Stikkord: Rahel Savoldelli

Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

Så man kan kanskje lure på hvem det var.

(Det var kanskje onkel Martin?).

Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

(Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

Så måtte jeg pisse, husker jeg.

Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

Men sikkert joggesko, eller noe.

Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

(Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

(På en nesten truende måte vel).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

(Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.

Da jeg spurte hva de jobba med.

Husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

Som ung voksen da.

(Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

Men det var det ikke da.

Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

(Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

(Noe som vel var litt spesielt å si vel.

Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

Noe sånt).

Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

(På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.

Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

Men det var ikke de enige i da.

Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

(Hvis det ikke var sommeren før da).

De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

(Hvis jeg husker det riktig da).

Som jeg ikke kjente da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

Jeg spurte om jeg lukta vondt.

Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

(Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

Og en morgen, da jeg våknet.

Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

(Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Pia var med til Stavern.

(En av somrene før det her da.

En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

(Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.

Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

(Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

Men at han hadde slutta med det igjen da.

(Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Inger fortalte meg også det en gang.

(Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

(I tiden etter militæret vel).

Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

At en fetter av meg skulle bli politi.

Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

(I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

Så får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.