johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Min Bok 5 – Kapittel 230: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen III

    Det var også sånn.

    At etter at jeg slutta, å jobbe deltid, (som låseansvarlig), på Rimi Bjørndal, (i desember 2003).

    Så fikk jeg litt mindre penger, å rutte med, da.

    Så jeg bestemte meg for å selge først Ipod-en og så laptop-en, på QXL, da.

    Og Ipod-en, den fikk jeg solgt, til en kar på Sørlandet, (var det vel).

    For litt mindre enn det jeg ga for den, da.

    Og jeg spurte han karen, (som kjøpte Ipod-en), om han ville at jeg skulle la musikksamlingen min, bli værende, på Ipod-en.

    Og det ville han, da.

    Så han fikk med noen mp3-filer, på kjøpet da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, (husker jeg).

    At jeg hadde klart å få noen riper, på displayet, på Ipod-en.

    (Siden jeg hadde hatt Ipod-en og nøklene mine.

    I den samme lomma, vel.

    En gang jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, til jobb på Rimi Langhus, (tror jeg at det var).

    Høsten 2003, en gang, (må det vel ha vært).

    Noe sånt).

    Men jeg hadde noe slags polish, for mobil-skjermer liggende.

    (Som jeg vel tilfeldigvis hadde kjøpt, på Claes Ohlson, (eller noe sånt), noen år før det her, vel).

    Og når jeg brukte den polishen, så ble skjermen på Ipod-en grei, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle selge laptop-en min, (som jeg hadde kjøpt høsten 2003), våren 2004.

    (Også på QXL).

    Så gikk ikke det salget like knirkefritt da, (for å si det sånn).

    For noen vietnamesere, (var det vel muligens), fra Haugenstua, de sendte meg noen e-poster da, (var det vel).

    Og jeg husker at det var sånn, at jeg trengte penger da, (på grunn av at eksamenstria, (eller noe sånt), var det vel muligens).

    Så da disse vietnameserne, foreslo det, at jeg skulle selge laptop-en, (og den trådlåse routeren, som jeg solgte sammen med laptop-en), utenom QXL.

    Så syntes jeg at jeg måtte slå til på det, da.

    Siden jeg trengte pengene da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble tilbudt en ok pris, for laptop-en, da.

    Og slo til på det.

    Og så dukka det opp en ung asiat, og onkelen hans vel, på døra mi, (i Rimi-bygget), da.

    Han unge asiaten, han lurte på om det trådløse nettverket, kunne taes inn, hjemme hos han, noen hundre meter unna, der onkelen bodde da, (var det vel).

    Men det turte jeg ikke å love da, (husker jeg).

    Men disse asiatene, de kjøpte likevel laptop-en, wifi-kortet, (til laptop-en), og den trådløse routeren da, (husker jeg).

    (For cirka 6.000, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men disse vietnameserne.

    De ville det, at jeg skulle dukke opp hos dem, på Haugenstua, da.

    For å hjelpe dem, med et eller annet problem, angående nettverket eller laptop-en, da.

    Dette avtalte vi, da de var hos meg, for å kjøpe laptop-en, (husker jeg).

    Så jeg måtte jo ta toget, ut til Haugenstua stasjon, (husker jeg).

    Og etter at jeg hadde gått av toget, så spurte jeg et ungt par der, (en ganske kraftig tenåringsgutt og dama hans vel).

    Om hvor på Haugenstua, som denne adressen var, (til disse asiatene), da.

    (For jeg viste dem vel en lapp, som den adressen stod på, da.

    Noe sånt).

    Men da klarte ikke disse norske ungdommene, å svare meg, på hvor denne adressen var da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt hva det var, som disse asiatene ville, at jeg skulle hjelpe dem med.

    Men jeg fant fram til der de bodde, til slutt, da.

    (De banka vel på vinduet sitt, (eller noe sånt), tror jeg).

    Jeg husker at TV-en stod på, i en ganske stor stue, i den ganske store leiligheten, som de bodde i.

    (Og det var vel to voksne asiater, og han unge asiatiske gutten, i den leiligheten, da jeg var der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle hjem igjen, til St. Hanshaugen, (etter å ha vært på besøk hos disse asiatene), da.

    Så tenkte jeg det, at jeg liksom måtte gå, en rar vei hjem, da.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Og jeg var jo ganske kjent, på Haugenstua.

    (Ihvertfall på den delen av Haugenstua, som lå i retning, av Furuset).

    For den gangen, som jeg først fant leiligheten til halvbroren min Axel og dem, (på Furuset), høsten 1989.

    (Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så hadde jeg jo gått av toget, på Haugenstua, da.

    For det er bare en gåtur, på cirka ti minutter kanskje, (langs en sti, som går i en oppoverbakke, for det meste, vel).

    Fra Haugenstua til Furuset, da.

    Så jeg tok ikke toget, tilbake igjen, fra Haugenstua togstasjon.

    Men jeg gikk heller og besøkte mine gamle ‘hjemtrakter’ liksom, (på Furuset), da.

    Så jeg tok t-banen, fra Furuset t-banestasjon, og ned til sentrum, da.

    Da jeg skulle hjem, (fra Haugenstua).

    Og på Furuset t-banestasjon.

    Så følte jeg meg litt overvåka, (husker jeg).

    (Da jeg skulle gå ned, til plattformen der).

    For det stod en pakistansk tenåringsgutt, og hang, inne på t-banestasjonen der, da.

    (Ikke så langt unna den trappa, som går ned, til der t-banen går fra, da).

    Og han pakistanske tenåringsgutten, han liksom bare stod der, og observerte, hvem som skulle ta t-banen, da.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall.

    Hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne ‘rare’ QXL-handelen.

    Så måtte jeg finne på en historie, å fortelle, til QXL, (husker jeg).

    Jeg måtte si til QXL, at jeg hadde fått noe virus, på harddisken, til laptop-en.

    Og at jeg ikke klarte å få bort dette viruset, da

    Og at jeg derfor ikke kunne selge laptop-en min likevel, da.

    (Noe sånt).

    For jeg ønsket ikke å selge laptop-en min, før den var i bra stand igjen da, (sa jeg).

    (Noe sånt).

    Og da fjernet QXL laptop-en min, fra nettauksjonen sin, da.

    (Uten å kreve noen penger, vel).

    Og dette informerte jeg han vietnamesiske gutten om, da.

    At jeg liksom måtte bruke den dekkhistorien, (for å få dette riktig liksom, med QXL), da.

    For ellers, så ville vel QXL ha begynt å lure, på hva som egentlig hadde skjedd, med den laptop-auksjonen min, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 211: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Det var forresten sånn, at etter at jeg jobbet min siste vakt, på Rimi Bjørndal.

    (I desember 2003).

    Så ringte David Hjort meg, og sa det.

    At han ville besøke meg, (i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    For han skulle ‘plukke opp en julegave til Melina’, (sin samboer), som han sa.

    Jeg var da ikke helt sikker på, om jeg kunne stole på David Hjort.

    Siden han plutselig hadde villet møte meg, utafor Gunerius, noen dager før det her, (var det vel).

    Og da satt han på med en kar, fra Ullern, (eller noe sånt).

    Og det virka litt rart, syntes jeg.

    Så da David Hjort ringte meg.

    Noen dager etter at jeg jobba min siste vakt, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så fortalte jeg bare David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og at jeg hadde fått skada trynet.

    Og at jeg hadde planlagt å flytte til utlandet, da.

    Og at jeg ikke ville ha besøk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David  Hjort ringte også noen måneder seinere.

    (Våren 2004, må det vel ha vært).

