Anonymous said… Hvorfor måtte du bo alene allerede i 1980?
19 February 2009 01:12 johncons said… Hei,
nei, jeg vet ikke.
Faren min kom bare plutselig ikke hjem en kveld.
Han begynte å bo hos Haldis istedet, på samme byggefeltet.
Og han ringte ikke og sa fra engang.
Og jeg var bare ni år, og jeg var ikke forberedt, på at jeg skulle bo alene.
Men jeg mistenker at faren min kan være noe ‘mafian’ eller noe Illuminati, eller noe.
Så at det kan ha vært for å traumatisere meg, eller noe(?)
Både jeg og søstra mi har en veldig traumatiserende oppvekst, vil jeg si, og jeg synes det virker på søstra mi, Pia Ribsskog, som at hun er i trauma omtrent enda.
Hun er så oppjaget og urolig og oppfarende osv.
Men hun også spionert for faren min, så hun er kanskje i det her nettet da.
Og det er broren til Irene Lippert, som jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen og videregående i Sande da.
Men hun var vel kanskje den gikk dårligst sammen med, av jentene, sammen med Linda Moen kanskje.
Men men.
Men han broren hennes, som er ordfører, han tror jeg har cerebral parese, eller noe, vil jeg si.
Sånn at han ikke går helt ordentlig.
Men han gikk på allmenn og sånn, husker jeg, og var rødruss, i 1987/88, vil jeg tippe.
Så han er nok normal i hue, han klarte nok artium og sånn bra, siden han ble ordfører da.
Så jeg tror egentlig det er verre med søstra hans, Irene Lippert, for å fleipe litt.
Hun var sånn skikkelig hurpe, vil jeg si.
Jeg husker en gang i 7. klasse.
Da skjedde det noe skikkelig rart.
Da dukka mora mi, fra Larvik, opp på skolen i Svelvik.
(Jeg hørte det omtrent på trinna, hu gikk med noe sko med hæler på, ikke høyhæla men med hæler, sånn at man hørte at hu gikk i gangen da.
Så jeg bare, å faen, jeg våkna opp, der jeg satt, for jeg kunne høre muttern gå i korridoren der, selv om jeg satt ved vinduet, lengst fra inngangsdøra i klassen.
Så banker mora mi på da, som nesten aldri var i Svelvik.
(Bortsett fra en gang, som hun bodde hos noen folk i Svelvik, som jeg ikke visste hvem var, i noen måneder, av en eller annen grunn.
Da må noe ha vært alvorlig galt.
Mora mi fikk sammenbrudd, som jeg ikke fikk med meg, og søstra mi fikk lagt henne inn, skjønte jeg, på noe institusjon, eller sinnsykehus, eller noe.
Og da bodde hun på en gård, nede i Vestfold.
(Et ganske rolig sted, med en kiosk. Et slags behandligssted, hvor folk kunne roe seg ned og sånn da, tror jeg.
Hvor jeg tror det var ganske ordentlig vel.
Men men.
Vi var der en gang, og da ville mora mi at jeg og søstra mi, skulle hilse på alle de rare folka som var der.
Og da var jeg sånn 16 år kanskje, og var skikkelig sjenert for de raringene som bodde der, på den gården, på et ganske øde sted, midt i Vestfold da, nord for Tønsberg, muligens, vil jeg tro).
I 1986 kanskje.
Noe sånt.
Og så bodde hun nede i Tønsberg, på Nøtterøy, på noe institusjon der, og så i en leilighet, fram til midt på 90-tallet vel, da hun flyttet til Drøbak).
Men men.
Så mora mi banka på, på skolen da.
Så var det i timen til ‘Nessa’, fru Næss, som jeg skrev om på bloggen igår:
Så sier mora mi: ‘Er dette første klasse ungdomsskolen’.
Mens hele klassen bare synes det er det dummeste sikkert, noen har sagt.
Det het jo 7. klasse da.
Men men.
Så jeg måtte løpe omtrent, gjennom klasserommet, og dra mora mi med ut på gangen, og roe henne ned, å få henne å dra vekk fra skolen da.
Så sånn var det.
Så sier Nessa, fru Næss da, at det er hyggelig at foreldrene drar innom skolen osv.
Jeg vet ikke hvorfor hun sa det.
Og Irene Lippert spør, midt i timen, eller i friminuttet, om det var mora mi.
Jeg måtte bare si ja.
Så kunne jeg sette meg ned ved pulten igjen da.
Sånn var det, man kunne aldri vite om plutselig mora ens dukka opp, og lagde noe sirkus eller spetakkel da.
Men men.
Så da jeg flytta til Oslo.
Etter tull med mora mi, og etter å bodd aleine siden jeg var ni på Bergeråsen, og etter å ha blitt mobba på ungdomsskolen og også på Sand, av Geir Arne og Ditlev, osv.
Da ville jeg ha litt diskret liv, fant jeg ut, da jeg hadde flytta til Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde begynt å skrive blogg da, for eksempel, hvis internett hadde vært vanlig, i 1989.
Neida.
Men jeg prøvde å bli kjent med noen folk i Oslo da, på Abildsø på diskoteker og sånn, i helgene da.
Jeg og Magne Winnem pleide å dra en del på byen.
Men det var ikke sånn da, at jeg begynte å forklare om mora mi, som alle sa var sinnsyk, om at jeg ble mobba i mange år på skolen, og at jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år osv.
Neida, jeg holdt kjeft om sånne ting, og prøvde å bare ha et ganske stille og rolig og normalt liv egentlig.
Med studier og jobbing og det som var.
Så i Oslo var det nok ingen som visste at oppveksten min var såpass rar.
Så tilslutt så har jeg sluttet å tenke på meg selv som så spesiell, selv om mora vi var sinnsyk osv., som folk sa.
Jeg har vel hatt en del problemer, siden jeg bodde aleine, fra jeg var ni.
Med å lære at man bør dusje og sånn ganske regelmessig, og pusse tenna og sånn.
Jeg bodde jo flere år, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996 vel.
Og hos familien til halvbroren min Axel, fra 1990 til 1991.
Og jeg var i militæret, i infanteriet, fra 1992 til 1993.
Og jeg var en del i England, på språkreise.
Og hos besteforeldra mine på Sand, pleide jeg å ligge over også, når faren min var på ferie i Amerika.
Og jeg var på ferie hos bestemora mi i Nevlunghavn.
Hos onkelen min og dem i Son.
Og hos mora mi, og søstra mi og dem, da de bodde i Larvik og Solbergelva, og fram til jeg flytta til Berger da jeg var ni år da.
Og jeg har jo bodd i studentleilighet, i Sunderland, sammen med en del europeiske studenter.
Så det er ikke sånn at jeg har bodd aleine hele livet, selv om jeg bodde aleine, på 80-tallet på Bergeråsen.
På 70-tallet og 90-tallet, så bodde jeg jo ikke aleine, untatt på slutten av 90-tallet, da jeg fikk en Rimi-leilighet på St. Hanshaugen, fra 1996.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå, at jeg kunne forklare om igjen, at jeg ikke har bodd aleine, hele livet, hvis noen trodde det, selv om faren min lot meg bo aleine, på Bergeråsen.
1970 – 1979: Bodde med mora mi på Berger og i Larvik.
1979 – 1980: Bodde med faren min på Berger.
1980 – 1988: Bodde aleine på Berger.
1988 – 1989: Søstra mi, og delvis Cecile Hyde, flytta inn i leiligheten min på Berger, bodde også et par måneder hos farmora mi på Sand, sommeren 1989.
1989 – 1990: Bodde på Abildsø i Oslo mens jeg studerte.
1990 – 1991: Bodde hos familien til halvbroren min Axel, på Furuset, i et år.
1991 – 1996: Bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, eiet av Oslo Kommune. Unge folk, som trenger rimelig bolig, kan leie et rom i bofelleskap, i Oslo, for ca. 1600 i måneden.
Men jeg måtte flytte, for jeg begynte å bli litt gammel, til å bo i Ungbo.
I 1992-93 så bodde jeg på Terningmoen, i Elverum, da jeg var i infanteriet, i ukedagene, jeg bodde på Ellingsrudåsen i helgene.
1996 – 2004: Rimi-leilighet i W. Thr. gt, på St. Hanshaugen, i Oslo.
2004 – 2005: Student bofelleskap, University of Sunderland.
2005: Bodde på gården til min onkels nå eksdame, i Kvelde i Larvik, i noen måneder.
2005 – 2006: Bodde i et bofelleskap i Walton, i Liverpool, mens jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa til Arvato.
2006 – dags dato: Bor i egen leilighet i sentrum av Liverpool.
Så sånn var det.
Da har jeg tatt med om det igjen, så får jeg se om jeg finner noe annet å skrive om og.
Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.
Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.
Hvorfor ble han så sur?
Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?
Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.
Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.
Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.
Når jeg lå og tenkte litt her.
Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.
Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.
Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.
Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.
De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.
Så sånn var det.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.
Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.
Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.
Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?
Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.
Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.
Noe sånt.
Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.
Noe sånt.
Men men.
På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.
Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.
Hm.
Cortina var visst Ford det.
Men men.
Men om han purken havna i noe ‘mafian’-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.
Kan det ha vært sånn det henger sammen?
Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.
Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.
Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.
Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.
Og ingen ville se på at jeg spiste vel.
Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.
Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.
Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.
Men men.
Så det spurte han alltid om.
Men men.
Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.
Hvis han var der da.
Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.
Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.
Men men.
Så det er mye rart.
Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.
Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.
Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.
Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.
Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.
Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.
Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.
Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.
Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.
Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.
(Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).
Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?
Bare noe jeg kom på nå.
For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.
Det sa hun et par-tre ganger.
Men men.
Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.
Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.
Noe sånt.
Så det var nok noe spionerings.
Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.
Så jeg sier ikke at det er sånn.
Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.
Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.
Så det er tydelig en slags ‘mafian’-link da, med hun Cecilie Hyde da.
Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.
For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.
(Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle ‘pedo-aktige’-tendenser, på slutten av denne bloggposten:
Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.
Så her er det nok noe å lure på.
Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.
Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.
Det får kanskje andre finne ut av.
Så sånn er det.
PS 2.
Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.
Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.
Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het ‘Osiloscop’, eller noe.
Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.
Men det er kanskje noen andre som skjønner.
Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.
Men kanskje han jugde da.
Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.
Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.
Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
PS 3.
Den fontena på Bragernes Torg, den heter ‘St. Halvards Brønn’, oppkalt etter et historisk sted, i Lier.
St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.
St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.
Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, ‘St. Halvards Brønn’, med motiv fra vikingetiden osv.
Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en ‘mafian’/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.
Så sånn er det.
PS 4.
Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.
Noe sånt.
Han har også vært på bloggen.
Bare noe jeg kom på nå.
Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.
Skal jeg gjette.
Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?
Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.
Noe sånt.
Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av ‘Depeche-gjengen’, i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som ‘berme’.
Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at ‘på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme’.
Noe sånt var det Skistad sa.
Men men.
Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.
Man kan kanskje se, at mellom pekefingeren og tommelen, på venstre hånd, et stykke opp på hånda, så er det et hvitt felt.
Det er arr, etter en gang i 1987, da tremenningen min Øystein Andersen, sneipa en sigarett, i hånda mi.
Det var oppe hos meg, der jeg bodde aleine i Leirfaret.
Det var på høsten, en helg, da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.
Kjetil Holshagen var oppe hos meg, søstra mi Pia var oppe hos meg og Øystein var der da.
Kjetil og Øystein pleide å være der, ganske ofte i helgene.
Kjetil hadde jeg blitt kjent med, gjennom Tom-Ivar i klassen.
Men så flytta Tom-Ivar og dem til Drammen, og da hadde jeg ikke noen kamerater på Bergeråsen da.
Så da ble jeg kamerat med han Kjetil da, selv om han gikk i klassen under.
Og en sommer, så dro fetteren min, Ove, meg med for å plukke jordbær.
Det tror jeg må ha vært sommeren 1985, hvis jeg skulle gjette.
Jeg plukka jordbær sommeren før, og var litt lei av jordbær da.
Og da var han Kjetil der og, og Øystein Andersen da.
Som er adoptert fra Korea.
Øystein var fra Lørenskog, Markus Thranes vei, på Hanaborg.
Og mora hans var kusina til faren min.
Så de hadde et gammelt gårdshus, var det nok, på Sand da, eller nedafor Bergeråsen.
Så det lå vel mellom Bergeråsen og Sand kanskje.
Noe sånt.
Men dem kalte det Sand.
Ihvertfall mora til Øystein.
Men men.
Og jeg var jo kamerat med Kjetil, så da ble jeg kjent med han Øystein, som var adoptiv-tremenningen min da, gjennom han Kjetil Holshagen.
Selv om han Øystein vel gikk to årstrinn under meg vel.
Men han var jo kameraten til kameraten min, og også tremenningen min.
Og han var kul, han hadde masse kontakter, så han fikk tak i alle de nyeste spilla til C64 og alle de nyeste rambofilmene og madmax-filmene og sånn, på VHS.
Så jeg syntes det var kult å ha han som kamerat, for det kunne bli litt kjedelig på 80-tallet, uten internett og sånn.
Og jeg hadde jo blitt mye mobba, av klassekamerater osv.
Og de kameratene jeg hadde hatt, de hadde ofte flytta.
Petter og Christian og Tom-Ivar osv.
Så sånn var det.
Men men.
Så da pleide jeg og Kjetil og Øystein å henge sammen i helgene da.
Dem var nok litt mer barnslige enn meg.
Dem likte å spille slåss-spill, som Barbarian og alle mulige karate-spill.
Mens jeg likte sånn flysimulator, og Defender of the Crown og bilspill og programmering og sånn.
Men det var kult å få tak i alle de nyeste filmene, før de kom på video og kino i Norge da.
For på 80-tallet, så gikk vi mye i videobutikker, og leide VHS-filmer da.
Og da var det artig å se filmene før dem kom i videobutikkene da.
For Øystein fikk ta i så masse filmer.
Og Øystein var ganske selvsikker og sånn, og visste at kronprins Haakon Magnus, pleide å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin osv.
Masse sånne ting, som var artige da.
Han var litt morsommere, enn de folka fra Bergeråsen da, som kanskje ikke visste så mye sånne ting.
Så han pleide alltid å få mye cola og Grandiosa av foreldra.
Og da fikk jeg også ofte pizza og sånn da.
Jeg trodde kanskje dem syntes det var greit at jeg også spiste pizza, siden jeg var sønnen til fetteren til mora, (eller adoptivmora), til Øystein da.
Så sånn var det.
Så stort sett så var det kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, selv om dem var litt barnslige noen ganger.
Men men.
Men en gang, så var Øystein ekstra barnslig.
Det var da han og Pia og Kjetil, var oppe hos meg, en fredagskveld, var det kanskje.
Da sa han, at han skulle blåse røyk ut av øra.
Og han hadde alltid så mye rart for seg.
Så jeg blei med på det her da, selv om det virka rart.
Jeg trodde ikke han turte å kødde for mye med meg, siden jeg var i slekta hans da.
Men neida.
Han sa jeg måtte holde han på magan.
Også skulle han blåse røyk ut av øra, sa han.
Så sneipa han røyken, i hånda mi da, der man vel kan se et hvitt arr enda, etter en sigarett da.
Så sånn var det.
Jeg ble drit forbanna.
Jeg var ikke vant til å bli behandla sånn her, på denne tida.
Det var over et år siden jeg var ferdig med ungdomsskolen, og på handel og kontor, så ble jeg nesten aldri mobba.
Så jeg så på sånn mobbing, som et litt tilbakelagt stadium da.
Så jeg ble så forbanna, så jeg heiv ut Øystein da.
Og Pia og Kjetil, de sa ikke noe.
De kjefta ikke på Øystein, eller noe.
Så jeg heiv ut de og.
Og jeg prata ikke med Øystein på et halvt år, etter det her.
For vi hadde planlagt å dra til Brighton.
Så ringte jeg et halvt år etter, og hørte om vi skulle dra til Brighton da.
Men da var det nesten at jeg ikke gjorde det, men jeg syntes egentlig Øystein var kul, så jeg tenkte at han kanskje hadde vokst opp da.
Hvem vet.
(Men han hadde ikke det da, men det er en annen historie).
Men ting ble aldri de samme igjen.
Det ble aldri like kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, (eller søstra mi), i helgene der opp i Leirfaret, etter den her episoden, hvor Øystein var veldig barnslig da, og lagde arr i hånda mi.
For jeg syntes ikke det var noe artig, for jeg skjønte at da, så ble det arr i hånda, som antagelig ville være der resten av livet da.
Og på 80-tallet, så var det nesten ingen som tulla med tatoveringer og piercinger og sånn, så da skilte man seg litt ut omtrent, hvis man hadde sånn arr.
Men men.
Men videre da.
Jeg får bare ta en pause i skrivinga her.
Det som skjedde da, var at jeg gikk jo i 2. klasse, på Sande Videregående, sånn som jeg skrev om, i et par bloggposter, etter at jeg fikk vitnemåla mine fra Sande, i posten her i England igår.
Så sånn var det.
Det som skjedde på skolen, var at vi hadde jo en litt spesiell sos-øk lærer, som halta og sånn.
Og som kanskje jentene i klassen ikke likte da.
Hva vet jeg.
Som man kan se på den karakterutskriften, på bloggen, fra igår, så gikk vel jeg for å være, mer eller mindre, best i klassen.
Jeg hadde bra karakterer og jeg pleide alltid å svare riktig på spørsmål i timen og sånn.
Så jeg hadde egentlig litt autoritet i klasserommet kanskje, siden jeg gikk for å være ganske glup vel.
Så hun Elin, som satt ved siden av Lene Andersen, en eller to plasser bak meg, og til venstre.
Hun Elin, som var fra Nesbygda, hun satt og lurte på noe sos-øk greiern da, i timen.
Læreren satt og speida ut over klasserommet.
Han var en kort kar, som halta, med mørkt hår og skjegg, i 40-åra kanskje.
Og han så ut over klasserommet da, husker jeg.
Men hun Elin, hun ba ikke læreren om hjelp.
Neida, hun ropte på meg, for jeg var vel ferdig med oppgaven, eller noe.
Så ropte hun på meg, for å hjelpe henne, med å forstå noe i boka da.
Mens læreren og hele eller halve klassen, måtte ha hørt det.
Hun trodde vel jeg viste det, siden jeg pleide å skjønne det meste.
Men så gikk jeg bort dit da.
Og hun Elin, hun var veldig pen, og også deilig er kanskje det riktige ordet.
Med lyst hår, og pent ansikt og velformet, må man vel si.
Så jeg reagerte kanskje litt på henne.
Eller, jeg måtte vel konsentrere meg, for å ikke bli reagere på henne da, siden hun var så deilig og sånn da.
Jeg tenkte at det kunne være derfor, at hun ikke ropte på læreren, at hun syntes han sikla på henne, eller noe.
De jentene i klassen, var jo handel og kontor jenter i 17-18 års alderen, så de var veldig pene mange av dem.
Men men.
Men så la jeg merke til, at hun Elin stirra på hånda mi da, og frøys, før jeg fikk spurt henne hva hun lurte på omtrent.
Jeg så at hun reagerte da.
Og ganske sterkt, at hun frøys, så og si.
Så da trodde jeg, at hun ikke ville at jeg skulle hjelpe henne, siden hun reagerte på meg, sånn negativt da, sånn som jeg forstod det.
Så jeg tenkte at hun så sikkert på meg, på samme måte som læreren.
Og at det var derfor hun ikke ba læreren om hjelp.
Og så var hun ikke fornøyd med meg heller.
Og da gikk jeg bare tilbake og satt meg ved pulten min igjen.
Litt nedfor, for jeg syntes ikke det var noe artig, at hun Elin skulle reagere sånn negativt på meg da, sånn som jeg så det.
Men jeg sa ikke noe mer, jeg bare reagerte på at hun reagerte så sterkt da.
Og gikk tilbake og satt meg på plassen min.
Han i klassen fra Dunihagan, Jan-Tore, eller noe, han så hele episoden husker jeg.
Og syntes vel det var rart.
Men jeg veit ikke om det var meg eller hun Elin som han syntes reagerte rart.
Jeg hadde jo ikke så mye fine klær og sånn jeg.
Selv om jeg kjøpte en ball-genser faktisk, i Drammen, siden det var så populært det året.
Det var vel det første klesplagget jeg kjøpte selv omtrent, bortsett fra noen olabukser på Hennes og Mauritz og sånn, i Drammen.
Men men.
Mens hun Elin, hun så alltid så bra og fresh ut.
Mens jeg ofte forsov meg og så litt mer noldus ut noen ganger, kan jeg tenkte meg.
Og utseende var veldig viktig på 80-tallet, så jeg tenkte sånn, at folk sikkert holdt med henne, siden hun var så fin og sånn da.
Men jeg hørte aldri noe mer fra noen om det her da.
Men men.
Men, hva mer skjedde da.
Jo, jeg gikk jo på skole i Drammen, året etter.
Og året etter det, så gikk jeg på skole i Oslo.
Og da, var jeg hjemme på Berger, eller Sand, en helg, husker jeg nå.
Da bodde søstra mi hos Ågot, på Sand.
Og jeg var der i helgen da, for faren min hadde solgt huset, som jeg og søstra mi bodde i, på Bergeråsen.
Men da bodde jeg noen uker i huset til Ågot da, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Og seinere, i 1989 eller 1990, så var jeg der en helg da.
Og da hørte jeg søstra mi sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der’, om meg.
Så det var tydelig at søstra mi hadde noe (Illuminati-) oppdrag, å passe på meg da.
Men men.
Så det var veldig rart, for søstra mi, hadde våren 89, noen måneder før det her, fortalt meg, i Kristiansand, hvor vi var på bryllupet til noen i slekta til Haldis, fortalt meg, mens Jan og Christell også satt der, på en resturant.
Haldis og faren min var ikke med, av en eller annen grunn.
Vi tre, jeg og Pia og Christell, var nesten på samme alder, så det hendte at vi hang sammen.
Men vi tre pleide aldri å henge med Jan, som var kanskje syv år eldre enn meg.
Og kanskje ca. åtte år eldre enn søstra mi, og kanskje ni år eldre enn Christell da.
Mens jeg var et år og fem måneder eldre enn søstra mi.
Og to år og fire måneder eldre enn Christell.
Men jeg var seint i puberteten, antagelig fordi jeg bodde aleine i Leirfaret, og Hellinga, siden jeg var ni år.
Så jeg kom ikke i puberteten, før jeg var 17 år, i 1987.
Men søstra mi og Christell, de var sikkert i puberteten, siden de begynte på ungdomsskolen ihvertfall, i 1985.
Så de var mer voksne enn meg fysisk da.
Mens jeg var kanskje mer moden i hue da.
Sånn at jeg viste hva som var rett og galt, og leste aviser og så på nyhetene på TV og sånn da.
Og var flink på skolen.
Så jeg hadde litt selvtillit likevel, selv om jeg hadde mye problemer, for jeg pleide å hevde meg på skolen, ved å få bra karakterer, og sånn, selv om jeg ikke gjorde så utrolig mye skolearbeid egentlig.
Men men.
Da sa Pia, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente.
Mens mindre enn et år etter da.
Høsten 1989 var det kanskje.
Så sa søstra mi, til faren min, i gangen i huset til Ågot, mens jeg satt i stua, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.
