elskeren hennes begynte å blø fælt, men da fortsatte de bare på soverommet, med blod og alt da.

    Fortalte Christell, sommeren 1993, med masse venner av henne tilstede da).

    Så de ødela kanskje stuebordet og der.

    Hva vet jeg.

    Hvis de ikke eide møblene selv da.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Men, jeg har jo funnet i Aftenpostens arkiv, (som jeg har skrevet om på bloggen), at Christells bror, på Vestlandet, er ny-utmeldt, av Johanitterordenen.

    Johanitterordenen er det samme som Malteserordenen.

    Og de skal visst stå bak firmaet Blackwater, (har jeg lest på nettet), som vel har vært en stor maktfaktor, i krigen i Irak osv.

    Er det sånn, at Malteserordenen styrer mye av hva som foregår i politikken i Verden, f.eks?

    Har de mye makt i Norge?

    Er det sånn at min fars stedatter, Christell Humblen, tuller med meg, pga. det her med at jeg ikke ble rik, av dimmepengene fra militæret?

    Uansett hvor dumt dette kan høres ut for vanlige norske folk.

    Men Christell Humblens to eldre brødre, (som også bodde i ‘Haldis-huset’, på Bergeråsen), de var jo danske statsborgere, så de var vel aldri i militæret.

    Og jeg husker at Christell prata om, ved julemiddagen, (som jeg var invitert til, på Bergeråsen, i ‘Haldis-huset’), julaften 1992, at militæret, det var et sted, hvor noen bekjente av henne, (fra Drammen vel), ble ‘feite’.

    Så Christell hata meg kanskje fordi jeg var i militæret, hvor hun nok trodde jeg ble ‘feit’ da, i motsetning til hennes to danske brødre, Jan Snoghøj og Viggo Snoghøj aka. Viggo Snowhill, som slapp unna, siden de bodde i Norge.

    Så har hun, gjennom sitt nettverk i Johanitterordenen, kanskje sperret for at jeg skal få meg noe bra jobb, osv.

    Og bra inntekt.

    Er det sånn det henger sammen, lurer jeg på nå.

    Christell er jo ikke kjent for å være så særlig smart.

    Hu må vel ha vært den siste, i klassen sin, som lærte å lese undertekstene på TV-en.

    En gang, som jeg var på besøk, i ‘Haldis-huset’, da Christell kanskje var 12-13 år, så satt hu bare i stua, og ropte, ‘hva stod det’, for hver undertekst, på et program fra USA, med Erik Disen, eller hva han het.

    Hvor han dro i alle fornøyelsesparkene der, (på 80-tallet da).

    Noe sånt.

    Og datteren hennes, er vel heller ikke så smart, tror jeg.

    Så det kan vel være fordi at mora ikke er så smart.

    For da jeg ringte, til Christell, (på Konnerud, i Drammen), ifjor, (eller om det var i forfjor), for å høre om Christell kunne hjelpe meg, og prate ut om noen ting som hadde skjedd i familien vår, og på Bergeråsen osv., i ‘gamle dager’, altså på 80-tallet da.

    Så tok hu eldste dattera hennes telefonen.

    Også spurte jeg om å få prate med Christell.

    (Som av en eller annen grunn ikke tok telefonen selv).

    Så spurte hu dattera, “er det pappa’n våres?”

    Enda faren deres er svensk, og heter Mattias, eller noe, og er fra Stockholm.

    Men hu dattera til Christell, hu måtte vel ha hørt det, at jeg ikke var svensk.

    Men men.

    Det ligger vel i familien da, at dem ikke er så skarpe.

    Men men.

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på nå.

    Så jeg blir litt irritert, hvis det er sånn, at Johanitterordenen og Christell Humblen osv., tuller med meg.

    Sånn at jeg ikke har råd til å kjøpe meg en sofa, som jeg kan strekke ut beina på, engang.

    Og ikke kan få meg familie og sånn, sånn som besteforeldra mine og foreldra mine, hadde før meg.

    Så da blir jeg litt irritert, og litt trist og lei meg.

    Spesielt siden jeg har skrevet om alt som foregår, i over tre år nå, og publisert om det, på den her bloggen, på internett.

    Jeg lurer på hva det er med folk, siden dem lar sånn her maktmisbruk bare passere.

    Det er helt jo håpløst.

    Det er helt tragisk, vil jeg si.

    Folk må i Norge må stort sett nok være like dumme som Christell Humblen og slekta hennes, tror jeg.

    Og sånne folk, (som er litt dumme da, men som kanskje har makt), dem driver nok da og tuller med meg, (vil jeg tippe på).

