johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal

    På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.

    Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.

    Men en episode jeg husker.

    Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.

    Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.

    (Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).

    For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.

    (Noe sånt).

    Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.

    Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.

    Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.

    Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.

    Bak min rygg, må man vel si.

    Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.

    (Og bare jobbe der på lørdagene).

    Av en eller annen grunn.

    (Etter sommerferien 2003 en gang, vel).

    I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.

    Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.

    Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.

    For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.

    (Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.

    For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).

    Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.

    (Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.

    Tidligere i den her boken).

    Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).

    Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.

    For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).

    Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.

    Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.

    Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.

    Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.

    (For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.

    Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.

    Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.

    Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).

    Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.

    (Altså med butikksjef Johan, da.

    Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.

    For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.

    For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men.men.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).

    Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.

    De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.

    Nemlig Mia Pizza med kylling.

    Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.

    Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.

    (Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).

    Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.

    Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.

    Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.

    (Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).

    Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.

    Siden de var så kresne i matveien, da.

    Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).

    Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.

    (Hennes tidligere arbeidsgiver, da).

    Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.

    For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.

    Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.

    (Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.

    (Må man vel si).

    Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.

    Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).

    For varer som ikke er i sortimentet.

    De skaper adskillig krøll, i kassa, da.

    Siden de ikke går inn der.

    Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.

    Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.

    Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.

    Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.

    Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.

    Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.

    Så sett fra en kasserers synspunkt.

    (Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).

    Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).

    Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.

    (For å si det sånn).

    Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.

    Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.

    Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).

    Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.

    (For å si det sånn).

    Siden hu var så skjør, da.

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 144: Etter London-turen

    Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).

    (Og han kalte meg for ‘Erik kokain’, da).

    Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.

    Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.

    For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.

    (For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.

    Så derfor ble det bare sånn liksom).

    Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.

    Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på ‘dus’, med kollegene våre, da.

    Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.

    Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager ‘Africa’, en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.

    Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.

    Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.

    For det skulle liksom være ‘west-coast’, (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.

    For Chris, han hadde også en del sånne rare ‘slang-gloser’, på lager, da.

    (Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).

    Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: ‘Alt er chill i spinneville-villen’, (eller noe sånt).

    Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å ‘bable’, om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var ‘hip-hop-jakker’, da.

    Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).

    Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).

    Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.

    Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.

    For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.

    Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.

    Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.

    Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.

    Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for ‘Ramsund’, (husker jeg).

    Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.

    (For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).

    Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).

    (Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.

    Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg å huske.

    Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.

    Må det vel ha vært).

    Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).

    Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).

    Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og ‘hypet’ sånne jakker.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.

    (Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).

    Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.

    (Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.

    (I pauser fra HiO IU, osv).

    For å leite etter Chris der.

    Nei, Chris var en kollega, (eller en ‘undersått’), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.

    Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).

    (Bare for å ta med om det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.

    Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.

    (Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.

    For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.

    Noe som ikke ble noe av.

    For jeg hørte ikke et ‘kvekk’, fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

    Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.

    Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.

    Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).

    Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.

    Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.

    For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.

    Noe som gjorde meg litt nedfor, da.

    Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).

    Ovenfor han Dagga, da.

    For å liksom våkne opp litt, da.

    For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.

    Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.

    For han hadde jo plutselig begynt å ‘drite i’ den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.

    Det virka vel kanskje litt rart.

    Men Dagga mente at det var sånn, da.

    Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.

    Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.

    Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu ‘Vestlandsdama’ hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.

    Nemlig Dagga og Vestlandsdama.

    De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.

    Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.

    Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

    Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).

    Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).

    Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.

    For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.

    (Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.

    Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.

    Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.

    Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).

    Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).

    Og han så så litt på meg, og så ‘sju’, eller noe sånt.

    Til han på telefonen.

    (Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).

    Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.

    For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse ‘halv-stusslige’ årene, som student, da.

    For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.

    Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).

    Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.

    Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.

    Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.

    (For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).

    Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.

    Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Det gjorde meg rimelig sliten, da.

    For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.

    For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.

    (Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.

    Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).

    For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).

    Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.

    Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).

    De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.

    Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).

    Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.

    For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).

    Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.

    Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.

    For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.

    Men det funka ikke som planlagt, da.

    Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.

    (Må man vel si, at grunnen var).

    Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.

    For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.

    Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.

    Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.

    Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).

    Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at ‘ståa’ skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.

    (Uten at jeg husker detaljene om dette nå).

    Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.

    Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.

    Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.

    Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.

    (Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).

    Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).

    (For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).

    Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.

    (Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).

    Så jeg fikk litt sjokk, da.

    For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.

    Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.

    Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.

    For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå ‘rett vest’ da, med en så autoritær butikksjef.

    Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.

    (Virket det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.

    (Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.

    Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).

    Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.

    Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.

    Dette ble vel bare sånn, liksom.

    For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.

    (Som var innen feltet ledelse, osv).

    Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.

    Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.

    (Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).

    Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).

    Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).

    Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.

    Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).

    Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.

    Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).

    Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.

    Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Vil jeg si).

    Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.

    Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.

    Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 138: London

    Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.

    For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).

    Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.

    Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.

    (Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.

    En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).

    Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande ‘business’ og ‘pleasure’.

    Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.

    Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.

    Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.

    Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.

    For å hente meg, da.

    (Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.

    Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).

    Og da spurte Songül meg: ‘Er det broren din, eller?’, om David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).

    (For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.

    For jeg prøvde å roe det ned litt, da.

    Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.

    Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.

    Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.

    Bare for å ha noe å snakke om vel.

    Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande ‘business’ and ‘pleasure’.

    Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.

    Men det var sånn at det liksom var en spenning i  luften da, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.

    For Thomas Brun.

    (Butikksjefen fra Rimi Langhus).

    Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).

    Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.

    Husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).

    Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.

    Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.

    (For å liksom klare å puste litt friere, da.

    Eller hva man skal kalle det).

    Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).

    Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.

    Sommeren 2003, da.

    Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.

    For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.

    For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.

    En flyreise som bare tok et par timer, vel.

    Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.

    En togreise på en snau time, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).

    Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen ‘In da Club’, (husker jeg).

    Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer ‘rocka’ utesteder, å liksom ta tempen på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).

    Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).

    Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).

    Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.

    Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.

    For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).

    Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.

    Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).

    Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.

    Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.

    Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).

    Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).

    Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.

    Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).

    Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).

    Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.

    Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Det var en militærfarget grønn t-skjorte.

    (Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).

    For det plagget var moderne, på den her tida, da.

    På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.

    (Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).

    Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.

    (For der hadde jeg jo vært tidligere.

    Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også et stort Sainsbury’s supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).

    Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).

    (Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.

    For da bodde jeg noen uker i London.

    Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.

    Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.

    Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.

    (Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.

    Noe sånt).

    Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.

    At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.

    Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.

    (Noe sånt).

    Et utested jeg vel fant fram til.

    Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.

    Det var et som lå rimelig anonymt til.

    Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.

    Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.

    Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.

    Men dette var et uavhengig hotell, da.

    Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Og det funka helt greit, å bo der.

    Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.

    Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.

    Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.

    Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.

    Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 130: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg var jo en slags ‘super-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Siden ambulerende butikksjef Njål, bare stakk opp til Trøndelag, (etter å ha lagt en lapp på kontoret, (eller om han ringte), om at han var syk).

    Men da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb igjen, etter ferien sin.

    (Som hu fikk beskjed av Anne-Katrine Skodvin, om å korte av litt på, vel.

    Siden han Njål hadde stikki av, da).

    Så ble det en veldig forandring for meg, husker jeg.

    For jeg, som hadde styrt hele butikken og tatt alle bestillingene osv., i en tre ukers tid, (eller noe sånt).

    Jeg ble plutselig så bare brukt som en slags ‘robot’, av butikksjef Irene Ottesen, da.

    Som detaljstyrte meg helt, da.

    Så dette ble en veldig brå overgang, for meg, husker jeg.

    Det var som å gå fra konge til slave på en dag, omtrent.

    (For å bruke litt rare titler, men likevel).

    Så da butikksjef Irene Ottesen kom tilbake på jobb, så føltes det nesten som å bli kvalt, (på jobben), for meg.

    (Eller hvilket uttrykk jeg skal bruke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som del av denne detaljstyringa, til butikksjef Irene Ottesen.

    Så fikk hu meg til å kjøre rundt omkring, for å kjøpe noe greier, for å reparere garderobeskapene.

    (Noe sånt).

    Og som del av dette prosjektet hennes da, (som vel aldri ble ferdig).

    Så sendte hu meg til byggvare-butikken Bygger’n, (var det vel), som lå/ligger ved krysset Slimeveien/Geviret vel, på Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og på Bygger’n, (hvis det ikke var en nabobutikk, eller noe sånt), så jobba det en kar som het Fredrick, (viste det seg seinere).

    Og like etter at jeg hadde kjørt med Sierra-en min til Bygger’n, (og også til noen andre butikker nærmere sentrum vel), og gjort innkjøp, for butikksjef Irene Ottesen, der.

    Så begynte han Bygger’n-medarbeideren Fredrick, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ble ganske fort låseansvarlig, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (mener jeg at det var).

    Så begynte også en ny assistent, som het Ivan, (fra Sørlandet vel), å jobbe der, da.

    Og også en kar fra Iran, som het Khaldoon, (som seinere begynte å jobbe, på 7-eleven, på Grønland), han jobba ganske mye vel, på Rimi Bjørndal, den her sommeren, da.

    Men om han hadde jobba der før jeg begynte der, (eller ikke), det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg mener å huske at han kunne jobbe en del ekstra, de ukene, som butikksjef Irene Ottesen, var på ferie, da.

    (Etter at han Njål hadde stukket av, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så dro butikksjef Irene Ottesen med butikken ut på byen, da.

    Vi skulle møtes på Peppes i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg husker det, at jeg prata med han Fredrick, like utafor Peppes der, vel.

    (Altså ikke så langt unna Stortinget, da).

    Og Fredrick, han viste meg det, (av en eller annen grunn), noe porno, som han hadde, på sitt digitale kamera, som han hadde med seg, da.

    (Og han Fredrick, han dreiv mye med data, osv.

    Blant annet mye med noe slags avansert AI, (kunstig intelligens), spill-programmering, vel.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at man kan si at han var en nerd, da.

    Noe sånt.

    Så jeg tenkte vel at dette var noe ‘nerde-greier’, da.

    Og derfor så tok jeg det ikke så nøye, at jeg ikke skjønte, hvorfor han Fredrick dreiv og viste meg noe porno, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes der, så drakk jeg noen øl, (til maten), da.

    Og etterhvert, så viste det seg det, at nede i kjelleren der, hvor vi Rimi Bjørndal-folka satt.

    Så satt også tidligere butikksjef Anders, fra Rimi Manglerud, (i den andre enden av rommet), da.

    (Og han hadde i mellomtiden jobbet, som butikksjef, på min tidligere butikk, Rimi Nylænde.

    Noe som jeg syntes at var litt rart.

    At en butikksjef gikk fra en av de største Rimi-butikkenen, til en av de minste Rimi-butikkene, liksom.

    Og han butikksjef Anders, han hadde visst flytta rundt på hele butikken, mange ganger, (eller noe sånt).

    (For han prøvde visst å finne plass til Rimi’s mellomsortiment, i den butikken, (som var en Rimi grunnsortiment-butikk), da.

    Noe han vel ikke klarte å finne plass til.

    Noe sånt).

    Ifølge tidligere min tidligere assistent, på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, da.

    Noe han vel må ha fortalt meg på et butikksjefmøte på Sinsen, (eller noe sånt), etter at han selv hadde begynt som butikksjef, på Rimi Jernbaneveien, da.

    Noe sånt).

    Og han butikksjef Anders.

    (Som vel må ha vært på Peppes, som privatperson).

    Han sa det, at han nå skulle slutte, som butikksjef, i Rimi.

    For å hjelpe han kjente MC-kjøreren Pål Ullevålseter, som skulle være med på Paris-Dakar-løpet, nede i Afrika, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg ringte til Pia, mens vi satt, nede på Peppe’s der.

    For Norge spilte fotball-landskamp den her kvelden, da.

    Men ingen i det rommet vi satt, (på Peppe’s), visste om Norge hadde vunnet, (eller ikke), da.

    Og Pia sa at Norge hadde vunnet 1-0, (eller noe sånt), da jeg spurte om resultatet, da.

    Og så sa hu hvem som scorte, da.

    (Uten at jeg hadde spurt om det, vel).

    Og så ringte hu tilbake seinere.

    Og så sa hu at det var Riise som hadde scoret, og ikke Solskjær da, (eller noe sånt).

    (Så hu surra litt, da.

    Så hu er det nok ikke så smart å ringe, om noe særlig.

    For i mellomtiden så hadde jo jeg ‘kringkastet’ det, for alle de andre, som også satt nede i det kjellerrommet, på Peppes der, at det var en annen som hadde scoret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sånne klikker, på Rimi Bjørndal.

    For vi skulle på et show, som het ‘To Rustne Herrer’, med Ole Paus og Odd Børretzen vel, (på SAS-hotellet), da.

    (Og det er mulig at dette var istedet for å ha julebord, eller noe sånt, dette året.

    For jeg kan ikke huske at jeg var på noe julebord, i år 2002).

    Og da dro butikksjef Irene Ottesen i forveien, med en gjeng, da.

    Mens assistent Ivan, han satt igjen på Peppe’s der, med en annen gjeng, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han ambulerende butikksjef Njål Kristiansen.

    (Han som hadde sykmeldt seg og dratt opp til Trondheim, en del uker tidligere).

    Han la seg plutselig til å sove, på en benk, inne på Peppe’s der, da.

    Så han Njål Kristiansen, han var litt av en skrue, (må man vel si).

    Så hva som foregikk, inni huet hans, det er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å vite.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var vel fortsatt ganske overarbeidet, på den her tida.

    (Etter at jeg hadde måttet jobbe så mye, da ambulerende butikksjef Njål Kristiansen, stakk av til Trondheim).

    Så ølen gikk raskt til hodet på meg, da.

    Så under det her showet, på SAS-hotellet, så hadde jeg visst ledd tørt, av Ole Paus og Odd Børretzen, da.

    Siden jeg syntes at det her showet deres var litt kjedelig, da.

    (Fortalte butikksjef Irene Ottesen meg, på jobben, seinere.

    Selv om jeg ikke tror at jeg var verst, når det gjaldt å bråke, under det her showet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her showet, så var en gjeng av oss, i en bar, (cirka på bakkeplan vel), på SAS-hotellet der, da.

    Og jeg var vel litt kjent, for at jeg dreiv og lasta ned filmer, på den her tida.

    Så en Rimi Bjørndal-medarbeider, ved navn Gezim, (han albaneren, som hadde rappa en iskrem, til hu norske dama si, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Han, (som før han begynte på Rimi Bjørndal, hadde jobbet på Shell på St. Hanshaugen, hvor han hadde sett meg bruke lang tid på å handle, på søndagene, fortalte han meg en gang, på jobb, på Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg hadde lasta ned noen bra filmer i det siste.

    (Hvis det ikke var Rimi-medarbeider Fahkar fra Pakistan, som spurte om det her, da.

    Eller om det kan ha vært Khaldoon).

    Og jeg nevnte en film som jeg dreiv og lasta ned, på den her tida, som het ‘Road to Perdition’, da.

    (Som jeg lurte på om var litt bra.

    Men som jeg aldri fikk tid til å se ordentlig, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en høy og rimelig kraftig pakistaner, (som jeg ikke husker navnet på nå, men som jeg seinere så at jobba, på Narvesen, på skrått ovenfor Gunerius der, i Storgata).

    Han spurte meg om han skulle spandere en Jägermaister på meg, da.

    Men da svarte jeg det samme, (husker jeg), som det min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), hadde sagt.

    Da min tidligere Larvik-kamerat Frode Kølner, hadde spurt han, om han likte Jägermaister.

    (På 18-års festen min, på Bergeråsen.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Nemlig at det var ‘hostesaft’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen av oss Rimi Bjørndal-folka, vi gikk etterhvert i ganske samlet flokk, fra SAS-hotellet der, og tilbake mot Stortinget da, (husker jeg).

    (For vi så kanskje etter flere utesteder å gå på, da.

    Noe sånt).

    Og jeg husker at i krysset mellom Stortingsgata og den gangveien, som går på skrått, forbi Stortinget.

    Der havna assisterende butikksjef Ivan, i en slags krangel, (eller nesten slåsskamp), med to svære innvandrere, da.

    Men Rimi Bjørndal-medarbeider Khaldoon, (som var ganske edru vel), han gikk bort til de her tøffe innvandrerne.

    Og fikk roa ned dem litt, da.

    For assisterende butikksjef Ivan, han hadde visst sagt et eller annet, da.

    Som de her tøffe innvandrerne ikke likte.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO

    Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.

    Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.

    For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.

    Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.

    Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.

    Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.

    Til forskjell fra studentlivet, da.

    Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.

    (Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).

    Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.

    Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.

    (Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).

    Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).

    Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.

    Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.

    (Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den første uka.

    (Hvis det ikke var fra den andre uka, da).

    Så husker jeg også det.

    At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    I en time hvor vi lærte om web-design, da.

    Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.

    Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.

    Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.

    Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.

    (Noe sånt).

    Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.

    At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.

    Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.

    For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.

    Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).

    Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).

    Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).

    For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.

    Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.

    (Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).

    For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.

    Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.

    For der ble det heller ikke ført frammøte, da.

    Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.

    Som jeg var på NHI, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.

    At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).

    Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.

    Så jeg reagerte på det her, da.

    For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.

    Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.

    De reagerte jeg på da, (husker jeg).

    Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.

    Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.

    (Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken

    Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.


    Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.

    (Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).

    At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.

    Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.

    (Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.

    Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
    At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.

    Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.

    (Lærte vi i Rimi, ihvertfall).

    Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.


    For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.

    Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.

    (Het det seg, i Rimi).

    For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.

    Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.

    Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.

    Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.

    Og jeg var liksom sinna, da.

    For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.

    Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.

    (Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).

    Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

    Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.

    At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).

    Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.

    For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.

    Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.

    Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.

    Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.

    Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.

    Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.

    For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.

    (For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.

    For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.

    At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.

    Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.

    Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.

    Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.

    Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.

    Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og driftsdirektør Rune Hestenes.

    Han sa bare til meg.

    Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.

    At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).

    Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.

    Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).

    At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.

    (Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).

    Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).

    Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.

    For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).

    Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.

    Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.

    Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.

    (Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.

    (Aamodt bru, vel).

    Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.

    Og der ligger den vel kanskje enda.

    For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken

    Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.


    At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).

    Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.

    Da ville han heller ha drevet med noe annet.
    (Noe sånt).

    Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.

    Hvis jeg husker det riktig.

    (Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og hu sa en gang det, (husker jeg).

    At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.

    Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.

    Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.

    Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.

    Og det var ganske praktisk, egentlig.

    For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.

    De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.

    Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.

    Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.

    Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.

    (For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).

    Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.

    (For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.

    Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.

    Som å helle salt i brusen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.

    (For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).

    Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.

    (Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.

    For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.

    Noe sånt).

    På lageret, rett ved døra inn til butikken der.

    Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).

    Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.

    Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.

    Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.

    Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.

    Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.

    Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.

    Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).

    Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.

    Selv om de bare var inne og handla mat, da.

    Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.

    Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    For det parkeringsvakt-firmaet der.

    Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).

    Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.

    En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.

    Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.

    Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).

    Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.

    Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.

    Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.

    Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.

    Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.

    (Da hu begynte å prate om det her, da).

    Men jeg klarte å styre meg, da.

    Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.

    I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.

    (Noe sånt).

    Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).

    Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.

    Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.

    For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.

    Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.

    Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.

    (Syntes jeg selv ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,