Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.
Det var før jeg begynte på skole i Drammen.
(For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.
Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.
For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.
Så da pleide jeg å haike.
Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.
Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).
Men men.
Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)
Hvem vet.
Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.
Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.
Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.
Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.
(Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.
Jeg følte meg litt døv, kan man si.
Men men).
Mer da.
Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.
Det må ha vært sommeren 1989.
Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.
Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.
Jeg kjente jo alle de tre.
Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.
Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.
Siden Espen var kameraten min, må jeg si.
Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.
Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.
Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.
Men men.
Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.
(Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).
Det var litt rart.
Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.
Men men.
Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.
Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.
Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.
Espen så for det meste på, uten å reagere.
Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.
Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.
Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.
Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.
Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.
Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.
Så gikk jeg bort til Christell og Pia.
Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.
Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.
Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.
Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.
På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.
Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.
Men men.
Så hva det her var, er vanskelig å si.
Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.
At Espen Melheim er noe mafian kanskje.
Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)
Christell og Pia lurte med meg på stranda.
I en avtale med Espen Melheim(?)
Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.
Og fikk hjelp av Annika Horten(?)
Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.
Er det sånn dette hang sammen?
Det er mer og.
Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.
Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.
Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.
Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.
Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.
Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.
Så dro Ove meg med bort på Smia der.
Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.
Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.
Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.
Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.
Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.
Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.
Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.
Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.
Hun het Heidi Uglum vel.
Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.
og hu begynte å prate med meg.
Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.
Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.
Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.
Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.
(Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.
Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)
Hvem vet.
Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.
Så sånn er det.
Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.
Eller noe sånt.
At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.
Søstra mi har jo vært inne i det somaliske miljøet i Oslo, må man vel si, siden begynnelsen av 90-tallet, da hun bodde på Grunerløkka sammen med Siv og Monica fra Røyken vel.
Så ble hun sammen med en somalisk kar ved navn Keyton da, som hun seinere fikk en sønn med.
Men de slo opp mens hun gikk gravid vel, og søstra mi Pia flytta til Ungbo-leilighet på Sofienberg.
Så en dag jeg var på besøk der, så dro Pia meg med i Sofienberg-parken, for å møte masse pene somaliske damer, som hun sa, husker jeg.
Det var en sommer på 90-tallet det her.
Kanskje sommeren 1995 eller 96(?)
Hvem vet.
Men jeg gikk i en kiosk, eller innvandrerbutikk, like ved parken, og kjøpte en is med hvit sjokolade, kom jeg på.
(For jeg og Christell og Tom-Ivar fra Bergeråsen, vi pleide å være på kjøpesenteret CC, i Drammen, på lørdagene, noen ganger, på begynnelsen av 80-tallet, da vi var sånn 10-11 år og sånn, før søstra mi flytta til Berger.
Det var fordi at mora til Christell, Haldis, (som var dama til faren min), og også mora til Tom-Ivar og dem, jobba på el-butikken, på CC.
Og da gikk vi rundt hele lørdagen og så i butikkene, og leika, på CC da.
Og da husker jeg at Tom-Ivar og dem viste meg at dem hadde hvit sjokolade, på CC Matsenter.
Og det hadde ikke vi sett før, så det husker jeg var nesten en sensasjon.
For all sjokoladen vi hadde sett, var jo sjokolade-farget da, og ikke hvit, så det syntes vi var spesielt, husker jeg, at dem hadde hvit sjokolade, på CC Matsenter.
Og dem sa vel at den sjokoladen var god osv., Tom-Ivar og broren hans Tore vel, fra Nord-Norge.
Så da fikk jeg dilla på sånn sjokolade da.
Så sånn var det).
Og da forsvant de somaliske damene, husker jeg.
Jeg vet ikke hva søstra mi mente med å dra meg med i parken for å møte de somaliske damene, skulle hun ‘hitche’ meg med en av dem, eller hva dreiv søstra mi med?
Hun er vel nesten mer somalisk enn norsk, hun søstra mi, må man kanskje si, siden hun er så inne i det somaliske miljøet, og har masse venninner som er somaliske osv(?)
At søstra mi er nesten mer muslim og somalier enn norsk, selv om hun er norsk, vel født i Drammen og vokst opp i Vestfold, av norske foreldre.
Så her har det skjedd noe med søstra mi, etter at hu flytta til Oslo.
Og min mormor, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er sur på meg, fordi Pia er ‘somalisk’ da.
Men jeg hadde jo ikke så mye med Pia å gjøre, de første årene hun bodde i Oslo.
Vi var litt uvenner, for hun var ikke så høflig og hyggelig mot meg, de første årene jeg bodde i Oslo, og var på besøk på Sand på Berger, hvor farmora og søstra mi bodde osv. da.
Så mormora mi er helt på jordet der, mener jeg, når hun skylder på meg, for det her.
For søstra mi er jo faren min sin datter, og ikke min datter, jeg er jo en et år eldre storebror, og ikke faren til Pia da.
Men det skjønner visst ikke bestemor Ingeborg.
Men sånn er det vel, alle kan vel ikke skjønne alt.
PS.
Da Pia bodde på Berger, de siste årene, så var hun frik, eller ‘Depeche’, eller ‘Blackis’, som det ble kalt i Drammen.
(Men Pia hadde ikke noe sånn særlig frikete stil, hun hadde vel vanlige klær, men hun hang med frikene da).
Så da Pia flytta til Oslo, sommeren 1991, var det vel, etter at hun var ferdig med almenn, som hun hadde gått på Sande Videregående og på Drammen Gym vel.
Så flytta hun til en leilighet i Gamlebyen, sammen med 3-4 gutter og jenter, fra Røyken, som hun kjente fra ‘frike-miljøet’ i Drammen da.
Dette var mens jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo, som er bofellesskap hvor kommunen leier ut rom, ganske rimelig, til vanlig ungdom.
Så jeg tenkte økonomisk, siden jeg var student, så det var derfor jeg havna i Ungbo-leilighet på Ellingsrudåsen da.
Det året var jeg som sagt student, og jeg jobbet også på OBS Triaden, i kassa, 2-3 dager i uka ved siden av studiene.
Jeg dro noen ganger ned til søstra mi, for å besøke henne, i Gamlebyen.
Men da, så var det en gang, som jeg måtte stå på gangen, i 10-15 minutter, før de i bokollektivet der, ville slippe meg inn.
Så gudene vet hva de drev med.
Pia skyldte meg også 500 kroner.
Og hun skulle betale tilbake de pengene, ved å vaske Ungbo, for meg, når det var min vaskedag.
Så hun fikk 100 kroner fradrag da, i gjelda, for hver vaskedag.
Så det funka greit, selv om jeg ikke tror Pia vaska så nøye, men hun hadde kanskje ikke lært å vaske ordentlig.
Det er mulig.
Mer da.
Jo, året etter.
Det året da Pia ble ‘somalisk’, tror jeg.
Eller skoleåret da.
Det var skoleåret 1992/93.
Og da var jeg i militæret, i Elverum.
Og da hadde Pia, og to Røyken-jenter, Siv og Monica, flytta fra Gamlebyen, og opp til Christies gate, på Øvre Grunerløkka.
Så jeg husker at jeg trava rundt en fredag, i permuniform fra militæret, rundt på Grunerløkka, for å prøve å finne Christies gate da.
Så jeg var hos Pia og dem, i noen helger, når jeg var i militæret.
Jeg var med dem ut på byen og sånn og, et par ganger.
Og da skulle de absolutt på Jollys, de her Røyken-jentene og søstra mi.
Så jeg satt noen helger, som jeg hadde fri fra militæret, da satt jeg på Jollys, sammen med søstra mi og Siv og Monica, og resten var vel utlendinger.
Så det var litt spesielt vel.
Men, han tremenningen min i Lørenskog, Øystein Andersen, han var også i militæret, det samme året.
Så jeg kunne nesten ikke dra å henge med han og Glenn Hesler og noen andre folk fra Lørenskog, som jeg hadde pleid å henge med, da jeg jobba på OBS Triaden.
Nei, for Øystein var jo i noe marine-greier, lurer jeg på, på Madla, tror jeg, ved Stavanger.
Og han Magne Winnem, han som jeg kjente fra skolen i Drammen.
(Også fra Røyken).
Han var jo nesten gift, på den tida her, så han var det ikke så artig å gå ut å feste med for eksempel.
Han satt mest hjemmer på Nordstrand vel, og så på video, (på min videospiller, som jeg lånte han mens jeg var i militæret), sammen med kona si Elin, som han vel da var forlovet med.
Noe sånt.
Så derfor hadde ikke jeg noen folk å dra å besøke, og prate med, de helgene jeg hadde fri fra militæret.
Så derfor dro jeg å besøkte søstra mi og Siv og Monica, fra Røyken da, noen ganger.
Men jeg var ikke helt meg selv, på den tida her.
For jeg var ganske tynn som ungdom, så i infanteriet var det ganske tøft, og mye som skjedde.
Så man glemte omtrent hvem man var tilslutt.
Og jeg hadde også noen troppsbefal, som hakka en del på meg, av en eller annen grunn.
Så det var ikke sånn at jeg fortalte søstra mi, og Siv og Monica, at dem ikke fikk lov å gå på Jollys, for eksempel.
Neida, dem hadde nok ikke hørt på meg, en sliten ung mann, som ikke hadde noen venner å henge med, eller familie, og som var sliten fra militæret, og som ikke helt skjønte hva som foregikk i Christies gate der.
Så jeg klagde ikke på dem, jeg bare hang med dem, og prøvde å skjønne hva dem dreiv med.
Men dette var nok året som Pia ble ‘somalisk’, mens jeg var i militæret.
Men det var nok ikke så mye jeg kunne gjort med det.
Jeg nevner dette, siden mormoren min, Ingeborg Ribsskog, i Nevlunghavn, hun klandrer meg for dette, at søstra mi fikk barn med en somalier, Keyton, osv.
Men jeg var jo i militæret.
Og året før, så studerte jeg og jobba ganske fælt.
Jeg hadde litt dårlig råd og sendte et brev til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, om hun kunne hjelpe meg, så jeg slapp å jobbe så mye, mens jeg tok eksamenene.
Men det ville hun ikke.
Hun begynte å prate om at jeg måtte slutte å røyke, (som søstra mi hadde påvirka meg til å begynne med, må jeg vel si).
Men det er jo ikke så lett for en ung person å slutte å røyke midt i eksamensstria og det siste året på høyskole osv., så det så jeg på som nesten umulig.
Det var liksom noe jeg ikke hadde tenkt på engang.
Å slutte å røyke da, det måtte jeg eventuelt ha forberedt meg til, vil jeg si.
For, jeg trodde jeg skulle få mer støtte av familien, når jeg studerte.
Jeg hadde ikke tenkt på det som noe problem.
For det var jo under jappetida osv., som jeg bestemte meg for å gå på privat høyskole da.
(NHI).
Og jeg kjente ikke dette systemet, med høyskoler og universiteter i Oslo, så bra.
Så det ble bare sånn, at jeg begynte på NHI da.
Rådgiver på Gjerdes Videregående, en med krøllete mørkt hår, han ga meg ikke noe informasjon, i møte, som jeg ba om.
Han bare satt der omtrent.
Så det var mye rart.
