Chim Kjølner, er i slekt, med Per Kjølner. Og Thomas Bruun, var butikksjef, på Rimi Langhus, da jeg jobba som låseansvarlig der, i 2003 og 2004, og han prøvde, å få meg til, å bli med, på pyramidespillet T5PC, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5):
Et annet sted, i sitt testamente, så skriver bestemor Ingeborg det, at min mor, fikk pengene, etter Adeler, i 1978.
Og i såfall, så var det huset i Jegersborggate 16, som min mor fikk, for arven, etter Adeler.
Det virker som at bestemor Ingeborg, noen ganger tøyset/blandet litt, når hun skrev, om slikt som arv osv., (av en eller annen grunn).
(For årstallet 1983, (som det står, i bestemor Ingeborg sitt testamente, i PS-et ovenfor), det stemmer jo ikke med det, at min søster Pia, rømte derfra, i 1982.
Noe jeg husker, for Pia var med til Køge, høsten 1982, (da faren min og dem, hentet meg, på leirskolen Barnas gård, i/ved Oppegård-distriktet vel).
Og jeg husker sikkert, at Pia bodde på Tagtvedt, før hun rømte, til Haldis.
For jeg var med Pia, og lekte med alle hennes venninner der.
Og jeg lette også etter Pia, hos ei venninne av henne, på Hovland, en gang, (noe mora mi ba meg om å gjøre).
Og Pia var også hestejente, i en stall, ved tidligere Hovland travbane, (husker jeg), på Tagtvedt.
Og mora mi, sa også det, (under et av Pia og meg sine helgebesøk der), at hu trodde det, at Pia, hadde falt, i Lågen, (da hu rømte, til Haldis).
Og Lågen ligger nærme Tagtvedt, (men langt fra Jegersborggate), så det var helt sikkert sånn, at Pia bodde, på Tagtvedt, da hu rømte, til Haldis).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 5.
Min mormor kvitterte, for arven, i 1983, (så det er jammen ikke greit å vite, hvordan dette har foregått):
(Samme link som ovenfor).
PS 6.
Holger baron Adeler, døde visst, i 1979, så det må ha vært en gang, mellom 1979 og 1983, at min mor, fikk disse pengene:
En av de første kveldene, som jeg bodde, på Løvås, (i 2005).
Så ble det rimelig pinlig, (husker jeg).
Da satt jeg nemlig, i stua, i ‘hoved-huset’.
(Sammen med onkel Martin, Grete, Isa, Andrea, Risto og Pia, vel.
Og det er også mulig, at min yngre halvbror Axel, var der.
(Og at Pia sin sønn, (min nevø), Daniel, var der).
Og det er ikke umulig, at Martin sin datter Liv-Kristin, også kan ha vært der).
Og ‘plutselig’, så dukket South Park-filmen opp, på NRK, (var det vel).
Og den filmen, ville alle se, da.
Men jeg hadde jo sett den filmen, (siden at jeg hadde lastet den ned, fra nettet), mange år tidligere, (mens jeg bodde, på St. Hanshaugen).
Og da den ‘uncle fucker’-sangen begynte.
Så det ble det rimelig pinlig, (husker jeg, at jeg syntes).
Ettersom at min onkel Martin var der, liksom.
Så da satt jeg meg vel bort, til ved laptop-en, og begynte å søke litt, på nettet, (eller noe i den duren), i stedet for å se på TV, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en av de første dagene, som jeg bodde, på Løvås.
At jeg lå, (på den ‘beste’ plassen liksom), på den komfortable og store skinn-hjørnesofaen, (og så på TV), husker jeg.
Og Martin og dem, hadde ikke så lenge før, (at jeg dukka opp der), fått seg, en kattunge, (som muligens var Isa sin), husker jeg.
Og jeg var jo vant med, å ha masse katter, under oppveksten, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så jeg lå, og klappet katten, som lå, oppå magen min, (må det vel ha vært), husker jeg.
(Mens jeg lå, (på ryggen), på sofaen).
Og da, så reagerte hunden Gunnar, (som også var i stua), på dette, (husker jeg).
Hunden begynte å bjeffe og pipe, (og muligens også logre), mens den så på katten, som lå, oppå magen min.
(Noe sånt).