    Og da ville han ha meg med ut på byen, en fredag, sammen med Alex fra Rimi Sinsen, med flere.

    Men jeg tenkte det.

    At jeg hadde jo planlagt det, at jeg skulle begynne å studere, i England, (og liksom flytte dit), da.

    Så jeg tenkte vel det, at det ikke var noe vits i, å ta noen unødvendige sjanser, bare noen måneder før, at jeg skulle flytte, fra Oslo, (og Norge), uansett.

    Så derfor sa jeg vel det, til David Hjort, (da han ringte om den her festinga).

    At jeg stod over, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av de fagene, som jeg hadde, i fjerde semester.

    Det var statistikk, (husker jeg).

    Og jeg var faktisk ikke på en eneste forelesning, i det faget.

    (Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

    Men for å få studielån, det neste studieåret.

    (Altså studieåret 2004/05).

    Så kunne jeg ikke være noe særlig forsinket.

    For hvis man er mer enn et år forsinket, (heter det nå for tiden), så får man ikke lenger studielån.

    Og jeg var sju vekttall forsinket, fra NHI.

    (Jeg tok der kun 33 vekttall av 40.

    På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

    Siden jeg jobbet mye ved siden av studiene, osv).

    Så jeg var nesten et halvt år forsinket, allerede før jeg begynte, ved HiO IU.

    Og jeg hadde jo ikke tatt noen eksamener, i tredje semester, ved HiO IU.

    Og det er også mulig, at det var en eksamen jeg ikke tok, i andre semester.

    (Det var vel faget Relasjonsdatabaser, forresten).

    Så jeg kunne ikke droppe noen eksamener, i fjerde semester.

    For da ville jeg ikke ha rett til studielån, i Sunderland.

    Jeg måtte faktisk ta en ekstra eksamen, i fjerde semester.

    For å fortsatt ha rett til studielån, etter fjerde semester, da.

    (For å unngå å bli mer enn et år forsinket).

    Så våren 2004, så tok jeg altså en ekstra eksamen.

    Og det var en eksamen i faget Relasjonsdatabaser.

    (Som vel min studiekamerat Dag Anders Rougseth, hadde fått meg til å utsette.

    For vi skulle liksom lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003.

    For Rougseth mente at det var mulig å ta den eksamenen, høsten 2003, da.

    Men så hørte jeg ikke noe fra Rougseth likevel, sommeren 2003.

    Og jeg visste ikke hvordan man kunne ta den eksamenen, høsten 2003, for å si det sånn.

    Så derfor ble det ikke til at jeg tok den eksamenen, i 2003, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel 20-30 hybelleiligheter i Rimi-bygget, tilsammen.

    (Noe sånt).

    Og i kjelleren, så var det et rom, (ovenfor vaskekjelleren), hvor folk kunne sette fra seg møbler, som de ikke trengte lenger.

    Og disse leilighetene, de ble leid ut umøblert, (husker jeg).

    Så jeg regna med at de møblene bare var å ta, (hvis man fant noe man kunne bruke), da.

    Så da han Last Train-homoen, hadde klart å lure seg inn, i Rimi-leiligheten min, ved å late som at han var en slags kamerat, (må man vel si), rundt månedsskiftet november/desember, i 2003.

    Så hadde jeg hatt en brukt sofa, i leiligheten min, som jeg hadde funnet, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

    Men etter at han homo-frisøren, hadde vært i leiligheten min.

    Så prøvde jeg liksom å glemme, at han hadde vært der, da.

    (Og den sofaen, den var vel ikke så utrolig fin heller, tror jeg.

    Den var vel ganske slitt og sånn, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så derfor, så satt jeg den ‘homo-sofaen’, (som han Bærum-frisøren hadde ligget på), ned igjen, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

    (I desember 2003 en gang, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og faget Statistikk, (som jeg hadde, i fjerde semester, ved HiO IU).

    Det var ganske vanskelig da, (må jeg vel si).

    Og siden jeg ikke var på noen forelesninger, i fjerde semester.

    (Siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og siden jeg hadde skada trynet).

    Så måtte jeg lese statistikk, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og for at jeg skulle få lov, til å gå opp til eksamen, i det faget.

    Så måtte jeg levere inn to-tre obligatoriske oppgaver, (iløpet av fjerde semester), da.

    Og det å skjønne det faget, bare ved å sitte hjemme, og studere de obligatoriske oppgavene.

    Det var litt vanskelig da, (vil jeg si).

    Så jeg måtte sette av hele påsken, (i 2004), til å jobbe med en obligatorisk oppgave, i statistikk, da.

    Og jeg merka det, at jeg fikk vondt i ryggen, mens jeg jobba, med den obligatoriske oppgaven, da.

    Og det var fordi, at jeg satt i en sånn hvit plast-utestol, som jeg hadde tatt med meg, da jeg flytta fra Ungbo, (i 1996), da.

    (Siden Ungbo hadde hatt to sett, med terrasse-møbler, da.

    Så tok jeg med noen av de eldste møblene, (var det vel), da.

    Siden jeg regna med at det var greit.

    Siden Ungbo hadde dobbelt opp, med sånne hagemøbler, da).

    Og derfor, så begynte jeg å kikke, på det ‘møbel-rommet’ i kjelleren, om det hadde dukka opp noen nye sofaer der, (siden rundt juletider da), husker jeg.

    Og faktisk, så hadde det dukka opp en rød skinnsofa, på det ‘møbel-rommet’, (husker jeg).

    Men den røde skinnsofaen, den hadde merke, etter at noen hadde sittet, (eller ligget), veldig mye, på en sitteplass, (på den ene siden), av den fire-seters sofaen, (var det vel), da.

    (Så det virka jo nesten som noe perverst, må man vel si).

    Men men.

    Men jeg hadde så vondt i ryggen.

    Og senga mi, det var ikke en sovesofa.

    (Det var en rammemadrass med bein, (som jeg hadde kjøpt brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo)).

    Så jeg hadde ikke noe sted jeg kunne sitte, (og løse skoleoppgaver da), uten å få vondt i ryggen.

    Så jeg bestemte meg til slutt, (en kveld), for å dra opp den røde skinnsofaen, til leiligheten min, da.

    (For jeg måtte jo liksom klare å få ferdig den obligatoriske oppgaven, (i statistikk), tenkte jeg.

    For hvis ikke jeg klarte det faget, så ville jeg nok ikke fått studielån, det neste studieåret, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et problem til, med den røde ‘pervo-sofaen’, (husker jeg).

    Og det var at beina manglet, på den skinnsofaen, da.

    Så da jeg prøvde det, å sette meg ned, i den sofaen.

    (På den motsatte sida, av der den ‘pervo-bulken’ var, da).

    Så ble jeg sittende alt for lavt, da.

    Så det var nesten sånn at jeg dro med den sofaen ned igjen, (i kjelleren da), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte prøve å få gjort unna, den nevnte obligatoriske oppgaven, (i statistikk), da.

    Så derfor, så improviserte jeg litt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg satt noen doruller, (som raskt ble ganske flate), under hvert hjørne, av den sofaen, da.

    Og etterhvert som ‘dorull-beina’, ble flate, så måtte jeg sette nye doruller, oppå de flate dorullene, da.

    Men når jeg gjorde det sånn, så gikk det etterhvert an å sitte i den sofaen og lese statistikk, (i påskeferien da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg turte å ha en sånn ‘pervo-sofa’ med dorull-ben, stående i leiligheten min.

    Det var fordi, at jeg ikke hadde planlagt, å ha noen gjester, før jeg flytta til utlandet, da.

    (Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

    Men min studiekamerat, (eller hva man skal kalle han), Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga).

