johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Haldis og Christell er som vestlendinger, selv om de bor på Østlandet?

    Nå leste jeg såvidt om pinnekjøtt osv, i Aftenpostens nettutgave:

    http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/5899

    Og da kom jeg på det, at på slutten av 80-tallet, så var jeg nede hos Haldis og dem, på et par julemiddager.

    Og da var det så stas med pinnekjøtt og kålrabistappe.

    Jeg var skeptisk til det her pinnekjøttet, for jeg hadde aldri spist pinner før.

    Men Christell hun var fra seg av skryt over pinnekjøttet, og gjorde skikkelig stor stas på denne vestlandske retten da.

    Og vel også søstra mi og faren min.

    De var så glad i en stappe som bestod av både poteter og kålrabi, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så faren min og Haldis og Christell og Pia, de må betegnes som vestlendinger, vil jeg si.

    Selv om Pia også var glad i svoren til Ågot, på ribba.

    Så Pia er kanskje østlending da.

    Mens Haldis og Christell og faren min, de er vestlendinger, vil jeg si, selv om de bor på Østlandet.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Nå ser jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret igjen

    img076

    img077

    PS.

    Og her kan man se det, at jeg tjenestegjorde i infanteriet, som geværsoldat, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra 14. juli 1992 til 25. juni 1993, da vi fikk dimme, ca. 2-3 uker før det hadde gått et år, (det var visst ganske vanlig).

    Så selv om det mangler 2-3 uker, fra å være et år, så var dette et år, det gikk for å være et års førstegangstjeneste.

    Det var kanskje noe ferie vi hadde til gode, som vi tok ut på slutten av året da.

    Hvem vet.

    Mer da.

    Jo, under dette året, (må jeg vel kalle det), så fikk vi posten utdelt på oppstillingsplassen, hver dag, var det vel.

    Og i løpet av det året, så fikk ikke jeg et eneste brev fra familie.

    Jeg fikk ikke en eneste telefon.

    Og jeg fikk ikke et eneste besøk.

    Sånn var det da jeg jobba 12 år i Rimi i Oslo også.

    Søstra mi og mora mi og faren min, ingen av de var noen gang på besøk på jobben min.

    Og heller ikke mormora mi, eller farmora mi, (selv om hu var senil på slutten da, og bodde på sykehjemmet i Svelvik da).

    Broren min Axel, besøkte meg 2-3 ganger da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, det var det eneste.

    Og Christell hadde visst prøvd å besøke meg en gang, på jobb, på Lambertseter, men noen hadde sagt at jeg ikke jobba der, (hvis ikke hun gikk til feil butikk da, for det var tre Rimi-butikker på Lambertseter, da jeg jobbet der).

    Så når det gjelder familie, så er det et fett for meg, om jeg bor i Norge eller England.

    De har aldri gitt meg noe støtte likevel.

    Det går bare en vei, spesielt når det gjelder søsteren min, Pia.

    Så den eneste forskjellen er at de kan ikke utnytte meg så mye, hvis jeg bor i England.

    Så for meg, så er det bare fint å bo i England, for da får jeg mer tid, til å drive med nyttige ting, og jeg slipper å stå på tå hev, og bli utnyttet, av familien, spesielt søstra mi da, men også onkelen min Martin, som brukte meg som noe slave på gården hans, og også broren min Axel, som ofte driver å tuller med et eller annet da, og spionerer, må man vel kalle det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på, da jeg leste det tjenestebeviset.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Falken i Nevlunghavn

    Når jeg hadde den Ford Sierraen min, som jeg kjøpte høsten 1998, så hadde jeg medlemskap i Falken, var det vel, så jeg slapp med litt billigere regninger, var det vel, hver gang det var noe galt med bilen da, og jeg trengte å få tauet den hjem.

    (Jeg kom på dette nå, siden det stod i Aftenposten, at Viking og Falck(!), som det visst heter nå, hadde hatt en travel helg:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3302888.ece)

    Samtidig, så fikk jeg litt dårlig samvittighet, etter at moren min døde i 1999, for jeg hadde ikke fulgt med ordentlig på henne, når hun var syk, og jeg visste ikke at hun kom til å dø så brått.

    Hun var mest hos søstra mi, når hun var på besøk i Oslo, så jeg fikk ikke så god kontakt med henne, på slutten.

    Men det er vel kanskje naturlig at mor og datter har bedre kontakt enn mor og sønn, det er vel ikke bare i vår familie, at det har vært sånn, hvis jeg skulle gjette.

    Jeg hadde jo bare en hybelleilighet og, siden karriæren min i Rimi gikk tregt, og jeg hadde ikke så god råd da.

    Men da moren min døde, så tenkte jeg, at jeg fikk prøve å besøke mormoren min litt mer ihvertfall, før hun også døde, bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Så jeg dro ut dit alene en helg, i 2002, var det vel kanskje.

    Våren 2002 kanskje, hvis det ikke var i 2001.

    Og så streika bilen min.

    Jeg gikk en tur, på lørdagen, utover mot Stavern og sånn, og så noen tyske bunkerser osv., som jeg ikke hadde sett uti der før.

    Dette kan ha vært i forbindelse med Oddane Fort, tror jeg nå, et tysk-bygget fort, fra 2. verdenskrig, som jeg leste om, nå i sommer, iforbindelse med oljesøl-ulykken, der nede.

    Jeg visste ikke navnet på dette fortet, og jeg prøvde å forklare det til bestemor, at jeg hadde gått til noen bunkerser, men hun skjønte visst ikke hvor jeg mente, på lørdagen.

    (Det var kanskje denne gangen, som bestemor Ingeborg viste meg et dansk leksikon, hvor danske generaler fikk kjeft, etter 2. verdenskrig, for å ikke ha rustet opp før krigen, det var vel en som het Erik With, tror jeg.

    Noe sånt.

    Kanskje hun mente at han var spion, og at jeg var oppkalt etter han?

    Jeg vet ikke hvem som bestemte navnet mitt, jeg.

    Hm.

    Det er et gammelt norsk navn ihvertfall, Erik Blodøks, som britene kaller opp forlag etter, het jo Erik og så.

    Men men).

    Så skulle jeg tilbake til Oslo da, på søndagen.

    Og da var det plutselig noe feil med bilen.

    Så naboen kikka på hva som skjedde, en kar i 40-åra med rynker under øya vel, han lurte fælt på hva som skjedde.

    (En som bodde i skoleveien, litt lenger ned mot bakeriet).

    Og mormora mi var helt krakilsk.

    Hun ble helt forstyrra av det, at bilen ikke virka, da.

    Hun mista helt selvkontrollen, og lurte på hvordan det skulle gå med henne, som skulle til Europa på mandag, osv.

    Eller hva det var.

    Sveits, eller Belgia, eller et eller annet.

    Hu ‘gura’ helt da.

    Men jeg var medlem i Falken da.

    Så ringte jeg Falken.

    Og da Falken kom, så kan det kanskje ha vært sånn, at Falken ikke orka hu mormora mi, som gura så fælt.

    For da fiksa ikke Falken bilen min, i Skoleveien, i Nevlunghavn, hvor halve Skoleveien var så opptatt av bilen min som ikke virka.

    Neida, da kjørte Falken bilen min, oppå lasteplanet, helt inn til Larvik, kanskje to mil unna.

    Så mekka han bilen på den bensinstasjonen, som er med en gang du kommer til Larvik, fra Nevlunghavn og Helgeroa der.

    Altså like ved Farris der.

    Så han reagerte kanskje på at hu mormora mi var så spesiell da.

    At han ikke hadde fått arbeidsro, for hu mormora mi, Ingeborg Ribsskog, hu var så slitsom til tider, når hu begynte.

    Så da skjønner jeg jo det, at det kan ikke ha vært så artig kanskje, for bestefar Johannes, å ha vært gift med bestemor Ingeborg.

    Eller hva disse anfallene kunne skyldes, når hun ble mer slitsom, enn jeg kan huske at noe annet menneske jeg har kjent, har blitt.

    Så dette kan man jo lure på.

    Dette var bare noe jeg kom på nå, når jeg leste om Falck, og at de hadde hatt en travel helg, de og Viking.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    En kamerat jeg hadde i Larvik, når jeg var guttunge, Frode Kølner, han sa at Falken var så bra, for de tror jeg var like ved der vi bodde.

    Men de er kanskje danske de da, Falken eller Falck, som de heter nå.

    At Falck liksom er for de som egentlig er fra nede i Tyskland der, med mørkt hår osv., sånn som Kølner, eller Kölner-familien da, som de først vel het.

    Også er Viking, for de norske og nordiske folka, som man kan skjønne på navnet.

    Svart som en Falk, og Viking er jo nordisk da.

    Er det sånn det fungerer, at det er en slags krig der, og man må ha to sånne selskaper da, et for de europeiske og et for de nordiske?

    Forstå det den som kan.

    Hvem vet, det kan være at det ikke er sånn og.

    Men man kan vel lure ihvertfall, får man håpe.

    Så sånn er kanskje det.

    Vi får se.

  • Tante Ellen er litt som en heks

    Tante Ellen er litt som en heks

    Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.

    Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).

    Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.

    Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.

    Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.

    De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.

    For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.

    Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.

    Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.

    Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.

    Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.

    Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)

    Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.

    Det var nok en egen art, annen enn meitemark.

    Den så ut som meitemark, men den var mye større.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så lekte vi på Sætre og da.

    Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.

    En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.

    Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.

    (Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).

    Så sånn var det.

    Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.

    Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.

    Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.

    Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.

    Noe sånt.

    Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)

    Hva vet jeg.

    Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.

    Og da skjedde det noe rart.

    Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.

    Og det var vel en søndag da.

    Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.

    For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.

    Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.

    For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.

    Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.

    Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.

    For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.

    Men de på Sætre var slemme.

    Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.

    Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.

    Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.

    Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.

    Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.

    Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.

    Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.

    Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).

    Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.

    Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.

    Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).

    Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.

    Jeg skal se om jeg finner den linken.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:

    she said, Alex was better since he had darker hair

    https://johncons-blogg.net/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html

    PS 2.

    Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.

    Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.

    Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.

    For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.

    Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.

    Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.

    Antagelig på Sætre da.

    Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.

    Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.

    (Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.

    For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).

    Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.

    At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.

    Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.

    Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.

    Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.

    Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.

    Så de er vel født i 1978.

    Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.

    Antagelig i 1976, eller noe, da.

    Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.

    Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.

    Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.

    Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.

    At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.

    Og kald kanskje.

    Så sånn var det.

    Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.

    Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.

    Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.

    Eller kanskje sommeren etter.

    En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.

    (Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.

    Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.

    Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.

    (Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.

    Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.

    Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.

    For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.

    Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.

    For å virke fine da.

    Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.

    Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.

    Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.

    (Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).

    Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.

    Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.

    Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.

    Men men.

    Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.

    Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.

    Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.

    Så mora mi sin familie var ikke så renslig.

    Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.

    Så heiv han oss inn i dusjen da.

    Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.

    Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.

    Bare noe jeg kom på).

    Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.

    Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.

    Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.

    Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.

    En sånn til 50 øre kanskje.

    For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.

    Kanskje hvis det hadde vært lørdag.

    Så sånn var det.

    Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.

    Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.

    Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.

    At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.

    Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.

    Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.

    For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.

    Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.

    Men det var også litt morsomt.

    Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.

    Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.

    Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.

    Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.

    Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.

    En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.

    For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.

    (Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.

    Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.

    Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).

    Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.

    De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.

    Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.

    Og det var rart, husker jeg.

    For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).

    De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.

    Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.

    Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.

    Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.

    Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.

    (Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.

    Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.

    Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.

    Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.

    Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.

    Og det var alltid noe sånt.

    Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.

    Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.

    Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.

    Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.

    Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.

    Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.

    Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.

    Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.

    Så sånn var det).

    Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.

    Den stilen der.

    Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.

    Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.

    Ihvertfall på 70-tallet.

    Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.

    Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.

    Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.

    Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.

    Så sånn var det.

    Og han gjorde noe slags tryllekunst.

    Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.

    Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.

    Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.

    Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.

    Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.

    Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.

    Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.

    Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.

    Og vann eller melk til middag.

    Noen ganger et glass juice, men aldri cola.

    Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.

    Men det var nesten spartansk, vil jeg si.

    Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.

    Så det var en streng oppvekst vi hadde.

    Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.

    Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.

    Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.

    Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.

    ‘Har dere klistremerker?’.

    Så sånn var det.

    Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.

    Noe sånt.

    Eller om det var Minolta.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.

    Som var morsomt.

    Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.

    (Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.

    Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).

    Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.

    Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.

    Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.

    Og at det ville skje noe der og der da.

    Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.

    Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.

    Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Bestemor Ingeborg klagde over cognacen

    Da bestemor Ingeborg hadde bursdag, i 1997, var det kanskje.

    Det var vel da 80-årsdag.

    Så spleisa jeg og søstra mi på en flaske cognac, som jeg kjøpte på Vinmonopolet på St. Hanshaugen, var det vel.

    Og da kjøpte jeg Jenssen Cognac, for den hadde jeg hørt et eller annet sted, at skulle være bra da.

    Så ble det litt surmuling fra bestemor Ingeborg, mener jeg å huske.

    Ikke fordi hun fikk cognac, for hun var glad i et glass cognac, portvin eller baileys eller vel også sherry, etter kveldsmaten, i helgene.

    Ihvertfall hvis hun hadde besøk, men vel ikke ellers, tror jeg.

    Sammen med en Anthon Berg dansk konfektbit, eller noe slikt.

    Så bestemor Ingeborg kunne være litt som en snobb, men hun var flink med mat, og det gikk mye i rødspette og annen fisk, som fiskerne i Nevlunghavn, ikke kunne selge, men som bestemor visste hvordan man kunne lage da.

    Så sånn var det.

    Men jeg mener å huske at det dukket opp noen halvveis skjulte klager, på at cognacen het Jenssen, fra bestemor Ingeborg.

    Så bestemor Ingeborg, hun var ikke norsk, selv om hun hadde bodd i Norge, siden etter krigen.

    Jeg tror ikke noen norske folk hadde klaget, over Jenssen Cognac, for det var vel en fin flaske, tror jeg og.

    Og jeg ser at de lager jubileumscognac for Garden osv., så de må vel nesten være som et slags offisielt norsk merke, selv om det er et privat firma.

    Så bestemor Ingeborg, kan ikke sies å ha vært spesielt norsk eller nordisk, vil jeg si, siden hun klaget litt over cognacen, når den het Jenssen.

    Selv om jeg må innrømme, at hun snudde til slutt, og sa at Jenssen var visst bra likevel, seinere på kvelden, på bursdagen hennes.

    Jeg bare kjøpte det første merket som falt meg inn, jeg var ikke noe ekspert på cognac.

    Så sånn var det.

    Det var bare å få med seg en flaske i bursdagen liksom, det var det som var målet for meg.

    Så jeg var ikke akkurat noen ekspert på Cognac osv., jeg bare sa det første merke jeg kom på.

    Så jeg hadde ikke regna med at det skulle bli et sånt halveis skjult sirkus ut av det, når vi kom fram til Nevlunghavn.

    Men det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    En gang ringte David Hjort, fra Rimi meg, og ville at jeg skulle kjøre han til Gardermoen, han og dama hans, Linn.

    Og det gjorde jeg, selv om jeg hata å bli vekt.

    For jeg syntes jeg måtte være høflig da, siden Linn jobba i butikken hvor jeg var sjef, og jeg også kjente David Hjort fra jobb da, og han inviterte meg alltid på Rimi-fester og andre fester.

    Og da fikk jeg en flaske Renault Cognac, da han kom tilbake.

    Og han er halvt dansk, David Hjort, så om det var noe hevn fra bestemor Ingeborg, for Jenssen Cognacen, fra 1997, så tok hun David Hjort-hevn, i år 2000, eller når det var?

    Det er mye rart.

    Altså at hun var europeisk da, og ble fornærmet over å få et nordisk cognac-merke, og derfor ga meg et fransk cognac-merke, gjennom David Hjort, for å fornærme meg tilbake?

    Hvorfor skulle ellers David Hjort ringe å vekke meg, som var butikksjef i Rimi og hadde nok å gjøre, istedet for å ta flybussen?

    Og hvorfor skulle han kjøpe cognac og ikke vodka eller whiskey, til meg en kar i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene da?

    Nei, her var det nok noe bestemor Ingeborg-plott, gjennom noe orden da.

    Malteserordenen?

    Jeg husker at bestemor Ingeborg gjorde et poeng av kong Valdemar seier, borte i Estland, og sagnet om at Danebrog falt ned fra himmelen.

    Det var et flagg som hadde falt ned fra et fjell fortalte bestemor Ingeborg meg, på slutten av 90-tallet en gang, var kanskje det her.

    Og dette passer jo med Malteserorden-flagget, som det er bilde av øverst på bloggen.

    Hvis det hadde blåst av flaggstangen, så ble kanskje det til det danske flagget da, de flaggene er jo ganske like.

    Så hvorfor gjorde bestemor Ingeborg et poeng av dette, med at Danebrog, var et flagg som falt ned fra fjellet, i Estland, eller deromkring, foran en konge ved navn Waldemar vel, som sa at dette flagget skal være Danmarks flagg da, visstnok.

    Jo, kanskje bestemor Ingeborg var i Malteserordenen?

    Eller, søstra mi sier at bestemor Ingeborg er litt tysk-aktig, og sier ‘doch’ hele tida.

    Eller hun gjorde det da, jeg glemmer at hun er død noen ganger, for jeg ble ikke bedt i begravelsen.

    Men men.

    Så enten Malteserordenen eller den Tyske Orden da.

    Eller Rosenkorsordenen, som jeg har skrevet om før.

    Hvem vet.

    Noe var det vel ihvertfall.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Fra johncons-MUSIKK

    PS.

    Denne sangen var det en radiovert, på BBC eller Radio Luxembourg, hadde sagt, sa onkelen min, Håkon, i 1981, at burde ha vunnet Melodi Grand Prix.

    Men sangen, i den norske versjonen, fikk bare 0 poeng, i finalen i Irland vel.

    Tenk på det, selv om det vel ikke var Abba-jentene, som koret i den norske versjonen, men likevel.

    Hm.

    Det var vel kanskje litt snodig.

    Men men.

    Takk til fildelingsprogrammet eMule, som klarte å finne den sangen, forresten.

    PS 2.

    Mora mi, Karen Ribsskog, husker jeg at likte Grand Prix.

    Da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, så måtte jeg og søstra mi, alltid legge oss klokka 20, var det vel.

    (Og også da vi bodde i Jegersborggate vel).

    Men, en eneste gang, så kom mora mi inn på rommet mitt, (jeg hadde vel eget rom i Mellomhagen da, tror jeg), og dro meg inn på hennes og stefaren min sitt soverom, hvor mora vi var aleine, for stefaren vår, Arne Thomassen, var ikke hjemme da.

    Og da fortalte mora mi meg, at det var Melodi Grand Prix.

    Og det hadde jeg vel aldri hørt om før.

    Så da lot mora mi meg sitte oppi senga dems da, i pyjamasen, og se på den europeiske versjonen av Melodi Grand Prix da, en lørdagkveld, etter at jeg egentlig hadde lagt meg da.

    Jeg vet ikke hvorfor hu ikke også vekte søstra mi, men det gjorde hu ikke, hvis ikke søstra mi var et annet sted da.

    Så da bare satt vi og så på Melodi Grand Prix, og det var ikke noe hyling eller mas eller noe sånt, for en gangs skyld.

    Det var visst den her sangen som vant, selv om jeg vel ikke skal påstå at jeg husker noen av sangene, hverken denne eller noen av de andre, for å være helt ærlig:

    PS 3.

    I Mellomhagen, så var det tre nabogutter, som var uvennene mine, som var ganske bøllete.

    Og det var også en gjeng, med barn, som lekte litt nærmere Lågen, og bakken, ned mot Samvirkelaget, i Mellomhagen.

    De pleide å leke i veien der, husker jeg.

    Og de likte jeg heller ikke å leke med.

    Det var vel mest jenter, men likevel.

    Den gjengen var sånn, at de frøys ut, og tulla med noen.

    Og det var ei jente med lyst hår, som begynte å grine, husker jeg, eller var på gråten, for hu ble tulla med.

    Og jeg ble også tulla med, på den måten, at de andre var liksom en gjeng da, når vi leika sisten, og jeg og hu jenta, som begge hadde lyst hår, vi var liksom sånne som de andre samarbeida mot da, enda det skulle være en og en, i sisten.

    Så den siste gangen jeg leika med dem, så husker jeg at hu jenta var på gråten.

    Men etter det, så gadd jeg ikke å leike med dem lengre.

    Jeg lærte å sykle og sånn da, og hadde noen kamerater vel, som også sykla rundt der, osv.

    Søstra mi, hu tror jeg fortsatte å leike med den gjengen, som kan ha vært noe illuminister osv., med en leder-jente osv., tror jeg.

    Så kanskje det var derfor at mora mi ikke vekte søstra mi, for å se på Grand Prix, for søstra mi var en illuminist, eller lignende.

    Jeg pleide ofte å se på TV, på det rommet, på dagtid, i helgene, når det var sport og fotball, på TV.

    Det var i det rommet, hvor jeg og mora mi så Grand Prix, at jeg begynte å holde med Everton.

    I 1977, tror jeg det må ha vært.

    For da så jeg Everton slå Coventry 6-0, i Tippekampen, fra Goodison Park.

    Så sånn var det.

    Noen ganger, når jeg så TV der, på ettermiddagene, i helgene, så var mora og søstra mi der og.

    Og da ville mora mi noen ganger kalle søstra mi, for ‘Tutta & Mathilde’, som var noen slemme søstre, av Askepott, men.

    Jeg lurer på om det var noe hint, fra mora mi, om at søstra mi ikke var så snill?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    PS 4.

    Neste Grand Prix, våren 1978, da bodde vi hos Morten og dem, (dvs. foreldra hans da, siden Morten var på min alder, eller et år eldre vel), i Byskogen, i Larvik, mens vi ventet på å flytte inn, i Jegersborggate.

    Jeg husker første kvelden vi var der vel, så var det Grand Prix da, og Baccara var med, som vel var ganske kjente artister, fra før Grand Prix, med sanger som ‘Yes Sir, I can Boogie’, osv.

    Her er mer fra den sendingen:

    PS 5.

    Israel vant, i 1978, og de vant også i 1979, med ‘Hallelujah’:

    PS 6.

    Våren 1979, da hadde vi bodd i Jegersborggate, i nesten et år.

    Og der var det utrolig mye artigere, å bo, enn i Mellomhagen.

    Det var masse unger, som vi kunne leike med, som ihvertfall tilsynelatende, ikke var like ille, som ungene i Mellomhagen.

    Jeg hadde nettopp fått ny Apache-sykkel, fra morfaren min, Johannes Ribsskog.

    Og han hadde vel også kjøpt huset, tror jeg.

    Søstra mi hadde også sykkel, og vi sykla rundt i Larvik sentrum da, og ble kjent med alle de andre ungene.

    Så huset, som var eldre enn huset i Mellomhagen, (men da bodde vi i et vertikalt-delt hus, mens i Jegersborggate, så hadde vi hele huset).

    Og det fulgte en veldig stor hage, med huset, hvor det var to morelltrær, pæretre og epletrær vel.

    Hagen skrånte litt, ned mot Frelsesarmeen der ca., men det gikk ann å spille fotball, som jeg og søstra mi gjorde litt.

    Før jeg ble kjent med de andre folka, da spilte vi alltid fotball, på en gressplen, som lå ved siden av de 60/70-talls blokkene, som var på andre sida av sykehuset, et par hundre meter, fra der vi bodde.

    Ellers, hvis vi var mange, så var det også asfaltbane der, ved parkeringsplassen, til de blokkene.

    Så sånn var det.

    Der lekte vi også i kjelleren, til de blokkene.

    Vi lekte cowboy og indianer, og politi og røver, i kjelleren der.

    Selv om vel ingen av oss bodde i de blokkene, tror jeg.

    Det var jeg og søstra mi, Frode vel, og Tin-Tin vel., og kanskje Jarle, broren til Sølvi, osv.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, det beste ved den hagen, det var det største morelltreet.

    Det hadde visst blitt truffet av lynet, sa folk.

    Så det lå i noen meter, nede på bakken.

    Og så vokste det oppover da.

    Og det var de søteste morellene, som jeg noen gang har smakt vel.

    Nesten bedre og søtere, vil jeg si, enn de man kan kjøpe i butikken om sommeren, som er fra sydligere strøk.

    Så jeg og søstra mi, vi kunne sitte oppe i det treet, eller stå under det, i timer, den sommeren 1978, og spise moreller da.

    Jeg bygde en slags hytte der oppe og, eller et platå der, (for det ville vel stefaren vår, Arne Thormod), som man kunne sitte på da, eller ligge på, og lese blader f.eks., om sommeren.

    (Blader som jeg en sjelden gang fikk av Fru Landhjem, i kolonialen, noen hus nærmere sentrum, i Jegersborrgate.

    For hu passa på katta vår, og tok den inn kjellerdøra, til kolonialen, og ga katta vår mat, på pauserommet, for hu var sånn kattedame, hu fru Landhjem da.

    Så jeg var ofte innom i butikken og prata med Fru Landhjem, og bare sa hei osv., og vi prata om katta osv. da., og jeg gikk noen ganger på posten, for fru Landhjem, og henta reklameplakater osv. da).

    Og en gang fikk jeg en fotball-tegneserie pocket-bok, (Roger som spilte for the Rovers, eller noe?), av fru Landhjem, og da lå jeg oppi den hytta, i morelltreet da, og leste den boka.

    Selv om jeg fikk skaugmann en gang, eller hva det heter, av å ligge oppi det treet.

    Og da måtte mora mi ta ut det dyret med pinsett da.

    Så sånn var det.

    Jeg blødde også mye neseblod, da jeg bodde der i Jegersborggate, og noen ganger gikk det en halvtime kanskje, før det stoppa.

    Det hjalp å ta nesa under kaldt vann, var det vel faren min som sa, en gang han var på besøk, eller noe).

    Og de morellene hadde vi nok godt av.

    Jeg husker det som mye artigere i Jegersborggate, enn i Mellomhagen, i hvertfall.

    Det var kanskje fordi jeg fikk ny sykkel også.

    Og det var masse butikker i Larvik sentrum da, og greiere kamerater vel osv.

    Også slapp jeg de tre naboguttene, fra Mellomhagen, som var uvennene mine der, (hvorav to av de var eldre enn meg, så det var ikke så enkelt å ha de gutta der boende så nærme, må jeg innrømme).

    Og søstra mi virka vel også som å trives i Jegersborggate.

    Ihvertfall de første månedene husker jeg at det var veldig fint å bo der.

    Selv om det kanskje kan ha vært noe plott, for at vi skulle bli kjørt over i trafikken, eller noe.

    For noe skjedde da jeg fikk sykkel, i Mellomhagen.

    Jeg var ikke på grillfest der, sommeren 1976, kan det vel ha vært.

    Men jeg lærte meg å sykle.

    Grillfesten var hos familien med de tre rampeguttene, i Mellomhagen.

    Og jeg husker at stefaren min, Arne Thomassen, ble snakket til, av faren dems, når jeg skulle sykle inn på veien til huset vårt.

    Jeg mista konsentrasjonen litt, av at det grillselskapet, kanskje så på meg da.

    Så jeg kræsja og fikk vondt der det gjorde mest vondt.

    Men jeg holdt maska da, for jeg regna med at de kanskje så på meg.

    Og faren til de rampeguttene, hadde observert meg da.

    For jeg husker at jeg hørte, at han prata med stefaren min, om det her.

    Og da var det tilbake på Albert Bøe, et varemagasin i Larvik.

    Og da måtte jeg ha damesykkel med støttehjul.

    Det holdt ikke med bare støttehjul.

    Neida.

    Så da bytta han stefaren min, inn den nesten nye sykkelen min, i en nesten lik damesykkel, med støttehjul da.

    Enda jeg egentlig kunne sykle da, jeg var bare litt ukonsentrert, siden de satt hos den rampegutt-familien, og hadde grillfest da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og den Apache-sykkelen, fra morfaren min, den var annonsert, en tid på forhånd, fra mora mi, så det er mulig at det var noe ‘plottings’ ute og gikk.

    Hvem vet.

    Jeg fikk forresten mer ting nesten, av morfaren min, enn av stefaren min.

    Jeg fikk også fotball, av morfaren min, mens jeg bodde i Mellomhagen, og en gang, så fikk jeg også en tinnsoldat, til bursdagen, som han vel hadde kjøpt i London da.

    Og som mora mi syntes var så fin, men jeg skjønte vel ikke helt poenget, med en gammeldags tinnsoldat.

    Hvordan lekte man med en tinnfigur?

    Jeg tror aldri jeg fant ut det, og jeg vet ikke hvor den tinnsoldaten ble av.

    Men artig var den vel å se på ihvertfall.

    Den var laget på en forseggjort måte, mener jeg å huske, ihvertfall, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle leke med en tinnsoldat, akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 7.

    Så jeg klarte altså å kjøre på guttesykkel, en ganske ny sykkel som jeg fikk, sommeren 1976 vel.

    Men stefaren min, Arne Thomassen, og naboen, de var ondskapsfulle, og skulle ydmyke meg vel, så da måtte jeg kjøre på jentesykkel, med støttehjul da.

    Enda jeg klarte å sykle, men bare var litt uheldig, med en sving, (for jeg hadde ikke helt dreisen på svingene).

    Jeg var flink til å sykle fram og tilbake i Mellomhagen, men jeg bomma på en sving da.

    Når jeg var sliten etter å ha sykla litt for lenge vel.

    For jeg ville ikke være på grillselskapet hos de rakkerungene.

    Og hvis jeg hadde gått hjem, så måtte jeg gå forbi grillselskapet da og.

    For den naboen, de hadde fri utsikt, til vår eiendom, og Mellomhagen da.

    Fra der de satt og hadde grillfest.

    Så naboen fikk stefaren min til å bytte sykkelen min i jentesykkel da, med støttehjul, enda jeg protesterte, og ville ha den sykkelen jeg hadde.

    Så her var han stefaren min, Arne Thormod Thomassen, slem, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    PS 8.

    Under Melodi Grand Prix-finalen, i 1979, så var jeg og mora mi og Arne Thormod i stua da.

    Så klagde mora mi da, og hu kommenterte Grand Prix da, til oss andre i stua, at hu syntes ikke at en religiøs sang, (som Israels vinnersang ‘halleljuah’ vel var da), hadde noe å gjøre, i en konkurranse som Melodi Grand Prix.

    Men det var visst ikke stefaren min enig i, mener jeg å huske, han syntes vel den var fin, og fortjente og vinne osv, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    PS 9.

    I 1980, så var Norge med, med Samiid Ædnan:

    (Da jeg var i varetektsfengsel, i noen timer, her i Liverpool, ifjor, var det vel, for å ha ødelagt et krigsmonument utenfor the Cunard Building, (hvor jeg ble mye plaga på jobb), så nynna jeg på Samiid Ædnan, og jeg ville ikke spise noe, i den cella, så da slapp jeg ut ganske fort, siden jeg ikke spiste og kanskje de trodde jeg var samisk, eller noe, noe slags naturfolk, som de ikke kunne sperre inne, så da slapp jeg ut ganske fort da. Kanskje det var derfor jeg slapp ut så raskt. Hvem vet.)

    Johnny Logan vant det året, med ‘What’s another year’, (for de som leser johncons-MIRROR, så synes jeg at vi kan skimte illuminati(?)-tegnet solstrålene her):

    Det året, så tror jeg at jeg var på Bergeråsen, eller Sand, på Berger.

    Enten i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, eller hos besteforeldrene mine på Sand, siden jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Så sånn var nok det.

    PS 10.

    Så det var nok våren 1981, som mora mi var så fæl da.

    Det året Bucks Fizz vant vel, og Norge var med, med Finn Kalvik, og ‘Aldri i Livet’ da, som jeg har skrevet om på bloggen før.

    Her er Bucks Fizz da:

    Dette var vel også mora mi sin favoritt.

    Mora mi var glad i nesten alt som var engelsk.

    Appelsinmarmelade, appelsinjuice, engelsk konfekt, te, osv., osv.

    Det var fordi at mora mi hadde vært au-pair i England da, regner jeg med at var grunnen til det her.

    Så sånn var nok det.

    Mer da.

    Jo, mora mi var så fæl, fordi jeg og mora mi og stefaren min da, vi var i den samme stua i Jegersborggate, som to år tidligere da, i 1979.

    (De hadde bodd en stund i Stenseth Terrasse, i Drammen, jeg husker jeg var der, julen 1980.

    Men våren 1981, så var de tilbake i Jegersborggate igjen da, virker det som.

    Hvis ikke blander.

    For jeg var hos kameraten min, Frode Kølner, i Larvik, 17. mai, 1981.

    Og da tror jeg mora mi og dem bodde i Drammen.

    Hvis ikke de bodde like nedi der da, i Jegersborggate.

    Hm.)

    Under Melodi Grand Prix, 1982, da satt jeg nede hos Haldis, dama til faren min.

    Enda vi ikke gikk så bra overens.

    Haldis var stor fan av Nicole, fra Tyskland, som vant det året:

    Haldis sang i kor, under ledelse av musikklærer Blix, fra Svelvik, (som vi hadde i musikktimene i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole), så hun var stor fan av sang da.

    PS 11.

    Det kan ha vært våren 1983, at jeg satt hos Haldis og så på Melodi Grand Prix.

    (Siden søstra mi flytta til faren min og Haldis, på den her tida, da mora mi bodde på Tagtvedt, som de kanskje flytta til, sommeren 1982.

    Noe sånt).

    Jeg mener at jeg så den sangen her, Carola – Främling, nede hos Haldis:

    Og da kan hun Nicola ha vært med som pauseunderholdning, siden hun vant året før.

    Og da bodde nok mora mi og dem, i Drammen, våren 1981.

    Også var det våren 1982, som jeg og mora mi, og den gamle stefaren min, Arne Thomassen, satt i den samme stua, i Jegersborggate, som i 1979, altså tre år før, da mora var ganske normal vel, og sa at hu ikke likte religiøse sanger (‘Halleljuah’), i Grand Prix.

    Men, i 1982, så var hun langt fra normal.

    Jeg satt i den grønne lenestolen, mens mora mi og Arne Thormod, satt i sofaen da.

    Så satt mora mi seg plutselig oppå fanget mitt, det året jeg fylte 12 år da, og vrikka på rompa, mens hu satt på fanget mitt, som for å egge meg og gjøre meg kåt da.

    Så hu var jo helt sinnsyk.

    Og jeg kunne jo ikke gjøre noe, for jeg var ganske tynn, som gutt, så jeg fikk ikke flytta henne.

    Men Arne Thormod ba henne holde opp da, men hu hørte ikke, hu var helt sånn at hu smilte og hadde det artig da.

    Så sånn var det.

    Så mora mi var gæern og Arne Thormod, den tidligere stefaren min, den tida jeg bodde i Larvik, var slem, vil jeg si, som jeg mener å ha vist, i den her bloggposten nå da.

    Så det var ikke sånn at jeg var særlig knytta til mora mi og Arne Thormod.

    PS 12.

    Og da Bobbysocks vant Grand Prix for Norge, det var vel i 1985.

    Da var vi hos mora vår, i Larvik, på Tagtvedt, jeg og søstra mi og halvbroren min.

    Men da bodde jeg i Leirfaret på Bergeråsen, søstra mi bodde i Havnehagen, og Axel, han så jeg nesten aldri etter 1983, når han flytta til faren sin, men han bodde da hos faren sin i Oslo eller Drammen.

    De bodde på Bragernes, i åsen bak Bragernes Kirke, Arne Thormod og Mette Holter og Axel, under 80-tallet, før de flytta til Oslo.

    Men jeg hadde ikke møtt Mette Holter da, og ble ikke invitert, til å besøke de, i Drammen, enda de bodde da kun tre-fire mil fra oss, og faren min og Haldis hadde vannsengbutikk, i Drammen, så vi var i Drammen hele tida, både jeg og søstra mi, og faren min og Haldis og Christell.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror mora mi likte å ha oss på besøk, når det var Grand Prix.

    Siden jeg nå husker at jeg var hos mora mi, i Larvik, (selv om jeg bodde hos faren min på Berger), ihvertfall under Grand Prix, i 1982 og i 1985.

    Så kanskje mora mi huska det, at vi så Grand Prix, den lørdagen, i Mellomhagen, i 1977, og at hu derfor likte å ha meg på besøk, fra faren min, når det var Grand Prix?

    Eller kanskje det bare var tilfeldig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Her er Bobbysocks da, (jeg får vel ta med de og, selv om jeg synes at de bare ser litt dumme ut nå):

    PS 13.

    I 1984, så vant Sverige, med Herreys.

    Men både Bobbysocks og Herreys, det blir litt mye dessverre.

    Så jeg tror at jeg bare hopper over 1984.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Selv om kanskje George Orwell, ikke hadde likt det.

    Dårlig humor.

    Jeg er litt trøtt her.

    Vi får se.

    PS 14.

    Ok, vi får ta med Herreys og da.

    (Så ikke George Orwell blir sur).

    De her var vel nesten mer amerikanske, enn svenske, var de ikke det da?:

    http://johncons-musikk.blogspot.com/2009/09/johncons-musikk-har-na-sensasjonelt-nok.html

  • Jeg sendte en e-post til Atle Farmen, fra Larvik, som nå er administrerende direktør i Mars Norge, virker det som







    Google Mail – Til Atle Farmen, fra Larvik







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Til Atle Farmen, fra Larvik




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Sep 24, 2009 at 11:37 PM





    To:

    contact@no.mars.com



    Hei,

    er det du som er Atle Farmen, fra Larvik, som jeg gikk i klassen til, i 2. klasse og deler av 3. klasse, på Torstrand skole.
    Jeg lurer, fordi nå, så har jeg hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, da jeg jobba som butikkleder, på Rimi Bjørndal, i 2003, og politiet nekter å fortelle meg hvem den her 'mafian' egentlig er.

    Jeg lurer på om det kan være noe i forbindelse med familien min.
    Du var vel i bursdag hos meg i Jegersborggate, når vi bare stakk og spilte fotball?
    Og du husker kanskje søstra mi, som var med i Frimerkeklubben, hjemme hos dere, hvor dere hadde fotballbane, på Torstrand, men da sa dere ikke noe, når søstra mi var med.

    Hu ville absolutt være med, det var ikke sånn at det var jeg som spurte, ihvertfall.
    Og mormora mi, i Nevlunhavn, fra Danmark, Ingeborg Ribsskog, hu har veldig rar familie, med noen falske adelsslekter, som har vært viktige generaler i Danmark, men som kanskje var tyske spioner, eller spioner for noe orden, i mellomkrigstiden i Danmark, (Anders Gjedde Nyholm).

    Så jeg lurer på om det er familien min som tuller med meg.
    Jeg vet ikke om du husker noe av det her, men hvorfor var det at dere ikke ville snakke med meg og søstra mi, når vi var i frimerkeklubben da, og at dere sa at det skulle være hos Jacob, på det neste møtet, og det var egentlig hos deg det møtet også(?)

    Men men.
    Mora mi fikk forresten en sønn, den tida jeg bodde i Jegersborggate, i 1978 og 79, og da spurte hu hva jeg ville at den nye broren min skulle hete, og da sa jeg 'Atle', 'for da blir han god i fotball'.

    Og da ble han hetende 'Axel', så det var jo litt nærme ihvertfall.
    Så han er kanskje litt oppkalt etter deg.
    Han driver restaurant, på Torshov, Oskar Bråten, men jeg har ikke noe kontakt med han nå, etter alle problemene i Oslo og også i familien, så jeg tørr ikke å gå helt god for han, dessverre.

    Men jeg har en blogg jeg skriver på, og da dukka navnet ditt opp, på tracking-cookie programmet, til bloggen, siden jeg så at noen søkte på navnet ditt, så da kom jeg på, at jeg kunne jo prøve å sende en e-post, angående hvorfor dere var så anti-sosiale, mot meg og søstra mi, siden jeg har hatt en del problemer med søstra mi, og annen familie, i de seinere årene.

    Håper dette var iorden, og fortsatt lykke til med fotball osv!
    Mvh.
    Erik Ribsskog





  • Jeg tror det her var han som gikk i klassen min, i 2. og litt av 3. klasse, på Torstrand skole, i Larvik

    masterfoods skandinavia

    http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article748946.ece

    PS.

    Jeg bodde bare i Jegersborggate, i Larvik, i et og et halvt år, men det var en artig tid, for vi bodde midt i sentrum av Larvik.

    Atle, og mange av de andre i klassen, de bodde nede på Torstrand, eller litt mer utafor sentrum, enn meg, (untatt Sølvi vel).

    Men jeg gikk i frimerkeklubben, med Frode Kølner og faren, ved torget i Larvik.

    Og jeg gikk også i en frimerkeklubb, som var på skolen.

    Og så hørte jeg at Atle og Jacob og kanskje Kai vel, i klassen, hadde sin egen frimerkeklubb(!)

    Så spurte jeg om jeg kunne være med da.

    Jeg hadde vel vært hos han Atle en gang før, på bursdag, eller noe sånn.

    Og da ville mora mi absolutt, at søstra mi skulle være med.

    Så jeg måtte dra med søstra mi ned dit og.

    Og da satt bare de andre der, og sa ikke noe.

    Så det ble ikke så mye frimerkeklubb.

    Men dem hadde egen fotballbane da, familien til han Atle, en grusbane, som vi spilte fotball på da, og søstra mi var vel også med, tror jeg.

    Og da ble jeg så imponert, så da mora mi, noen uker eller måneder seinere, spurte meg, hva broren min, som var nyfødt, eller enda ikke født da, skulle hete, så sa jeg ‘Atle’ da, ‘for da blir han god i fotball!’.

    Så ble det ikke ‘Atle’, men ‘Axel’, som de døpte broren min til, da.

    Men Axel begynner jo på ‘A’, det og, og er også på fire bokstaver.

    Så jeg lurer på om Axel er litt oppkalt etter Atle Farmen, det er mulig.

    Så det er mye rart.

    Jeg lurer på om jeg skal sende han en e-post og spørre hvorfor de ble så stille, den gangen jeg var med på frimerkeklubben, om det var fordi jeg hadde med søstra mi.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg har jo prøvd å forklare om hvordan familien min er, noe som ikke har vært så lett, siden jeg jo bodde alene siden jeg var ni år

    (Nå går jeg tilbake til hvordan det var på 80-tallet, da jeg bodde alene på Bergeråsen):

    Faren min, Arne Mogan Olsen, han var kanskje mer som broren min, enn som faren min.

    Så søstra mi og stesøstra mi, de var nok mer som niesene mine, enn som søstrene mine.

    Og Haldis, (dama til faren min), hu var som ei svigerinne, som jeg gikk dårlig sammen med.

    Og sønnene hennes, Jan og Viggo Snoghøj, de passer ikke så godt inn i denne forklaringen, men de var mer som to bøllegutter, fra samme stedet som meg, (nedre byggefelt på Bergeråsen), og som også var 8-10 år eldre enn meg.

    Så sånn var det.

    Det nærmeste jeg hadde foreldre, må vel ha vært foreldra til faren min, Ågot og Øivind.

    Så sånn var det.

    Mora mi var så hysterisk og forstyrra, og barnslig, så det var mer som om det var jeg som var faren hennes, enn at det var som om hu var mora mi.

    Det var ikke som om hu var mora mi, ihvertfall.

    Hu var mer som en person som ikke likte meg, og som skulle kødde med meg hele tida.

    Uten at jeg vet hvorfor.

    Mora mi var gæern da, for å forklare det enkelt.

    Så jeg var kanskje mer som en bestefar, for Axel, enn som en bror, siden jeg bodde på Berger, 8-10 mil unna, og bare var i Larvik enkelte helger, kanskje en helg i måneden, på det meste.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så familien min er så komplisert, med så mange dobbeltroller, for meg.

    Jeg har både vært som broren til søstra mi, som bestefaren, (da hun bodde hos mora mi i Larvik, og jeg bodde på Berger), og som onkelen, (da jeg bodde alene på Berger, og hu bodde hos Haldis og faren min).

    Og broren min Axel, har jeg vært som bestefar til, (da han bodde hos mora vår i Larvik, og jeg bodde på Berger), og som storebror for, (da begge to bodde hos mora vår i Larvik), og jeg var vel også nesten som en far for Axel, da han var nyfødt, siden jeg gikk å gjorde masse ærend, og kjøpte ting til han og mora mi, i masse butikker i Larvik da, mens faren til Axel, jobba i Oslo, på slutten av 70-tallet.

    Og jeg var også som ‘leieboer’, husker jeg også at Axel sa, siden jeg leide et rom hos dem, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så forholdet mitt, til de andre i familien, er så komplisert, siden jeg bodde aleine, fra jeg var ni år, og hadde en far som var mer som en bror, enn som en far.

    Så det er kanskje bedre at jeg bor i et annet land, sånn som jeg gjør nå.

    PS 2.

    Og noe som gjør det ekstra komplisert, er dette.

    (Jeg bruker rollene, som var da i 1989, når jeg fikk høre dette, i Kristiansand).

    ‘Niesene’ mine, Christell og Pia, de fortalte meg det at ‘broren’ min, Arne Mogan Olsen, hadde tukla med ‘niesa’ mi, Pia.

    Så hvis jeg skal ha noe mer med ‘broren’ min, Arne Mogan Olsen, (egentlig faren min), å gjøre, så burde han og ‘niesa’ mi, Pia Ribsskog, (egentlig søstra mi), finne ut, i samarbeid, av hva som egentlig skjedde, den gangen da søstra mi var lita jente, og hu og Christell fortalte i 1989, at Pia hadde blitt misbrukt av Arne.

    Så da er forholdet mitt til Pia og Arne veldig komplisert, før de får ordna opp i det.

    Og Arne lot meg jo også bo alene, fra jeg var ni år, så det driver jeg jo å tar opp med politiet.

    Så alt det surret i familien min er så komplisert, at det er som en gordisk knute omtrent, vil jeg si.

    Så sånn er det.