johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Lill-Doris Gustavsen, fra Sande





    <


    Erik Ribsskog 5. mai kl. 18:01

    Hei igjen,

    hu Lill Beate Gustavsen, som gikk på almenn, det var ikke hu her:

    http://1890.no/?q=Lill%20Beate%20Gustavsen

    Kanskje hu har gifta seg?

    Jeg skulle hørt med hu, for hu kjente søstra mi.

    Og det første jeg studerte i Oslo, så ble jeg bedt på fest, hos hu Lill, fra almenn og ei Pia adoptert fra Korea.

    Og da var Cecilie Hyde, og Camilla Skriung der, og ei blond venninne av Camilla Skriung.

    Og de tre, og søstra mi, skulle absolutt forlate festen, og sove på fortauet, midt på Grønland.

    En natt til søndag.

    Jeg prøvde å få dem til å tenke seg om, å bli med inn igjen, men dem ville ikke.

    Og det var også mange Svelvik og Sande-jenter, som var igjen, inne i leiligheten.

    Blant annet ei som het Lise, fra Sande, slank med krøllete hår, som gikk siste året på Wang handelsgym vel, og pendla mellom Sande og Oslo da.

    Hu sa hu prøvde å få jobb i Oslo, og da hadde hu bare fått tilbud om sekretær-jobber, hvor hu måtte være hore, og sitte i trusa, på fredagene, for da likte sjefen å ta seg en runk på jobben, sa dem.

    Så det er nok mest dritt i Oslo.

    Selv om ingen har fortalt meg om det her, men hu Lise fortalte meg om det.

    Hu kjenner Kjetil Holshagen, og han fortalte meg at hu var gravid, på begynnelsen av 90-tallet en gang, så jeg har ikke sett hu noe særlig seinere.

    Hu Lill Beate ble sammen med en på Grorud, som hørte på U2.

    Så hu ga opp den gamle musikksmaken sin.

    Og hu Lise var også der, på fest, en gang mens jeg jobba på OBS Triaden, i Lørenskog, mens jeg studerte på NHI.

    Og noen almenn-jenter fra Svelvik var der, bl.a. ei som het Elin kanskje, som jeg fikk låne forberedende boka av, for jeg prøvde meg på UIO, et halvår, mens jeg jobba heltid i butikk, i et friår fra NHI, for å spare opp penger, bare for å få brukt hue litt og, så prøvde jeg meg på foreberedende, men jeg gikk ikke på forelesninger, jeg bare leste litt i boka til hu fra Svelvik, så det var ikke så seriøst, mest bare for å finne ut hva det var.

    Jeg lurte på hvorfor disse jentene la seg på fortauet.

    Hu Camilla Skriung er jo kjent i masse organisasjoner nå.

    Og jeg så ikke noe til dem, dagen etter, så kanskje de har blitt med de utlendingene som dreiv butikk der.

    For noen av jentene sa at de fikk røyk og alt mulig, uten å betale, i en innvandrerbutikk, på Grønland, hvor de handla, når de lå over hos Lill og Pia, (fra Korea).

    Dette starta med at Cecilie Hyde, og søstra mi, (Pia Ribsskog), sa de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Og det var jo noe av det værste man kunne gjøre, på slutten av 80-tallet, så jeg gikk for å leite etter dem.

    Og så kom jeg tilbake, uten å finne dem.

    Og da lå alle de fire jentene på fortauet, i Vogts gate, eller noe, en veldig trafikert gate.

    Men alle jentene, (kanskje 10 stykker), både de som lå på fortauet og de som var inni leiligheten, på festen, sa at det var avgjort, de var uvenner, og blitt som to jente-gjenger da.

    En gjeng på fortauet utafor med Cecilie, Camilla og søstra mi og ei ung, blond venninne av Camilla.

    Også var det hu Lise fra Sande, hu Lill Beate fra almenn og hu Pia fra Korea, og noen Svelvik-jenter vel, (Elin?++), som lå i leiligheten.

    Hu Lill sa at jeg fikk legge meg ved siden av hu Lise fra Sande, for vi hadde klina tidligere på kvelden, eller på en annen fest tidligere, husker jeg.

    Men det skjedde ikke noe, for det var så mange folk der, og hu sov, så vi bare sov i samme seng, med klær på, eller noe.

    Så det skjedde ikke noe galt da.

    Men hu ville ikke være med på kino.

    Men hu møtte meg på Grorud seinere da, på en annen fest, hu Lise fra Sande.

    Men jeg var litt overarbeida da, på den tida, fra mye jobbing og studier, så jeg drakk for mye og spøy i hagan dems osv.

    Og jeg ble ikke med alle de jentene på byen, jeg synes det ble for mange jenter, eller noe, så jeg dro bare hjem, til Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde da.

    Det neste jeg hørte, var at Kjetil Holshagen, på en eller annen måte, fikk høre det, at jeg kjente hu Lise.

    Kjetil kjente tremenningen min i Lørenskog, Øystein Andersen, siden de hadde sommerhus på Bergeråsen hvor Kjetil bodde før dem flytta til Lønnveien, hvor han tidligere beboeren hadde skutt seg visst.

    Men men.

    Og da visste Kjetil, (på en eller annen måte), at jeg hadde rota med hu pene og slanke Lise, må man vel si.

    Og da fortalte han meg også at da var hu visst gravid.

    Og etter det så har jeg ikke sett henne f.eks. på noen fester.

    Så det ble aldri noe seriøst mellom meg og hu Lise fra Sande, men vi klinte litt på en fest eller to da.

    Så du kan jo hilse, hvis du veit hvem hu er.

    Men jeg lurte på hva som skjedde, når de jentene sov på fortauet.

    Hu Lill lot meg også se et bilde de jentene tok, (ikke søstra mi da, men fem jenter, på kjøkkenet der, med genseren oppe, så de flasha puppa, inkludert hu Lise).

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg tar med om alt her.

    Beklager at det blir personlig!

    Mvh.

    Erik Ribsskog







  • Hun Camilla Skriung, hun er fra Svelvik. Hun var venninne av søstra mi og Cecilie Hyde. De forlot en fest, på Grønland, i 1989, og la seg på fortauet

    camilla svendsen skriung

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3634323.ece

  • Raritet angående etternavn

    Nå driver jeg med slektsforskning, og da kom jeg på en raritet, eller kuriositet, nå.

    Mora mi, hu skilte seg fra faren min, på begynnelsen av 70-tallet, og skifta da tilbake til sitt pikenavn, Ribsskog.

    Mens min fars nye partner, Haldis Humblen.

    Hun skilte seg fra Oddbjørn Humblen, (antagelig på 70-tallet det og), men hun skifta ikke tilbake til sitt pikenavn Brekke.

    Det var litt rart, at partneren til faren min, hun heter Humblen enda.

    Enda Humblen er hennes eksmann, fra for ca. 40 år siden.

    Og hun har vært partner med faren min, i 30 år.

    Men i alle disse 30 årene har hun brukt sin eksmanns navn, Humblen.

    Er ikke dette litt rart?

    Er det Haldis som har på buksene i partner-forholdet?

    Er Haldis mannen i forholdet?

    Eller var det Haldis’ eksmann, Oddbjørn Humblen, som var mannen i forholdet.

    Og nå Christell Humblen, Haldis og Oddbjørns datter, (siden han Oddbjørn Humblen, havnefogd i Ålesund, døde for et par år siden vel).

    Hvem vet.

    Noe var det nok.

    Så faren min er nok som en slave av Haldis, vil jeg si.

    Det kan stemme med noe som skjedde, i bryllupet til Haldis sin sønn, Viggo, (Snoghøj/Snowhill, bodybuilderen).

    Da bodde jeg og søstra mi og Christell og Haldis og faren min, på hotell i Køge.

    Like ved torget vel.

    Og da, så kom plutselig Christell inn i rommet, og sa ‘Arne sleiker tissen til mamma’.

    Dette var vel midt på 80-tallet, så vi var i begynnelsen av tenårene, jeg og Christell og Pia.

    Jeg husker jeg kjøpte en sånn nøkkelringholder, som peip når man plystra, på flyplassen i Kastrup, på vei tilbake til Norge.

    Så det var vel midt på 80-tallet, kanskje i 1985, eller noe?

    Hvem vet.

    Og da gikk jeg ut i gangen på hotellet.

    Og da stod døra til rommet til faren min og Haldis åpen.

    Og da lå Haldis på senga, (jeg så bare den nederste halvdelen av den slanke kroppen hennes).

    Mens faren min knelte på gulvet vel, ved siden av senga, og ganske riktig, (som Christell sa), sleika Haldis i fitta.

    Så det kan kanskje virke som at faren min, var tjeneren eller slaven til Haldis.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Denne episoden, med den her fittesleikinga til faren min, på Haldis.

    Den skjedde forresten på ettermiddagen, må det vel ha vært, den første dagen vi kom ned dit, med flyet til Danmark.

    Altså antagelig på en fredag.

    For jeg husker at bryllupet var på en lørdag, for Haldis klagde på at jeg prøvde å følge med på engelsk fotball, på en TV som stod i lokalet hvor bryllupet skulle være og bruden, (Grethe, dansk flyvertinne), sin far, hadde 50 års-dag.

    (Det fikk jeg ikke lov til tror jeg, hvis jeg husker riktig).

    Seinere så maste jeg om vi kunne dra hjem, (eller til hotellet da).

    Men Haldis ville ikke dra tidlig hjem fra sin sønns bryllup.

    Men vi fikk nattmat, som Viggo ordna.

    Så vi var nok i det lokalet hvor bryllupet var, i ihvertfall 12 timer, hvis jeg skulle gjette.

    Og jeg var jo sur, fordi jeg måtte bo alene, i Leirfaret, mens resten av Ribsskog/Snoghøj/Olsen/Humblen-familien bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    Jeg likte ikke å bo alene, fra jeg var ni år nemlig.

    Og Haldis, hun ble sett på som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, som splittet opp Olsen-familien da.

    Ihverfall i farmora mi sitt hus, hvor jeg gikk hver dag etter skolen, for å spise middag.

    Så det var en stor konflikt mellom meg og resten av folka.

    Så jeg var egentlig ikke i samme familie, som faren min, søstra mi, og Christell og Haldis.

    Men de fire var liksom en familie da.

    Så det var Humblen/Mogan Olsen-familien, (hvor søstra mi var med), som dro på ferie.

    Også måtte jeg være med og.

    Så da prøvde jeg å holde meg ganske i bakgrunnen.

    For jeg var ikke ‘gromgutten’ i familien.

    Det må ha vært sønnene til Haldis.

    Jeg var en outsider.

    Som ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand, i familien vår.

    Så det lå ann til konflikter da, for å si det sånn, under disse feriene.

    Så jeg var kanskje ikke den mest ivrige til å feire bryllupet til Haldis sin sønn, osv.

    Så jeg ville tilbake til hotellet, mens Haldis ville feire hele natta da.

    Og sånne ting var det ofte.

    Men jeg prøvde å dempe meg litt, og si minst mulig omtrent.

    For jeg visste ikke hvor jeg hadde de folka som liksom skulle være i familien min da.

    For jeg omgikks ikke med alle de til daglig, så de kjente hverandre bra, men jeg var han eneboeren, som var som en outsider da.

    Siden faren min og Haldis lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

    Så jeg var ikke så hjemme, når vi dro på ferier osv., (som jeg fikk være med på, antagelig for å holde fasaden oppe, for resten av slekta til Haldis osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Og på formiddagen, på lørdagen, før bryllupet.

    Så måtte vi i kirken, for Haldis og faren min, skulle sitte der og der da.

    Jeg tror ikke at Viggos far var der, (eller det skal jeg ikke si sikkert).

    Haldis skulle ihvertfall sitte et spesielt sted da, nærme alteret i kirken osv., siden hun var brudgommens mor.

    Så da, så måtte Haldis og faren min, ha møte med presten, for å øve på hvor de skulle sitte osv.

    Og da, så trodde presten at faren min var Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj/Snowhill, husker jeg.

    Så måtte Haldis forklare presten at faren min ikke var brudgommen da.

    Og det kan ha vært fordi at Haldis er mye eldre enn faren min.

    Kanskje 5-10 år, eller noe.

    Så det kan også støtte opp om dette, om at Haldis er ‘mannen’ i forholdet til faren min.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Siden 1985, så har Viggo blitt skilt fra hun danske Grete, (men de fikk en sønn, Simon).

    (De danskene var for seg, i bryllupet, og de sang 50 års-sanger, for faren til bruden.

    Så det var sånn at nordmennene satt for seg, og danskene for seg.

    Det var liksom ikke noen hyggelige dansker der, synes jeg.

    De sang bare sånne litt sære sanger, om at brudens far hadde blitt gammel osv.

    På ti forskjellige måter, i like mange sanger.

    De var ikke så opptatte av bryllupet, virka det som, brudens familie, må jeg si, sånn som jeg husker det.

    Så Berger-folka, (som det var en del av der, eller norske folk).

    Dem sang den sangen her, (som svar på de danske sangene).

    (En sang jeg også lærte etterhvert):

    ‘Så svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

    ‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

    Og da ble danskene litt stille.

    Men danskene skjønte ikke den fine, norske sangen.

    Og nordmenna skjønte ikke de danske sangene, noe særlig, annet enn at de sang at brudens far var blitt gammel, på mange forskjellige måter.

    Så sånn var det).

    Søstra mi Pia, sier at nå er Viggo som en gigolo, for en dame i USA.

    Her er fancluben til Viggo:

    viggo fanclub

    http://www.facebook.com/group.php?gid=18859439949

    PS 4.

    Jeg lurer på om de er ironiske med Viggo, han er jo ikke så svær.

    Han sa alltid det, på 80-tallet, at det var noe dritt, å være bodybuilder, når man ble gammel.

    For da, så måtte man holde musklene ved like osv., ellers ble det problemer da, at musklene ble til fett kanskje, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 5.

    Eller altså, Viggo er jo svær da.

    Men han er ikke sånn verdens største liksom.

    Men men.

    Så hvordan den fancluben er ment, det vet jeg ikke.

    Om det er oppriktig, eller om det er mobbing.

    Det virker litt overdrevet for meg, ihverfall.

    Men men, det kan jo hende at jeg tar feil.

    Hva vet jeg.

    Vi får se.

    PS 6.

    Viggo har visst også en svensk datter, på 18 år, som jeg ikke har hørt om:

    viggo facebook

    http://www.facebook.com/group.php?gid=18859439949#!/viggosnowhill?ref=sgm

    PS 7.

    Det tror jeg må være hun her:

    datter til viggo

    http://www.stureplan.se/articles/10782/

    PS 8.

    Jeg sendte en Facebook-melding til hun datteren til Viggo:

    sendte facebook melding

  • Gåten ØA

    Nå har jeg jo skrevet om på bloggen, om at tremenningen min, Øystein Andersen, kutta meg ut, uten å si noe grunn, i 1993, etter at søstra mi, Pia Ribsskog, flytta inn hos meg, på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Søstra mi var også i stua på Ungbo, da Øystein Andersen aka. øa, kom for å si fra om den her utkuttinga.

    Så sånn var det.

    Men det var jo med blandede følelser, må jeg innrømme, at jeg mottok denne utkuttings-beskjeden fra øa.

    Som jeg skrev om, i e-post, igår, på bloggen, så jobbet jeg for øå og Glenn Hesler, et par dager, for automatfirmaet deres, på TG 94, i Rykinnhallen.

    Og øa var som en diktator, som kjefta på to vietnamesere, to ungdommer vel, som også jobba for øa og Glenn, det var Smile og Fireball.

    Så Øystein var nesten som Adolf Hitler, og kjefta på de.

    Så sånn var det.

    Men etter det, så så jeg kanskje Øystein, under et par fotballkamper, som Glenn dro meg med på, på Ellingsrud, som var arrangert av Tom, butikksjef Kiwi St. Hanshaugen, som jeg har skrevet om i e-poster til Ultras Felt C, med flere, på bloggen.

    (Hvor også noen tidligere kollegaer av meg, fra OBS Triaden var med, hvor jeg jobbet i to år, før jeg dro i militæret).

    Men så så jeg ikke noe til øa, før han dukka opp på irc-kanalen min, #blablabla, i 1999 kanskje.

    Og da må jeg forklare litt om hvordan øa er.

    øa er som en blanding av din kriminelle lillebror, og ekskona di.

    Han klager alltid og er veldig slitsom.

    (Men kan også finne på morsomme ting).

    Da vi dro til Gøteborg, på ferie, jeg og øa og Glenn og Magne Winnem og Kjetil Holshagen, i 1991, så maste øa høl i huet på meg, i bilen, hele veien til Gøteborg.

    Så øa kan være forfærdelig slitsom, på det værste.

    Og øa kjenner også veldig mange folk, inkludert masse kriminelle, tror jeg, som en som heter Psycho, fra Lørenskog.

    Så jeg var litt redd for øa.

    For jeg skjønte ikke hvorfor øa kutta meg ut, i 1993.

    Og øa var nesten som ekskona mi, kan man si, for vi var nesten bestekamerater, i noen år før 1993.

    Vi var i Brighton, på språkreise, sommeren 1988, og dro tilbake dit igjen, sommeren 1990.

    Og jeg pleide å henge sammen med ØA og Glenn, hjemme hos ØA og på biljardhallen, på hva heter det steder, Skårer, heter det, (for jeg jobba på OBS Triaden på Skårer, og ØA var fra Lørenskog, like ved Skårer).

    Så da ØA kom tilbake på irc, så fikk jeg sjokk, fordi han er så slitsom.

    Og jeg var vant til å ha distansen riktig, til alle folk.

    Men, ØA, han hadde jeg litt for nærme.

    For han er jo tremenningen min, så jeg må nesten behandle han høflig og.

    Men jeg var kanskje for ‘laid-back’.

    For på internett, så turte jeg å si personlige ting osv.

    Og ØA, han hakker på en, og kødder med en, hvis du sier den minste ting.

    Hvis jeg sa, at ‘jeg er en fri mann, i et fritt land’.

    Så begynte ØA, å henge seg opp i det, i flere år etterpå omtrent, så sa han ‘jeg er jo en “lyd” i et “lyd”‘.

    Han snakka sånn i et år etterpå, ihvertfall.

    Så jeg orka ikke ØA, rett og slett, på irc.

    Og ØA kjenner meg ganske godt og, og jeg er ikke fra Oslo, men ØA er fra Lørenskog, like ved Oslo.

    Og ØA kjenner masse folk.

    Og jeg orka ikke ØA på #blablabla, siden ØA maser så fælt.

    Og da tok ØA hevn, ved å slette mp3-filene mine.

    Men da var jeg blitt butikksjef, og blitt med i HV, og fått meg egen irc-kanal og var op på #quiz-show, og fått meg bil osv., og leilighet i Oslo sentrum, siden sist jeg hadde prata med ØA.

    Så jeg var ikke vant til at folk begynte å kødde med meg.

    Irc var liksom nesten kødde-fri sone, i 1999, hvor alle synte data var kult og år 2000, og mp3-er og det der.

    Men ØA fikk noen til å slette mp3-ene mine og forrandre passordet på NT4.0 vel, (et Microsoft operativsystem, som jeg hadde vært på kurs i, i 1998 vel), til ‘dust’, eller ‘idiot’, eller noe sånt.

    Og så, så skulle ØA møte meg, på en restaurant, ute i ‘Hutta-heita’, i Romerike, eller hvor det var.

    Nei, det gadd jeg ikke altså.

    Jeg var redd at det var en felle fra ØA, som kom fra klar himmel, inn i livet mitt igjen, etter å ha kutta meg ut, i 1993, 5-6 år tidligere.

    Og så begynner han plutselig å slette alle mp3-ene på PC-en min.

    Som vel var det værste omtrent, som noen hadde gjort mot meg, siden ØA, stumpa en røyk, i hånda mi, i 1987 vel.

    Da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så ØA har nesten ingen hemninger, tror jeg.

    Og han er tremenningen min, så han kjenner familien min og meg veldig bra.

    Og han kjenner masser kriminelle folk.

    Og han har alltid fått mye penger vel av foreldra osv.

    Og han er egentlig mer fra Oslo-området, enn meg, siden jeg er fra Berger og han er fra Lørenskog.

    Så han var mye mer hjemme enn meg, ihvertfall ute i Romerike, der han ville møte meg.

    Det naturlige ville vel vært å møtes i Oslo sentrum, som vi hadde pleid tidligere, å møtes på Maliks, for eksempel, mange år før, for ØA var fan av Maliks, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så da droppa jeg det, å møte ØA på en restaurant, ute i ‘Hutta Heita’.

    Det kunne nesten virke som et likvideringsforsøk på meg, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Siden han var så forbanna på meg, at han sletta mp3-ene mine osv.

    (Som ikke var så enkle å få tak i, mange av dem, og dette var før jeg fikk bredbånd).

    Så det var mange hundre timers arbeid kanskje, som gikk i vasken, med å få tak i de mp3-ene.

    Så det var slemt av ØA, eller kameraten hans, eller hvem det var, som sletta mp3-ene.

    Men ØA visste hvem det var, ihvertfall.

    Var det Glenn Hesler, tenker jeg nå.

    Vi får se.

    Så ØA er ikke så stor, han er veldig pinglete.

    Men han er som sagt litt som en blanding av din kriminelle lillebror og ekskona di, som hater deg, og som har hivi tallerkner på deg.

    Noe sånt.

    Så ØA han orka jeg ikke, rett og slett.

    Så da måtte jeg bare melde pass gitt, når ØA plutselig dukka opp på #blablabla.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Altså, når jeg sier at ØA var som ekskona mi, så mener jeg ikke at jeg har hatt sex med ØA.

    Nei, jeg liker ikke gutter.

    Det nærmeste var da vi måtte dele en dobbeltseng, da vi var på ferie, i Brighton, sommeren 1990, (hos vår tidligere vertsfamilie), og Øystein begynte å fortelle grise-historier, nærmest, som for å gjøre meg kåt, om natta, mens vi lå på hver vår side av dobbeltsenga.

    Han fortalte om pupper og nakne damer osv.

    Men men.

    Men, er ØA homo?

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg har aldri sett at han har hatt dame.

    Og en gang, da jeg satt på med faren min, til Oslo, og hadde avtalt å møte ØA ved Saga kino, for å få en film.

    Og faren min kjørte til Saga kino da, (han er kjent i Oslo, så han kjørte ikke feil).

    (Mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen).

    Jeg husker ikke hvilket år det her var, men det var kanskje i 1987, eller noe.

    Og da husker jeg at Øystein hadde så langt hår, som hang ned på sida av ansiktet osv.

    Så da husker jeg nå, at jeg syntes at Øystein så ganske ut som en jente.

    (En koreansk jente da, med langt hår osv., siden han er adoptert fra Sør-Korea da, av kusina til faren min).

    Så sånn var det.

    Så jeg husker at Øystein ihvertfall en gang minna litt om jente, synes jeg, en gang han kanskje ikke hadde klipt seg på en stund osv.

    Men om Øystein er homo.

    Hm.

    Det var jo litt rart, at han skulle prøve å gjøre meg kåt, mens vi begge lå i dobbeltsenga, til familien Hudson, i Shoreham-by-Sea, sommeren 1990, den sommeren jeg fylte 20 år, og Øystein 18 kanskje.

    Noe sånt.

    Hvorfor ville Øystein gjøre meg kåt i senga?

    Hva vet jeg.

    Jeg bare ba han om å holde kjeft, og han ga seg tilslutt, men ikke med en gang.

    Han måtte fortelle litt mer om nakne damer og pupper liksom.

    Han kunne ikke slutte med en gang.

    Men men.

    Så her må det nok ha vært noe galt.

    Hvorfor skulle Øystein, (enda jeg ba han om å slutte), fortelle om nakne damer og pupper, i Brighton, sommeren 1990?

    Hvorfor ville Øystein gjøre meg kåt?

    Der var det nok noe galt.

    Han ville nok gjøre meg kåt, for at jeg skulle være kåt dagen etter, tenker jeg nå.

    For jeg kunne jo ikke runke i dobbeltsenga, når Øystein lå der.

    Så om Øystein var med i noe plott, og ville ha det til at jeg var pedofil, tenker jeg nå.

    Siden han ville ha meg kåt, i et hus, fullt av ungene til vertsfamilien.

    Sånn tenkte jeg plutselig nå på det her.

    Så nå ble jeg veldig skeptisk til ØA.

    ØA er kanskje ikke homo, men han er nok noe ‘mafian’, eller noe, vil jeg si nå.

    Som prøver å få meg opp i stry.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    PS 2.

    Og nå kom jeg på mer om Øystein.

    Han og kona i vertsfamilien, Tina Hudson, er nok i det samme nettverket, mistenker jeg.

    (Illuminati?).

    Hvorfor tror jeg det?

    Jo, to grunner.

    I England, så har man kjælenavn, som den nærmeste bruker.

    Øystein kalte Tina, for ‘Tin’, foran ektemannen hennes Rick, husker jeg, i 1990.

    Så da sa Øystein egentlig, til alle oss, at han var nærmere Tina, enn Rick var.

