johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).

    Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.

    (Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.

    Siden han Njål hadde stikki av, da).

    Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.

    For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).

    Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.

    Som detaljstyrte meg helt, da.

    Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.

    Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.

    (For å bruke litt rare titler, men likevel).

    Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.

    (Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.

    Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.

    (Noe sånt).

    Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).

    Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).

    Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.

    Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).

    Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.

    Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.

    Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.

    (Etter at han Njål hadde stukket av, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.

    Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.

    (Altså ikke så langt unna Stortinget, da).

    Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.

    (Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.

    Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.

    Noe sånt.

    Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.

    Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.

    Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.

    Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.

    (Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.

    Noe som jeg syntes at var litt rart.

    At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.

    Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).

    (For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.

    Noe han vel ikke klarte å finne plass til.

    Noe sånt).

    Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.

    Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.

    Noe sånt).

    Og han butikksjef Anders.

    (Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).

    Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.

    For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.

    For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.

    Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.

    Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.

    Og så sa hu hvem som scorte, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det, vel).

    Og så ringte hu tilbake seinere.

    Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).

    (Så hu surra litt, da.

    Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.

    For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.

    For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.

    (Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.

    For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).

    Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.

    Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.

    (Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).

    Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.

    Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).

    Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.

    (Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).

    Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.

    Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.

    Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.

    (Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.

    Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.

    Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.

    Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.

    (Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.

    Eller om det kan ha vært Khaldoon).

    Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.

    (Som jeg lurte på om var litt bra.

    Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).

    Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.

    Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.

    Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.

    (På 18-års festen min, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).

    (For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.

    Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.

    Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.

    Og fikk roa ned dem litt, da.

    For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.

    Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO

    Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.

    Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.

    For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.

    Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.

    Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.

    Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.

    Til forskjell fra studentlivet, da.

    Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.

    (Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).

    Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.

    Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.

    (Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).

    Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).

    Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.

    Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.

    (Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den første uka.

    (Hvis det ikke var fra den andre uka, da).

    Så husker jeg også det.

    At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    I en time hvor vi lærte om web-design, da.

    Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.

    Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.

    Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.

    Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.

    (Noe sånt).

    Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.

    At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.

    Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.

    For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.

    Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).

    Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).

    Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).

    For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.

    Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.

    (Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).

    For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.

    Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.

    For der ble det heller ikke ført frammøte, da.

    Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.

    Som jeg var på NHI, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.

    At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).

    Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.

    Så jeg reagerte på det her, da.

    For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.

    Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.

    De reagerte jeg på da, (husker jeg).

    Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.

    Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.

    (Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken

    Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.


    Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.

    (Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).

    At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.

    Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.

    (Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.

    Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
    At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.

    Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.

    (Lærte vi i Rimi, ihvertfall).

    Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.


    For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.

    Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.

    (Het det seg, i Rimi).

    For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.

    Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.

    Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.

    Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.

    Og jeg var liksom sinna, da.

    For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.

    Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.

    (Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).

    Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

    Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.

    At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).

    Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.

    For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.

    Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.

    Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.

    Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.

    Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.

    Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.

    For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.

    (For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.

    For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.

    At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.

    Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.

    Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.

    Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.

    Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.

    Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og driftsdirektør Rune Hestenes.

    Han sa bare til meg.

    Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.

    At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).

    Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.

    Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).

    At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.

    (Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).

    Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).

    Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.

    For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).

    Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.

    Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.

    Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.

    (Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.

    (Aamodt bru, vel).

    Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.

    Og der ligger den vel kanskje enda.

    For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken

    Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.


    At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).

    Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.

    Da ville han heller ha drevet med noe annet.
    (Noe sånt).

    Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.

    Hvis jeg husker det riktig.

    (Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og hu sa en gang det, (husker jeg).

    At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.

    Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.

    Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.

    Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.

    Og det var ganske praktisk, egentlig.

    For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.

    De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.

    Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.

    Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.

    Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.

    (For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).

    Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.

    (For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.

    Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.

    Som å helle salt i brusen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.

    (For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).

    Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.

    (Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.

    For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.

    Noe sånt).

    På lageret, rett ved døra inn til butikken der.

    Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).

    Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.

    Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.

    Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.

    Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.

    Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.

    Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.

    Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).

    Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.

    Selv om de bare var inne og handla mat, da.

    Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.

    Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    For det parkeringsvakt-firmaet der.

    Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).

    Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.

    En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.

    Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.

    Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).

    Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.

    Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.

    Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.

    Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.

    Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.

    (Da hu begynte å prate om det her, da).

    Men jeg klarte å styre meg, da.

    Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.

    I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.

    (Noe sånt).

    Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).

    Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.

    Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.

    For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.

    Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.

    Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.

    (Syntes jeg selv ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

    En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

    Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

    Men jeg hjalp til likevel, da.

    Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

    Det var også noen andre ‘hjelpe-kamerater’ der, som jeg ikke kjente.

    Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

    Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

    Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

    Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

    Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

    For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med ‘Tom-gjengen’, på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

    Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

    (Noe sånt).

    Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

    Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

    Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

    Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

    Magne Winnem fortalte også at det eneste ‘aber-et’, ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

    Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

    (For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

    Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

    Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

    Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

    (Noe sånt).

    Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

    Og han ‘Magne Winnem-kameraten’, han ble med for å se på fotballkamp, da.

    På Bislett, da.

    (På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

    Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

    (Og muligens litt kjedelig, vel).

    Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre ‘Oslo-kameraten’ til Magne Winnem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

    Nesten med IKEA som nabo, da.

    Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

    Nemlig Linn Korneliussen, da.

    Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

    (For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

    For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

    At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

    Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

    Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

    Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

    For jeg kjeda meg vel litt, da.

    (Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

    Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

    Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

    Så jeg spanderte litt her og der, da.

    Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

    Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

    Som jeg måtte legge ut for, da.

    (Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

    Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

    Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

    Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

    Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

    (Noe sånt).

    Inne i leiligheten til Linn og David.

    Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

    Selv om festen hadde begynt.

    Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

    Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

    Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

    Og han hadde så mange kjente.

    Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

    Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

    Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

    Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin ‘guru’ og sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

    Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

    Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

    Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

    Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

    Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

    (Noe sånt).

    For å høre om han skulle være med å feste, da.

    Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

    På utestedet Seamen, ved Saga kino.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

    (For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

    For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

    Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

    Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

    Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

    Etter å ha først pratet strengt til henne.

    For hu dama ville først ikke bli med han, da.

    (For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

    Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt ‘Majoren’, (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

    Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

    For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

    Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

    (Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

    Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

    Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

    Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

    Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

    Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

    For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

    Sammen med David Hjort.

    Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

    Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

    (For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

    Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

    (Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

    For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

    Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

    Så ‘babla’ David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

    Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

    Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

    For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

    Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

    (Under visningen, da).

    Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

    (Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

    Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

    For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

    Under den her ‘ryddingen’ til Pia, i Drøbak, da.

    Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

    Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

    Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

    (Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

    Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

    For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

    Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

    Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

    Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

    Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og også en karaffel osv., vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

    Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

    For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

    Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

    For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

    (Fant jeg ut).

    Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

    (Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

    Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

    (Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

    Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

    Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

    Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

    Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het ‘Bønda fra Nord’, med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

    For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

    (For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

    Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

    Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

    (Noe sånt).

    Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

    Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

    Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

    Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

    Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

    At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

    (Rundt juletider 1998, vel).

    Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

    Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

    Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

    Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

    Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

    For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

    At hu skulle bli som Benny, liksom.

    Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

    (Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

    Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

    Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

    (Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

    For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

    Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

    (Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Noen måneder før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

    Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

    Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

    Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

    For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

    Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

    (Ved den brua, som går over motorveien der, da).

    Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    (Han ringte meg vel på mobil.

    Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

    Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

    Og ba meg dukke opp, på Huk.

    Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

    Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

    Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

    For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

    Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

    Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

    Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

    Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

    ‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

    (Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

    I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

    Hvor Axel ikke var med, forresten.

    Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

    Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

    Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

    Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

    Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

    Hvem vet).

    Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

    At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

    Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

    Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

    Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

    Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

    Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

    Og så på alle studentene, da.

    Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

    Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

    (Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

    Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

    Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

    Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

    Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

    En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

    (Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

    Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

    At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

    Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

    Og da var det litt rotete der, husker jeg.

    Men det gikk vel greit, da.

    Da brukte jeg litt mer penger til mat.

    Og det her var like før jeg fikk lønning.

    Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

    Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

    (Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

    Noe sånt).

    Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

    Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

    For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

    Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

    Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

    For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

    Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

    Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

    Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

    Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

    Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

    Sånn at de varte en stund, da.

    (For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

    At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

    Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

    Som jeg mente at lukta bra.

    Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

    Hu ville slutte igjen, etter en stund.

    Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

    Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

    Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

    For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

    Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

    Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

    Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

    Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

    (Altså ei kurdisk dame).

    Og ville sitte i kassa, da.

    Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

    Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

    Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

    (Noe sånt).

    Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

    For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

    Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

    (Som CNN og sånn, vel).

    Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

    Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

    Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

    Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

    (Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

    Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

    Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

    Så var det problemet løst, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

    For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

    Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

    Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

    At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

    Eller om det var Bøleråsen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

    Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

    Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

    Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

    For LO ringte meg.

    For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

    (For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

    Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

    Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

    For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

    Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

    For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

    Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

    Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

    Det var vel heller ikke all verden.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det her i detalj, da).

    Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

    For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

    Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

    For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

    At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

    For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

    Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

    Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

    Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

    Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    For da ville det kanskje vært to mot en.

    Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

    Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

    Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

    Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

    For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

    (For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

    At: ‘Det er flinke jenter’.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

    Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

    Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

    Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

    At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

    (Noe sånt).

    Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.

    Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.

    At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.

    For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.

    Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.

    Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).

    Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.

    For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.

    (Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Diana, fra Rimi Bjørndal.

    Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    For Diana trodde at jeg mente henne, da.

    Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.

    (Hvis hu var overraska over noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.

    Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.

    I rulletrappa like utafor JC der.

    Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).

    Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.

    Men hu var kanskje ironisk, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.

    (Hvis det ikke var Marcelo Salas.

    Noe sånt).

    Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.

    For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).

    På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Fra høsten 2002.

    Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).

    At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).

    At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora til Toro sa forresten det en gang.

    (På den tida som jeg jobba som assistent der).

    Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).

    Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).

    At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.

    Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.