    Og alle som leser bloggen, de bare lar det skure.

    Så det er en elendighet, i verden, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Det finnes kanskje en underklasse i Norge, som er, mer eller mindre, umulig, å komme ut av?

    Siden Johanitterordenen, driver å kontrollerer landet?

    Det kan nesten virke sånn for meg, ihvertfall.

    Men men.

    Så dette må være noe religiøst, tror jeg.

    Så dykk får sitt og glo.

    Som Monica Lyngstad, fra Røyken, nok kanskje antagelig ville ha sagt det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og ikke nok med at Christell Humblen og hu Hege Snoghøj.

    Ikke nok med at de spraya ned trappeoppgangen, med brannslukningsapparat, våren 1993 vel.

    Der de bodde i Oslo sentrum, nederst i Maridalsveien ca.

    Ved Terningen matcafe der.

    Joda, de hadde en slags kavaler der, Christell og hu Nina.

    En som ikke jeg kjente igjen, og som jeg vel ikke ble fortalt hvor var fra.

    (For de her folka var litt ovenpå da.

    Og jeg hadde ikke så mye med Christell å gjøre, på 90-tallet.

    Det var mest på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var ikke helt på bølgelengde, med de her folka, mens de bodde i Oslo.

    (Og heller ikke seinere).

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, da spurte han kavaleren til Christell og Hege Snoghøj meg.

    Om ikke jeg skulle vaske trappa for dem.

    Men da sa jeg plent nei, altså.

    For jeg mente det var en ting, at jeg hadde vært i militæret og at jeg måtte vaske der.

    Men å vaske etter min stesøster, eller min fars stedatter.

    Og hennes venninne, fra Gulskogen, i Drammen.

    Som var jevnaldrende, omtrent, med meg.

    Nei, det ble for drøyt, mente jeg.

    Altså, var de så fine på det, at de ikke kunne vaske opp etter seg selv?

    Skulle liksom jeg være en sånn, som var den lavt betalte ‘slaven’ deres, og rydda opp etter griseriet deres?

    Nei, det bydde meg imot, så det droppa jeg.

    Det ble også å blande jobb og privatliv da, mente jeg.

    Siden Christell var i slekta mi osv.

    Så det sa jeg “nei” til, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Så her er det sånn, at Christell nok er noe lignende av Rimi-Hagen da.

    Også prøvde dem å få meg til å bli noe lignende av Rimi-Hagens sjåfør da kanskje.

    Eller noe.

    Så Christell og ‘Haldis-familien’, de behandler meg nedlatende.

    Som om det var et slags apartheid, i familien.

    Jeg er som Askeladden.

    Og Christell er som dattera til Rimi-Hagen, liksom.

    Noe sånt.

    Så derfor var det at jeg var så lysten til å flytte inn til Oslo.

    For å komme meg unna dette apartheidet/klasseskillet, som var i ‘Haldis-familien’ da.

    Hvor jeg var med i utkanten av.

    For jeg var sønn til faren min, Arne Mogan Olsen, som var samboeren til Haldis da, og som bodde i ‘Haldis-huset’.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

  • Cecilie Hyde, fra Svelvik, forrandret seg

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, så hadde jeg nesten en slags søster, (eller adoptivdatter), som het Cecilie Hyde, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, (nemlig skoleåret 1988/89).

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hun flytta nemlig plutselig opp til meg, (fra ‘Haldis-huset’), midt i dette skoleåret, (1988/89).

    Jeg fylte 19 år, like etter at dette skoleåret var ferdig.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hu fylte 17 år, midt i dette skoleåret.

    Og venninna til søstera mi, Cecilie Hyde, (som hang sammen med søstera mi, som erteris, som vel hu Annika Horten, fra Bergeråsen, ville ha kalt det).

    Hu var også født i 1970, som meg, så hu må vel da ha gått i parallellklassen min, på ungdomsskolen i Svelvik.

    (Uten at jeg visste akkurat hvem hu var da).

    Og hun Cecilie Hyde, hun så også en god del år yngre ut, vil jeg si, enn sine da 18 år vel.

    Siden hun var så lav da.

    Og med et rundt, (kanskje nesten litt ‘eskimo-aktig’ ansikt?).

    Hvem vet.

    Kanskje noe sånt.

    Og hun gikk alltid i svarte klær da, vil jeg si.

    Og hun ville vite alt om oppveksten til meg og søstera mi osv. da.

    De kveldene vi satt oppe sammen, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, midt i det skoleåret da.

    Men frøken Cecilie Hyde, hun ville ikke fortelle oss så mye om, sin egen oppvekst.