Så kanskje søstra mi Pia, hadde noe Illuminati-jobb, å kontrollere meg(?)
Noe rart var det ihvertfall.
Jeg har jo hatt noen rolige år nå, hvor jeg har tenkt tilbake på hva som har foregått, og da har jeg kommet på mer og mer sånne ting.
Mens da dette skjedde, på 80 og 90-tallet, så jobba jeg jo mye og var i militæret og gikk på skole og alt mulig.
Så da stussa jeg vel ikke like mye på sånne ting.
Men jeg la det på minnet da, for å si det sånn.
Det som skjedde dagen etter, var også veldig rart.
Søstra mi sa, at Christell, ønsket at jeg skulle dukke opp, i huset til Haldis, på Bergeråsen.
Da var Christell der, sammen med to-tre jenter, på hennes alder.
Jeg var vel da 19 år.
Og Christell var vel da 17 år.
Og hun hadde noe sånt som tre venninner, pene og slanke og lyse alle sammen vel, fra Nesbygda der.
Som kjente Elin som gikk i klassen min, på Sande, to år tidligere.
Hun som reagerte på det såret i hånda mi, etter at Øystein hadde sneipa en sigarett i hånda mi.
De venninnene til Christell, fra Nesbygda, de spurte meg om det var riktig at jeg kjente hun Elin da.
Og det måtte jeg jo svare ja på.
Men jeg skjønte ikke hvorfor de ville møte meg.
Jeg synes det her var rart.
Ingen forklarte meg hvorfor de ville at jeg skulle gå bort der.
Så jeg syntes hele episoden var ganske pussig.
Og alle disse tre-fire jentene gikk i sånne pastellfargede, moderne da, tettsittende joggedresser og sånn.
Alle sammen vel.
Christell hadde en flekk på sin joggebukse.
Så jeg spurte henne hvorfor hun gikk med klær med flekker på.
Og da ble hun borte en stund, før hun kom tilbake, muligens med noen andre klær.
Det var litt vanskelig det her, å kommunisere for mye med Christell, for ofte så reagerte hun på meg da.
Og jeg måtte også konsentrere meg, for å ikke reagere på henne.
Og da var det litt spesielt, siden det var tre-fire sånne sexy, unge jenter der.
Men jeg likte Christell best, husker jeg.
Jeg fikk liksom ikke noe inntrykk av de her Nesbygda-jentene.
Dem var vel litt overfladiske kanskje, hva vet jeg.
Men på den tida her, så gikk jo jeg på diskotek hver helg, sammen med Magne Winnem fra skolen i Drammen, og sjekka opp damer i Oslo osv. da.
Så jeg reagerte nok ikke så utrolig mye på de damene.
For jeg var jo vant med pene damer fra skolen, og jeg dansa og noen ganger rota med damer i Oslo da.
Men men.
Så sånn var det.
Det var det jeg huska om hun Elin.
Men hvorfor hadde Christell flekk på buksa?
Hvorfor reagerte hun Elin så mye på det såret mitt som Øystein lagde i hånda mi, når han sneipa den sigaretten der?
Hvorfor ropte hun Elin på meg, og ikke på sos-øk læreren, når hun lurte på noe sos-øk greier?
(Det var greit at jeg var flink, men jentene pleide ikke å behandle meg som om jeg var læreren, og rope meg til pulten deres, for å forklare dem ting.
Det var det bare hun Elin som gjorde, som jeg kan huske).
Hvorfor hadde Christell flekk på den gule joggebuksa si, eller hvilken farge det var?
Hvorfor sa søstra mi, til faren min, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’ (meg altså)?
Hvorfor kutta ikke søstra mi ut faren min, selv etter at hun sa, i Kristiansand, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente?
Hvorfor ville Christell og Pia og de to-tre jentene fra Nesbygda, at jeg skulle dukke opp, alene (uten at søstra mi ble med, hun satt vel bare alene i huset til Ågot), på Bergeråsen i huset til Haldis, når det bare var tre-fire sånne veldig pene og sexye 17 år gamle jenter der?
Her er det mange rare spørsmål, og få svar.
Vil det noen gang dukke opp noen svar på disse spørmålene?
Nå er klokka snart 11 her i England, og jeg må ikke glemme å ta ut søpla, som jeg skrev om igår.
At det er sånn kronglete søppelkasting-system her.
Men jeg lå og halvsov litt, i et par timer nå, og da tenkte jeg på at jeg jo fikk noen vitnemål sendt over fra Sande Videregående, som jeg fikk igår da.
Og da tenkte jeg på hvorfor jeg fikk 4 og ikke 5 i norsk muntlig.
Og det var pga. hun Kristin Sola da, som saboterte litt, og lo høyt, (et sånt latteranfall, som pågikk i flere minutter, mens jeg skulle lese da), og forstyrra, når jeg skulle lese noe greier fra norskboka høyt i norsktimen da.
Så skrev jeg jo det, at jeg trodde ikke det var noe ‘mafian’ med Kristin Sola.
Men at hun nok bare var litt spesiell.
Men nå har jeg tenkt litt mer på det her da, og nå lurer jeg litt på om det er noe ‘lurings’ med hun Kristin Sola, eller Sola som mange, som vi i klassen, bare kalte henne.
Men jeg bare ta ut søpla, før jeg glemmer det.
For hvis jeg skriver på bloggen, uten å tenke meg om, så er plutselig klokka 12, og da er det for seint å ta ut søpla, for da er den uteresturanten åpen, med mange briter, i kontorjobber, som skal spise arbeidslunch da.
Hvis dem ikke kommer før klokka 13 da, det er mulig, det husker jeg ikke helt sikkert.
Men det er ihvertfall på det klokkeslettet, rundt 12-13, da er det tjukt av folk i gatene her.
For jeg bor jo liksom i gamlebyen, såvidt jeg har forstått det, i Liverpool.
Og det er masse banker og andre kontorbygninger rundt her da.
Det er vel tilsvarende City i London, skulle jeg gjette.
Og nesten alle disse bank og kontorfolk har lunch samtidig.
Omtrent.
Så da kryr det av bankfolk og næringslivsfolk og embetsfolk og alt mulig da, i gatene her.
Fra alle mulige slags offenltlige og private kontorjobber da.
Liverpool er jo en gammel havneby, og er en av de største byene i Nord-England.
Så f.eks. the Home Office, de har et asyl-mottak i London, og et i Liverpool.
Og sånn er det vel med mange andre etater og, at de ser på Liverpool som ‘hovedstaden’ i Nord-England da.
Nok i konkurranse med Manchester men.
Men annet enn Manchester, så er det nok ingen byer som kan konkurrere med Liverpool om å være hovedstaden i Nord-England.
Kanskje Newcastle.
Nei, Newcastle er nok en mindre by enn Liverpool, må man si ja.
Både befolkningsmessig og man kan også tenke fotballmessig.
Da ser man i Newcastle, så har de et fotballlag, som er i toppen av divisjonene, Newcastle da.
Mens i Manchester, så har de to lag, Manchester United og Manchester City.
Og i Liverpool, så har de Liverpool og Everton da.
Og da sier det seg nok, at da må nok Manchester og Liverpool være større byen enn Newcastle.
Og det vet jeg jo at stemmer og.
For jeg har studert i Sunderland, som er nabobyen, og nesten tvillingbyen, til Newcastle.
Og da lærte jeg jo at det bodde flere folk i Sunderland, enn i Newcastle.
Og det var vel da snakk om ca. 300.000 som bodde i Sunderland, tror jeg.
Mens i Liverpool, så er det vel 400-500.000, tror jeg.
Noe sånt.
Selv om hvis man da hadde slått sammen Newcastle og Sunderland, så ville det nok blitt mer folk der, enn i Liverpool.
Men de byene ligger ca. en halvtime fra hverandre, med Metro-en, så det tror jeg nesten ikke man kan gjøre.
Men de tror jeg heller at jeg får kaste ikveld, eller noe.
Vi får se.
En annen gang, for noen måneder siden.
I høst kanskje.
Så gikk jeg også ned og kasta 5-6 søplesekker, rundt 11-tida kanskje, en formiddag da.
Dem har et sånt eget søppelrom der.
Hvor de har søppel fra resturanten da, og ca. 10 søppelkasser, eller noe.
Men da gikk jeg to ganger da.
Med kanskje fem minutters mellomrom.
Og da stod det ei dame i 40-åra kanskje der, når jeg kom tilbake.
Og da husker jeg at jeg lurte på om hu skulle gå gjennom søpla mi.
For det så sånn ut, at hun rigga seg til, for å åpne noen søppelsekker, og rote gjennom de da, oppå noen søppelkasser der da.
Sånn plast-søppelkasser.
Men det kan jo ha vært jeg som tok feil og.
Jeg var ikke sikker, men jeg husker at det var en tanke jeg fikk.
At jeg lurte på det her da.
Men men, hvem vet.
Samme det.
Jeg får prøve å gå videre her.
Vi får se.
Ja, det ble litt mye søppel-greier her nå, men det er ganske kronglete system her da, med søpla, som man kanskje skjønner.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo det var hun Kristin Sola ja.
Hun begynte jo å le, muligens sånn kunstig, vil jeg kanskje si nå.
Hun fikk sånn skikkelig forstyrrende latterkick.
I norsk-timen til Samland, da jeg skulle lese noe som gikk på norsk muntlig karakteren da.
Enda hun satt ikke ved siden av meg, eller noe.
Neida, hun satt bakerst, på raden ved siden av, var det vel.
Og jeg satt foran ved vinduet da, til høyre når man kom inn i klasserommet, som var et rom i et sånt brakkebygg, må man vel kalle det, like ved fotballbanen, på Sande videregående da.
Det var et brakkebygg som inneholdt to handel og kontor-klasser da.
Så det var kanskje ikke så snobbete sted å holde til akkurat.
Men, jeg syntes faktisk det var bedre der, enn i det betong/kommunist-aktige skolebygget.
Ja, det var kanskje litt slemt men.
Men det var bare to klasser der, og da ble det ikke så stressende, som i selve hovedbygningen da, hvor folk fra 10-20 klasser gikk rundt i gangene hele tiden da.
Noe sånt.
Og den andre klassen, som holdt til der, var vel en førsteklasse, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at noen kødda med oss andreklassingene der akkurat.
Så det var et stille og fredelig skoleår, vil jeg si.
Så det var egentlig nesten trivelig å holde til i det brakke-klasserommet, eller hva man skal kalle det.
Men men.
Og det var utsikt til fotballbanen og, hvis man kjeda seg i timen, noe som vel sikkert skjedde.
Og på andre sida, hvis man så ut av vinduene på venstre sida av klasserommet, så så man ut i en skog da.
Ikke verdens største skog sikkert, men det var ihvertfall en del trær og sånn da.
Så det var ikke værst.
Men men.
Hva mer med hun Kristin Sola.
Joda, hun var venninne med ei som het Monica Andersen tror jeg, eller Monika Andersen, kanskje.
Og hun var også ganske pen, men hun var sånn guttejente da.
Litt i hvertfall.
Eller ganske mye.
Sånn at hun var så tøff i kjeften osv.
Hun bodde like ved Selvik der, tror jeg, hvis jeg husker riktig.
I begynnelsen av den bakken ned mot Lersbryggen der, eller hva det heter, tror jeg.
Det hvor Fremad og det gamle Samvirkelaget der var.
Men men.
Så hun var ei skikkelig tøff jente, husker jeg.
Men slank og pen da.
Som også hun Sola var.
Hun Monika hadde vel brunt hår tror jeg.
Hun Sola hadde lyst hår da, med ganske mye hårgele.
Og hun Sola hadde også ei venninne, med mørkt hår, som gikk ei klasse under oss, på Handel og Kontor, eller en annen studieretning.
Hun venninna var også veldig pen.
Men jeg så aldri de tre jentene sammen.
Jeg så enten Sola sammen med hun Monika, kanskje mest i klassen da.
Men i friminuttene, og også en gang på Terian i Svelvik, på Svelvikdagene, i 1989, tror jeg det kan ha vært, så så jeg Sola og hun venninna, i Svelvik da, utenfor Kafeterian der.
Så sånn var det.
Og Sola sa en gang, at de to spleisa på å leie solarium.
Så de bodde nok ganske nærme hverandre.
Og det tror jeg var på Kleiverhagan, som er i Sande da.
Et stykke unna videregående, så dem måtte nok ta buss antagelig, eller sykle kanskje, det er mulig.
På Kleiverhagan, eller Kleiverhagen, heter det kanskje når man skriver det.
Der bodde også familien til kona til onkel Runar.
Inger.
Som er i Jehovas Vitner.
Jeg var med dit en gang.
Og familien hennes, de bodde i noe hus, med noen små åkere, eller kolonihager, eller hva det heter.
Det så nesten ut som i Amerika, eller noe sånt.
Det var på landet, men det var ikke bondegård.
Det var like ved en gårdsvei.
Så om Sola kanskje kjente slekta til mora til Ove og Heidi og Susanne og dem, som er eller har vært på Facebook-sida mi?
Tja.
Det har jeg tenkt på nå.
Og når man kaller folk ‘Sola’, da er det et klengenavn da.
Og da, når folk har klengenavn, så er det kanskje oftere noe spesielt med dem?
Jeg får ta en pause her, det var litt slitsomt å skrive om det her, merker jeg.
Men men.
Ja, nå kom jeg på fler ting her da.
Søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988.
Men i et par år før det her, så pleide hun noen ganger å dra med meg, til Svelvik, på samfunnshuset der, på lørdager, eller hvilken dag det var, som det var ungdomsdiskotek der.
Christell og Pia gikk jo der, i mange år.
Men jeg likte ikke diskoteker og sånn.
Selv om jeg vel hadde vært på diskotek i Brighton da, når jeg var 15 år.
Men jeg husker at jeg var med søstra mi, på diskotek på samfunnshuset.
Og den første gangen jeg var der, så jobba hun venninna til Kristin Sola der.
Fra Sande da, av en eller annen grunn, så jobba hun i Svelvik.
Og da må det ha vært i skoleåret 1987/88 da, vil jeg si.
Jeg trodde jeg egentlig hadde vært der før, men det er mulig jeg husker feil da.
At jeg var i Svelvik, men ikke gikk inn på diskoteket der da.
Men hun var egentlig veldig pen hun venninna til Sola.
Så det var litt rart at søstra mi dro meg med inn til Svelvik, også jobba søren meg hun venninna til Sola på diskoteket der, i garderoben eller noe sånn kanskje.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Sola var med i 4H.
Det betyr hode, hjerte, og to ting til.
Helse kanskje.
Hva vet jeg.
Det er vel en blanding av speidern og senterpartiet tror jeg.
Altså det er noe sånn senterparti-greier da, tror jeg.
Med sånne firkløver osv.
I logoen vel.
Så hun trodde jeg var ei sånn bondejente nesten, hun Sola.
Jeg husker også jeg hadde en sånn kassettspiller, med høytalere med forsterker.
Som jeg satt utenfor klasserommet engang, med opptak fra bråket i klassen.
Fordi jeg hadde blitt kasta ut av timen da, av en lærer som ikke hadde helt kontrollen.
Det var året før, og da fikk jeg nedsatt ordenskarakter da.
Men men.
Men jeg pleide å ta opp musikk fra nærradio osv.
Så var det en sang som het ute til lunch, som var populær.
Og da lo hun Sola så mye, da de sa ‘Norges Bondelag’, i den sangen.
Så jeg trodde hun var vokst opp på gård kanskje, siden hun var med i 4H og også reagerte på at de sa ‘Norges Bondelag’, i ute til lunch-sangen.
Det trodde jeg ihvertfall da, husker jeg, men jeg spurte ikke.
Men men.
Jeg skal se om jeg finner den sangen.
En gang på ungdomsskolen, så måtte jeg dra til skoletannlegen på Sande Videregående, husker jeg.
Men jeg hadde vel vært i England da, sommeren før jeg begynte på videregående.
Så det var litt rart, husker jeg, å begynne på en ny skole.
Men da huska jeg at jeg var ganske munter faktisk, til en forrandring, så den språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, den var en ganske fredelig ferie, hvor jeg satt mye og så på TV, hos den familien i Weymouth da.
Men men.
Og en kamerat av meg fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen, han hadde vel da allerede flytta til Sande, før det her, tror jeg.
Ihvertfall var det på rundt den her tida.
At han Kjetil og dem flytta til Sande.
Til Dunihagan, tror jeg det het der, ganske nærme videregående skolen egentlig.
Det samme stedet som en i klassen gikk, som jeg ikke husker hva heter nå, men som var ganske sossete vel, i forhold til meg, men det var ikke så mange gutter i markedsføringsklassen.
Jeg var den eneste fra Berger.
Så var det Snorre og Svein fra Svelvik.
Trond Gurrik fra Holmestrand vel.
Og så var det han Jan, eller hva han het, fra Dunihagan da.
Og meg fra Berger da.
Og det var ofte ‘case’, som det ble kalt, i markedsføringstimene, så da måtte jeg samarbeide med han fra Dunihagan da.
Så vi satt mye bakerst i klasserommet, og da satt jeg noen ganger der og, i de vanlige timene og, husker jeg.
Det var sånn køddete tone i klasserommet hele tida.
Og jeg var fæl til å tulle med lærerne.
Så han markedsførings-læreren, han måtte til slutt be meg pent om å slutte med det da.
Han dro meg med ut, utafor inngangen til de brakke-klasserommene da.
Og forklarte at han syntes det gikk greit, det var første året hans der.
Men jeg kom ofte med kødding og kommentarer da.
Noen ganger.
Jeg var vel den eneste som turte.
Men han spurte om jeg kunne være grei og slutte med det da.
For det plagde han, virka det som.
Da måtte jeg nesten slutte med det da.
Men da ble han Jan-Rune, eller hva han het, misfornøyd med det da.
Men jeg måtte nesten holde det jeg hadde sagt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men han var også fra det stedet hvor han Kjetil Holshagen var fra.
Og jeg hadde vært et par ganger på Kleiverhagan der, hos den familien til hun Inger da, som er gift med onkelen min Runar.
Og der bodde det også en som het Eskil.
Som var den mongolide, eller noe, fetteren, til Ove og Heidi og dem.
Men men.
Og Ove og Heidi var ganske mye uti der da.
Jeg var med der et par ganger da.
Og dem var også mye hos Ågot på Sand da.
Men men.
Det er mer jeg husker om hun Kristin Sola og.
Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, så tok hun Kristin Sola og ei annen jente i klassen, som het Monika Andersen, meg til side, etter en time, i første klasse på Handel og Kontor, mener jeg det var.
Også spurte de meg, om det var sant at jeg hadde bodd alene, fra jeg var ni år, som de hadde hørt.
I Sande(!)
Så det var kanskje litt rart, at de hadde hørt det, helt i Sande(?)
Men men.
Jeg fortalte at det var sant da, og de sa at de trodde ikke at jeg ville gjøre noe lignende selv, som å la noen bo alene fra de var ni år osv.
Men men.
Mer da.
Jo, en gang, så satt hun Kristin Sola seg på plassen til Snorre Skaug, eller om det var plassen bak.
(Det var ved de vinduene hvor det var utsikt til den skogen fra da, eller om det bare var noen klynger med trær).
Så begynte hun å legge opp bilder av seg selv, og hun venninna hennes, med mørkt hår.
Begge de så jo pene ut, syntes jeg.
Men hun hadde et bilde av seg selv, hvor hun så litt ung og barnslig ut da, litt ‘hemma’ ut, kan man kanskje si at hun så ut, på det bildet.
Ikke så stylet og pen som hun så ut til vanlig, på videregående da.
Så da mobba jeg henne med det bildet da, for jeg tenkte hun ble flau da, over det bildet, for jeg syntes at hun så litt døv ut på det.
Og da begynte hun å løpe etter meg gjennom klasserommet, og så begynte hun å klenge nesten for å prøve å få tilbake det bilde da.
Og hun hadde jo pupper og det som var, men det brydde hun seg ikke om, hun skulle bare klenge eller slåss da, for å få tilbake det bildet da.
Men men.
Så det var det nærmeste jeg noengang kom hun Kristin Sola, vil jeg si.
Men men.
Mer da.
Ja, det var vel mer og.
Hm.
Jo, en gang så skulle det være klassefest i Svelvik.
Det var også det andre året, da vi holdt til i det ‘brakke-klasserommet’ da.
Da spurte Sola meg, om jeg skulle være med da.
Så sa jeg, at jeg regnet med det.
Så sa hun, at hun ikke skulle være med.
Men hun forklarte ikke hvorfor, hun sa bare at hun ikke skulle være med.
Jeg var der, og da dansa jeg med hun venninna til Line Nilsen ihvertfall.
Hva het hun da.
Jeg husker ikke nå, men jeg syntes hun var helt grei.
Uten at jeg kjente henne så bra men.
Og Line Nilsen, hun kjente jeg jo såvidt fra ungdomsskolen og, hun var en av de jentene fra Svelvik, som havna i klassen til oss fra Berger, da vi begynte på ungdomsskolen.
Og hun satt jeg ved siden av, det året, andre året på videregående.
Men jeg snakket ikke så mye med henne, men jeg syntes hun virka alright da, uten at jeg kjente henne for bra.
Men hun tror jeg nok bodde ikke på Ebbestad, men sikkert på Mariåsen, eller hvor det var, som de rikeste folka bodde, der i Svelvik.
For hun var alltid veldig pent kledd, og oppførte seg vel også alltid veldig bra, mener jeg å huske ihvertfall.
Hun var sammen med sønnen til gym-lærerinna hun da, hvis jeg husker riktig, som vel gikk i parallell-klassen vår, tror jeg, en med mørkt hår vel.
De var skikkelig sånn kjærestepar.
Så en gang, så var jeg på Drammens-messa, for faren min og Haldis, de hadde stand der, for vannsengbutikken da.
Og da møtte jeg de mange ganger på Drammensmessa da.
Så de ble sikkert lei av å se meg der.
Men men.
Jeg var så vant til å være på Drammensmessa og sånn, for faren min og Haldis pleide å være der hvert år.
Så jeg gikk vel mest rundt der av gammel vane.
Noe sånt.
Det var egentlig ikke like artig etterhvert, men men.
Bare noe jeg kom på.
Mer da.
Jo, da jeg skulle begynne på skole i Drammen, så trengte jeg et eget søknadsskjema for det.
Og da hadde jeg prata såvidt med hun Kristin Sola om det da.
Og da hadde hun sagt, at hun også kanskje skulle det.
Men det ble ikke noe av da, visstnok.
Men, hun henta skjema for meg, for å søke på skole i Drammen.
Så det var litt rart.
Jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjema fra, men hun tok det med på skolen en gang, og jeg fikk det i gymtimen, eller noe, mener jeg å huske.
Eller at vi var der i forbindelse med noe annet, i Sandehallen da.
Jeg tror det var sånn.
Men jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjemaet fra, søknadsskjema til Gjerde VGS., men det vet hun kanskje selv.
Men men.
Og noe av det siste jeg husker henne fra, det var på en russekro, i Hokksund.
Da var Cecilie Hyde med, tror jeg.
Og hun var jo ikke russ, men hun hadde sett russekort, av hun Astrid, i klassen, fra Dalom, eller hva det heter igjen.
Hun sa det var verdens navle.
Det var vel i Hallingdalen, tror jeg.
Noe sånt.
Og da hadde hun Cecilie, som hang mye med søstra mi, hjemme hos meg.
Hun hadde speida på russekorta mine, og sett bildet av hun Astrid da.
Og da lurte hun på om hun var pen.
Hun var jo helt alright, syntes jeg, så jeg sa ja da.
Så hun Cecilie ble med for å møte hun Astrid, fikk jeg nesten inntrykk av.
Men så ble hun skuffa, for hun syntes ikke hun var noe pen, likevel, visstnok da.
Noe sånt.
Så om hun Cecilie var noe slags heks, omtrent, eller noe, som skulle gjøre hun Astrid til noe hore, eller noe(?)
Hva vet jeg.
Hun Cecilie var nemlig mørkhåra, og jentene i klassen, på Gjerde, sa hun hadde hatt tre aborter.
Men men.
Og hun Astrid, som var fra verdens navle, (men bodde i Drammen, like ved Åssida vel), hun var lyshåra da.
Men men.
Bare i tilfelle det var noe mønster her.
Mer da.
Jo, da prata jeg med Sola da.
Og da hadde hun fått kyssesyken.
Så da ble jeg litt skuffa huska jeg.
For at hun dreiv å kyssa så mye.
Men men.
Og hun fortalte at da jeg ikke hatt møtt opp i tredje klasse på Sande videregående.
(For jeg søkte både på Sande og i Drammen, i tilfelle jeg ikke kom inn i Drammen, siden bare ti folk fra Vestfold fikk lov å gå på skole i Buskerud hvert år).
Og jeg ringte ikke å sa fra i Sande, at jeg skulle gå på skole i Drammen.
(Det var ganske kjedelig å gå på skole ute i skogen i Sande, noen ganger, så jeg tenkte jeg fikk hjelpe dem, sånn at det skjedde noe der).
Så da hadde min plass blitt ledig da.
Og da kom Trond Gurrik fra Holmestrand inn, også tredje året, i Sande.
Så sånn var det.
Ellers så husker jeg vel ikke så mye av hun Kristin Sola.
Jo, en ting til.
Da jeg var i militæret, på Terningmoen.
Første uka, så prata vi om alt mulig da.
Det var jeg og Pettersen fra Fredrikstad, en kar fra Brumundal, som seinere ble sjåfør i troppen.
Og en som ble idretts-assistent.
En som dreiv med ski, eller noe, og løp 3000-meter, på ni minutter, eller noe sånt noe.
Han og jeg vi prata om damer da.
Og da var det min tur til å prate om damer.
Og da ville jeg ikke prate om damene fra Bergeråsen.
Sånn som stesøstra mi Christell og Nina Monsen osv., de forskjellige damene der da.
Nei, dem hadde jeg ikke så lyst til å prate så mye om, i det militærrommet.
Men da, så tenkte jeg, at da kunne jeg prate om hun Kristin Sola og hun venninna hennes da, hun med det mørke håret.
For begge dem var veldig pene da, kanskje spesielt hun med det mørke håret, men Sola var ikke så værst hun heller da.
Men men.
Og da viste det seg, at han seinere idretts-assistenten kjente de to damene da.
(Jeg vet ikke hvorfor vi begynte å prate om damer, men det var en av de første dagene i militæret det her da, og da var man litt prega av å bli tulla med, av alle mulige militære da, så det var ikke alltid man tenkte så mye over det man sa, når man hadde fri osv.
Pettersen, han fortalte om da Ørjan Løvdahl ble sent hjem fra Albertville-OL, var det vel.
Så var det fordi han hadde hatt sex med Anette Bøe, dama til idrettspresidenten, og tre andre damer på rommet, visstnok.
Som Ørjan hadde tulla med, sa Pettersen.
Så da bar det rett hjem.
Hvordan han nå hadde fått alle de damene med opp på rommet).
Og da kjente han idretts-assistenten både Sola og venninna da.
Jeg tror han hadde rota med venninna til og med, og hun hadde visst fått en unge, husker jeg han sa.
Da ble ikke jeg så munter da, men men.
For han var jo fra Oslo eller Bærum, eller noe, han idrettsassistenten, så jeg ble egentlig litt driti ut da, siden han kjente dem bedre enn meg.
Men men.
Men jeg prata aldri med hun med det mørke håret, som var venninna til Sola.
Hun var så pen og sånn og, så det var ikke så lett, å prate med damer som var så pene, man ble vel litt nervøs og sånn, da sikkert.
Noe var det.
Og jeg møtte henne ikke så ofte heller.
Og begge de samtidig, det ble kanskje litt mye, når man var i den 17-18 års alderen.
Det er mulig.
Noe var det ihvertfall.
Men jeg bare kom på den tullinga, til hun Kristin Sola, når jeg skulle lese i norsktimen, noe som gikk på muntlig karakteren min.
For da sa også han Samland, at hun Kristin Sola hadde ødelagt for karakteren min da.
Så det var nok sånn det var.
Og han Samland, han var klasseforstanderen vår i første klasse, så jeg måtte nesten spørre, da jeg ringte Sande videregående her, i forrige uke, var det vel.
Og han var pensjonert nå, men han var visst innom skolen nå og da.
Men han var litt spesiell, så jeg sa ikke noe mer.
Men men.
Men rektor Stige, han var nå pensjonert, han som ga meg nedsatt orden.
Men han var nok moden for pensjon, allerede i 1986/87, vil jeg si.
Men hva jeg mente, telte nok ikke så mye da.
Men men.
Men det var veldig kult av Sande videregående å sende vitnemåla gratis ihvertfall.
Så kan man også sette spørsmålstegn ved, hvordan Sola og Monika Andersen viste at jeg bodde alene fra jeg var ni år, når de bodde to mil unna omtrent, i Sande.
Og hvorfor hun Sola henta det skjemaet for meg, for å gå på skole i Drammen.
Det var kanskje litt rart det og.
Og hun og venninna hennes, de så på meg, på Svelvikdagene, i 1989, like før jeg flytta til Oslo.
Og jeg så på dem og da.
Men jeg var der sammen med søstra mi og Cecilie Hyde da, så det ble ikke til at jeg prata med dem, utafor Kafeteriaen der.
Jeg kjeda meg, og prøvde vel kanskje å få litt oppmerksomhet, fra hun Cecilie Hyde osv.
For hun og søstra mi, dem var ikke kanskje så kule lengre, ovenfor meg, på den tida der.
Og jeg hadde en sånn genser, som jeg vel hadde fått av Haldis, med snøring i livet da.
Og da hadde jeg kjeda meg, og bundet opp en sånn røykpakke i den snøringa, så det så nok ganske dumt ut da.
Men jeg prøvde vel å være kul, eller noe, siden jeg røyka osv., men det var nok bare dumt ja.
Men men.
Så kanskje det var det dem reagerte på.
Det virka på meg, som om dem reagerte enten på det med røykpakka, eller på søstra mi og Cecilie, som jeg hang sammen med der.
Jeg ville nok ikke klart å fått med Pia og Cecilie bort til Sola og venninna, utenfor inngangsdøra til Kafeterian der.
Så jeg sa ikke noe til søstra mi og Cecilie.
Jeg sa ikke sånn, ‘Å der er Kristin Sola og venninna fra Sande’.
Neida, jeg sa ikke noe.
For jeg trodde ikke at søstra mi og Cecilie kjente dem.
For søstra mi gikk på allmenn, første året, og hadde gått på ungdomsskolen, de to årene jeg gikk på Sande.
Og Cecilie hadde gått på Helse og Sosial, tror jeg, og en annen linje.
Hun hadde vel gått to førsteår, tror jeg.
Før hun muligens begynte på en tredje linje.
Men men.
Hun Cecilie, hun huska jeg fra en eksamen, andre året på Sande videregående.
Altså ca. et halvt, eller et år, før hun bodde en del oppe hos meg, da søstra mi flytta dit, rundt jula 1988.
Det var fordi, at på eksamen, så skulle vi sitte annenhver rekke, med handel og kontor og helse og sosial-elver da.
Og da begynte hun Cecilie, å være skikkelig breial.
Hun sjekka opp en i klassen min.
Det var i første klasse det her.
Så det var i 1986/87.
Så jeg visste hvem hun Cecilie var, før søstra mi ble kjent med henne, et år eller to seinere.
Hun Cecilie Hyde da, som hun het, hun sjekka opp han Tønsberg-karen i klassen min.
(Det var to sosser fra Tønsberg, Steinar og en som het Eier til etternavn vel, som ikke kom inn i Tønsberg da, antagelig, men gikk på skole i Sande, ganske mange mil nord for Tønsberg, kanskje 4-5 mil).
Og da hadde han Eier, tror jeg han het, skikkelig soss, med bakoversveis, og vel bleika eller stripa hår kanskje.
Han hadde da sagt noe til eksamensvakta.
Så begynte hun Cecilie, å si noe tilbake da.
Eller om det var Cecilie som klagde til vakta.
Kanskje hun ville ut og røyke, eller se på jukselapp, eller noe.
Så sa han Eier noe tilbake da.
Så sa hun Cecilie, at ‘du er ganske søt du’, til han Tønsberg-gutten da.
Så hun var ganske breial hun Cecilie, og lagde masse oppstyr, under eksamen, og sjekka opp gutter under eksamen og.
Krangla med vaktene og sjekka opp gutter.
På eksamen eller tentamen, eller hva det var.
Så sånn var det.
Så derfra kjente jeg henne.
Men jeg vet ikke om hun huska det, da hun ble kjent med søstra mi, at jeg satt i det samme klasserommet da.
Hvem vet.
Men men.
Så jeg bare så litt tilbake på hun Sola og hun venninna da.
Men jeg gikk ikke bort til dem.
For jeg ville ikke at søstra mi og hun Cecilie, skulle bli kjent med dem.
Eller, jeg orka ikke å prøve å dra med søstra mi og Cecilie, bort til Sola og venninna da.
For dem var ganske sånn egenrådige, både søstra mi og Cecilie da.
Og litt sånn rastløse, mener jeg å huske, den dagen.
Så vi gikk vel ikke like bra sammen da, som da de nettopp hadde flytta inn hos meg, så vi hang vel mest sammen av gammel vane, vil jeg si.
Så jeg lot bare Sola og venninna stå der ifred.
Mens jeg hang med søstra mi og Cecilie da.
Jeg bare så litt tilbake på dem, og lurte på hva det var som Sola reagerte på.
Hun prata om meg, eller søstra mi og Cecilie, til venninna si da, det husker jeg.
Men men.
Men jeg vil si det var tre rare ting med hun Kristin Sola.
Det var at hun lo da jeg hadde den opplesinga i norsk-timen, som gikk på norsk muntlig karakteren.
Det var at hun henta det skjema for meg, av en eller annen grunn.
Og det var at hun visste at jeg hadde bodd alene siden jeg var ni år, enda jeg bodde på Berger, sikkert over to mil fra Kleiverhagan.
Men men, man kan ikke skjønne alt.
Så hva disse rare tingene kom av, det vet jeg ikke.
Men man kan lure kanskje.
Kanskje hun bare skulle være grei.
Hm.
Jaja, hvem vet.
Det er vel kanskje ikke så greit, å le sånn i norsktimen da.
Men men.
Men kanskje hun ikke klarte å styre seg da, det er mulig.
Jeg får heller prøve å tenke mer på hvordan det her kan ha hengt sammen.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på noe mer morsomt, om de Svelvik-jentene som havna i klassen vår, fra Berger, på Svelvik ungdomsskole da.
En dag, i åttende klasse, var det kanskje, så dukka plutselig Jeanette Aulie, eller hva hun het, fra Svelvik som sagt, opp i gangene på ungdomsskolen, travende rundt med en svær agurkformet dildo, som var sånn, at det var en vanlig dildo inni agurken da.
