johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

    En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

    Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

    Men jeg hjalp til likevel, da.

    Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

    Det var også noen andre ‘hjelpe-kamerater’ der, som jeg ikke kjente.

    Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

    Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

    Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

    Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

    Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

    For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med ‘Tom-gjengen’, på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

    Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

    (Noe sånt).

    Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

    Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

    Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

    Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

    Magne Winnem fortalte også at det eneste ‘aber-et’, ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

    Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

    (For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

    Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

    Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

    Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

    (Noe sånt).

    Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

    Og han ‘Magne Winnem-kameraten’, han ble med for å se på fotballkamp, da.

    På Bislett, da.

    (På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

    Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

    (Og muligens litt kjedelig, vel).

    Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre ‘Oslo-kameraten’ til Magne Winnem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

    Nesten med IKEA som nabo, da.

    Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

    Nemlig Linn Korneliussen, da.

    Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

    (For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

    For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

    At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

    Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

    Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

    Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

    For jeg kjeda meg vel litt, da.

    (Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

    Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

    Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

    Så jeg spanderte litt her og der, da.

    Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

    Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

    Som jeg måtte legge ut for, da.

    (Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

    Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

    Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

    Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

    Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

    (Noe sånt).

    Inne i leiligheten til Linn og David.

    Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

    Selv om festen hadde begynt.

    Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

    Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

    Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

    Og han hadde så mange kjente.

    Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

    Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

    Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

    Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin ‘guru’ og sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

    Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

    Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

    Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

    Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

    Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

    (Noe sånt).

    For å høre om han skulle være med å feste, da.

    Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

    På utestedet Seamen, ved Saga kino.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

    (For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

    For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

    Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

    Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

    Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

    Etter å ha først pratet strengt til henne.

    For hu dama ville først ikke bli med han, da.

    (For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

    Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt ‘Majoren’, (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

    Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

    For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

    Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

    (Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

    Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

    Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

    Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

    Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

    Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

    For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

    Sammen med David Hjort.

    Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

    Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

    (For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

    Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

    (Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

    For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

    Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

    Så ‘babla’ David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

    Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

    Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

    For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

    Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

    (Under visningen, da).

    Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

    (Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

    Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

    For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

    Under den her ‘ryddingen’ til Pia, i Drøbak, da.

    Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

    Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

    Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

    (Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

    Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

    For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

    Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

    Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

    Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

    Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og også en karaffel osv., vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

    Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

    For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

    Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

    For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

    (Fant jeg ut).

    Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

    (Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

    Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

    (Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

    Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

    Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

    Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

    Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het ‘Bønda fra Nord’, med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

    For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

    (For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

    Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

    Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

    (Noe sånt).

    Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

    Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

    Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

    Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

    Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

    At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

    (Rundt juletider 1998, vel).

    Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

    Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

    Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

    Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

    Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

    For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

    At hu skulle bli som Benny, liksom.

    Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

    (Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

    Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

    Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

    (Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

    For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

    Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

    (Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Noen måneder før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

    Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

    Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

    Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

    For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

    Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

    (Ved den brua, som går over motorveien der, da).

    Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Han ringte meg vel på mobil.

    Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

    Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

    Og ba meg dukke opp, på Huk.

    Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

    Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

    Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

    For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

    Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

    Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

    Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

    Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

    ‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

    (Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

    I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

    Hvor Axel ikke var med, forresten.

    Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

    Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

    Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

    Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

    Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

    Hvem vet).

    Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

    At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

    Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

    Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

    Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

    Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

    Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

    Og så på alle studentene, da.

    Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

    Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

    (Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

    Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

    Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

    Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

    Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

    En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

    (Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

    Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

    At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

    Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

    Og da var det litt rotete der, husker jeg.

    Men det gikk vel greit, da.

    Da brukte jeg litt mer penger til mat.

    Og det her var like før jeg fikk lønning.

    Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

    Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

    (Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

    Noe sånt).

    Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

    Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

    For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

    Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

    Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

    For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

    Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

    Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

    Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

    Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

    Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

    Sånn at de varte en stund, da.

    (For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

    At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

    Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

    Som jeg mente at lukta bra.

    Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

    Hu ville slutte igjen, etter en stund.

    Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

    Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

    Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

    For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

    Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

    Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

    Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

    Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

    (Altså ei kurdisk dame).

    Og ville sitte i kassa, da.

    Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

    Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

    Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

    (Noe sånt).

    Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

    For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

    Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

    (Som CNN og sånn, vel).

    Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

    Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

    Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

    Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

    (Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

    Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

    Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

    Så var det problemet løst, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

    For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

    Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

    Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

    At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

    Eller om det var Bøleråsen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

    Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

    Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

    For LO ringte meg.

    For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

    (For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

    Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

    Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

    For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

    Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

    For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

    Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

    Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

    Det var vel heller ikke all verden.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det her i detalj, da).

    Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

    For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

    Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

    For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

    At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

    For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

    Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

    Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

    Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

    Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    For da ville det kanskje vært to mot en.

    Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

    Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

    Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

    For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

    (For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

    At: ‘Det er flinke jenter’.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

    Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

    Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

    Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

    At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

    (Noe sånt).

    Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.

    Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.

    For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.

    Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.

    Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).

    Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.

    For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.

    (Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Diana, fra Rimi Bjørndal.

    Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    For Diana trodde at jeg mente henne, da.

    Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.

    (Hvis hu var overraska over noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.

    Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.

    I rulletrappa like utafor JC der.

    Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.

    Men hu var kanskje ironisk, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.

    (Hvis det ikke var Marcelo Salas.

    Noe sånt).

    Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.

    For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).

    På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Fra høsten 2002.

    Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).

    At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).

    At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Toro sa forresten det en gang.

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).

    Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).

    At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.

    Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

    Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

    Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

    Så de bare løp rundt i butikken, da.

    Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

    Men de klarte seg selv da, sa hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

    Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

    (De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

    Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

    Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

    Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

    Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

    Og hu satt i en kasse der.

    Så satt jeg i kassa ved siden av.

    Av en eller annen grunn.

    (Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

    Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

    Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

    Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

    Ved døra til kontoret der, da.

    Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

    Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

    De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

    Da jeg låste butikken, en kveld.

    Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

    (Noe sånt).

    Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

    Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

    For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

    For å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

    Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

    Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

    For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

    (Noe sånt).

    Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

    For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

    Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

    Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

    Alle de hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

    Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

    Så jeg dro dit.

    Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

    Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

    (Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

    For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

    Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

    For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

    (Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    Og opp til 230.000 i året, da.

    Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

    (Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

    Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

    Uansett om de hadde bil, eller ikke.

    Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

    Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

    Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

    (For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

    Og en dag eller to seinere.

    Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

    Og jeg dro og så på den.

    Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

    Siden den var svart metallic, osv.

    Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

    Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

    Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

    Hvor de også hadde bilen stående, da.

    Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

    Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

    Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

    Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

    Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

    For å få den butikken som jeg ville, da.

    Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

    Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

    (Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

    Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

    Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

    For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

    Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

    (Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Men jeg fikk ikke tak i noen.

    Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

    Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

    (Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

    Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

    (Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

    Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

    Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

    For jeg syntes det var like greit.

    Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

    Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

    Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

    Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

    For hu virka så utafor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Ryen-dama.

    Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

    Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

    På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

    Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

    Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

    Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

    Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

    Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Og da vi skulle få ny distriktsjef.

    Nemlig Jan Grårud.

    Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

    Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

    For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

    På starten av 1998, (må det vel ha vært).

    Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

    Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

    Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

    Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

    For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

    (Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

    For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

    Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

    Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

    Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

    Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

    For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

    (Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

    Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

    For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

    (Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

    Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

    For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

    Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

    Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

    Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

    Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

    Og da bare stod hu der liksom.

    Sinna som søren, da.

    Og så ga hu seg etterhvert, da.

    For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Merete fra Follo.

    Hu er en spøkefugl.

    Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

    (Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

    Og like før ferien min begynte).

    Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

    For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

    Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

    For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

    Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

    Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

    Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

    Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

    Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

    Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

    Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

    Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

    Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

    (Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

    Eller noe sånt).

    Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

    Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

    Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

    Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

    Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

    Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

    Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da sa jeg bare det.

    For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

    Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

    For det var liksom sånne klikker der, da.

    Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

    Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

    Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

    Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

    (Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

    Tenkte jeg vel antagelig da).

    Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

    (Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

    For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

    (For det var det samme år etter år, liksom.

    Selv om de fleste assistentene var nye, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

    Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

    Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

    Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

    Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

    Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

    Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

    Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

    Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

    (Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

    Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

    At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

    Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

    Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

    For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

    Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

    Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

    Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

    Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

    (Noe sånt).

    Så hu klagde på det, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

    (Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

    Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

    Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

    Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

    Det er mulig.

    Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

    For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

    Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

    Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

    Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

    Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Noe sånt.

    Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

    For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

    Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

    For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

    Men da svarte jeg det, husker jeg.

    At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

    For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

    Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

    (Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

    Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

    Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

    For folk har jo en lærekurve.

    Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

    For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

    Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

    Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

    (Sånn som jeg så det, ihvertfall.

    Husker jeg).

    For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

    Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

    Det var vel ikke noe krise det egentlig.

    At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

    Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

    Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

    Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

    Mente vel jeg, da.

    Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

    Eller på butikken generelt.

    For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

    Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

    Så var ikke det verdens undergang, liksom.

    Syntes jeg da.

    For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

    Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

    Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

    Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

    For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

    Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

    Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

    Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

    For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

    For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

    Og når nabobutikken ble stengt.

    Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

    (Bare for å ta et eksempel, da).

    Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

    Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

    Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

    Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

    Og av de andre ansatte.

    Og at jeg ville ha sett det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

    Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

    Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

    At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

    (Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

    (Må jeg innrømme).

    Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

    Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

    (Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

    Og det syntes jeg at var litt rart, da.

    Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

    Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

    Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

    Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

    Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

    (At jeg flørta litt, da.

    Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

    Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

    Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

    Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

    (Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa

    Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.

    Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).

    Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.

    (Noe sånt).

    Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.

    Men jeg var litt stressa, på den her tida.

    For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.

    Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.

    I tida før jeg fikk sommerferie.

    Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.

    Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.

    Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).

    (Hva nå hu mente med det).

    Mens hu Sema sykla rundt oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.

    (For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).

    Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.

    I de første dagene, av ferien min.

    Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.

    (For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.

    Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).

    Så jeg tok et tog, til Drammen, da.

    Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.

    Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.

    Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.

    Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).

    Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.

    Og det var det da, fant jeg ut.

    Det var jo det party-stedet.

    Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.

    Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.

    For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.

    Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.

    Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.

    Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).

    (Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.

    Den første kvelden der, da.

    Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.

    Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.

    Nissi beach, var en veldig fin strand.

    Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.

    Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.

    Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.

    Og at jeg sa at jeg var fra Norge.

    Men da så stoppa oftest samtalen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på stranda.

    Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.

    (Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.

    Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).

    Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.

    Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.

    Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.

    Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo vært mye i England.

    Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.

    Som Starsky and Hutch, osv.

    Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.

    (Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.

    Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.

    Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.

    Men det var det ikke da, (svarte hu dama).

    Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.

    Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).

    Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.

    Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.

    (Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).

    Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.

    Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.

    Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.

    Og prate med de.

    For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.

    Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.

    Men ikke inn i leiligheten, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.

    Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.

    Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.

    Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.

    Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:

    ‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.

    Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.

    Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.

    Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.

    For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.

    Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.

    Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.

    Så det var lett å bli kjent med damer der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.

    Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).

    Og da Norge scorte 2-1 målet.

    Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.

    Så var jeg så hes.

    For vi hadde heia så mye, på Norge, da.

    Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.

    Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.

    Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.

    (Som var like ved en kirke der, vel).

    Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.

    For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.

    Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).

    For han mente at hu var løs på tråden, da.

    Og at jeg burde prøve meg på henne.

    Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.

    (Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).

    Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.

    (Ei som hadde type, da).

    Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).

    Så det var veldig rart da, må jeg si.

    Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.

    Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).

    Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.

    Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg en eller to ganger.

    Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).

    En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.

    Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.

    Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.

    Og som jeg tok opp vannflaska for, da.

    Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.

    Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.

    Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.

    Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.

    Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.

    Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.

    Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.

    Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.

    Etter den her sydenturen, da.

    Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.

    Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.

    (Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).

    Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.

    Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.

    (En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.

    Hvis ikke det var på en annen kamp, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.

    Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.

    Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.

    Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.

    Noe jeg også gjorde, da.

    Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.

    For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.

    Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.

    For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.

    (Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).

    Også møtte vi to britiske damer, da.

    Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).

    (Eller om det var et annet utested).

    Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).

    For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.

    I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.

    Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).

    Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).

    Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.

    Og jeg var rimelig full, da.

    Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.

    Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.

    (Smart som jeg er).

    En som ganske populær, på den her tiden.

    Og som jeg hadde hørt der nede, vel.

    Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.

    Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.

    Og de stakk vel fra oss.

    Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.

    (For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).

    Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.

    Men han Nicklas dytta meg unna, da.

    Så det gikk greit, da.

    (Men han redda vel muligens livet mitt.

    Eller ihvertfall fra å bli skada, da.

    Må man vel si).

    Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).

    Og de lurte på om vi var soldater, da.

    (For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).

    Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.

    Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.

    Så jeg var jo soldat, da.

    Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.

    (Noe sånt).

    Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.

    Så stakk han Nicklas, da.

    For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.

    For han ville heller gå rundt for seg selv, da.

    (Så han var kanskje litt usosial, da).

    Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.

    Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.

    Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.

    Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.

    Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.

    (For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 48: Au-pair fra Finland

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så kom jeg i kontakt med ei ung finsk dame, på #Oslo, (på EF-net), på irc, som jobba som au-pair, i Oslo Vest et sted, (husker jeg).

    Hu spurte hvordan jeg så ut, da.

    Og jeg husket da, at David Hjort nettopp hadde sagt om meg, til butikksjef Kristian Kvehaugen, (mens jeg også var der), på jobben, (inne på lageret der, på Rimi Bjørndal), at ‘han ligner litt på Tom Cruise’, da.

    Så jeg sa det til hu finske da, at jeg ligna litt på Tom Cruise.

    Og da ville hu gå på kino med meg da, husker jeg.

    Så jeg møtte henne utafor Klingenberg kino en dag da, som jeg hadde fri fra jobben, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var litt lur, da jeg møtte hu finske, utafor Klingenberg der.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at det var bare å få pulinga overstått, da.

    Sånn som med hu So What-dama og hu Bærumsdama, (som jeg ganske nylig hadde pult, da).

    For jeg date-et vel hu finske innmellom at jeg hadde sex med hu Bærumsdama, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk bare hu finske til å bli med meg hjem, til Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel hjemme i Rimi-leiligheten min, så virka det ikke som for meg, at hu finske var så klar til å ha sex, da.

    Så jeg satt på filmen Trainspotting, (den som Ove hadde dratt meg med for å se, på Aker Brygge), mener jeg at det var.

    Og jeg lurte vel fortsatt på om det ble noe pulings, vel.

    Men det blei det ikke, da.

    Og hu finske, hu likte ikke filmen, da.

    Og hu begynte nesten å grine, av en eller annen grunn, (mener jeg å huske).

    Så jeg fulgte henne bare til T-banen, (eller trikken da, som hu kalte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel mer, med hu finske dama, igjen.

    Og hu ble med meg, for å se filmen Sjakalen, på Colosseum, da.

    Og etter filmen, så gikk vi gjennom Bogstadveien og videre gjennom Slottsparken og til ved Nasjonalteateret der, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu ville bli med å ta en øl, eller noe, på Cafe Sjakk Matt.

    (Der jeg hadde vært med Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, i sin tid.

    Og før det igjen, hadde vært og spist, en gang, med hu Laila Johansen, fra Radio 1 Club).

    Men da vi kom fram til Cafe Sjakk Matt.

    Så ville ikke hu finske engang gå inn der, da.

    For hu likte ikke det stedet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel med hu finske enda en gang.

    Og da, så ville hu bli med å spille badminton, da.

    Noe jeg fortsatt gjorde en sjelden gang, vel.

    Men ikke så ofte som da jeg bodde på Ungbo, da.

    Og hu finske, hu hadde med seg en finsk venninne, som også ville spille badminton, da.

    Dette var en lørdag, så da trente Skøyenåsen Badmintonklubb, i Haugerudhallen, da.

    Og jeg dro med de to finske damene, med T-banen, til Haugerud, da.

    Og i Haugerudhallen, så fant vi blant annet Glenn Hesler og søstera hans da, (husker jeg).

    (For søstera til Glenn Hesler hadde begynt å spille badminton og.

    Etter at jeg selv, mer eller mindre, hadde slutta, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte spørre noen, om hvor damegarderoben var der, da.

    Også forklarte jeg det, for de to finske damene da, at damegarderoben var der og der, da.

    Og så fikk jeg faktisk låne en badminton-racket, av lillesøstera til Glenn Hesler, da.

    Siden jeg ikke hadde så mange som tre badminton-racketer, vel.

    Også spilte jeg alene, mot de to finske damene, da.

    Og hu jeg hadde vært på kino, med.

    Som var ganske hot, (må man vel si).

    Hu falt på rumpa si da, (husker jeg).

    For jeg slo badmintonballen så hardt, over hue på henne, da.

    Så hu falt på rumpa da, når hu liksom skulle hoppe opp og gå bakover samtidig, for å prøve å ta den ballen, da.

    (For jeg hadde jo trent badminton, i et år eller to, (innmellom ihvertfall, som mosjonist da), før jeg fikk den kneskaden min, da.

    Og racketen til søstera til Glenn Hesler, den var kanskje nystrenget, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å vaske klærna mine, på søndager.

    Så jeg hadde gått litt tom, for t-skjorter, siden det her var en lørdag, da.

    Så jeg hadde ikke noe rein t-skjorte, å ha under den svarte v-genseren, som jeg gikk med.

    Etter badminton-spillinga, da.

    Så jeg gikk bare med den v-genseren, da.

    Og når de to finske damene og jeg, kom opp fra Stortinget T-banestasjon der.

    Så var det en narkoman, (eller noe), som kommenterte at jeg ikke hadde t-skjorte på meg, under v-genseren da, (husker jeg).

    Og da svarte jeg vel noe om at jeg var ‘viking’, (eller noe), og at jeg ikke frøys noe særlig, da.

    Før vi gikk raskt videre, da.

    For det her var om vinteren, da.

    Så det var nok i februar 1998, eller noe sånt, (hvis jeg skulle tippe).

    (Og jeg var jo varm etter badmintonspillinga.

    Så det var ikke sånn at jeg frøys noe særlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro jeg med de to finske damene, på Cafe Leonel, da.

    Der hvor hu bygde-dama ikke hadde likt seg, da.

    Men de finske damene, de syntes at det var fint der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og vi satt der, og drakk noe brus, eller noe sånt, ihvertfall, da.

    Og de finske damene, de skulle til den flaggbutikken, i Stortingsgata, da.

    For de skulle kjøpe seg et finsk flagg, da.

    For de skulle nemlig på Holmenkollen-hopprennet.

    (I 1998, da).

    Og det hadde ikke jeg lyst til, husker jeg.

    Å bli med dem for å kjøpe et finsk flagg.

    Og jeg hadde heller ikke noe lyst til å bli med dem i Holmenkollen.

    (Som de også spurte meg om, da).

    For å dra til Holmenkollen, sammen med to finske damer, med et stort finsk flagg, som skal heie på finske skihoppere.

    Nei, det syntes jeg at ble litt feil, for en nordmann, da.

    Så det hadde jeg syntes, at hadde blitt litt flaut, da.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu av de finske damene, som jeg dro og så Sjakalen med.

    Hu var forresten fra Nord-Finland, og hadde ti søsken, (eller noe sånt), mener jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Holmekollen-hopprennet var ferdig.

    (Må det vel ha vært).

    Så ringte jeg hu finske fra jobben da, (husker jeg).

    (Etter at jeg hadde pult hu Bærumsdama for andre gang, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og det var vel faren i ‘au-pair-familien’, som svarte, (mener jeg å huske).

    Og jeg fikk snakke med hu finske, da.

    Men da hadde hu fått seg en finsk kjæreste, sa hu.

    Som bodde i Norge, var det vel.

    Men hu ville visst fortsatt gå ut med meg, da.

    (Var det vel).

    Men det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    At hu skulle ha to kjærester, liksom.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på det opplegget da, (husker jeg).

    Og etter det her, så hørte jeg ikke noe mer, fra noen av de to finske damene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 47: Titanic

    Grunnen til at jeg kaller det her kapittelet for Titanic, det er fordi at jeg husker at jeg var og så den filmen, på Klingenberg, (like etter at den hadde hatt premiere vel), med ei dame, som jeg hadde møtt, på Valentinos.

    En gang som jeg hadde vært der, sammen med Pia og Axel.

    Og for å finne ut når dette var, så må jeg søke litt på nettet.

    Det var ihvertfall mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så på Wikipedia nå, at Titanic, den ble utgitt i 1997.

    Og jeg tror at da jeg var og så den filmen, på kino, med hu ‘bygde-dama’, fra Titanic, det må vel ha vært ganske tidlig i 1997.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel og jeg, vi hadde vel vært hjemme hos Pia, i Tromsøgata.

    Kanskje i nyttårshelgen 1997, eller noe sånt?

    Like etter det slektstreffet, hos onkel Runar, i Son?

    Noe sånt.

    På Valentinos, så traff vi Marianne Hansen, fra Rimi Nylænde.

    (Jeg jobba jo på den her tida på Rimi Bjørndal.

    Så jeg så jo ikke hu så ofte, på den her tida).

    Men hu begynte nesten å sikle, da jeg introduserte henne for Axel da, (husker jeg).

    (For vi måtte dra på Valentinos, siden Axel var en attpåklatt, da.

    Så han kom nok ikke inn på steder med 20-års grense).

    Og Pia likte vel ikke det, da.

    At hu Marianne Hansen liksom sikla på Axel, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte ei ganske høy dame der.

    Som pleide å gå med trange, hvite klær, vel.

    Og som var fra Trøgstad eller et annet sted i bygdene utafor Oslo, husker jeg.

    Og Pia sa ting til meg, som at, ‘jeg tror hun vil at du skal prate til henne’, osv.

    Så det ble litt rart, husker jeg.

    At Pia gikk så nærme.

    For jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, ikke så utrolig lenge før det her, liksom.

    Så jeg var jo ikke så desperat, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og meg, gikk fra Valentinos der.

    Hvis ikke det her var en tidligere gang, som vi var på Valentinos.

    For vi var en gang på Valentinos, mens jeg fremdeles bodde på Ungbo vel.

    Men Pia bodde i Tromsøgata, vel.

    Noe sånt.

    Og da, så satt Axel og jeg, ikke så langt unna dansegulvet, på Valentinos der.

    Og da, så skulle jeg bare snakke til ei ung dame, som satt der.

    Og da begynte Axel å bli aggressiv, husker jeg.

    Og sa til meg det, at ‘det her er mitt territorium, Erik’.

    (Noe sånt).

    Og hu unge dama, hu begynte jo å skræve skikkelig, under bordet der.

    For å liksom roe ned både Axel og meg samtidig, da.

    (Noe sånt).

    For hu liksom gnidde et bein mot Axel og et bein mot meg, da.

    Men hva Axel mente med at ‘det her er mitt territorium’, det veit jeg ikke.

    Mente Axel at Valentinos var hans territorium?

    Mente Axel at Oslo var hans territorium?

    Mente Axel at hu dama var hans territorium?

    Mente Axel at jeg var der, bare for hans skyld?

    Mente Axel at jeg liksom bare skulle bli dratt med av han og Pia, på Valentinos, for at Axel skulle komme inn, (eller noe), og så bare sitte der og se dum ut?

    Nei, det her ble rimelig rart, husker jeg.

    Så hva Axel mente, det veit jeg ikke.

    Men han gikk jo på spesialskole, i mange år, så jeg syntes nok at det var vanskelig å vite, hvordan jeg skulle ta det her, da.

    Så jeg har ikke tatt det opp det her med Axel seinere, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ihvertfall sånn, at en av de første gangene, som Axel, Pia og jeg, gikk fra Valentinos, (husker jeg).

    (Som muligens kan ha vært en gang, som jeg lurer på om jeg gjenkjente fotballspilleren Erik Mykland der.

    Det er mulig).

    Så var jeg ganske full, husker jeg.

    Og av en eller annen grunn, så begynte jeg å bable om den gangen, som jeg hadde hatt sex med hu Kari fra NHI, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), da.

    (Til Pia og Axel, da).

    Bare for å ha noe artig å fortelle om, vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg tror ikke at Pia og Axel sa så mye da, etter at jeg hadde fortalt den her historien vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk vel telefonnummeret, til hu her bygde-dama vel, og ringte henne, og hu ville bli med å se Titanic da, (husker jeg).

    Og det var samme dag, som jeg hadde tannlegetime, hos onkel Runar, i Son, (husker jeg).

    Og det må ha vært etter at jeg skrota HiAce-en.

    For jeg husker at jeg tok toget inn til Ås, da.

    (Og dette må vel ha vært en tannlegetime, som onkel Runar og jeg hadde avtalt, på det slektstreffet, i romjula 1996, i Son vel).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo nettopp tatt lappen.

    Og jeg måtte skrote HiAce-en fordi at jeg ikke hadde hatt råd til å beholde den.

    Likevel så begynner onkel Runar å spørre meg om jeg sparer, osv.

    Og jeg var stressa, for jeg skulle rekke den date-en, med hu bygde-dama, da.

    Så jeg lurte på om jeg skulle ta drosje, tilbake til Oslo, for å ikke komme for seint, da.

    Men det ble til at jeg tok toget, da.

    Og mens jeg satt i tannlegestolen, hos onkel Runar der.

    Så hørte jeg det, at Susanne, (mener jeg at det må ha vært), dukka opp, på kontoret til onkel Runar der.

    Men onkel Runar sa ikke til meg, at Susanne var der, da.

    (Susanne ble vel konfirmert, i 1993, (mens jeg var i militæret), hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så hu var vel atten år, (eller noe sånt), på den her tida.

    Så hu burde vel klare å si hei, skulle man vel tro).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toget tilbake til Oslo.

    Så lurer jeg på om jeg så Susanne der og.

    Og at hu satt ikke så langt unna der jeg satt.

    Men jeg er ikke helt sikkert.

    Hu sa ikke hei, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg møtte hu bygde-dama, ved Oslo S, (eller noe sånt).

    (For hu hadde bil, og parkerte like ved Plata der da, husker jeg).

    Så dro jeg henne med, på den kafeen, i Lille Grensen.

    Der hvor Axel hadde dratt meg med, for å møte hu Heidi fra Nesodden, et halvt år tidligere, (eller noe sånt vel).

    (Cafe Leonel, heter vel det stedet).

    Men hu bygde-dama, hu likte seg ikke på Cafe Leonel da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så vi dro derfra, og til Klingenberg, da.

    (Og satt heller og venta der litt.

    Mens jeg prøvde å prate litt med henne, vel.

    Men praten fløyt vel ikke så lett, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde sett Titanic, så fulgte jeg hu bygde-dama, gjennom Karl Johan, og ned til Plata, hvor hu hadde parkert bilen sin, da.

    Hu spurte meg om hu skulle kjøre meg hjem, (til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Men det ble litt flaut, syntes jeg.

    Jeg hadde jo nettopp hatt bil selv og.

    Så det hadde blitt litt trist, syntes jeg, da.

    Da var det bedre å gå hjem, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så avtalte jeg det, å møte hu bygde-dama, på Valentinos, på en torsdagskveld, (eller noe sånt), var det vel.

    Jeg dro dit rett etter jobben, (mener jeg å huske).

    Og hu møtte opp der, sammen med en venninne, husker jeg.

    Og de to, de bare marsjerte forbi meg, og inn på doen der da, husker jeg.

    (Som om de var med i noe slags nazi-hird, eller noe sånt).

    Og det syntes jeg at ble så rart, husker jeg.

    Så jeg bare slang meg ned, på en ledig barkrakk, på Valentinos der, husker jeg.

    (Ved siden av noen folk jeg ikke kjente der, da.

    Blant annet ei ung dame, mener jeg sånn vagt å huske).

    Og kjøpte meg en halvliter der, da.

    Og lot som at jeg ikke kjente de her rare damene, da.

    Og når de her Hitler-damene, kom ut fra doen igjen.

    Så bare satt jeg langs bardisken der, og så på dem, da.

    Mens de gikk ut fra Valentinos, da.

    For dem oppførte seg så rart, de her damene, så jeg ble flau liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag, etter det her.

    Så skulle jeg vel møte hu bygde-dama, på Valentinos igjen, tror jeg.

    Og da ble Axel med, da.

    Og det varte og rakk, og hu bygde-dama dukka ikke opp, da.

    Men noen sa til meg det, at hu satt inne på Stedet der, (var det vel).

    På den andre sida av gata, fra Valentinos der, da.

    Og da, så gikk jeg bort, til der hu satt, da.

    Og hu satt der i en gruppe, på to kraftige karer og to damer, (ved et bord), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg bare prata til henne, (etter å ha stått og sett på dem en stund), for jeg hadde jo en avtale med henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hvorfor hu satt sammen med to kraftige karer på Stedet.

    Når hu egentlig skulle møte meg, på Valentinos.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu gikk seinere og prata med Axel, inne på Valentinos, mener jeg å huske.

    Og sa noe om meg, vel.

    Men hva hu sa, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men etter det her, så så jeg vel aldri noe mer, til hu her bygde-dama, vel.

    Og det var nok like greit.

    For hu skjønte jeg ikke noe av, for å si det sånn.

    Hu syntes jeg at det var rimelig vanskelig å prate med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært på vei hjem fra den her byturen.

    Mens Axel og jeg, gikk bort Torggata der.

    At vi møtte Marianne Hansen og ei venninne av henne.

    (Ikke så langt fra Glassmagasinet der, vel).

    Og da prøvde Marianne Hansen seg på Axel da, (som hu hadde sikla på, inne på Valentinos, noen uker tidligere da), husker jeg.

    Og da sa Axel det, at ‘jeg har dame jeg’.

    (Nemlig Barbie-Heidi da, som han var sammen med, på den her tida).

    Og da svarte Marianne Hansen det, (husker jeg).

    At, ‘suger a da, jeg svæljer og jeg’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så ville vel Axel gå gjennom Grubbegata der, på vei hjem vel.

    (Jeg likte vel ikke å gå den veien.

    For da måtte jeg gå forbi Lassen frisør.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg likte ikke det navnet.

    Etter Brighton-turen, i 1985, da jeg måtte dele rom med en Lassen, fra Østfold.

    Etter å ha først delt rom med Fredrik Axelsson, fra Gøteborg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Grubbegata, så var det mørkt.

    Og det pågikk også noe slags veiarbeid, vel.

    Så jeg falt plutselig, og slo det venstre kneet mitt, som jeg nettopp hadde operert da.

    Så jeg fikk liksom et ekstra sår, oppå operasjonsarret, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Axel og jeg tråkla oss gjennom regjeringskvartalet der.

    Så nevnte jeg for Axel at noen sånne tjukke stolper, (var det vel).

    Som stod rundt regjeringsbygningene der.

    Det var det samme som Blitz hadde laget.

    (Og som det hadde stått om i avisene, noen år tidligere vel).

    For å beskytte seg mot bilbomber, osv.

    (Da Blitz murte fast noen sånne tønner, utafor Blitz-bygningen, noen år før det her, da).

    Så de hadde egentlig beskyttelse mot bilbomber, i regjeringskvartalet, allerede i 1997, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og mens jeg prata om det her, til Axel.

    Så var det to edru folk, i femtiåra, (eller noe), som stod i den mørke gata der.

    Og liksom fulgte med på hva vi prata om, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    Som Axel og jeg var på Valentinos, (husker jeg).

    At Axel dreiv og sa ganske høyt, til noen folk der.

    At han var den med utseendet, og jeg var den med hjernen.

    (Noe sånt).

    Men da kunne Axel like gjerne ha spytta på meg, husker jeg, at jeg syntes.

    For da sa han jo at jeg var stygg, liksom.

    (Og jeg mener også at jeg overhørte det, at det var ei dame, inne på Valentinos da.

    Som sa noe sånt, som at ‘jeg syntes at han andre så bra ut også jeg’, (eller noe).

    Noe sånt).

    Men Axel, han var jo fortsatt en tenåring da, (på den her tida).

    Så det var ikke sånn at jeg tok opp det her med han, seinere, når vi begge var edru, liksom.

    (For jeg hadde vel mye å gjøre også, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida.

    Så sa Axel også til meg, noe sånt, som at han syntes det, at jeg var flink.

    Siden jeg hadde klart å lære han noe matte, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans, på Furuset.

    (Altså studieåret 1990/91.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så Axel mente det da, at hvis han ble suksessfull, og fikk seg et stort firma, og sånn.

    Så skulle jeg få lov å jobbe med regnskap og sånn, for han, da.

    Så jeg som var den dyktige NHI-studenten, (som hadde funnet opp et, mer eller mindre, genialt kryssord-program, osv.).

    Og som var så flink på skolen at jeg var kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, det året jeg var russ, i Drammen.

    Og som var heimevernsmann og butikkleder i Rimi.

    (Og op på #quiz-show).

    Jeg skulle liksom bli ‘undersotten’ til spesialskoleeleven, da.

    (Og ikke omvendt).

    Nei, da er noe galt, mener jeg.

    (For da blir det jo Bakvendt-land og Molbo-land).

    Men hva det var, som Axel tenkte på da, det veit jeg ikke.

    Men det er nok ikke så lett, med spesialskoleelever, da.

    Det var kanskje dumt, av Pia, å begynne å ta med Axel ut på byen.

    Noe hu gjorde så tidlig som i 1992, da vi var i middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, på Grunerløkka.

    Helgen før jeg var statist, i filmen Secondløitnanten, da jeg var i Geværkompaniet, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    For Axel, han var jo født i 1978.

    Så han var jo bare 13-14 år, da Pia begynte å ta han med ut på byen.

    Så det var vel kanskje ikke så smart da, med tanke på at Axel gikk på spesialskole, de 7-8 siste årene vel, av barne og ungdomsskolen, (på Majorstua der), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han kjente også ei bygde-dame, husker jeg.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos han.

    (I Oslo-leiligheten til onkel Runar, da).

    Så hang det ei pen dame, i stua hans, (av en eller annen grunn).

    Ei som prata veldig pent, (og sånn), da.

    Det her var kanskje ei venninne av Heidi, (eller noe sånt).

    (Hva vet jeg).

    Og etter at hu bygde-dama gikk inn på rommet til Heidi da, (eller noe sånt).

    Så spurte Ove meg, ‘prøv å gjett hvor hu dama er fra’.

    Og da svarte jeg det, at jeg ikke hadde peiling, da.

    Eller om jeg svarte Oslo Vest, (eller noe sånt).

    ‘Indre Østfold’, svarte Ove da, (husker jeg).

    Og det ble jo litt komisk da, (husker jeg).

    Siden hu dama prata så pent og sånn, da.

    Nesten som om hu var dattera til Kåre Willoch, (eller noe sånt), da.

    (For å overdrive litt, men likevel).

    Men hva hu fine Østfold-dama gjorde der.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var nok litt knytt, under det her besøket, da.

    For det var sånn, at jeg bare hadde med Ove å gjøre, en håndfull ganger, på 90-tallet, da.

    Så jeg visste liksom aldri hva jeg kunne forvente, da.

    De få gangene, som jeg traff Ove, (på 90-tallet), da.

    For på den tida, som jeg møtte Ove mest, borte hos Ågot, (på 80-tallet).

    Så var Ove en nærsynt gutt, som pleide å sitte med trynet sitt, oppi noen Donald-blader, da.

    Mens ut på 90-tallet, så var jo Ove en ung mann, som bodde i hovedstaden, da.

    (I sin rike far sin leilighet der).

    Og som hadde bodd et år i USA, (og sånt), da.

    (Og muligens et år i Australia, og).

    Og som kjente mange folk i Son osv., et sted som ikke lå så langt unna Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som Ove ville møte meg.

    (Noe som skjedde cirka en gang i året vel, på slutten av 90-tallet).

    Så ville Ove på Underwater Pub da, husker jeg.

    (En pub som ligger i det samme nabolaget, som jeg bodde i, i Rimi-bygget, da).

    Og mens vi satt i kjelleren der.

    Så ble jeg veldig knytt igjen, husker jeg.

    For Ove møtte to kamerater der, som satt seg ved det samme bordet, som oss, da.

    Og så begynte Ove å fortelle de verste ‘røverne’ da, (som han kalte det).

    Ove fortalte om masse ungjenter, som han hadde pult da, ute i Follo, da.

    En gang hadde han pult ei jente på rommet hennes.

    Og mens han fortsatt hadde ståpikk.

    Så hadde han gått naken inn på kjøkkenet og møtt faren hennes der, da.

    Og så hadde Ove gått tilbake på rommet til dattera igjen og fortsatt å ta henne bakfra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ove fortalte også at han en gang hadde tatt ei sånn ungjente bakfra, på rommet hennes, da.

    Og så hadde han sagt sånn ‘no hands’, osv.

    Og tulla med henda sine, i lufta, bak hue, på hu kåte Follo-jenta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn fortsatte Ove, da.

    I en halvtime eller time, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg selv, jeg gadd ikke å fortelle noen sånne sex-historier, da.

    For jeg ville ikke at de skulle bli spredd, i hele min fars slekt liksom, da.

    For jeg prøvde jo liksom å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten på 80-tallet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var nok på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal, tror jeg.

    (Altså under andre halvdel av 1997, da).

    For jeg husker at Ove sin ene kamerat.

    (Som også satt ganske stille der vel.

    Ihvertfall iforhold til Ove).

    Han begynte å ‘bable’ om det, at han trengte å få seg en jobb, i Oslo, da.

    (Ved siden av noe studier, eller noe sånt, vel).

    Og da, så nevnte jeg det, da.

    At jeg var nestsjef, på Rimi Bjørndal, og at vi trengte folk der, da.

    Så jeg fikk navnet og telefonnummeret, til han ‘Ove-kameraten’, da.

    Og snakka så med butikksjef Kristian Kvehaugen, om han Ove-kameraten, på jobben, på Rimi Bjørndal, da.

    Og Kristian Kvehaugen, han skulle ringe han Ove-kameraten og prate med han om jobb, da.

    Men så ble det til, at han Ove-kameraten ikke skulle jobbe på Rimi Bjørndal likevel, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da følte jeg meg litt dum, husker jeg.

    Siden Oves kamerat, ikke ville ha en jobb likevel, da.

    Så jeg mista nesten litt ansikt, i Rimi da, (kan man vel kanskje si), på grunn av Ove sin kamerat, som skifta mening hele tida, da.

    (Angående om han ville jobbe på Rimi Bjørndal, eller ikke, da.

    Så det med han kameraten til Ove, det var ikke så utrolig artig da, husker jeg.

    Så han var liksom ikke som en seriøs person da, (kan det vel kanskje virke som).

    Ove og kameratene hans, de var kanskje mer som noen ‘tøyse-gutter’, som bare skulle ha det morsomt, da.

    Og som sikkert hadde rike foreldre og sånn, da.

    Og som levde livets glade dager, da.

    Og som vanlige folk, (som Rimi-ledere, som meg), nok ikke kunne stole så mye på, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en gang, som Ove, var på besøk, hos meg, i Rimi-leligheten min.

    Så fortalte han om en episode, fra da han var student, et år, i Australia, (må det vel ha vært).

    Ove fortalte at han og ei asiatisk dame, hadde vært aleine hjemme, i campus-bofelleskapet, en kveld, da.

    Og så hadde Ove begynt å pule, med hu asiatiske dama, (som var fra filipinene, eller noe, vel), på rommet hennes, (eller noe), da.

    Og da, når de andre kom hjem.

    Så hadde Ove begynt å strippe og sånn, for at de andre der ikke skulle skjønne, at hu filipinske dama, satt naken, inne på rommet hans, (eller noe sånt), da.

    Og Ove, han hadde da begynt å drikke og feste, sammen med de andre i student-bofelleskapet der, da.

    Og helt på slutten av kvelden, etter mange timer.

    Så hadde Ove gått inn på rommet sitt igjen, da.

    Og da hadde hu filipinske dama sitti der enda, da.

    Like naken da, (var det vel), inne på rommet til Ove, da.

    Og vært redd for at de her bofelleskap-vennene deres, skulle oppdage det, at Ove og henne hadde hatt sex, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte også det en gang, (da han var på besøk, i Rimi-leiligheten min), husker jeg.

    At han var i sin mest seksuelt aktive alder, men at han ikke hadde dame.

    Og at han opplevde dette som strevsomt, da.

    (Men jeg sa ikke noe, da.

    For jeg syntes at det ble litt ekkelt, å prate for mye, med min yngre fetter, om sex og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (eller om det var under det samme besøket).

    (For jeg bodde i Rimi-leligheten der, fra januar 1996 til september 2004.

    Så jeg bodde der i over åtte år, da.

    Så selv om Ove ikke var på besøk hos meg, mer enn en gang i året, kanskje.

    Så ble det en del besøk tilsammen likevel, da).

    Så sa Ove det, at han kjente mange single damer, som vanka, på So What, da.

    (Hvor han selv også vanka da, fortalte han.

    Selv om jeg bare traff han der, en gang vel.

    Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært.

    Selv om So What vel var det nærmeste jeg hadde et stamsted, i Oslo, da.

    Ved siden av Studenten kanskje, hvor jeg pleide å gå ut, hvis jeg skulle feste sammen med Axel, da).

    Så Ove, han kunne introdusere meg, for noen av hans single dame-bekjentskaper, på So What da, sa han.

    Men jeg var litt skeptisk til det her da, (husker jeg).

    For jeg ville liksom ikke være avhengig av min yngre fetter, for å få tak i damer da, (for å si det sånn).

    For det ville vært litt ydmykende da, syntes jeg.

    (Og jeg ville liksom ikke at Ove skulle få noe slags ‘grep’ på meg, da.

    Gjennom noen damer han kjente, da).

    Og jeg prøvde jo egentlig å kutte ut min fars slekt, etter omsorgssvikten, på 80-tallet, også.

    Så jeg takket nei til det tilbudet fra Ove, om å bli kjent med masse single Follo-damer, (må det vel ha vært), som vanka, på So What, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 44: Julebordet 1997

    Like før jul, i 1997, så spurte butikksjef Kristian Kvehaugen meg, om jeg kunne ordne med julebordet, den jula.

    For Rimi Bjørndal skulle visst ha sitt eget julebord, dette året da, sa Kristian Kvehaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese Dagbladet, på vei til jobben.

    (På bussen, eller om det hadde blitt T-bane, på den her tiden).

    Så jeg hadde sett det, at et utested, ved rådhuset, som het Sofies Mat og Vinhus vel, annonserte med at de arrangerte julebord, da.

    Og jeg spurte Toro, som jo var DJ og utelivseksperten, på Rimi Bjørndal, (må man vel si), om han syntes, at det stedet, virka ok, da.

    Og det syntes han da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo det første julebordet, som jeg arrangerte.

    (Og vel også det siste).

    Men jeg prøvde å få det riktig, da.

    Men jeg lurer på om jeg fikk det feil.

    For Diana, hu dukka vel opp på julebordet der, selv om hu hadde slutta, (tror jeg).

    Hvis jeg ikke husker helt feil, da.

    For jeg mener å huske det, at jeg ikke hadde invitert Diana da, (siden hu hadde slutta, vel).

    Så hvorfor hu Diana var der, det veit jeg ikke.

    Men hu ble kanskje sur da, siden jeg ikke hadde invitert henne, (eller noe sånt).

    Og så dukka hu opp der likevel, liksom som på trass da, (kunne det kanskje virke som).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg inviterte han pakistaneren med hakket i panna, på det her julebordet, da.

    Og han sa at han skulle komme, da.

    Og man kunne velge mellom flere forskjellige retter da, husker jeg.

    Og det var juletallerken, (som bestod av julepølse og medisterkaker, blant annet vel), biff og muligens pizza, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg er glad i biff.

    Men siden det var jul, så bestilte jeg juletallerken, til meg selv, da.

    Og det var det noen som reagerte på der, mener jeg å huske.

    (Muligens Gry?).

    Men det var ikke bare var meg, som bestilte juletallerken der, da.

    Det var vel cirka halvparten, vel.

    (Noe sånt).

    Også bestilte den andre halvparten, (inkludert Toro og Gry vel), biff, (mener jeg å huske), da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han pakistaneren, med hakket i panna.

    Han sa til meg det, at jeg visste hva han kunne spise, da.

    (Som muslim, da).

    Da jeg spurte han, om hvordan mat han ville ha, på det julebordet, da.

    (Etter at han hadde sagt, at han skulle dukke opp der, da).

    Og da regna jeg med det, at han tålte å spise en biff, da.

    Så da bestilte jeg biff til han, da.

    Men han kom ikke på julebordet likevel, da.

    Og da var det noen som klagde, (muligens hu sure blondinna, som hadde sagt at plasten blander seg på søppelhaugen likevel, (eller noe sånt), et år eller noe, før det her, vel).

    (Hu liksom bare spydde ut noe latter eller noen gloser, ut i lufta der, da).

    Og mente at det var fælt, da.

    (Eller noe).

    Men jeg mente at å bestille biff til en pakistaner, det var greit liksom, da.

    Så lenge jeg ikke bestilte juletallerken til han, liksom.

    For juletallerkenen, den var det jo svinekjøtt i, da.

    (Og det er jo svinekjøtt, som muslimene ikke har lov til å spise, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Men han pakistaneren, han overlot jo til meg, å bestemme, hva han skulle spise, da.

    Og jeg er jo ikke noen ekspert på islam, akkurat.

    Så hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men han burde vel klart å bestemme det selv, hva han ville spise, skulle man vel tro.

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottesen var på det her julebordet, (enda hu vel hadde slutta, på Rimi Bjørndal, men hu var muligens med, fordi at hu var ambulerende butikksjef), og at hu satt til venstre for meg, vel.

    Og hu spiste vel noe vegetarmat, (muligens vegetarpizza, eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ingen som satt på stolen til høyre for meg, (husker jeg).

    Men hu sure blondinna, (som satt på den andre sida av bordet vel), hu la veska si der, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel bare gått ned dit, (til Rådhusplassen), fra St. Hanshaugen, mener jeg å huske.

    Og jeg gikk vel muligens i den smokingen, som Magne Winnem hadde hjulpet meg å kjøpe, for cirka 300 kroner vel, på Dressmann, før jeg skulle være forlover for han, høsten 1993.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg mener å huske at Toro sa til meg det der, at ‘du ser jo ut som en mafia-boss’.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    For det var vel kanskje et litt rart kompliment, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro han spurte meg også, under det her julebordet.

    Om jeg ville låne noe porno, av han.

    Men det syntes jeg at virka litt ekkelt, (husker jeg), å låne noe porno, av Toro.

    Så da svarte jeg bare det, (husker jeg), at jeg fant porno på nettet, hvis jeg trengte det.

    Og etter det her, så begynte jeg å leite mer etter porno på nettet og, husker jeg.

    For jeg ville ikke låne porno av Toro liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også å huske det, at David Hjort, skulle ha meg med inn på dassen, på Sofies Mat og Vinhus der.

    Men det syntes jeg at ble veldig rart.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så hva David Hjort dreiv med da, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før vi dro derfra.

    Så var det vel noen, (muligens Toro), som foreslo det, at vi skulle bestille en halvliter, til alle som satt ved bordet.

    Så bordet ble jo fullt av halvlitere, da.

    Og da ble butikksjef Kristian Kvehaugen sur, husker jeg.

    For jeg begynte å bli litt full, da.

    Men Kristian Kvehaugen mente at vi måtte drikke opp all ølen, før vi dro derfra.

    Men jeg mente at det ble for mye, da.

    Jeg kunne jo ikke drikke opp all den ølen selv, liksom.

    Så det var litt morsomt da, (eller umorsomt), avhengig av hvor seriøst man tok det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro Toro en del av oss med, i en maxi-taxi vel, til der Radio 1 Club pleide å ligge vel, i Storgata.

    (Noe sånt).

    Men så dro vi istedet til Head On, (mener jeg å huske).

    Og der slapp ikke jeg inn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske vagt, at jeg gikk inn på utestedet Barock der, en tur.

    Men hvorfor jeg gikk inn der, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var sikkert en eller annen grunn, da.

    Men jeg husker rimelig klart, at David Hjort og meg, vi stod sammen, utafor den Narvesen-kiosken, i Universitetsgata der, (blir det vel).

    Og jeg banna og sverta da, siden jeg ikke hadde kommet inn på Head On, (må det vel ha vært).

    Men da var det ei dame, som handla, (sammen med ektemannen sin vel), i den Narvesen-kiosken.

    (Og som kanskje også hadde vært på julebord, vel).

    Og hu begynte å klage på meg, (mener jeg å huske), og sa at jeg ikke måtte være så sur da, (eller noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten prøve å skjerpe meg litt, husker jeg.

    Men etter det her, så husker jeg ikke noe mer, fra det her julebordet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

    Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

    Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

    (Noe sånt).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

    Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

    Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

    Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

    Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

    Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Alle kassadamene jobba bra, liksom.

    Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

    For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

    (For selv om Therese Gulliksen var russ.

    Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

    Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

    Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

    Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

    For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Og karrieren min, i Rimi.

    Skulle gå i vasken da, liksom.

    Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

    Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

    For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

    (På Oslo City der).

    Så jeg var litt skeptisk til han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

    Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

    For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

    (På den her tida, ihvertfall).

    Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

    Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

    (Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

    Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

    En buss som tok cirka en halvtime, vel.

    Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

    Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

    Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

    Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

    Som jeg liksom måtte leve med, da.

    Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

    For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

    Selv om jeg bare var assistent der.

    Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

    Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

    Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

    Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

    Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

    Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

    Og som ikke hadde fått noe før, da.

    (Noe sånt).

    For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

    (Som assistent der, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

    For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

    Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

    Som var heltidsansatt, da.

    Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

    Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde da.

    (Dagen etter, eller noe).

    Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

    Etter jobben.

    For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

    For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

    Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

    Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

    (Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

    Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

    Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

    Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

    Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

    Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

    Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

    Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

    (For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

    Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

    På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

    Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

    Så jeg bare gikk ut igjen, da.

    For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

    Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

    Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

    Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

    For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

    Det veit jeg ikke.

    Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

    (For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

    Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

    For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

    Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

    Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

    Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

    Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

    Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

    Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

    Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

    Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

    Om hu hadde lyst til å prøve internett.

    (Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

    Og det hadde hu lyst til, da.

    Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vel hjemme hos meg.

    Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

    Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

    (For den chatten pleide å være litt treig, da.

    På den her tida, ihvertfall).

    Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama og jeg.

    Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

    Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

    Jeg husker ikke om vi klinte.

    Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

    (Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

    Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

    Som var kobla til stereoanlegget, da.

    Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

    (Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at det gikk for meg.

    Så var jeg så varm, (husker jeg).

    At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

    Som stod halvåpen vel.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

    Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

    For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

    For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

    For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

    Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

    For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

    Så da følte jeg meg litt dum, da.

    Eller, hu Bærumsdama.

    Hu var kanskje litt umoden, da.

    Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så an den brannen litt.

    Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

    Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

    For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

    Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

    Men det var vel heller motsatt.

    At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

    Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

    For hu Bærumsdama, da.

    Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

    Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

    Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

    Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

    For det stod en brannbil og sperra der, da.

    Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

    (Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

    Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

    Noe hu vel gjorde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

    Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

    (Det tror jeg ikke, ihvertfall).

    For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

    Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

    På house-party-er, osv.

    For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

    Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

    For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

    (Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

    Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

    Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

    Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

    Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

    Og bort Josefines gate.

    Og videre fra Bislett stadion der.

    Og til St. Hanshaugen.

    Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

    Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

    Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

    Uten å bevege seg, da.

    Og da kjeda jeg meg litt, da.

    Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

    Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

    Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

    Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

    På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

    Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

    Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

    Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

    (Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

    I en time ihvertfall vel.

    (Noe sånt).

    Men så begynte hu å klage, da.

    For hu begynte å få dårlig tid, da.

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

    Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

    Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

    Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

    For de indre kjønnsleppene hennes.

    De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

    Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

    Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

    Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

    Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

    Nesten som vi hadde i militæret, da.

    Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

    Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

    (Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

    Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

    Men hu ringte meg et par ganger, da.

    Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

    Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

    Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

    For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

    Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

    I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

    Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

    Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

    Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

    Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

    Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

    Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

    Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

    Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

    Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , ,