johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 41: Thassos

    Jeg husker varmen, som slo mot meg, når bussen, som vi kjørte, fra flyplassen, og til Thassos, tok en pause, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel ikke kjent en lignende lufttemperatur, siden Jugoslavia-turen, i 1980.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Selv om det kanskje ikke var fullt så varmt, i Jugoslavia.

    For Istra, (der jeg var på ferie, i 1980), det ligger vel lenger nord, enn Thassos, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    To unge norske damer, på bussen, de baksnakka meg, under den her pausen, utendørs da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en overarbeidet og stresset ungkar, som var 10-20 år eldre enn meg, gikk av bussen, ved et annet hotell, (på et tidligere stoppested), på veien til hotellet mitt, i Thassos da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hotellet som jeg skulle bo på het Elli Maria, (mener jeg å huske, etter å ha søkt litt på nettet nå).

    Og en hyggelig, gresk hotelldame, i 20-årene vel, ga meg nøkkelen til rommet, da jeg dukka opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk et dobbeltrom aleine der.

    Så det var jo ikke verst, med tanke på den lave prisen, som jeg hadde betalt, for den her pakketuren, da.

    Den første natta der, så fikk jeg ikke sove, husker jeg.

    Så jeg stod opp tidlig, den andre dagen der, da.

    Og så gikk jeg opp til et antikk tempel, som lå på en høyde, over Thassos der, da.

    Og på stien opp dit, så så jeg noen lignende firfisler, av de jeg så som gutt, i Jugoslavia, i 1980, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte meg vel en badeshorts der, (mener jeg å huske).

    For jeg hadde med 2000-3000, i lommepenger, da.

    Og jeg kjøpte også en pakke kondomer, husker jeg.

    I tilfelle jeg fikk snøret i bånd, hos noen damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk litt rundt i Thassos sentrum der, husker jeg.

    Midt på dagen da.

    Etter å ha sett på det tempelet, vel.

    Og de greske damene, de var helt gærne, da.

    For hvis jeg ikke fulgte med på dem, (noen litt lave skjønnheter, i 20-årene), så gikk de nesten rett inn i meg, (uten å si noe da), når jeg gikk forbi dem på gata da, (husker jeg).

    Så man måtte nesten passe seg litt for dem, da.

    Men det var kanskje sånn de flørta der.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av disse greske skjønnhetene, i 20-årene.

    (Muligens ei som nesten gikk inn i meg).

    Hu gikk inn på et gatekjøkken der da, husker jeg.

    Og da gikk jeg også inn dit, da.

    (For jeg var litt sulten, husker jeg).

    Og da så jeg at hu kjøpte noe slags kebab, (eller noe sånt), der.

    Og da prøvde jeg også den retten, da.

    Og den retten het gyros da, (husker jeg).

    Og det er nesten som kebab, da.

    Bare at det er svinekjøtt, istedet for fårekjøtt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og om kvelden der, så fant jeg en bar, som noen ganske få folk satt i, husker jeg.

    Og jeg ble litt kjent med en dame der.

    Ei dame som lærte meg det, at skål, det het ‘jamas’, på gresk, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men hu var sammen med en svær motorsykkelkar, da.

    Og dem drakk noen drinker der, som han bartenderen tente fyr på, da.

    Før man skulle drikke dem.

    Og alle gjestene der, (det var vel bare seks-syv personer der, eller noe sånt), de fikk en sånn drink gratis da, (på slutten av kvelden).

    Unntatt meg, da.

    Så jeg måtte faktisk betale for en sånn ‘flamme-drink’, for å få smake på den, da.

    Så etter det, så syntes jeg ikke at det var så artig, å gå der lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, så tok jeg med meg noen øl, og gikk bortover stranda der.

    I den andre retningen, enn det fjellet, med det tempelet på, da.

    Og da fant jeg et fint sted, å ligge å sole seg, husker jeg.

    Borti ‘høgget’ der, da.

    For bystranda der, den var verre enn stranda i Weymouth, (hvor jeg var, sommeren 1986), sånn som jeg husker det.

    Og da fant jeg et bra sted, å ligge å sole seg der, da.

    Hvor det også var en fin strand, da.

    (Like nedenfor et hotell, eller noe sånt, vel).

    Og dit gikk jeg et par dager, da.

    Selv om det var et stykke å gå dit, da.

    Og jeg husker at to skjønnheter lå like ved meg der, og solte seg, en dag, da.

    Og jeg husker at de flytta seg litt, ettersom at sola gikk ned, da.

    Og hu ene lå liksom med rumpa rett mot meg plutselig da, husker jeg.

    (At jeg kunne se, når jeg snudde meg).

    Og jeg husker fortsatt at jeg kunne se det, at hu liksom hadde noen slags groper, mellom rumpeballene og lårene da, (må det vel ha vært).

    På sin slanke og spreke kropp da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at en pen tenåringsjente, dreiv og solte seg, (på en solseng), rett foran meg der, da.

    Men hu var der sammen med foreldrene sine, (som også lå på hver sin solseng), da.

    (En feit far blant annet, mener jeg å huske).

    Og de var kanskje noen tyske gjester, på det hotellet da, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med meg en radio dit, (av noe slag), husker jeg.