Men at jeg skal ha skylda for at søstra mi traff Keyton osv., mens jeg var i militæret og sånn, det synes jeg er litt tullete.
Så hun der mormora mi, i Nevlunghavn, Ingeborg, hun er nok litt skrullete, tror jeg, som også han sønnen hennes, Martin Ribsskog, pleier å si.
Noe er det ihvertfall.
Så sånn er det.
PS 2.
Her er det merke som vi hadde på perm-uniformene, da jeg var i militæret, i Elverum:
Det er fra det opplandske regiment, leste jeg på nettet, et regiment som har kjempet mot både svenskene og tyskerne under andre verdenskrig, opp gjennom historien.
Men dette merket var ikke fint nok, å gå med, på uniformen, for Øverland og de andre folka i troppen.
(Jeg mener å huske at det var Øverland som stod i spissen for de som ville at vi skulle gå med Nato-genser til permuniformen).
Så alle i troppen måtte kjøpe NATO-genser, til 200-300 kroner, eller noe vel, for den var så fin å ha på toget og sånn da, skjønte man.
Så sånn var det.
Selv om noen også tok bussen vel.
Men men.
Mer da.
Jo så det må være noe galt, tror jeg, i Oslo og landet, når alle heller vil gå med Nato-genser, enn perm-uniform med Birkebeiner og vel også norsk flagg på.
Men det er mulig det er noe greier jeg ikke skjønte da.
Jeg har så overfølsom hud jeg, husker jeg en lege i Svelvik sa, i 1980, eller noe.
Så jeg reagerer på ull.
Og vi hadde ullgenser, som del av oppakningen da, om vinteren osv.
Men da brukte jeg heller NATO-genseren, husker jeg, istedet for ullgenseren, for jeg klødde så jævlig av den ullen.
Natogenseren, den hadde ikke så grov ull, eller hva man skal kalle det, den klødde ihvertfall mindre, enn ullgenseren, husker jeg.
Jeg havna i infanteriet, med ullgenser og det hele, enda jeg opplyste på sesjon i Drammen i 1988, var det vel, at jeg var allergisk mot ull da, (som man vel må si at jeg var da), siden jeg ikke fiksa sånne stil-longs og sånn, da jeg var 10 år osv.
Men ‘klødde ihjel’ av sånne, og også av ullgensere.
Anonymous said… Hvorfor måtte du bo alene allerede i 1980?
19 February 2009 01:12 johncons said… Hei,
nei, jeg vet ikke.
Faren min kom bare plutselig ikke hjem en kveld.
Han begynte å bo hos Haldis istedet, på samme byggefeltet.
Og han ringte ikke og sa fra engang.
Og jeg var bare ni år, og jeg var ikke forberedt, på at jeg skulle bo alene.
Men jeg mistenker at faren min kan være noe ‘mafian’ eller noe Illuminati, eller noe.
Så at det kan ha vært for å traumatisere meg, eller noe(?)
Både jeg og søstra mi har en veldig traumatiserende oppvekst, vil jeg si, og jeg synes det virker på søstra mi, Pia Ribsskog, som at hun er i trauma omtrent enda.
Hun er så oppjaget og urolig og oppfarende osv.
Men hun også spionert for faren min, så hun er kanskje i det her nettet da.
Og det er broren til Irene Lippert, som jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen og videregående i Sande da.
Men hun var vel kanskje den gikk dårligst sammen med, av jentene, sammen med Linda Moen kanskje.
Men men.
Men han broren hennes, som er ordfører, han tror jeg har cerebral parese, eller noe, vil jeg si.
Sånn at han ikke går helt ordentlig.
Men han gikk på allmenn og sånn, husker jeg, og var rødruss, i 1987/88, vil jeg tippe.
Så han er nok normal i hue, han klarte nok artium og sånn bra, siden han ble ordfører da.
Så jeg tror egentlig det er verre med søstra hans, Irene Lippert, for å fleipe litt.
Hun var sånn skikkelig hurpe, vil jeg si.
Jeg husker en gang i 7. klasse.
Da skjedde det noe skikkelig rart.
Da dukka mora mi, fra Larvik, opp på skolen i Svelvik.
(Jeg hørte det omtrent på trinna, hu gikk med noe sko med hæler på, ikke høyhæla men med hæler, sånn at man hørte at hu gikk i gangen da.
Så jeg bare, å faen, jeg våkna opp, der jeg satt, for jeg kunne høre muttern gå i korridoren der, selv om jeg satt ved vinduet, lengst fra inngangsdøra i klassen.
Så banker mora mi på da, som nesten aldri var i Svelvik.
(Bortsett fra en gang, som hun bodde hos noen folk i Svelvik, som jeg ikke visste hvem var, i noen måneder, av en eller annen grunn.
Da må noe ha vært alvorlig galt.
Mora mi fikk sammenbrudd, som jeg ikke fikk med meg, og søstra mi fikk lagt henne inn, skjønte jeg, på noe institusjon, eller sinnsykehus, eller noe.
Og da bodde hun på en gård, nede i Vestfold.
(Et ganske rolig sted, med en kiosk. Et slags behandligssted, hvor folk kunne roe seg ned og sånn da, tror jeg.
Hvor jeg tror det var ganske ordentlig vel.
Men men.
Vi var der en gang, og da ville mora mi at jeg og søstra mi, skulle hilse på alle de rare folka som var der.
Og da var jeg sånn 16 år kanskje, og var skikkelig sjenert for de raringene som bodde der, på den gården, på et ganske øde sted, midt i Vestfold da, nord for Tønsberg, muligens, vil jeg tro).
I 1986 kanskje.
Noe sånt.
Og så bodde hun nede i Tønsberg, på Nøtterøy, på noe institusjon der, og så i en leilighet, fram til midt på 90-tallet vel, da hun flyttet til Drøbak).
Men men.
Så mora mi banka på, på skolen da.
Så var det i timen til ‘Nessa’, fru Næss, som jeg skrev om på bloggen igår:
Så sier mora mi: ‘Er dette første klasse ungdomsskolen’.
Mens hele klassen bare synes det er det dummeste sikkert, noen har sagt.
Det het jo 7. klasse da.
Men men.
Så jeg måtte løpe omtrent, gjennom klasserommet, og dra mora mi med ut på gangen, og roe henne ned, å få henne å dra vekk fra skolen da.
Så sånn var det.
Så sier Nessa, fru Næss da, at det er hyggelig at foreldrene drar innom skolen osv.
Jeg vet ikke hvorfor hun sa det.
Og Irene Lippert spør, midt i timen, eller i friminuttet, om det var mora mi.
Jeg måtte bare si ja.
Så kunne jeg sette meg ned ved pulten igjen da.
Sånn var det, man kunne aldri vite om plutselig mora ens dukka opp, og lagde noe sirkus eller spetakkel da.
Men men.
Så da jeg flytta til Oslo.
Etter tull med mora mi, og etter å bodd aleine siden jeg var ni på Bergeråsen, og etter å ha blitt mobba på ungdomsskolen og også på Sand, av Geir Arne og Ditlev, osv.
Da ville jeg ha litt diskret liv, fant jeg ut, da jeg hadde flytta til Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde begynt å skrive blogg da, for eksempel, hvis internett hadde vært vanlig, i 1989.
Neida.
Men jeg prøvde å bli kjent med noen folk i Oslo da, på Abildsø på diskoteker og sånn, i helgene da.
Jeg og Magne Winnem pleide å dra en del på byen.
Men det var ikke sånn da, at jeg begynte å forklare om mora mi, som alle sa var sinnsyk, om at jeg ble mobba i mange år på skolen, og at jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år osv.
Neida, jeg holdt kjeft om sånne ting, og prøvde å bare ha et ganske stille og rolig og normalt liv egentlig.
Med studier og jobbing og det som var.
Så i Oslo var det nok ingen som visste at oppveksten min var såpass rar.
Så tilslutt så har jeg sluttet å tenke på meg selv som så spesiell, selv om mora vi var sinnsyk osv., som folk sa.
Jeg har vel hatt en del problemer, siden jeg bodde aleine, fra jeg var ni.
Med å lære at man bør dusje og sånn ganske regelmessig, og pusse tenna og sånn.
Jeg bodde jo flere år, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996 vel.
Og hos familien til halvbroren min Axel, fra 1990 til 1991.
Og jeg var i militæret, i infanteriet, fra 1992 til 1993.
Og jeg var en del i England, på språkreise.
Og hos besteforeldra mine på Sand, pleide jeg å ligge over også, når faren min var på ferie i Amerika.
Og jeg var på ferie hos bestemora mi i Nevlunghavn.
Hos onkelen min og dem i Son.
Og hos mora mi, og søstra mi og dem, da de bodde i Larvik og Solbergelva, og fram til jeg flytta til Berger da jeg var ni år da.
Og jeg har jo bodd i studentleilighet, i Sunderland, sammen med en del europeiske studenter.
Så det er ikke sånn at jeg har bodd aleine hele livet, selv om jeg bodde aleine, på 80-tallet på Bergeråsen.
På 70-tallet og 90-tallet, så bodde jeg jo ikke aleine, untatt på slutten av 90-tallet, da jeg fikk en Rimi-leilighet på St. Hanshaugen, fra 1996.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå, at jeg kunne forklare om igjen, at jeg ikke har bodd aleine, hele livet, hvis noen trodde det, selv om faren min lot meg bo aleine, på Bergeråsen.
1970 – 1979: Bodde med mora mi på Berger og i Larvik.
1979 – 1980: Bodde med faren min på Berger.
1980 – 1988: Bodde aleine på Berger.
1988 – 1989: Søstra mi, og delvis Cecile Hyde, flytta inn i leiligheten min på Berger, bodde også et par måneder hos farmora mi på Sand, sommeren 1989.
1989 – 1990: Bodde på Abildsø i Oslo mens jeg studerte.
1990 – 1991: Bodde hos familien til halvbroren min Axel, på Furuset, i et år.
1991 – 1996: Bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, eiet av Oslo Kommune. Unge folk, som trenger rimelig bolig, kan leie et rom i bofelleskap, i Oslo, for ca. 1600 i måneden.
Men jeg måtte flytte, for jeg begynte å bli litt gammel, til å bo i Ungbo.
I 1992-93 så bodde jeg på Terningmoen, i Elverum, da jeg var i infanteriet, i ukedagene, jeg bodde på Ellingsrudåsen i helgene.
1996 – 2004: Rimi-leilighet i W. Thr. gt, på St. Hanshaugen, i Oslo.
2004 – 2005: Student bofelleskap, University of Sunderland.
2005: Bodde på gården til min onkels nå eksdame, i Kvelde i Larvik, i noen måneder.
2005 – 2006: Bodde i et bofelleskap i Walton, i Liverpool, mens jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa til Arvato.
2006 – dags dato: Bor i egen leilighet i sentrum av Liverpool.
Så sånn var det.
Da har jeg tatt med om det igjen, så får jeg se om jeg finner noe annet å skrive om og.
Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.
Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.
Hvorfor ble han så sur?
Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?
Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.
Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.
Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.
Når jeg lå og tenkte litt her.
Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.
Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.
Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.
Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.
