johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • StatCounter: Nye spørsmål fra personen på Fornebu mm. (In Norwegian)

    StatCounter: Nye spørsmål fra personen på Fornebu mm. (In Norwegian)


    PS.

    Ja, kanskje onkel Runar er noe Halvorsen ja, det er mulig.

    Han ligner ikke så mye på faren min eller han andre onkelen min, Håkon.

    Og Runar flytta jo til Son, i Østfold, mens faren min ble igjen og onkelen min Håkon ble igjen i Vestfold.

    På ferie til Jugoslavia, i 1980, så var det en dag jeg skulle være med onkelen min da, Runar.

    Og ungene hans, Ove og Heidi, som var vel to og fem år yngre enn meg.

    Noe sånt.

    Og da kjørte vi fra Porec(?) på Istra, i nåværende Krotia.

    Til Pula(!), på sydspissen av Istra.

    Der har de et eldgammelt romersk coloseum.

    Som mennesker ser ut som maur fra.

    Så skulle jeg og Ove løpe opp da.

    Det var sommeren jeg fyllte ti, og jeg tror Ove kanskje fylte åtte.

    Men jeg var tynn, som man kunne se i den forrige bloggposten.

    Men faren min kjørte sin egen bil, og Runar og Ove ville at jeg skulle løpe opp.

    Vi kjørte i Gelendewagen til Runar vel.

    Og han skulle absolutt kjøre ned en 30 graders bake, i Pula, utenfor ‘allfarvei’, før vi kom til coloseumet.

    Som han sikker hadde sett på kartet, den bratte bakken, for han annonserte den før vi kom til byen.

    Vinteren før, så satt faren min og Runar blant annet, og kikka på kartet og meg da.

    Og lo og drakk øl, en fredagskveld sikkert.

    Da vi kom opp, til utkikksplassen, på Coluseumet.

    Så var det hull i gulvet.

    Fetteren min lista seg bak meg, merka jeg.

    Som om han hadde tenkt å dytte meg.

    Det merka jeg, at det virka som for meg, det husker jeg enda.

    Så jeg gikk bare til siden, og gikk ikke nærme det hullet i gulvet, som var stort nok i massevis for å dette ned i, og så hundre meter kanskje videre ned.

    Så sånn var det.

    Vi løp opp masse trapper der husker jeg.

    Steintrapper.

    Det var fetteren min og onkelen min som sa at jeg og Ove skulle løpe i forveien.

    Men jeg gjennomskua det drapsforsøket, vil jeg kalle det.

    Så skulle de, Runar og Inger, (Inger er hun fra Sande i Jehovas Vitner).

    Så skulle de si at jeg var en kjedelig kar, så de gikk og subba i museum ved bakkeplan lenge da.

    Som noe slags mobbings.

    Så skulle vi med båttur på fjorden.

    Første turen så fikk jeg ikke brus, selv om Christell og de andre barna fikk det.

    Så møtte vi Runar, og da skulle jeg være med dem igjen, og da fikk jeg Pepsi på båten, var det vel, på havet, utenfor Pula da, av alle stedsnavn.

    Det var noe med en naken jente på min alder, i hagen til den lokale mafiso-familien vi bodde hos også.

    Men jeg trodde det var at hun jenta hadde noen hippie-foreldre.

    For mora til meg og søstra mi, pleide å si at vi var blomsterbarn, og lage blomsterkrans, og la oss gå på noe holmer i nettoen, rundt 1974 kanskje.

    Så jeg tenkte kanskje at dem var hippier lengre i Jugoslavia, i 1980.

    Så jeg gikk bort til Christell i tilfelle hippie-pappaen ble sur hvis jeg kikka for mye på den lokale hippie-jenta.

    Men men.

    Så tror Christell ble voldtatt, det året hun fylte åtte, av de vi leide hos, og ble sengeliggende i dagevis.

    Jeg har skrevet bedre om dette på bloggen tidligere.

    Du som sier at jeg har kommunister i familien.

    Det må være søstra mi det da i såfall.

    Hvem vet.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg har noen bilder av familien min på morssiden.

    Skal jeg se om jeg finner de.

    Det her er bilder som bestemor Ingeborg sendte til meg da jeg bodde i Walton i 2005:

    Her er meg, lengst vekk, etter en ferie jeg var på i London, sommeren 2003 vel, så broren min Axel, og så sønnen til eks-dama vel til onkelen min Martin, Risto, sønn av Grethe Ingebrigtssen og en far fra Finland vel:

    Bestemor Ingeborg, onkel Martin og hans datter Liv Kristin som nå er snart 18 år vel:

    Fra bestemor Ingeborgs 80 årsdag, i Gurvika, (egentlig leir for hjerneskadede folk vel), i Nevlunghavn, i 1997 vel:

    Øverste bilde:

    Meg i blå skjorte, hun jenta ved siden av min kusine Rahel Savoldellis danske venninne, datter av tante Ellens danske venninne, tror jeg.