    Når jeg og søstera mi, hadde fortalt om, hvor fælt vi hadde det, mens vi bodde hos mora vår i Larvik.

    Og om hvor uansvarlig, som faren vår, på Berger, også var.

    Så hadde vi liksom fortalt om vår elendighet da, (jeg og søstera mi).

    Og også fått dette litt ut av systemet, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Også tenkte jeg, at nå skulle vel også hu Cecilie Hyde fortelle oss, om åssen hennes oppvekst hadde vært.

    For det var vel sånn, at hun hadde fått oss, (eller ihvertfall meg), til å begynne å fortelle om oppveksten vår.

    For hu Cecilie Hyde, hu sa vel da først, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall), at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Også ville hu høre om vår oppvekst da.

    Så prata vi om oppveksten vår, i noen timer da kanskje.

    Også spurte jeg den kvelden, (eller om det var en annen kveld), om hu Cecilie Hyde også skulle fortelle om sin oppvekst da.

    Men det ville hun ikke.

    Hun hadde ikke noe behov for det, sa hun.

    Men jeg hadde vel egentlig ikke hatt noe spesielt behov, for å prate om dette, jeg heller.

    Så det ble litt spesielt, synes jeg.

    For jeg mener det, at det var sånn, at hu Cecilie Hyde, starta det her, ved å hinte om at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Så jeg fortalte om meg og søstera mi sin oppvekst, mens jeg trodde at også Cecilie skulle fortelle om sin oppvekst.

    Men det skjedde aldri.

    Noe som jeg kanskje syntes var litt merkelig da, husker jeg.

    Når hu plutselig fortalte, at det hadde ikke hu noe behov for.

    Hvem var det som fant på det her da?

    Det var ihvertfall ikke meg.

    Så hele det greiene der var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så hu Cecilie Hyde, hu hang jo sammen med søstera mi, som erteris da.

    Og det hendte at begge de, ville ligge i vannsenga ‘mi’ da, på rommet ‘mitt’, (sammen med meg, med klær på da, og med Cecilie Hyde i midten da. Men dette var ikke min ide. Det bare ble sånn, antagelig fordi at de jentene syntes at det var stas, å ligge i vannseng. Og jeg hadde ingen planer om å ofre vannsenga mi, for dette var egentlig mitt hjem, (og ingen andres), sånn som jeg så det).

    (Et soverom som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.

    For han bodde jo nede hos Haldis).

    Men men.

    Og jeg kjente egentlig ikke søstera mi, så bra, på den tida her.

    For hu også hadde jo før dette, bodd i mange år, nede hos Haldis.

    Men men.

    Dette var året jeg var russ, og mye skjedde.

    Jeg jobba også 3-4 vakter, i uka, på CC Storkjøp.

    Og jeg tok kjøretimer osv. også.

    Og Magne Winnem, (som gikk i klassen min det året), dro meg med på Danmarksturer, med Petter Wessel, og på et diskotek i Oslo, som het La Vita, osv., (og som lå like ved Youngstorget, husker jeg).

    Men men.

    Og faren min solgte leiligheten ‘min’, mitt i eksamenstria, i mai, 1989.

    Så jeg måtte også flytte bort til bestemor Ågot, og bo der noen måneder, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere da.

    Men men.

    Og det var jo på en privat høyskole.

    Og da måtte jeg jo betale husleie selv, osv.

    Så jeg måtte få meg jobb i Oslo-området også, og jobbe på OBS Triaden, i et friår, fra studier.

    Og jeg var også i militæret.

    Men det første året jeg var student, så dro Magne Winnem, fra skolen i Drammen, han dro meg mye med ut på byen, i Oslo.

    Og vårt stamsted nesten, (et av flere), det var et sted som het Manhattan.

    Et sted som lå i Karl Johan.

    Senere het det Underhuset der.

    Men det var gratis inngang, i første etasje.

    Mens i kjelleren, så kosta det kanskje 50 kroner da, å komme inn.

    (Andre stamsteder som jeg og Magne hadde, skoleåret 1989/90, det var forresten et diskotek som het Marilyn.

    Hvor vi fikk komme inn gratis, av dørvakta, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og det er det stedet, som seinere het So What, og så seinere Garage.

    Men men.

    Og vi var også en del på en biljardpub, (eller ihvertfall pub), ganske bortest i Galleri Oslo, for der var det billige halvlitere, mener jeg å huske.

    Vi var også mye på Pizzabussen, ved Oslo Spektrum, for å kjøpe pizza.

    Og vi var også på et sted som lå i tidligere Roald Amundsens gate.