    Og den sangen, som gresk radio spilte, omtrent hele tida, den her sommeren, da.

    Det var ‘I’ll be Missing You’, med Puff Daddy, da.

    En sang som jeg ikke hadde hørt, før jeg dro ned til Hellas da, (må jeg innrømme).

    Så jeg skjønte ikke helt hvem som hadde denne sangen, før jeg var tilbake i Norge, vel.

    Og jeg leste vel også en bok, mens jeg lå på stranda, nedi Hellas der.

    Og det lurer jeg på om kan ha vært ‘Hilal’, av Torgrim Eggen.

    (For jeg hadde gitt opp den ‘To Tårn’, da.

    Som jeg hadde prøvd å lese ferdig, mens jeg var sykmeldt etter kneoperasjonen min.

    Og på stranda i Løkken da, sommeren før).

    En bok som jeg vel må ha kjøpt i en bokhandel, (eller noe sånt), en tid før det her, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det stedet, som jeg lå og solte meg, (nedenfor det hotellet, eller hva det var), så var det også en utendørs dusj da, husker jeg.

    Hvor de to skjønnhetene som endte opp med å ligge å sole seg, på hver sin side av meg, (eller noe sånt vel), pleide å dusje da, (etter at de hadde bada da), husker jeg.

    (Noe jeg også gjorde, etter at jeg hadde bada, da.

    For vannet var litt vel salt der vel.

    Omtrent som det var, på strendene i Jugoslavia, da jeg var der, sommeren 1980, da).

    Og de damene var vel toppløse og, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Om de var toppløse eller hadde på seg bikini).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld der, så gikk jeg på en bar, hvor det omtrent bare var grekere, husker jeg.

    Og to nord-europeiske damer, vel.

    Jeg stod like ved siden av de nord-europeiske damene, i en bar der, husker jeg.

    Men jeg ga opp da, siden det var så mange grekere der.

    (Som mange av var kraftigere enn meg, da).

    Og stakk ut, da.

    Og jeg fant tilslutt et diskotek, (i samme gata som hotellet der vel), hvor det også vanka noen norske folk, da.

    Og noen tyskere, som kjørte rundt i en vel tyskregistrert Jaguar der, de vanka også på noen av de samme utestedene, som meg, da.

    For de ble jeg vel introdusert for, av hu ‘jamas-dama’, (tror jeg), på den ‘flamme-drink-baren’, da.

    Og jeg møtte dem vel senere igjen, på det diskoteket, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var omtrent fler folk i gatene der, om kvelden, enn om dagen.

    Jeg husker en kveld, som jeg gikk i en slags markedsgate der, da.

    Og der pleide jeg å kjøpe noen slags hjemmelagede pizza-er, som noen lokale koner og deres døtre, stod i flere boder, og konkurrerte om å selge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det.

    At jeg så to nord-europeiske damer, som gikk i folkevrimmelen, i den markedsgata, da.

    Og hu ene åt på ei pølse, (eller noe sånt), da.

    Disse to damene, de gikk motsatt vei, av meg, da.

    Og to grekere, de gikk ikke så langt unna meg, da.

    (I samme retning, som meg).

    Og han ene av de to grekerne, han begynte å spy ut noen slibrige kommentarer, høyt, til hu som gikk og spiste på den pølsa, da.

    (Sikkert om at hu kunne få noe annet å smake på og, eller noe sånt.

    Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og hu nord-europeiske dama, hu knakk nesten sammen, av de her glosene, da.

    Sikkert fordi at hu syntes at de var vittige, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var Amstel som var det mest populære ølet der.

    (Hvis ikke det var i Ayia Napa, på Kypros, hvor jeg havna, da jeg igjen kjøpte en restplass, fra Ving, sommeren etter).

    Og jeg husker at jeg spilte flipperspillet, på det gatekjøkkenet, hvor jeg kjøpte gyros, en gang.

    (Siden jeg jo hadde hatt to kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, som hadde hatt spilleautomatfirma, da).

    Og da kjøpte jeg også en øl, (som drakk mens jeg spilte), av eierens unge datter, som stod bak disken der, da.

    Og da eieren kom tilbake, så fikk han hu dattera til å løpe avgårde, (et eller annet sted da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at ouzo, var det lokale brennvinet der.

    Og det fantes mange forskjellige merker, av ouzo, da.

    (Eller ihvertfall en del slag vel.

    Og i forskjellige flaskestørrelser, da).

    Og det brennevinet var veldig billig der, da.

    Men jeg hadde ikke med meg så mye penger, da.

    Og jeg hadde kjøpt to halvliters plastflasker, med Vikingfjord vodka, allerede på Gardermoen, før flyet til Hellas gikk, da.

    (For de flaskene var så billige, på tax-free-en der, da).

    Så jeg kjøpte ikke noe ouzo der, da.

    Mens hvis jeg hadde hatt med meg mer penger, på den her turen, så hadde jeg nok kjøpt det.

    Og jeg husker også at de solgte noen flotte sjakkbrett der.

    Som nok var lokalproduserte, da.

    Og de var laget i flott marmor og sånn da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utafor hotellet Elli Maria der.

    Så pleide det å sitte noen lokale gubber, da.

