johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • I sakfører-boka, hvor min morfar Johannes nevnes, så står det at han har et barn. Og det er altså min mor Karen, (som døde i 1999), da. Siden hu var førstefødt

    karen førstefødt

    PS.

    Så denne sakfører-boka, den må vel da antagelig ha blitt gitt ut, før min tante Ellen, (og onkel Martin), ble født.

    Og tante Ellen ble vel født, på begynnelsen av 50-tallet, vil jeg tippe på.

    Hun hadde vel 50 års-dag, i Nevlunghavn, sommeren 2001.

    Så hu ble vel da født, i 1951.

    Så denne sakfører-boka, den er nok da fra rundt 1950, eller noe sånt.

    Så det er nok derfor, at det ikke står det, at min morfar også har vært rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg var også i min mors 50 års-dag, forresten.

    Og det var i Drøbak, i 1998, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og der var også Siv fra Røyken, (og min søster Pia da, med hver deres unge, fargede, ‘bastard-sønn’), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Jeg sjekka på Dis Gravminner nå.

    Og mora mi var født 14. juni 1948, (så jeg).

    Så den sakfører-boka, den er nok fra etter 1948, da.

    Og før tante Ellen ble født, i 1951.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Jeg var også i min onkel Martin sin 50 års-dag, forresten.

    (Som den eneste gjesten, vel.

    Må man vel si.

    Siden jeg bodde på den samme gården, som Martin, (nemlig Løvås, i Kvelde), på den tida, da).

    Og denne 50 års-dagen, den var våren 2005, i Kvelde.

    Så Martin er født i 1955.

    Og er yngstemann, da.

    Så mora mi var altså sju år eldre enn Martin.

    Og tre år eldre enn tante Ellen.

    (Noe sånt).

    Så det kan godt hende, at mora mi var som en slags mor, for sin syv år yngre lillebror Martin.

    (Siden jeg husker bestemor Ingeborg, som litt tøff og føleseskald, noen ganger, kanskje.

    For hu var jo fra en dansk general/overklasse/adels-familie.

    Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Min morfar, sin far, (Johan Ribsskog), døde ganske ung, (i Skedsmo).

    Men min morfar, (som vel var yngst), hadde også flere kjente onkler.

    Som Bernhof Ribsskog, (som var mannen bak normalplanen for grunnskolen).

    Og Ole Konrad Ribsskog, (som var stortingsrepresentant og leder for kirkekomiteen på Stortinget, og seinere ordfører i Trondheim vel, med mere).

    Og Asbjørn Dørumsgaard, (sin mors bror), som var en kjent forfatter og Romerike-ordfører, med mere.

    (Og en annen onkel, Adolf Ribsskog, ble ordfører med mer, i Trøndelag.

    Og det var også flere Ribsskog-folk, (på Vestlandet osv.), som ble ordførere).

    Så min morfar hadde nok litt press på seg, om å bli vellykket.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Hvem vet.

    (Hvis han ikke var i Johanitterordenen, (for eksempel), da).

    Eller kanskje min morfar, ville bidra, for hjemlandet sitt, (nemlig Norge).

    For han søkte visst på jobber, ‘overalt’, i Norge.

    Som da han en gang søkte om å bli sysselmann, på Svalbard, (som jeg har skrevet om, på bloggen, at det står om, i et eller annet avisarkiv, osv.).

    Og min mor, var også sånn, ovenfor meg, da jeg skulle begynne, i første klasse, (på Østre Halsen skole), høsten 1977.

    At hu liksom ‘innprentet’ i meg, at jeg måtte være flink, på skolen, da.

    (Og derfor, så prøvde jeg å bli først ferdig, med alt, i timene, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Og jeg var mer et konkurranse-menneske, enn en som ville være sosial og ‘som en mor/hjelpelærer’, for mine medelever.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Min morfar døde jo, på midten av 80-tallet, (på den tida, som jeg var 14-15 år gammel, var det vel).

    Og jeg flytta jo til faren min, (fra mora mi i Larvik), da jeg var ni år gammel.

    Og de siste årene, av bestefar Johannes sitt liv, (da jeg bodde hos faren min, i Svelvik), så hadde vi lite kontakt.

    (Så jeg hadde mest kontakt, med min morfar.

    Fra jeg var cirka fem år gammel, (da han og Ingeborg flytta til Nevlunghavn).

    Og fram til jeg ble ni år gammel, (da jeg flytta, til faren min, i Svelvik)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Så det var ikke sånn, at bestefar Johannes og jeg, prata noe særlig, om ‘voksne’ ting, liksom.

    Det var mest sånn, at bestefar Johannes ville leke en slags ‘sisten-lek’ osv., når jeg, (og mora mi og søstera mi Pia), var på søndagsbesøk, hos han og bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Så bestefar Johannes, han fortalte meg aldri noe, om sine slektninger, (i Ribsskog-slekten).

    (Som for eksempel Bernhof Ribsskog, osv.).

    Men påsken etter at bestefar Johannes døde.

    (Det var vel påsken 1985, (eller året før), mener jeg å huske).

    Så fortalte bestemor Ingeborg litt, om slekten, til bestefar Johannes.

    Ingeborg fortalte det, at det var noen slags stridigheter, i Ribsskog-slekten.

    Og hun fortalte at Johannes sin mor, (Helga Dørumsgaard), led av noe slags tungsinn.

    (Da tante Ellen ble født, så hadde Johannes sin mor, passa på min mor Karen, (fortalte bestemor Ingeborg).

    Men Helga Dørumsgaard, hu hadde ikke vaska opp grytene, i huset.

    (Klagde min mormor).

    Så det hadde visst vært ‘gryte-rot’, da bestemor Ingeborg kom hjem, fra sykehuset, med tante Ellen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Bestemor Ingeborg skrøt vel også, (den påsken), av Johannes sin mor, sin slekt.

    (Det var Asbjørn Dørumsgaard, som hadde vært forfatter.

    Og det var Arne Dørumsgaard, som var komponist, (i Italia).

    Noe sånt).

    Det er mulig at min mormor også nevnte Bernhof Ribsskog, (og skrøyt av han).

    Men min mormor skrøyt nok mest av Dørumsgaard, (og sin egen, danske slekt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Bestemor Ingeborg, hu fortalte det, at et dikt, som Johannes sin mor, hadde skrevet, (om Johannes sin far, nemlig Johan Ribsskog, og om at han lengtet sånn, tilbake igjen, til Flatanger).

    Det diktet, hadde blitt gitt ut, under hennes kjente bror, (Asbjørn Dørumsgård), sitt navn.

    For der i familien, (altså i Dørumsgaard-familien), så tok de det ikke så nøye, hvem som hadde skrevet, det som de publiserte, da.

    (Noe sånt).

    De bare ville gi det ut liksom, (ifølge min mormor).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Og min mormor.

    Hu sa det, (på den tida, som jeg jobba, som leder, i Rimi, må det vel ha vært).

    At ‘vi’.

    (Altså de etter Johannes Ribsskog, da).

    Var en ‘kunstner-familie’.

    Og da må hu nok ha tenkt på Johannes sin mor, (nemlig Helga Dørumsgaard), og hennes slekt.

    Så vi som er etter Johannes Ribsskog.

    Vi er kanskje mer Dørumsgaard, enn Ribsskog.

    Men nå er jo jeg egentlig Erik Olsen, (etter min far), for å si det sånn.

    Så tante Ellen og onkel Martin, (min avdøde mors yngre søsken), de klarer kanskje å forklare mer om dette.

    For det er mulig, at bestefar Johannes, har snakket mer om ‘voksen-ting’, med tante Ellen og onkel Martin.

    Enn det han rakk, å få pratet, om sånne ting, med meg.

    (Og min mor Karen, hun nevnte aldri Bernhof Ribsskog, for eksempel.

    Sånn som jeg husker det.

    Min mor pratet ofte om tante Ellen i Sveits.

    Og Meme, (som jeg aldri møtte, men som jeg fant at egentlig var Magna Adeler, etter at min mormor døde, i 2009).

    Og sine fettere i Danmark, Steffen og Thomas, (og deres foreldre, Unse og Anker), kunne min mor nevne.

    Men hu nevnte vel aldri noen ‘Ribsskog-folk’, som ikke var etter hennes far, (nemlig Johannes Ribsskog).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det er mulig at mora mi prata mer med min søster Pia, om det her.

    For Pia bodde nemlig hos mora mi, fram til 1982, var det vel.

    Mens jeg flytta til faren min, tre år tidligere, (nemlig i 1979)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Min mormor fortalte også det, (ved minst to forskjellige anledninger.