    Nederste bilde:

    Min søster Pia i turkis kjole.

    Meg i blå skjorte.

    En fra Moss, i Steiner-skolen, tror jeg, i lilla skjorte, (venn av tante Ellen, tror jeg):

    Det her er meg og søsteren min Pia, og bestefar Johannes, og min katt, som var den eneste som bodde sammen med meg i Leirfaret, det var en katt etter Christells katt Susi, og som Christell sa het Kitty, og som faren min fant halvdød på verandaen, høsten etter det her tror jeg, eller høsten et år etter det her, med tarmen ut og kjevebeinet løsna.

    Så kjørte vi til dyrlegen i Sande, som avlivet katta.

    Det her er sommeren 1983, tror jeg:

    PS 2.

    Jeg kom på nå, i tilfelle noen fra Larvik leser.

    Så er jeg egentlig ganske ekspert på Gurvika.

    Da jeg bodde i Jegersborggate, så hadde jeg en kamerat, som het Frode Kølner, og han bodde i Trygves gate, ikke så lange unna Jegersborggate.

    Like ved sykehuset bodde de.

    Jeg tror faren hadde ei hjerneskada søster, eller noe, som bare lå på sykehuset der, stort sett.

    Jeg var med Frode en gang på sykehuset og besøkte hu hjerneskada søstra.

    Så på vei ned, så var det fotball-landskamp.

    Så dro jeg med Frode inn på den avdelingen for sinnslidende da, viste det seg, for å se på Norge mot et eller annet annet land da, i fotball.

    Fotball-landskamper, det var omtrent det kuleste jeg visste da jeg bodde i Jegersborggate.

    Jeg husker Norge spilte mot Skottland, da jeg bodde der, som vel så på TV-en i første etasjen, på rommet til mora mi, tror jeg.

    Noe sånt.

    Eller kanskje det var på radioen.

    Dette var i 1978 eller 79.

    Så ble ei dame litt forstyrra der da, så måtte vi gå.

    Vi måtte bare gi opp, for hu dama blei forstyrra da.

    Så sånn var det.

    Men en gang, så ble jeg med Frode og faren ut til Gurvika, for å hilse på søstra til faren til Frode da, var det vel.

    Det var sikkert sommeren 1979, vil jeg tippe.

    Jeg var ganske mye oppe hos Frode, og jeg kjente faren bra og.

    Han spurte ofte sånn, hva er hovedstaden i Danmark, og sånn.

    Og sånne spørsmål var jeg ganske god på, så jeg fikk nesten alltid best, hvis det var konkurranser med sånne spørsmål.

    Så sånn var det.

    Og da prøvde jeg vel å dra Frode og faren hans, som jobba i e-verket i Larvik, og han en jubileumsversjon av boble.

    Jeg prøvde å dra dem ned til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som bodde rett nede i gata.

    Men det ville ikke faren til Frode.

    Så da fikk jeg ikke sagt hei til Johannes og Ingeborg da.

    Og dem sier at Johannes var kommunist.

    Men han likte ikke tyggegummi på gata, en gang mora vår sa vi skulle kaste tyggegummien.

    For da fant bestefar dem på gata, og kjefta, så mora mi blei flau, for han sa at noen idioter, eller noe, hadde kasta tyggegummi på gata.

    Bare at han hadde et pent språk da, vil jeg si.

    Et dannet språk, morfaren min, Johannes, så han sa nok ikke idioter.

    Han var så dannet, så han holdt noen ganger kåseri, på NRK.

    Det husker jeg.

    Og hvis han fant noen døde svaner, så ringte han til Nybrott, som var AP-avisa i Larvik, før den gikk konkurs på 80-tallet vel.

    Og den abonnerte vi på, akkurat da, så da fikk vi se bestefar på forsida av Nybrott en dag, som jeg skulle på skolen da, med noen døde svaner.

    Og en annen morgen, i Jegersborggate, så var bestefar på radioen, på NRK, og holdt noe kanskje litt tørt kåseri, om et eller annet da.

    Men det var artig å høre bestefar Johannes på radioen da, det husker jeg at jeg syntes, og det så jeg på mora mi og, at det syntes hun var artig og.

    Så sånn var det.

    Og jeg og Frode skulle lage avis.

    Men da tok jeg med den, til bestefar Johannes.

    Og det eneste vi hadde fått lagd, var en vits Frode hadde, som han syntes var artig.

    ‘Pent brukte underbukser, med fartsstriper, selges billig’.

    Jeg hadde aldri hørt det uttrykket ‘fartsstriper i underbuksa’ før, så jeg syntes det var litt sånn folkelig, eller hva jeg skal si.