Og da var det visst en ungdom fra Svelvik, som hadde vært i syden, eller noe.
Og da han kom hjem, så hadde han med to sånne ganske svære dildoer, mener jeg å huske, til hun Jeanette Aulie og Line Nilsen i klassen da.
Var det noen som fortalte.
Men hvorfor hun Jeanette gikk rundt med den her dildoen, i gangene på Svelvik Ungdomsskole, det skjønte jeg ikke helt, hvordan hun tenkte da.
Men hun skulle visst vise den fram til noen i parallell-klassen, eller noe.
Noe sånt.
Og på den tida her, på midten av 80-tallet, så var det ikke vanlig for eksempel, at VG og Dagbladet reklamerte for dildoer, og sånn, sånn som de gjør nå.
Nei, det var nok bare Porno-Hagen omtrent, som kunne ha funnet på det, rundt 1985 osv.
Så jeg husker jeg stussa på det her, at hun Jeanette var så frigjort, at hun gikk rundt og viste fram svære agurk sexleketøy, i friminuttene på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg aldri helt klarte å skjønne hvordan hun kunne klare det og samtidig ikke være flau, eller tenkte over at det skulle være noe rart.
Siden jeg fikk bare 4-ere og 5-ere 2. året på Sande, så var jeg en av de ti beste, som søkte til Buskerud, fra Vestfold fylke, skoleåret 1988/89.
Så da kom jeg inn på skole i Drammen, Gjerde VGS., som ligger i Buskerud, selv om jeg bodde på Bergeråsen i Vestfold.
Så da fikk jeg busskort fra Drammen i Buskerud til Bergeråsen i Vestfold.
Og da husker jeg at søstra mi, Pia, ble litt misunnelig vel.
For hun var så glad i å dra inn til Drammen, på diskotek og sånn.
Så hun tror jeg faktisk kjøpte månedskort noen ganger.
Men da hadde jeg busskort da, som jeg også brukte etter jobben på CC noen ganger, selv om det egentlig ikke var lov.
Men lærer Karlsen hadde gitt oss noen skjema, hvor det stod at vi hadde vært på klassetur, på noe datamesse osv. da, så da slapp man å betale på bussen da.
For jeg gikk på datalinja i Drammen, siden jeg var så glad i å programmere osv., på begynnelsen av 80-tallet.
Og datalinje hadde de ikke i Sande da.
Men jeg likte meg egentlig bedre i Sande, hvis jeg skal være ærlig.
For man kan se at jeg fikk 6-er og 5-er i matte.
Mens på Gjerde, så fikk jeg 2-er.
Det var så ustrukturert undervisning der syntes jeg.
Men de folka i Drammen var vant til han læreren fra før da, men jeg hadde så mye jobb og alt mulig, så jeg fikk ikke med meg alt.
Og Magne Winnem skulle absolutt ha meg med på Gulskogen senteret, i en mattetime eller to og.
Så hva det var for noe, kan man jo lure på.
Men men.
Takk til Sande Videregående ihvertfall!
Nå skal jeg ringe til Drammen.
Men jeg kan ikke ringe Gjerde VGS, for den skolen er nedlagt, så jeg får finne på noe.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Som man kan se, så fikk jeg også beste karakter, A, i matte, på HiO:
Og på ungdomsskolen, i 7. og 8. klasse, så hendte det også at jeg fikk S i matte, i karakterboka.
Mens i 9. klasse fikk jeg bare M.
For da ble jeg så mye mobba, så jeg ble litt skolelei, og måtte fokusere meg mest på å bare komme gjennom skoleåret, for det var så ille, at det var ingen i klassen som prata med meg på over et halvt år, eller hva det var.
Etter noe sitte på fanget-episode.
Når Odd Einar Pettersen, etter signal fra Ditlev og Geir-Arne satt seg på fanget mitt, i hele friminuttet.
Som man ser på 2. klasse videregående vitnemålet, så fikk jeg 5 i gym.
Og jeg spilte fotball og sånn under oppveksten.
Men, jeg fikk ikke i meg nok ordentlig mat da.
Farmora mi på Sand, hu lagde sånn som ertesuppe, risengrynsgrøt, stekte pølser og sånn.
Men ikke så mye kjøttdeig-retter, og biff det var hun ikke vant til å lage.
Og på Bergeråsen spiste jeg bare Pizza Grandiosa.
Så jeg var tynn da, med litt mage, fra alt potetgullet og colaen jeg kjøpte da.
Så jeg klarte ikke å dytte bort Odd Einar, som sikkert veide 90 eller 100 kg, i 9. klasse, siden han var vel fullvoksen allerede i 7. klasse, hvis jeg husker riktig.
Da dukka han plutselig opp i klassen, fra Nord-Norge vel(?), og var dobbelt så stor som alle de andre.
Jeg følte meg så ydmyket, av at han satt på fanget, nesten som en stor dame, har jeg skrevet på bloggen tidligere.
Så jeg tok bare bussen hjem.
Og da måtte jeg ned på lærerværelse for å prate med klasseforstander Aakvåg, (eller hvordan man skriver det navnet hans igjen).
Og da sendte meg til ei som het Enger, som var sosiallærer, eller et eller annet rart.
Og jeg forklarte da, at jeg hadde sett at Ditlev og Geir Arne, ga ‘startsignal’ til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.
Og da begynte en sånn kampanje da, om at jeg hadde jugi, eller noe.
Ditlev og Geir Arne følte seg urettferdig behandlet, for jeg hadde sagt at de var med på det.
Og det så jeg med mine egne øyne, at de liksom ga startsignal, til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.
Så det her tror jeg må ha vært noe de tre hadde planlagt på forhånd.
Men da spredde spesielt Ditlev og Geir Arne løgn i klassen da, om at de ikke hadde vært med på det, og at jeg var blitt sinnsyk og sånne ting.
Hvis jeg husker det riktig.
Så da prata tilslutt ingen med meg, omtrent i det hele tatt, i klassen, resten av skoleåret, omtrent.
(Men jeg kjente noen i bordtennis valgfag klassen da, Kenneth Sevland osv., fra parallellklassen da.
Så i de timene så var jeg vanlig).
Men i klasserommet så var jeg utstøtt da, må jeg vel si.
Men jeg skjønte jo det, at vi gikk i 9. klasse, og at ungdomsskolen snart var ferdig.
Det var mye derfor jeg ville gå handel og kontor og, for da slapp jeg mye av de gutta i klassen, som var ganske kjipe og/eller mobba da, vil jeg si.
For ingen av gutta fra Berger, gikk handel og kontor, untatt meg.
Så på videregående, så var det nesten aldri noen som mobba meg.
Så sånn var det.
Og jeg skulle jo også til Weymouth, på språkreise, med han Kenneth Sevland og noen andre folk fra parallellklassen, fra Svelvik da, etter 9. klasse.
Og jeg levde vel mye på at jeg hadde vært i Brighton, på språkreise, sommerferien før 9. klasse.
Så jeg dreit egentlig i folka i klassen.
Jeg brydde meg ikke om hvordan dem oppførte seg.
For jeg planla å ta videregående, å så begynne på BI, i Oslo, etter ønske/råd fra faren min da.
Så jeg planla å dra bort fra Berger.
Så den mobbinga, den tok jeg ikke så seriøst, for jeg visste at jeg kom til å flytte vekk uansett.
Så jeg bare beit sammen tenna, og kom meg gjennom det, og tok det ikke så personlig egentlig.
Jeg så mer framover.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg har nesten alltid fått beste karakter i matte.
Eller nest beste.
Aldri G eller 4 eller C.
Alltid M eller S, 5 eller 6, A eller B.
Men ikke i Drammen.
Da fikk jeg 2(!)
Og det er ikke bra for 6 er beste karakter.
Så jeg strøyk nesten.
Så grunnen til at jeg skriver dette PS-et, var om det kunne ha vært noe muffens i Drammen(?)
Noe ‘mafian’-muffens f.eks. med matte valgfag-læreren(?)
For jeg synes han var så surrete, og ustrukturert.
Og han retta prøvene mine så strengt og.
Pga. noe bageteller, så fikk jeg mye færre poeng da, enn jeg syntes jeg skulle ha selv.
Og han var ikke noe sånn hyggelig og høflig heller, synes jeg.
Eller jeg likte ikke han som person, og heller ikke måten han underviste på, eller retta prøvene på.
Så jeg vet ikke om hva det kan ha vært som foregikk der.
For han virka veldig avholdt, av Torgills, kollegaen min fra CC Storkjøp, som også gikk i den matte-valgfag klassen, og som hadde hatt han som lærer de to foregående årene også vel.
Som mange av de andre der vel.
Mens Andre Willassen, i klassen, fra Røyken, han skjønte ikke noe av den matten.
Så han læreren ødela mye for mattekarakteren til oss, som ikke var fra hans gamle klasser, vil jeg si.
Og det virka som at han kanskje favoriserte sine gamle elever da.
Han pirka ihvertfall kjempemye på mine prøver da.
Og det pensumet der, det året, er vel mye av det samme, som første året på HiO, i Diskret Mattematikk, hvor jeg fikk karakteren ‘A’, uten så innmari mye strev og pugging egentlig.
Men men, det er kanskje bare jeg som var sløv av for mye CC-jobbing og programmering i datasalen, det er mulig.
Så sånn var det.
PS 3.
Og man kan se, at i 2. klasse videregående, så fikk jeg bare 4, i norsk muntlig.
Men jeg lå egentlig ann til en 5-er.
Men vi hadde ei jente i klassen, som het Kristin Sola, fra Sande, eller Kleiverhagan, eller noe sånt noe.
Og hun begynte å le så mye, da jeg skulle lese noe greier i norsk timen da, som gikk på muntlig karakteren.
Så da ble jeg litt flau da, for hun lo av meg, som om jeg hadde sagt noe morsomt da.
(Men jeg tror egentlig ikke at det var noe ‘mafian’-greier, eller noe, med henne da, hun var vel bare litt spesiell).
Noe sånt.
Og da sa Samland det, at da fikk ikke jeg så bra karakter i norsk muntlig da, fordi hun Kristin Sola hadde ledd så mye da, og ødelagt for meg, når jeg skulle hatt ro til å lese noe greier på Vågå-dialekt, eller hva det var.
Så leste jeg ‘lik-skrotten’, istedet for ‘lik-skjorten’ da, siden hun der Kristin Sola lo så mye da.
I noe dikt i norskboka da.
Så sånn var det.
Så derfor fikk jeg ikke 5 i norsk muntlig da.
Men jeg ga egentlig søren i det, for jeg hadde så bra karakterer jevnt over liksom, med bare 4-ere og 5-ere, det året.
Så om jeg fikk 4 eller 5 i norsk muntlig, det ga jeg egentlig faen i, jeg gadd ikke å krangle noe med Samland, som var norsklærer pga. det, jeg gadd å nedverdige meg til å be om å få lese på nytt, eller noe.
For jeg var vel litt snobbete.
Jeg var vel vant til å være best eller nest best i klassen, på ungdomsskolen.
Så folk trodde vel kanskje at jeg skulle ta tysk i valgfag på ungdomsskolen, og gå allmenn.
Men jeg var jo vant til å bo aleine og sånn, og jeg var mye deprimert og sånn, under oppveksten.
Så jeg valgte å kutte ut noe av de kjedeligste skole-greiene, som tysk og allmenn-linja osv.
For da, så kunne jeg drive med bordtennis og sjakk, som var rimelig fritt og sånn, og også gå på handel og kontor, som var ganske enkelt synes jeg.
For jeg kunne kontorarbeid og data fra før.
For jeg hadde hatt data hjemme i mange år, og jobbet en del med kontorarbeid, i firma til faren min da.
Og leika på kontoret i huset til Ågot og Øivind, på Sand, da jeg var yngre da.
Så jeg behøvde nesten ikke å konsentrere meg så mye, på Handel og Kontor.
Unntaket var kanskje rettslære, som var ganske kinkig i starten.
Men jeg tok meg sammen, og fikk en 4-er der og.
Og hun lærerinna der, var ganske streng, og faget var uvant for oss.
Vi måtte bla i lovsamlinger osv., og tyde noe kronglete språk, som stod i kjøpsloven og forskjellige lover, husker jeg.
Men da tok faktisk hun lærerinna, og kopierte opp min besvarelse en gang.
Og ga til en parallell-klasse, på Sande videregående.
For hun lærerinna, hun syntes at jeg forklarte lovene så bra, i besvarelsen min, på prøven, på et språk som var lett å skjønne da.
Så hun kopierte opp min prøve til en klasse som kom i rettslære til eksamen, eller noe.
(Men jeg fikk fortsatt bare 4 i karakter på prøven da, selv om jeg syntes jeg hadde gjort det bra da).
Men jeg lå ann til en 3-er i starten, tror jeg, så jeg fikk være fornøyd med at jeg fikk en 4-er da.
Jeg hadde ikke så mye sjangs til å få bedre i standpunkt-karakter, men jeg syntes jeg kunne fått bedre på den prøven da kanskje.
Siden hun lærerinna kopierte opp besvarelsen min, og delte den ut i en annen Handel og Kontor-klasse.
Men men.
Markedsføringsfaget, var et kapitell for seg.
Det var en ganske ung Sande-gutt, som var kommet hjem fra markedføringsstudier, ved BI eller NMH, eller hvilken skole han gikk på.
Og han ga 5-er til de peneste damene i klassen.
Lene Andersen og ei mørkhåra ei, som dreiv parfymeri, i Sande.
Men på eksamen, så fikk Lene Andersen 2, sa hu til meg.
Jeg fikk 4 på alle prøvene, hele året, mener jeg å huske.
Og fikk også 4 på eksamen da.
Så han læreren, han tror jeg ikke fikk fortsette som markedsføringslærer, for han hadde nok favorisert de peneste damene i klassen muligens.
Selv om jeg tror at det kanskje kan ha vært noe tull, siden Lene Andersen fikk 2 også, det er mulig.
Jeg gikk ved siden av henne, da hun leste at hun fikk 2 på eksamen, og da var hun ikke blid da.
Men det skjønner man jo.
Men jeg prøvde å roe henne ned, men jeg tror hun klagde, så det er mulig hun fikk bedre karakter.
Ei i klassen fra Sande, (eller hun var kanskje i parallellklassen da(?)), som jeg ble kjent med litt første året, det var ei som hette Mette Holtet, eller noe, tror jeg.
Og hun syntes det var morsomt, at de pene damene som fikk 5 i standpunkt, fikk 2 på eksamen.
Jeg tror begge de to, Lene Andersen og hun pene, mørkhåra, som dreiv parfymeri i Sande, fikk 2 på eksamen.
(Hun hadde i bilulykke hun som dreiv parfymeriet, eller noe.
En bil hadde kjørt i feil felt, i fylla, eller noe, og hoppa over en bakketopp, og havna oppå bilen hennes, mellom Sande og Drammen, var det vel.
Så derfor gikk hu på skole igjen da, enda hun var litt eldre enn de fleste andre i klassen da.
Men hun var hyggelig og sånn, syntes jeg, jeg fikk sitte på til Drammen noen ganger, for faren min jobba der da, så jeg pleide å dra inn dit, og kjøpe datagreier og sånn, i byen da.
Og hun og jeg pleide å ha jukselapper, noen ganger, på prøver, for vi satt ved vinduet.
Det var vel på sos-øk prøvene, tror jeg.
For han gikk for å være litt spesiell han sos-øk læreren da.
Damene i klassen likte ikke han, tror jeg, så en gang så ropte venninna til Lene Andersen på meg, istedet for han læreren da.
Ei som het Elin fra Nesbygda vel.
Men da hadde Øystein Andersen, fra Lørenskog, sneipa en røyk i handa mi.
Så jeg hadde arr på hånda.
Og det likte visst ikke hun, tror jeg.
Hun reagerte ihvertfall på det, så jeg bare gikk og satt meg igjen.
Jeg var ikke så selvsikker ovenfor jenter, egentlig da jeg var på den alderen.
Selv om det var veldig mange pene damer i klassen da.
Men jeg prøvde å oppføre meg bra da, men jeg hadde ikke så bra selvtillit, etter all mobbinga på ungdomsskolen, så det var ikke sånn at jeg trodde at jeg hadde noe sjangs på noen av de fine damene i klassen, for eksempel.
Jeg tenkte nesten ikke sånn på dem, jeg bare beundra de pene damene, må man vel si, men jeg trodde ikke jeg hadde noe sjangs på så pene damer egentlig.
Selv om jeg gikk greit overens med noen av folka og damene i klassen.
Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.
Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.
Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.
Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.
Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.
Ni og et halvt da.
Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.
Eller muligens våren 1981.
(For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).
Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.
Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.
For faren min bodde hos Haldis da.
Det var om sommeren det her, husker jeg.
Så om det var sommeren 1981 kanskje.
Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.
Enten det, eller våren 1981 vel.
Noe sånt.
Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.
Eller hos søstra til Tone.
Noe sånt.
Men Lene var hos meg da.
For faren min bodde jo nede hos Haldis.
Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.
Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.
Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.
Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.
Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.
Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.
Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.
Et artig tegneserie-album da.
Og Lene klarte å lese.
Så jeg lot henne lese det albumet.
Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.
Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.
Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.
Så det var nok sommeren.
Så satt jeg opp plakat.
‘Lykkevann 1 krone’.
Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.
Og da kjøpte hun et glass ‘lykkevann’ da, eller ‘lykkeserum’, eller hva det het.
Men det virka nok ikke.
Det var bare vann med opphakka suketter i.
Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.
Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.
Men hun kjefta ikke da det ikke virka.
Så sånn var det.
Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.
Det husker jeg enda.
Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.
Men men.
Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.
Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.
For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.
Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.
Da kunne jeg bare tegnet for ‘mamma’ eller om det var ‘pappa’.
Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.
Eller om det var på tuppen av nesa.
Noe sånt.
Og det betydde da mamma eller pappa.
Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.
De skulle komme hjem en søndag.
Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.
Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.
At foreldra hennes var borte på Sand.
(Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.
Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.
Så jeg tenkte litt feil).
Så når vi dukka opp der da, den søndagen.
Så var ikke Håkon og Tone der.
Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.
Så da var jeg litt dum.
Men sånn er det.
Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.
Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.
Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.
Noen ganger ihvertfall.
Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.
Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.
Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.
For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.
Og jeg lot henne mest være i fred.
Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.
For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.
For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror
(Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.
Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het ‘I ville vesten’, eller noe sånt.
Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.
Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.
Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.
En seng som man kunne vugge da, var det vel.
Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.
Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.
Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.
Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.
For teksten ble speilvendt, naturlig nok.
Og bildet og.
Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.
Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.
Men jeg klarte det nesten, husker jeg.
Så derfor syntes jeg Christell var så dum.
Fem år etter det her, eller noe.
På Bergeråsen, i Havnehagen.
For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.
Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.
For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.
Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.
Og Christell klarte ikke å lese teksten.
Så hun bare skreik ut, ‘hva stod det nå’.
Hele tida, for annenhver setning omtrent.
På en sur måte.
Og da måtte Arne og Haldis svare da.
Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.
Noe sånt.
Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.
Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.
Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.
Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.
Og hun hadde jo faren min og, må man si.
Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.
Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.
For Christell kunne være ganske tøff og.
Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.
Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.
Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.
Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.
Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.
Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.
Men det veit dem kanskje selv.
Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.
Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.
Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.
Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.
Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.
Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.
Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.
Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.
Frem til 1989 da.
Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.
Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.
Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)
Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.
At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.
Og Christell begynte å ta opp dette.
Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.
For da tok jo jeg avstand fra faren min.
Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.
Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.
Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.
Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.
Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.
Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.
Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.
Jeg bodde først i ni år i Larvik.
Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.
Så 15 år i Oslo.
Så snart 5 år i England.
Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.
Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.
Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.
Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)
Her er det noen som sier, at det er lov å tulle, når jeg sjekker søk slik.
Jo, det må man vel si at det er.
Det er vel ikke noen lov som sier at det ikke er lov å tulle, når man søker på Google, det er det selvfølgelig ikke.
Og disse StatCounter-postene, de er mest ment som en slags ‘gimmic’, på bloggen.
Det er lett å få inspirasjon, til å skrive om hva som har skjedd i gamle dager osv., når man ser hva folk søker på, på Google da.
For da er folk tydeligvis opptatt av disse temaene da.
Og noen er kanskje seriøse enn andre, det er mulig.
Men jeg skal kanskje gjøre det litt enklere å kommentere på bloggen.
Sånn at man ikke må ha Blogger-konto, men også kan være anonym.
Det skal jeg se om jeg får ordna.
Så jeg synes det er bra hvis folk er seriøse, og prøver å forklare hva som foregår i Norge, for jeg får jo ikke rettighetene mine der, så det er tydelig at noe er galt da.
Og det er jo egentlig hovedtemaet, på denne bloggen, ‘hva er galt i Norge’.
Så hvis noen ikke tuller, så er det kjempefint.
Men men, vi får se.
Noen sier at jeg giftet meg med Christell i 2004, men det er ikke sant dessverre.
Jeg har aldri vært gift med noen.
Og hun Christell gifta seg med en svenske, Mathias fra Stockholm, ifjor.
Han driver et hagefirma, i Stockholm, hvis jeg har forstått det riktig.
Og kjører grønn BMW, mener jeg å huske, fra jeg kjørte opp til bryllupet til broren til Christell, Jan Snoghøj, (eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook), på Geilo, i år 2000, var det vel
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, noen sier at jeg har vært tigger i Oslo.
Men det er ikke riktig dessverre.
Jeg har alltid jobba, mens jeg har bodd i Oslo, bortsett fra det første året, men da fikk jeg studielån, for da studerte jeg på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.
Og jeg var mye på byen, på torsdagskvelder og i helgene, og også på hverdager, for jeg måtte bytte buss, ved Oslo City, for å komme meg til skolen, fra Abildsø.
Og der jeg bodde, så tålte ikke kona, i etasjen over, matlukt, så jeg spiste på Burger King og Maliks og sånn.
Så jeg ble ganske ofte utsatt for tiggere.
Så jeg lærte at jeg bare måtte overse de.
For det er så mange tiggere i Oslo.
(I Drammen, (hvor jeg gikk på skole året før jeg flytta til Oslo), der var det ingen tiggere, som jeg kan huske ihvertfall.
Så det var en stor overgang for meg, å flytte til Oslo, med tiggere, sprøytenarkomane, innvandrergjenger og alkoholikere omtrent overalt, må jeg si).
Så sånn var det.
Jeg, var jo fra et lite sted, Bergeråsen.
Og der var det sånn, at hvis man gjorde noe galt, så viste nok farmora mi det, før middagstid, dagen etter, omtrent.
For det var et nettverk av såkalte ‘sladrekjærringer’ da, som opererte, på det stedet.
Så jeg var vant til det, at jeg alltid måtte tenke meg om, før jeg gjorde noe.
En gang dro jeg og Christell og Gry Stenberg og Tom-Ivar i klassen, til Svelvik.
Og da måtte Tom-Ivar låne penger av Christell og Gry og søstra mi.
Og da fikk jeg høre det av farmora mi dagen etter, at det var helt fælt, så jeg fikk kjeft for det.
For da hadde det sitti ei ‘sladrekjærring’ på bussen da.
Så sånn var det.
Men, jeg var litt fæl til å rappe i butikker.
I Larvik og Oslo og sånn.
For jeg hadde ganske mye innestengte aggresjoner og sånn, siden jeg måtte bo aleine og sånn, på Bergeråsen.
Så jeg rappa ting i matbutikker og bokhandlere og sånn, og skøyt fugler med luftgevær, for å avreagere på at jeg ble mobbet og måtte bo alene og sånn da.
Men, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå er jeg såpass gammel, så nå må jeg slutte med sånn stjæling, og sånn.
Så da slutta jeg med det, og jeg slutta omtrent helt med å snike på trikken osv., da jeg var sånn 20 år.
Så etter det, så har jeg prøvd å oppføre meg voksent.
Så tigging, det var omtrent det siste jeg ville ha funnet på å gjøre, da jeg bodde i Oslo.
Jeg kunne nesten ikke gå ut på byen, uten å treffe tidligere matvareforretning-kolleger, fra OBS eller Rimi.
Så jeg måtte alltid tenkte på hvordan jeg oppførte, og ikke bli for full og sånn, spesielt etter at jeg begynte som butikksjef.
Så det var litt døvt, husker jeg, jeg husker jeg savnet sånn det var, det første året jeg bodde i Oslo, at jeg ikke kjente noen i byen.
Det var en fordel, syntes jeg, hvis jeg gikk på byen for å prøve å treffe damer f.eks.
Etterhvert, så turte jeg nesten ikke gå på byen for å sjekke damer, for det var så flaut hvis jeg ble ferska av kolleger i Rimi osv.
Så derfor prøvde jeg ofte å få med broren min på byen, for da syntes jeg ikke det var så flaut, hvis jeg var på byen sammen med han, for det var liksom greit å gå på byen sammen med broren sin, tenkte jeg da.
Men han saboterte meg litt, hvis jeg prøvde å sjekke damer, så det var heller ikke noen suksessfull løsning.
Så sånn var det.
Men det kan være at noen sier at Erik, broren til Axel, tigger i Oslo.
Det kan være.
For Axel har også en stebror, som heter Erik Ancona Holter, tror jeg.
Men det er altså ikke meg.
Han er et par år eldre enn meg, og han har jeg sett tigge i Karl Johan.
Det er den yngste sønnen til Mette, ste-moren til Axel.
Men han kjenner ikke jeg så bra.
Og jeg er altså ikke Erik Ancona Holter, jeg er Erik Ribsskog.
Og jeg kjente ikke halvbroren min Axel, så bra, før jeg flytta til Oslo.
Jeg bodde jo hos mora mi, i Larvik, da han ble født, i 1978.
Men jeg flytta til faren min, i Svelvik, i 1979.
Så jeg traff omtrent bare Axel, i ferier osv., før jeg leide et rom hos dem, Arne (faren til Axel), Mette og Axel, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg jobbet på OBS Triaden, i Lørenskog.
Men selv om sønnen til Mette, som er stemoren til Axel, men ikke i familie med meg.
Selv om han, Erik Anonca Holter, tigger i Karl Johan, så betyr ikke det at jeg har gjort det.
Det har jeg nemlig aldri gjort.
Jeg har aldri tigget der, eller noen andre steder.
Det ville vært under min verdighet, for å si det sånn.
Og jeg har heller aldri vært blakk.
Jeg passer på, at lønninga rekker, fra en lønningsdag, til neste, så det aldri vært aktuelt, for å si det sånn.
Men jeg har ikke bare sett Erik Ancona Holter tiggende i Karl Johan.
(Jeg ga han til og med en tier).
Neida, jeg har også sett søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, tiggende i Karl Johan.
Det var i bursdagen til Magne Winnem, da han bodde i en Rimi-leilighet, ovenfor Rimi Nylænde, på Lambertseter.
Det var året før jeg dro i militæret, mener jeg å huske.
Altså skoleåret før jeg dro i militæret.
Jeg tenkte i skoleår da, siden jeg studerte, og førstegangstjenesten min fulgte også skoleåret, fra juli 1992, til juni 1993.
Så sånn var det.
Så det her var nok i januar 1992.
Da var det bursdagfest hos Magne Winnem, i Nylænde, på Lambertseter.
Det var meg, og Tim Jonassen og Andre Willassen, fra skolen i Drammen.
Gjerde videregående, 3. året.
Vi var russ sammen da.
Også var det en fra Oslo Unge Høyre, en litt snobbete/sossete kar, som Magne kjente, for han var en del på Unge Høyre-møter osv.
Også var det en distriktsjef, eller noe, fra Rimi.
Pluss Magnes da ganske nye dame, Elin Winnem, heter hun nå, fra et sted like ved Kongsvinger der, som heter.
Hm., noe på S.
Samme det.
De hadde vel nettopp flyttet sammen, mener jeg å huske, og flyttet like etter til en større leilighet i General Ruges vei, eller noe, på Nordstrand, var det vel.
Men men.
Så tok vi t-banen ned til byen da.
Søstra mi hadde da bodd i Oslo, to år mindre enn meg.
For hun flytta også til Oslo etter videregående.
Men ikke for å studere.
Neida, hun skulle bo i kollektiv, sammen med noen jenter og gutter fra Røyken, i Gamlebyen.
Og farmora vår, Ågot, hadde sagt at hu var sliten av Pia.
Så jeg syntes det var greit.
For hu fikk visst ikke lov å bo hos Haldis og dem heller, etter den aborten hun hadde, eller hva det var.
Eller om det var søstra mi som ville flytte.
Så jeg skjønte det sånn, at søstra mi hadde ikke så mange andre steder å bo.
Så sånn var det.
Så søstra mi flytta altså til Oslo, sommeren 1991.
Og dette her var ca. et halvt år seinere da.
Jeg pleide å dra å besøke søstra mi, i kolletivet, i Gamlebyen.
Men en gang jeg dro dit, så var de så rare.
Jeg måtte stå på gangen der, i 10-15 minutter.
Jeg ringte på.
Så sa de, Pia det er broren din.
Også skjønte jeg at de gjorde noe, også måtte jeg vente i 10-15 minutter, til de var ferdig med noe greier da.
Og ingen forklarte noe om det.
Så det var litt rart.
Så om det var noe narkotia-orgie de hadde,
(for hun Monica, eller Monika, Lyngstad, som også bodde der, hun viste meg seinere en vekt hun hadde, som hun brukte når hun solgte hasj.
Og da de flytta fra Christies gate, i 1993, så viste de meg også en vannpipe, som de hadde lagd av en 2.5 liters saftflaske vel, som de hadde dryppet stearin på osv.).
Så det kunne ha vært noe hasj-greier.
Hvis det ikke var noe slags sex-orgie, eller noe, som de hadde da.
Hva vet jeg.
Men det ble litt rart da.
Etter den episoden der, så dro jeg ikke så ofte, å besøkte søstra mi der nede, i kollektivet til de Røyken-folka, i Gamlebyen, for jeg følte meg litt uønsket da.
Og jeg hadde også studier på datahøyskole og butikkjobb på OBS Triaden, å passe på.
Men på bursdagen til Magne, så møtte jeg og resten av bursdagsselskapet, som skulle ut på byen for å feire bursdagen til Magne da.
Vi møtte Pia, og Glenn tror jeg, en lyshåret gutt fra Røyken, som tagg i Karl Johan.
Og da ga jeg han gutten fra Røyken noen mynter da.
Pia var aggresiv, og ‘slavedrev’, han Glenn, eller hva han het.
Så hun hadde en streng og truende tone, som jeg husker det, overfor han gutten fra Røyken.
Som jeg overhørte at hun Monica Lyngstad sa, at også hadde måttet begynne å selge platesamlingen sin, for å få penger.
Så det virket nesten om at Pia kontrollerte han lyshårede gutten fra Røyken.
Så om Pia var Illuminati-sjefen hans(?)
Kan det ha vært sånn.
Hun hadde ikke så fin tone mot meg heller.
Og de andre folka i selskapet, de bare sa ‘fy faen’, eller noe sånt, og forsvant vekk.
Men jeg tenkte jo først at dette var bare noe fylle-tulling, fra Pia og han kollektiv-samboeren hennes, fra Røyken.
Men de andre i følget, de reagerte sånn at de bare forsvant, fort som fy.
Og ingen ville vente på meg, sa Elin Winnem seinere.
Bare Magne, og ikke Tim og ikke Andre og ikke unge-høyre lederen eller Rimi-distriktsjefen.
Ingen av de andre brydde seg om meg, men de ville gå til et annet sted, uten å vente på meg da.
Så kanskje de skjønte mer, av hva som foregikk, rundt den tigginga til søstra mi, og han gutten fra Røyken, enn jeg gjorde.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Så stebroren til halv-broren min Axel, Erik Ancona Holter, eller Erik Holter, eller Erik Ancona, eller hva han heter.
Han har tigget i Oslo.
Og søstra mi har vært noe slags slavedriver for en gutt fra Røyken, i 18-19 års alderen, som har tigget i Oslo.
Men jeg har altså aldri tigget i Oslo, eller vært fristet til å gjøre noe sånt.
Sånt tullball, har jeg nok alltid holdt meg for god til.
Det er kanskje fordi, at jeg var så mye hos farmora mi, Ågot Mogan Olsen, på Sand, under oppveksten.
Mens søstra mi, hun var mest i huset til Haldis, og nesten aldri borte hos Ågot, før hun flyttet dit som 17-18 årig.
Så jeg har nok fått en mye mer gammeldags oppdragelse.
Eller jeg var jo ganske selvstendig, da jeg flytta til Berger, som niåring.
Jeg var vant til å handle for mora mi, i hele Larvik, etter at broren min, Axel, ble født, i 1978.
Så, jeg var ganske selvstendig og voksen for alderen, vil jeg si.
Men jeg fikk jo mye innflytelse fra farmora mi da.
At hun sa hva som var rett og galt og sånn da, og vi prata om alt mulig da, for jeg spiste jo middag der på Sand, etter skolen osv.
Så da prata vi om tilstanden i familien osv. da.
Og om ting som skjedde på skolen noen ganger osv.
Selv om jeg holdt mesteparten av de problemene for meg selv, for jeg syntes det var dumt å bry andre med de tulleproblemene der.
Så sånn var det.
Men da fikk nok jeg en mye mer gammeldags oppdragelse, eller oppvekst da, enn søstra min, som vel gjorde som hun ville kanskje, i huset til Haldis, uten at noen fortalte henne, at det var litt galt og det var litt mindre galt og sånn da.
Så derfor tenker jeg nok mer sånn, at det er galt å tigge i Karl Johan, enn det søstra mi gjør.
Eller om jeg bare tenker sånn automatisk, jeg tenker nå ihvertfall på sånne ting.
Men jeg skjønner det hvis noen vet hvem halvbroren min Axel er.
Og bare har hørt noen rykter, om at jeg ikke får rettighetene mine, av politiet i Oslo da.
Så har de hørt at en som heter Erik Ancona, og er stebroren til Axel, er en litt rabagast, som har vært omtrent i miljøet på plata der vel, ihvertfall ikke langt unna, tror jeg.
Også har de trodd at jeg, halv-broren til Axel, også med navn Erik, var han andre Erik, når de hørte at jeg ble tulla med av politiet, som bare brukte meg som ‘target guy’, rundt halve Europa.
Jeg skjønner jo at folk kan ta feil sånn.
Men jeg har altså jobbet, fra 1990 til 2004, da jeg bodde i Oslo, og så flyttet til Sunderland.
1990: Norsk Hagetidend, Oslo. 1990-1992: OBS Triaden, Lørenskog. 1992-2004: Rimi Munkelia, Nylænde, Bjørndal, Kalbakken og Langhus.
(Og jeg jobba også en del på andre Rimi-er, som Karlsrud osv).