Og da, så måtte jeg også klappe hunden litt og, (syntes jeg vel).
Og Pia, (som også var i stua), begynte å snakke til hunden, (om et eller annet), husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til, at jeg følte meg såpass hjemme, i stua, på Løvås, (at jeg lå, på den beste plassen liksom, foran TV-en).
(De første dagene der).
Det kan ha vært, fordi at jeg hadde blitt tildelt soveplass, (på den sofaen), de første dagene, på gården.
(Noe sånt).
Før onkel Martin fant fram den metallstigen, (til senga/hemsen, i hytta/’skuret’ mitt), og jeg liksom flytta over dit, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første tida, som jeg bodde, på Løvås.
Så hendte det, at jeg gikk tur, med hunden, (oftest om kvelden eller etter middagen vel), husker jeg.
Og da, så var det sånn, at den hunden, hadde nesten for vane, å rømme.
(Ihvertfall noen ganger, når ungene til Grete, gikk tur, med den.
Noe sånt).
Og da Gunnar, (som var navnet på hunden), og jeg, kom ned, til den delen av enga, som lå lengst unna ‘hoved-huset’.
Så forsvant Gunnar inn i skogen der, (husker jeg).
(Og det var en del av eiendommen, som jeg ikke var så kjent på.
Og Gunnar, må vel ha fortsatt å løpe, lang inn på eiendommen, til ‘nabo-dama’ Mille-Marie Treschow, (hvis jeg skulle tippe).
Noe sånt).
Og det tok, kanskje et kvarter, (eller noe i den duren), før Gunnar endelig bestemte seg for, at det var på tide, å komme seg tilbake igjen, (til enga), da.
Og jeg hadde jo da stått, (på enga), og ropt, på Gunnar, (en god del), for å prøve å få han, til å komme tilbake igjen, (til enga da), for å si det sånn.
Og da Gunnar og jeg, kom tilbake, til ‘hoved-huset’.
Så var Gunnar møkkete på labbene, (husker jeg).
Og jeg var ikke vant til, å vaske beina, til Gunnar, (for å si det sånn).
Så jeg lot bare Gunnar, få gå inn i huset, (husker jeg).
(Uten at jeg vet, hva de andre pleide å gjøre, etter at de hadde gått tur, med den bikkja).
Og da, (når Gunnar og jeg, kom hjem, fra denne ‘dramatiske’ turen, må man vel kalle den).
Så var det også sånn, at Andrea satt, på kjøkkenet, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Og da skvatt jeg nesten, (husker jeg).
For da var det sånn, at når jeg åpna døra, til kjøkkenet, (som ledet inn, til TV-stua), så var det sånn, at Andrea liksom satt, rett innafor døra, da.
(Noe sånt).
Og jeg forklarte, til onkel Martin og dem, (før jeg stakk opp, i hytta/’skuret’ mitt), at det var såvidt, at jeg hadde klart, å få bikkja, til å bli med tilbake igjen, til gården, da.
(Noe sånt).
Og det var siste gang, som jeg turte, å gå tur med den hunden, (Gunnar), for å si det sånn.
(Siden at den bikkja, ikke var noe særlig flink, til å høre på meg da, (må jeg si)).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en gang, mens jeg bodde, på Løvås, (våren/sommeren 2005).
Så dro onkel Martin, meg med, bort til Thor Borgersen, (som leide gårdens hytte, som lå, på den andre sida, av Farrisveien).
Og der, så satt Thor på en video, som hadde blitt filmet, av det fallskjermhoppet, (til Thor), da han skadet føttene.
(Man kunne se, at Thor kom, i litt for stor fart vel, mot bakken, (eller om det var en skråning/li).
Og man kunne vel høre, at Thor ynket seg da, etter ‘smellet’, (må man vel kalle det), hvis jeg husker riktig.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg bodde på Løvås, (denne våren/sommeren).
Så satt Martin på en video, som han hadde filmet, av hunden Gunnar, (som hvalp), mens jeg klappet den, da.
Og dette må vel ha vært, fra sommeren 2002, (hvis jeg skulle tippe).
(Da Pia, Axel, Daniel og jeg, bodde hos Martin og dem, (på Løvås), mens vi var i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, (i Gurvika).
Og Pia, Axel, Martin og jeg, var også med, og rydde, i Gurvika, dagen etter bursdagen til Ingeborg, (det året).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Her er den sangen, fra South Park-filmen, som jeg refererer til, i kapittelet ovenfor:
At en gang, som min søster Pia, var inne hos meg, i hytta/’skuret’ mitt, (under et av sine cirka månedlige besøk, på Løvås).
Så sa Pia det, av hun ville, at jeg skulle la henne, få oppbevare, mine kontanter.
(Av en eller annen grunn).
Jeg hadde cirka 30-40.000, i utenlandsk valuta, (det var vel mest pund og euro, men også muligens noe dollar).
(Fra Min Bok 7-tida).
Og jeg lot Pia, få cirka halvparten, av dette.
(Selv om jeg ikke forstod helt, hva som var grunnen, til at Pia mente, at jeg ikke burde ha disse kontantene, på gården).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noen uker etter, at jeg flykta, til Liverpool, (i slutten av juli, i 2005).
(Noe jeg har tenkt til, å skrive mer om, i Min Bok 9).
Så kontakta jeg Pia, (når de resterende pengene, begynte å ta slutt).
Og så sendte Pia brorparten, (må man vel si), av disse pengene, til min Barclays-konto, (som jeg fikk meg, da jeg studerte, i Sunderland, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 6)), må det vel ha vært.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (den første tida, som jeg bodde, på Løvås).
At onkel Martin, en gang, fortalte meg, en historie.
Og det var om, at han en gang, hadde gått, til legen, (for et eller annet).
Og da hadde legen sagt, (til onkel Martin), at han hadde krav på, å få erstatning, for en MC-skade, (eller noe i den duren), som han hadde fått seg, noen år tidligere.
(Noe sånt).
Og det hadde ikke, onkel Martin, visst om, (at han hadde krav på da), sa han.
(Noe sånt).
Og da onkel Martin fikk, de pengene.
Så hadde han dratt, til Nicaragua, (var det vel), fortalte han.
(For å komme seg over, at det ble problemer, i ekteskapet, mellom han og Ann Kjerulf Hansen, (rundt slutten av 80-tallet), var det vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Etterhvert, så var det vel ikke så mye ‘halvferdig arbeid’ igjen, (etter de forrige eierne av gården, var det vel), på Løvås.
(Dette var ting som å rydde skrot.
Og å kviste/sage/flytte tømmerstokker/planker/trær, (som det lå en god del av, på Enga, men også ellers på eiendommen).
Og det var også sånn, at jeg måtte ta over, noe vedhuggingsarbeid, (på den andre sida av bekken), etter enten Martin eller de forrige eierne.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etterhvert, (sommeren 2005), så fikk jeg i oppdrag, av onkel Martin, å grave en del grøfter, på eiendommen.
For noen eng/beite-områder, var på grensen til, å bli myr, da.
(Noe sånt).
Så det var en del areal, som det nok var best, å få drenert, da.
(Ifølge onkel Martin).
Og den enden, av Enga, som lå lengst fra ‘hoved-huset’, var det området, hvor disse ‘myr-problemene’, var værst, da.
(Noe sånt).
Så derfor, så satt Martin meg, til å først grave grøfter, på Enga, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte å grave, fra ved bekken.
Og poenget var jo, at vannet på enga, skulle liksom forflytte seg, over i bekken, da.
(Noe sånt).
Så jeg gravde ganske dypt der, (ved bekken).
Og så gikk grøfta, litt på skrått oppover, da.
Og ble litt grunnere, dess lenger inn på enga, som jeg gravde.
(Sånn at det ble en slags nedoverbakke, (i bunnen grøfta), ned mot bekken liksom, da).
Og da rant mye vann, ut i bekken, vil jeg si.
Og jeg brukte en god del tid, på å få den grøfta sånn, at ikke vannet bare stoppa opp, (midt i grøfta liksom).
Men at det istedet, rant helt fram, til bekken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin fortalte vel, at fantes noen slags drenerings-rør, som man kunne legge, oppi sånne dreneringsgrøfter, da.
(Noe sånt).
Men sånne rør, fantes det ikke, på gården.
(Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Så grøftene, ble liggende oppgravde, da.
(For å si det sånn).
Og det likte vel ikke ungene til Grete, (sånn som jeg forstod det).
For de pleide, å kjøre cross-moped, på enga, (mener jeg å huske).
Og da, (når jeg dreiv med dette arbeidet, eller om det var litt seinere, mens jeg dreiv og rydda noe småskog, (som Martin hadde hugget ned), like ved enga).
Så mener jeg, at jeg overhørte det, at ungene til Grete, klagde til Martin, siden at jeg liksom dreiv, og drenerte enga, (på oppdrag fra Martin), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg noen dager seinere, gravde noen lignende drenerings-grøfter, (uten dreneringsrør i), litt nærmere Farrisveien, (og tjernet), da.
(På oppdrag av onkel Martin).
Men her var ikke ‘myr-problemene’ like store, (sånn som jeg husker det).
Og det var kanskje litt karrigere jord, (heter det vel).
Så grøftene, (på denne delen av eiendommen), ble ikke like dype, (som på enga da), sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg jobba, med å grave de grøftene, på Enga.
Så dukka min søster Pia og Grete Ingebrigtsen opp der, (husker jeg).
De hadde en gullfarget revolver, som Grete hadde fått seg, etter at jeg flytta til Løvås, (i påsken 2005), vel.
(Noe sånt).
Og jeg syntes vel kanskje, at det var litt spesielt, at Pia og Grete, skulle drive og skyte, på Enga, mens jeg jobba der.
(Og at de ikke sa hei, (enda Pia vel nettopp hadde dukket opp på gården, fra Oslo).
Men de oppholdt seg bare, i enden av veien, som gikk, mellom ‘hoved-huset’ og enga, da.
Cirka 50 meter kanskje, fra der jeg stod og jobba.
Noe sånt).
Så jeg tok med meg stikkspaden ‘min’, da jeg gikk bort til dem, (må jeg innrømme).
Og Pia sa til Grete, mens de gikk tilbake, mot ‘hoved-huset’, (om noe, som jeg nettopp hadde sagt, vel), at: ‘Det er jo som noe Axel kunne ha sagt det’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Det var også sånn, at min søster Pia, kom til Løvås, og begynte å ‘bable’, om selvangivelsen min, (husker jeg).
(Pia skulle jo kontakte Lånekassa og mine andre kreditorer.
For dette hadde hu jo spurt meg om, (en av de første dagene, som jeg bodde, på Løvås), om hu kunne få lov til, å jobbe med, husker jeg.
Noe sånt).
Og da sa Pia det, at det var sånn, at hu kunne få til det, at jeg fikk mye penger igjen, på skatten.
(Noe sånt).
Så huska jeg jo det, at Pia, hadde pleid å ha, en Sosialistisk Ungdom-plakat, på veggen, på rommet ‘vårt’, da hu bodde, hos bestemor Ågot, på Roksvold.
(Et sted hu bodde, fra våren 1989 til sommeren 1991, vel.
Noe sånt).
Så jeg regna med, at søstera mi hadde, et slags sosialist-nettverk, (og derfor visste om masse rare regler og måter å få penger fra myndighetene på osv.), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo tenkt meg, til Canada, (eller noe sånt).
(Siden at jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så jeg syntes jo, at det var bra, hvis jeg fikk igjen, en del penger, på skatten.
(Siden at det også, gikk en del penger, mens jeg bodde, på Løvås.
Siden at Martin handla en brus, øl, røyk og snacks for meg.
(Mer eller mindre automatisk, vel).
Og jeg måtte også betale, 500-1000 kroner, hver uke, til Grete, for mat).
Så jeg sa til Pia. at hu godt kunne prøve å få til det, at jeg fikk igjen en del penger, på skatten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn.
At onkel Martin, mente det, at jeg burde få noen dagpenger, (eller noe i den duren), mens jeg bodde, på Løvås.
(Eller om det var snakk om sykepenger.
Noe sånt).
Så det var sånn, at onkel Martin og jeg.
En gang gikk rundt, i Larvik sentrum.
(Han parkerte ved den nye poltistasjonen cirka vel.
Den politistasjonen, som ligger cirka der, hvor varemagasinet Albert Bøe, pleide å holde til, på 70/80-tallet.
Noe sånt).
Og derfra, så gikk vi, til like ved der, hvor butikken Thorfinns, (i Jegersborggate), pleide å holde til, (på 70/80-tallet).
(Thorfinns ble etterhvert til Rimi, på 90-tallet, vel).
Og utafor, den Thorfinns/Rimi-butikken, så var det et torg, (som nå er overbygget vel), på den tida.
Og like ved der, hvor det tidligere, var lekebutikken Noldus.
Så var det, (i ‘våre dager’), blitt Nav, da.
(Noe sånt).
Og onkel Martin og jeg, gikk dit, med noen skjemaer, som hu sosiologen i Sandefjord, vel hadde ordnet med, da.
(Noe sånt).
Det var ikke så lett for meg, å få oversikt, over dette.
For jeg hadde ikke så mye kontor-utstyr osv., (på Løvås).
Og dette var et arbeid, som Pia gjerne ville jobbe med, da.
For hun hadde gjort noe lignende arbeid, for min mor, (etter at hun døde), sa Pia.
(Og det var forresten også utidig, mener jeg, da Pia sa dette.
For dette sa Pia, i bilen, (til onkel Martin), mens vi kjørte, til eller fra, togstasjonen i Larvik, (mener jeg å huske).
Istedet for å ta opp dette, på det slektsråd-møtet, som vi hadde, den samme helgen/påsken, vel.
Og dette ble en liten ting da, (som jeg ble litt paff over, at Pia tok opp, liksom), for da var det snakk om, å flytte/flykte til Canada, osv.
Og det ble også noe morbid, over dette, (fra Pia), siden at hu da nevnte vår mor, som hadde dødd, noen år tidligere.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo jobbet, som butikksjef, osv.
Og jeg var vant til, å delegere.
Så hvis Pia absolutt ville jobbe, med dette, så var det greit for meg, liksom.
For å si det sånn).
Og jeg hadde jo ikke forestilt meg det, at jeg kom til å bli satt til, å jobbe med, masse ‘idiot-arbeid’, på Løvås.
For jeg hadde nok tenkt meg det, at ting skulle gå, en del raskere da, (når det gjaldt det, at jeg skulle flytte/flykte, til utlandet osv.), for å si det sånn.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som skjedde var.
At jeg fikk igjen, en del penger, på skatten, etterhvert.
(Og dette var også snakk om, ganske mye penger, (10-20.000 muligens), sånn som jeg husker det).
Men jeg fikk ikke dag/syke-penger, (fra Larvik kommune), da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og psykolog Silke, hun begynte etterhvert å si, (i de cirka ukentlige møtene mine der), at det økonomiske, (altså det med dag/syke-penger), var avhengig av, at det ble noe slags fremgang, når det gjaldt det, at jeg ville ta medisiner.
(Noe sånt).
Og da, så ble det til, at jeg gikk med på, et slags kompromiss, med psykolog Silke.
(Selv om jeg ikke selv trodde, at jeg var sinnsyk).
Jeg skulle kjøpe noen piler, (som het Risperdal vel), på apoteket.
Men jeg skulle ikke begynne å ta de.
(Jeg skulle bare ha de stående, (hjemme i ‘skuret’ mitt), da).
Og da, så skulle psykolog Silke, til gjengjeld slutte å liksom stå iveien, for det.
At jeg ikke fikk dag/syke-pengene mine, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg flykta, (noe jeg skal skrive mer om, seinere i denne boken), fra Løvås, 25. juli, i 2005.
Og jeg har aldri fått, noen dag/syke-penger, (fra Larvik kommune), for den her Løvås-tida.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det er mulig, at det var hun sosionomen/sosiologen, fra Sandefjord.
Som psykolog Silke, ville vente med å kontakte.
Til jeg hadde kjøpt piller, mot sinnsykdom, da.
(Noe sånt).
Men det var noe med det økonomiske ihvertfall, (som Pia hadde tatt på seg ansvaret for, må man vel si), som Silke liksom stilte seg i veien for, før jeg gikk med, på det kompromisset, (at jeg skulle kjøpe piller, (noe onkel Martin gjorde, (for meg), på et apotek, på Nordbyen-senteret), men ikke begynne å ta de).