    Han klarte liksom å snike seg inn, i Rimi-leiligheten min, mot slutten av fjerde semester da, (husker jeg).

    (Dette var muligens i forbindelse med en eller annen gruppeoppgave.

    Enten i faget Systemutvikling.

    Eller i faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Noe sånt).

    Så Dagga inviterte nok seg selv, på besøk hos meg, (mens jeg hadde den ‘pervo-sofaen’), da.

    (Noe sånt).

    Men da tenkte jeg nok sånn, at jeg skulle jo flytte, til England, uansett.

    Så da tok jeg nok ikke det så nøye.

    At jeg liksom ‘dreit meg ut’, da.

    (Ovenfor han Dagga, da.

    Ved at han fikk se det, at jeg hadde en sånn rar ‘pervo-sofa’ stående, i hybelleiligheten min, da).

    Men dette var likevel litt flaut da, (husker jeg).

    Selv om jeg skulle flytte til utlandet.

    Men jeg prøvde nok å late som ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 207: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Jeg husker at jeg vel venta ganske lenge, før jeg gikk ut, for å handle, etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Jeg husker at jeg gikk ut om natta, og handla på Statoil Kiellands Plass.

    En dag eller to etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    (Antagelig fordi at jeg var flau, fordi at trynet mitt så rart ut, da.

    Noe sånt).

    Jeg skulle jo til søstera mi, på julaften, (som vanlig).

    Og jeg husker at jeg dro ned til Østbanehallen, for å kjøpe noen julegaver, til søstera mi, da.

    Og jeg hadde jo kjøpt DVD-spiller til henne, julen før, (var det vel).

    Så jeg kjøpte et DVD-sett, med tre Spike Lee-filmer, til søstera mi, da.

    (Siden hu var så glad i negre, osv.

    Så tenkte jeg at hu ville like den gaven).

    Det var filmer som ‘Do the Right Thing’ osv., (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den julaftenen, så husker jeg, at jeg måtte være julenisse, (som vanlig).

    Og noen av naboene til Pia, de sa ‘hei’ til meg, da jeg gikk rundt blokka hu bodde i, (i Tromsøgata), da.

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg var ikke i noe særlig godt humør, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener at jeg overhørte det, at Pia prata med sin ‘neger-samboer’ Negib, om at jeg så rar ut i trynet.

    (Inne på badet deres, var det vel).

    Og jeg husker også at jeg gikk tur med bikkja, til Pia og dem, (i Sofienbergparken).

    (For de hadde fått seg en stor og gal schäfer.

    Som jeg såvidt fikk til å adlyde meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Negib, Pia og jeg, satt i stua til Pia og dem, (i Tromsøgata), den julaftenen.

    Og så på ihvertfall en av de Spike Lee-filmene, da.

    Og jeg mener også å huske det, at i julegave fra faren min.

    (Som antagelig hadde vært hos Pia, med julegaver, da).

    Så fikk jeg et lighter og kulepenn-sett.

    (Hvis ikke det var julen før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jul og nyttår, (må det vel ha vært).

    Så dro jeg til fastlegen min, i Bentesebrugata Legesenter.

    (Som på den her tiden hadde flytta til Sagene, var det vel).

    Men legen sa at det ikke var noe galt, med trynet mitt.

    Og han ville ikke gi meg sykemelding, for de dagene, som jeg hadde vært hjemme.

    (Selv om jeg seinere fikk resept, på en slags salve, for trynet mitt, av en yngre kollega, av han fastlegen.

    Så det var noe tull, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte til Rimi Bjørndal og prata med butikksjef Johan, (etter at jeg hadde vært hos legen, må det vel ha vært).

    Og jeg sa at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, da.

    (Og jeg syntes at jeg kunne høre det, at Songül Özgyr, (eller hvem det kan ha vært), nærmest jubla, i bakgrunnen, (når hu på en eller annen måte hørte det, at jeg skulle slutte).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også butikksjef Stian Eriksen, på Rimi Langhus.

    Og forklarte det, at jeg hadde fått skada trynet mitt, når jeg tok noe solarium, som var for sterk, (eller noe sånt).

    Og så sa jeg at jeg kom på jobb, den og den fredagen, da.

    Så jeg fortsatte altså å jobbe, (som låseansvarlig), på fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus.

    (Selv om jeg slutta, på Rimi Bjørndal).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 206: Og enda mer fra desember 2003

    Etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg for det meste hjemme, (på St. Hanshaugen), og tenkte på, hva jeg skulle gjøre.

    Jeg bestemte meg, for at jeg skulle flytte til utlandet.

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg bestemte meg også for det, at jeg skulle dra til fastlegen min, siden trynet mitt hadde blitt ødelagt da, (må jeg vel si).

    Og jeg bestemte meg også for å dra til politiet.

    For å prate med disse, om det jeg hadde overhørt, da.

    Problemet var at da jeg fikk meg pass, før London-turen, et snaut halvår før det her.

    (Altså sommeren 2003).

    Så hadde de politi-folka, på Grønland politistasjon, vært så ‘cowboy-aktige’.

    Så å dra til politiet, når huden i trynet mitt, så så stram og tynn ut.

    Det syntes jeg at ble som noe flaut, da.

    Og jeg tenkte at det var vel ikke noe vits, å prate med sånne ‘cowboy-aktige’ folk. heller.

    Og noen år før det her.

    Da jeg var på Grønland politistasjon, etter et ran, på Rimi Lambertseter, (på den tiden jeg jobbet som butikksjef der),  i 1999, vel.

    Så hadde jo han politi-etterforskeren tulla, og hatt tommelen sin oppå bildet, av en forbryter, i ‘bilde-boksen’, til politiet.

    Så han politimannen juksa da, (må man vel si).

    Så jeg stolte ikke helt på Oslo-politiet, (må jeg innrømme).

    Jeg så på de som umodne cowboyer og ‘juksere’ da, (må man vel si).

    Så jeg bestemte meg etterhvert for å vente med å kontakte politiet i Norge.

    Til jeg fikk flyttet, til utlandet.

    Og så ville jeg prøve å kontakte den avdelingen, i politiet, som liksom var ekspertene, på mafia osv., på telefon, etter at jeg hadde kommet meg til utlandet, da.

    Siden jeg ikke stolte så mye, på disse vanlige ‘cowboyene’, i Oslo-politiet, da.

    Jeg mistenkte at det norske politiet ikke var helt ‘på høyden’, (for å si det sånn).

    Så derfor, så syntes jeg at det virka smartere, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min HiO IU-studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som kalte seg selv ‘Dagga’), han hadde jo sagt til meg det.

    (Tidligere dette studieåret, må det vel ha vært).

    At Oslo-politifolk flest, var fra Toten.

    (Og liksom latterliggjort Oslo-politiet, da).

    Så min tillit, til Oslo-politiet, den var ikke akkurat på topp, på den her tiden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobbet som butikksjef, fra 1998 til 2002.

    Og jeg hadde jo også hatt en kneskade, siden midten av 90-tallet, (og kneet ble aldri som før igjen, etter denne skaden, må jeg vel si).

    Så jeg hadde ikke vært på alle øvelsene, i Heimevernet.

    Og jeg var også i en ‘rar’ HV-avdeling, som het ‘støtteområdet’.

    Som var en avdeling, som var for hele Oslo, da.

    Så jeg huska ikke navna, på noen av de jeg var i HV sammen med.

    Så jeg fant det ikke naturlig, å kontakte HV, om det at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg huska fra de rep-øvelsene jeg var på, at det fantes mange sånne ‘umodne cowboyer’, i HV og.

