![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
(no subject)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 15, 2009 at 5:14 PM | |
|
To: Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
(no subject)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 15, 2009 at 5:14 PM | |
|
To: Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Forside av Nybrott fra 1978 eller 1979
|
Larvik bibliotek <bruker4@larvik.folkebibl.no> |
Wed, Oct 14, 2009 at 2:10 PM | |
|
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> Cc: britt@larbib.no | ||
| ||
PS.
Det var den første sommeren vi bodde i Larvik, som vi pleide å gå på biblioteket, husker jeg.
Sommeren 1978.
Og sjakk det hadde morfaren vår i Nevlunghavn, Johannes Ribsskog, lært oss.
For vi var vel bare en uke på sommerferie, i Danmark, på telttur, til København, hvor vi kjørte gjennom Sverige.
Så det var mange uker i sommerferien som vi sykla rundt i Larvik da, hvor vi hadde bodd, siden april kanskje, det samme året.
Så det var spennende, husker jeg, å flytte til Larvik sentrum, som syvåring.
Selv om jeg var litt kjent i Larvik fra før og, for vi pleide å bo i distriktet, og hadde ofte vært med mora vår på cafe, og handlerunde, i Larvik, fra vi var tre-fire år.
Så sånn var det.
En gang jeg og søstra mi var på biblioteket, som da lå ved siden av Munken Kino, ikke langt fra Larvik jernbanestasjon.
Da var det noen gutter, som jeg ikke visste hvem var, som blåste noe pulver.
Nysepulver, er det noe som heter det?
Ja, de blåste det rett i ansiktet mitt, så jeg begynte å blø neseblod.
Det var kanskje da jeg fikk problemer med det.
Så ei av de som jobba på biblioteket, måtte ta meg med inn på doen der, husker jeg, sånn at jeg fikk tørka vekk noe blod osv.
Mens søstra mi så på da.
Så hva det var, det vet jeg ikke, men det kan ha vært noe ‘mafian’, i forbindelse med søstra mi og mora mi og mormora mi da, eventuelt.
Eller om det var gjennom stefaren min, (og vel også søstra mi da), Arne Thormod Thomassen, som antagelig er i noe russisk mafia(?)
Hm.
Ja, hvem vet, noe var det nok ihvertfall, for jeg skjønner ikke hva de gutta gjorde der, og hvorfor de skulle blåse nysepulver, (ganske mye), rett i trynet på meg, da jeg gikk ut døra der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Calendar alerts for Ribsskog Web Site, October 15 2009
|
MyHeritage Notification <notify2@myheritage.com> |
Wed, Oct 14, 2009 at 12:10 PM | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Reply-To: eribsskog@gmail.com To: eribsskog@gmail.com | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
PS.
Men da jeg studerte i Sunderland, så ringte jeg på 60-årsdagen, til faren min.
Så det er altså fem år siden at jeg studerte i Sunderland, så jeg har bodd i Storbritannia, i over fem år. (Minus noen måneder som jeg jobba på gården til onkelen min, Martin Ribsskog, i Kvelde, i Larvik, i 2005, men det kan man vel si var som at jeg dro på ferie, i noen måneder, fra England, så man kan si at jeg har bodd i England, siden september 2004, mener jeg, altså i fem år og en måned, da).
Så jeg kan søke om britisk statsborgerskap, hvis jeg vil det.
Men jeg kommer nok ikke til å søke om britisk statsborgerskap, fordi da mister jeg mitt norske.
Og jeg er bare i England, fordi jeg blir forfulgt i Norge, av noe ‘mafian’, som jeg overhørte, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal, i 2003.
Men men.
Og i England, så har man ikke noen konstitusjon, altså en grunnlov.
Så i England, så har vel folk vel egentlig ikke noen rettigheter.
De bare tar det som det kommer, liksom.
Mens i Norge, så har vi en grunnlov da.
Så da vil jeg heller være norsk statsborger, og ha grunnlovsfestede rettigheter, enn å være britisk statsborger, hvor dette er mer vagt da.
Bare noe jeg kom på.
Men i 2004, så feira faren min på Grand Hotell i Drammen.
Da fikk jeg telefonnummeret til hotellrommet deres, av søstra mi.
Så svarte Haldis, og jeg prata med faren min da.
Så hørte jeg Haldis prate i bakgrunnen, og forklarte til noen, at jeg og faren min aldri hadde noen kontakt nesten, men så ringte jeg på 60-årsdagen, da.
Jeg vet ikke om hun mente at det var bra eller dårlig, det var vel Haldis som var mye av grunnen til at jeg og faren min hadde dårlig kontakt, siden de lot meg bo aleine siden jeg var ni år, på Bergeråsen.
Pluss at søstra mi og Christell fortalte meg, i Kristiansand, hvor vi var på bryllup, våren 1989, at faren min hadde misbrukt søstra mi som lita jenta, og det la også en sterk demper på forholdet mellom meg og faren min, så jeg bestemte meg da for å kutte ut faren min, noe jeg gjorde, må jeg vel si, selv om han og Haldis pleide å dukke opp hos søstra mi hver julaften, og jeg også pleide å ende opp hos dem noen julaftener, på 90-tallet, så må jeg si at jeg gradvis kutta ut faren min og Haldis, omtrent helt.
Jeg ga de ikke julegaver, og ringte ikke på bursdager, på slutten av 90-tallet, før i 2004 da, når jeg ringte på faren mins sekstiårsdag.
Men her må faren min og søstra mi bli enige om det misbruk-greiene som søstra mi tok opp i 1989, og jeg tok opp med faren min ifjor, for det er dem ikke enige om.
Og jeg har også anmeldt begge to til politiet, faren min for omsorgssvikt og søstra mi for medvirkning til seksuelt overgrep mot meg, da hun fikk ei venninne av seg, som het Heidi, til å ta meg på mine mest private steder, for å sjekke om jeg ble tent av hu Heidi, som var venninna til søstra mi, og som var tynn og nesten kunne passere som en transseksuell gutt da.
Så her har det være mye tull mot meg fra både faren min og søstra mi, så den kontakten jeg kommer til å ha med de, i fremtiden, den kommer nok til å være gjennom politiet, for det meste.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
Altså, sånn det ser ut som for meg nå, så ble søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, medlem i en kommunist-Larvik, som ungjente, etter at jeg flytta til faren min, som niåring, i 1979.
Da ble søstra mi boende i Larvik og Stenseth Terrasse, utafor Drammen, i fire år til, var det vel.
Og det var mens jeg bodde på Berger, som er nesten på landet da, mer eller mindre.
Så sånn var det.
Og da kan jeg jo ta med om to sånne kommunistmafia-plott, som jeg kommer på i farta, fra søstra mi.
– Det var det jeg har skrevet om, da jeg som 9-10 åring, dro og besøkte søstra mi og dem i Larvik, så slapp søstra mi inn bøllejenta Laila, som nok også var i den kommunist-mafian, og som var et år eldre enn meg, og veldig kraftig.
Søstra mi slapp inn ‘Bølle-Laila’, i det øyeblikket som mora vår gikk ut av huset, en lørdag formiddag.
Mens jeg så på TV, på rommet til mora mi.
Så jeg ble liksom fanget inne på det rommet, hvor senga til mora mi stod, (det var kanskje radio jeg hørte på forresten), av bølle-Laila da, som jeg vel må si at da brøyt meg ned på senga til mora mi, og begynte å kile meg på mine private deler.
Det var det første plottet.
– Da jeg bodde i Oslo, i 1994, var det vel, så bodde jeg på Ungbo, på Skansen Terrasse.
Og der flytta søstra mi inn, (på mitt rom først), i 1993, da jeg var ferdig med militæret.
Og så, så skjedde det, at søstra mi tok med tre negermænd hjem, hadde jeg nær sagt, altså tre afrikanere da.
(Søstra mi kunne være litt pervers, hu ville blant ha sex med meg, skjønte jeg, for hu lånte meg en bok som het Hotell New Hampshire, hvor en bror og en søster hadde sex, og spurte meg hva jeg syntes, og om hvor langt uti boka jeg hadde lest, samtidig som hu stod i døråpningen til rommet mitt da, og bøy seg fram, sånn som jeg skjønte det, i 1993 eller 1994, var det vel).
Så jeg vet ikke om søstra mi hadde seg med alle de tre negermændene, eller afrikanerne da, (bare fleiper), på en gang, eller hva som skjedde, men det kan vel tenkes, hva vet jeg.
Ihvertfall så lå det to afrikanere i stua, (den tredje lå på søstra mi sitt rom), da jeg og Glenn Hesler og halvbroren min Axel, skulle spille fotball, dagen etter, en søndag formiddag, som vi pleide å gjøre på søndager.
Så vi måtte hviske nesten, og vi visste ikke om vi kunne prate der omtrent, og de hadde tatt mat og brutt flere av husreglene på Ungbo da.
Så jeg ble irritert, for de hadde tatt juicen min, og sparka ballen i veggen.
Og da våkna de afrikanerne da, og dro hjem.
Så krangla jeg og søstra mi da, i dagene etterpå.
Så sa jeg at de hadde stjålet juice av meg, og da sa søstra mi, at ‘vi har jo ikke noe saks’.
Og det var nok en trussel, om å kutte av meg tissen.
For det her var ikke mine gjester, jeg visste ikke hvem de to herremennene var engang, så jeg syntes ikke at jeg skulle holde de med juice.
(Og røyk, som de også hadde tatt).
Så søstra mi var i en kommunistmafia da.
Og de opererer i samfunnet, mot vanlige folk, som jeg skjønner det.
Og først så gjorde de nok noe greier i Frognerparken, sånn at jeg skulle ødelegge kneet mitt, for de visste at jeg spilte fotball der om sommeren, og de visste at jeg hadde sånn spesielt spark, hvor jeg sparka ned i bakken, for å stoppe fort.
Så hadde de sikkert brukt noen maskiner, (de hadde sikkert folk i parkvesenet), for å gjøre bakken hard, sånn at jeg skulle ødelegge kneet.
Og under kneoperasjonen på Aker, så var det ei jente som putta kateteret hardt inni veggen på tissen min, sånn at det skulle bli sår osv. da.
Og søstra mi dukka opp på sykehuset, med Se og hør(!) og sjokolade, som om jeg var en tante.
Og appelsinsjokolade, som man måtte knuse.