    Jeg kunne vel ikke det ordet da men.

    Men litt plump da, eller hva det heter.

    Og jeg bare spurte bestefar, i Nevlunghavn, noen dager etter, hva han syntes.

    Og han syntes det var usømmelig, tror jeg var ordet han brukte.

    At noen kunne ta anstøt av det da.

    Så han likte ikke det.

    Så da sa jeg vel det til Frode tror jeg.

    Men jeg tror at hvis bestefar Johannes hadde vært kommunist, så hadde han syntes at fartstriper i underbuksa, at det var bare en artig vits.

    For sånn tror jeg moralen går for å være blant kommunister, i hvertfall.

    At de er sånn, at de ikke er så nøye på sex-moral og sånn, men at kommunist-jentene ligger med alle osv.

    Noe sånt.

    Så jeg tror egentlig ikke at bestefar Johannes var så kommunist, som eliten med Gerhardsen og Stoltenberg, ville ha det til.

    Ifølge han amerikanske privatdetektiven i London da.

    Bestefar ville jo ha bondegård, og han kunne ikke få det, pga. odelslovene i Norge.

    Men da stelte han hagen i Nevlunghavn, sånn at det var den fineste hagen på stedet da, må man vel si.

    Det stod det ihvertfall i Aftenposten.

    Det var en bekk der, og bestefar hadde laget en bro og malt og sånn da.

    Og blomstene var fine da.

    Rododendroer, var det mye av, også i de andre hagene i Nevlunghavn, husker jeg.

    Så, tja.

    Kommunist og kommunist.

    Bestemor Ingeborg, hun var jo fra en adelig og militær og forretnings-familie, i København.

    Det var Gjedde, Heegaard og Nyholm-familene.

    Så hun var jo ikke kommunistisk i det hele tatt, fra oppveksten osv., må man vel si.

    Og de likte å gå turer hver søndag, (kanskje hver dag?), i et par timer minst, til Mølen og sånn.

    Og bestemor svømmer hver vinter, selv om det er kuldegrader omtrent da.

    Til ifjor, eller noe.

    Og de gikk timevis på ski da.

    De var veldig glade i å gå på ski begge to.

    Min stefar Arne Thormod Thomassen, han sa at Johannes pleide å gå på ski, til universitetet i Oslo, fra Skedsmo.

    Arne Thormod dro også med en rar gubbe en dag, som jeg bodde hos dem, på Furuset.

    Jeg bodde hos dem, og leide et rom, skoleåret 1990/91.

    Jeg skal finne den posten nå, den så jeg på en annen blogg:

    http://johncons.blog.com/

    Så jeg tror Arne Thormod var noe ‘mafian’, og at de stod ganske sterkt ute i Skedsmo der og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996, så fikk jeg engang et postkort, til en Ståle Ribsskog, tror jeg.

    Et julekort.

    Veldig pent skrevet, med løkkeskrift.

    Dette var da søstra mi bodde der, mener jeg å huske.

    Så det må ha vært jula 1993 eller 1994 vel.

    (Muligens 1995, men da tror jeg ikke søstra mi bodde der, så 93 eller 94 da).

    Men men.

    Så, jeg studerte jo på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

    Og da hadde jeg konto i Kreditkassen.

    Og en gang jeg gikk dit, så begynte kassereren å granske bankkortet mitt.

    Og det var fordi at der jobba det ei dame som jeg tror het Siri Ribsskog.

    Og hun tror jeg var kona til han Ståle Ribsskog, som hadde bodd på Ellingsrudåsen, før jeg flytta dit.

    Eller hva dem het.

    Hun hadde jeg vel prata med en gang før tror jeg, da hun satt i kassa i banken, hun Siri Ribsskog, eller hva hun het igjen.

    Så sånn er det.

    Jeg så også i en nettavis, da jeg jobba for Arvato sin Microsoft-aktivering, her i Liverpool, i 2005 eller 2006, at en gren av Ribsskog-familien, som bodde oppi Flatanger, eller deromkring vel.

    De fikk problemer med at huset nesten havna i en lakseelv, som gikk forbi huset.

    Pga. noe skred eller noe.

    Så det er vel kanskje en tredje gren igjen av Ribsskog-familien.

    Det er mulig.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da det huset som nesten falt i elva, var på forsiden av VG nett, var det vel.

    Så sa hun Margrethe Augestad, fra Drammen, at, se der da.

    Så det var kanskje litt rart.

    Så forklarte jeg at det var en annen del av familien, som bodde oppi der.

    Så sånn var det.

    Jeg skal ikke si at det var noe i det, men hun agerte litt bemerkelsesverdig noen ganger kanskje hun Augestad, det er mulig, hun hadde også jobba på Rimis hovedkontor.

    Men men.

  • Bestemor Ingeborg er nok noe mafian/Illuminati eller noe sånn. (In Norwegian)

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun er nok ikke en vanlig dame, tror jeg.

    På de runde bursdagsselskapene hennes, så dukker det opp folk fra både England og Tyskland og til og med fra Moss vel.

    Og hun farter også veldig mye over hele verden omtrent, eller i hvertfall Europa.

    Uten at noen vel skjønner hvor hun får pengene fra.

    Men hun har sånn familie-sølvtøy da visstnok, som hun selger nå og da.

    Noe sånt.

    Og en gang jeg besøkte henne i Stavern, sommeren 1990, tror jeg det kan ha vært, altså sommeren jeg fylte 20 år.

    Da hadde noe slags møtings, med noe som så ut som næringslivsfolk, eller butikkfolk, fra Stavern, som gikk i sånne Marin Alpin klær.

    Så hun mormoren min kan det godt være noe lureri med.

    Det ville jeg ikke sett helt bort fra.

    Jeg husker de dreiv og prøvde å bryte meg ned, ved hjelp av søsteren min, som barn, i Nevlunghavn.

    Det var Ingeborg og Johannes og Karen.

    Og søstra mi da.

    Søstra mi lurte meg til å ta et strå over leppene, sånn at det gjorde vondt.

    (Jeg var litt hakka på fra før, så jeg var nesten brutt ned).

    Så skulle jeg få godteri da.

    Men jeg sladra ikke.

    Eller jeg sladra ikke nok, eller noe.

    Jeg var ikke sånn, at jeg sa hva som helst for å få godteri.

    Noe sånt.

    Jeg huska at jeg fikk kjeft uansett.

    Hvis jeg sladra fikk jeg kjeft.

    Og hvis det var jeg som gjorde noe galt, så fikk jeg kjeft.

    Så jeg sladra ikke da.

    Men jeg beholdt fatningen.

    Selv som 6-7 åring, eller hvor gammel jeg var.

    Og da rista morfaren min, Johannes, litt på hue.

    Skuffet omtrent, eller overrasket.

    De klarte ikke å bryte meg ned.

    Så måtte jeg gå borterst i hagen da, (som var ganske stor), eller om jeg gikk dit for å være i fred, mens Ingeborg og Johannes og mora mi satt ved et spisebord ute, og snakket sammen da.

    Så her var det nok noe lureri, har jeg også tenkt senere.

    Så alle de var nok med på noe ‘mafian’/Illuminati, dvs. Ingeborg, Johannes, mora mi og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Og jeg hørte det på tonen til tante Ellen, ifjor, da jeg fortalte henne på telefon, om det her ‘mafian’-greiene.

    Så hørte jeg det på stemmen hennes, at hun frydet seg, må jeg vel kalle det, da hun hørte meg si at jeg ikke trodde at bestemor Ingeborg var med på det her ‘mafian’-greiene.

    Så da er det nok sånn, tenkter jeg, basert på stemmen til tante Ellen, at bestemor Ingeborg faktisk er med på det her ‘mafian’-greiene, hvis jeg skal bruke den måten jeg tolka stemmen til tante Ellen på, som grunnlag for å si noe om dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og faren min sier alltid ‘Fru Ribsskog’, og ikke ‘Ingeborg’, f.eks.

    Så det tyder på at han har respekt for henne, kan vel kanskje si.

    Uten at det kanskje behøver å bety så spesielt mye, det er mulig.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

  • E-mail to Nick Ewans

     

    13
    March 2009

    01:33

     

  • New e-mail to Nick Ewans

    New e-mail to Nick Ewans

     

    10
    March 2009

    03:25

     

    PS.

    This is a picture of me and my grandfather, Johannes Ribsskog, in Nevlunghavn, in 1983, or something:

    This was a year or two before he died in Spain, where my grandparents used to live in the winter.

    The letter that I scanned with it, is one of many letters that my grandmother, Ingeborg Ribsskog, sent me, when I lived in a shared house, in Walton, in 2005, while working for Arvato MSPA.

    The picture was sent with one of the letters.

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Flashback: Var det vellykket, av meg, å flytte til Berger, når man ser på hvordan det gikk med søstra mi, som ble boende i Larvik? (In Norwegian)

    Nei, jeg trokke det.

    Jeg kan nesten ikke si det.

    Jeg husker en gang jeg tok toget til Larvik en helg, for å besøke søstra mi og mora mi og Axel da, broren vår.

    Da tok søstra mi meg med meg, for å møte en Larvik-jente ved Bøkeskogen.

    Søstra mi flytta jo til Berger i 1982, eller noe.

    Så det her må vel ha vært i 1981 kanskje.

    Så jeg var vel 11 år da, og de her jentene var kanskje 10 år da.