    (Skjønte Øystein dette selv?

    Han smilte liksom da han sa det.

    Så jeg lurer på om han skjønte dette med hvordan man bruker engelske kjælenavn).

    Dette var den første grunnen.

    Så til den andre grunnen.

    En tysker, som var språkstudent, hos naboen, sa til Øystein, ‘have you f*cked Vicky yet’, en kveld, sommeren 1990.

    (Vicky var versfamiliens eldste datter.

    Men hun var vel ikke mer enn 15 år kanskje, og hun hadde ikke fått noe særlig pupper osv., sånn som jeg husker det ihvertfall.

    Så jeg synes hun var litt ung, for å ha sex med alle de tyske språkstudentene).

    Men men.

    Mer da.

    Og da fikk Øystein en reaksjon, og begynte å grine, vil jeg si.

    Så jeg måtte kjefte på han tyske studenten, som hadde fått Øystein til å grine.

    Og Tina Hudson måtte trøste Øystein.

    Og da sa Øystein, til Tina, at ‘I’m not like that, you know’.

    Så da sa kanskje Øystein, (tenkte jeg nå), at han ikke likte jenter, som Vicky.

    At han var homo.

    Var det det, som Øystein sa til Tina Hudson.

    Var det derfor at Øystein ble så rar, da han tyske språkstudenten spurte om ‘have you f*cked Vicky yet’, til han.

    Fordi at Øystein hadde problemer med seksualiteten sin, og var hemmelig homo, og at sex-spørsmålet fra han tyske språkskole-studenten, fikk Øystein til å knekke sammen, og begynne å sippe litt og reagerer da.

    Så Tina Hudson måtte trøste han.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1990.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hun Vicky, skulle man kanskje tro, at het Victoria.

    Men, nei.

    Hun var døpt ‘Vicky’.

    Så det var litt spesielt kanskje.

    Mora hennes, Tina Hudson, sa til meg en gang, at faren til Vicky, var en mann, på hjemstedet hennes, som ingen likte.

    Så spurte jeg Tina, hvorfor hun fikk en datter med han da, (hennes forrige mann da, ikke Rick Hudson), hvis ingen likte han.

    Jo, for hun tenkte sånn, at hvis hun ikke fikk et barn med han, så kom ingen til å få barn med han.

    Det ga ingen mening for meg, må jeg si.

    Og de behandla hun Vicky dårligere enn de andre, mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så Tina, mora hennes, sa vel også det, at hu Vicky ikke var like fin som de andre ungene hennes, pga. at faren ikke var fin da, visstnok.

    Siden hun hadde en annen far.

    Men at Tina Hudson skulle få et barn med en kar, fordi ellers ville ingen andre fått det.

    Nei, jeg klarte ikke å skjønne hvordan hu tenkte da.

    (Men det var kanskje noe sånn ‘kvinner er fra Venus-greier’?).

    Eller det var kanskje noe illuminati-greier, mer sannsynlig?

    Jeg syntes også det var rart, at hun Tina Hudson, ville ha en ‘sit-down’, med meg, for å fortelle meg hvor dårlig datteren hennes Vicky, (med lyst hår vel), var og om hvor dårlig faren hennes var.

    Så dette var nok noe illuminati-greier, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Nå fant jeg ut hvem halvbroren til Christell er, oppe i Hordaland. Han har vært, eller er, medlem av Johanitterordenen







    Google Mail – Angående johanitterordenen







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Angående johanitterordenen




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sat, May 1, 2010 at 9:13 PM





    To:

    bjorn.humblen@online.no



    Hei,

    takk for telefonsamtale nå.
    Du sa du var sønn av Oddbjørn Humblen og halvbror til Christell Humblen.
    Du sa du kjente min søster Pia godt, at hun hadde vært med Christell til Hordaland osv.

    Du sa du hadde meldt deg ut av johanitterordenen, og Taikwondo-klubben i Knarvik, og flyttet til byen.
    Jeg sa at jeg hadde aldri møtt faren din, for det var litt rare familieforhold hos oss.

    Christell og hennes mor Haldis, og min far Arne Mogan Olsen, og Jan og Viggo Snoghøj og min søster Pia, bodde nede hos Haldis i Havnehagen, mens jeg bodde for meg selv i Hellinga og Leirfaret, fra jeg var ni til jeg var 18 år.

    Så sånn var det.
    Jeg fortalte deg at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian' og hadde flytta til Liverpool.
    Du fortalte at du sist traff søstra mi i bryllupet til Christell for en drøyt år siden vel.

    Du sa at du hadde en onkel som het Jan Karsten Humblen, og som kunne være han som jeg traff, i middagsselskap på Gulskogen, i 1989, som drev butikk i Bergen, og som pleide å dra til Newcastle med Color Line, eller et annet selskap.

    Han hadde vært sammen med to blonde damer, en stor og en tynn, Sigrid og en annen, ny nå.
    Jeg har link til slektsforskinga her:

    Og her er artikkelen om at du er med i johanitterordenen:

    Er Christell også med i Johanitterorden forresten?
    Jeg synes dere burde si fra om sånt, sånn at folk ikke får sjokk, når man finner at folk i slekta er med i ordener man aldri har hørt om.

    Men men.
    Hun Nadine Humblen, hun prøvde jeg å kontakte på Facebook, er det søstra di da eller?
    Mer da.
    Jo, var det Søren Snoghøj som kasta Haldis, mora til Christell, ut av vinduet sånn at hu ble lam i armen.

    Det var vel ikke faren din, han virka for sivilisert til det, synes jeg, siden han var havnefogd og medlem i Rotary i Aalesund Øst osv.
    Og han jobba vel også i Madagaskar?

    Bodde ikke Christell og Jan og Viggo og Haldis i Madagaskar, under oppveksten?

    Hadde dere slaver, (for å tulle litt :)?
    Sorry at jeg forstyrrer så mye under helgefreden, og takk for svar på spørsmål om slektsforskning mm.
    Mvh.

    Erik Ribsskog





    PS.

    Det jeg ikke likte, med han halvbroren til Christell, det var at han lo, på en, jeg må vel si litt rå, eller litt slesk(?) måte, da jeg fortalte at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ og flyttet til Liverpool.

    Det syntes jeg ikke var noe særlig.

    Så jeg kan ikke si at jeg likte han halvbroren til Christell.

    Han ville også sende meg attest, på at han hadde meldt seg ut av Johanitterordenen.

    Og at han også hadde meldt seg ut av Taikwondo-klubben.

    Jeg synes det ble for dumt.

    (Det ble liksom som på barnehage-stadiet.

    Hvor seriøs er han Bjørn Humblen som person da liksom, hvis han bare melder seg inn og ut av tempelridder-ordener, på den måten der.

    Uten å forklare noe om hvorfor han meldte seg inn og ut.

    Det ble litt rart, syntes jeg.

    Men men, det finnes kanskje en forklaring, eller en ‘forklarings’.

    Vi får se.

    Jeg synes at da blir det som at Johanitterordenen er som en slags bokklubb, eller noe.

    At det er som å melde seg inn og ut av f.eks. en bokklubb.

    At det kunne virke sånn, på han Bjørn Humblen.

    Men det er jo ikke sånn det er, i virkeligheten.

    I artikkelen, i Aftenposten, så står det at innvielsessermonien, i Johanitterordenen, varte i nesten to og en halv time.

    Og det stod at den sermonien kunne virke selvhøytidelig.

    Så det blir vel ikke som en bokklubb eller en cd-klubb?

    Nei dette hørtes finurlig ut, må jeg si.

    Så her er det nok noe ‘lurings’, vil jeg si.

    Siden han Bjørn Humblen driver å melder seg inn og ut av sånne tempelridderordener, like fort som vanlige folk melder seg inn og ut av bokklubber, (mer eller mindre).

    Det syntes jeg hørtes litt rart ut.

    Jeg kjøper ihvertfall ikke den, at Johanitterordenen er som en bokklubb, eller noe i den duren.

    Det ligger nok noe under her.

    Her er linken om Johanitterordenen i Aftenposten igjen, forresten:

    https://johncons-blogg.net/2009/08/her-kan-vi-se-at-slekta-til-christell.html).

    Jeg synes at han halvbroren til Christell, i Hordaland, virka litt falsk, skal jeg være ærlig, og litt usympatisk, eller at han var litt uhøflig, siden han lo meg i trynet, over telefonen, da jeg fortalte at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘noe’ mafian og hadde flytta/flykta til Liverpool.

    Så sånn var det.

