johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 155: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg husker også det, at fra den tiden jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (i 2003).

    Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.

    Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.

    (Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.

    Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).

    Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.

    (At jeg skulle få denne jobben).

    For jeg tok jo ikke frysebestillingene.

    (Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.

    Så jeg var kanskje en slags ‘frysesjef’, på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.

    Selv om jeg ikke jobba der så mye.

    (Jeg jobba først to vakter i uka der.

    Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.

    Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.

    Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.

    (Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.

    Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).

    Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).

    Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).

    Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).

    (Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.

    Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.

    Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.

    Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.

    Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).

    Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.

    Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.

    En dag de hadde fri, liksom.

    Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).

    Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.

    Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).

    Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.

    Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.

    Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.

    Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.

    Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.

    Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.

    Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).

    Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.

    (Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).

    Så vi fiksa vel dette ganske greit.

    Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.

    For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.

    For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.

    Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).

    Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.

    (Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).

    Så pleide Fredrick å svare ‘Roger’, da.

    Og det betydde liksom at det var greit, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette ‘Roger’.

    For da sa jeg bare at: ‘Heter ikke du Fredrick, da?’.

    (Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).

    Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).

    Om hvorfor han het Fredrick, med ‘c’.

    Og ikke ‘Fredrik’, liksom.

    For Fredrick med ‘c’, det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.

    Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte bare Fredrick at: ‘Det vet jeg ikke’, (eller noe lignende), husker jeg.

    Så det var kanskje litt rart.

    (At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det rareste Fredrick gjorde.

    (Som jeg vet om, ihvertfall).

    Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).

    (Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.

    Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).

    Og dette som Fredrick sa.

    (Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).

    Det syntes jeg at var så ‘far out’.

    Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).

    Og noen dager etter dette igjen.

    Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).

    Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.

    (For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.

    Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).

    Og jeg tok det ikke så seriøst, da.

    For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het ‘Kunsten å sjekke damer’, (eller noe sånt).

    Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.

    (Altså 12-13 år tidligere).

    Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.

    (Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).

    For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.

    Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.

    (Det er mulig).

    Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det ‘nedlastingsprogrammet’ E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.

    Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.

    For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, ‘So What-dama’, ‘Bærumsdama’ samt et par-tre horer), på den her tida.

    Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).

    Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.

    Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.

    Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).

    Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.

    Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.

    Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.

    (Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.

    Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).

    Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.

    Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.

    Og han hadde jo en ‘barnslig’ sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.

    (Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).

    Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.

    Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.

    Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.

    Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe’s Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).

    Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.

    Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).

    Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).

    Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.

    (Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).

    Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.

    Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.

    Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).

    Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.

    (Og han har/hadde vel også litt bollekinn).

    Men han er en person med mange sider, vil jeg si.

    (Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.

    Det er mulig.

    For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.

    Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.

    Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.

    Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.

    Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).

    For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.

    Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.

    Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.

    Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.

    (Hvem vet).

    Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.

    Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.

    Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).

    Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 154: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.

    (Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).

    Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.

    Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).

    Så lå det en svær gjeng med nazister.

    Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.

    (Noe sånt).

    Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.

    Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.

    Men fikk jeg ikke noe klart svar.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.

    Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).

    Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.

    (Altså sommeren 1988).

    Så opplevde jeg faktisk noe lignende.

    For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.

    (Av en eller annen grunn).

    Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at det er noen andre som vet det.

    (Det er mulig).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Sommeren/høsten 2002).

    Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.

    Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.

    (Ved stengetid, en dag).

    Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.

    (Mens han var inne og handlet i butikken, da).

    Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).

    Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.

    Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.

    Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.

    Og de begynte da å banke opp han nordmannen.

    Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.

    Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.

    For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.

    Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.

    Da han løp unna de her innvandrerguttene.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert nå.

    Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.

    Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).

    Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.

    For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.

    Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.

    Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.

    Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.

    Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.

    Ikke så lenge før det her.

    Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.

    Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.

    For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.

    Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.

    For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.

    Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.

    Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.

    (På Rimi Bjørndal).

    Siden miljøet der var ganske tøft, da.

    Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.

    Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).

    Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.

    Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).

    For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.

    Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.

    For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).

    Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.

    Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.

    Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).

    Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).

    Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).

    Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.

    Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.

    (Sånn  som jeg huska det, ihvertfall).

    Så å ringe politiet, på grunn av bråk.

    På Rimi Bjørndal.

    Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).

    Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.

    Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Rimi Bjørndal aka. Rimi Bjørndalen er visst kjent i Pakistan. Ikke dårlig

    rimi bjørndal pakistan

    , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).

    At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.

    For en kar som var over henne igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

    At hu Songül hadde to jobber.

    Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.

    For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).

    (For hu ville jo bli politi, var det vel).

    Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags ‘nestsjef’, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.

    (Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).

    For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.

    Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.

    Og hu jobba også ganske mye der.

    Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.

    For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.

    Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.

    (Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).

    Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.

    Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.

    Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.

    Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.

    (Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.

    Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.

    Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.

    Noe sånt).

    Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.

    For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.

    Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).

    Og etter at Songül hadde vært sånn ‘nest-sjef’.

    Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn ‘låseansvarlig-nestsjef’ liksom, da.

    Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.

    (Under butikksjef Johan).

    Det ble nesten sinnsykt høyt.

    Så når jeg  kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).

    For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.

    For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.

    Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.

    Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.

    På mandag morgen.

    Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.

    Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).

    Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.

    (Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.

    Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fahkar, (fra Pakistan).

    Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).

    Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).

    For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som ‘krek-kar’, (eller noe sånt).

    (Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.

    (Det må vel ha vært i 2003).

    Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).

    Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.

    Og det sa Ivan at var greit, da.

    Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).

    Men i 2003, så ble det sånn.

    At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.

    Noe som vel funka greit, egentlig.

    For da ble de som var muslimer fornøyde.

    For da kunne de spise mat på jobben.

    Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.

    Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.

    Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.

    Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.

    Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.

    (Like ved klesbutikken JC der).

    Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).

    Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.

    Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).

    At: ‘Du er favorittmannen min’, osv.

    (Sånne ting).

    Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).

    Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.

    Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.

    Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).

    Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.

    Men egentlig så var hu kurdisk, da.

    Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.

    (Noe sånt).

    Sa han muslimske vaskeren, da.

    Som vel antagelig var mer ‘muslimsk’, enn det hu Songül var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 149: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så var det også sånn, at Gezim, (fra Kosovo vel), en gang ‘babla’ om, at familien hans, (på Bjørndal), ikke hadde fjernkontroll, til TV-en sin, da.

    Og jeg hadde vært en del i butikken Claes Ohlson, i Torggata, da.

    Så jeg huska det, at jeg hadde sett en ganske billig universal-fjernkontroll der, da.

    Så jeg kjøpte med en sånn fjernkontroll, for Gezim, (en dag etter studiene mine ved HiO IU, eller noe sånt, da), husker jeg.

    Og så skulle Gezim og jeg, teste den fjernkontrollen, etter jobben, en dag, da.

    (Høsten 2002, eller noe sånt, vel).

    Og Gezim og dem, de hadde den største TV-en, som jeg noengang hadde sett, (husker jeg).

    For TV-en deres, den dekket en hel vegg, i stua deres da, (som vel muligens var en kjellerstue, hvis jeg husker det riktig).

    Hvis jeg husker det riktig, så var den TV-en til Gezim og dem sånn, at den bestod av cirka tjue vanlige TV-er, tilsammen utgjorde en kjempestor TV, da.

    Noe sånt.

    (Og jeg fikk vel aldri noen penger, av Gezim, for den fjernkontrollen.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Selv om den vel virka, på den store TV-en deres.

    Men den fjernkontrollen var ikke så utrolig dyr, da.

    Så det var vel ikke verdens undergang, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, (en del måneder seinere).

    Så skulle jeg dra innom Gezim, med en CD, (eller noe sånt), etter jobben, da.

    Og da jeg ringte han, på mobilen hans, da.

    (Da jeg stod utafor huset deres.

    Som lå i Granbergstubben, vel).

    Så var det søstera hans som svarte, da jeg ringte da, (husker jeg).

    Så det er mulig at Gezim hadde gitt mobilen sin, til lillesøstera si, da.

    Etter at han hadde gitt meg mobilnummeret sitt, året før, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en stund.

    Så begynte også Songül sin omtrent jevnaldrende bror Muhammed, å jobbe der, (husker jeg).

    Muhammed sa at Songül hadde spilt håndball, på Holmlia.

    Og at han holdt med Galatasaray, (mener jeg å huske).

    Muhammed spurte også hvilket lag jeg holdt med, da.

    (En gang vi gikk på bussen, etter jobben, husker jeg).

    Og jeg svarte at jeg holdt med Everton da, (husker jeg).

    Og Muhammed fortalte meg på bussen, at han likte en film, som het ‘Mafiabrødre’ da, (var det vel).

    Og jeg fortalte at jeg også likte andre filmer, i samme genre.

    Men Muhammed likte ikke de andre filmene da, (husker jeg), men kun den Mafiabrødre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lome og Songül, de pleide forresten å møte noen folk, i rånebiler vel, ved lagerrampa, til Rimi Bjørndal der, (husker jeg).

    Dette var vel den første tida, som jeg jobba der.

    Og jeg syntes det virka som at dette var noe de var vant med å gjøre.

    Og jeg var jo bare låseansvarlig der.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å ta opp dette med noen, da.

    (For det var vel vanskelig å si, at de gjorde noe galt liksom, da.

    Eller hvordan dette var igjen).

    Men jeg husker bare at jeg la merke til dette hendte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på en varetelling, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (husker jeg).

    At dem istedet for å bestille pizza, begynte å steike frossenpizzaer, i den ovnen som var ment, for halvstekte brød da, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at hu Songül begynte å ‘bable’ om det, at hu hadde fått i seg noe, som det ikke var meninga, at hu skulle få i seg, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at jeg også overhørte det, at hu Songül seinere sa, til noen andre Rimi Bjørndal-folk der.

    At jeg hadde ‘dissa’ henne, da.

    Men da sa jeg ikke noe, (husker jeg).

    For da jeg vokste opp, så var ‘disse’ noe som magen ens gjorde, hvis man var litt feit, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at Fredrick og jeg, vi pleide å byttelåne Hollywood-filmer, (husker jeg).

    Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.
    Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).
    Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.
    Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).

    Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).
    Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.
    Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.

    Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).

    Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.

    (Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.

    Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).


    For å hjelpe han, med noe datagreier, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.

    Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det visste jeg ikke, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.

    Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.

    Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).

    Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.

    (Noe sånt).

    Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.

    (Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).

    Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).

    Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.

    Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).

    Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.

    Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.

    Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg  å huske).

    (Han som Chris hadde sagt om.

    At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.

    For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).

    Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.

    Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).

    For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.

    (Og ikke resten av filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).

    Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).

    For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).

    Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).

    Og Petter, han spurte meg det.

    Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).

    Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.

    Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.

    Jeg huska jo det.

    At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.

    For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.

    (Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.

    Og listepop, før det igjen).

    Men det skjønte nok ikke han Petter, da.

    Men jeg hadde jo hatt en tremenning.

    (Nemlig Øystein Andersen).

    Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.

    Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.

    De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.

    (Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).

    Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).

    Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).

    (Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).

    Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.

    (For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).

    Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).

    Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.

    Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).

    Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.

    Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.

    Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.

    (Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.

    For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).

    Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.

    Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.

    Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.

    (En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).

    Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).

    Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.

    Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).

    Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.

    Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.

    For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.

    Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.

    Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.

    For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.

    Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.

    Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.

    Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.

    (Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.

    Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).

    Og Legevakta ligger jo i Storgata.

    (Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).

    Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).

    Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.

    Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.

    (Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Bare for å ta noen eksempler.

    Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.

    (Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.

    For å si det sånn).

    Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.

    Nei, det ble som noe rart for meg.

    Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.

    Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.

    (Eller Taliban).

    Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.

    Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.

    (Eller hva Fredrick kan ha ment).

    For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,