    Som sikkert drakk ouzo, da.

    Fulle blei dem ihvertfall.

    Midt på dagen, da.

    Og en gang, så sa han ene av de ‘fyllik-gubbene’ noe til meg, på gresk da, (husker jeg).

    (I fylla, da).

    Men jeg skjønte jo ikke et ord av det han sa, da.

    Men jeg sa bare ‘hei’, (eller noe sånt), på norsk, da.

    Og gikk videre, da.

    Og da var de hurpene fra bussen der igjen da, (husker jeg).

    Og hu ene sa til hu andre da, (husker jeg at jeg overhørte), at ‘tror han at dem skjønner norsk, eller?’.

    (Noe sånt).

    Men hva skal man si til sånne fylliker, da?

    Minst mulig, vil jeg si.

    For hvis jeg hadde sagt noe på engelsk, så hadde dem sikkert ikke skjønt det heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så jeg bare sa noe, da.

    Men trodde de hurpene at jeg snakka gresk da, eller?

    Det virka nesten sånn.

    Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.

    Så jeg var kanskje litt stressa, da.

    Selv om jeg mener det, at når en full gubbe prater til deg på gresk.

    Da er det ikke så lett å vite hva man skal svare, liksom.

    Jeg er jo ikke gresk heller, mener jeg.

    Selv om de hurpene fra bussen kanskje trodde det, da.

    (Det kunne ihvertfall virke sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste litt mer om Thassos, (som er en ganske liten øy, forresten), på nettet nå.

    Og da kom jeg på det, at jeg faktisk så en god del oliventrær, da jeg gikk ned fra det fjellet, som det tempelet lå på, den første dagen der, da.

    Og jeg gikk også gjennom en gate der, hvor bare lokale folk bodde da, husker jeg.

    På veien ned fra fjellet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på ferja, ut til Thassos.

    Så husker jeg det, at det var delfiner, i havet, da.

    Som vi kunne se på, fra ferja, da.

    Så det var ganske artig da, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noe kamera, på den her tida.

    For jeg hadde litt problemer med å få fremkalt bilder, som gutt da, husker jeg.

    For det ble aldri noe resultat, når jeg sendte inn bilder, til Foto-Knudsen, eller hva det firmaet het igjen, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

    Så jeg har ikke pleid å ta så mye bilder, før mobilkameraene har dukket opp, nå på 2000-tallet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en kveld, på det diskoteket, som lå, i den samme gata, som hotellet der.

    Så møtte jeg to damer, fra Bulgaria, (eller noe), som skulle hjem, dagen etter, da.

    Og jeg spurte dem, om de skulle være med meg hjem, på hotellrommet mitt, og drikke litt vodka, da.

    (Den Vikingfjord-vodkaen, som jeg hadde kjøpt med meg, fra Gardermoen, da).

    Og da, så sa dem det, at dem blei med på det, da.

    Men de skulle bare ta avskjed med de greske typene sine først da, (skjønte jeg).

    Så de begynte jo å råkline, med en greker hver seg, rett foran meg, da.

    Men da, så ble jeg rimelig kvalm da, husker jeg.

    Og det tror jeg, at de øst-europeiske damene, kunne se på meg, da.

    At jeg syntes at det ble kvalmt, å se på den her tungekyssinga, da.

    For plutselig, så ville de ikke bli med meg på hotellrommet mitt likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det diskoteket der.

    Så traff jeg også ei Oslo-dame, (tror jeg at hu var, ihvertfall).

    Og hu prata jeg med der, mens hu satt aleine der da, (var det vel).

    Og hu dro med Star Tour, (tror jeg), og ikke med Ving, da.

    (Noe sånt).

    Og hu var vel ganske ung, tror jeg, så det er mulig at hu dro sammen med foreldrene sine, da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men jeg prata litt med henne, da.

    Men plutselig, så dukka han greske ferietypen hennes opp, da.

    Og jeg fant ut det, at grekerne var nesten som muslimer, da.

    For jeg spurte han, om hva han ville gjort, hvis jeg prøvde meg på søstera hans, da.

    Og da ville han drept meg da, sa han.

    Så det er en helt annen kultur der, enn i Norge da, husker jeg.

    Og da måtte jeg prøve å roe det ned litt da, syntes jeg.

    Så jeg sa det, at det ikke hadde gjort meg noe, om han tulla med søstera mi, da.

    (For Pia har jo tulla med han mest ‘dorky-e’ typen i Svelvik, osv.

    Og mange afrikanere, og sånn, da.

    Som jeg har skrevet om, i de tidligere Min Bok-bøkene).

    Men jeg ble kanskje litt sjalu da, på han grekeren.

    Siden jeg prata med ei Oslo-dame der.

    Og plutselig, så viste det seg det, at hu hadde en gresk kjæreste der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Oslo-dame gikk hjem, (var det vel).

    Så var jeg fremdeles på fylla, på det diskoteket, da.

    Og jeg fant ei annen norsk dame, ved bardisken der, da.

    Like før stengetid.

    Som jeg begynte å kline med da, (husker jeg).

    Men plutselig så dukka det opp enda en greker.

    Som antagelig hadde vært sammen med henne, tidligere på kvelden, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg mente vel at hu dama da var min, da.

    Siden jeg hadde klint med henne osv., mens han grekeren var på do, da.

    (Eller hvor han var).

    Så det endte med at vi tre, vi gikk rundt i byen der, da.

    Så seint på kvelden, at det begynte å bli morgen, da.

    Og han grekeren og meg, vi krangla om hvem som skulle ta med hu dama hjem, da.

    Og han grekeren, han prøvde å få med noen andre grekere, som var på vei til jobb, (og sånn), på å bli med, å banke meg, (eller noe), da.

    Men ingen av dem blei med på det, da.

    Så vi tre, vi gikk opp mot hotellet mitt, da.

    Og da vi kom til hotellet mitt.

    Så skulle han grekeren bråke med meg, da.

    Og jeg var rimelig full og gæern, for hu norske dama, hu hadde sagt det, at hu kunne knulle med meg, i Norge, da.

    Men han grekeren, han kunne hu ikke knulle med i Norge da, (mente hu).

    Sa hu norske dama da, (som var rimelig full da, må man vel si).

    Og han grekeren, han sa det, at vi i Norge, vi kunne knulle hele tida.

    Mens der nede, så kunne de bare knulle om sommeren.

    (Noe sånt).

    Men nå hadde jo ikke jeg knulla noe, siden jeg knulla hu So What-dama, et og et halvt år før det her, (eller noe sånt).

    Så jeg ga meg ikke, da.

    Men jeg foreslo for han grekeren, at vi kunne ta hu norske dama, begge to, da.

    En fra hver side liksom, (tenkte jeg), da.

    På hotellrommet mitt liksom, da.

    (For jeg tenkte vel som så, at sjansene for at jeg kom til å møte hu dama, i Norge, de var ganske små, da).

    Men det gadd ikke han grekeren da, husker jeg.

    Men han skulle slåss da, (husker jeg).

    Og da stakk hu norske dama av, i en taxi som kjørte forbi da, (husker jeg).

    Og da skulle han grekeren, (som var litt kraftigere enn meg vel), han skulle slåss igjen, da.

    Og begynte å fekte med armene, sånn som på svart-hvitt-filmer, omtrent.

    Så da jeg lo nesten av han, da.

    For jeg var så vant med skrekkhistoriene, fra min tremenning Øystein Andersen.

    Om folk som var flinke til å slåss på gata, osv.

    For han grekeren, han kunne ikke slåss da, virka det som, for meg, ihvertfall.

    Og da han grekeren så det, at jeg ble rimelig letta, over det, vel.

    Og etter at jeg hadde klagd, på han grekeren, siden hu dama klarte å stikke av, da.

    Så bare stakk jeg inn på hotellet, da.

    Og han grekeren fikk ikke inn noen slag, ihvertfall.

    Og hvor han ble av, det veit jeg ikke.

    Men dagen etter, så våkna jeg, da.

    Til verdens verste fyllenerver, (omtrent), da.

    For da hadde jeg jo gjort så mye dumt, dagen før, da.

    Og jeg hørte noen sånne mopeder, som kjørte rundt hotellet der, hele tiden, da.

    Så jeg tenkte det, at det kanskje var en gjeng, (eller noe), med grekere, (altså kameratene til han ‘slåsskjempen’), som prøvde å få tak i meg kanskje, da.

    Siden jeg hadde krangla med han grekeren om hu norske dama, da.

    Så jeg holdt meg inne på hotellrommet, hele dagen da, (husker jeg).

    Og jeg husker at noen hotelldamer, kom inn på rommet mitt, etterhvert der, da.

    Og ble letta når de så at jeg var ok, vel.

    (Noe sånt).

    Men etter det her, så gikk jeg bare og spiste frokost på hotellet og sånn, resten av ferien, da.

    Jeg gikk ikke noe ut av hotellet, liksom.

    For jeg visste ikke hva som skjedde i byen der liksom, da.

    For jeg mistenkte at noen lokale karer kunne være ute etter meg kanskje, da.

    (Selv om jeg aldri fant ut det helt sikkert, da).

    Så de siste to-tre dagene, (var det vel), av den her ferien, så var jeg bare på hotellet da, (husker jeg).

    Og da jeg kom på flyplassen, så hadde jeg fortsatt noen greske penger da, (husker jeg).

    Og i en tax-free-butikk der.

    Så så jeg en kul røykkartong, som jeg kjøpte, selv om jeg ikke røkte selv, på den her tida, da.

    Og det var en Camel-kartong, som var i blikk da, (husker jeg).

    Så den kjøpte jeg og tok med tilbake til Norge da, (husker jeg).

    Også fikk Pia fem røykpakker og Axel fem røykpakker, vel.

    (Noe sånt).

    Siden begge søsknene mine røyka da, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg joina #quiz-show, på irc, da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, igjen.

    Så fortalte jeg om det som hadde skjedd, til DumDumBoy, da.

    Som var en som pleide å henge på #quiz-show, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og han begynte da å si noe sånt, som at han var ‘fiskar’, da.

    Og han lurte på om jeg var ‘fiskar’ og da, (husker jeg).

    Men da skjønte jeg ikke hva han mente, husker jeg.

    Eller, jeg lurte på om han kanskje prøvde å fortelle meg, at han var homo, da.