    Noe sånt.

    Det kan ha vært året før og.

    Og da begynte hu venninna til søstra mi, og skulle være så dominerende.

    Men jeg, jeg ville ikke bli dominert av henne, eller miste ansiktet ovenfor søstra mi.

    Så jeg og hun venninna til søstra mi, vi begynte å løpe om kapp, langsmed banen til Larvik Turn der.

    Louisenlund, tror jeg den fotballbanen heter.

    Larvik Turn spilte vel i tredje divisjon, på den tida, så de var litt kjente i hvertfall.

    Så vi løpte på noen slags treningsbaner der, var det vel.

    Og vi løpte så fort vi kunne.

    Og hun jenta var ganske sprek.

    Hun var ikke noe guttejente, men hun var veldig sprek da, til å være jente.

    Og jeg var litt daff på den tida, jeg dreiv mye å løste kryssord og sånn, husker jeg, på Sand, hos besteforeldra mine.

    Men jeg tok i det jeg orka da.

    For jeg ville ikke tape.

    Så vi lå ganske jenvt.

    Og plutselig så var det en metallwire, som gikk på tvers av banene, så vi fikk den i magan, begge to, samtidig.

    Jeg kom meg først opp, og hun venninna til søstra mi lå og vrei seg i smerte enda.

    Det var rimelig vondt å få den wiren i magan, for vi løp ganske fort.

    Så det var det.

    Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med hun her jenta som søstra mi ville at jeg skulle møte.

    Ei mørkhåra jente, tror jeg det var.

    Men men.

    Men så gikk vi på den veien, bilveien, langs Bøkeskogen, ovenfor Byskogen, eller Byåsen, eller hva den delen av Larvik heter.

    Og da begynte Pia og hu venninna, og oppføre seg rart.

    Først så sa dem, at en gang, så hadde dem smurt inn damedoen på Grand Hotell, i Larvik, med såpe, og grisa ned hele damedoen.

    Så kom det noen og så måtte de vaske det bort.

    Det var kanskje en røverhistorie, det er mulig.

    Men så begynte dem å hente mose i Bøkeskogen, og tok det foran på buksa si, som om dem hadde hår på musa da.

    Og da begynte biler nesten å stoppe, når dem gikk sånn.

    Da lot jeg dem være ifred, så gikk jeg ned til byen, for å kjøpe noe greier, for noe lommepenger jeg hadde.

    For det var lørdag, og butikkene i Larvik var fortsatt åpne.

    For hun jenta, hun var vel kanskje et år yngre enn meg, hun husker jeg at jeg syntes var pen og sånn.

    Men søstra mi, hu skulle også drive å flørte.

    Så søstra mi er litt som en nerd, vil jeg si.

    Hun hadde ikke vett til å la meg og hun pene Larvik-jenta være i fred.

    Neida, hun skulle egle seg innimellom.

    Så da stakk jeg.

    For det ble litt mye.

    Det ble litt for nært, når søstra mi oppførte seg sånn.

    Og sånn tror jeg hu har egentlig vært mye i oppveksten, og også seinere.

    At hun er litt nerd, og har vanskeligheter for å takle det, hvis jeg flørter og prøver å bli kjent med damer og sånn.

    Hun blir kanskje sjalu, eller noe, hva vet jeg.

    Så hun er nok litt fucka opp, hun søstra mi.

    Hun skjønner ikke det, at hun må gi meg litt rom, sånn at jeg kan flørte med jenter og sånn, selv om hun bor i samme byen, for å si det sånn.

    Men nei, hun er nok litt sånn, hva heter det, forstyrra.

    Nei, hva heter det da.

    Ja, kanskje vi får si forstyrra.

    Hun kan ikke hjelpe meg, med å bli sammen med en jente for eksempel.

    Nei, det evner hu ikke.

    Hun ødelegger istedet, ved å gå imellom, eller for nærme meg.

    Og hun blir såra, virker det som for meg, hvis jeg kommer for nærme noen damer, og prøver å ødelegge da.

    Så hun ødelegger litt for meg, hun søstra mi.

    Så hun er det best å ha på minst en armlengdes avstand, vil jeg si.

    For hun er litt sånn fucka opp.

    Så sånn er det.

  • Mer fra 18-års dagen min. (In Norwegian)

    Jeg skrev jo på bloggen igår, fra 18-års dagen min, på Berger, i 1988, var det da.

    Jeg kjente jo folk ganske mange steder, så jeg hadde bedt en del folk da.

    For jeg syntes jeg måtte ha fest, når jeg fylte 18 år.

    Så jeg ba som sagt Frode Kølner, fra Larvik, siden jeg har bodd mange år i Larvik.

    Og han hadde med en kamerat.

    Så ba jeg han tremenningen min, fra Lørenskog, som ofte var på Berger, for de hadde sommerhus der.