    Så det ble ikke til at jeg kontakta HV, om det her da, (husker jeg).

    (Selv om jeg var i HV).

    For jeg tenkte vel på dette som en sivil sak, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en AG-3 hjemme, (siden jeg var i Heimevernet).

    Så jeg var vant til å føle meg ganske trygg, (når jeg var hjemme ihvertfall), da.

    Selv om det var sånn.

    At en del måneder før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så hadde Heimevernet beordret, at HV-soldatene, skulle sende inn tennstempelet og tennstempel-fjæra, i posten, til Heimevernet.

    Siden noen politikere hadde bestemt dette, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jo den AG3-en ubrukelig, til selvforsvar.

    (I tilfelle jeg ble angrepet, av noe mafia da, mener jeg).

    Men jeg leste i en nettavis.

    (Var det vel).

    At noen Heimeverns-soldater fra Bergen.

    (Var det vel).

    Hadde bestilt seg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, fra en nettbutikk, (for våpendeler), i USA.

    Og at dette ikke var ulovlig, da.

    (Og disse to delene, de kostet bare noen få dollar, da).

    Så etterhvert, så tenkte jeg det, at jeg også burde gjøre dette.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tenkte at det nok var best, å ha en AG-3, som fungerte, da.

    ‘I tilfelle rottefelle’, (som de sier).

    Så noen måneder etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så fikk jeg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, i posten, fra USA, da.

    Og så hadde jeg plutselig en fungerende AG3 igjen, da.

    Og jeg hadde også 200 skudd, til AG3-en, som jeg hadde fått av Heimevernet, sammen med våpenet.

    Og disse 200 skuddene, de skulle bare brukes, i tilfelle krig da, (var det vel).

    Så jeg åpnet ikke denne ‘krigs-pakken’, (med skudd), da.

    Men jeg la vel en pappkniv, (fra Rimi), oppå den skudd-pakken.

    Sånn at jeg kunne åpne den pakken raskt, hvis jeg trengte å forsvare meg selv, da.

    (Hvis det kom noen mafia-folk, på døra mi, (eller noe sånt), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte også sånn.

    At hva hvis jeg liksom ble ‘tatt’, (av noe ‘mafian’ da), mens jeg gikk på gata, (for eksempel).

    (For jeg hadde lest i avisene, om noen rare episoder, som hadde hendt, på den her tida, i Oslo.

    Om en kar som noen hadde hengt, fra en bro.

    Og som hang der hele natta.

    Men som seinere ikke ville fortelle, (til politiet), hva som hadde hendt, da.

    Og det var vel også flere andre rare episoder, som man kunne lese om, i avisene, på den her tiden).

    Men jeg huska det, at Glenn Hesler, han hadde en stun-gun.

    For han hadde jobba, med å tømme spilleautomater, for firmaet til min tremenning Øystein Andersen.

    (Nemlig Arcade Action.

    Som det står om, i denne linken, hos Purehelp.no:

    http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825).

    Og den stun gun-en, (som ikke kunne skyte, men som bare var et nærkamp-våpen, da).

    Den hadde Glenn Hesler vist meg, noen år før det her, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde også fått lov til å teste, den stun gun-en selv, (husker jeg).

    (På rommet til Glenn Hesler, i Norbyveien, på Skjetten).

    Man bare trykket på en knapp, (eller om man dyttet på en bryter).

    Og så dukket det plutselig opp en slags sterk lysstråle, mellom to slags metalldeler, ytterst på det våpenet.

    (Som kunne se ut som en stor, elektrisk lighter, (eller noe sånt), kanskje).

    Så dette våpenet, det var kanskje egentlig en sterk kondensator da, (hvis jeg skulle gjette).

    Kjetil Holshagen, (min kamerat fra Bergeråsen som hadde elektronikk, som hobby).

    Han hadde jo forklart meg det, (en gang mens jeg gikk på Svelvik ungdomsskole), at kondensatorer, (som blir brukt til blitsen i fotografiapparater, osv.), de kunne brukes til å for eksempel gi folk støt, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok

    Eller, når jeg tenker mer på det.

    Så er det sånn, at en kondensator, den må liksom lades opp igjen, før den kan gi, et nytt støt, da.

    (Tenk på blitsen i et (80 talls) kamera).

    Mens dette våpenet til Glenn Hesler.

    Det ga nye støt, hele tiden, da.

    Så det ut som, ihvertfall).

    En gang jeg var på besøk, hos Glenn Hesler, på grunn av noe data-greier, (av noe slag), må det vel ha vært.

    Og jeg ble litt sjokkert, da jeg så det, at Glenn Hesler hadde en stun-gun da, (husker jeg).

    For det var vel et ulovlig våpen, (i Norge), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men Glenn Hesler han fortalte meg det, da.

    At den stun gun-en, den trengte han, når han tømte spilleautomater.

    Siden at det fantes noen fæle bander, bestående av vietnamesere, som rana spilleautomater, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg forklarte vel en del, av det som hadde hendt, til Glenn Hesler, på irc, (må det vel ha vært), da.

    (På #blablabla, må det vel antagelig ha vært).

    Og jeg spurte Glenn Hesler, om jeg kunne få låne stun gun-en hans, (i denne vanskelige tiden for meg), da.

    (Siden det nevnte spilleautomat-firmaet, (til Øystein Andersen og Glenn Hesler), hadde blitt nedlagt, i mellomtida, da.

    Og Glenn Hesler istedet hadde begynt å jobbe heltid, for sin onkels blikkenslagerfirma.

    Noe sånt).

    Men Glenn Hesler, han sa det, at den stun gun-en, den hadde han lånt bort, til en eller annen dame, (som ble plaga av eksen sin, eller noe sånt), da.

    Så den kunne jeg ikke få låne, da.

    (Og Glenn Hesler tilbydde seg heller ikke, å prøve å få tak i en annen stun gun til meg, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at David Hjort, han ringte meg, etter at jeg hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Og da fortalte jeg David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Og vel også at jeg hadde fått ødelagt trynet).

    Og at jeg hadde tenkt til det, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Thomas Kvehaugen, (min tidligere ‘undersott’, fra Rimi Bjørndal), har visst begynt å jobbe i Rema 1000, (og blitt kjent i Irland). Hm

    rimi bjørndal

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 205: Enda mer fra desember 2003

    Tirsdag etter julebordet, var vel den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg overhørte nemlig at hu ene lubne, pakistanske søstera.

    (Som var i begynnelsen eller midten av 20-åra, vel).

    Sa det, (til ei annen pakistansk dame), at Songül Özgyr hadde blitt sammen med en mafia-kar.

    Og hu pakistanske dama, sa også det.

    (Til hu andre pakistanske dama, (i området rundt posten der).

    Som antagelig må ha vært Fiza, vel).

    At hu skulle hjelpe hu Songül Özgyr, (med et eller annet), da.

    Og Songül Özgyr ringte butikken, (på en trådløs telefon, som jeg hadde i beltet mitt vel, (eller om det var i lomma), og ba om å få prate med hu pakistanske dama da, (husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at hu pakistanske dama, sa det, til Songül Özgyr, at medarbeider-permen, var låst inn, i safen.

    (Noe sånt).

    Så jeg lurte på om Songül Özgyr prøvde å finne ut hvor jeg bodde, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo overhørt, denne dagen, (eller om det var dagen før), av to kunde-damer, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tenkte til slutt, at jeg måtte gjøre noe, da.

    Så jeg bare sa til min leder-kollega Fredrick.

    At jeg dro hjem, for jeg følte meg dårlig.

    (Jeg sa at jeg hadde vondt i magen, (eller noe sånt).