    Og vi var på Cats, (ihvertfall under russetida), og en god del på Radio 1 Club.

    Og også på steder som Comeback, (nå Snorre-kompagniet vel), Stravinsky og Tuth-ank-amon.

    Og også på et diskotek, som het Tiffany, tror jeg, opp mot Frogner der.

    Og også på Eilefs Landhandleri og Lorry, Tut og Kjør, osv., osv.

    Og Rockefeller vel, (selv om det kanskje var mest meg som dro dit, siden det var studentfester der, for NHI, osv).

    Man kan nesten si det sånn, at Magne Winnem og jeg, vi dro nesten på pub-til-pub runder, gjennom ‘alle’ utestedene i Oslo, mer eller mindre, iløpet av skoleåret 1989/90.

    Det var ikke langt unna, ihvertfall.

    Og Magne Winnem hadde fått overtalt meg, til å kjøpe dress, med en gang jeg flytta til Oslo, nesten.

    Noe jeg kjøpte på Cubus, eller noe, en dress til ca. 1000 kroner vel, like etter at jeg fikk det første studielånet, i Oslo.

    Så jeg Magne Winnem vi var overalt i Oslo, som de jappene nesten, på slutten av 80-tallet.

    Men men).

    Men Magne Winnem, han dro i militæret, og så traff han sin Elin.

    Så etter det, så ble han ganske festbrems, må man vel si.

    Så da gikk jeg en del på byen aleine.

    Og en gang, så gikk jeg inn på Manhattan der da.

    (Selv om det ikke var så morsomt aleine kanskje).

    Dette var kanskje 2-3 år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Og så sitter Cecilie Hyde, fra Svelvik da, ved et bord da, ganske innerst, på Manhattan der.

    Sammen med to karer, som jeg ikke hadde sett, i 20-30 åra vel.

    Også tenkte jeg at jeg kanskje skulle prate litt, med den tidligere ‘adoptivdatteren’ min da, når jeg så det, at hu plutselig satt på et utested i Oslo.

    Et utested som jeg hadde gått en del på, sammen med Magne Winnem osv., og som jeg følte meg nesten litt hjemme på da.

    Så smalt det bare fra Cecilie Hyde: ‘Går du her’, eller, ‘Hva gjør du her?’, eller noe sånt noe.

    Akkurat som om jeg skulle være for fin, eller for dårlig, eller noe, til å gå på det utestedet.

    Jeg skjønte ikke noe.

    Men jeg skjønte at Cecilie Hyde, hadde forrandra seg veldig.

    Og hadde gått fra å være en slags søster eller adoptivdatter av meg.

    Til å bli en som ikke ville prate med meg engang.

    Så Cecilie Hyde, hu forrandra seg veldig, på noen få år, det er helt sikkert.

    Men men, sånn er det.

    Hu hadde mista litt av ‘kulheten’ også, syntes jeg nesten, som hu hadde, da hu liksom var sjef, for Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    På det Manhattan-utestedet i Oslo, så var hu sammen med to helt vanlig menn, må jeg vel nesten kalle dem.

    Og ikke sånne kule ungdommer, som hu pleide å henge med, i Drammen.

    Da var hu liksom en sånn superkul ‘sjef’, for alle de alternative ungdommene, i Drammen.

    Mens da jeg møtte henne, på det utestedet i Karl Johan, et par år seinere vel.

    Da var liksom noe av glansen forsvunnet, og hu var liksom en i mengden der, (på et ganske vanlig sted), må man vel kanskje si.

    Det var nesten litt, (syntes jeg), som at hu skamma seg litt, for et eller annet, den gangen jeg traff henne der.

    (Og ville at jeg skulle gå ut da, trodde jeg, så det gjorde jeg også.

    Uten at jeg hilste på dem hu satt sammen med der, engang.

    For dem lata vel som at dem ikke så meg, eller noe.

    Men men).

    Mens jeg var på en bytur da.

    (Oslo var litt kjedeligere syntes jeg, ut på 90-tallet, enn på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Men det var kanskje fordi at jeg hadde mer penger, dvs. studielån og lønn fra CC Storkjøp osv., det første halvåret jeg bodde i Oslo).

    Hva hadde skjedd.

    Hvordan mistet Cecilie Hyde kulheten, (eller ‘kulheten’), sin?

    Eller var det noe annet som var problemet?

    Var det noe med søstera mi?

    Hadde ikke Cecilie Hyde, passet bedre på utestedet So What, for eksempel?

    (Selv om jeg aldri så henne der).

    Hvorfor var hun så uhøflig, etter å ha fått bo hos meg, på Bergeråsen, sammen med søstera mi, i mange måneder, skoleåret 1988/89, et par-tre år tidligere?

    Hvem vet.

    Søstera mi skulle jo forresten ha det til at Cecilie Hyde var lesbisk.

    Så det kan vel kanskje ha hatt noe med det å gjøre?

    Men hvorfor satt hu på Manhattan der da, sammen med to voksne karer da, på et vanlig utested, som ikke vel var noe sånn ‘lesbe-vennlig’, eller noe sånt, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på.

    Men men.

    Så vi får se om det eventuelt er mulig å finne ut noe mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

    johan martin ribsskog skatt

    http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

    PS.

    Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

    Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

    Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

    Vi ble oppdratt strengt osv.

    Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

    Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

    Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Når var det her da, lurer sikkert folk.

    Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

    storgata tjølling

    PS 3.

    Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

    (Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

    Vi hadde masse venner der.

    (Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

    Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

    Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

    Men men.

    Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

    Så sånn var det.

    En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

    (I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

    Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

    Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

    Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

    Men ikke noe særlig mer.

    Men men).

    Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

    Så sånn var det.

    Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

    Men men).

    Og Martin er født i 1955.

    Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

    Enten det, eller våren/sommeren 1975.

    Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

    Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

    Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

    Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

    Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

    Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

    Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

    Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

    Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

    Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

    Men men.

    Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

    Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

    Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

    Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

    Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

    Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

    Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

    Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

    Nei, det tror jeg ikke.

    I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

    Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

    Hvem vet.

    (Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

    Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

    ‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

    Men men.

    Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

    Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

    Selv om han har mye våpen osv.

    For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

    Hvem vet.

    Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

    Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

    Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

    Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

    Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

    Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

    Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

    Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

    Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

    Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

    Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

    Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

    At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

    Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

    Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

    Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

    Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

    Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

    Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

    Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

    Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

    Noe sånt?

    Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

    Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

    Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

    Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

    Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

    Om alt som har skjedd i livet mitt.

    Og hva har det hjulpet?

    Ingen verdens ting.

    Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

    Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

    Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg var på Rimi-seminar, på Storefjell, høsten 1998, så fikk alle vi Rimi-butikksjefene, som var der, en ullgenser, av merke Vegard Ulvang

    gave gullkjede

    http://www.na24.no/article2979435.ece

    PS.

    Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.

    Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.

    Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.

    Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.

    Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.

    Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.

    Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.

    (Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.

    Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.

    Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    (Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).

    Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.

    Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.

    Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.

    Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.

    For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).

    Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?

    (Som kanskje var verdt 1000 kroner).

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Noen søker på at jeg skal ha drept mora mi. Det er ikke sant, dessverre

    drepte mora si

    PS.

    Det som skjedde, da mora mi døde.

    Det var dette.

    Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.

    Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.

    Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.

    Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.

    (Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?

    At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.

    Men men).

    Og et år etter, så var mora mi død.

    Og jeg trodde det var pga. brystkreften.

    Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).

    Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.

    Dette var i 2005.

    Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.

    Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.

    Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.

    Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.

    (Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.

    Men men).

    Så det var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.

    Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.

    Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.

    Og besøkte mora mi, høsten 1999.

    Og søstera mi og Axel satt på.

    Dette var en søndag vel, mener jeg.

    Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.

    Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.

    Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.

    Han fant mora vår.

    Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.

    Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.

    Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.

    Så jeg så på det mest som et ork.

    (For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.

    Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.

    Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).

    Så det med å dele boet etter mora mi.

    Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.

    Så jeg våkna aldri opp av det.

    Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.

    Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.

    Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.

    Det her med delinga av boet etter mora mi.

    Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.

    Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?

    Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.

    Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.

    Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.

    Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.

    Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.

    Siden hu hadde med onkel Martin der.

    Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.

    Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mette Hanehamhaug, vil ikke fortelle ungene, at de er annerledes

    mette hanekamhaug

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391

    PS.

    Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.

    Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.

    (Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).

    Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.

    (Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).

    Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.

    Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.

    (Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.

    Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.

    Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.

    Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.

    Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.

    (Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.

    Men men.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.

    Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.

    (Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Men men).

    Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.

    Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.

    (Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.

    Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.

    Eller var det narkomane vi så der kanskje?

    Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.

    Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).

    Men det her husker jeg godt enda.

    Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.

    Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.

    At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.

    Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.

    Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.

    På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.

    (Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.

    At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.

    Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.

    At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.

    Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.

    Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.

    Nei, det blir litt feil da, mener jeg.

    Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.

    Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.

    Som et utjevningsmandat, heter det vel.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.

    Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.

    Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?

    Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

  • Jeg var politimester Bastian, i Larvik

    Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

    (Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

    Eller på begynnelsen av 1976.

    Noe sånt.

    Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

    Noe sånt.

    Men men).

    Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

    Har jeg funnet ut seinere.

    Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

    Men men).

    Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

    Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

    Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

    Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

    At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

    Noe sånt.

    (Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

    Men men.

    Men når jeg var politimester Bastian.

    Da måtte jeg si noe.

    Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

    At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

    Men men.

    Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

    Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

    (Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

    Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

    Men men).

    Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

    Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

    Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

    Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

    For mora mi jobba ikke.

    Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • En som heter Roger Robberstad, (som virker å være ganske kjent), skrev en kommentar om tante Ellen og bestemor Ingeborg, (som døde ifjor), på bloggen







    Gmail – [johncons] New comment on Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kreme….







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    [johncons] New comment on Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kreme….




    roger

    <roger.robberstad@gmail.com>


    Fri, Sep 3, 2010 at 5:54 AM





    To:

    eribsskog@gmail.com



    roger has left a new comment on your post "Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kreme…":

    Hei!
    Søkte på noe helt annet, og kom over denne triste saken. Jeg er helt enig med deg i 99,99% av det du skriver, bortsett fra en ting: Rent juridisk er det barna til avdøde som bestemmer alt og som skal skrive under på alle papirer etc- Om tanta di har andre søsken så lurer jeg på hvor de var "i hodene sine" uten å klare å tenke som du skriver her. Ta å gi tanta di et realt tupp i ræva!

    med vennlig hilsen
    roger.robberstad@gmail.com

    Publish

    Delete

    Mark as spam

    Moderate comments for this blog.

    Posted by roger to johncons at 3 September 2010 05:54



    PS.

    Robberstad skriver at rent juridisk, så er det barna til avdøde som bestemmer hva som skal skje, i forbindelse med begravelsen.

    Men, min mor, hun døde jo i 1999, så da blir det vel antagelig sånn, at hennes tre barn, (det vil si meg, min søster Pia og vår lillebror Axel), skulle ha hatt et ord med i dette, på vegne av vår mor da.

    Men dette har jo ikke skjedd.

    Jeg har jo ikke fått noe arv engang.

    Og jeg kan ikke arvelov på rams, men jeg burde vel ha fått advokat, (under Fri Rettshjelp-ordningen), til å hjelpe med disse konfliktene, rundt min mormors død.

    Men det blir jeg nektet, i Norge.

    Så jeg sitter her og får ikke gjort noen verdens ting.

    På grunn av ‘grums’ i det norske samfunnet, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Men takk for kommentar.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om Roger Robberstad, som virker å være ortodoks prest og homofil(!).

    Det er rart at man ikke har hørt mer om denne personen, (siden han vel virker litt spesiell?).

    Det kan vel ikke være en falsk Wikipedia-profil?

    (Siden jeg har blitt tullet med så mye på nettet, mener jeg).

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Robberstad

    PS 3.

    Robberstad var visst også høy frimurer, i en Johannes-losje.

    (Se Wikipedia-linken, i PS-et ovenfor).

    Det samme som min avdøde mor, Karen Ribsskog, sin fetter, Ola Øivin Ribsskog er.

    Og også min nestlagfører fra militæret, Ketil Juhani Frydenlynd.

    Så her er det kanskje en sammenheng?

    Og kanskje også en link til Johanitterordenen?

    (Som jeg har i slekta gjennom min stesøster, (eller hva man skal kalle henne), Christell Humblen, sin bror på Vestlandet, som er nylig utmeldt av Johanitterordenen).

    Kan det være sånn dette henger sammen?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    http://johncons.org/

    PS 4.

    Jeg er jo også en flyktning, som ble forsøkt drept, i Norge, i 2005.

    Men som ikke blir annerkjent, som flyktning, her i Storbritannia.

    Så jeg får jo ikke gjort noe annet, som flyktning, enn å skrive på nettet, om hva som foregår.

    Helt til de som styrer i Norge og Storbritannia, “får ut finger’n”.

    Så kanskje er det sånn, at Johanitterordenen, i Norge, tuller med min mormor, Ingeborg Ribsskog, og piner henne, i en sykeseng, eller noe, på et hemmelig sted, som Johanitterordenen har?

    (Johanitterordenen kalles jo også Hospitalordenen, og har ambulanser, (ihvertfall her i England), og sikkert kontroll på sykehus, og det som er).

    Men jeg får jo ikke gjort noen verdens ting.

    Først må jeg bli annerkjent som flyktning, her i Storbritannia.

    Og så må alle i Norge, prøve å få ordnet med problemene som er i landet, som gjorde at jeg måtte flykte til utlandet, og som gjør at jeg blir tullet med enda, i Norge og i utlandet.

    (Det er vel Johanitterordenen og Johannes-losjene, (innen frimureriet), som står bak da, antagelig).