    Så jeg kan ikke si at jeg sitter igjen med noe godt inntrykk av han Bjørn Humblen, etter å ha ringt og prata med han, dessverre.

    Selv om han kunne virke overfladisk høflig og hyggelig, så synes jeg det var liksom som på overflaten.

    Han var kanskje litt som en amerikaner?

    Hva vet jeg.

    Han virka som å fryde seg, over at jeg hadde måttet flykte til Liverpool, og var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og det syntes jeg var litt ekkelt.

    Jeg kan aldri huske å ha hilst eller prata med han Bjørn Humblen før.

    Så jeg tror ikke at jeg skal prate med han noe mer, hvis jeg kan unngå det.

    Jeg skrev ikke om det her i e-posten jeg sendte til han, men jeg får vel ta det opp hvis han svarer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Han Jan Karsten Humblen, eller om det var Jarle Karsten Humblen, som var på det middagsselskapet, på Gulskogen, (i det gamle bedehuset der), hvor jeg og søstra mi var, men ikke Christell, (enda han Jan Karsten Humblen er hennes onkel, eller noe, vel), merkelig nok.

    Dette selskapet var vel høsten 1988, og ikke i 1989, som jeg skrev et annet sted.

    Haldis og faren min gjorde meg stressa, for de fløy og kokte suppe, hos meg i Leirfaret, på fredagen.

    Jeg skulle egentlig ha jobba på CC Storkjøp, på lørdagen.

    Men, jeg ble helt satt ut av å ha Haldis i Leirfaret, (for hu pleide aldri å være der).

    Og ikke nok med det.

    De plasserte et par, i vannsenga, som jeg brukte, (på det gamle rommet til faren min).

    Og ikke nok med det.

    De klarte å lage hull i vannsenga.

    Så jeg ble helt satt ut.

    For jeg måtte sove i den gamle senga mi, på det gamle rommet mitt, hvor det var litt kaldt og vel, (for frysern til Haldis stod der, eller hva det kom av).

    Så jeg fikk ikke sove i den varme vannsenga, som jeg vanligvis gjorde.

    Jeg ble kasta ut av rommet mitt.

    Så jeg ble litt satt ut, så jeg bare orka ikke å gå på jobb, på lørdagen.

    Jeg følte meg litt voldtatt, av faren min og Haldis, og dette mystiske paret som lagde hull i vannsenga ‘mi’.

    Men men.

    Men hva var det jeg skulle skrive om.

    Jo han Jan/Jarle Karsten Humblen, som hadde butikk i Bergen, han ble litt sur, når han hørte at jeg ikke hadde vært på jobb.

    Og begynte, (etter en tenkepause vel), å fortelle om at han hadde anbefalt en resturant i Newcastle, til en ferje-kaptein, også var det i avisa seinere, sa kapteinen, neste gang de møttes, at den restauranten hadde servert kattemat.

    Jeg lurer nå på om han Jan/Jarle Karsten Humblen, er i illuminati, siden han har to blonde damer, (og han hadde vel ikke blondt hår selv), og jeg tror at illuminati, er flinke til å manipulere blonde damer.

    Noe sånt.

    Jeg lurer ihvertfall på det.

    Vi får se.

    Han var ganske formuende og, han Jan/Jarle Karsten Humblen, så jeg i skattelistene.

    Men, poenget var, at han, (og kona hans), de råda meg og søstra mi, under det middagsselskapet, til å bare røyke og drikke så mye vi orka.

    Så det var kanskje ikke så bra ballast, som jeg og søstra mi hadde med oss, da vi flytta til Oslo, for å studere, og søstra mi for et eller annet.

    Jeg hadde jo problemer med å få studielånet til å strekke til, og måtte gå et par-tre måneder på sosialen på Ryen.

    Så jeg var ikke så flink til å styre økonomien min.

    Faren min også skjemte meg bort, ved at jeg alltid fikk penger.

    Penger var liksom ikke noe problem for meg, under oppveksten.

    Jeg fikk alltid penger, hvis jeg trengte det.

    Så jeg trengte litt tid, etter at jeg fikk min egen økonomi, til å venne meg til det, at jeg ikke kunne få penger, hele tida, som jeg hadde fått under oppveksten.

    Men måtte spare og sånn da.

    Men jeg har ihvertfall holdt meg borte fra sosialkontor, etter 1990, når dette skjedde i Oslo, at jeg måtte gå dit, i tre-fire måneder, var det vel, pga. at jeg gikk på en privat høyskole, og måtte kjøpe mat på byen, for kona jeg leide av, tålte ikke matlukt, merkelig nok.

    Men men.

    Men det var ikke så gode råd vi fikk med på veien.

    Røyk og drikk så mye dere klarer, liksom.

    Da var det kanskje ikke så rart at jeg sleit med økonomien i perioder, med den slekta jeg hadde, og de rådene og den oppdragelsen, eller mangelen på oppdragelse, som jeg fikk fra de.

    Selv om jeg var myndig, høsten 1988, men det var jo fristende å høre på det her tilsynelatende hyggelige paret fra Bergen, og også på søstra mi, som smilte av dette, med å røyke og drikke så mye man orka osv.

    Som en romersk orgie, kanskje?

    Eller som å være bohem?

    En mellomting kanskje?

    Men vi fire, Hr. og fru Jan/Jarle Karsten Humblen, og søstra mi og meg, vi var vel litt enige om at man bare skulle røyke og drikke så mye man ville, under det middagsselskapet.

    Men når jeg ser tilbake på det nå, så var vel det kanskje enklere for han Jan/Jarle Karsten Humblen å si, enn for meg og søstra mi, siden han vel var millionær, sånn som jeg skjønte det på skattelistene.

    Men men.

    Det er mye rart.

    Man får bare prøve å lære av sine feil, å gå videre.

    Det er vel ikke så mye annet man kan gjøre.

    Selv om nå er jo selvfølgelig min hovedprioritet, i livet, å finne ut hva dette er, med at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så dette overskygger det meste annet i livet mitt for tiden, må jeg innrømme.

    Så jeg er i en unntakstilstand, som person, til jeg får vite hva dette om ‘mafian’ egentlig er for noe.

    Så nå tar jeg ‘vanlige’ ting, veldig lite høytidelig, innimellom, må jeg innrømme.

    Vanlige ting er ikke øverst på lista nå, for å si det sånn.

    Det er litt som å være i en krig, omtrent, må jeg si, å høre at man er forfulgt av ‘mafian’, og å være i sjokk pga. dette og av at man ikke får rettighetene sine fra noen kanskje litt svette og innsurna kommunist-politifolk eller cowboyer, som vel noen av de politifolka jeg husker fra Oslo også kunne virke som, synes jeg.

    Så vi får se hva som skjer med åpenheten i samfunnet, som jeg synes er veldig mangelvare, hvis jeg skal være ærlig.

    Vi får se.

    PS 3.

    Nå dreiv jeg og begynte på oppvasken, på kjøkkenet her.

    Så tenkte jeg på det, at når han Bjørn Humblen, sier at han kan sende meg attest, (var det vel han sa), på at han hadde meldt seg ut av Johanitterordenen.

    Da blir det som at han må ha gjort noe gæernt da, synes jeg det virker som, mens han var medlem der.

    Har han gjort noe mot meg, mens han var i Johanitterordenen da, tenkte jeg nå.

    Hvorfor ellers skulle han liksom sende meg attest på det.

    Det må bety at han gjorde noe galt da, mot meg, når han var medlem, som han har slutta med nå da.

    Også vil han sende meg attest, på utmelding, liksom for å bevise at han har slutta å gjøre gale ting mot meg da.

    Er det sånn jeg skal tolke han eller?

    Jeg skjønte ikke det her helt.

    Hva er det dem driver med egentlig i den her Johanitterordenen, lurer jeg på nå.

    Så sånn er det.

    Vi får se.

  • Jeg er europeer

    Nå var jeg og trente igjen, på Spindles, treningsstudioet på det hotellet jeg trener.

    Og da pleier jeg å tenke på forskjellige greier, mens jeg svømmer osv., for det er ganske kjedelig.

    Jeg har jo tidligere skrevet om på bloggen, at jeg lurer på om jeg er fra Berger eller Larvik.

    Siden faren min er fra Berger, men mora mi flytta til Larvik, fra faren min, med meg og søstra mi.

    Og jeg bodde i Larvik, i ca. seks år vel, fra jeg var tre til jeg var ni år.

    Men jeg fant vel ut at jeg var fra Berger.

    Og jeg kom jo inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud.

    Så da var jeg vel fra både Vestfold og Buskerud, fant jeg ut.

    Og det kan man vel ikke si.

    Så da får jeg si at jeg var fra Østlandet.

    Så jeg er fra Østlandet da.

    Men, jeg er også kvart dansk.

    Og da sier kanskje folk, ja, men det er ingen som tror du er dansk.

    Men, da glemmer folk det, at i et middagsselskap, etter at jeg var ferdig med militæret, et selskap hos min mor.

    Der var også min mormor, Ingeborg Ribsskog, som døde ifjor sommer, og en venninne av henne, (som muligens eller muligens ikke var i slekta vår i Danmark, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men det er mulig at hun var fru Fog, eller noe.

    Vi kan kalle henne fru Fog).

    Fru Fog var kanskje 70-80 år vel, på alder med bestemor Ingeborg.

    Jeg var jo nettopp ferdig med førstegangstjenesten, (dette var sommeren 1993), og hadde fått vernepliktsmedaljen og masse merker.

    Og jeg var jo på Terningmoen, i Geværkompaniet, som var kanskje en av de tøffeste førstegangstjenestene i verden.

    Hva vet jeg.

    Så prata vi om noe, også nevnte jeg, at jeg hadde vært på en tøff vinterøvelse da.

    Til min mor eller mormor.

    Så avbrøt fru Fog.

    Og hun fortalte at noen, (i vår slekt, eller var fru Fog og bestemor Ingeborg i johanitterordenen, og disse var noen i johanitterordenen?), hadde vært i noe dansk militæret på Grønland, og de skrøyt ikke.

    Men jeg syntes nå, at jeg hadde lov å skryte litt, når jeg hadde fått vernepliktsmedaljen osv.

    Det er jo en medalje.

    Og den tjenesten var tøff, så jeg tenkte jeg kunne prøve å forklare litt, hva jeg hadde vært gjennom da.

    For at jeg hadde vært på Terningmoen, det sa vel ikke mora mi og mormora mi og søstra mi så mye.

    Men det fikk jeg ikke lov til av fru Fog da, fra Danmark, som var hos mora mi i middagsselskap.

    Så hun behandla meg kanskje som om jeg var dansk, siden hu sammenligna meg, med noen dansker som hadde gått på ski i militæret på Grønland.

    Så jeg er også litt dansk da, mener jeg, siden fru Fog behandla meg som en danske.

    Så jeg kan nok bo i Danmark da, tenker jeg nå.

    Men men.

    For det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å snakke om det danske militæret, i et middagsselskap i Norge.

    Og jeg kjente ikke til det danske greiene på Grønland så mye.

    Jeg vet ikke hvor tøft det var.

    Så jeg holdt bare kjeft.

    Nå var jo han troppsjefen vår Frøshaug, han er jo nordisk mester i feltskyting, og mye sånt.

    Så det kan tenkes at det greiene jeg var på, var tøffere enn det danske greiene på Grønland.

    Vi bodde jo i snøhule og sånn, på vinterøvelsen.

    Det er ikke sikkert at de danskene gjorde det.

    Hva vet jeg.

    Det kan ikke jeg si noe om, hva som var tøffest.

    For vi lærte ikke noe om hva danskene dreiv med, i militæret.

    Så jeg bare holdt kjeft.

    Men det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å prate om det danske militæret, i et middagsselskap, hos mora mi i Tønsberg.

    Men men.

    Men det var jo bare meg der, og mormora mi og fru Fog, og søstra mi, og mora mi.

    Så jeg ville ikke begynne å diskutere militær-spørsmål, med bare kvinnfolk, som aldri hadde vært i militæret.

    Og jeg kjente som sagt ikke så bra til det danske militærgreiene heller.

    Så jeg bare holdt kjeft.

    Men jeg måtte vel få lov å forklare litt hvordan det var i militæret egentlig, mente jeg da.

    Men jeg gadd ikke å begynne å kjefte, og si at danske skal bare holde kjeft, og pelle seg tilbake til Danmark.

    At dansker, de var bare noen som trodde de var så fine, siden de hadde styrt Norge, men nå er Norge et eget land, så kunne fru Fog bare pelle seg tilbake til Danmark med det danske militærgreiene sine.

    Eller at Norge hadde Grønland og Eirik Raudes land, (men vi ble snytt for å få tilbake Øst-Grønland, i Folkedomstolen i Haag, så vi mista vel egentlig Grønland til Danmark, to ganger).

    Men jeg sa ikke det, at Eirik Raudes land egentlig var norsk, og at hu kunne pelle seg tilbake til Danmark, med det Grønlands-pratet sitt.

    Nei.

    Jeg tror ikke egentlig at fru Fog skjønte at hun var uhøflig, når hun prata om det danske militæret og Grønland, når jeg, en nordmann, ville fortelle min mor og søster og mormor om hvordan det var i militæret, som jeg fullførte og fikk medalje for.

    Men jeg ville ikke ødelegge stemningen, ved middagsselskapet mer, for det var ikke ofte jeg var hos mora mi.

    Og det hadde aldri skjedd at jeg hadde vært der sammen med søstra og mormora mi før.

    Så det var en spesiell anledning dette.

    Men det visste nok ikke fru Fog.

    Jeg hadde aldri møtt mennesket før.

    Men jeg fikk litt bakoversveis av oppførselen hennes.

    Men jeg holdt kjeft da, for å være høflig.

    Siden hu jo var et gammelt menneske, som nok kunne være både litt skrullete og halvveis senil, for alt hva jeg visste.

    Jeg hadde jo aldri møtt menneske før, eller hørt at min mormor f.eks. nevnte henne.

    Så sånn var det.

    Og man skal vel være litt snill mot eldre folk.

    Så jeg sa ikke noe, men bare holdt kjeft da.

    Men hu behandla ihvertfall meg som om jeg var dansk.

    Og hverken mora, mormora eller søstra mi, sa noe til dette.

    De holdt også kjeft.

    Så jeg må nesten si at jeg også er litt dansk, etter den episoden der.

    Selv om jeg egentlig er norsk.

    Men men.

    Så jeg er fra Østlandet og kanskje litt dansk, (ifølge fru Fog ihvertfall, som nok er en veldig viktig person i Danmark, selv om hun nok er død nå).

    Og Danmark er jo i EU.

    Så jeg får si at jeg er europeer da.

    For det blir jo tungvint og si østlending og litt dansk.

    Så hva har østlending, (eller norsk da, siden mora mi var fra Nord-Norge, må man vel si) og dansk til felles.

    Jo begge er fra Europa.

    Så jeg får si jeg er europeer da.

    Selv om det kanksje er litt upresist.

    Men jeg synes jeg kan bo hvor jeg vil i Europa da egentlig, siden jeg er europeer osv.

    Europa må bli mitt hjemsted da, vil jeg si, etter den episoden med fru Fog, på Borgheim, i Nøtterøy, hos min mor Karen Ribsskog, i 1993.

    Så sånn er det.

    Så jeg tenker fælt når jeg trener, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Kappeland

    Jeg skrev på bloggen igår, om da jeg og mora mi og søstra mi, bodde hos en familie, opp mot Bøkeskogen i Larvik, da vi flytta mellom Mellomhagen og Jegersborggate i Larvik.

    Av en eller annen grunn, så måtte vi bo et par uker, i Byskauen, eller hva det heter der.

    Så sånn var det.

    Og der leika ungene kappeland, og faren til Morten, sa vel at vi skulle leke det, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at søstra mi kanskje leika for mye kappeland.

    For hu leiker nok det enda mot meg.

    Man kan se, at når mora vår døde, så grafsa hu til seg masse smykker, uten å oppgi det.

    Og da vi bodde sammen på Ungbo, i Oslo, på 90-tallet, så tror jeg hu rappa noen dyner av meg, og vel skolissene på joggeskoa mine, osv.

    Man måtte følge med på henne, skjønte jeg det som, etter at hu hadde flytta ut.

    Og hu gikk også inn på rommet mitt, om natta, mens jeg sov, og rappa røykpakker.

    For på den tida, så røyka jeg, en vane jeg hadde fra søstra mi.

    Så søstra mi var nok litt sånn guttejente, under oppveksten, og hang mye med meg.

    Men det er greit å ville ha fremgang i livet, synes jeg, og ha dyner og skolisser og sånn.

    Men ikke på andres bekostning vel Pia.

    Det blir for dumt, synes jeg.

    Å rappe sånt av sine slektinger.

    Men Pia har også sagt det, at hun setter venner foran familie.

    Så Pia er nok kommunist, og vanskelig å være bror til.

    Så det er en av grunnene til at jeg har kuttet ut Pia.

    Så kan hun ‘kappe land’ fra noen andre.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en klage til Askim Camping, i Gøteborg, på at norske folk må oppgi personnummer, for å leie telt-plass der







    Google Mail – Problem med svenske personnummer







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Problem med svenske personnummer




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Apr 27, 2010 at 11:21 AM





    To:

    askim.strand@liseberg.se



    Hei,

    jeg har overhørt i Norge, i 2003, at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.
    Jeg lurer på om det kan komme av noe som skjedde, på Askim Strand Camping, sommeren 1991.
    Jeg og fire kamerater, var på campingtur til Gøteborg, så så vi på kartet, at et sted het Askim, (som Askim i Norge), så dro vi dit.

    Jeg ble sendt av kameratene mine, for å leie telt-plassen.
    Selv om det var min tremenning, Øystein Andersen, som kjørte.
    Så måtte jeg oppgi personnummer, sa de unge tenåringsguttene vel, som jobbet der.

    Det var en hel gjeng av de, virka det som.
    Noen jobbet og noen så på vel.
    Så svarte jeg, at i Norge, så var det ikke sånn, at man behøvde å oppgi personnummer, for å leie en telt-plass.

    Så svarte de, at sånn var det i Sverige.
    Men, svenske personnummer, har jo et siffer mer enn norske.
    Så det ser jo dumt ut, på skjemaet, med norsk personnummer.
    Kan det være riktig, det de sa på Askim Camping, at også norske statsborgere, skulle skrive personnummer?

    Jeg lurer på om disse ungdommene som jobbet hos dere, (eller den tidligere eieren), kunne ha vært i en albansk mafia, f.eks., som man hører om i nyhetene, at er sterke i Gøteborg?
    Evt. en russisk, svensk eller italiensk mafia?

    Hva vet jeg.
    Jeg ville klage litt på dette ihvertfall.
    I tillegg, så var jeg og søsteren min med faren min til Gøteborg en gang.
    Og da sendte bare faren vår oss i en taxi, til Liseberg.

    Alene, og vi var 12-13 år kanskje.
    Men vi fikk kjøpt sånne tjukke billetthefter.
    Og vi var der i flere timer, for å bruke opp alle billettene.
    Hadde dere noe aldersgrense, eller får 12-13 åringer gå rundt alene på Liseberg?

    (Det var såvidt jeg husket navnet på hotellet, da vi skulle hjem, for vi hadde såvidt kommet til Gøteborg, da faren vår sendte oss på Liseberg.
    Og det var ikke så lett å huske navnet på hotellet, etter alle kjøreturene i karusellene osv.

    Og da vi kom fram til hotellet, så hadde faren vår, og vår stemor, Haldis Humblen, heftig sex, virka det som, så det var fuktig i rommet.
    Så de hørte ikke at vi banket på døra.

    Så vi måtte gå rundt i casinoet på hotellet.
    Og der var det også mange albanere, sånn som jeg husker det.
    Så jeg lot ikke søstra mi være der, men tok henne med opp i gangene på hotellet, hvor vi kasta isbiter overalt, fra noen maskiner som stod i gangene.

    Og så gikk vi tilbake til rommet til faren min og Haldis, og jeg tror de åpna til slutt, noe hotellbetjening, la merke til hva som foregikk.
    Han var vel også albaner, tror jeg.

    Så vi kunne nesten like gjerne dratt til Albania, som å dra til Gøteborg, synes jeg litt.

    Men men.
    Bare noe jeg kom på.
    Men vet dere navnet på dette hotellet, tilfeldigvis).

    Bare noe jeg tenkte på.
    Håper dere har mulighet til å svare!
    Mvh.

    Erik Ribsskog





  • Jeg sendte en ny e-post til Sivilombudsmannen







    Google Mail – Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Apr 20, 2010 at 9:30 PM





    To:

    Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>



    Hei,

    jeg ville jo gjerne klage på han Brattvett da.
    Han sier at jeg skal skrive et kort brev.
    Så skriver jeg et kort brev.
    Så er ikke det bra nok.
    Det er som at han bare tuller med folk, og det synes jeg er uverdig for en organisasjon som Sivilombudsmannen.
    Jeg har også kontaktet dere angående ambassaden i London, som ikke vil svare meg på mine henvendelser.

    Så jeg blir trakassert av dem.
    Og det sier dere er greit.
    Hvordan kan dere si at det er greit at ambassaden i London trakasserer meg?
    Det virker helt som Molboland for meg.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    2010/4/20 Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>

    Jeg viser til din epost 18. april 2010. Det du skriver, gir

    ikke foranledning til noe fra min side.

    Mvh

    Arne Fliflet

    Sivilombudsmann





    PS.

    Jeg og søstra mi, vi bodde jo hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da var det sånn, at faren vår, Arne Mogan Olsen, han kjørte noen ganger ned til Larvik, for å hente oss, i ferier osv.

    For at vi skulle være på Berger, hvor han var fra.

    Og da hendte det, husker jeg, at han fortalte Molbo-vitser, i bilen.

    Men, han visste jo at mora vår var halvt dansk, (og Molboland ligger jo i Danmark, fortalte faren vår. Jeg hadde ikke hørt om Molboland før han begynte å fortelle Molbo-vitser i bilen).

    Så faren min var kanskje litt slem, tenker jeg nå.

    Han kalte oss vel egentlig for Molboer, gjorde han ikke det da?

    Så han gir inntrykk av å være en veldig jovial personlighetstype.

    Men han er egentlig ganske slem, vil jeg si, han faren min.

    Han er nok som en Dr. Jekyl og Mr. Hyde-type, vil jeg si.

    For han har også truet meg og søstra mi og stesøstra mi i fylla, en julaften vi var tenåringer, om at han visste ting om alle oss.

    Så faren vår har muligens angrepet oss barna hans, (og stedatteren Christell da).

    Ihvertfall hvis han fulgte opp den trusselen, som han ga oss i fylla, en julaften, i huset til Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen, i 1987, var det kanskje.

    Christell og Pia ble litt som skremte høns ihvertfall, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det værste tremenningen min, Øystein Andersen, har gjort, ifølge johncons-bloggs lesere, det er at han ikke hilste på meg, en gang jeg var på Sand

    værste øystein gjort

    PS.

    Jeg har laget en tegneserie faktisk, om denne hendelsen.

    Som skjedde sommeren 1991, husker jeg.

    Jeg skal jeg se om jeg finner den tegneserien.

    PS 2.

    Her var den tegneserien ja:

    3514322959_468cc3e0ba

    PS 3.

    Og den sommeren, da Axel var hos farmora til meg og søstra mi på Sand.

    Da fikk Axel noen mynter, (som jeg hadde fått av farmora mi, mange år før), for han maste seg til de.

    Men da ble Axel liksom som barnebarnet til Ågot, syntes jeg, så derfor syntes jeg det var greit, selv om det var mange mynter, som Ågot hadde samla i mange år.

    Og, da syntes jeg også at Axel måtte ha noe fra mora si sin familie.

    Og da hadde jeg liggende, på Sand, hos Ågot, bilder av meg og Axel sin tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, som var general.

    Og jeg hadde mange bilder av han generalen og danskekongen, osv.

    Så jeg ga Axel halvparten av bildene.

    (For jeg hadde fått tingene etter den kjente øverstkommanderende generalen, og også etter storebroren hans, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg fant ut igår at ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931, og som hadde vært viktig dommer i Haag og Epypt, og i Egypt var han til og med president for en domstol).

    Så jeg hadde igjen mange ting.

    Jeg hadde frimerkene mine der, (jeg samla egentlig frimerker og ikke mynter).

    Jeg hadde dokumentene etter Didrik Nyholm, noen sirlig håndskrevne dokumenter, fra tiden i Egypt og sånn, mener jeg det var.

    (Det var kronglete for meg å lese skriften hans, da måtte jeg satt meg ned i fred og ro.

    Og jeg ville ikke lese det hos Ågot, for hun hadde nok blitt sur, siden dette var hu andre bestemora mi sin slekt.

    Og jeg ville ikke ta det inn til Oslo, når jeg bodde hos Axel, for jeg leide bare et rom hos Axel og dem, så jeg trodde det lå tryggere på Sand.

    Og jeg hadde et brev, (på kartong), fra danskekongen til en general i slekta til min mormor, om at danskekongen ikke kunne komme i bursdagen til generalen.

    Det brevet lå sammen med noen frimerkebrev jeg samlet på, i det samme albumet.

    Så derfor forsvant ikke det brevet, tilbake til bestemor Ingeborg.

    Så det ligger nå hos City Self Storage i Oslo.

    Og Axel fikk 4-5 av fotoene vel.

    Men kanskje ca. 100 sider, sirlig håndskrevne, etter Didrik Nyholm, ble liggende igjen på Sand.

    Og over halvparten av fotoene, vil jeg si.

    Og kanskje noen andre artige ting.

    Og frimerkene mine da.

    Og en safe.

    Men bestemor Ingeborg skulle plutselig ha tilbake de tingene etter sin morfar og grandonkel, hørte jeg, av min far, var det vel.

    Så jeg tror hun fikk de tingene tilbake.

    De forsvant ihverfall fra Sand.

    Etter militæret, var det vel, så henta jeg frimerkene inn til Oslo, (for da bodde jeg på Ungbo, hvor jeg kunne låse rommet, hvis jeg dro på jobb/studier).

    Men jeg ble jo nesten sjokka og såret, over at jeg mista de artige skriveriene fra han slektingen til bestemor Ingeborg, som var i Egypt, osv.

    Det var liksom sånn at det stakk inni meg, syntes jeg.

    For jeg skjønte ikke hvorfor hun ville ha det tilbake heller.

    For jeg syntes egentlig at det var litt gjevt, å ha dokumenter etter sånne viktige slektinger.

    Men jeg syntes også at jeg hadde et ansvar, ovenfor lillebroren min, Axel, at han skulle kanskje få et bånd til sin mors familie da, og også til farmora mi på sand, og min fars familie.

    For da fikk han liksom litt ballast i livet, tenkte jeg.

    Eller noe å være stolt over da.

    Jeg tenkte at han hadde jo nesten bare bodd inni Oslo.

    Han skamma seg kanskje over mora si, som gikk for å være sinnsyk.

    Så jeg trodde kanskje det var bra for han, å få de tingene etter riktignok min fars familie, og også vår mors familie.

    For da fikk han liksom et bånd til de familiene da, på en måte, tenkte jeg.

    Og det kunne vel kanskje være greit, å ha litt bånd til forskjellige slekter, tenkte jeg.

    Og ikke bare til faren og stemora si, tenkte jeg, som Axel hadde da.

    For Axel oppførte seg jo bra, når han var på Sand.

    (Bortsett fra at han plutselig var litt ufordragelig, og sa ‘kan ikke jeg få de myntene da’.

    Og det sa han på slutten av ferien, og ikke på begynnelsen.

    Og han visste vel at det som lå i de skuffene var mitt.

    Men men).

    Men når vi kom til Oslo, så var Axel så frekk og ekkel.

    Han lo meg stygt og provoserende og kvalmt og klystete, vil jeg si, opp i tryne.

    Mens noen utlendinger, stod på Jernbanetorget stasjon, og ergret seg over oss, merka jeg.

    For Axel skjønte kanskje ikke, at han var tilbake i Oslo.

    Han var ihverfall skikkelig ekkel og jeg var i affekt, for han ville ikke slutte å glise stygt og le ekkelt opp i trynet på meg.

    Mens de utlendingene, som kanskje hadde kniv, ble mer og mer provosert de og.

    Så etter å ha prøvd å få Axel til å våkne opp og skjerpe seg og slutte å være så ekkel, mange ganger.

    Uten at han ville stoppe.

    Så bare ble jeg rasende, og sinna, og spente til han.

    Og traff der det gjør mest vondt.

    For jeg oppfattet det her, som at han hadde lurt meg for de fine tingene, de myntene og de fotoene.

    Og når vi kom til Oslo, så bare lo han meg opp i trynet, og var ikke noe takknemmelig, men bare ekkel, og var ikke som noen bror, men som en klysete og bortskjemt og ekkel drittunge, som holdt på å få noen utlendinger til å angripe oss, for han oppførte seg så breialt også.

    Så jeg bare ble så provosert, at jeg bare spente til han.

    Så traff jeg ulykkelig da, der det gjorde mest vondt.

    Så da måtte søstra mi trøste Axel, mens jeg ikke sa et ord, på veien tilbake til Furuset og Ellingsrudåsen.

    Så det var veldig et veldig rart skifte i oppførsel, fra Axel, med en gang vi kom til Oslo.

    Og det takla jeg ikke så bra, for vi ble nesten angrepet av to kriminelt utseende utlendinger, som jeg så på som litt farlige, for jeg så de fulgte med på oss, og jeg var mye tynnere på den tida, før jeg var i militæret og før jeg begynte å trene, osv.

    Og man kan se det, at på Sand, så sa ikke Axel noenting, han oppførte seg som en snill gutt, (hvis man ser på den tegneserien).

    Men i Oslo så ble han til den djevelungen da, som nekta å høre, når jeg prøvde å få han til å holde kjeft, da noen utlendinger holdt på å angripe Pia og Axel og meg, på Jernbanetorget t-banestasjon.

    Ihvertfall så irriterte og provoserte Axel hele Jernbanetoget t-banestasjon.

    Og han ville ikke holde kjeft, enda jeg prøvde så godt jeg kunne, å skremme han.

    Så bare ‘hehhehehe’, den råe og stygge latteren, rett i tryne, gjentatte ganger, selv om jeg prøvde å signalisere og få han til å holde kjeft.

    For han kunne fått oss knivdrept, eller noe, av de utlendingene som stod der.

    Bare spørr min fetter Ove, hva som skjer, hvis man oppfører seg som en provoserende idiot i Oslo.

    Da blir du angrepet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så jeg følte meg sviktet av kameratene mine Øystein Andersen og Glenn Hesler, og broren min, Axel Thomassen, etter den ferien, på Sand, sommeren 1991.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og da var det ikke så mange igjen.

    Da var det søsteren min igjen, men hun hadde tulla med meg, i årene før, så hun var ikke akkurat noen god søster, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Jeg lurer nå på om det er søstra mi som kontrollerer Axel.

    For jeg husker vagt, at en gang, så sa søstra mi, ‘husker du da vi bodde i Larvik, og leika med playmo og dukkehuset osv.’, til Axel.

    (Noe sånt.

    Mens jeg var i det samme rommet da, i Larvik eller på Berger, eller hvor det var).

    For jeg flytta jo tidligere til faren min, enn søstra mi.

    Så søstra mi bodde sammen med Axel, til han ble ca. fem år vel.

    Mens jeg flytta til faren min, da Axel var bare et år vel, i 1979.

    Mens søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel, altså da Axel var fire og et halvt år, våren 1983.

    Så jeg tror at søstra mi må ha kontrollert Axel, da de bodde på Tagtvedt, i Larvik.

    Det var tanken som dukka opp i huet mitt nå.

    At søstra mi, må ha tulla med mora mi, og vist med playmo-figurer, i dukkehuset, på rommet sitt, og forklart for Axel, hva han skulle si osv.

    Sånn tror jeg det kanskje kan ha vært, da Pia og Axel og mora vår, bodde på Tagtvedt, i Larvik.

    Før søstra mi ville flytte til faren min.

    For jeg var ganske sjelden på Tagtvedt egentlig.

    Ihvertfall etterhvert.

    Jeg jeg likte meg best i Larvik sentrum, for jeg kjente jo folk der, for vi bodde jo i Jegersborggate, i Larvik, da jeg bodde der.

    Og mora mi lurte meg på en 500-lapp, på Albert Bøe, en gang.

    Nei, Domus, var det vel, en påskeferie.

    Så jeg hadde noen penger den påsken, og jeg var litt bortskjemt.

    Så jeg likte ikke å dra ned dit, etter det, siden mora mi hadde rappa den 500-lappen fra meg, i matbutikken, når vi handla på onsdagen før påske, eller noe.

    Og jeg fikk ikke noen penger.

    Så mora mi stjal de pengene.

    Jeg betalte for påskematen, i kassa.

    Og da skulle kassadama ha gitt meg penga, for jeg ga penga i hånda.

    Men da strakte mora mi ut hånda, og forlangte å få penga, fra kassadama.

    Og da ble jeg veldig sinna, men jeg lagde ikke noe scene ut av det.

    Det hadde blitt for flaut.

    Men etter det så var ikke jeg så glad i å dra til mora mi.

    Så hva som foregikk i det huset der, på Tagtvedt, det veit jeg ikke.

    Jeg var der kanskje 8-10 ganger da, på to år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.