De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.
Så sånn var det.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.
Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.
Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.
Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?
Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.
Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.
Noe sånt.
Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.
Noe sånt.
Men men.
På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.
Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.
Hm.
Cortina var visst Ford det.
Men men.
Men om han purken havna i noe ‘mafian’-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.
Kan det ha vært sånn det henger sammen?
Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.
Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.
Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.
Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.
Og ingen ville se på at jeg spiste vel.
Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.
Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.
Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.
Men men.
Så det spurte han alltid om.
Men men.
Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.
Hvis han var der da.
Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.
Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.
Men men.
Så det er mye rart.
Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.
Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.
Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.
Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.
Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.
Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.
Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.
Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.
Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.
Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.
(Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).
Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?
Bare noe jeg kom på nå.
For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.
Det sa hun et par-tre ganger.
Men men.
Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.
Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.
Noe sånt.
Så det var nok noe spionerings.
Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.
Så jeg sier ikke at det er sånn.
Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.
Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.
Så det er tydelig en slags ‘mafian’-link da, med hun Cecilie Hyde da.
Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.
For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.
(Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle ‘pedo-aktige’-tendenser, på slutten av denne bloggposten:
Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.
Så her er det nok noe å lure på.
Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.
Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.
Det får kanskje andre finne ut av.
Så sånn er det.
PS 2.
Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.
Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.
Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het ‘Osiloscop’, eller noe.
Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.
Men det er kanskje noen andre som skjønner.
Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.
Men kanskje han jugde da.
Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.
Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.
Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
PS 3.
Den fontena på Bragernes Torg, den heter ‘St. Halvards Brønn’, oppkalt etter et historisk sted, i Lier.
St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.
St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.
Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, ‘St. Halvards Brønn’, med motiv fra vikingetiden osv.
Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en ‘mafian’/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.
Så sånn er det.
PS 4.
Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.
Noe sånt.
Han har også vært på bloggen.
Bare noe jeg kom på nå.
Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.
Skal jeg gjette.
Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?
Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.
Noe sånt.
Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av ‘Depeche-gjengen’, i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som ‘berme’.
Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at ‘på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme’.
Noe sånt var det Skistad sa.
Men men.
Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.
Man kan kanskje se, at mellom pekefingeren og tommelen, på venstre hånd, et stykke opp på hånda, så er det et hvitt felt.
Det er arr, etter en gang i 1987, da tremenningen min Øystein Andersen, sneipa en sigarett, i hånda mi.
Det var oppe hos meg, der jeg bodde aleine i Leirfaret.
Det var på høsten, en helg, da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.
Kjetil Holshagen var oppe hos meg, søstra mi Pia var oppe hos meg og Øystein var der da.
Kjetil og Øystein pleide å være der, ganske ofte i helgene.
Kjetil hadde jeg blitt kjent med, gjennom Tom-Ivar i klassen.
Men så flytta Tom-Ivar og dem til Drammen, og da hadde jeg ikke noen kamerater på Bergeråsen da.
Så da ble jeg kamerat med han Kjetil da, selv om han gikk i klassen under.
Og en sommer, så dro fetteren min, Ove, meg med for å plukke jordbær.
Det tror jeg må ha vært sommeren 1985, hvis jeg skulle gjette.
Jeg plukka jordbær sommeren før, og var litt lei av jordbær da.
Og da var han Kjetil der og, og Øystein Andersen da.
Som er adoptert fra Korea.
Øystein var fra Lørenskog, Markus Thranes vei, på Hanaborg.
Og mora hans var kusina til faren min.
Så de hadde et gammelt gårdshus, var det nok, på Sand da, eller nedafor Bergeråsen.
Så det lå vel mellom Bergeråsen og Sand kanskje.
Noe sånt.
Men dem kalte det Sand.
Ihvertfall mora til Øystein.
Men men.
Og jeg var jo kamerat med Kjetil, så da ble jeg kjent med han Øystein, som var adoptiv-tremenningen min da, gjennom han Kjetil Holshagen.
Selv om han Øystein vel gikk to årstrinn under meg vel.
Men han var jo kameraten til kameraten min, og også tremenningen min.
Og han var kul, han hadde masse kontakter, så han fikk tak i alle de nyeste spilla til C64 og alle de nyeste rambofilmene og madmax-filmene og sånn, på VHS.
Så jeg syntes det var kult å ha han som kamerat, for det kunne bli litt kjedelig på 80-tallet, uten internett og sånn.
Og jeg hadde jo blitt mye mobba, av klassekamerater osv.
Og de kameratene jeg hadde hatt, de hadde ofte flytta.
Petter og Christian og Tom-Ivar osv.
Så sånn var det.
Men men.
Så da pleide jeg og Kjetil og Øystein å henge sammen i helgene da.
Dem var nok litt mer barnslige enn meg.
Dem likte å spille slåss-spill, som Barbarian og alle mulige karate-spill.
Mens jeg likte sånn flysimulator, og Defender of the Crown og bilspill og programmering og sånn.
Men det var kult å få tak i alle de nyeste filmene, før de kom på video og kino i Norge da.
For på 80-tallet, så gikk vi mye i videobutikker, og leide VHS-filmer da.
Og da var det artig å se filmene før dem kom i videobutikkene da.
For Øystein fikk ta i så masse filmer.
Og Øystein var ganske selvsikker og sånn, og visste at kronprins Haakon Magnus, pleide å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin osv.
Masse sånne ting, som var artige da.
Han var litt morsommere, enn de folka fra Bergeråsen da, som kanskje ikke visste så mye sånne ting.
Så han pleide alltid å få mye cola og Grandiosa av foreldra.
Og da fikk jeg også ofte pizza og sånn da.
Jeg trodde kanskje dem syntes det var greit at jeg også spiste pizza, siden jeg var sønnen til fetteren til mora, (eller adoptivmora), til Øystein da.
Så sånn var det.
Så stort sett så var det kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, selv om dem var litt barnslige noen ganger.
Men men.
Men en gang, så var Øystein ekstra barnslig.
Det var da han og Pia og Kjetil, var oppe hos meg, en fredagskveld, var det kanskje.
Da sa han, at han skulle blåse røyk ut av øra.
Og han hadde alltid så mye rart for seg.
Så jeg blei med på det her da, selv om det virka rart.
Jeg trodde ikke han turte å kødde for mye med meg, siden jeg var i slekta hans da.
Men neida.
Han sa jeg måtte holde han på magan.
Også skulle han blåse røyk ut av øra, sa han.
Så sneipa han røyken, i hånda mi da, der man vel kan se et hvitt arr enda, etter en sigarett da.
Så sånn var det.
Jeg ble drit forbanna.
Jeg var ikke vant til å bli behandla sånn her, på denne tida.
Det var over et år siden jeg var ferdig med ungdomsskolen, og på handel og kontor, så ble jeg nesten aldri mobba.
Så jeg så på sånn mobbing, som et litt tilbakelagt stadium da.
Så jeg ble så forbanna, så jeg heiv ut Øystein da.
Og Pia og Kjetil, de sa ikke noe.
De kjefta ikke på Øystein, eller noe.
Så jeg heiv ut de og.
Og jeg prata ikke med Øystein på et halvt år, etter det her.
For vi hadde planlagt å dra til Brighton.
Så ringte jeg et halvt år etter, og hørte om vi skulle dra til Brighton da.
Men da var det nesten at jeg ikke gjorde det, men jeg syntes egentlig Øystein var kul, så jeg tenkte at han kanskje hadde vokst opp da.
Hvem vet.
(Men han hadde ikke det da, men det er en annen historie).
Men ting ble aldri de samme igjen.
Det ble aldri like kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, (eller søstra mi), i helgene der opp i Leirfaret, etter den her episoden, hvor Øystein var veldig barnslig da, og lagde arr i hånda mi.
For jeg syntes ikke det var noe artig, for jeg skjønte at da, så ble det arr i hånda, som antagelig ville være der resten av livet da.
Og på 80-tallet, så var det nesten ingen som tulla med tatoveringer og piercinger og sånn, så da skilte man seg litt ut omtrent, hvis man hadde sånn arr.
Men men.
Men videre da.
Jeg får bare ta en pause i skrivinga her.
Det som skjedde da, var at jeg gikk jo i 2. klasse, på Sande Videregående, sånn som jeg skrev om, i et par bloggposter, etter at jeg fikk vitnemåla mine fra Sande, i posten her i England igår.
Så sånn var det.
Det som skjedde på skolen, var at vi hadde jo en litt spesiell sos-øk lærer, som halta og sånn.
Og som kanskje jentene i klassen ikke likte da.
Hva vet jeg.
Som man kan se på den karakterutskriften, på bloggen, fra igår, så gikk vel jeg for å være, mer eller mindre, best i klassen.
Jeg hadde bra karakterer og jeg pleide alltid å svare riktig på spørsmål i timen og sånn.
Så jeg hadde egentlig litt autoritet i klasserommet kanskje, siden jeg gikk for å være ganske glup vel.
Så hun Elin, som satt ved siden av Lene Andersen, en eller to plasser bak meg, og til venstre.
Hun Elin, som var fra Nesbygda, hun satt og lurte på noe sos-øk greiern da, i timen.
Læreren satt og speida ut over klasserommet.
Han var en kort kar, som halta, med mørkt hår og skjegg, i 40-åra kanskje.
Og han så ut over klasserommet da, husker jeg.
Men hun Elin, hun ba ikke læreren om hjelp.
Neida, hun ropte på meg, for jeg var vel ferdig med oppgaven, eller noe.
Så ropte hun på meg, for å hjelpe henne, med å forstå noe i boka da.
Mens læreren og hele eller halve klassen, måtte ha hørt det.
Hun trodde vel jeg viste det, siden jeg pleide å skjønne det meste.
Men så gikk jeg bort dit da.
Og hun Elin, hun var veldig pen, og også deilig er kanskje det riktige ordet.
Med lyst hår, og pent ansikt og velformet, må man vel si.
Så jeg reagerte kanskje litt på henne.
Eller, jeg måtte vel konsentrere meg, for å ikke bli reagere på henne da, siden hun var så deilig og sånn da.
Jeg tenkte at det kunne være derfor, at hun ikke ropte på læreren, at hun syntes han sikla på henne, eller noe.
De jentene i klassen, var jo handel og kontor jenter i 17-18 års alderen, så de var veldig pene mange av dem.
Men men.
Men så la jeg merke til, at hun Elin stirra på hånda mi da, og frøys, før jeg fikk spurt henne hva hun lurte på omtrent.
Jeg så at hun reagerte da.
Og ganske sterkt, at hun frøys, så og si.
Så da trodde jeg, at hun ikke ville at jeg skulle hjelpe henne, siden hun reagerte på meg, sånn negativt da, sånn som jeg forstod det.
Så jeg tenkte at hun så sikkert på meg, på samme måte som læreren.
Og at det var derfor hun ikke ba læreren om hjelp.
Og så var hun ikke fornøyd med meg heller.
Og da gikk jeg bare tilbake og satt meg ved pulten min igjen.
Litt nedfor, for jeg syntes ikke det var noe artig, at hun Elin skulle reagere sånn negativt på meg da, sånn som jeg så det.
Men jeg sa ikke noe mer, jeg bare reagerte på at hun reagerte så sterkt da.
Og gikk tilbake og satt meg på plassen min.
Han i klassen fra Dunihagan, Jan-Tore, eller noe, han så hele episoden husker jeg.
Og syntes vel det var rart.
Men jeg veit ikke om det var meg eller hun Elin som han syntes reagerte rart.
Jeg hadde jo ikke så mye fine klær og sånn jeg.
Selv om jeg kjøpte en ball-genser faktisk, i Drammen, siden det var så populært det året.
Det var vel det første klesplagget jeg kjøpte selv omtrent, bortsett fra noen olabukser på Hennes og Mauritz og sånn, i Drammen.
Men men.
Mens hun Elin, hun så alltid så bra og fresh ut.
Mens jeg ofte forsov meg og så litt mer noldus ut noen ganger, kan jeg tenkte meg.
Og utseende var veldig viktig på 80-tallet, så jeg tenkte sånn, at folk sikkert holdt med henne, siden hun var så fin og sånn da.
Men jeg hørte aldri noe mer fra noen om det her da.
Men men.
Men, hva mer skjedde da.
Jo, jeg gikk jo på skole i Drammen, året etter.
Og året etter det, så gikk jeg på skole i Oslo.
Og da, var jeg hjemme på Berger, eller Sand, en helg, husker jeg nå.
Da bodde søstra mi hos Ågot, på Sand.
Og jeg var der i helgen da, for faren min hadde solgt huset, som jeg og søstra mi bodde i, på Bergeråsen.
Men da bodde jeg noen uker i huset til Ågot da, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Og seinere, i 1989 eller 1990, så var jeg der en helg da.
Og da hørte jeg søstra mi sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der’, om meg.
Så det var tydelig at søstra mi hadde noe (Illuminati-) oppdrag, å passe på meg da.
Men men.
Så det var veldig rart, for søstra mi, hadde våren 89, noen måneder før det her, fortalt meg, i Kristiansand, hvor vi var på bryllupet til noen i slekta til Haldis, fortalt meg, mens Jan og Christell også satt der, på en resturant.
Haldis og faren min var ikke med, av en eller annen grunn.
Vi tre, jeg og Pia og Christell, var nesten på samme alder, så det hendte at vi hang sammen.
Men vi tre pleide aldri å henge med Jan, som var kanskje syv år eldre enn meg.
Og kanskje ca. åtte år eldre enn søstra mi, og kanskje ni år eldre enn Christell da.
Mens jeg var et år og fem måneder eldre enn søstra mi.
Og to år og fire måneder eldre enn Christell.
Men jeg var seint i puberteten, antagelig fordi jeg bodde aleine i Leirfaret, og Hellinga, siden jeg var ni år.
Så jeg kom ikke i puberteten, før jeg var 17 år, i 1987.
Men søstra mi og Christell, de var sikkert i puberteten, siden de begynte på ungdomsskolen ihvertfall, i 1985.
Så de var mer voksne enn meg fysisk da.
Mens jeg var kanskje mer moden i hue da.
Sånn at jeg viste hva som var rett og galt, og leste aviser og så på nyhetene på TV og sånn da.
Og var flink på skolen.
Så jeg hadde litt selvtillit likevel, selv om jeg hadde mye problemer, for jeg pleide å hevde meg på skolen, ved å få bra karakterer, og sånn, selv om jeg ikke gjorde så utrolig mye skolearbeid egentlig.
Men men.
Da sa Pia, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente.
Mens mindre enn et år etter da.
Høsten 1989 var det kanskje.
Så sa søstra mi, til faren min, i gangen i huset til Ågot, mens jeg satt i stua, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.
Så kanskje søstra mi Pia, hadde noe Illuminati-jobb, å kontrollere meg(?)
Noe rart var det ihvertfall.
Jeg har jo hatt noen rolige år nå, hvor jeg har tenkt tilbake på hva som har foregått, og da har jeg kommet på mer og mer sånne ting.
Mens da dette skjedde, på 80 og 90-tallet, så jobba jeg jo mye og var i militæret og gikk på skole og alt mulig.
Så da stussa jeg vel ikke like mye på sånne ting.
Men jeg la det på minnet da, for å si det sånn.
Det som skjedde dagen etter, var også veldig rart.
Søstra mi sa, at Christell, ønsket at jeg skulle dukke opp, i huset til Haldis, på Bergeråsen.
Da var Christell der, sammen med to-tre jenter, på hennes alder.
Jeg var vel da 19 år.
Og Christell var vel da 17 år.
Og hun hadde noe sånt som tre venninner, pene og slanke og lyse alle sammen vel, fra Nesbygda der.
Som kjente Elin som gikk i klassen min, på Sande, to år tidligere.
Hun som reagerte på det såret i hånda mi, etter at Øystein hadde sneipa en sigarett i hånda mi.
De venninnene til Christell, fra Nesbygda, de spurte meg om det var riktig at jeg kjente hun Elin da.
Og det måtte jeg jo svare ja på.
Men jeg skjønte ikke hvorfor de ville møte meg.
Jeg synes det her var rart.
Ingen forklarte meg hvorfor de ville at jeg skulle gå bort der.
Så jeg syntes hele episoden var ganske pussig.
Og alle disse tre-fire jentene gikk i sånne pastellfargede, moderne da, tettsittende joggedresser og sånn.
Alle sammen vel.
Christell hadde en flekk på sin joggebukse.
Så jeg spurte henne hvorfor hun gikk med klær med flekker på.
Og da ble hun borte en stund, før hun kom tilbake, muligens med noen andre klær.
Det var litt vanskelig det her, å kommunisere for mye med Christell, for ofte så reagerte hun på meg da.
Og jeg måtte også konsentrere meg, for å ikke reagere på henne.
Og da var det litt spesielt, siden det var tre-fire sånne sexy, unge jenter der.
Men jeg likte Christell best, husker jeg.
Jeg fikk liksom ikke noe inntrykk av de her Nesbygda-jentene.
Dem var vel litt overfladiske kanskje, hva vet jeg.
Men på den tida her, så gikk jo jeg på diskotek hver helg, sammen med Magne Winnem fra skolen i Drammen, og sjekka opp damer i Oslo osv. da.
Så jeg reagerte nok ikke så utrolig mye på de damene.
For jeg var jo vant med pene damer fra skolen, og jeg dansa og noen ganger rota med damer i Oslo da.
Men men.
Så sånn var det.
Det var det jeg huska om hun Elin.
Men hvorfor hadde Christell flekk på buksa?
Hvorfor reagerte hun Elin så mye på det såret mitt som Øystein lagde i hånda mi, når han sneipa den sigaretten der?
Hvorfor ropte hun Elin på meg, og ikke på sos-øk læreren, når hun lurte på noe sos-øk greier?
(Det var greit at jeg var flink, men jentene pleide ikke å behandle meg som om jeg var læreren, og rope meg til pulten deres, for å forklare dem ting.
Det var det bare hun Elin som gjorde, som jeg kan huske).
Hvorfor hadde Christell flekk på den gule joggebuksa si, eller hvilken farge det var?
Hvorfor sa søstra mi, til faren min, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’ (meg altså)?
Hvorfor kutta ikke søstra mi ut faren min, selv etter at hun sa, i Kristiansand, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente?
Hvorfor ville Christell og Pia og de to-tre jentene fra Nesbygda, at jeg skulle dukke opp, alene (uten at søstra mi ble med, hun satt vel bare alene i huset til Ågot), på Bergeråsen i huset til Haldis, når det bare var tre-fire sånne veldig pene og sexye 17 år gamle jenter der?
Her er det mange rare spørsmål, og få svar.
Vil det noen gang dukke opp noen svar på disse spørmålene?
Nå er klokka snart 11 her i England, og jeg må ikke glemme å ta ut søpla, som jeg skrev om igår.
At det er sånn kronglete søppelkasting-system her.
Men jeg lå og halvsov litt, i et par timer nå, og da tenkte jeg på at jeg jo fikk noen vitnemål sendt over fra Sande Videregående, som jeg fikk igår da.
Og da tenkte jeg på hvorfor jeg fikk 4 og ikke 5 i norsk muntlig.
Og det var pga. hun Kristin Sola da, som saboterte litt, og lo høyt, (et sånt latteranfall, som pågikk i flere minutter, mens jeg skulle lese da), og forstyrra, når jeg skulle lese noe greier fra norskboka høyt i norsktimen da.
Så skrev jeg jo det, at jeg trodde ikke det var noe ‘mafian’ med Kristin Sola.
Men at hun nok bare var litt spesiell.
Men nå har jeg tenkt litt mer på det her da, og nå lurer jeg litt på om det er noe ‘lurings’ med hun Kristin Sola, eller Sola som mange, som vi i klassen, bare kalte henne.
Men jeg bare ta ut søpla, før jeg glemmer det.
For hvis jeg skriver på bloggen, uten å tenke meg om, så er plutselig klokka 12, og da er det for seint å ta ut søpla, for da er den uteresturanten åpen, med mange briter, i kontorjobber, som skal spise arbeidslunch da.
Hvis dem ikke kommer før klokka 13 da, det er mulig, det husker jeg ikke helt sikkert.
Men det er ihvertfall på det klokkeslettet, rundt 12-13, da er det tjukt av folk i gatene her.
For jeg bor jo liksom i gamlebyen, såvidt jeg har forstått det, i Liverpool.
Og det er masse banker og andre kontorbygninger rundt her da.
Det er vel tilsvarende City i London, skulle jeg gjette.
Og nesten alle disse bank og kontorfolk har lunch samtidig.
Omtrent.
Så da kryr det av bankfolk og næringslivsfolk og embetsfolk og alt mulig da, i gatene her.
Fra alle mulige slags offenltlige og private kontorjobber da.
Liverpool er jo en gammel havneby, og er en av de største byene i Nord-England.
Så f.eks. the Home Office, de har et asyl-mottak i London, og et i Liverpool.
Og sånn er det vel med mange andre etater og, at de ser på Liverpool som ‘hovedstaden’ i Nord-England da.
Nok i konkurranse med Manchester men.
Men annet enn Manchester, så er det nok ingen byer som kan konkurrere med Liverpool om å være hovedstaden i Nord-England.
Kanskje Newcastle.
Nei, Newcastle er nok en mindre by enn Liverpool, må man si ja.
Både befolkningsmessig og man kan også tenke fotballmessig.
Da ser man i Newcastle, så har de et fotballlag, som er i toppen av divisjonene, Newcastle da.
Mens i Manchester, så har de to lag, Manchester United og Manchester City.
Og i Liverpool, så har de Liverpool og Everton da.
Og da sier det seg nok, at da må nok Manchester og Liverpool være større byen enn Newcastle.
Og det vet jeg jo at stemmer og.
For jeg har studert i Sunderland, som er nabobyen, og nesten tvillingbyen, til Newcastle.
Og da lærte jeg jo at det bodde flere folk i Sunderland, enn i Newcastle.
Og det var vel da snakk om ca. 300.000 som bodde i Sunderland, tror jeg.
Mens i Liverpool, så er det vel 400-500.000, tror jeg.
Noe sånt.
Selv om hvis man da hadde slått sammen Newcastle og Sunderland, så ville det nok blitt mer folk der, enn i Liverpool.
Men de byene ligger ca. en halvtime fra hverandre, med Metro-en, så det tror jeg nesten ikke man kan gjøre.
Men de tror jeg heller at jeg får kaste ikveld, eller noe.
Vi får se.
En annen gang, for noen måneder siden.
I høst kanskje.
Så gikk jeg også ned og kasta 5-6 søplesekker, rundt 11-tida kanskje, en formiddag da.
Dem har et sånt eget søppelrom der.
Hvor de har søppel fra resturanten da, og ca. 10 søppelkasser, eller noe.
Men da gikk jeg to ganger da.
Med kanskje fem minutters mellomrom.
Og da stod det ei dame i 40-åra kanskje der, når jeg kom tilbake.
Og da husker jeg at jeg lurte på om hu skulle gå gjennom søpla mi.
For det så sånn ut, at hun rigga seg til, for å åpne noen søppelsekker, og rote gjennom de da, oppå noen søppelkasser der da.
Sånn plast-søppelkasser.
Men det kan jo ha vært jeg som tok feil og.
Jeg var ikke sikker, men jeg husker at det var en tanke jeg fikk.
At jeg lurte på det her da.
Men men, hvem vet.
Samme det.
Jeg får prøve å gå videre her.
Vi får se.
Ja, det ble litt mye søppel-greier her nå, men det er ganske kronglete system her da, med søpla, som man kanskje skjønner.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo det var hun Kristin Sola ja.
Hun begynte jo å le, muligens sånn kunstig, vil jeg kanskje si nå.
Hun fikk sånn skikkelig forstyrrende latterkick.
I norsk-timen til Samland, da jeg skulle lese noe som gikk på norsk muntlig karakteren da.
Enda hun satt ikke ved siden av meg, eller noe.
Neida, hun satt bakerst, på raden ved siden av, var det vel.
Og jeg satt foran ved vinduet da, til høyre når man kom inn i klasserommet, som var et rom i et sånt brakkebygg, må man vel kalle det, like ved fotballbanen, på Sande videregående da.
Det var et brakkebygg som inneholdt to handel og kontor-klasser da.
Så det var kanskje ikke så snobbete sted å holde til akkurat.
Men, jeg syntes faktisk det var bedre der, enn i det betong/kommunist-aktige skolebygget.
Ja, det var kanskje litt slemt men.
Men det var bare to klasser der, og da ble det ikke så stressende, som i selve hovedbygningen da, hvor folk fra 10-20 klasser gikk rundt i gangene hele tiden da.
Noe sånt.
Og den andre klassen, som holdt til der, var vel en førsteklasse, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at noen kødda med oss andreklassingene der akkurat.
Så det var et stille og fredelig skoleår, vil jeg si.
Så det var egentlig nesten trivelig å holde til i det brakke-klasserommet, eller hva man skal kalle det.
Men men.
Og det var utsikt til fotballbanen og, hvis man kjeda seg i timen, noe som vel sikkert skjedde.
Og på andre sida, hvis man så ut av vinduene på venstre sida av klasserommet, så så man ut i en skog da.
Ikke verdens største skog sikkert, men det var ihvertfall en del trær og sånn da.
Så det var ikke værst.
Men men.
Hva mer med hun Kristin Sola.
Joda, hun var venninne med ei som het Monica Andersen tror jeg, eller Monika Andersen, kanskje.
Og hun var også ganske pen, men hun var sånn guttejente da.
Litt i hvertfall.
Eller ganske mye.
Sånn at hun var så tøff i kjeften osv.
Hun bodde like ved Selvik der, tror jeg, hvis jeg husker riktig.
I begynnelsen av den bakken ned mot Lersbryggen der, eller hva det heter, tror jeg.
Det hvor Fremad og det gamle Samvirkelaget der var.
Men men.
Så hun var ei skikkelig tøff jente, husker jeg.
Men slank og pen da.
Som også hun Sola var.
Hun Monika hadde vel brunt hår tror jeg.
Hun Sola hadde lyst hår da, med ganske mye hårgele.
Og hun Sola hadde også ei venninne, med mørkt hår, som gikk ei klasse under oss, på Handel og Kontor, eller en annen studieretning.
Hun venninna var også veldig pen.
Men jeg så aldri de tre jentene sammen.
Jeg så enten Sola sammen med hun Monika, kanskje mest i klassen da.
Men i friminuttene, og også en gang på Terian i Svelvik, på Svelvikdagene, i 1989, tror jeg det kan ha vært, så så jeg Sola og hun venninna, i Svelvik da, utenfor Kafeterian der.
Så sånn var det.
Og Sola sa en gang, at de to spleisa på å leie solarium.
Så de bodde nok ganske nærme hverandre.
Og det tror jeg var på Kleiverhagan, som er i Sande da.
Et stykke unna videregående, så dem måtte nok ta buss antagelig, eller sykle kanskje, det er mulig.
På Kleiverhagan, eller Kleiverhagen, heter det kanskje når man skriver det.
Der bodde også familien til kona til onkel Runar.
Inger.
Som er i Jehovas Vitner.
Jeg var med dit en gang.
Og familien hennes, de bodde i noe hus, med noen små åkere, eller kolonihager, eller hva det heter.
Det så nesten ut som i Amerika, eller noe sånt.
Det var på landet, men det var ikke bondegård.
Det var like ved en gårdsvei.
Så om Sola kanskje kjente slekta til mora til Ove og Heidi og Susanne og dem, som er eller har vært på Facebook-sida mi?
Tja.
Det har jeg tenkt på nå.
Og når man kaller folk ‘Sola’, da er det et klengenavn da.
Og da, når folk har klengenavn, så er det kanskje oftere noe spesielt med dem?
Jeg får ta en pause her, det var litt slitsomt å skrive om det her, merker jeg.
Men men.
Ja, nå kom jeg på fler ting her da.
Søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988.
Men i et par år før det her, så pleide hun noen ganger å dra med meg, til Svelvik, på samfunnshuset der, på lørdager, eller hvilken dag det var, som det var ungdomsdiskotek der.
Christell og Pia gikk jo der, i mange år.
Men jeg likte ikke diskoteker og sånn.
Selv om jeg vel hadde vært på diskotek i Brighton da, når jeg var 15 år.
Men jeg husker at jeg var med søstra mi, på diskotek på samfunnshuset.
Og den første gangen jeg var der, så jobba hun venninna til Kristin Sola der.
Fra Sande da, av en eller annen grunn, så jobba hun i Svelvik.
Og da må det ha vært i skoleåret 1987/88 da, vil jeg si.
Jeg trodde jeg egentlig hadde vært der før, men det er mulig jeg husker feil da.
At jeg var i Svelvik, men ikke gikk inn på diskoteket der da.
Men hun var egentlig veldig pen hun venninna til Sola.
Så det var litt rart at søstra mi dro meg med inn til Svelvik, også jobba søren meg hun venninna til Sola på diskoteket der, i garderoben eller noe sånn kanskje.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Sola var med i 4H.
Det betyr hode, hjerte, og to ting til.
Helse kanskje.
Hva vet jeg.
Det er vel en blanding av speidern og senterpartiet tror jeg.
Altså det er noe sånn senterparti-greier da, tror jeg.
Med sånne firkløver osv.
I logoen vel.
Så hun trodde jeg var ei sånn bondejente nesten, hun Sola.
Jeg husker også jeg hadde en sånn kassettspiller, med høytalere med forsterker.
Som jeg satt utenfor klasserommet engang, med opptak fra bråket i klassen.
Fordi jeg hadde blitt kasta ut av timen da, av en lærer som ikke hadde helt kontrollen.
Det var året før, og da fikk jeg nedsatt ordenskarakter da.
Men men.
Men jeg pleide å ta opp musikk fra nærradio osv.
Så var det en sang som het ute til lunch, som var populær.
Og da lo hun Sola så mye, da de sa ‘Norges Bondelag’, i den sangen.
Så jeg trodde hun var vokst opp på gård kanskje, siden hun var med i 4H og også reagerte på at de sa ‘Norges Bondelag’, i ute til lunch-sangen.
Det trodde jeg ihvertfall da, husker jeg, men jeg spurte ikke.
Men men.
Jeg skal se om jeg finner den sangen.
En gang på ungdomsskolen, så måtte jeg dra til skoletannlegen på Sande Videregående, husker jeg.
Men jeg hadde vel vært i England da, sommeren før jeg begynte på videregående.
Så det var litt rart, husker jeg, å begynne på en ny skole.
Men da huska jeg at jeg var ganske munter faktisk, til en forrandring, så den språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, den var en ganske fredelig ferie, hvor jeg satt mye og så på TV, hos den familien i Weymouth da.
Men men.
Og en kamerat av meg fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen, han hadde vel da allerede flytta til Sande, før det her, tror jeg.
Ihvertfall var det på rundt den her tida.
At han Kjetil og dem flytta til Sande.
Til Dunihagan, tror jeg det het der, ganske nærme videregående skolen egentlig.
Det samme stedet som en i klassen gikk, som jeg ikke husker hva heter nå, men som var ganske sossete vel, i forhold til meg, men det var ikke så mange gutter i markedsføringsklassen.
Jeg var den eneste fra Berger.
Så var det Snorre og Svein fra Svelvik.
Trond Gurrik fra Holmestrand vel.
Og så var det han Jan, eller hva han het, fra Dunihagan da.
Og meg fra Berger da.
Og det var ofte ‘case’, som det ble kalt, i markedsføringstimene, så da måtte jeg samarbeide med han fra Dunihagan da.
Så vi satt mye bakerst i klasserommet, og da satt jeg noen ganger der og, i de vanlige timene og, husker jeg.
Det var sånn køddete tone i klasserommet hele tida.
Og jeg var fæl til å tulle med lærerne.
Så han markedsførings-læreren, han måtte til slutt be meg pent om å slutte med det da.
Han dro meg med ut, utafor inngangen til de brakke-klasserommene da.
Og forklarte at han syntes det gikk greit, det var første året hans der.
Men jeg kom ofte med kødding og kommentarer da.
Noen ganger.
Jeg var vel den eneste som turte.
Men han spurte om jeg kunne være grei og slutte med det da.
For det plagde han, virka det som.
Da måtte jeg nesten slutte med det da.
Men da ble han Jan-Rune, eller hva han het, misfornøyd med det da.
Men jeg måtte nesten holde det jeg hadde sagt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men han var også fra det stedet hvor han Kjetil Holshagen var fra.
Og jeg hadde vært et par ganger på Kleiverhagan der, hos den familien til hun Inger da, som er gift med onkelen min Runar.
Og der bodde det også en som het Eskil.
Som var den mongolide, eller noe, fetteren, til Ove og Heidi og dem.
Men men.
Og Ove og Heidi var ganske mye uti der da.
Jeg var med der et par ganger da.
Og dem var også mye hos Ågot på Sand da.
Men men.
Det er mer jeg husker om hun Kristin Sola og.
Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, så tok hun Kristin Sola og ei annen jente i klassen, som het Monika Andersen, meg til side, etter en time, i første klasse på Handel og Kontor, mener jeg det var.
Også spurte de meg, om det var sant at jeg hadde bodd alene, fra jeg var ni år, som de hadde hørt.
I Sande(!)
Så det var kanskje litt rart, at de hadde hørt det, helt i Sande(?)
Men men.
Jeg fortalte at det var sant da, og de sa at de trodde ikke at jeg ville gjøre noe lignende selv, som å la noen bo alene fra de var ni år osv.
Men men.
Mer da.
Jo, en gang, så satt hun Kristin Sola seg på plassen til Snorre Skaug, eller om det var plassen bak.
(Det var ved de vinduene hvor det var utsikt til den skogen fra da, eller om det bare var noen klynger med trær).
Så begynte hun å legge opp bilder av seg selv, og hun venninna hennes, med mørkt hår.
Begge de så jo pene ut, syntes jeg.
Men hun hadde et bilde av seg selv, hvor hun så litt ung og barnslig ut da, litt ‘hemma’ ut, kan man kanskje si at hun så ut, på det bildet.
Ikke så stylet og pen som hun så ut til vanlig, på videregående da.
Så da mobba jeg henne med det bildet da, for jeg tenkte hun ble flau da, over det bildet, for jeg syntes at hun så litt døv ut på det.
Og da begynte hun å løpe etter meg gjennom klasserommet, og så begynte hun å klenge nesten for å prøve å få tilbake det bilde da.
Og hun hadde jo pupper og det som var, men det brydde hun seg ikke om, hun skulle bare klenge eller slåss da, for å få tilbake det bildet da.
Men men.
Så det var det nærmeste jeg noengang kom hun Kristin Sola, vil jeg si.
Men men.
Mer da.
Ja, det var vel mer og.
Hm.
Jo, en gang så skulle det være klassefest i Svelvik.
Det var også det andre året, da vi holdt til i det ‘brakke-klasserommet’ da.
Da spurte Sola meg, om jeg skulle være med da.
Så sa jeg, at jeg regnet med det.
Så sa hun, at hun ikke skulle være med.
Men hun forklarte ikke hvorfor, hun sa bare at hun ikke skulle være med.
Jeg var der, og da dansa jeg med hun venninna til Line Nilsen ihvertfall.
Hva het hun da.
Jeg husker ikke nå, men jeg syntes hun var helt grei.
Uten at jeg kjente henne så bra men.
Og Line Nilsen, hun kjente jeg jo såvidt fra ungdomsskolen og, hun var en av de jentene fra Svelvik, som havna i klassen til oss fra Berger, da vi begynte på ungdomsskolen.
Og hun satt jeg ved siden av, det året, andre året på videregående.
Men jeg snakket ikke så mye med henne, men jeg syntes hun virka alright da, uten at jeg kjente henne for bra.
Men hun tror jeg nok bodde ikke på Ebbestad, men sikkert på Mariåsen, eller hvor det var, som de rikeste folka bodde, der i Svelvik.
For hun var alltid veldig pent kledd, og oppførte seg vel også alltid veldig bra, mener jeg å huske ihvertfall.
Hun var sammen med sønnen til gym-lærerinna hun da, hvis jeg husker riktig, som vel gikk i parallell-klassen vår, tror jeg, en med mørkt hår vel.
De var skikkelig sånn kjærestepar.
Så en gang, så var jeg på Drammens-messa, for faren min og Haldis, de hadde stand der, for vannsengbutikken da.
Og da møtte jeg de mange ganger på Drammensmessa da.
Så de ble sikkert lei av å se meg der.
Men men.
Jeg var så vant til å være på Drammensmessa og sånn, for faren min og Haldis pleide å være der hvert år.
Så jeg gikk vel mest rundt der av gammel vane.
Noe sånt.
Det var egentlig ikke like artig etterhvert, men men.
Bare noe jeg kom på.
Mer da.
Jo, da jeg skulle begynne på skole i Drammen, så trengte jeg et eget søknadsskjema for det.
Og da hadde jeg prata såvidt med hun Kristin Sola om det da.
Og da hadde hun sagt, at hun også kanskje skulle det.
Men det ble ikke noe av da, visstnok.
Men, hun henta skjema for meg, for å søke på skole i Drammen.
Så det var litt rart.
Jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjema fra, men hun tok det med på skolen en gang, og jeg fikk det i gymtimen, eller noe, mener jeg å huske.
Eller at vi var der i forbindelse med noe annet, i Sandehallen da.
Jeg tror det var sånn.
Men jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjemaet fra, søknadsskjema til Gjerde VGS., men det vet hun kanskje selv.
Men men.
Og noe av det siste jeg husker henne fra, det var på en russekro, i Hokksund.
Da var Cecilie Hyde med, tror jeg.
Og hun var jo ikke russ, men hun hadde sett russekort, av hun Astrid, i klassen, fra Dalom, eller hva det heter igjen.
Hun sa det var verdens navle.
Det var vel i Hallingdalen, tror jeg.
Noe sånt.
Og da hadde hun Cecilie, som hang mye med søstra mi, hjemme hos meg.
Hun hadde speida på russekorta mine, og sett bildet av hun Astrid da.
Og da lurte hun på om hun var pen.
Hun var jo helt alright, syntes jeg, så jeg sa ja da.
Så hun Cecilie ble med for å møte hun Astrid, fikk jeg nesten inntrykk av.
Men så ble hun skuffa, for hun syntes ikke hun var noe pen, likevel, visstnok da.
Noe sånt.
Så om hun Cecilie var noe slags heks, omtrent, eller noe, som skulle gjøre hun Astrid til noe hore, eller noe(?)
Hva vet jeg.
Hun Cecilie var nemlig mørkhåra, og jentene i klassen, på Gjerde, sa hun hadde hatt tre aborter.
Men men.
Og hun Astrid, som var fra verdens navle, (men bodde i Drammen, like ved Åssida vel), hun var lyshåra da.
Men men.
Bare i tilfelle det var noe mønster her.
Mer da.
Jo, da prata jeg med Sola da.
Og da hadde hun fått kyssesyken.
Så da ble jeg litt skuffa huska jeg.
For at hun dreiv å kyssa så mye.
Men men.
Og hun fortalte at da jeg ikke hatt møtt opp i tredje klasse på Sande videregående.
(For jeg søkte både på Sande og i Drammen, i tilfelle jeg ikke kom inn i Drammen, siden bare ti folk fra Vestfold fikk lov å gå på skole i Buskerud hvert år).
Og jeg ringte ikke å sa fra i Sande, at jeg skulle gå på skole i Drammen.
(Det var ganske kjedelig å gå på skole ute i skogen i Sande, noen ganger, så jeg tenkte jeg fikk hjelpe dem, sånn at det skjedde noe der).
Så da hadde min plass blitt ledig da.
Og da kom Trond Gurrik fra Holmestrand inn, også tredje året, i Sande.
Så sånn var det.
Ellers så husker jeg vel ikke så mye av hun Kristin Sola.
Jo, en ting til.
Da jeg var i militæret, på Terningmoen.
Første uka, så prata vi om alt mulig da.
Det var jeg og Pettersen fra Fredrikstad, en kar fra Brumundal, som seinere ble sjåfør i troppen.
Og en som ble idretts-assistent.
En som dreiv med ski, eller noe, og løp 3000-meter, på ni minutter, eller noe sånt noe.
Han og jeg vi prata om damer da.
Og da var det min tur til å prate om damer.
Og da ville jeg ikke prate om damene fra Bergeråsen.
Sånn som stesøstra mi Christell og Nina Monsen osv., de forskjellige damene der da.
Nei, dem hadde jeg ikke så lyst til å prate så mye om, i det militærrommet.
Men da, så tenkte jeg, at da kunne jeg prate om hun Kristin Sola og hun venninna hennes da, hun med det mørke håret.
For begge dem var veldig pene da, kanskje spesielt hun med det mørke håret, men Sola var ikke så værst hun heller da.
Men men.
Og da viste det seg, at han seinere idretts-assistenten kjente de to damene da.
(Jeg vet ikke hvorfor vi begynte å prate om damer, men det var en av de første dagene i militæret det her da, og da var man litt prega av å bli tulla med, av alle mulige militære da, så det var ikke alltid man tenkte så mye over det man sa, når man hadde fri osv.
Pettersen, han fortalte om da Ørjan Løvdahl ble sent hjem fra Albertville-OL, var det vel.
Så var det fordi han hadde hatt sex med Anette Bøe, dama til idrettspresidenten, og tre andre damer på rommet, visstnok.
Som Ørjan hadde tulla med, sa Pettersen.
Så da bar det rett hjem.
Hvordan han nå hadde fått alle de damene med opp på rommet).
Og da kjente han idretts-assistenten både Sola og venninna da.
Jeg tror han hadde rota med venninna til og med, og hun hadde visst fått en unge, husker jeg han sa.
Da ble ikke jeg så munter da, men men.
For han var jo fra Oslo eller Bærum, eller noe, han idrettsassistenten, så jeg ble egentlig litt driti ut da, siden han kjente dem bedre enn meg.
Men men.
Men jeg prata aldri med hun med det mørke håret, som var venninna til Sola.
Hun var så pen og sånn og, så det var ikke så lett, å prate med damer som var så pene, man ble vel litt nervøs og sånn, da sikkert.
Noe var det.
Og jeg møtte henne ikke så ofte heller.
Og begge de samtidig, det ble kanskje litt mye, når man var i den 17-18 års alderen.
Det er mulig.
Noe var det ihvertfall.
Men jeg bare kom på den tullinga, til hun Kristin Sola, når jeg skulle lese i norsktimen, noe som gikk på muntlig karakteren min.
For da sa også han Samland, at hun Kristin Sola hadde ødelagt for karakteren min da.
Så det var nok sånn det var.
Og han Samland, han var klasseforstanderen vår i første klasse, så jeg måtte nesten spørre, da jeg ringte Sande videregående her, i forrige uke, var det vel.
Og han var pensjonert nå, men han var visst innom skolen nå og da.
Men han var litt spesiell, så jeg sa ikke noe mer.
Men men.
Men rektor Stige, han var nå pensjonert, han som ga meg nedsatt orden.
Men han var nok moden for pensjon, allerede i 1986/87, vil jeg si.
Men hva jeg mente, telte nok ikke så mye da.
Men men.
Men det var veldig kult av Sande videregående å sende vitnemåla gratis ihvertfall.
Så kan man også sette spørsmålstegn ved, hvordan Sola og Monika Andersen viste at jeg bodde alene fra jeg var ni år, når de bodde to mil unna omtrent, i Sande.
Og hvorfor hun Sola henta det skjemaet for meg, for å gå på skole i Drammen.
Det var kanskje litt rart det og.
Og hun og venninna hennes, de så på meg, på Svelvikdagene, i 1989, like før jeg flytta til Oslo.
Og jeg så på dem og da.
Men jeg var der sammen med søstra mi og Cecilie Hyde da, så det ble ikke til at jeg prata med dem, utafor Kafeteriaen der.
Jeg kjeda meg, og prøvde vel kanskje å få litt oppmerksomhet, fra hun Cecilie Hyde osv.