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Flashback til 70-tallet

    Nå tenker jeg på oppveksten min igjen, i forbindelse med den e-posten, som jeg sendte til Svelvik kommune, i den forrige bloggposten, om problemene på Berger skole, osv.

    Og da tenkte jeg på hvordan det var, når jeg og søstera mi, hadde vært på ferie hos faren vår, på Berger, mens vi fremdeles bodde, hos mora vår i Larvik.

    Og da husker jeg det, at jeg og søstera mi klagde, til faren vår, i bilen, mens vi kjørte, fra Berger da, og ned til Larvik.

    Vi klagde på at vi måtte legge oss så tidlig.

    For mora vår sendte oss alltid i seng tidlig.

    Ganske kort tid etter barne-TV vel.

    Så jeg selv ihverfall, var ofte ikke trøtt, kl. 20, eller hva det var, når jeg måtte i seng.

    Så det var veldig kjedelig, husker jeg, å bare ligge i senga, uten å få sove.

    Så dette klagde vi om da.

    Og da, så fortalte faren vår oss noe.

    Nemlig det, at mora vår var ‘gæern’.

    Og han ville det, at vi skulle gå til politiet, og si det.

    Men da, husker jeg, så ble vi lei oss.

    Ihvertfall ble jeg det, husker jeg.

    For vi ville jo ikke anmelde mora vår til politiet.

    Det med politiet virka helt fjernt, og var noe veldig alvorlig da.

    (Vi var nok så små, at vi nok var litt redde for politiet, vil jeg si.

    Som når man er sånn 4-5 år, kanskje kan virke litt fryktinngytende og skremmende vel?)

    Det var nesten sånn at vi begynte å grine, ved å tenke på det, å gå til politiet og snakke stygt om mora vår, til de.

    Så det ville vi ikke.

    (Vi ville ikke mora vår så vondt, at politiet skulle putte henne i fengsel.

    Ihvertfall ikke for å være veldig streng.

    Det var vel heller ikke noe politi-sak dette, sånn som jeg tenkte på det da, egentlig.

    Så her var det nok noe ‘urent trav’, fra faren vår, vil jeg si.

    Men men).

    Men, det ble jo sånn, at ihvertfall jeg, mista helt respekten, for mora mi, etterhvert.

    Siden hu var ‘gæern’ da, sånn som faren vår sa.

    Men sånn som jeg tenker nå.

    Så var nok faren vår veldig god på det, å manipulere barn.

    Han fikk nok, mer eller mindre, ihvertfall, manipulert meg, til å bli mer og mer uvenn, med mora mi.

    For jeg likte ikke det, i utgangspunktet, at jeg og mora mi og søstra mi, skulle flytte fra Bergeråsen, da jeg var tre år.

    Så jeg var i opposisjon, til mora mi, allerede fra dag en, i Larvik.

    Og prøvde også å få med søstera mi, på det vel, å være i opposisjon, til mora vår.

    For jeg var helt imot det, at vi flytta fra Bergeråsen.

    Som jeg også fortalte mora mi, da hu satt meg og søstera mi, bak i bilen, for å kjøre/rømme fra Bergeråsen da.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Men faren min, han liksom helte bensin på bålet.

    Og prøvde å få meg og søstera mi, til å tro at mora vår ikke bare var veldig streng, men også var ‘gæern’.

    For det trodde vel egentlig ikke jeg, på det tidspunktet, (den første gangen jeg hørte at mora mi var ‘gæern’ da, da faren min sa det i bilen, på vei til Larvik).

    Og faren min prøvde også det, å få meg og søstera mi, som da var sånn 5-6 år gamle kanskje.

    Til å gå til politiet, og klage på mora vår da, og si at hu var ‘gæern’.

    Men jeg trodde ikke at mora mi var ‘gæern’ egentlig.

    Men jeg syntes hu var så streng, siden vi måtte legge oss så tidlig, osv.

    Mens hos faren vår, så fikk vi være oppe lenge, og fikk mye godteri osv.

    Mens hos mora vår, så fikk vi sjelden godteri.

    Men det skjønner jeg jo nå, at det finnes en mellomting.

    Faren vår, han ‘kjøpte’ oss kanskje litt, med mye godteri og å være oppe til klokka 22-23 osv.

    Mens mora vår, hu var veldig gammeldags og streng.

    Og vi fikk kanskje godteri, maks en gang i uka, (på lørdagskvelden), og knapt nok det.

    Og vi måtte legge oss kl. 19-20 og sånn da.

    Og mora vår, hu ville i perioder, ikke la oss besøke faren vår.

    Men, mora vår fortalte meg aldri grunnen til dette.