    Han Øystein Andersen, som er adoptert fra Korea vel.

    Jeg pleide å ta kjøretimer i Drammen.

    Og jeg var en del i Drammen, siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk der.

    Og søstra mi, Pia, hun dro meg med på diskotek i Drammen, en gang eller to.

    Og hun var mye i Drammen, så jeg kjente noen Drammensfolk og, selv om det her var før jeg begynte på skole i Drammen og før jeg begynte å jobbe i Drammen.

    Det var sånn tivoli i Drammen, som var ganske artig, for man kunne spille OutRun-bilspill og man kunne skyte med luftgevær.

    Så da ble jeg kjent med en som het Roger, fra Fjell, som også var på det tivoliet og skøyt med luftgevær da.

    Så vant vi premier, som vi ga til noen damer.

    Eller jenter heter det vel, dem var vel tenåringer dem og da, selv om dem vel var et år eller to yngre enn oss.

    Men men.

    Men jeg var litt sjenert ovenfor jenter, da jeg var i den 17-18 års alderen vel, så jeg prata ikke med hu jenta, selv om ikke stakk av akkurat, da hun fikk den premien.

    Noe blomst, eller noe, muligens.

    Som man vant på skytebanen.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde vel fortalt han Roger-karen og, at jeg hadde fest, eller hvordan han hadde fått vite det.

    Men Frode og søstra mi, de kødda med meg, og dro meg med bort på Sandvika, og der, så la de press på meg, for at jeg skulle la Frode låne vannsenga mi.

    Det gadd ikke jeg.

    Men jeg ble jo helt svimmel, må jeg si.

    Når søstra mi og Frode begynte å kødde med meg.

    Jeg var ikke vant til at folk hersja med meg sånn.

    Så jeg ble helt svimmel, må jeg si, jeg hadde ikke venta at søstra mi skulle kuppe det besøket fra kameraten min i Larvik, Frode.

    Hm.

    Så jeg ble helt svimmel, av å plutselig være på Sandvika, enda jeg ikke ville være der.

    Så jeg glemte å kjøpe øl og alt mulig.

    Jeg var jo ikke vant til å ha fest da.

    Annet enn at jeg og søstra mi og Espen Melheim pleide å drikke hos meg på nyttåraftenene, et par år.

    Så sånn var det.

    Frode og dem hadde med Jägermeister, som dem la i frysern til Haldis, som hu hadde fått satt på det gamle rommet mitt.

    Og Øystein Andersen fra Lørenskog hang rundt der.

    Men jeg var vel ikke helt fornøyd, etter å ha blitt tulla med, av søstra mi og Frode.

    Og jeg ga ikke han Frode lov til å ligge i vannsenga mi.

    Så dem dro hjem til Larvik, han Frode og han kameraten hans.

    Øystein sa at Jägermeister var hostesaft osv., da Frode spurte Øystein om han like Jäger.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, søstra mi hadde jo spredd det, at jeg skulle ha fest.

    Så Geir Arne og Ditlev og Odd-Arne, tror jeg det var, dukka jo opp.

    Hvis ikke det var Jan.

    Men det var ikke noe kul stemning.

    Jeg hadde jo ikke noe drikkevarer og sånn heller.

    Jeg var ikke helt med, jeg var ikke meg selv, fordi søstra mi og Frode tulla så mye med meg.

    Så dro Geir Arne og Ditlev og dem, for dem kjeda seg.

    Så dukka søstra mi opp, og dro meg med til Rødtangen, tror jeg, med noen folk i en båt.

    Der dukka hun Turid Sand opp.

    Litt full.

    Og snakka om, til søstra mi, om at hun hadde latt en gutt fingre seg osv.

    Og sa til søstra mi, at hun også burde prøve å ha litt sex.

    Søstra mi, var skikkelig kald, og hadde kontrollen, og var ‘laid back’ da, selv om hun Turid Sand fortalte om sexeventyrene sine da.

    Så sa søstra mi til meg, på en sånn nesten ned-talende måte, at nå måtte ikke jeg drive å si det her rundt.

    Det med hun Turid Sand.

    Jeg pleide ikke å spre sånt, så det var ikke noen grunn for søstra mi, til å prate til meg, på den nedlatende måten.

    Så hun var skikkelig hurpe på Rødtangen og, må jeg si.

    (Som hun var tidligere på dagen, på Sandvika).

    Så dro vi til Berger igjen.

    Og da traff vi Annika og en kar hun var sammen med, som jeg egentlig ikke kjente.

    Og var Annika litt sur, for dem hadde tenkt seg på fest til meg, sa hu.

    For sånne rykter sprer seg fort på steder som Bergeråsen, at jeg skulle ha fest.

    Men da var vi på vei til Rødtangen da vel.

    Så dro jeg hjem igjen.

    Og prata med Øystein igjen vel.

    Han dukka vel opp kanskje.

    Og det var ikke ferdig med ting som skjedde enda.

    Nei da.

    Da hadde jeg jo sagt til Annika at det ikke skulle være fest likevel.

    Frode og dem hadde dratt tilbake til Larvik.

    Og søstra mi dro meg med til Rødtangen.

    Så dukke det opp en bil med folk fra Drammen.

    Han Roger, fra Fjell, og en gjeng han kjente.

    Jeg bare sa at det ikke var fest, så måtte dem dra tilbake til Drammen igjen.

    Det ble så tullete hele opplegget.

    Jeg mener, når jeg tenker tilbake på det nå, at søstra mi saboterte hele festen, og ødela 18-års dagen min, ved å dra med meg til Sandvika og Rødtangen, og overalt, så jeg ble helt svimmel og fikk ikke ordna med å kjøpe øl engang.

    Fy fillern.

    Så hele bilen fra Drammen, måtte dra tilbake til Drammen.

    Det var bare meg og Øystein der, og vi bare chilla, vi drakk ikke, så det ville bare vært dumt å hatt fest.

    Men det var det en kar i Drammen, som mobba meg for, et år eller to seinere vel.

    Om jeg var han som fikk en hel bil med folk på døra, til fest, og heiv dem ut, før dem fikk komme inn på festen.

    Ja, det var meg.

    Så det her var kjent i Drammen.

    Så sånn er det, med kamerater og søstre, som skal begynne å dra en til Sandvika og Rødtangen, og stjele senga ens, og hive Jägermeister i frysern.

    Og ingen blir med å kjøpe øl, og sitte og prate og høre på musikk og ha det hyggelig.

    Neida, alle skulle bare drive med tull og kødding.

    Mer da.

    Jo ut på natta, så dukka en som het Arve opp, som var et år yngre enn meg, og for det meste ble kalt ‘Bergen’, for han var fra Bergen, og prata Bergensdialekt.

    Så sånn var det.

    Og han hadde med en hel bøling, som begynte å lage all maten, i frysern.

    Frysern på kjøkkenet denne gangen.

    Noe mat som sikkert Haldis hadde kjøpt, eller noe.

    De bare gikk rett inn i huset de.

    Og jeg husker ikke hva de andre folk heter nå.

    Jeg viste vel knapt navna dems da.

    Det var sånne som bare ødela fester og sånn.

    De bare gikk rett inn i huset.

    Inn på kjøkkenet.

    Og begynte å lage all maten i frysern.

    Ledet av han Bergen da, hvis jeg husker riktig.

    Søstra mi var ikke der da, men det var nok hu som hadde spredd det.

    Så sånn var det.

    Så møkka dem til alle tallerkenene, og bestikk osv.

    Og så gikk dem igjen, når dem hadde spist opp all maten.

    Så sånn var det.

    Det var litt surrealistisk, omtrent.

    Men dem nekta å gå ut, når jeg sa at dem ikke fikk lov å komme inn der.

    Så sånn var det.

    Og dem var 5-6 stykker vel, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre.

    Men jeg likte ikke å vaske opp.

    Og jeg spiste for det meste pizza selv.

    Så all oppvasken, som var ganske grisete, siden de hadde steika noe gamle, frosne karbonader og sånn.

    All oppvasken, den ble bare liggende der.

    I noen uker.

    Så dukka faren min opp, på en sjelden inspeksjon i leiligheten, eller hva man skal kalle det.

    Siden det var han som eide leiligheten.

    Så sa han, om at jeg ikke kunne vaske opp litt på kjøkkenet osv., for det så helt jævlig ut der.

    Det her var kanskje 2-3 uker etter festen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var 3-4 uker etter.

    Så sa jeg at det var ikke min oppvask.

    Men det var Bergen og en annen sin oppvask da.

    Som jeg ikke husker hva heter da.

    Men faren min, han er jo fra Berger, så han kjenner masse folk osv. der.

    Så da tror jeg det var sånn, at dem måtte dukke opp i leiligheten, en gang jeg var på jobb eller skole i Drammen, og vaske opp den oppvasken, en måned seinere, eller noe.

    Jeg skal ikke si at det var dem, men jeg lurer på om faren min fikk dem til å vaske opp igjen da, eller hvordan han ordna det.

    Noe var det.

    Så sånn var det her.

    Så igjen et spørsmålstegn ved den her lure-aktig oppførselen til søstra mi, med å dra meg med til Sandvika, mot min vilje omtrent.

    Og med å lokke meg med til Rødtangen.

    Var det her med hun Turid Sand, noe tull, for å dekke over det med at Frode skulle låne vannsenga, og dro tilbake til Larvik, når han ikke fikk lov til det?