Og søstra mi ville at jeg skulle ta ut kateter-slangen selv, etter operasjonen, noe jeg ikke ville, men en sykepleierske gjorde.
Jeg synes det var mest ryddig, siden jeg ikke visste noe om kateter.
Men søstra mi kom på tre besøk, da jeg var på Aker, og et av de var nok for å få meg til å ta ut kateteret.
Men, det gikk bra med tissen min, (antagelig siden jeg ventet lenge med å ta ut kateteret(?)), selv om hun som satt kateteret var voldelig med den slangen inni tissen min.
Men jeg prøvde å skrike ut ‘au’ da, så mye jeg kunne, gjennom narkosen.
Så sånn var det.
Så da ble hu ‘kateter-setter-jenta’, kanskje litt nervøs, og turte ikke å ødelegge tissen min for mye.
Noe sånt.
Så det tante-trikset til kommunist-mafian, på Aker sykehus, det lyktes ikke.
Men men.
Så sånn opererer kommunist-mafian i samfunnet.
Og jeg syntes jeg merka det i går og, her i Liverpool.
Noen elektrikere har bytta lamper i bygget her.
Og kommunist-mafian, de må ha filer, om enkeltpersoner.
Og de vet at jeg har pleid å gå ned og hente posten i sokkelesten.
(Noe som jeg må prøve å slutte med nå).
Så har de fått bytta lampene, for da kan de legge glasskår, på gulvet.
Sånn som her:
Og så vet kommunist-mafian her i byen, at jeg trener på lørdager.
Og saunaen der, har blitt revet og bygget opp igjen, så jeg sitter i damprommet istedet.
Og der har det sittet noen eldre folk, som jeg tror at nok er kommunist-mafia.
Og igår, så satt alle med sånne ‘kjip-kjaper’ på seg.
Sånne strandsko.
For det samler seg vann, på gulvet der, noe som er litt ekkelt da.
Og det var så fult av folk der, så det var ikke bare bare å svabre det heller.
Jeg er mest vant med sauna, og ikke sånne damp-rom, det er vel mer vanlig i sydlige strøk, som i Frankrike osv.
Jeg husker jeg var på treningsstudio, da jeg bodde i Paris, i 2005, på hotell, i en og en halv måned, var det vel.
(Etter at jeg måtte avbryte studiene i Sunderland, og prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre).
Og da dro jeg på et treningsstudio, ved Grand Boulevard der vel, hvor det kosta 20 euro, eller noe, å trene en gang.
Så det var dyrt nok.
Så sånn var det.
Men der hadde de samme typen damp-rom da, og ikke sauna.
Så sånn var det.
Og da var det nok meninga, at jeg skulle få sår i beinet mitt, av de glasskåra, og så skulle jeg få infeksjon i beinet da, av å sitte med føttene, med små sår i, oppi vannet i damp-rommet da.
For i går så hadde _alle_ i damp-rommet, sånne enkle plastsko da, som jeg ikke har sett før, at folk der har hatt.
Kun igår vel.
Unntaket var to unge franske frøkener, studentinner, som jeg først hadde hørt var litt lystige, i boblebadet, da jeg gikk forbi de.
De fniste og lo eller sang, eller hva det var.
Så dukka de opp i damp-rommet da.
Og da hadde nok de sett det, at de andre hadde sånne sko på seg, så de hadde ikke beina på gulvet, men satt med beina oppå krakken der da.
I bikinier da.
Og de andre gikk ut etterhvert, de eldre folka da.
Så da begynte jeg å prate med de.
Og hu ene var fra Paris, en drabantby der, og hu andre studerte ‘business’ på John Moores University, her i byen.
Så jeg tror det var noe galt med det vannet, siden de jentene bare satt eller delvis lå oppå krakkene etterhvert, når det ble bedre plass der.
Jeg tror jeg må lære mer om sånne damp-rom.
Men saunaen der har vært i ustand, og jeg er mest vant til å ta sånn damp-rom i Paris osv., hvor franksmenna skjønte seg på det her da.
Og i de damp-romma, så er det også sånn, at noen heller noe lukt-greier, oppi damp-maskinen, så lukter det appelsin, eller hva det er, i damp-rommet da.
Så det er mye sånne ting man skal kunne, om de her damp-rommene da.
Man må nesten ha kurs i de, for å bruke de riktig, vil jeg si.
Så de har utviklet en egen kultur og mange egne ritualer i forbindelse med damp-rom da.
Så damp-rom, det er vel kanskje noe fransk-engelske greier.
Hva vet jeg.
Mens sauna da er det nordiske svaret på damp-rom, hvor man slipper å tenke på appelsinlukt og å svabre gulvet da.
Så da er det ikke så mye dill-dall som i Frankrike og England.
Men da dukker det kanskje heller ikke opp franske mademoiseller som man kan prate med da.
Hvem vet, de er vel sikkert ikke vant med sauna, hvis jeg skal gjette fra hva jeg husker fra Paris.
Så sånn er nok det.
Så et varsko for at det finnes en kommunist-mafia i samfunnet, som tuller med folk seksuelt, og kutter av ’tissemenn’ på sykehusene, og prøver å få folk til å få infeksjoner osv., og får de til å få alvorlige kneskader osv., i samfunnet.
Så dette er en pest i våre dagers samfunn vil jeg si, denne kommunist-mafiaen.
Så de som er med der burde vært skutt, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og nå kom jeg på noe som skjedde, på 90-tallet, i Oslo.
Det var vel i 1993, enten like før eller etter, at jeg dimma fra militæret, sommeren 1993.
Og da hadde søstra mi dratt meg med på stamstedet sitt, Jollys, hvor det ellers bare pleide å være tøffe afrikanske menn.
Men jeg hadde ikke så mange kamerater på den tida, for Magne Winnem hadde blitt forlovet, med sin Elin, og satt for det meste og så på video hjemme, og Øystein hadde skada beina sine i militæret, og bebreidet meg virket det som, (selv om han var i Stavanger og jeg var i Elverum, så jeg hadde ikke så mye med Glenn og Øystein å gjøre, mens jeg var i militæret).
Så sånn var det.
Og da sa plutselig søstra mi, mens jeg og henne satt på Jollys da, hvor hu hadde dratt med meg, at ‘du får ikke noe hjelp av politiet, hvis det skjer noe’.
Jeg skjønte ikke hva hu babla om da, jeg synes det virka som noe som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, så jeg trodde det bare var noe tomprat hu sa, som kritikk av politiet.
For jeg husker at søstra mi hadde skriki til politiet en gang, utafor Jollys, fordi de prata med to afrikanske menn.
Så gikk søstra mi, (som fylte 22 år det året vel, i 1993), bort til politiet og de afrikanerne, og rydda opp da, og fortalte/skreik til politiet, at sånn hadde de ikke lov å gjøre.
Så søstra mi kunne de her politi-reglene, på rams, og var ikke redd for å skrike og beordre politiet om dette, husker jeg.
Men, det hu sa, om at jeg ikke fikk noe hjelp av politiet, hvis det skjedde noe.
Dette tolket jeg som noe generell kritikk av politiet den gangen.
At hun sa at jeg ikke fikk hjelp.
Men jeg trodde hu mente noe sånt som, at ‘man får ikke noe hjelp av politiet, når man trenger det’.
Men nå skjønner jeg, at hun nok mente meg spesielt.
Og at dette her må være å tolke som en trussel.
Og at grunnen til at hu kunne si det, at jeg ikke fikk noe av politiet hvis det skjedde noe, (noe som jeg har merka nå etter at jeg har overhørt, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, at stemmer), det kan nok ha vært fordi at søstra mi, og mange innen politiet, er innen noe kommunist-mafia da, virker det som for meg nå.
Så et varsko for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, og ihvertfall Oslo-politiet, om at de nok er med i, eller er under kontroll av, noe kommunist-mafia.
Så dette forklarer nok en del av det som foregår og har foregått rundt meg, de siste årene, hvis denne teorien stemmer.
Så sånn er nok det.
Så dette er nok en hevn fra min mormor, Ingeborg Ribsskog, som nok var i noe orden, (Malteserordenen, e.l.).
Hun visste at jeg var smart og god i matte osv.
Så hun kan ha latt søstra mi bli kommunist, for kommunister de hater flinke folk, og angriper de.
Som en hevn fordi jeg en gang dristet meg til å si det, mens jeg gikk i første klasse, at Danmark ikke var så snille mot Norge, under dansketida.
Så sånn er nok dette, hvis jeg ikke tar mye feil.
Så sånn er nok det.
PS 2.
Men hvem er denne maktpersonen i kommunist-mafian, som søstra mi støtter seg opp til?
Jeg lurer på om det kan være hu fra Svelvik, som gikk i samme årstrinn på skolen, som meg og Cecilie Hyde, f.eks.
Hu litt lubne, som vel hadde den festen, hvor hu seinere hotelldirektør Heidi, fra Drammen, hadde høylydt sex, mens en ungutt fra Drammen med lyst hår, lekte seg med en kniv, for han var forelska i hu Heidi og skulle ta selvmord, sa de.
Og så satt de på Laibach/Across the universe, ikke mens de hadde sex, (for å skjule lyden), men etter, eller like før, de var ferdig.
Som for å granske min reaksjon, og som at han gutten med lyst hår, liksom skulle være en ‘tulle’-utgave av meg da.
Her var det nok seriøst ‘mafian’ på ferde, men jeg husker ikke navnet til hu litt lubne dama fra Svelvik.
Hu hadde ei venninne som var enda litt mer lubben vel.
Og hu kom bort til meg på Svelvikdagene eller 16. mai en gang, i Svelvik, mens Espen Melheim, fra Berger, var der, og sa til meg, uten at jeg visste hvem hu var, ‘Erik Ribsskog, for et flott navn’, og smilte og ble borte.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, og hu hadde venninner som ei pen dame fra Sande som het Lise, og som min tidligere kamerat vel, ettersom jeg har skjønt det, Kjetil Holshagen, veit hvem er.
Og hu var også på en fest hos Lill Beate Gustavsen, heter hu vel, fra Svelvik, da hu bodde på Grorud, og var sammen med en type der.
En fest jeg også var på, for jeg var invitert, for jeg kjente dem litt fra det første året jeg bodde i Oslo, og den festen var mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg, antagelig det året jeg jobba heltid.
