johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 7 – Kapittel 40: Fler erindringer fra tiden etter at jeg flyttet fra the Forge

    Da jeg tok det natt-toget, fra Paris til Berlin, (som jeg skriver om, i kapittel 38, er det vel).

    Så var det sånn, at da jeg gikk av toget.

    Så lukta det, en slags søt svettelukt, i sovevogn-kupeen, (husker jeg).

    Og det må nok ha vært, fra de amerikanske tenåringsjentene, (vil jeg nok tippe på).

    Og den lukta, den minna meg om, hvordan Irene Ottesen, (min assisterende butikksjef-kollega, fra Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997, var det vel), noen ganger, pleide å lukte, inne på kontoret der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde, på det tredje hotellet, (som også var det siste), i Paris.

    (Det som het Chabrol Opera Hotel).

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At jeg ihvertfall en gang, kunne høre, (fra inne på rommet mitt), noen slags form for muslimske bønnerop, (eller noe i den duren), fra en mann, som må ha bodd, i et av fra et nabo-rommene, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg bodde, i et rom, i den øverste etasjen der, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det hotellet, (Chabrol Opera Hotel).

    Så var det også sånn, at jeg noen ganger, nesten måtte le, hvis jeg skulle ut, (for eksempel, for å kjøpe meg, en hamburger-meny), om kvelden, (husker jeg).

    For de slo av lysene, i trappe-oppgangen der, om kvelden, (husker jeg).

    (Noe jeg aldri har sett før, på noe hotell, i Norge, (eller andre steder i verden), må jeg innrømme).

    Så jeg måtte slå på lyset selv, ved å finne en bryter, som liksom stod, ‘her og der’ da, (for å si det sånn).

    (Noe sånt).

    Og så ville lysene, bli værende slått på, i noen minutter, (etter at man hadde trykket, på en av de spesielle bryterne, i trappeoppgangen der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen min, på Chabrol Opera Hotel.

    Så tror jeg ikke, at jeg fikk dusja, (og barbert meg, osv.).

    For noen vaske-koner, ville absolutt inn, på rommet mitt da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så det ble muligens til, at jeg bare pakka, (og ikke fikk dusja og sånn, liksom).

    (Siden at jeg vel hadde, litt sein døgnrytme, på den tida, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da min søster Pia, bodde i Frankrike.

    (På 80-tallet, mens hu gikk på språklinja, på Drammen gymnas, (var det vel)).

    Så var det sånn, at da hu var på klassetur, til Frankrike.

    Så bodde hu, hjemme hos, en fransk familie, (hvis jeg har forstått det riktig).

    Men det var ikke i Paris, (tror jeg).

    Men det var vel sånn, at Pia og dem, bytta tog, i Paris, (hvis jeg forstod det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var, på diskotek og barer, i Paris.

    Så var det sånn, at jeg noen ganger, begynte å chatte litt, med de franske damene, (på engelsk), husker jeg.

    Og da, så ville de franske damene, ‘alltid’ spørre, om jeg var britisk eller amerikansk, (husker jeg).

    Og når jeg så svarte, at jeg var, fra Norge.

    Så ville de franske damene, bli litt skuffa, (og liksom miste interessen, en god del), sånn som jeg skjønte det.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke så enkelt, å være norsk, i Paris da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg venta, på Oslo-flyet, (ved ‘gate’-en), på flyplassen, i Frankfurt.

    (Etter at jeg hadde tatt tog, til Tyskland.

    Fra Paris.

    Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Så var det sånn, at jeg begynte å chatte, med ei pen dame, (i begynnelsen av 20-åra vel), ved ‘nabo-‘gate’-en’, (til Oslo-flyet), husker jeg.

    (Jeg satt meg vel der, fordi at det var mye bedre plass der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og hu unge dama, skulle til Brasil, (mener jeg å husker).

    (Eller om det var sånn, at hu nettopp, hadde vært der.

    Noe sånt).

    Og hu dama, hu skulle jobbe, med bijouteri, (som hu vel hadde tenkt til, å importere, fra Brasil, eller noe i den duren), mener jeg å huske, at hu sa.

    (Hu var vel fransk, (hu dama), tror jeg.