    Ikke vet jeg hva det her var.

    Men mye rart var det, må jeg si.

    Og søstra mi var uhøflig i tonen, til meg.

    Hun sa det på en uhøflig og nedlatende måte, til meg, at jeg ikke måtte si det Turid Sand sa, om at hun hadde tulla litt med å la en gutt fingre seg, på Rødtangen, og at hun anbefalte søstra mi å prøve det.

    Men han gutten hadde gått for å hente kondom, sa hun Turid Sand, som da var 16 år vel.

    Søstra mi gikk i samme klassen.

    Men søstra mi var et år eldre enn de andre nesten, så hun var nok 17.

    Eller 16 og et halvt, var hun nok.

    Men men.

    For søstra mi var født i 1971, men hun gikk i 1972-klassen, siden hun var født helt på slutten av 1971, og hun begynte i første klasse, i 1978/79.

    Men da ble hun sendt hjem første uka, og begynte da i første klasse igjen, i 1979/80, på nytt altså, på Torstrand skole i Larvik.

    Forstå det den som kan.

    Men søstra mi var kanskje litt dum for alderen da, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok.

    Men men.

    Så her var det nok noe lurings, fra søstra mi.

    Så hun ødela festen min på 18-års dagen, vil jeg si, og det var ikke noe hyggelig fest, som jeg hadde tenkt at det skulle være.

    Så det var litt kjedelig.

    Men sånn var det, så får jeg håpe at jeg ikke blanda fester og sånn her.

    Det høres kanskje litt rart ut at jeg var på Rødtangen på samme dagen som alt det andre skjedde, men jeg mener det var sånn.

    Søstra mi visste om noen som kunne kjøre oss over fjorden osv. vel, som jeg ikke kjente.

    Men men, sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

  • 18 års dagen min. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, på 18 års dagen min, var det vel.

    Da var Frode Kølner fra Larvik på besøk.

    En kamerat jeg ble kjent med, som gikk i parallell-klassen min, da jeg bodde i Jegersborggate, fra 1978 til 1979.

    Så sånn var det.

    Og da tror jeg søstra mi Pia, og han Frode, må ha lagt noe planer, på forhånd.

    Søstra mi begynte å ‘bitche’, må man vel nesten si.

    De skulle absolutt ha meg med bort på Sandvika, hvor jeg ikke likte meg.

    Hvis jeg skulle ha vist han Frode Bergeråsen, så ville jeg vel vist han Ulvika og sånn tenker jeg.

    Og kanskje Berger, ved bukta der da og fotballbanen.

    Men vel ikke Sandvika, som jeg omtrent aldri var på.

    Så sånn var det.

    Men der, på Sandvika, så skulle søstra mi og Frode ha det til at Frode skulle få låne vannsenga mi.

    Det syntes jeg var så rart.

    Men de la press på.

    Søstra mi la press på.

    Så søstra mi begynte å sjefe, når jeg hadde kameraten min fra Larvik på besøk.

    Så hun søstra mi er ei skikkelig hurpe, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Men jeg ville ikke gi fra meg senga mi, så jeg gjorde ikke det.

    Og da dro Frode hjem, tilbake igjen til Larvik, med en kamerat, tror jeg, før festen begynte.

    Så det var helt merkelig.

    Jeg skal ikke si hva jeg sa, men jeg måtte bare finne på en unnskyldning for å ikke gi bort senga mi.

    Jeg var ikke vant til å bli først dratt til Sandvika og så sjefa rundt med.

    Så det her var mislykka bursdag vil jeg si.

    Søstra mi ødela 18-års dagen min, vil jeg si.

    Hun begynte å sjefe og sånt var ikke jeg vant til.

    Så en advarsel mot hun hurpa der.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er fordi at Sandvika, det er liksom ikke Berger det.

    Det tror jeg kanskje ligger i Sande kommune og, men det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg har vel gått til Sandvika en gang vel, og det var når det var når klassen på Sande Videregående skulle på stranda.

    Og da skulle dem på Sandvika da.

    Hvis jeg ikke tok bussen da, det er mulig.

    Men før det, så var det lengste fra Sand og Bergeråsen, som jeg har gått eller sykla, det var til Berger kafeen eller Posthuset på Berger.

    Så der gikk liksom grensa for Berger sørover, for meg.

    Så gikk grensa nordover, ved huset til besteforeldra mine på Sand.

    Så Sandvika lå lenger sør, blir det vel, enn det Berger var for meg.

    Så derfor var ikke det min ide om å ha folk fra Larvik på besøk.

    Og så skal jeg vise dem Berger, og så havner vi på Sandvika, som ikke er på Berger omtrent, etter min mening.

    Så det greiene der var bare dumt, mener jeg.

    Så sånn er det.