    Og heller ikke grunnen til at hu forlot faren vår.

    Så mora vår, hu prøvde ikke å manipulere oss, så utrolig mye, vil jeg si, (hvis jeg skal prøve å være rettferdig).

    Men det var faren min ganske fæl til, vil jeg si.

    Han brukte nok oss ungene, i en slags krig mot mora mi da, vil jeg si.

    Så faren min er nok kanskje en sleiping, vil jeg nok si.

    Bare noe jeg kom på, nå som jeg tenkte på den klagen mot Berger skole og Svelvik kommune, osv.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Flashback til midten av 90-tallet

    PS.

    En gang på midten av 90-tallet, så satt jeg og søstra mi, og Monica Lyngstad, fra Røyken, og så på video, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Det var min TV og min video vel, som jeg hadde satt ut i stua.

    For de soveromma der var ganske små.

    På kassetten vi tilfeldigvis så på, så var det noen musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp mye før jeg flyttet til Ungbo.

    Men så kjøpte jeg meg to nye VHS-videospillere, like godt, (to ganske billige), når den videospilleren, som jeg lånte bort, til Magne Winnem, mens jeg var i militæret, slutta å virke, (for han hadde brukt den så mye, virka det som, mens jeg var i militæret. Så den ga dårlig bilde, etter at jeg fikk den tilbake, av Magne Winnem. Den var som et vrak nærmest, vil jeg si. Så advarsel mot å låne bort ting til han. Men men).

    Så kopierte jeg masse videoer etter hverandre da, på en ny kassett.

    Og da satt jeg vel og så på musikkvideoer da.

    Så dukka søstra mi og Monica Lyngstad opp der.

    De var kanskje pussa av rødvin, som de pleide å drikke.

    Og tjall da.

    Monica Lyngstad, sov over på sofaen, i stua på Ungbo, en gang, og da måtte hu røyke sånn ‘natta-hasj’, eller hva de kaller det, før hu skulle legge seg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så så vi på den kassetten.

    Og da hadde jeg tatt opp et U2-program, fra svensk TV.

    Og de viste bare ca. halve den U2-musikkvideoen ovenfor, ‘Gloria’.

    Så hele den videoen var ikke på video-kassetten, som vi så på.

    Men hun Monica Lyngstad var så glad i den sangen da.

    (Hvis det ikke var Cecilie Hyde, som var der.

    Det går ann å blande de, for begge dem gikk alltid med svarte klær, for eksempel.

    Og begge var i den samme gjengen, (Depeche Mode/Lyche-gjengen), i Drammen.

    Selv om søstra mi, hu hadde vel kutta ut Cecilie Hyde, på den her tida, mener jeg.

    Så det var nok hu Monica Lyngstad, som det her er om.

    Men men).

    Så skreik hu Monica Lyngstad ut da.

    Og klagde og hylte, fordi jeg ikke hadde tatt opp hele den U2 musikkvideoen da.

    Men det her var jo musikk jeg tok opp mange år tidligere.

    (Mens jeg bodde på Abildsø, var det vel.

    For det var vel ikke helt tilbake til da jeg bodde på Bergeråsen?

    Hm.

    Eller var den Utah Saints-videoen f.eks., fra da jeg bodde på Bergeråsen tro.

    Hm.

    Vi får se).

    Før jeg hadde jobba på OBS Triaden i Lørenskog, og før jeg hadde vært i militæret i Elverum osv.

    Så jeg syntes bare at hu der Monica Lyngstad, var ganske dum og litt plagsom.

    Så jeg gadd ikke å si noe i det hele tatt.

    Men jeg kom på det her da, når jeg tilfeldigvis så at den U2-videoen, var på YouTube nå, mens jeg egentlig så gjennom noen Coldplay-videoer, (med noen sanger, som jeg pleide å høre på, da jeg studerte i Sunderland, osv).

    Men men.

    Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og nå kom jeg på noe mer og.

    Og det var at Monica Lyngstad, hu var ikke så snill, når hu var på besøk hos søstra mi, på Ellingsrudåsen.

    Vi tre gikk ned til Torgbua.

    Og der stjal Monica Lyngstad, en gauda-ost, var det vel.

    Norvegia-ost, da sikkert, til 30-40 kroner sikkert.

    Det er greit at det var dyrt der, på Torgbua.

    Men da kunne dem kanskje heller ha gått på Prix eller Rema da.

    Istedet for å stjæle.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så en advarsel for hu Monica Lyngstad.

    Ihvertfall hvis dere har hvit-ost, (som mora mi kalte det), i kjøleskapet.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.