    Først den gangen, påsken etter at Johannes døde, var det vel.

    Og siden en gang, (eller om det var flere ganger), på 90-tallet eller 2000-tallet, (må det vel ha vært).

    Noe sånt).

    At hu ikke likte seg, i Nittedal.

    (Hvor bestefar Johannes og Ingeborg flytta.

    Etter at Johannes fikk seg en jobb, som kontorsjef, i den kommunen.

    Står det på bildet ovenfor).

    Ingeborg sa det, at hu var en fin dame, fra København.

    Og i Nittedal, så var folka arbeiderklasse, (eller noe lignende), da.

    Så da en av hennes brødre, (enten Anker eller Louis), skulle besøke Ingeborg og Johannes, i Nittedal.

    Så kom han med bussen.

    Og ‘Nittedal-folka’, hadde da lurt bestemor Ingeborg sin bror, (som hadde fine København-klær, osv.).

    Og fått han til å gå av, på feil holdeplass.

    (Sånn at han måtte gå langt, gjennom regnet osv., da.

    Noe sånt).

    Så bestemor Ingeborg, hu kunne noen ganger nesten skrike ordet ‘Nittedal’, når hu snakka om det stedet, (husker jeg).

    (For der var det så fælt, for overklassen/de fine, å bo, da.

    Noe sånt).

    PS 12.

    Og bestemor Ingeborg, hu sa også en gang det.

    At en av henne danske brødre, besøkte henne, da de bodde, i Stokmarknes.

    Og Ingeborg sa det, at hennes bror, hadde syntes det, at de nord-norske jentene, var så pene.

    Men det var kun frem til at de åpnet munnen.

    Bestemors Ingeborg sin danske bror, kunne ikke fordra den nord-norske dialekten, (forklarte min mormor).

    Så da ble det som at disse pene jentene, ikke var noe attraktive likevel, i min danske grandonkel sine øyne, da.

    (Ifølge bestemor Ingeborg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Dette er et uttrykk, som jeg har, etter min tremenning Øystein Andersen

    øa utrykk

    http://vgd.no/forbruker/mat-og-drikke/tema/569733/tittel/brusmaskin/innlegg/6364303?xtmc=&xtcr=28#post6364303

    PS.

    Det er forresten ikke sant, det som Øystein Andersen skrev, i en Facebook-melding, (for noen år siden).

    Nemlig at vi bare kjente hverandre, da vi var små, (eller noe lignende).

    Jeg så Øystein Andersen første gang, i jordbæråkeren, til familien Sand, (på Sand), sommeren 1986, (da han plukka jordbær der, (og også kasta et par jordbær, på noen andre folk som plukka der, vel), sammen med Kjetil Holshagen).

    (Jeg plukka jordbær, i den samme åkeren, fordi at min far, ville at jeg skulle holde min fetter Ove, (fra Son), med selskap, (eller passe på han), under denne jordbær-sesongen.

    Noe sånt).

    Den siste gangen, som jeg liksom vanket, sammen med Øystein Andersen, det var høsten 1993, (mener jeg å huske), da han besøkte meg, (og min søster Pia), på Ungbo, i Skansen Terrasse, (på Ellingsrudåsen, i Oslo).

    Øystein Andersen sa da det, at han ikke ønsket, å ha noe mer, med meg å gjøre, (av grunner som jeg ikke forstod, men jeg måtte bare akseptere det, selv om jeg må si, at dette var en merkverdig og uforståelig oppførsel, av Øystein Andersen).

    (Og jeg må vel også si det, at denne ‘scenen’, ble litt flau for meg, siden at Øystein Andersen sa dette, mens min søster Pia, også oppholdt seg, i ‘Ungbo-stua’ der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde i Norge, så leste jeg en del i brosjyrer, (fra ICA Tveita), og i aviser osv., om hvordan man steker biff. Og dette pleide jeg å lage, mest da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen. Der lærte søstera mi Pia meg å steke kjøttdeig, etter at jeg var ferdig med militæret, i 1993. Og jeg stekte også noen ganger biff der, (jeg pleide for eksempel, å kjøpe det slaget, som var på tilbud, på ICA Tveita), fra 1994 til 1996 cirka

    da jeg bodde i norge

    http://vgd.no/forbruker/mat-og-drikke/tema/570788/tittel/for-at-en-biff-skal-bli-perfekt-stekt-hva-maa-man/innlegg/6376485?xtmc=&xtcr=23#post6376485

    PS.