For hun og søstra mi, dem var ikke kanskje så kule lengre, ovenfor meg, på den tida der.
Og jeg hadde en sånn genser, som jeg vel hadde fått av Haldis, med snøring i livet da.
Og da hadde jeg kjeda meg, og bundet opp en sånn røykpakke i den snøringa, så det så nok ganske dumt ut da.
Men jeg prøvde vel å være kul, eller noe, siden jeg røyka osv., men det var nok bare dumt ja.
Men men.
Så kanskje det var det dem reagerte på.
Det virka på meg, som om dem reagerte enten på det med røykpakka, eller på søstra mi og Cecilie, som jeg hang sammen med der.
Jeg ville nok ikke klart å fått med Pia og Cecilie bort til Sola og venninna, utenfor inngangsdøra til Kafeterian der.
Så jeg sa ikke noe til søstra mi og Cecilie.
Jeg sa ikke sånn, ‘Å der er Kristin Sola og venninna fra Sande’.
Neida, jeg sa ikke noe.
For jeg trodde ikke at søstra mi og Cecilie kjente dem.
For søstra mi gikk på allmenn, første året, og hadde gått på ungdomsskolen, de to årene jeg gikk på Sande.
Og Cecilie hadde gått på Helse og Sosial, tror jeg, og en annen linje.
Hun hadde vel gått to førsteår, tror jeg.
Før hun muligens begynte på en tredje linje.
Men men.
Hun Cecilie, hun huska jeg fra en eksamen, andre året på Sande videregående.
Altså ca. et halvt, eller et år, før hun bodde en del oppe hos meg, da søstra mi flytta dit, rundt jula 1988.
Det var fordi, at på eksamen, så skulle vi sitte annenhver rekke, med handel og kontor og helse og sosial-elver da.
Og da begynte hun Cecilie, å være skikkelig breial.
Hun sjekka opp en i klassen min.
Det var i første klasse det her.
Så det var i 1986/87.
Så jeg visste hvem hun Cecilie var, før søstra mi ble kjent med henne, et år eller to seinere.
Hun Cecilie Hyde da, som hun het, hun sjekka opp han Tønsberg-karen i klassen min.
(Det var to sosser fra Tønsberg, Steinar og en som het Eier til etternavn vel, som ikke kom inn i Tønsberg da, antagelig, men gikk på skole i Sande, ganske mange mil nord for Tønsberg, kanskje 4-5 mil).
Og da hadde han Eier, tror jeg han het, skikkelig soss, med bakoversveis, og vel bleika eller stripa hår kanskje.
Han hadde da sagt noe til eksamensvakta.
Så begynte hun Cecilie, å si noe tilbake da.
Eller om det var Cecilie som klagde til vakta.
Kanskje hun ville ut og røyke, eller se på jukselapp, eller noe.
Så sa han Eier noe tilbake da.
Så sa hun Cecilie, at ‘du er ganske søt du’, til han Tønsberg-gutten da.
Så hun var ganske breial hun Cecilie, og lagde masse oppstyr, under eksamen, og sjekka opp gutter under eksamen og.
Krangla med vaktene og sjekka opp gutter.
På eksamen eller tentamen, eller hva det var.
Så sånn var det.
Så derfra kjente jeg henne.
Men jeg vet ikke om hun huska det, da hun ble kjent med søstra mi, at jeg satt i det samme klasserommet da.
Hvem vet.
Men men.
Så jeg bare så litt tilbake på hun Sola og hun venninna da.
Men jeg gikk ikke bort til dem.
For jeg ville ikke at søstra mi og hun Cecilie, skulle bli kjent med dem.
Eller, jeg orka ikke å prøve å dra med søstra mi og Cecilie, bort til Sola og venninna da.
For dem var ganske sånn egenrådige, både søstra mi og Cecilie da.
Og litt sånn rastløse, mener jeg å huske, den dagen.
Så vi gikk vel ikke like bra sammen da, som da de nettopp hadde flytta inn hos meg, så vi hang vel mest sammen av gammel vane, vil jeg si.
Så jeg lot bare Sola og venninna stå der ifred.
Mens jeg hang med søstra mi og Cecilie da.
Jeg bare så litt tilbake på dem, og lurte på hva det var som Sola reagerte på.
Hun prata om meg, eller søstra mi og Cecilie, til venninna si da, det husker jeg.
Men men.
Men jeg vil si det var tre rare ting med hun Kristin Sola.
Det var at hun lo da jeg hadde den opplesinga i norsk-timen, som gikk på norsk muntlig karakteren.
Det var at hun henta det skjema for meg, av en eller annen grunn.
Og det var at hun visste at jeg hadde bodd alene siden jeg var ni år, enda jeg bodde på Berger, sikkert over to mil fra Kleiverhagan.
Men men, man kan ikke skjønne alt.
Så hva disse rare tingene kom av, det vet jeg ikke.
Men man kan lure kanskje.
Kanskje hun bare skulle være grei.
Hm.
Jaja, hvem vet.
Det er vel kanskje ikke så greit, å le sånn i norsktimen da.
Men men.
Men kanskje hun ikke klarte å styre seg da, det er mulig.
Jeg får heller prøve å tenke mer på hvordan det her kan ha hengt sammen.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på noe mer morsomt, om de Svelvik-jentene som havna i klassen vår, fra Berger, på Svelvik ungdomsskole da.
En dag, i åttende klasse, var det kanskje, så dukka plutselig Jeanette Aulie, eller hva hun het, fra Svelvik som sagt, opp i gangene på ungdomsskolen, travende rundt med en svær agurkformet dildo, som var sånn, at det var en vanlig dildo inni agurken da.
Og da var det visst en ungdom fra Svelvik, som hadde vært i syden, eller noe.
Og da han kom hjem, så hadde han med to sånne ganske svære dildoer, mener jeg å huske, til hun Jeanette Aulie og Line Nilsen i klassen da.
Var det noen som fortalte.
Men hvorfor hun Jeanette gikk rundt med den her dildoen, i gangene på Svelvik Ungdomsskole, det skjønte jeg ikke helt, hvordan hun tenkte da.
Men hun skulle visst vise den fram til noen i parallell-klassen, eller noe.
Noe sånt.
Og på den tida her, på midten av 80-tallet, så var det ikke vanlig for eksempel, at VG og Dagbladet reklamerte for dildoer, og sånn, sånn som de gjør nå.
Nei, det var nok bare Porno-Hagen omtrent, som kunne ha funnet på det, rundt 1985 osv.
Så jeg husker jeg stussa på det her, at hun Jeanette var så frigjort, at hun gikk rundt og viste fram svære agurk sexleketøy, i friminuttene på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg aldri helt klarte å skjønne hvordan hun kunne klare det og samtidig ikke være flau, eller tenkte over at det skulle være noe rart.
Siden jeg fikk bare 4-ere og 5-ere 2. året på Sande, så var jeg en av de ti beste, som søkte til Buskerud, fra Vestfold fylke, skoleåret 1988/89.
Så da kom jeg inn på skole i Drammen, Gjerde VGS., som ligger i Buskerud, selv om jeg bodde på Bergeråsen i Vestfold.
Så da fikk jeg busskort fra Drammen i Buskerud til Bergeråsen i Vestfold.
Og da husker jeg at søstra mi, Pia, ble litt misunnelig vel.
For hun var så glad i å dra inn til Drammen, på diskotek og sånn.
Så hun tror jeg faktisk kjøpte månedskort noen ganger.
Men da hadde jeg busskort da, som jeg også brukte etter jobben på CC noen ganger, selv om det egentlig ikke var lov.
Men lærer Karlsen hadde gitt oss noen skjema, hvor det stod at vi hadde vært på klassetur, på noe datamesse osv. da, så da slapp man å betale på bussen da.
For jeg gikk på datalinja i Drammen, siden jeg var så glad i å programmere osv., på begynnelsen av 80-tallet.
Og datalinje hadde de ikke i Sande da.
Men jeg likte meg egentlig bedre i Sande, hvis jeg skal være ærlig.
For man kan se at jeg fikk 6-er og 5-er i matte.
Mens på Gjerde, så fikk jeg 2-er.
Det var så ustrukturert undervisning der syntes jeg.
Men de folka i Drammen var vant til han læreren fra før da, men jeg hadde så mye jobb og alt mulig, så jeg fikk ikke med meg alt.
Og Magne Winnem skulle absolutt ha meg med på Gulskogen senteret, i en mattetime eller to og.
Så hva det var for noe, kan man jo lure på.
Men men.
Takk til Sande Videregående ihvertfall!
Nå skal jeg ringe til Drammen.
Men jeg kan ikke ringe Gjerde VGS, for den skolen er nedlagt, så jeg får finne på noe.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Som man kan se, så fikk jeg også beste karakter, A, i matte, på HiO:
Og på ungdomsskolen, i 7. og 8. klasse, så hendte det også at jeg fikk S i matte, i karakterboka.
Mens i 9. klasse fikk jeg bare M.
For da ble jeg så mye mobba, så jeg ble litt skolelei, og måtte fokusere meg mest på å bare komme gjennom skoleåret, for det var så ille, at det var ingen i klassen som prata med meg på over et halvt år, eller hva det var.
Etter noe sitte på fanget-episode.
Når Odd Einar Pettersen, etter signal fra Ditlev og Geir-Arne satt seg på fanget mitt, i hele friminuttet.
Som man ser på 2. klasse videregående vitnemålet, så fikk jeg 5 i gym.
Og jeg spilte fotball og sånn under oppveksten.
Men, jeg fikk ikke i meg nok ordentlig mat da.
Farmora mi på Sand, hu lagde sånn som ertesuppe, risengrynsgrøt, stekte pølser og sånn.
Men ikke så mye kjøttdeig-retter, og biff det var hun ikke vant til å lage.
Og på Bergeråsen spiste jeg bare Pizza Grandiosa.
Så jeg var tynn da, med litt mage, fra alt potetgullet og colaen jeg kjøpte da.
Så jeg klarte ikke å dytte bort Odd Einar, som sikkert veide 90 eller 100 kg, i 9. klasse, siden han var vel fullvoksen allerede i 7. klasse, hvis jeg husker riktig.
Da dukka han plutselig opp i klassen, fra Nord-Norge vel(?), og var dobbelt så stor som alle de andre.
Jeg følte meg så ydmyket, av at han satt på fanget, nesten som en stor dame, har jeg skrevet på bloggen tidligere.
Så jeg tok bare bussen hjem.
Og da måtte jeg ned på lærerværelse for å prate med klasseforstander Aakvåg, (eller hvordan man skriver det navnet hans igjen).
Og da sendte meg til ei som het Enger, som var sosiallærer, eller et eller annet rart.
Og jeg forklarte da, at jeg hadde sett at Ditlev og Geir Arne, ga ‘startsignal’ til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.
Og da begynte en sånn kampanje da, om at jeg hadde jugi, eller noe.
Ditlev og Geir Arne følte seg urettferdig behandlet, for jeg hadde sagt at de var med på det.
Og det så jeg med mine egne øyne, at de liksom ga startsignal, til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.
Så det her tror jeg må ha vært noe de tre hadde planlagt på forhånd.
Men da spredde spesielt Ditlev og Geir Arne løgn i klassen da, om at de ikke hadde vært med på det, og at jeg var blitt sinnsyk og sånne ting.
Hvis jeg husker det riktig.
Så da prata tilslutt ingen med meg, omtrent i det hele tatt, i klassen, resten av skoleåret, omtrent.
(Men jeg kjente noen i bordtennis valgfag klassen da, Kenneth Sevland osv., fra parallellklassen da.
Så i de timene så var jeg vanlig).
Men i klasserommet så var jeg utstøtt da, må jeg vel si.
Men jeg skjønte jo det, at vi gikk i 9. klasse, og at ungdomsskolen snart var ferdig.
Det var mye derfor jeg ville gå handel og kontor og, for da slapp jeg mye av de gutta i klassen, som var ganske kjipe og/eller mobba da, vil jeg si.
For ingen av gutta fra Berger, gikk handel og kontor, untatt meg.
Så på videregående, så var det nesten aldri noen som mobba meg.
Så sånn var det.
Og jeg skulle jo også til Weymouth, på språkreise, med han Kenneth Sevland og noen andre folk fra parallellklassen, fra Svelvik da, etter 9. klasse.
Og jeg levde vel mye på at jeg hadde vært i Brighton, på språkreise, sommerferien før 9. klasse.
Så jeg dreit egentlig i folka i klassen.
Jeg brydde meg ikke om hvordan dem oppførte seg.
For jeg planla å ta videregående, å så begynne på BI, i Oslo, etter ønske/råd fra faren min da.
Så jeg planla å dra bort fra Berger.
Så den mobbinga, den tok jeg ikke så seriøst, for jeg visste at jeg kom til å flytte vekk uansett.
Så jeg bare beit sammen tenna, og kom meg gjennom det, og tok det ikke så personlig egentlig.
Jeg så mer framover.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg har nesten alltid fått beste karakter i matte.
Eller nest beste.
Aldri G eller 4 eller C.
Alltid M eller S, 5 eller 6, A eller B.
Men ikke i Drammen.
Da fikk jeg 2(!)
Og det er ikke bra for 6 er beste karakter.
Så jeg strøyk nesten.
Så grunnen til at jeg skriver dette PS-et, var om det kunne ha vært noe muffens i Drammen(?)
Noe ‘mafian’-muffens f.eks. med matte valgfag-læreren(?)
For jeg synes han var så surrete, og ustrukturert.
Og han retta prøvene mine så strengt og.
Pga. noe bageteller, så fikk jeg mye færre poeng da, enn jeg syntes jeg skulle ha selv.
Og han var ikke noe sånn hyggelig og høflig heller, synes jeg.
Eller jeg likte ikke han som person, og heller ikke måten han underviste på, eller retta prøvene på.
Så jeg vet ikke om hva det kan ha vært som foregikk der.
For han virka veldig avholdt, av Torgills, kollegaen min fra CC Storkjøp, som også gikk i den matte-valgfag klassen, og som hadde hatt han som lærer de to foregående årene også vel.
Som mange av de andre der vel.
Mens Andre Willassen, i klassen, fra Røyken, han skjønte ikke noe av den matten.
Så han læreren ødela mye for mattekarakteren til oss, som ikke var fra hans gamle klasser, vil jeg si.
Og det virka som at han kanskje favoriserte sine gamle elever da.
Han pirka ihvertfall kjempemye på mine prøver da.
Og det pensumet der, det året, er vel mye av det samme, som første året på HiO, i Diskret Mattematikk, hvor jeg fikk karakteren ‘A’, uten så innmari mye strev og pugging egentlig.
Men men, det er kanskje bare jeg som var sløv av for mye CC-jobbing og programmering i datasalen, det er mulig.
Så sånn var det.
PS 3.
Og man kan se, at i 2. klasse videregående, så fikk jeg bare 4, i norsk muntlig.
Men jeg lå egentlig ann til en 5-er.
Men vi hadde ei jente i klassen, som het Kristin Sola, fra Sande, eller Kleiverhagan, eller noe sånt noe.
Og hun begynte å le så mye, da jeg skulle lese noe greier i norsk timen da, som gikk på muntlig karakteren.
Så da ble jeg litt flau da, for hun lo av meg, som om jeg hadde sagt noe morsomt da.
(Men jeg tror egentlig ikke at det var noe ‘mafian’-greier, eller noe, med henne da, hun var vel bare litt spesiell).
Noe sånt.
Og da sa Samland det, at da fikk ikke jeg så bra karakter i norsk muntlig da, fordi hun Kristin Sola hadde ledd så mye da, og ødelagt for meg, når jeg skulle hatt ro til å lese noe greier på Vågå-dialekt, eller hva det var.
Så leste jeg ‘lik-skrotten’, istedet for ‘lik-skjorten’ da, siden hun der Kristin Sola lo så mye da.
I noe dikt i norskboka da.
Så sånn var det.
Så derfor fikk jeg ikke 5 i norsk muntlig da.
Men jeg ga egentlig søren i det, for jeg hadde så bra karakterer jevnt over liksom, med bare 4-ere og 5-ere, det året.
Så om jeg fikk 4 eller 5 i norsk muntlig, det ga jeg egentlig faen i, jeg gadd ikke å krangle noe med Samland, som var norsklærer pga. det, jeg gadd å nedverdige meg til å be om å få lese på nytt, eller noe.
For jeg var vel litt snobbete.
Jeg var vel vant til å være best eller nest best i klassen, på ungdomsskolen.
Så folk trodde vel kanskje at jeg skulle ta tysk i valgfag på ungdomsskolen, og gå allmenn.
Men jeg var jo vant til å bo aleine og sånn, og jeg var mye deprimert og sånn, under oppveksten.
Så jeg valgte å kutte ut noe av de kjedeligste skole-greiene, som tysk og allmenn-linja osv.
For da, så kunne jeg drive med bordtennis og sjakk, som var rimelig fritt og sånn, og også gå på handel og kontor, som var ganske enkelt synes jeg.
For jeg kunne kontorarbeid og data fra før.
For jeg hadde hatt data hjemme i mange år, og jobbet en del med kontorarbeid, i firma til faren min da.
Og leika på kontoret i huset til Ågot og Øivind, på Sand, da jeg var yngre da.
Så jeg behøvde nesten ikke å konsentrere meg så mye, på Handel og Kontor.
Unntaket var kanskje rettslære, som var ganske kinkig i starten.
Men jeg tok meg sammen, og fikk en 4-er der og.
Og hun lærerinna der, var ganske streng, og faget var uvant for oss.
Vi måtte bla i lovsamlinger osv., og tyde noe kronglete språk, som stod i kjøpsloven og forskjellige lover, husker jeg.
Men da tok faktisk hun lærerinna, og kopierte opp min besvarelse en gang.
Og ga til en parallell-klasse, på Sande videregående.
For hun lærerinna, hun syntes at jeg forklarte lovene så bra, i besvarelsen min, på prøven, på et språk som var lett å skjønne da.
Så hun kopierte opp min prøve til en klasse som kom i rettslære til eksamen, eller noe.
(Men jeg fikk fortsatt bare 4 i karakter på prøven da, selv om jeg syntes jeg hadde gjort det bra da).
Men jeg lå ann til en 3-er i starten, tror jeg, så jeg fikk være fornøyd med at jeg fikk en 4-er da.
Jeg hadde ikke så mye sjangs til å få bedre i standpunkt-karakter, men jeg syntes jeg kunne fått bedre på den prøven da kanskje.
Siden hun lærerinna kopierte opp besvarelsen min, og delte den ut i en annen Handel og Kontor-klasse.
Men men.
Markedsføringsfaget, var et kapitell for seg.
Det var en ganske ung Sande-gutt, som var kommet hjem fra markedføringsstudier, ved BI eller NMH, eller hvilken skole han gikk på.
Og han ga 5-er til de peneste damene i klassen.
Lene Andersen og ei mørkhåra ei, som dreiv parfymeri, i Sande.
Men på eksamen, så fikk Lene Andersen 2, sa hu til meg.
Jeg fikk 4 på alle prøvene, hele året, mener jeg å huske.
Og fikk også 4 på eksamen da.
Så han læreren, han tror jeg ikke fikk fortsette som markedsføringslærer, for han hadde nok favorisert de peneste damene i klassen muligens.
Selv om jeg tror at det kanskje kan ha vært noe tull, siden Lene Andersen fikk 2 også, det er mulig.
Jeg gikk ved siden av henne, da hun leste at hun fikk 2 på eksamen, og da var hun ikke blid da.
Men det skjønner man jo.
Men jeg prøvde å roe henne ned, men jeg tror hun klagde, så det er mulig hun fikk bedre karakter.
Ei i klassen fra Sande, (eller hun var kanskje i parallellklassen da(?)), som jeg ble kjent med litt første året, det var ei som hette Mette Holtet, eller noe, tror jeg.
Og hun syntes det var morsomt, at de pene damene som fikk 5 i standpunkt, fikk 2 på eksamen.
Jeg tror begge de to, Lene Andersen og hun pene, mørkhåra, som dreiv parfymeri i Sande, fikk 2 på eksamen.
(Hun hadde i bilulykke hun som dreiv parfymeriet, eller noe.
En bil hadde kjørt i feil felt, i fylla, eller noe, og hoppa over en bakketopp, og havna oppå bilen hennes, mellom Sande og Drammen, var det vel.
Så derfor gikk hu på skole igjen da, enda hun var litt eldre enn de fleste andre i klassen da.
Men hun var hyggelig og sånn, syntes jeg, jeg fikk sitte på til Drammen noen ganger, for faren min jobba der da, så jeg pleide å dra inn dit, og kjøpe datagreier og sånn, i byen da.
Og hun og jeg pleide å ha jukselapper, noen ganger, på prøver, for vi satt ved vinduet.
Det var vel på sos-øk prøvene, tror jeg.
For han gikk for å være litt spesiell han sos-øk læreren da.
Damene i klassen likte ikke han, tror jeg, så en gang så ropte venninna til Lene Andersen på meg, istedet for han læreren da.
Ei som het Elin fra Nesbygda vel.
Men da hadde Øystein Andersen, fra Lørenskog, sneipa en røyk i handa mi.
Så jeg hadde arr på hånda.
Og det likte visst ikke hun, tror jeg.
Hun reagerte ihvertfall på det, så jeg bare gikk og satt meg igjen.
Jeg var ikke så selvsikker ovenfor jenter, egentlig da jeg var på den alderen.
Selv om det var veldig mange pene damer i klassen da.
Men jeg prøvde å oppføre meg bra da, men jeg hadde ikke så bra selvtillit, etter all mobbinga på ungdomsskolen, så det var ikke sånn at jeg trodde at jeg hadde noe sjangs på noen av de fine damene i klassen, for eksempel.
Jeg tenkte nesten ikke sånn på dem, jeg bare beundra de pene damene, må man vel si, men jeg trodde ikke jeg hadde noe sjangs på så pene damer egentlig.
Selv om jeg gikk greit overens med noen av folka og damene i klassen.