    Noe sånt).

    Og når hu dama, sa det ordet, (bijouteri), på fransk, (var det vel).

    Så skjønte jeg hva hu mente, (husker jeg).

    For på den tida,  som jeg leide et rom, av Mette Holter og Arne Thomassen, på Furuset, (studieåret 1990/91).

    Så var det sånn, at en av deres omgangsvenner, ble kalt ‘veske-Bjørn’, og han jobba, med bijouteri da, (mener jeg å huske).

    Og på den tida, så visste jeg ikke, hva bijouteri var, (husker jeg).

    Så det spurte jeg, Mette Holter, om hva var, (etter at hu hadde nevnt det ordet), mener jeg å huske.

    Og Mette Holter, hu forklarte da, at bijouteri, det var sånne kjeder og sånn, som damer hadde, rundt halsen og på armene osv., da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg stod, på Asker stasjon.

    (Etter å ha tatt flytoget dit, fra Gardermoen.

    Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Så var det sånn, at jeg prøvde å ringe, til Magne Winnem, (som jeg var forlover til, i hans bryllup, (i 1993), blant annet), mener jeg å huske.

    Men Winnem svarte ikke, (sånn som jeg husker det).

    (Eller om det var sånn, at han svarte.

    Men at han var, på påskeferie, et eller annet sted).

    Og det var jo sånn, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, et drøyt år, før det her, (på jobb, på Rimi Bjørndal).

    Så jeg prøvde liksom, å holde, en lav profil, da.

    (Siden at jeg var på flukt, fra ‘mafian’, liksom).

    Ellers hadde jeg nok heller, tatt inn, på hotell, i Oslo, (for eksempel).

    (Istedet for å ‘surre’, nede i Asker, osv.

    For å si det sånn).

    Men tanken på, å leve i skjul liksom, i kjelleren, til Magne Winnem, (og dem), på Spikkestad.

    Den tanken, var ikke så artig, (husker jeg, at jeg syntes).

    (For det hadde blitt, rimelig trangt og kjedelig, vel.

    Nesten som å være i fengsel, må man vel si.

    Noe sånt).

    Så derfor, så var jeg nesten glad, for at jeg ikke fikk svar, (eller hvordan det var igjen), fra Magne Winnem.

    For min onkel Martin og dem.

    De hadde en gård, med blant annet en eng, (og litt skog), osv.

    Så jeg tenkte vel med selv.

    At det var bedre, å være hos dem, når man var forfulgt, av ‘mafian’.

    Istedet for, å for eksempel være, i den ‘trange’ kjelleren, til Magne Winnem og dem, (på Spikkestad), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg var heller ikke sikker på, hvem jeg kunne stole på, i denne situasjonen.

    Det var vel derfor, at jeg først rømte, til utlandet, (høsten før, da jeg dro for å studere, ved University of Sunderland).

    (Dette tenkte jeg igjennom, på slutten av 2003 og begynnelsen av 2004.

    I tida etter, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tenkte vel egentlig, på Berger, som et sted, som jeg kanskje kunne ha ‘rømt’ til, på den her tida.

    Men Berger, er et lite sted.

    Og hvem har jeg der, liksom?

    Nei, der har jeg bare onkel Håkon, (min fars yngre bror).

    Og han kan være litt brå og umoden liksom, (må man vel si).

    Og kona hans Tone, hu veit jeg heller ikke, hvor jeg har, (for å si det sånn).

    Disse, er noen litt underlige ‘skruer’, begge to, (må man vel si).

    Så å dra dit, og sitte i den sure og innestengte røyklukta, i stua deres.

    Nei, det var ihvertfall ikke noe fristende, (for å si det sånn).

    (For der var jeg noen ganger, på besøk, (hos min fetter Tommy), som barn.

    Og de besøkene, tenker jeg på, som noe slitsomt, (må jeg si).

    For Håkon og Tone, de var nesten som tenåringer, da var i 20/30-åra, da.

    De løp rundt i gangen der, og krangla høyt og skreik, osv.

    (Mens Tommy og jeg, lå inne på rommet hans, da.

    Etter at jeg vel, må ha blitt spurt, om jeg ville ligge over der, (en natt til søndag).

    (Noe sånt).

    Tommy er fem år yngre enn meg, så det var kanskje litt rart.

    (At jeg liksom, skulle ligge over, hos han).

    Men vi er jo fettere, så det var jo ikke sånn, at vi ikke var i slekt, liksom.

    For å si det sånn.

    Dette var like etter, at jeg flytta tilbake, til Berger, fra Larvik, (høsten 1979).

    Så jeg kjente ikke så mange andre, (enn min yngre fetter Tommy), på Bergeråsen.

    Så det var nesten som, at Tommy, var som en lillebror for meg, på den tida, (de første ukene, som jeg bodde, i Hellinga, på Bergeråsen), da.

    Noe sånt).

    Så jeg valgte, å sette kursen, mot Kvelde.

    (Istedet for å dra, til enten Bergeråsen, Spikkestad, Oslo eller Drammen, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da må jeg si, at jeg er ferdig, med Min Bok 7.

    Det er noe mer, jeg har notert her, men det kan jeg ta med om, i Min Bok 8, (tenker jeg).

    Så vi får se, når jeg får begynt, med den boken.

    Vi får se.

  • Min Bok 7 – Kapittel 39: Løvås

    På flyplassen i Frankfurt.

    Så sjekka jeg, hvor mye det kosta, å reise, til Australia, (husker jeg).

    (Jeg hadde vel kanskje igjen, noe sånt som 60-70.000 norske.

    Av studielånet, som jeg fikk, i Sunderland, et par-tre måneder tidligere.

    Noe sånt).

    Men det var vel for dyrt, å reise, til Australia, (mener jeg å huske).

    Jeg tenkte vel sånn, at hva hvis det samme skjer, i Australia, som i USA.

    (Nemlig at jeg ikke fikk lov, til å komme inn, i landet.

    Men istedet ble sendt tilbake igjen, til Europa).

    For i passet mitt, så hadde nemlig amerikanerne, stemplet noe greier, på en av de bakerste sidene.

    Og å dra helt til Australia, for så å bli sendt tilbake igjen, til Europa.

    Nei, det hadde jeg ikke noe lyst til, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg kjøpte heller en billett, til Gardermoen, med SAS, (må det vel ha vært).

    Og da jeg kom til Gardermoen, så tok jeg flytoget, (var det vel antagelig), til Asker, (som var endestasjonen), husker jeg.

    Og da var det noen ‘tog-arbeidere’, som prata om meg, (hvis jeg skjønte det riktig), og gjorde narr, siden at jeg hadde tatt toget, til endestasjonen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Asker, så tok jeg et nytt tog, til Drammen.

    Og der, så var det noen folk, (som også gikk av toget, i Drammen), som sa, (om meg, sånn som jeg skjønte det), noe sånt som, at: ‘Er ikke det sønnen til Arne, da?’.

    (Noe sånt).

    Og de lurte på, hvorfor jeg gikk sånn og sånn kledd, da.

    (Jeg hadde på meg, den grå skinnjakka, som jeg hadde kjøpt, i Amsterdam, en drøy måned tidligere.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Vannsengbutikk-bygget’, til faren min og Haldis, (hvor de fortsatt bor, selv om vannsengbutikken vel er nedlagt), ligger bare et par steinkast, fra jernbanestasjonen, i Drammen.

    Men jeg har ikke hatt, så mye, med faren min å gjøre.

    Etter at jeg flytta, til Oslo, (for å studere), i 1989.

    Så jeg gadd ikke, å dra innom vannsengbutikken, (i Tordenskioldsgate), for å si det sånn.

    Men jeg gikk innom den bensinstasjonen, som ligger, i enden av Tordenskioldsgate, vel.

    (Den bensinstasjonen, hvor jeg hadde kjøpt pølse i brød.

    På første juledag.

    Den jula, (det var vel jula 1994), som jeg lå over, (på sofaen, i stua), hos Christell, i Konnerudgata, (eller hva det het igjen, der hu bodde, på den tida).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og der, så kjøpte jeg, et par kontantkort, (til den ‘reserve-mobilen’ min, fra Rimi Langhus, da).

    (Noe sånt).

    Og så tok jeg et nytt tog, til Larvik.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien, til Larvik, så sendte jeg en del tekstmeldinger, til min søster Pia, (husker jeg).

    Og jeg fikk henne, til å få min onkel Martin, til å møte meg, på Larvik jernbanestasjon, (husker jeg).

    Det drøyde litt, før Martin dukka opp, i en slags pickup eller SUV-bil, (må man vel kanskje kalle det).

    Martin håndhilste på meg, (av en eller annen grunn), og vi kjørte, til Løvås.

    (For jeg hadde fått Pia, til å avtale med Martin, at jeg skulle bo hos dem, i noen dager, (eller noe i den duren), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Løvås, så ringte jeg, til Pia og Axel.

    (Som begge bodde, i Oslo, på den tida.

    Som de vel fortsatt gjør).

    Og jeg fikk de, til å ta et tog, ned til Larvik, seinere samme dag, (eller om det var dagen etter).

    Og så hadde vi et slags slektsråd der, (på Løvås), da.

    (Noe som jeg, har tenkt til, å skrive mer om, i Min Bok 8.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, i tida etter at jeg flytta, fra the Forge.

    Men dette var det siste ‘vanlige’ kapittelet, i Min Bok 7.

    Men det blir også, et eller to ‘ekstra-kapitler’, i denne boken.

    (Som det også har vært, en del av, i de foregående Min Bok-bøkene).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 7 – Kapittel 36: Enda mer fra Paris

    Mens jeg bodde, på det andre hotellet, (det med ‘lær-madrasser’), i Paris.

    Så ringte jeg søstera mi Pia, fra like utafor hotellet, husker jeg.

    (Det må vel ha vært fra den norske ‘reserve-mobilen’ min, antagelig.

    Noe sånt).

    Og dette, var mens jeg gikk, innimellom masse uteliggere, (som nettopp hadde fått mat, i/ved en kirke, som lå, ved siden av hotellet).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte jeg Pia, fra noen telefonkiosker, (i Paris), husker jeg.

    Og det kan antagelig ha vært, fordi at ‘reserve-mobilen’ min, var en kontantkort-mobil.

    Så det kontantkortet, gikk kanskje tomt, for ringetid, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker, at jeg forklarte til Pia, (på telefonen), at jeg bodde, (på et hotell), like ved jernbanestasjonen Gare du Nord, i Paris.

    (Noe sånt).

    Og Pia, (som muligens ble litt overraska, siden at planen min egentlig var, at jeg skulle bo, (og studere), et helt år, i Sunderland), hu sa det, at hu hadde vært, ikke så langt unna, den delen av Paris.

    (Noe sånt).

    For hu hadde gått, på språklinja, på Drammen Gym da, (var det vel).

    Og i forbindelse, med den skolegangen, så hadde klassen hennes, dratt på en slags reise, til Frankrike, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke vant til, å ha, kontantkort-mobil.

    Så derfor, så spurte jeg Pia, om hu kunne ringe politiet, (i Norge).

    Siden at jeg hadde overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, et drøyt år tidligere, da.

    (For jeg måtte nesten forklare Pia, om det her med ‘mafian’, da.

    For å forklare grunnen til, at jeg plutselig ringte, fra Paris, da.

    Noe sånt).

    Og Pia fortalte vel seinere, (når jeg ringte henne, på nytt, fra en telefonkiosk, i Paris), at hu hadde kontakta politiet, på Manglerud politistasjon.

    (Noe sånt).

    Og at de hadde sagt, at dette ikke var noe, å bry seg om, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ville vel gjerne, ha noe skriflig, (fra politiet), før jeg tok det de sa, for ‘god fisk’, liksom.

    Så derfor, så slo jeg meg ikke helt til ro, med dette, som Pia sa, (husker jeg).

    Men jeg ble istedet i Paris, i et par uker til, (eller egentlig, på fortsatt ubestemt tid), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i tida etter at jeg flytta, fra the Forge.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her ser vi Hermann, fra Storgata, på Østre Halsen, (hvor de nettopp har flytta fra, for å bo, i blokk, på Skreppestad, en drøy kilometer unna)

    IMG_20151120_173747

    IMG_20151120_173751

    IMG_20151120_173755

    PS.

    Det står, i avis-artikkelen ovenfor, at Hermann het: ‘Thor Hermann’.

    Men alle kalte han bare: ‘Hermann’, (sånn som jeg husker det, fra 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Mora mi separerte seg, fra min far, (Arne Mogan Olsen), da jeg var, cirka tre år gammel.

    Og så flytta vi, (mora mi, søstera mi og jeg), til Vestmarka, i Larvik.

    Og etter cirka et halvt år der, så traff min mor, Arne Thormod Thomassen.

    Og han flytta inn hos oss, (husker jeg).

    Og noen måneder etter det igjen, så flytta vi fire, til et stort hus, i Storgata, på Østre Halsen.

    Dette var en vertikaltdelt tomannsbolig.

    Og Hermann og dem bodde, i den andre delen, (lengst vekk fra Storgata), i dette huset, da.

    Hermann var cirka på alder, med min lillesøster Pia, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg var cirka fire år, da vi flytta, til Storgata.

    Og Pia var vel cirka to og et halvt år gammel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Så noen ganger, så var det nesten, som at jeg hadde to yngre søsken, (i Storgata), husker jeg.

    For Hermann hang ofte, utafor huset, som vi bodde i, da.

    (Han stod ofte rett utafor huset.

    Og bare stod der, liksom.

    (På/ved parkeringsplassen).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Pia og jeg, var veldig populære, (sånn som jeg husker det), i Storgata, (på Østre Halsen).

    Jorunn Eide, (som var et par år eldre enn meg vel), ville ‘alltid’, dukke opp, utafor døra vår, og rope, (sammen med et par venninner), på: ‘Erik og Pia’.

    Så det kan ikke ha vært enkelt, for Hermann, (som aldri ble ropt på, (på den måten), sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Våren før jeg fylte fem år, (må det vel ha vært).

    Så kom plutselig flyttebilen.

    (Den kjørte inn, der hvor Hermann pleide å stå).

    Dette var jeg helt uforberedt på.

    Og det var vi, som skulle flytte, (viste det seg, noen minutter seinere).

    (Som Pia og jeg hadde fryktet.

    Da vi så flyttebilen).

    Og da ble jeg lei meg, (må jeg innrømme), da den flyttebilen, dukka opp der.

    For Pia og jeg, var ganske populære, (vi hadde mange lekekamerater, barnepiker og stort hus), i Storgata, da.

    (Og det var morsomt, å vokse opp der, husker jeg, at jeg syntes.

    For det var så mange matbutikker der.

    Og jeg pleide å gå, til Halsen Dagligvare, (het vel den butikken), og kjøpe karameller, som kosta ti øre, per stykk, (husker jeg).

    (Hvis jeg fikk eller fant, en mynt, da).

    Så jeg trivdes ganske greit der, da.

    (For å si det sånn).

    Selv om jeg vel også savna Berger, hvor jeg egentlig var fra.

    Og en gang, (mens vi bodde, i Storgata, på Østre halsen, og jeg var inne, i huset), så gråt Pia, (utafor huset).

    (Noe min mor, (som hadde en venninne på besøk), også hørte, husker jeg).

    Og Pia, ropte da: ‘Pappa’.

    (Pia mente vel da, vår far, fra Berger, (og ikke vår stefar, fra Nord-Norge).

    Sånn som jeg skjønte det).

    Istedet for: ‘Mamma’, som de andre ungene, pleide å rope, når de grein.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Det var også sånn, at hvis man gikk opp, på loftet.

    (I den vertikaltdelte tomannsboligen, i Storgata).

    Så kunne man gå bort, til over der Hermann og dem bodde.

    Og så ned en trapp.

    Og så kom man inn, i leiligheten, til Hermann og dem.

    Det gjorde jeg en gang, (husker jeg).

    Og jeg husker at jeg så Hermann og faren hans.

    (De lot som om de ikke så meg, tror jeg).

    Før jeg gikk opp igjen, på loftet.

    Og ned igjen, i vår del, av huset, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Flyttebilen kjørte tingene våre, til ei hytte, (som min stefar Arne Thomassen, hadde ledet arbeidet med å bygge, vel), i Brunlanes.

    Og der bodde vi, da jeg fylte fem år, husker jeg.

    Men da jeg fylte seks år, så bodde vi vel, i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    (Ikke så langt unna Skreppestad-blokkene, hvor Hermann og dem bodde.

    Vi bodde cirka midt imellom Skreppestad-blokkene og Storgata, (hvor vi hadde bodd, cirka et år tidligere)).

    Og mens vi bodde der, (må det vel ha vært), så besøkte vi Hermann og dem, (husker jeg).

    Og Pia og jeg, lekte med Hermann, inne på rommet hans, (husker jeg).

    Og Pia la seg, oppi senga, til Hermann, (husker jeg).

    Og Hermann hoppa da, oppå magen, til Pia, (husker jeg).

    Og Pia stakk da ut, i stua, og klagde, til mora mi, (og Hermann sin mor Karin), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Vi, (mora mi, stefaren min, søstera mi og jeg), bodde også noen måneder, i Skreppestad-blokkene, (husker jeg).

    (Vi feiret en jul der, husker jeg.

    For mora vår kjøpte marsipan og konditorfarge, på butikken, (Osvalds Senter), husker jeg.

    Og det dreiv vi med, (på kjøkkenet), i den blokk-leiligheten da, husker jeg.

    Det må vel ha vært jula 1975, eller noe sånt.

    Hvis ikke det var jula etter).

    Og mens vi bodde der, så var jeg veldig forkjøla, husker jeg.

    Men jeg fikk ikke varmen, i senga mi, for jeg hadde bare en tynn sommerdyne, på et kaldt soverom, (husker jeg).

    (Og mora mi, unnet meg ikke, å få bytte, med hennes varme dyne.

    Husker jeg, at jeg overhørte, at hu sa, til en venninne der, en gang).

    Noe sånt.

    (Så mora mi, var ikke det man kaller snill, tror jeg.

    Hu var vel kanskje, mer som en heks, kan man vel si.

    Noe sånt).

    Det er mulig, at vi lånte blokk-leiligheten, til Hermann og dem, da vi bodde, på Skreppestad.

    Det var ihvetfall sånn, at vi bodde i den samme blokka, (mener jeg å huske).

    (Nemlig den nærmest Osvalds Senter).

    Som Hermann og dem, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Grunnen til, at vi bodde, noen måneder, i Skreppestad-blokkene.

    Det var fordi, at vår stefar Arne Thomassen, ledet arbeidet, med å bygge om, i boligen vår, i Mellomhagen.

    (Hvor vi også bodde, i en vertikaltdelt tomannsbolig, (som i Storgata).

    Og der bodde det en politimann, (ned kone), i den andre delen, av huset, husker jeg).

    Og da vi flytta tilbake igjen, til Mellomhagen.

    Så var de gammeldagse trappene.

    De var byttet ut, med moderne trapper, hvor det var ganske mye luft, mellom trappe-trinnene.

    Så det var farlig, for barn, å bo der, vil jeg si.

    (Jeg husker, at jeg fikk omtrent sjokk, første gangen, som jeg så, disse nye trappene).

    For hvis Pia eller jeg, hadde sklidd, i de nye trappene, (som så glatte ut, sånn som jeg husker det).

    Så kunne vi ha falt flere meter ned, (i kjelleren), fra for eksempel trappa mellom første og andre etasje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    En annen gang, som mora mi, søstera mi og jeg, var på besøk, hos Hermann og mora, i Skreppestad-blokkene.

    Så var det sånn, at jeg løp tilbake til mora mi sin bil, (en Boble vel), da vi skulle dra derfra.

    (For jeg kjeda meg alltid sånn, hos Hermann og dem da, husker jeg.

    Og gleda meg, til å dra derfra, da).

    Og da, så hadde en kar, vannet på asfalten, (var det vel).

    Og jeg pleide, å løpe til bilen, når jeg så den.

    Og da jeg løp til bilen, (som vanlig).

    Så sklei jeg, på et tynt lag is, på asfalten.

    Og slo huet i asfalten, (husker jeg).

    Og jeg ble veldig groggy.

    Jeg klarte ikke å bevege meg.

    Men jeg hørte hva som ble sagt, da.

    Karin var muligens sykepleierske, (eller om hun hadde en venninne, som var sykepleierske).

    Og hu sa hva sin feilte meg, til mora mi, da.

    (Eller noe i den duren).

    Og så la de meg bak i bilen, (til mora mi).

    Og mora mi kjørte, til Osvalds Senter.

    (En matbutikk, på Skreppestad).

    Og parkerte bilen, på den store parkeringsplassen der, (som butikken skrøyt av, i annonser, har jeg sett, i gamle utgaver, av Østlands-Posten, hos Nasjonalbiblioteket).

    Og så spurte mora mi Pia, om hu ville ha en sjokolade, (i butikken).

    Og Pia spurte mora mi: ‘Hva skal vi gjøre nå som Erik er død’, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg ble så sinna, siden at mora mi, bare ville kjøpe sjokolade, til seg selv, (og Pia).

    Så jeg våkna igjen, (fra den rare tilstanden, som jeg var i da), husker jeg.

    Og ble sur, på mora mi, siden at jeg ikke fikk godteri, (og siden at mora mi, ikke brydde seg om, at jeg var i koma, virka det som), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Som det står om, i den artikkelen, fra Østlands-Posten.

    Så var det sånn, at den første blokka, (som ble bygget), på Skreppestad.

    Den var, for industriarbeidere.

    Og som jeg har skrevet om, i Min Bok, (blant annet).

    Så var det sånn, at da vi bodde, i Mellomhagen.

    Så var søstera mi med, i en gjeng, (med unger), som var ‘slemme’, (som vi sa, på den tida), husker jeg, at jeg syntes.

    Og jeg har lurt på, om den gjengen, kan ha vært unger, fra Skreppestad-blokkene.

    Og det kan kanskje ha vært snakk om, industriarbeider-unger, (tenker jeg nå).

    Så det er mulig, at Pia, var i den samme gjengen, (i Mellomhagen, på Østre Halsen), som mange ‘slemme’ industriarbeider-unger, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    Jeg husker rimelig nøyaktig, når vi flytta, fra Mellomhagen til Jegersborggate, (mener jeg).

    Og det var i mai 1978, (hvis jeg ikke tar mye feil).

    Og det var vel etter det, at vi møtte Hermann og moren, ved Farris-vannet.

    (Det var mora mi, søstera mi og meg.

    Som møtte Karin og Hermann, ved Farris-vannet, (var det vel)).

    Og da kjørte mora mi innom, en kiosk, som lå, i et gult, (eller muligens Staverns-gult), trebygg, som lå, i mellom Munken kino og bensinstasjonen ved Herregårdsbakken.

    Og der, så kjøpte mora mi, to små Dajm-sjokolader.

    (En til søstera mi, og en til meg.

    Mener jeg å huske).

    Og da vi møtte Karin og Hermann.

    Så sa mora vår plutselig, at både Pia og meg, måtte gi halve vår sjokolade, til Hermann.

    Men det ville ikke jeg, (husker jeg).

    For da ville jo Hermann, ha fått, to halve sjokolader, (det vil si en hel sjokolade).

    Og Pia og jeg, ville da, bare fått, en halv sjokolade hver.

    Så Hermann ville da, fått dobbelt så mye sjokolade, som Pia og meg.

    Og det ble ikke rettferdig, mente jeg.

    For det første, så var det jo våre sjokolader.

    (Og vi fikk ikke så ofte godteri).

    Og for det andre, så ville jo da Hermann, fått dobbelt så mye.

    Så jeg ga bare Hermann, en kvart sjokolade, (eller noe sånt).

    Men Pia ga Hermann halve sin sjokolade, da.

    (Noe sånt).

    Så Hermann og jeg, fikk cirka like mye sjokolade.

    Og Pia fikk litt mindre, da.

    (Noe sånt).

    Og mora mi reagerte, litt seinere, (på denne utflukten), når vi så en øyenstikker, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.