    Det var så lite kjøkken, i Rimi-hybeleiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Så det var ikke så ofte, som jeg stekte biff, de årene jeg bodde der, (fra 1996 til 2004).

    Men da jeg bodde på the Forge, (fra september 2004 til februar 2005), så hendte det at jeg stekte en del biff.

    Spesielt den første tida, (før jeg begynte å merke det, at studielånet mitt, var cirka fire måneder forsinket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg pleide å sette, (den største), kokeplata, på det varmeste forresten, når jeg skulle steike biff, i Norge.

    (Det glemte jeg visst å skrive, i den VGD-posten).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Sånn pleide jeg også å lage svinekoteletter forresten, (mener jeg å huske).

    (Jeg pleide oftere å kjøpe svinekoteletter, enn nakkekoteletter, i butikkene, i Norge.

    Og det er fordi at svinekotelettene, de har en stor flate, med helt rent kjøtt.

    (For jeg er ikke så glad i spise fett, for å si det sånn).

    Mens nakkekoteletter, de har ofte mye fett, som liksom deler opp kjøttdelene, av koteletten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer om tremenninger i Lørenskog

    På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

    Så var jeg en del, i Lørenskog/Hanaborg, på besøk.

    Der hvor mine Lørenskog-tremenninger Øystein og Anita bodde.

    Men søstera mi Pia, var aldri med dit.

    (Det var ikke sånn at søstera mi Pia, pleide å besøke Anita, for eksempel.

    Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ikke sånn, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, (på 70-tallet), og var på besøk hos bestemor Ågot, (på Sand).

    At Øystein og Anita, pleide å være der.

    (Sånn som for eksempel søskenbarna mine Ove, Heidi, Susanne, Tommy og Lene pleide å være).

    Så det var ikke sånn, at jeg ble kjent med mine Lørenskog-tremenninger, borte hos bestemor Ågot.

    (For der så jeg nemlig aldri hverken Øystein eller Anita).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, (som er adoptivsønnen til Reidun og Kai Andersen).

    Han ble jeg kjent med, gjennom Tom-Ivar Myrberg, (min tidligere klassekamerat), sin tidligere kamerat/nabo, Kjetil Holshagen.

    Og da Kjetil Holshagen begynte å dra med Øystein Andersen, opp til meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen).

    Så visste jeg ikke det, at Øystein Andersen, var i slekt med meg.

    Men min far fortalte meg dette, i Leirfaret 4B, en gang han var innom på et av sine korte besøk hos meg, liksom.

    Noen uker etter at Kjetil Holshagen hadde begynt å dra med Øystein Andersen opp til meg.

    Men da.

    (Den gangen faren min fortalte meg, at Øystein Andersen, var min tremenning).

    Så bodde ikke Pia, i Leirfaret.

    Hu bodde nede hos Haldis, (i Havnehagen).

    (Hvor faren min også bodde.

    Han var bare på veldig korte besøk, oppe hos meg, på hverdagene, etter jobben).

    Så når Pia fikk greie på det, at Øystein, (og Anita), var i slekt med oss.

    Det veit jeg ikke.

    For det var ikke sånn, at jeg prata med søstera mi, om det her, da.

    For Christell og Pia, de prata jeg ikke så ofte med, på den her tida.

    Så man kan nesten ikke si det, at Pia og jeg, er vanlige søsken.

    Det er kanskje Pia og Christell som er søsken.

    De kjenner nok hverandre bedre.

    Enn jeg kjenner dem, liksom.

    Noe sånt.

    Så å kalle Pia, (eller Christell), for søstra mi.

    Det blir kanskje litt feil.

    De er kanskje mer som bekjente, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da Tom-Ivar Myrberg og meg, gikk i samme klasse, (på barneskolen).

    Så satt vi ved siden av hverandre, i klasserommet.

    (Siden vi var i en slags ‘Bergeråsen Nedre-gjeng’ sammen, på fritida.

    Noe sånt).

    Og da ba klasseforstander Tore Allum meg.

    Om å liksom ‘ta vare på’, min klassekamerat Tom-Ivar Myrberg.

    Siden jeg liksom var så smart og skoleflink, da.

    (Og siden at Tom-Ivar liksom var så dum og treig, da.

    Noe sånt).

    Det ville jeg ikke.

    For jeg syntes at det ble som noe rart, at jeg liksom også skulle være som en slags ‘hjelpelærer’, for min klassekamerat Tom-Ivar.

    (I tillegg til å også være vanlig elev, liksom).

    Men dette var jo liksom noe som hadde blitt sagt, liksom.

    Dette var jo noe som hadde hendt, liksom.

    (Det at Allum ba meg om å liksom være som mora eller faren, til Tom-Ivar.

    For å si det sånn).

    Så da ble det kanskje også sånn, at jeg nesten ble som faren, til Tom-Ivar sin kamerat/nabo Kjetil Holshagen også.

    Og så som faren, til hans kamerat Øystein Andersen, (som tilfeldigvis viste seg å være i slekt med meg).

    Og så som faren til Øystein Andersen sin kamerat Glenn Hesler.

    Osv., osv.

    Så det kan man kanskje si, at var noe ‘Allum-greier’.

    Så da Glenn Hesler, Kjetil Holshagen, Øystein Andersen, Magne Winnem og meg.

    Da vi dro på sommerferie sammen, til Gøteborg, sommeren 1991.

    Så var det liksom ‘Allum-gjengen’ og Magne Winnem, som dro på sommerferie, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    pål eier samboer

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om cecilie hyde

  • Min Bok 6 – Kapittel 76: Fler erindringer fra Sunderland VI

    Det var også sånn, at noen få uker, før Pia & Co. dukka opp, i Sunderland, (må det vel ha vært).

    Så hadde Brusk invitert meg inn, i nabo-leiligheten.

    (Noe han gjorde, kanskje 20-30 ganger, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Og da, så var det noe jeg gikk og tenkte på, da.

    Og som jeg betrodde meg til, ovenfor Brusk.

    For jeg husker det, at jeg fortalte til Brusk.

    At jeg lurte på hvordan det kom til å gå, når Pia og Siv dukka opp, i Sunderland.

    Siden at de begge hadde unger, som var afrikanske da, (som jeg sa, til Brusk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så svarte Brusk det, at han også var afrikansk, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste jo det, at Brusk var fra Syria.

    (Det hadde han jo fortalt meg tidligere).

    Men jeg var kanskje litt redd for det, at de folka som bodde, på the Forge, liksom skulle få sjokk.

    Når Pia og Siv, dukka opp der, med sine fargede unger, da.

    For Pia og Siv, de er jo hvite, liksom.

    Mens Daniel og Dennis liksom er negre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Pia og Siv, etterhvert dukka opp, i Sunderland.

    Så viste det seg jo, at Siv sin sønn Dennis, ikke var afrikansk, likevel.

    Han var riktignok farget.

    Men han var liksom asiat, (og ikke afrikaner), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men.men.

    Grunnen til det, at jeg tenkte, på Siv sinn sønn, som afrikansk.

    Det var vel kanskje fordi, at jeg huska det, at Siv en gang, var sammen med en kjempesvær neger.

    På den tida, som søstera mi og Siv, bodde i Christies gate, i Oslo.

    (Noe de gjorde, på den tida, som jeg var i Geværkompaniet, (hvor jeg jo var, fra juli 1992 til juni 1993).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og en gang, som mora mi, var på besøk, hos Pia og Siv, (og Monika Lyngstad), i Christies gate.

    Så var det sånn, at Siv, (som er en ganske liten dame), og han kjempesvære negeren, var inne på det lille kammerset, til Siv, (som lå innenfor Pia sitt rom, vel).

    Mens Pia, mora mi og jeg, satt og liksom chatta, i stua der, da.

    Før vi dro og så filmen ‘Kafka’, på kino, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det besøket mitt, (hos Pia og dem, i Christies gate), det etterlot et sterkt inntrykk, hos meg, (husker jeg).

    (Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Siden at jeg syntes det, at det nesten var noe litt usømmelig, over dette besøket, da.

    (Noe sånt).

    Siden at han negeren var så svær, og Siv var så liten, da.

    Og siden at rommet til Siv, også var veldig lite, da.

    (Det var bare såvidt plass til en dobbeltseng der, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så noen ganger, (blant annet på den tida, som jeg studerte, i Sunderland), så pleide jeg å tenkte på Siv sin sønn Dennis, som afrikansk, da.

    (Noe sånt).

    Siden at jeg huska så godt det, at Siv og han kjempesvære negeren, (fra utestedet Jollys vel), var sammen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.