    Så etter det her, så chatta jeg ikke noe særlig mer med han da, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også noe fra matbutikken, hvor jeg pleide å handle, der nede.

    (Som kalte seg supermarked.

    Men som var mindre enn Rimi Nylænde, vil jeg si).

    Og der var det sånn.

    At en kar, han hadde ansvaret for en stor kjøledisk, hvor de hadde brus og ølbokser, osv., da.

    Så hvis noen tok en brusboks, eller ølboks, fra kjøledisken der, da.

    Så fylte han karen med en gang opp en ny boks, da.

    Og han ble vel litt irritert vel, hvis noen kjøpte noe fra den disken, vel.

    Siden han da måtte rydde og sånn liksom, da.

    Og jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., hos Gartnerhallen, på Økern, et par år før det her, da.

    Så jeg tulla litt i fruktavdelinga der da, husker jeg.

    For jeg tok noen moreller, rett fra en eske der, som ikke var åpna enda, da.

    Istedet for å ta moreller, fra den esken, som lå framme, i disken der, da.

    (For jeg ville gjerne kjøpe de fineste morellene, da.

    Som jeg vel tok med på stranda, vel).

    Så jeg juksa litt der da, som Ingrid Espelid Hovig, pleide å si, på sitt mat-program, på TV, i gamle dager.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et tredje utested.

    Så fikk jeg noe krøll med noen norske karer, i baren der, (husker jeg).

    Bare fordi jeg skulle bestille noe å drikke der, var det vel.

    For de folka okkuperte liksom hele bardisken der, da.

    Og jeg var jo vant til å gå på byen, i Oslo, osv.

    Men de her folka, de var kanskje fra landet, eller noe sånt, da.

    Så de tålte kanskje ikke at jeg stod ved siden av dem, ved bardisken der da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg har aldri sett noen av de folka, som jeg møtte på Thassos igjen, da.

    (Hverken av hurper, eller andre).

    Og sommeren etter, så havna jeg jo på Ayia Napa, så.

    Når jeg bestilte en lignende restplass, da.

    Og på Ayia Napa, så var det jo helt annerledes, (og mye mer upersonlig), enn på Thassos, da.

    (Men i Ayia Napa så var det mer halvnakne, unge damer, da).

    Men jeg fikk kommet meg litt lengre vekk fra Norge, enn til Løkken, ihvertfall.

    Hvor jeg reiste sommeren før, da.

    For jeg hadde litt bedre råd ihvertfall, sommeren 1997, enn jeg hadde sommeren 1996, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

    En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

    Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

    Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

    At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

    Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

    Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

    Noe jeg gjorde, da.

    Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

    For dette må vel ha vært i 1997.

    Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

    Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

    Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

    Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

    For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

    Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

    Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

    Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

    Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

    På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen, slutta der).

    Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

    (Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

    Av forskjellige grunner.

    De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

    Hvem vet).

    Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

    Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

    For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

    Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

    Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

    Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

    Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

    Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

    På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

    Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

    Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

    Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

    Og lærte ting raskt, da.

    Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

    For jeg var jo under press selv.

    (Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

    Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

    For kundenes syn, på butikken.

    Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

    (Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

    Mens hu tok frukta, da.

    For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

    (Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

    Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

    Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

    (Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

    For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

    Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

    Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

    Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

    Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

    (Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

    For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

    Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

    Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

    Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

    (Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

    For å sette ut og bestille de, da.

    For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

    Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

    Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

    Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

    Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

    Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

    Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

    Så jeg hadde nok å gjøre, da.

    For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

    (På mandager og onsdager, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

    Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

    Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

    Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

    Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

    Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

    Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

    For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.

    Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

    Ihvertfall to dager i uka, da.

    Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

    (Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

    Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

    For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

    Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

    Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

    (Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

    Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

    Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

    Våren 1997, (var det vel kanskje).

    Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    (For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

    I den her tidsperioden.

    Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

    (For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

    Husker jeg.

    For den første bussen, til Bjørndal.

    Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

    Så stengte Rimi Klemetsrud.

    For den butikken skulle legges ned, da.

    For de skulle bygge et nytt senter der.

    Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

    Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

    Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

    Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

    Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

    Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

    Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

    Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

    Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen slutta).

    At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

    Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

    For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

    Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

    Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

    Rundt klokka 18, da.

    For de begynte å jobbe klokka 16.

    Og butikken stengte klokka 20, da.

    Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

    For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

    Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

    Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

    Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

    Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

    Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

    Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

    Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

    Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

    Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

    (Noe sånt).

    Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

    Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

    Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

    Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

    Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

    Så den butikken måtte liksom temmes, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

    (Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

    Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

    (Som om hu var mora hans, omtrent).

    Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

    For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

    (Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

    At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).

    Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

    (Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

    Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt).

    Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

    Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

    (Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

    Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

    For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

    (Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

    Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

    Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

    For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

    Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

    Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

    Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

    (For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

    Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

    Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

    For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

    Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

    Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

    Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

    (For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

    Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

    (Eller om hu stod der).

    Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

    Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

    Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

    (Noe sånt).

    Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

    (Til og med etter kneoperasjonen min).

    For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

    Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

    (Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

    Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

    For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

    For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

    (Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

    Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

    (At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

    For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

    Han sa det, på en trening, en gang.

    (På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

    Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

    At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

    (Noe sånt).

    Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

    Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

    Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

    (Ihvertfall innimellom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

    Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

    Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

    Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

    Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

    (På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

    I en bakgård der, da).

    Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

    Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

    Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

    Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

    (Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

    Mens han nesten begynte å sippe, da.

    (Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

    Noe sånt).

    Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

    Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

    For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

    Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

    (Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

    Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

    (Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

    Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at sommeren 1997.

    Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    (Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

    Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

    Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

    Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

    For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

    Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

    For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

    (For hu var så fersk som leder, da).

    Så hu klarte bare å låse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden dette var en søndag kveld.

    Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

    Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

    Til en annen bussholdeplass.

    Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

    Og på vei ned Slimeveien der, da.

    Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

    Som var rundt 20 år gammel, vel.

    Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

    Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

    Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

    Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

    (Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

    Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

    (Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

    Noe sånt).

    Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

    Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

    Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

    Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

    Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

    Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

    Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

    Så låste jeg butikken, da.

    Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

    Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

    (Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

    Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo et dårlig kne.

    Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

    Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

    Så hu gikk ikke i bakken, da.

    Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

    For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

    Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

    Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

    For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

    Siden hu var ganske rund og brei, da.

    Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

    Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

    Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

    Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

    Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

    Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

    Hva vet jeg.

    Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

    For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

    Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

    Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

    Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

    Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

    For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

    Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

    Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

    Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

    Som aerobic-instruktør, da.

    Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

    Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

    For det syntes jeg at virka for flaut, da.

    For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

    (Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

    For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

    Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

    Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

    For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

    For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

    Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

    Siden dette var noe med Heimevernet, da.

    Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

    Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

    Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

    Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

    Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

    (Noe sånt).

    For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

    For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

    Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

    Og som hadde tatt mye tid, da.

    (Noe som jeg ikke hadde så mye av).

    Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

    (Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

    Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

    Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

    Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

    Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

    Fordi at hu ville det liksom.

    Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

    Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

    Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

    For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

    Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

    Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

    For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

    (Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

    På nyåret 1995.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

    Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

    Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

    Og tok med meg den hjem vel.

    Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

    Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

    Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

    På veien hjem fra jobben.

    For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

    Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

    Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

    Det ble vel omtrent den samme prisen.

    Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

    Og det var jo salat i kebaben og.

    Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

    Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

    Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

    Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

    Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

    Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

    Også er det Dundre-Hilde.

    Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

    Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

    (Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

    Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

    Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

    Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

    Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

    Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men det skjønner jeg kanskje litt og.

    For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

    De klagde så mye på de ansatte, da.

    På den tida, som jeg begynte der.

    Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

    Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

    Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

    (Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

    (Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

    Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

    Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

    Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

    Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

    Og hu lurte på hva det kom av, da.

    Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

    For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

    (Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

    Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

    Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

    Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

    For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

    For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

    Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

    For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

    Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

    For jeg tenkte på karrieren min, da.

    Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

    Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

    For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

    Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

    For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

    Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

    Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

    En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

    Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

    Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

    For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

    (For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

    Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

    Så jeg regna med at det gikk greit, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

    Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

    Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

    For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

    Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

    For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

    Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

    Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

    Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

    At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

    Så det hadde jeg ikke råd til, da.

    Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

    (For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

    For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

    Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

    Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

    Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

    Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

    (Siden de hadde dårlig råd, da).

    Så derfor kjøpte jeg den bilen).

    For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

    Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

    (For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

    Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

    Da vi jobba for Strømm Trevare).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

    Men sånn var det ikke, da.

    (Ifølge Toyota Ensjø).

    Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

    Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

    Bare på grunn av bakdøra.

    (Og ikke hadde jeg råd heller).

    Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

    For da var det fort gjort.

    For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

    Og la den gå i vranglås, da.

    Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

    Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

    Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

    (Noe sånt).

    Så stor ble jo min overraskelse.

    Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

    For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

    Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

    Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

    Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

    Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

    Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

    Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

    Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

    For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

    (Eller noe sånt).

    Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

    For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

    Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

    Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

    De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

    Men så ikke, da.

    Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

    Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

    (Må det vel ha vært.

    Jeg hadde nok litt feber.

    For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

    At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

    Som jeg hadde blitt invitert til, da.

    Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

    For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

    Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

    Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

    Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

    Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

    For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

    Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

    Men det gikk akkurat, da.

    Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

    For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

    Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

    Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

    Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

    Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

    Det var ikke klart for meg, da.

    Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

    Foran huset til onkel Runar, da.

    Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

    Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

    Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

    Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

    For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

    (Trodde nå jeg ihvertfall, da).

    Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

    På der her slektstreffet.

    (Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

    Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

    For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

    (Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

    Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

    For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

    Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

    Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

    (Noe sånt).

    Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

    At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

    Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

    Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

    Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

    Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

    Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

    Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

    Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

    Som guttunge, da.

    Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

    Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

    For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

    Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

    (En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kikka vel såvidt inn der, da.

    Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Da jeg gikk ned trappa der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

    Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

    Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

    Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

    (Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

    Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

    (Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

    For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

    (For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

    Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

    Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

    Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

    Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

    Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

    For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

    Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

    For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

    Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

    Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

    Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

    Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

    Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

    Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

    Men jeg drakk vanligvis øl, da.

    Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

    Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

    Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

    Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

    Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

    (Altså i Havnehagen da vel).

    Når hu skulle til skolen.

    Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

    Men det var muligens sånn.

    At jeg låste inn en klokkeradio.

    I en slags safe, eller noe sånt.

    For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

    Når jeg skulle på skolen, da.

    For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

    Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

    Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

    (Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

    For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

    (Som det kanskje kunne høres ut som).

    Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

    Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

    Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

    På armene, osv.

    Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

    Og det husker jeg enda, da.

    At det gjorde rimelig vond, da.

    For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

    Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

    (Som lå nærmere hagen).

    Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

    Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

    Og alle gjetta og gjetta, da.

    Og jeg svarte riktig, da.

    Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

    For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

    (Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

    For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

    Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

    Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

    Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

    For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

    Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

    (Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

    Så han imponerte skikkelig, da.

    Det tror jeg at de fleste der var enige om.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

    Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

    For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

    For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

    Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

    Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

    Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

    Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

    (På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

    For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

    Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

    Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

    Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

    Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

    Og da jeg våkna dagen etter, da.

    Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

    Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

    For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

    (Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

    Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

    Noe sånt).

    Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

    Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

    Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

    Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

    Selv etter at jeg hadde sovet.

    Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

    Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

    Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

    Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

    Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

    Men da hadde Susanne stikki av, da.

    Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

    (Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

    Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

    Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

    Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Istedet for å sitte på med meg, da.

    For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

    Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

    Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

    At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

    Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

    Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

    For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

    (Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

    Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

    Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

    (Og trodd at var Ove, da).

    Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

    For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

    (Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

    Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

    Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

    (Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

    Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

    Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

    Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

    Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

    Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

    (Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

    Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

    Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

    Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

    (Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

    (Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

    At de ikke gikk så bra sammen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mens vi spilte fotball der, da.

    Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

    (Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

    Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

    For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

    Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

    (Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

    Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

    Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

    Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

    Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

    Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

    Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

    Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

    (Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sa Kristian Kvehaugen det.

    En gang jeg kom på jobb.

    At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg er jo fra Bergeråsen.

    Og der var det verste man kunne ha.

    Det var Lada eller Skoda, da.

    ‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

    (Sånne ting).

    Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

    Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

    Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

    Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

    For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

    Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

    Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

    Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

    Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

    Siden de trengte penger, da.

    Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

    Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

    Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

    Og det gjorde han vel heller ikke.

    For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

    At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

    (Noe sånt).

    Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

    Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

    Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

    Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

    Og kunne fortelle historier derfra.

    For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

    For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

    Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

    At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

    Noe sånt.

    Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

    Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

    Og som var gul-beige, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

    Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

    Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

    Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

    (Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

    Og halvt chilensk, tror jeg.

    Og som hadde spisepause, vel.

    Noe sånt).

    Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

    (Noe sånt).

    Også gikk hu igjen.

    Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

    Så begynte hu Diana å grine, da.

    For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

    En gang, våren 1997.

    (Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

    Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

    Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

    Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

    (For jeg vaska hele leiligheten, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

    Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

    At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

    Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

    Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

    Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

    (Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

    Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

    (Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

    For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

    Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

    (‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

    Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

    (Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

    Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

    For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

    Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

    Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

    Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

    Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

    Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

    (En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

    Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

    Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

    Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

    Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

    Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

    Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

    (Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

    Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

    Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

    Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

    (Det er mulig).

    Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var muligens der.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

    Men jeg hadde ikke så bra råd.

    (For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

    Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

    (Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

    Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

    (Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

    Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

    For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

    For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

    På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

    Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

    Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

    Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

    Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

    (Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

    Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

    For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

    For han syntes at det ble for flaut, da.

    Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

    Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

    En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

    For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

    Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

    Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

    Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

    Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

    Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

    Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

    Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

    (Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

    For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

    Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

    Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

    (For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

    For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

    Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

    Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

    Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

    (For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

    Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

    Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

    (For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

    Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

    Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

    (Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

    Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

    Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

    Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

    Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

    Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

    Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

    Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

    (Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 30: Julebordet 1996

    Først kan jeg ta med om noe jeg kom på nå.

    Som bestemor Ingeborg sa, da hu bodde i Stavern vel, på begynnelsen av 90-tallet.

    (Hvis ikke det var seinere, i Nevlunghavn).

    Hu spurte meg om ikke teen, skulle trekke, i tre minutter.

    Og det visste jeg ikke svaret på, dessverre.

    Og bestemor Ingeborg, hu var visst ikke helt sikker, selv heller.

    Men hu trodde kanskje at jeg visste det da, siden at jeg hadde vært så mye i England, (eller noe sånt).

    Men det visste jeg ikke da, dessverre.

    For hvis jeg skulle lage meg te, på Bergeråsen, (hvor jeg vokste opp aleine), så tok jeg ikke tida, på hvor lenge, som teen trakk, (for å så si det sånn).

    Men det gjorde visst bestemor Ingeborg da, fant jeg ut, den gangen, på 90-tallet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julebordet, i 1996.

    Så skulle en gjeng av oss Rimi Bjørndal-folka, samles borte hos Hilde, (som var naboen til Toro), i Granbergstubben.

    Jeg hadde vel fri den her dagen, (mener jeg å huske).

    Eller om jeg jobba i et par timer.

    Det husker jeg ikke helt.

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg var med på det her vorspielet da, (husker jeg), hjemme hos hu Hilde, da.

    Og der, så prata Rimi Bjørndal folka, om at de pleide å se på en TV-serie som het ‘Hotell Cæsar’, husker jeg.

    Og den hadde ikke jeg sett før, da.

    Så jeg spurte dem, om hvordan program det her var, da.

    Og da var visst det en slags norsk såpeopera da, (fikk jeg til svar).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at jeg satt på gulvet, hos Hilde der, i julebord-antrekk, (nemlig dress eller smoking, vel).

    Mens jeg sikkert studerte CD-samlingen hennes, da.

    Og da, så krøyp hu Anne Grete Guldbrandsen, (ei brunette, i begynnelsen av 20-åra, som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe), bort mot meg, (mener jeg å huske).

    Mens hu dreiv og vrikka litt på den hotte kroppen sin, (må man vel si), inni en ganske trang kjole, da.

    Og så sa hu sa vel noe sånt, som at hu syntes det, at hu og Magne Backe, ikke hadde vaska ordentlig, før de flytta, fra Rimi-leiligheten min.

    Men jeg måtte jo si det, at jeg syntes at det virka greit der, da.

    (Selv om det vel ikke akkurat skinte av skapene og sånn der, kanskje.

    Og det var jo hull i veggen, etter dartspilling, i stua der, (og sånn), husker jeg).

    Og Magne Backe, som satt i en stol eller sofa der, vel.

    Han sa vel ikke noe, (tror jeg).

    (Selv om jeg vel må ha nevnt den lønnslippen hans, som jeg åpna, en gang der, (siden den havna i min postkasse), muligens).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg overhørte, at Thomas Kvehaugen, (var det vel), kommenterte det, (bak ryggen min), til Thomas Sæther, og/eller Toro, (må det vel antagelig ha vært), at jeg noen ganger hadde håret mitt hengende rett ned.

    Og at jeg ikke brukte hårgele, da.

    Noe jeg vel heller ikke gjorde alltid, på den her tida.

    (For jeg slutta vel å bruke hårgele, mens jeg var i militæret.

    For der ble bare dumt å bruke hårgele, fant jeg vel ut, etterhvert.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg tok vel bare litt vann i håret, (liksom langs hodebunnen), og brukte det som om det var hårgele, da.

    Og da var det ikke alltid at formen på frisyren, holdt så lenge, da.

    (Og Axel og Arne Thomassen, de brukte vel heller ikke hårgele, husker jeg, fra da jeg leide et rom hos dem, et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok vi vel noen taxier, til Ekebergrestauranten, hvor Rimi Bjørndal hadde gått sammen, med en del andre Rimi-butikker, om å arrangere julebord, det året, da.

    Og da vi fra Rimi Bjørndal-vorspielet, dukka opp, på Ekebergrestauranten der.

    Så så jeg noe, som nesten sjokkerte meg litt, (må jeg innrømme).

    Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), satt med Charlotte, (ei pen brunette, som også jobba på Rimi Nylænde, og som seinere ble butikksjef, i Rimi), på fanget, (som om hu var en bimbo, må man vel si), ved et bord, for seg selv, (rett ved en slags midtgang, som vi Rimi Bjørndal-folka, måtte gå gjennom, for å komme inn i restauranten der), da.

    (Enda klokka vel ikke kan ha vært mer enn åtte-ni om kvelden, (hvis jeg skulle tippe).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Bjørndal hadde en slags halvsirkel-formet bås, på Ekeberg-restauranten der, husker jeg.

    Og jeg husker det, at jeg heiv meg ned, ved siden at butikksjef Kristian Kvehaugen der.

    Mens jeg babla noe om dagsomsetninga og ukesomsetninga og sånn, da.

    (For jeg tror kanskje at det var sånn, at jeg jobba en time eller to, den dagen, da.

    Sånn at Irene Ottesen, (som vel antagelig hadde jobblørdag), skulle rekke og skifte og sånn da, før julebordet.

    Noe sånt).

    Og jeg fortalte vel også det, til butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde spilt badminton, i en ‘haug’ av timer, sammen med Glenn Hesler, i Haugerudhallen, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og da så vel butikksjef Kristian Kvehaugen litt stygt på meg, (mener jeg å huske).

    Og mente vel kanskje at det var noe gæernt med meg, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og til venstre for meg, så satt hu Vanja Bergersen, som var adoptert, fra Korea, da.

    Og jeg mener å huske, at hu snudde seg, og så litt imponert på meg, (eller noe), mens jeg spiste.

    For jeg er ganske strengt oppdratt da, av bestemor Ingeborg, (som er fra en dansk adels og general-slekt), osv., da.

    Så jeg smatter vel ikke akkurat så mye, mens jeg spiser, vel.

    Så hu var kanskje litt imponert, over at jeg spiste så pent, da.

    (Det virka litt sånn for meg ihvertfall, hvis jeg skjønte det riktig.

    Det var ihvertfall et eller annet som hu reagerte på, ved spisinga mi, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan ikke si at jeg husker så mye mer, enn dette, fra det her julebordet.

    Jeg må vel kanskje ha sagt hei til Rimi Nylænde-folka, og sånn, vel.

    Men jeg kan ikke huske å ha hatt Charlotte, (eller noen andre pene damer), oppå fanget mitt, på det her julebordet.

    Så jeg hadde nok ikke like mye lykke med meg, som Henning Sanne da, (for eksempel).

    Selv om jeg mener å huske det, (når jeg tenker meg litt mer om), at det var en ganske fin utsikt, (over Oslo), fra Ekebergrestauranten der, da.

    (Som vel må sies å være et artig sted, å ha julebord på, vel.

    Ihvertfall litt mer originalt, enn Bekkelagshuset kanskje, hvor jeg jo var på julebord, med Rimi Nylænde, to år på rad, i årene før det her, da.

    Men hvem som kom på ideen, å ha dette julebordet, på Ekebergrestauranten.

    Det har jeg ikke peiling på, hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , ,