Stikkord: Rimi Bjørndal
-
Min Bok 5 – Kapittel 168: Mer fra Oslo’s partymiljø
Siden at Rimi Bjørndal hadde to karer, som var velkjente, (må man vel si), i Oslo sitt partymiljø.
(Nemlig Thor-Arild Ødegaard aka. Toro og David Hjort).
Så ble det nesten sånn, at vi istedet for å ha fredagspils, (på Rimi Bjørndal), møttes på kule techno-party-er osv., på lørdagskveldene.
Ihvertfall så ble det sånn, at Toro, David Hjort og jeg, vil pleide å dra ut, på de samme utestedene, på lørdagskveldene, i en del måneder, på slutten av 1997 og begynnelsen av 1998.Og dette var diverse techno-utesteder, da.
Og jeg likte best alternativ rock, osv.
(Sånn musikk som de spilte på So What, osv).
Så jeg må si at disse techno-club besøkene, var noe jeg ble dratt med på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det første techno-partyet, som Toro fikk meg satt opp, på gjestelista til.
Det var et techo-party, på Rockefeller, (husker jeg).
(Der hvor jeg hadde prøvd å ‘ta kassa’, (altså å drikke en kasse øl, på et døgn), og endt opp med å kline med ei stygg blondinne, i russetida.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og det var også der hvor jeg hadde vært på masse studentkroer, (og også en Sugarcubes-konsert), osv.
Mens jeg gikk det første året, ved NHI.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
På Rockefeller, så var det sånn, at det var flest folk, i ‘hoved-rommet’ der.
(Nemlig det rommet, hvor Sugarcubes hadde hatt konsert, da.
For å prøve å forklare det sånn).
Men det var også et mindre rom der, på Rockefeller.
Og da gikk inn der, så stod Toro bak platespillerne der, (husker jeg).
Og var DJ, da.
Og Toro lagde faktisk hakk i plata, akkurat da jeg gikk inn der.
Så han fikk kanskje sjokk, da han så at en av sjefene hans, fra Rimi Bjørndal, (nemlig meg), dukka opp der, da.
(Enda det var jo Toro som hadde fått meg opp, på gjestelista der.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og de mest ‘hardbarka’ techno-folka.
De var nok i det rommet, hvor Toro spilte.
(Og ikke ute blant ‘massene’).
For Toro spilte som en gud, (må man vel nesten si).
(Med unntak av at han lagde hakk i plata, da).
Og Toro fikk disse hardbarka techno-folka, (som jeg nevnte ovenfor), til å begynne å plystre, nærmest i ekstase, (må man vel si), over den her flotte og nesten hypnotiserende techno-musikken, da.
Men Toro så ikke engang på meg, husker jeg.
Han bare så ned på platene, og lot som at han ikke så meg.
Eller kanskje han ikke så meg?
Hva vet jeg.
Det var jo et ganske lite rom, og da jeg gikk inn der, så så jeg med en gang Toro, som spilte plater, da.
Så at han ikke skulle ha sett meg, det ville ha vært litt rart, vil jeg si.
For Toro var vel ikke full, når han jobbet som DJ, liksom?
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det mest spesielle, fra disse to-tre årene, som jeg noen ganger var med David Hjort, (og noen ganger også Toro), litt rundt, i Oslo’s party-miljø.
Det var vel den nyttårsaftenen.
(Muligens nyttårsaftenen år 1998).
Som David Hjort dro meg med, på et ‘ulovlig techno-party’, (var det vel han kalte det).
Dette var en fest, som var i en leilighet, i Skippergata, (som er en sidegate til Karl Johan).
Og David Hjort dro meg med dit, da.
Og David Hjort sin kamerat Roger, (fra Sagene), var også med dit, (husker jeg).
Og denne festen, den var i en vanlig leilighet, som hadde blitt provisorisk bygget om, til et slags diskotek, da.
(Noe sånt).
Og en gjest, på denne festen, hadde på seg lege-kostyme, og drakk absinth, (husker jeg).
Noe som David Hjort gjorde et poeng av, (husker jeg).
Men når jeg går på Asda, (for å handle mat), nå.
Så kan jeg også få kjøpt absinth, (siden de selger det, i sprit-hylla der), for å si det sånn.
Men dette er nok ikke snakk om den farlige versjonen av absinth, (som inneholdt malurt, (mener jeg å ha lest), som gjorde folk sinnsyke), som fantes i gamle dager.
Og dette hadde jeg vel lest om, i avisene, på den her tida, også.
Så hva som var så morsomt, med han lege-karen, som drakk absinth, det veit jeg ikke.
Men dette sa jeg ikke noe om, til David Hjort da, (husker jeg).
For det var vel ganske høy musikk der, osv.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter den her nyttårsfesten.Så sa David Hjort det til meg, (husker jeg).
At politiet hadde hatt razzia, på det ulovlige nyttårspartyet.
Etter at vi hadde gått derfra, da.
Men hva som var ulovlig, med den her festen.
Det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det utestedet, som jeg var oftest med til, under den her ‘fredagspils-tida’, med Rimi Bjørndal.
Det må vel ha vært et techno-utested, (som vel ikke hadde noe navn, tror jeg), som lå cirka der som utestedet Blå ligger nå.
Nemlig nederst i Maridalsveien, (blir det vel).
(Et utested som lå litt nærmere Maridalsveien, mener jeg å huske.
Enn det utestedet hvor Toro hadde denne club-en sin, (som lå i den samme sidegata, til Maridalsveien), hvor han hadde solgt ølet Red Stripe.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Dette andre utestedet, det var ikke Axel med på.
Og der var det snakk om hundrevis av gjester.
Og ikke titalls gjester, liksom).
Og på dette utestedet, (som ikke Axel var med på).
Så møtte jeg engang ei svensk kollega-dame, fra den tida jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Dette var ei litt anonym dame, i begynnelsen av 20-årene.
Som het Linda, (eller noe sånt), vel.
Hun jobba vel mest tidligvakter, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba der, som assisterende butikksjef.
Mens jeg jobba nesten utelukkende seinvakter, på den her tida, da.
Og det her var ei dame, som var litt som en grå mus, (heter det vel).
Altså, hu så ikke ut som Marilyn Monroe, liksom.
Hu så vel mer ut som hushjelpen til Marylin Monroe, kanskje.
(Noe sånt).
Og hu anonyme, svenske dama.
Hu tok tak rundt Toro og meg da, (husker jeg).
(En gang jeg var med David Hjort og Toro ut på byen..
En stund etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).
Men David Hjort, han fortsatte likevel å be meg med ut på byen, da.
Noe som jeg jo hadde tradisjon, for å bli med på, fra den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og var kollega, med Toro og David Hjort, der).
Og så. (mens hu holdt rundt Toro og meg), så sa hu anonyme, svenske, Rimi Bjørndal-dama: ‘Gutta mine’, (husker jeg).
(Noe sånt).
Enda jeg ikke kjente hu svenske dama omtrent, (i det hele tatt).
Siden vi pleide å jobbe forskjellige skift, på Rimi Bjørndal, da.
Men dette var kanskje ei dame, som Toro.
(Som fortsatt jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida).
Hadde bedt med ut på byen, som noe slags ‘fredagspils-greier’ da, (på Rimi Bjørndal).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 167: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Når det gjelder Thor Arild Ødegård aka. Toro, (som jeg skrev en del om, i det forrige kapittelet).
Så var vel han et år eldre enn meg, (mener jeg å huske).
Og jeg mener å huske det, fra den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra da jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998).
At Toro, når han satt på bussen, ned til sentrum, (etter jobben, osv.).
Så kunne han si til folk han skravla med sånne ting som at: ‘Det har du lest i Natt & Dag’.
Når folk han skravla med, på bussen, (som jeg også tilfeldigvis satt på da), liksom prøvde å være kule, da.
(Noe sånt).
Så Toro var liksom über-kul da, (må man vel si).
(Selv om det vel er første gang, som jeg synes at det passer, å bruke akkurat det ordet).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Toro kjente også Sylvani Bricen, forresten.
(Husker jeg at han sa på bussen, (må det vel ha vært), en gang.
Og han hadde også gått i klassen til, (eller vært kamerat med), Kjetil Andre Aamodt, (mener jeg å huske, at Toro nevnte, på bussen ned til sentrum, etter jobben, en gang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Toro, (og vel muligens også Thomas Sæther, eller Thomas Kvehaugen).
Nevnte det, at de kjente, Sylvani Bricen.
Så forklarte jeg det, da.
At jeg kjente broren hennes.
Nemlig Marvin Bricen, da.
(Som jo hadde vært lagføreren min, i Geværkompaniet).
For jeg hadde jo sett Sylvani Bricen, på TV, da jeg bodde, på Ungbo.
Og da tenkt det, at det måtte være hu søstera, til Marvin Bricen.
Som han hadde sagt om, en gang, på rommet, til lag 2, tropp 1, (i juli 1992-kontingenten), på Terningmoen.
At søstera hans var så fin, at han nesten fikk vondt, (eller noe sånt).
For hvor mange folk i Norge heter Bricen til etternavn, og er mulatter, liksom.
Nei, det kan vel ikke være så mange, tenkte nok jeg da, (mens jeg så på TV, en gang, mens jeg bodde, på Ungbo).
Men når jeg tenker over det nå.
Så har jeg vel aldri fått bekreftet det, at Sylvani og Marvin Bricen, er søsken.
Men jeg var helt sikker på at det var sånn, da.
(På grunn av det Marvin Bricen sa, (om søstera si), i militæret).
Så da Toro og Thomas Sæther, (eller hvem det var igjen), en gang begynte å ‘bable’, om Sylvanni Bricen, på bussen.
(Mens jeg satt like ved dem, da).
Så begynte jeg å ‘bable’ om at jeg kjente broren hennes, (Marvin Bricen), fra militæret osv., da.
Men når jeg tenker på det nå, så burde jeg nok kanskje ha fått denne informasjonen bekreftet, (et eller annet sted).
For dette var jo egentlig bare at jeg la samme to og to, liksom.
Det var jo ikke sånn, at noen faktisk hadde fortalt meg det, at Sylvanni Bricen var søstera til Marvin Bricen.
Det var bare noe jeg hadde tatt for gitt, (etter å plutselig ha sett Sylvani Bricen på TV-skjermen), må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Toro sa også det en gang, (husker jeg), at Hanna Østberg, (som jobba i kassa, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998, må det vel ha vært), var helt gæern, i fylla, (på fester og sånn), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort han kalte Toro for ‘El Toro’, (husker jeg).
Men hvorfor David Hjort kalte Toro for El Toro, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så pleide Toro å feste en del, nede i Oslo sentrum.
Muligens ved St. Hanshaugen, vel.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Jeg mener å huske at Toro en del ganger, gikk av 37-bussen, på holdeplassen, før jeg gikk av.
(Noe sånt).
For å feste med en kameratgjeng da, (må det vel ha vært).
Og da klagde vel Toro noen ganger på meg.
Siden jeg ikke festa sammen med noen kameratgjeng, da.
Men istedet satt hjemme, foran PC-en osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde Toro leid et utested, (husker jeg), og arrangert en fest, ikke så langt unna der utestedet Blå seinere dukka opp vel, ved Grünerløkka.
(Noe sånt).
Og da var det sånn, (husker jeg), at også halvbroren Axel, ble dratt med dit.
Av Toro, David Hjort og meg da, (må det vel ha vært).
Og før vi dro på det utestedet, så ville Axel absolutt låne hårgele, av meg, (mens vi var i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen), husker jeg.
Og jeg brukte egentlig ikke hårgele, men en slags hår-styler, som het Pearl Styler, (fra High Hair, eller noe lignende).
Og jeg pleide bare å ta litt sånn Pearl Styler, på fingrene, og liksom ta det i håret, nederst ved hodebunnen, da.
(Etter at jeg var ferdig å dusje, (om morgenen), da).
Men da vi skulle, på det diskoteket, hvor Toro arrangerte fest.
Så hadde Axel brukt for mye Pearl Styler, da.
Så Axel klagde ganske høyt, ‘hele kvelden’, på at håret hans hadde blitt seende så rart ut, da.
Siden jeg hadde hatt så rar hårgele liksom, da.
Og nede på dette utestedet, så sa Toro det til meg det, (husker jeg), at: ‘Er ikke dette er kult?’, (eller noe sånt).
(Etter at Axel, David Hjort og meg, hadde klart å komme oss ned, på det her utestedet, til Toro, da).
Men kult og kult, fru Blom.
Det var vel bare cirka 20-30 ungdommer, som satt på gulvet, langs veggene, i et mørkt lokale.
Og med noe slags høy techno-musikk antagelig, da.
(For Toro var jo en techno-DJ, for å ta med om det og.
Eller rave-DJ, heter det kanskje.
Noe sånt).
Men jeg sa ikke det til Toro, at jeg syntes at folka, på det her utestedet hans, virka litt statiske.
Jeg hadde jo ikke vært der så lenge akkurat heller, (for å si det sånn).
Så det var litt tidlig, (for meg), å gi noe særlig klart svar, om hva jeg syntes, om det her utestedet, (og folka), da.
Og Toro dro meg også med bort til baren, som var på den her club-en hans da, (husker jeg).
Og der solgte han bare en type drikkevarer, nemlig en type flaskeøl, som het ‘Red Stripe’, (husker jeg at Toro viste meg), for cirka 25-30 kroner flaska, (eller noe sånt), da.
(Og dette var et øl fra Jamaica, (eller noe lignende), da.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så husker jeg det, at Irene Ottesen.
(Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.
Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).
Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.
(En kar med tynt hår, vel.
Og som vel også muligens hadde bart.
Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).
Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.
Det mener jeg rimelig sikkert å huske).
Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).
Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.
(Noe sånt).
Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.
Noe sånt.
Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.
(På jobb, på Rimi Bjørndal).
På grunn av han her spretten, da.
Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.
Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.
(Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).
For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.
Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).
Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.
Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.
(Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.
Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).
Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.
De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.
(På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).
Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.
Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.
(Må man vel si).
Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.
Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).
(Noe sånt).
Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.
Noen år seinere.
På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.
Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).
Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.
(Av en eller annen grunn.
Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.
Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).
Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.
For det er jo noen år siden, for å si det sånn).
At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.
Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.
Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.
Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.
For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.
(I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).
Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).
Så å bli prata dritt om av en kriminell.
Hvem bryr seg om det, liksom.
Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.
Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.
Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.
(Noe sånt).
Men jeg mener å huske det.
At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).
Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.
(Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.
Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.
Mellom han spretten og meg, da).
Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.
(Muligens vår lederkollega Fredrick).
At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).
Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.
Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).
Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.
For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).
(Altså i 6-7 år, på den her tida, da).
Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).
Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.
Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.
(Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
Fra sommeren 2002 til desember 2003).
For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).
Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.
Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.
Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.
Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.
(Enn det hadde gjort, for meg).
Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.
Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.
Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.
Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.
(Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).
Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.
Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.
Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.
Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.
Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.
(Noe vel også Magne Winnem mente.
Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).
Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som veit.
Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).
Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.
(Sånn som det virka som, for meg).
Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.
Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.
(Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.
Av butikksjef Kristian Kvehaugen.
Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.
Må det vel ha vært).
Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.
Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.
(På den tida, som jeg jobba, i Rimi).
Og det er jeg vel egentlig ikke enda.
Toro har nok mange sider, (vil jeg si).
Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).
Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?
Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?
Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.
Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde Toro mye fravær.
Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).
(Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.
Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).
Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.
(Hva vet jeg).
Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).
Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.
(For å bli butikksjef.
På Rimi Nylænde).
At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.
Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.
Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.
(For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.
(Hva vet jeg).
Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).
Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).
(Nemlig fra 1998 til 2002).
Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.
(Det er mulig).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Toro sa det en gang.
(Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).
På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.
(Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).
At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.
(Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.
Ikke en så mye som en eneste gang.
Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).
For de burgerne hadde så godt rykte.
Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.
Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.
Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).
Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.
(Da jeg nesten var tredve år).
Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.
Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.
Så de ufarliggjorde hasj, da.
Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.
Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.
(Rundt 1998).
Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.
Men jeg har aldri lagd en joint selv.
(For det veit jeg ikke hvordan man gjør).
Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.
Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.
(Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).
Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.
(Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.
Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).
Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).
Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.
Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).
For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.
Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.
Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).
Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.
Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).
Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.
Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.
Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.
Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.
Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.
Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).
Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.
For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.
Og karrieren min ikke tok helt av.
Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.
(Av en eller annen grunn.
Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).
Så jeg kjedet meg en del, da.
Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.
For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.
Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.
(I 1999, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Problemer med matbutikkene i England
Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.
(Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.
Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.
Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).
Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).
Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.
Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.
Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.
Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.
For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.
En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.
Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.
Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.
Og prisene er også lave der.
Og utvalget er veldig bra, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.
(Se bildet ovenfor).
Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).
For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.
Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.
Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.
(Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).
Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).
For jeg var der cirka 21.35, da.
Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.
En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).
Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).
Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.
Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.
Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.
Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.
Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.
(For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.
Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).
Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.
Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.
(Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).
Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.
(Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.
Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).
Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.
(Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).
At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?
For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).
Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.
Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).
For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.
Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.
(Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.
Vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:
-
Min Bok 5 – Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal
På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det også sånn, (husker jeg).
At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).
(På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).
Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).
At: ‘Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Fra 1996 til 1998).
Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.
(Som jeg noen ganger måtte kaste ut.
Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).
Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså cirka 6-7 år seinere.
Må det vel ha vært).
Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.
Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).
På bussen, til Bjørndal, da.
(En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).
Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).
Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.
(For å få festet fra seg skikkelig, da.
Må det vel ha vært).
Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.
(Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).
Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).
(Mens de liksom pekte og sånn, da).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en lyshåra ‘pjokk’, som så litt ut som Smørbukk, kanskje.
Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.
Han jobba på Freia da, (husker jeg).
Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.
(I 2003, en gang, må vel det her ha vært).
Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.
Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal
På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).
(Nemlig mellom 1998 og 2002).
Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.
Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.
Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.
For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.
Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.
Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.
Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.
Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.
Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.
Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.
Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.
(Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.
Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.
Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).
(For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.
Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.
For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.
Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.
Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.
Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.
(Istedet for i en roligere butikk).
Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.
Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).
Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.
Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).
Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.
Det var Songül, som var kurdisk, vel.
Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.
Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.
Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.
Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).
For de var ganske lave og tynne, da.
Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).
Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.
Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).
Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.
(Noe sånt).
Mens Fiza så litt eldre ut, da.
Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.
(Eller hvem det var som stod i posten, da).
Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.
Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).
(Uten at det var med vilje).
Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.
Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).
Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.
På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.
For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle ta tippinga.
Så husker jeg det.
At Anica og Songül.
De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.
For de hadde ganske korte bein, da.
Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).
(For å komme fram til tippekassa).
Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).
Det veit jeg ikke.
Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).
Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).
Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.
(Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).
Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).
For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.
(For å si det sånn).
For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).
Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.
(Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.
Siden jeg var låseansvarlig, da).
Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.
Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.
(Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.
For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.
For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.
Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.
Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).
Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.
(Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.
Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.
Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.
Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.
Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.
Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.
De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).
Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).
Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså fra år 2002 til 2003).
Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).
Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.
Like før fristen, for det spillet, gikk ut.
Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).
(Som vel var klokken 18, på lørdagene).
Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.
Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.
(Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).
Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.
At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.
For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.
(Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).
Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.
Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.
Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.
Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.
Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.
Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.
Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.
Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.
Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.
(For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.
Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.
På tippekassa.
Noe som kunne være litt pirkete.
Og litt stressende.
Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.
Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).
Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.
(Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).
Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.
(Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).
Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.
Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.
(Noe sånt).
Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..
(Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).
At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.
Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.
Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.
(Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.
Sommeren/høsten 2002.
Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).
At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.
For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal der, (husker jeg).
Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.
Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.
(Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).
Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.
Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.
Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.
Noe sånt).
Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.
Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).
Når jeg gikk i Rimi-klær.
Langt ‘borti der’, liksom.
(På Bjørndal, da).
For å hente den her handlevogna, da.
Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.
Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.
Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.
(En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.
Lurer jeg på nå, ihvertfall.
Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).
Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.
(Noe sånt).
Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.
(Kan man vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.
Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).
Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).
Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.
Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.
Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal
Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.
Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.
Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.
Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.
For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.
Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).
Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.
At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.
(Noe sånt.
Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).
Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.
Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.
Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.
(Noe sånt).
Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.
Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.
Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.
For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).
(Noe sånt).
Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.
Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.
(Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).
Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.
(Som jeg har lest om såvidt, på nettet).
Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.
Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).
Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.
Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).
Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.
Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).
(Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).
Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).
Det er mulig).
Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.
Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.
Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.
Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.
(Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.
DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).
For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.
(Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).
Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.
Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.
(Noe sånt).
Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).
(Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.
Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.
Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.
Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.
Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).
For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.
At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.
(For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.
Siden det jo var et så sosialt miljø der.
Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).
Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.
For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.
Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.
Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.
Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).
Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.
For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.
Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.
Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).
At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).
(Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).
Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.
Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.
Han stod i posten, med en pantelapp.
Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).
For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).
(For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).
Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).
Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.
Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).
Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.
Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).
For å finne en av boksene hans, da.
Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.
Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.
(Noe sånt).
Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.
(Dette gikk vel egentlig på strekkoden.
For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.
For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.
(Noe sånt).
For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.
For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.
For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.
Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).
(Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.
Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.
Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.
At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.
(Hvis hu skulle søke om jobb der).
Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men. men.
Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.
Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).
Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).
Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).
Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.
Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).
Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).
Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.
(Etter at hu hadde flytta til Bergen).
Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.
(Vil jeg vel tippe på).
Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).
At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).
Var ganske kriminelle folk.
Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.
(Noe sånt).
Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.
Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).
Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.
Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.
Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).
Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.
Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.
Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.
(Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).
Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.
Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).
For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).
Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).
(Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).
Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).
For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.
Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.
Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.
Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.
Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).
At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.
Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.
Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).
Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.
(Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).
Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).
Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.
Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.
Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.
Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.
Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).
Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.
Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.
Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.
Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).
Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.
Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.
(Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).
De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).
(Like før stengetid, en lørdag, vel).
Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).
Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.
Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.
Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.
Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.
Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