Hu lånte meg også boka si til forberedende, hu litt lubne dama, husker jeg, for det året, så leste jeg såvidt til foreberedende, så la hu kanskje boka hos venninna, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var nok det her, hvis jeg husker det riktig.
Så et varsko for hu litt lubne Svelvik-dama, (som jeg dessverre ikke husker navnet på), at hu nok kanskje er noe innen noe kommunist-mafia.
Så sånn er nok det.
PS 3.
Her er den sangen, som de kommunist-mafia-jentene i Svelvik, satt på etter den scenen de nok hadde arrangert, med hun hotell-direktør Heidi og han unge gutten fra Drammen, mens de observerte hvordan jeg oppførte meg da.
Ingen drakk eller noe, det var bare en leilighet jeg ble dratt med til, og ikke den egentlige festen.
Laibach var jo fra et kommunist-land, såvidt jeg husker, og dette var i 1989 vel, før jernteppe falt, så dette kan jo passe bra med, at disse Svelvik-jentene nok var i en kommunist-mafia:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av søsteren min Pia Ribsskog for medvirkning til voldtekt/overgrep
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Oct 10, 2009 at 9:30 PM | |
|
To: post.oslo@politiet.no | ||
| ||
Jeg skrev på bloggen i går, i en e-post, om min mormor, Ingeborg Ribsskog, som bodde i Norge, helt siden krigen, og døde tidligere i år.
Men hun var ikke norsk av den grunn, neida.
Så hun gjorde et poeng av, for noen år siden, utenfor sammenhengen, om sagnet om at det danske flagget, som blir kalt Danebrog, falt ned fra himmelen.
Sagnet sier bare at det falt ned fra himmelen.
Men bestemor Ingeborg forklarte at dette skjedde i Estland, og at det var et slag oppå fjellet, og at den danske kongen, kong Waldemar Seier, så at flagget falt ned, og gjorde det så til Danmarks flagg, det eldste nasjonsflagget i verden vel, på 1100-tallet, var det vel.
Men, når man ser på Danmarks flagg, og vet at Malteserordnene, (også kalt Johanitterordenen), var med i det samme slaget, (mot finner og/eller baltere vel), så er det tydelig at det nok var Malteserorden-flagget, som falt ned fra fjellet i Estland.
Så det var vel et slag oppå fjellet da, også tapte Malteserordenen, og en fiende kanskje, skar av fanen deres med et sverd(?)
For vi kan se at Malteserorden-flagget, og det danske flagget, er litt ulikt proposjonert.
Og det kan skyldes at Malteseroden-flagget var skåret av, sånn at en del av flagget ble igjen oppå fjellet.
Så sånn var kanskje det.
Men da må Malteserordenen nok ha ligget tynt ann.
Så danskekongen reddet kanskje Malteserordenen og æren deres da.
Så derfor har kanskje Malteserordenen stått i gjeld, til danskene.
Så derfor har kanskje min danske mormor, ha klart å fått Malteserordenfamilier, som Humblen-familien, på Bergeråsen, til å tulle med meg, opp gjennom livet.
Så sånn er nok antagelig det.
En annen ting jeg husker, var at da vi skulle i bestemor Ingeborgs 70-års dag, i 1987, var det vel.
Den sommeren jeg fylte 17 år.
Det var på hotell Wasiloff, (eller hvordan det skrives), i Stavern, og bestemor hadde fri bar, hvor en dame fra hotellet stod og serverte drinker, og jeg bestilte vodka og cola, tror jeg. Noe sånt.
Så jeg, som 17 åring, ble jo litt karusell da, heter det vel, kan man si.
(Vi var også innom og henta mora mi, på veien ned dit, og hu bodde da i en institusjon, på landet vel, ved Stokke kanskje, men lenger inn i landet tror jeg, i Vestfold, noe sånt. Og vi måtte hilse på alle de andre som bodde på den samme institusjonen, for folk som hadde dårlige nerver osv., ville mora vår, bl.a. en gutt i 20-åra vel som var veldig sjenert og rar, husker jeg. Men men, så det var en ganske merkelig opplevelse. Der var jeg bare en gang, og det var den gangen der, men mora mi besøkte meg en gang, i leiligheten på Bergeråsen, med støttekontakten sin, like før eller etter det her vel, så det var mye rart, dette var vel før søstra mi flytta opp til meg).
Jeg hadde dress og greier vel, og søstra mi var med, husker jeg.
Det var nok en lørdag det her, og vi gikk også en tur ned på diskoteket, som var i samme bygning.
Men Christell ville ikke være med, hun var utafor bilen når vi skulle kjøre ned, men så sur ut.
Så hu ville ikke være med.
Var hu redd for bestemor Ingeborg, lurer jeg.
Var det sånn, at Christell visste det, at bestemor Ingeborg var slem mot meg, og tulla mye med meg, gjennom nettverk som Malteserordenen osv.
Så Christell var kanskje redd for bestemor Ingeborg, og ville kanskje derfor ikke være med, i tilfelle hun sa et ord galt til bestemor Ingeborg da, så ville hun blitt forfulgt hun også.
Var det noe sånn som foregikk, lurte jeg på, når jeg tenkte på det her, her om dagen.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Også skrev jeg også på bloggen, at Pia ikke lagde mat til meg, etter at hu flytta opp til meg, på Bergeråsen, i desember 1988, var det vel.
Enda jeg jobba hele kvelden på CC, så hadde ikke søstra mi laget noe mat, når jeg kom hjem.
Men hva var det Pia spiste da?
Hadde Pia spist nede hos Haldis kanskje?
Også sa hu bare det, at hu ikke ville bo der lengre, for at hu ville spionere på meg?
Så Pia var egentlig ikke kasta ut, hu skulle bare spionere(?)
Hm.
Dette kan passe med noe annet og.
Og det var sånn, at en gang søstra mi hadde fest på Bergeråsen, så hadde hu med noen sånne frike-venner, fra Drammen.
Og hu ene spurte meg om hu kunne få en øl eller to og noen røyk av meg.
Og da tulla jeg med henne, og spurte hva får jeg for det.
Så sa hu jenta, som het Heidi vel, ‘et knull’.
Og da skreik søstra mi ‘nei’.
Så det var ikke bare Christell som gjorde sånn, at jeg ikke fikk noe damer, kom jeg på nå.
For Christell kom opp i leiligheten min, og skremte vekk hu Lisbeth Mikalsen, og ei annen nabojente, sommeren 1988, var det vel, da jeg var 18 år.
Og søstra mi gjorde altså det samme, noen måneder etterpå, hu skreik hysterisk ‘nei’, når hu der 17-år gamle jenta fra Drammen, (hvis hu var jente da, hu kunne nesten gå for å være en gutt og, som var transseksuell(?)).
Hvem vet.
(Jeg var 18 år selv da).
Men men.
Men, både Christell og Pia, ville hindre at jeg fikk damer da.
Så de prøvde nok å få meg usikker og sånn da, og ikke selvsikker.
Og da skjedde det noe nesten enda rarere, på slutten av kvelden.
Pia tok med hele bølingen med friker fra Drammen, ned til ‘Haldis-huset’, enda søstra mi hadde flytta derfra.
Så her var det ikke egentlig noe sånn at søstra mi ble kasta ut tror jeg, fra ‘Haldis-huset’, siden hu kunne ta med en ‘bøling’ med Drammens-friker, ned dit, noen måneder seinere, som overnatta der, en natt til søndag.
(Antagelig for å hindre at det ble noe på meg).
Så her var nok Pia bare sendt av noen, for å spionere på meg, vil jeg si.
Så hvorfor lagde ikke søstra mi mat, mens jeg var på jobb?
Kanskje hu hadde vært nede hos Christell og Haldis og spist?
Det tror nesten jeg, for det her hørtes litt rart ut, vil jeg si, at en person sitter foran TV-en en hel kveld, og ikke lager noe mat.
Så det her var litt mystisk.
Hm.
Så det er mye rart ja, det er helt sikkert.
Vi får se.
PS 2.
Og søstra mi skulle alltid ha det til, at jeg var så glad i unge jenter.
Enda jeg likte best jenter i klassen, og kanskje Christell og venninnene hennes osv.
Men søstra mi hadde en skrudd tanke, om at jeg likte mye yngre jenter da, som tenåring.
Så søstra mi er nok like sinnsyk som mora mi var, tror jeg.
Hvis ikke så var dette noe søstra mi gjorde for bestemor Ingeborg, eller noen i Larvik.
F.eks. nabo-‘tanta’ i Jegersborggate.
Noe sånt.
Og da fikk søstra mi henta opp en kattunge.
Dette her skjedde da jeg kom hjem fra jobb, på CC.
Og da satt det en hel bøling med Drammens-friker i stua mi da.
Og så, mens jeg la øl i kjøleskapet, så spurte hu Heidi, som var frik fra Drammen, og på alder med søstra mi vel, dvs. 16-17 år da, et eller to år yngre enn meg.
Hu begynte å si at hu skulle gi meg et knull da, hvis hu fikk øl og røyk.
Og jeg var ikke vant til damer eller jenter, som var så frempå, så jeg fikk ikke sagt noe, selv om jeg ikke ville ha hatt noe imot et knull, som ungdommer flest, for hu var vel over 16, for jeg ville ikke drive med ‘barnerov’, som folk sa, hvis man la seg etter noen som var under seksten, så det gjorde jeg ikke.
Og da henta søstra mi en kattunge, i ‘Haldis-huset’, og så fikk søstra mi da antagelig, hu Heidi, til å dra med meg inn i vannsenga, mens jeg var pussa, og til å kjæle med katten.
(For jeg hadde hatt mange katter, så jeg var vant med katter, og vi lå i min vannseng så).
Og så tok hu Heidi meg på tissen, for å sjekke om jeg fikk ståtiss, av å ha henne og kattungen, i vannsenga.
Men det hadde jeg ikke.
Så løp hu ut i stua.
For hu var veldig tynn, hu Heidi, så hu var ikke sånn at hu hadde så mye pupper, for eksempel, så jeg ble ikke så kåt av henne, akkurat.
Men, jeg var jo i ungdomsstida, og da tenker man jo mye på sex, og har ikke hatt så mye sex ofte, så da er det jo sånn, at man drømmer om å ha sex osv., med damer da, så derfor var det at jeg var interessert i damer, for jeg ville ha mer sex, for jeg var så sent i puberteten, så jeg hadde litt å ta igjen da, jeg kom først i puberteten, sommeren 1987, altså bare et drøyt år før det her, fikk jeg hår på tissen da.
Men jeg lurer nå på om søstra mi nok er fra noe kommunist-mob, eller lignende, i Larvik, for søstra mi dreiv også på med sånne plott og sånn, når jeg var på besøk, da dem bodde i Larvik, husker jeg nå, på begynnelsen av 80-tallet.
Så søstra mi er nok ikke så sunn i hue sitt, nei.
Det tror jeg nok dessverre ikke.
Så hu er nok programmert av noen til å kødde med meg, tror jeg.
Så hu burde ligge litt lavt, i tilfelle jeg møter henne, etter all den køddinga hu har drevet med.
Så sånn er nok det, dessverre.
Nå leste jeg såvidt om pinnekjøtt osv, i Aftenpostens nettutgave:
http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/5899
Og da kom jeg på det, at på slutten av 80-tallet, så var jeg nede hos Haldis og dem, på et par julemiddager.
Og da var det så stas med pinnekjøtt og kålrabistappe.
Jeg var skeptisk til det her pinnekjøttet, for jeg hadde aldri spist pinner før.
Men Christell hun var fra seg av skryt over pinnekjøttet, og gjorde skikkelig stor stas på denne vestlandske retten da.
Og vel også søstra mi og faren min.
De var så glad i en stappe som bestod av både poteter og kålrabi, tror jeg.
Noe sånt.
Så faren min og Haldis og Christell og Pia, de må betegnes som vestlendinger, vil jeg si.
Selv om Pia også var glad i svoren til Ågot, på ribba.
Så Pia er kanskje østlending da.
Mens Haldis og Christell og faren min, de er vestlendinger, vil jeg si, selv om de bor på Østlandet.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og her kan man se det, at jeg tjenestegjorde i infanteriet, som geværsoldat, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra 14. juli 1992 til 25. juni 1993, da vi fikk dimme, ca. 2-3 uker før det hadde gått et år, (det var visst ganske vanlig).
Så selv om det mangler 2-3 uker, fra å være et år, så var dette et år, det gikk for å være et års førstegangstjeneste.
Det var kanskje noe ferie vi hadde til gode, som vi tok ut på slutten av året da.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, under dette året, (må jeg vel kalle det), så fikk vi posten utdelt på oppstillingsplassen, hver dag, var det vel.
Og i løpet av det året, så fikk ikke jeg et eneste brev fra familie.
Jeg fikk ikke en eneste telefon.
Og jeg fikk ikke et eneste besøk.
Sånn var det da jeg jobba 12 år i Rimi i Oslo også.
Søstra mi og mora mi og faren min, ingen av de var noen gang på besøk på jobben min.
Og heller ikke mormora mi, eller farmora mi, (selv om hu var senil på slutten da, og bodde på sykehjemmet i Svelvik da).
Broren min Axel, besøkte meg 2-3 ganger da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, det var det eneste.
Og Christell hadde visst prøvd å besøke meg en gang, på jobb, på Lambertseter, men noen hadde sagt at jeg ikke jobba der, (hvis ikke hun gikk til feil butikk da, for det var tre Rimi-butikker på Lambertseter, da jeg jobbet der).
Så når det gjelder familie, så er det et fett for meg, om jeg bor i Norge eller England.
De har aldri gitt meg noe støtte likevel.
Det går bare en vei, spesielt når det gjelder søsteren min, Pia.
Så den eneste forskjellen er at de kan ikke utnytte meg så mye, hvis jeg bor i England.
Så for meg, så er det bare fint å bo i England, for da får jeg mer tid, til å drive med nyttige ting, og jeg slipper å stå på tå hev, og bli utnyttet, av familien, spesielt søstra mi da, men også onkelen min Martin, som brukte meg som noe slave på gården hans, og også broren min Axel, som ofte driver å tuller med et eller annet da, og spionerer, må man vel kalle det.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på, da jeg leste det tjenestebeviset.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.
Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.
Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.
Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.
Noe sånt.
http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.
Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.
En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.
Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.
For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.
Så sånn var det.
Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.
Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.
Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.
Så sånn var det.
Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.
Noe sånt.
Og da sa Ågot at Øivind var død.
Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.
For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.
Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.
Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.
Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.
Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.
Men jeg husker ikke hvorfor.
Men men.
Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.
Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.
(Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).
Så sånn var det.
Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.
Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.
Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.
Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.
De skulle til Mallorca.
Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.
Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.
Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.
Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.
Og det likte jeg ikke, husker jeg.
Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.
Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.
Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.
For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.
Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.
Så skulle søstra mi sykle på den da.
Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.
Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.
Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.
Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.
Så da begynte jeg å grine da.
Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.
Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.
Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.
Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.
Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.
De var bare kalde ovenfor meg.
Så sånn var det.
Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.
Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.
For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.
Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.
Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.
Noe sånt.
Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.
Og at mora mi var som mora til Pia.
Noe sånt.
Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.
Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.
Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.
Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.
Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.
Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.
Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.
Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.
Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.
Men det var kanskje det jeg mente da.
For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.
Eller om det bare var meg.
Noe var det nok, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Når jeg hadde den Ford Sierraen min, som jeg kjøpte høsten 1998, så hadde jeg medlemskap i Falken, var det vel, så jeg slapp med litt billigere regninger, var det vel, hver gang det var noe galt med bilen da, og jeg trengte å få tauet den hjem.
(Jeg kom på dette nå, siden det stod i Aftenposten, at Viking og Falck(!), som det visst heter nå, hadde hatt en travel helg:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3302888.ece)
Samtidig, så fikk jeg litt dårlig samvittighet, etter at moren min døde i 1999, for jeg hadde ikke fulgt med ordentlig på henne, når hun var syk, og jeg visste ikke at hun kom til å dø så brått.
Hun var mest hos søstra mi, når hun var på besøk i Oslo, så jeg fikk ikke så god kontakt med henne, på slutten.
Men det er vel kanskje naturlig at mor og datter har bedre kontakt enn mor og sønn, det er vel ikke bare i vår familie, at det har vært sånn, hvis jeg skulle gjette.
Jeg hadde jo bare en hybelleilighet og, siden karriæren min i Rimi gikk tregt, og jeg hadde ikke så god råd da.
Men da moren min døde, så tenkte jeg, at jeg fikk prøve å besøke mormoren min litt mer ihvertfall, før hun også døde, bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Så jeg dro ut dit alene en helg, i 2002, var det vel kanskje.
Våren 2002 kanskje, hvis det ikke var i 2001.
Og så streika bilen min.
Jeg gikk en tur, på lørdagen, utover mot Stavern og sånn, og så noen tyske bunkerser osv., som jeg ikke hadde sett uti der før.
Dette kan ha vært i forbindelse med Oddane Fort, tror jeg nå, et tysk-bygget fort, fra 2. verdenskrig, som jeg leste om, nå i sommer, iforbindelse med oljesøl-ulykken, der nede.
Jeg visste ikke navnet på dette fortet, og jeg prøvde å forklare det til bestemor, at jeg hadde gått til noen bunkerser, men hun skjønte visst ikke hvor jeg mente, på lørdagen.
(Det var kanskje denne gangen, som bestemor Ingeborg viste meg et dansk leksikon, hvor danske generaler fikk kjeft, etter 2. verdenskrig, for å ikke ha rustet opp før krigen, det var vel en som het Erik With, tror jeg.
Noe sånt.
Kanskje hun mente at han var spion, og at jeg var oppkalt etter han?
Jeg vet ikke hvem som bestemte navnet mitt, jeg.
Hm.
Det er et gammelt norsk navn ihvertfall, Erik Blodøks, som britene kaller opp forlag etter, het jo Erik og så.
Men men).
Så skulle jeg tilbake til Oslo da, på søndagen.
Og da var det plutselig noe feil med bilen.
Så naboen kikka på hva som skjedde, en kar i 40-åra med rynker under øya vel, han lurte fælt på hva som skjedde.
(En som bodde i skoleveien, litt lenger ned mot bakeriet).
Og mormora mi var helt krakilsk.
Hun ble helt forstyrra av det, at bilen ikke virka, da.
Hun mista helt selvkontrollen, og lurte på hvordan det skulle gå med henne, som skulle til Europa på mandag, osv.
Eller hva det var.
Sveits, eller Belgia, eller et eller annet.
Hu ‘gura’ helt da.
Men jeg var medlem i Falken da.
Så ringte jeg Falken.
Og da Falken kom, så kan det kanskje ha vært sånn, at Falken ikke orka hu mormora mi, som gura så fælt.
For da fiksa ikke Falken bilen min, i Skoleveien, i Nevlunghavn, hvor halve Skoleveien var så opptatt av bilen min som ikke virka.
Neida, da kjørte Falken bilen min, oppå lasteplanet, helt inn til Larvik, kanskje to mil unna.
Så mekka han bilen på den bensinstasjonen, som er med en gang du kommer til Larvik, fra Nevlunghavn og Helgeroa der.
Altså like ved Farris der.
Så han reagerte kanskje på at hu mormora mi var så spesiell da.
At han ikke hadde fått arbeidsro, for hu mormora mi, Ingeborg Ribsskog, hu var så slitsom til tider, når hu begynte.
Så da skjønner jeg jo det, at det kan ikke ha vært så artig kanskje, for bestefar Johannes, å ha vært gift med bestemor Ingeborg.
Eller hva disse anfallene kunne skyldes, når hun ble mer slitsom, enn jeg kan huske at noe annet menneske jeg har kjent, har blitt.
Så dette kan man jo lure på.
Dette var bare noe jeg kom på nå, når jeg leste om Falck, og at de hadde hatt en travel helg, de og Viking.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
En kamerat jeg hadde i Larvik, når jeg var guttunge, Frode Kølner, han sa at Falken var så bra, for de tror jeg var like ved der vi bodde.
Men de er kanskje danske de da, Falken eller Falck, som de heter nå.
At Falck liksom er for de som egentlig er fra nede i Tyskland der, med mørkt hår osv., sånn som Kølner, eller Kölner-familien da, som de først vel het.
Også er Viking, for de norske og nordiske folka, som man kan skjønne på navnet.
Svart som en Falk, og Viking er jo nordisk da.
Er det sånn det fungerer, at det er en slags krig der, og man må ha to sånne selskaper da, et for de europeiske og et for de nordiske?
Forstå det den som kan.
Hvem vet, det kan være at det ikke er sånn og.
Men man kan vel lure ihvertfall, får man håpe.
Så sånn er kanskje det.
Vi får se.