    For jeg kom ikke på noe annet å si, da).

    For vi var litt overbemannet, denne dagen da, (må man vel si).

    Og Fredrick, han skjønte nok det, at jeg ikke kom til å dukke opp, på jobben igjen, på Rimi Bjørndal.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    For han ba om å få nøklene mine, (til butikken), før jeg dro hjem, da.

    Og så gikk jeg ut der kundene går inn, i butikken, da.

    Og de pakistanske damene, i posten, de så vel på meg, da jeg gikk ut.

    (Mener jeg å huske).

    Og det er mulig at jeg overhørte at de sa noe også.

    Det husker jeg ikke nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel ringt etter en drosje, (fra mobilen min), før jeg gikk ut av butikken, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg var litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av mafian.

    Så jeg prøvde liksom å gjemme meg litt, inniblant noen juletrær, da.

    (Var det vel).

    Som noen dreiv og solgte, utafor Rimi Bjørndal der, (husker jeg).

    (Mens jeg venta på drosjen).

    Og mens jeg stod der, (inni en slags kunstig skog, var det vel), så så jeg det, at min tidligere Rimi Bjørndal-kollega Khaldoon gikk forbi, sammen med en kamerat, (husker jeg).

    Og jeg tror at Khaldoon la merke til meg.

    Og sa noe, (om meg da antagelig), til sin kamerat.

    (Noe sånt).

    Men jeg sa ikke noe, da.

    (For hvis jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.

    Så ville jeg ikke stolt på Khaldoon, tror jeg.

    For han var så rar, da han insisterte på at jeg måtte låne en Jackie Chan-film, av han.

    En gang, (noen uker før det her vel), som Khaldoon hadde bedt meg hjem til seg, (på Bjørndal), for å hjelpe han, med noe PC-greier.

    For den filmen tilhørte en annen kar, vel.

    (Var det vel, at Khaldoon sa).

    Så det ble rimelig rart da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da drosjen kom, så ba jeg drosjesjåføren om å kjøre meg til Statoil-stasjonen på Kiellands Plass.

    (For jeg var litt i sjokk, da.

    Så jeg ville ikke at drosjesjåføren skulle vite hvor jeg bodde, da).

    Og drosjesjåføren visste hvem jeg var, (tror jeg).

    For jeg mener å huske at han spurte meg noen spørsmål, om Rimi, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom til Statoil Kiellands Plass.

    Så tenkte jeg at jeg måtte gå en ‘rar’ vei hjem, da.

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av mafian).

    Så derfor, så gikk jeg de trappene, opp forbi der leiligheten til Haldis lå.

    (I Uelands gate der).

    Der hvor jeg hadde bodd, de første par ukene, etter at jeg flytta, til Oslo.

    (Før jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september 1989, vel.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og så gikk jeg noen slags sidegater, på grensen mellom Ila og St. Hanshaugen der, (blir det vel).

    Til jeg var like i nærheten av Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, da.

    Og så gikk jeg hjem, og prøvde å finne ut mer, om hva jeg skulle gjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 204: Mer fra desember 2003

    Mandagen etter julebordet, så skulle jeg jobbe på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var nok en av de ekstravaktene, som butikksjef Johan, hadde spurt meg om jeg kunne jobbe, på julebordet).

    Jeg husker at jeg syntes at trynet mitt så så rart ut.

    (Kanskje det var kulda, fra gåturen etter julebordet.

    Som hadde fått trynet til å bli verre.

    Hva vet jeg).

    Så da jeg gikk på 37-bussen, (var det vel), på St. Hanshaugen.

    Så husker jeg at ei dame, på den bussen, sa ‘er det en homo?’, (eller noe sånt), til sin sidemann, da jeg gikk på bussen.

    Så det var tydelig for meg, at det ikke bare var meg, som syntes at trynet mitt så rart ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så satt butikksjef Johan meg til å rydde mineralvann-hylla, (husker jeg).

    (Eller om det var safthylla.

    Noe sånt).

    Og da jeg kom til noen små bokser, med Schweppes blandevann, (var det vel).

    (Som stod ganske høyt oppe).

    Så måtte jeg ‘skjære firkanter’, på en sånn måte.

    (På grunn av at varen stod så høyt oppe, da).

    At det gikk hull i boksen, og innholdet av den boksen, spurta ut, i trynet mitt, da.

    Så dette kan jo ha gjort at trynet mitt ble enda verre.

    Hva vet jeg.

    (Og jeg husker at en selger stod like ved meg, (ved fruktdisken vel), da dette hendte.

    En selger som prata med butikksjef Johan, vel.

    Og som kommenterte om det, at jeg fikk sånn blandevann, i trynet, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde rydda den nevnte hylla, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg beskjed om å rydde melkedisken, (mener jeg å huske).

    Og mens jeg stod der, og rydda melkedisken, (fra utsida).

    Så kom Songül Özgyr på jobb, (husker jeg).

    Jeg husker at hu stilte seg, en stund.

    (Helt stille).

    Med rumpa mot meg liksom, mens hu så i retning av brødavdelinga, da.

    (Mens hu stod utafor lagerdøra der).

    Så om hu skulle vise fram rumpa si.

    Eller om hu skulle være uhøflig.

    Det veit jeg ikke.

    Men noe var det nok.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel antagelig også denne dagen.

    At jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    To damer, i 40-åra, kanskje.

    De stod og ‘chattet’ sammen, inne i butikken.

    Og hu ene sa til hu andre.

    (Om meg.

    Sånn som jeg skjønte det).

    At: ‘Han er også forfulgt av mafian’.

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om hu dama, som sa det.

    Var den samme dama, som mens jeg jobba som assisterende butikksjef, i den samme butikken.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    En gang var innom, (på en mine ledervakter), og lurte på, om Rimi ville bytte rengjøringsfirma, til et firma, som het Kvalitetsrengjøring.

    (Dette var ei blond dame, som snakka østlandsdialekt, vel).

    Enten så var det hu dama.

    Ellers så var det ei annen dame, med et lignende utseende, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    Denne dagen, (eller om det var dagen etter).

    At en kjempesvær albaner, (var det vel).

    Var innom der, (på Rimi Bjørndal), og glante på navnskiltet mitt, (husker jeg).

    Mens han kom med en cirka to kilos kasse med klementiner.

    Og spurte: ‘Hvor mye koster appelsiner?’.

    Og det virka litt rart for meg, at han kjempestore albaneren, skulle glane så mye, på navnskiltet mitt.

    Og samtidig spørre et såpass rart spørsmål.

    (For det hang vel minst en plakat oppe også, hvor prisen på klementinene stod, da.

    Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall.

    For jeg tok vel da med han albaneren bort til en sånn prisplakat, antagelig.

    Og forklarte hva prisen var, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på denne mandagen).

    At ei av de ‘husmødrene’, som butikksjef Johan hadde ansatt, (den siste tida vel), på Rimi Bjørndal.

    Hu sa til butikksjef Johan, (mener jeg, at jeg overhørte, mens jeg rydda den mineralvann-hylla).

    At: ‘Hvis det er sånn han ser ut, så skjønner jeg det, at han oppførte seg sånn, på julebordet’.

    (Noe sånt).

    Så hu ene Rimi Bjørndal-husmora.

    Hu syntes tydeligvis ikke at jeg hadde underholdt henne nok, på julebordet, da.

    (Noe sånt).

    Men var dette kona mi, liksom?

    Nei, såvidt jeg visste, så var jeg singel.

    Så jeg hadde vel ikke noe plikt, å underholde de forskjellige husmødrene, på julebordet.

    Mente nok jeg.

    (Uten at jeg sa noe, da.

    Dette var bare noe baksnakking, som jeg hørte så lavt.

    At jeg ikke kunne være sikker på, at jeg ikke hørte ‘syner’, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    En av disse dagene, etter julebordet.

    At to lagerhjelper, (en gutt og en jente), satt på gulvet, på lageret, (rett innenfor lagerdøra vel), og jobba med noe greier.

    (Jeg kan ikke huske å ha sett det før, at Rimi-medarbeidere sitter på gulvet, mens de jobber.

    Men jeg mener å huske at disse gjorde det).

    Og da jeg gikk forbi dem, så mener jeg å huske, at jeg overhørte det.

    At han gutten sa til hu jente, (som var lyshåra vel).

    At jeg liksom var interessert i henne, (eller noe sånt), da.

    Bare fordi at jeg kanskje hadde sett litt på hu blondinna, mens jeg gikk forbi dem.

    Men det er jo ikke sånn, at fordi at man mer eller mindre tilfeldig ser på en dame.

    At man nødvendigvis vil gifte seg med denne dama, (eller noe sånt), liksom.

    Så dette ble som noe rart for meg, (må jeg innrømme).

    Det var kanskje sånn, at han lagerhjelp-gutten sa det.

    At jeg hadde sett på hu lagerhjelp-dama, på julebordet.

    Men det kan jo ha vært sånn, at jeg kjeda meg der og.

    Jeg hadde jo vært på dette diskoteket, (Spørr Gunnar), under studentida mi, (på NHI), blant annet.

    Og jeg hadde jo sjekka opp hu Beate, (fra Matland/OBS Triaden og Rasta), på et tidligere julebord, på Triaden-senteret.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Så jeg var kanskje litt vant til å sjekke opp damer, (på Triaden-senteret), da.

    Og når man i tillegg drikker en del, utover kvelden.

    Så kan det vel bli sånn, at man ser seg litt rundt i lokalet, for å se, om det er noen fine damer der, som man kan prøve  å sjarmere, for eksempel.

    (Før jeg fikk summet meg, og husket at jeg ikke var på byen, på et diskotek, for eksempel.

    Men at jeg var på julebord, med jobben.

    Som leder, da.

    Selv om jeg bare jobba der en vakt i uka.

    Og selv om jeg var den laveste typen, av leder, i en Rimi-butikk.

    Nemlig låseansvarlig, da).

    Julebord er julebord.

    Er det ikke noe som heter det?

    Jeg var jo ikke butikksjef akkurat heller, for denne butikken.

    Og det var ikke sånn, at jeg prøvde å sjekke opp noen av damene, på Rimi Bjørndal, heller.

    (Mener jeg å huske).

    Hu blondinna, som jeg prøvde å sjekke opp, nede på diskoteket.

    (Da hu Luly, (fra Rimi Kalbakken), kom gående forbi, (på vei til dansegulvet), med en kavaler).

    Det var ikke ei Rimi Bjørdal-dame.

    Det var ei som jeg aldri hadde sett før.

    (Og som jeg regna med at ikke jobba i Rimi).

    Og jeg skrev jo også tekstmeldinger, til hu Charlotte, (fra Follo vel).

    Som jeg hadde blitt litt kjent med, på irc, (eller noe sånt), noen dager tidligere, da.

    Så det var ikke sånn at jeg var ‘på’ noen av Rimi Bjørndal-damene, (vil jeg si), på dette julebordet.

    Jeg prøvde nok bare å ha det litt artig der, (og ikke kjede meg for mye), vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På denne mandagen etter julebordet.

    (Var det vel).

    Så var det sånn, etter at vi fikk varene, (må det vel ha vært).

    (Og de varene, (altså Hakon-varene), de dukka vel opp, rundt klokka 16, mener jeg å huske.

    Eller, på den her tida, så dukka muligens varene opp seinere.

    Det var vel da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), at varen dukka opp cirka klokka 15-16.

    Noe sånt).

    Uansett, så var det sånn, (husker jeg).

    At Toro, Fredrick og meg.

    (Som alle tre var låseansvarlige vel, på den her tida).

    Vi jobba med å legge opp frysevarene, (husker jeg).

    Og mens vi la opp frysevarene.

    Så dukka det opp en gjeng, på tre albanere der, (var det vel).

    Og den ene av dem, tok meg på ryggen, (eller noe sånt), og sa noe på albansk, (eller noe sånt), vel.

    (Mens de nesten løp forbi oss, da).

    Og da husker jeg det, at Toro liksom ‘så stygt’, på de her gjengmedlemmene, da.

    (Regner jeg med at de var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jobben, denne mandagen, (var det vel).

    Så dro Toro, Fredrick og jeg, ned til sentrum.

    For Toro og Fredrick skulle på en DVD-butikk, som lå ved Egertorget, (husker jeg).

    (Det er også mulig at vi spiste på Burger King.

    For det pleide vi noen ganger å gjøre.

    Spesielt Fredrick pleide noen ganger å mase på meg og/eller Toro.

    Om å bli med han, å spise, (etter jobben), på Burger King, da.

    Det var ganske vanlig, at Toro, Fredrick og jeg, jobba sammen, på Rimi Bjørndal.

    For det hadde vi pleid å gjøre, på torsdags-seinvaktene, vel.

    (En vakt som jeg jobba, fra jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    Og fram til høsten 2003, vel.

    Da jeg ble enig med butikksjef Johan, om å bare jobbe lørdagene.

    Siden jeg også hadde fått fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus, våren 2003.

    Og jeg syntes selv, at tre ledervakter i uka, (på to butikker), det gikk ut over studiene da, (for å si det sånn)).

    Og da kom det vel også varer, (mener jeg å huske).

    (Altså på torsdagene).

    Så vareleverings-dagene, de var muligens forrandret, på Rimi Bjørndal, fra da jeg jobba som assistent der.

    (Fra 1996 til 1998).

    For da fikk vi varer på mandag, onsdag og fredag, (mener jeg å huske).

    Mens da jeg jobba som låseansvarlig der, så fikk vi varer, på mandager og torsdager, vel.

    Noe sånt).

    I andre etasje, (var det vel), i den DVD-butikken, ved Egertorget.

    Så visste Toro meg en film, fra Brasil, (eller noe sånt), som han skulle kjøpe seg, (husker jeg).

    En film som jeg tror at må ha vært ‘City of God’, (etter å ha søkt litt på Google nå).

    Jeg var ikke i humør, til å se filmer, på portugisisk, akkurat da, (for å si det sånn).

    Men jeg kikka litt i den DVD-butikken jeg og.

    (Siden Toro og Fredrick hadde dratt meg med dit, da).

    Og jeg fant meg en DVD, som het ‘Jonny Vang’, som jeg ikke hadde hørt om før, vel.

    Men som jeg syntes at virka som grei tidtrøyte, (å se på), da.

    Og den filmen, den var vel ikke så dyr heller, (tror jeg).

    Så jeg kjøpte meg den DVD-en, (mens jeg var der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi tok T-banen ned til sentrum, (fra Mortensrud), denne kvelden, (Toro, Fredrick og meg).

    Så hadde jeg telefonen på lydløs, vel.

    Og plutselig så så jeg det, at Thomas Bruun, (han som noen få måneder tidligere, hadde sluttet, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Han hadde ringt meg 10-12 ganger, på bare noen ganske få minutter.

    (Var det vel).

    Noe sånt.

    Thomas Bruun ville at jeg skulle bli med han, på møte, i The 5 Percent Community, ute på Fornebu, (husker jeg).

    Jeg hadde sagt til Thomas Bruun det tidligere; (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    (På den tida, som Thomas Bruun jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    At jeg ikke var interessert i pyramidespill, (eller The 5 Percent Community), da.

    (Da han spurte meg, om jeg ville blir med, på The 5 Percent Community-møte).

    Men Thomas Bruun hadde blitt gæern, (må man vel nesten si).

    (Denne kvelden).

    Han ignorerte det jeg hadde sagt til han tidligere, (på den tida han jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Og trakasserte meg, (må jeg nok si), ved å ringe meg, 10-15 ganger.

    For å ‘mase’, om at jeg skulle bli med, på pyramidespill-møte, da.

    Jeg visste vel fram mobilen min, til Toro og Fredrick, mens vi satt på T-banen.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg klagde vel til dem, på at Thomas Bruun, maste så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde kjøpt den DVD-en.

    (Og etter at Toro, Fredrick og meg, muligens hadde spist, på Burger King).

    Så ringte David Hjort meg, (husker jeg).

    David Hjort sa det, at han satt på med en kar, fra Grefsen, (eller noe sånt).

    (Det var snakk om en bydel nord for sentrum ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og at han ville møte meg, ved Gunerius.

    Jeg var ved Grensen da, (mener jeg å huske).

    Og jeg sa vel til David Hjort, at jeg kunne møte han der, om ‘femten minutter’.

    (Noe sånt).

    Og da droppa David Hjort det, (husker jeg).

    Og ville ikke møte meg, likevel.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også sånn, at David Hjort hadde ringt, til Rimi Bjørndal, tidligere den dagen.

    (Mens vi la opp frysevarer, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk beskjed om å ringe David Hjort, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg ringte vel hjem til samboer-dama, til David Hjort.

    (Nemlig Melina Jørgensen, fra Ammerud).

    Men hu var ikke hjemme.

    Men mora hennes svarte telefonen der, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Noe jeg syntes at var litt rart, vel.

    Og David Hjort, han klagde vel seinere på at jeg hadde ringt fasttelefonen deres, (eller noe sånt).

    (Mener jeg vagt å huske, ihvertfall).

    For det var visst meninga, at jeg skulle ringe et nytt mobilnummer, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk vel bare hjem, til St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).

    Og jeg kjøpte vel kanskje med meg en kebab, (eller noe sånt), på veien hjem, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    (Om det var burger eller kebab, (eller hva det kan ha vært), som jeg spiste, etter jobben, den dagen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 203: Julebordet 2003

    Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.

    (Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.

    Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.

    Men jeg tok vel ikke det så nøye.

    Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.

    Noe sånt).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.

    (Som hver lørdag, var det vel.

    Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.

    På den her tida.

    Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.

    Som leder, da.

    Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.

    Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.

    For det ble for mye jobbing, merka jeg.

    Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.

    Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.

    Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.

    For å si det sånn).

    Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.

    I tilfelle det gikk ‘rett vest’, når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.

    For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).

    (Hvis ikke det var to drosjer, da).

    Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.

    (Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.

    Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.

    For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.

    Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å ‘bable’ om,  på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).

    At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.

    Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.

    Men dette hørtes veldig ‘harry’ ut, syntes jeg.

    Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.

    Like før butikken stengte, vel.

    Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.

    (Uten å betale, for disse varene).

    Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.

    For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.

    Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.

    Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.

    Det var ikke bare som noe harry.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Men det var også som noe ‘synd og skam’, (i Rimi), da.

    Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.

    Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.

    (Noe som vel ikke var lov, i Rimi.

    Vanligvis, ihvertfall.

    Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av),  før dette julebordet.

    For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de ‘vanlige’ øl-merkene.

    (Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.

    Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.

    Noe sånt).

    Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mener også å huske det, at det var en eller annen.

    Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.

    (Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.

    Hm).

    Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Triaden-senteret.

    Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).

    Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En uke før julebordet, (eller noe sånt).

    Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.

    (Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).

    Og at hu var ganske pen også, vel).

    Og mens vi satt på det her hotell-rommet.

    Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.

    Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.

    (Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.

    Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).

    Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).

    (Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.

    Og jeg var kanskje litt pussa.

    Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).

    Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.

    Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.

    Å plutselig rope navnet mitt.

    Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg bare ropte tilbake: ‘Yes Sir’.

    En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..

    For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.

    Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.

    Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg begynte bare å skrike ‘yes Sir’ tilbake, når jeg ble skreket til, da.

    For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.

    Så jeg ville liksom markere det litt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.

    Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).

    Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.

    Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.

    Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.

    Uten at de kjefta noe på meg, vel.

    Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.

    (Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.

    Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.

    Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).

    Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.

    (Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).

    Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.

    Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.

    (Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).

    Med den nye mobilen min.

    Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.

    Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).

    Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).

    For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.

    Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).

    Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.

    Så da hu Rimi Bjørndal-dama.

    (Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).

    Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).

    Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.

    Og det var fri buffet der.

    Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.

    (Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.

    Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.

    For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).

    Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.

    Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.

    Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.

    Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.

    Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.

    (Mener jeg å huske).

    Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).

    Men han var jo homo.

    Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.

    Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.

    Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.

    (For alt hva jeg vet, ihvertfall).

    Så jeg fant på noe tull, da.

    (For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).

    Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.

    Så jeg sa det, da.

    (Til hu do-dama).

    At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.

    (Mens hu hadde vært borte, da).

    For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.

    Og dette var jo et julebord, liksom.

    Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.

    Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.

    Jeg bare tulla litt, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.

    Så spurte butikksjef Johan meg.

    Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.

    (Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).

    Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.

    (Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.

    Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.

    Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.

    Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.

    Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).

    (Så dette julebordet.

    Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.

    Men det var nok for en ‘hel haug’ med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).

    Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.

    Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han dro meg med, omtrent ‘hele tida’, ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).

    (Etter middagen, da).

    Det diskoteket heter vel ‘Spørr Gunnar’.

    Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.

    Så maste Thomas Brun på meg, ‘hele tida’, om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.

    For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.

    (Noe sånt).

    Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.

    Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags ‘nazi-kongress’, (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.

    For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.

    (Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).

    Og etter at Thomas Brun ble borte litt.

    (Av en eller annen grunn).

    Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.

    Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.

    Så da sa jeg ‘hei’ til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.

    Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).

    Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.

    Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller ‘undersott’), da.

    Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu do-dama, fra middagen.

    (Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.

    Mens hu var på do, (eller noe sånt).

    Og som seinere ble veldig skrålete.

    Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).

    Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).

    Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).

    Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.

    (Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).

    Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.

    For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.

    Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de ‘konene’, som var med, på det her Rimi-julebordet, da.

    Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).

    (For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.

    Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.

    Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.

    Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.

    Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.

    Det var like før jeg dro derfra.

    Og det som hendte.

    Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.

    Og det som hendte der, det var veldig rart.

    Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne ‘husmødre’ eller ‘koner’, i 30 års-alderen, jobbende der.

    Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.

    Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.

    Og jeg jobba jo som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2003.

    (Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.

    Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.

    (For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).

    Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.

    Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.

    Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).

    Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-‘kjærringene’ var engang, (må jeg si).

    Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.

    Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse ‘konene’, og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.

    (Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).

    For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).

    Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).

    Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.

    (På ryggen).

    Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.

    Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.

    For da skjønte jeg det sånn.

    Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.

    Og dette perverse orgie-greiene.

    Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.

    Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.

    Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).

    (For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.

    Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).

    Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.

    (Hva vet jeg).

    Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.

    Og da vi kom fram, til Rasta.

    Så spurte jeg disse damene.

    Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner av meg.

    For Rasta, det er liksom midt ute, i ‘huttaheita’, da.

    Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).

    Og de to vietnamesiske Triaden-damene.

    De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner.

    Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.

    Og sa takk for turen.

    For jeg fikk jo nesten sjokk.

    Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.

    Så etter at jeg så det synet.

    Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.

    (Må jeg innrømme).

    Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.

    Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.

    Først til Rasta.

    Og så videre til Karihaugen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.

    Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.

    (En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.

    Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).

    Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.

    Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.

    (For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.

    For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.

    For å si det sånn.

    Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.

    (Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).

    Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).

    Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men jeg så ikke noen nattbuss, da.

    Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).

    Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.

    Men det var kaldt.

    Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.

    (På den drosjen).

    Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.

    (Var det vel muligens).

    Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.

    Fra ved Torgbua der.

    I retning av Oslo, da.

    Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.

    (For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.

    At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.

    Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.

    Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.

    Noe sånt).

    Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.

    (For å være ærlig).

    For dette er jo snart ti år siden.

    Og jeg var jo rimelig full også, da.

    Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.

    Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.

    Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne ‘Rimi Bjørndal pervo-orgien’, som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 200: Mer fra slutten av 2003

    Rundt månedskiftet november/desember, i 2003, (må det vel ha vært).

    Så var jeg halvferdig med studiene mine, (jeg gikk på et bachelor-studie, i IT), ved ingeniørhøyskolen.

    (Selv om min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt ‘Dagga’), og meg, ikke hadde fått til noe særlig, i tredje semester.

    For jeg fokuserte mest på å lære meg Linux, på en Toshiba laptop, som jeg kjøpte, på Elkjøp, (på Carl Berner).

    Men den laptop-en, den slutta plutselig å fungere.

    (Midt i tredje semester).

    Og Elkjøp, (på Carl Berner), de brukte en måned eller to, på å fikse den laptop-en, da.

    Og jeg ville ikke bruke min stasjonære PC, til å lære Linux på.

    For min stasjonære PC, den brukte jeg til chatting og som multimedia-anlegg, osv.

    (Så den PC-en, den ønsket jeg at skulle være stabil, da).

    Og Dagga, som var tidligere popstjerne.

    Han var litt umotivert, i tredje semester.

    Siden hu pene Vestlandsdama, hadde flytta tilbake, til Vestlandet.

    Så det gikk litt trått, på skolen, i tredje semester, da.

    Men jeg lærte meg mye likevel.

    Siden jeg hadde en slags datalab, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Og der hadde jeg satt opp et trådløst nettverk.

    Og jeg dreiv også, (sammen med Dagga), og lærte meg Linux, på laptop-en min, da.

    Og jeg hadde faktisk klart, (mer eller mindre tilfeldig), å installere en ‘dual bot’, på laptop-en min, (på den her tida), husker jeg.

    Sånn at man kunne velge, når man startet laptop-en.

    Om man ville bruke Linux eller Windows, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke skulle ha noen eksamener, dette semesteret.

    (Siden jeg hadde jobba mye, sommeren før dette semesteret, (og var litt utslitt).

    Og siden det ble problemer med Linux-faget, grunnet problemene med den laptop-en.

    For da fikk vi vel ikke gjort en obligatorisk oppgave,  (mener jeg å huske).

    Og jeg jobbet også mye, som låseansvarlig, på både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, dette semesteret).

    Så hadde jeg en del fridager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

    Siden julestria først tok av for alvor, i de to Rimi-butikkene, som jeg jobbet, litt uti desember.

    Så jeg hadde ikke så mange jobbdager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

    Og jeg hadde heller ikke så utrolig dårlig økonomi.

    For jeg hadde fått et forbrukslån, hos DNB på Aker Brygge.

    Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

    For jeg ville gjøre overgangen tilbake til studielivet litt myk, da.

    Siden jeg var vant til å jobbe som butikksjef.

    Og jeg derfor hadde hatt en grei inntekt, (selv om det var en slitsom jobb).

    Og jeg ble litt deprimert, over det, at jeg hadde slutta som butikksjef.

    For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det, (at jeg slutta som butikksjef), til slekt og kjente, da.

    (Som kanskje da ville prate negativt om meg, og si det, at det var meg det var noe galt med.

    Når jeg selv nok mente det, at det var Rimi, som det var noe galt med, da).

    Så derfor ville jeg ha litt ekstra penger, som student.

    Sånn at jeg kunne spise god mat, som ferdigpizza og iskrem, og sånn, omtrent hver dag, da.

    For å unngå at jeg ble for deprimert, etter at jeg slutta, som butikksjef, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde noen rolige dager, rundt månedsskiftet november/desember, i 2003, da.

    Og jeg tenkte litt fremover, mot studietidens slutt, osv.

    For fremtidsutsiktene, for oss bachelor IT-studentene, ved HiO IU.

    De var bra.

    For samfunnet trengte IT-folk, rundt 2005, da vi var ment å være ferdige, med utdannelsen vår, (kunne man lese om, i avisene), da.

    Så jeg lå nok an til å få en jobb, med 500-600.000 i årslønn, (eller noe sånt), når jeg var ferdig med studiene mine, halvannet år, inn i fremtiden, da.

    (For jeg hadde jo også jobbet som leder, i Rimi, i mange år.

    Og også studert, i to år, ved NHI, (på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet).

    Så jeg hadde mye annen relevant erfaring, enn kun HiO IU, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så på som et av problemene, iforhold til om jeg kom til å oppnå suksess, i arbeidslivet.

    Etter endt studier, ved HiO IU.

    Det var det, at jeg hadde begynt å fått noen stygge rynker, i trynet, i årene før jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen.

    Jeg hadde blant annet fått en dyp rynke, på haka, mens jeg lå i senga mi, (i Rimi-leiligheten min), og så på en eller annen film, (husker jeg).

    Og jeg hadde også fått en del rynker, rundt og mellom øynene.

    På den tida jeg var på sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne kanskje prøve, å få gjort noe med disse rynkene, før jeg måtte på jobbiintervjuer osv., sommeren 2005.

    (Etter endt studier, ved ingeniørhøyskolen).

    Og noen uker før det her.

    Så hadde jeg vært innom et parfymeri, på Frogner.

    (Mens jeg gikk den ganske korte veien hjem, fra ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, i Vika.

    Og til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Og hu litt eldre dama, som jeg prata med, på det parfymeriet, på Frogner.

    Hu sa det, at jeg måtte gå til et hudpleie-senter, for å finne noe som virka, mot de rynkene, som jeg hadde fått meg, da.

    Så da jeg plutselig skjønte det, at jeg hadde en del fridager, like før jul, i 2003.

    Så ringte jeg til et hudpleiesenter, da.

    Og bestilte en time, hos dem.

    Men da syntes jeg at det var sånn, at jeg overhørte det, at ei av de som jobba der, sa i bakgrunnen.

    (Mens jeg ringte).

    At: ‘Han kjenner jeg’, (eller noe sånt).

    Så da ble det litt flaut, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg trodde kanskje at det kunne være hu fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg hadde møtt, på den biffmiddagen, som Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal hadde hatt, i en biff-restaurant, i det samme nabolaget, som Rimi Karlsrud holdt til i.

    (Som butikksjef Kristian Kvehaugen fra Rimi Bjørndal og min assistent-kollega Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), også hadde vært med på).

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra fra våren 1996 til høsten 1998).

    Dette var vel noen måneder før jeg hadde den Rimi Bjørndal-personalfesten, våren 1997, (var det vel).

    Og hu dama, hu traff jeg jo igjen, på utestedet Strauss, i Oslo sentrum, den samme kvelden.

    Og hu hadde nesten blitt med meg hjem, (mener jeg å huske).

    Og hu jobba i en hudpleie-salong, i Bjerregaards gate, (som var rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, på St. Hanshaugen), da.

    Jeg forstilte meg det, at den hudpleie-salongen, som hu Rimi Karlsrud-dama jobba i.

    Kanskje hadde gått konkurs.

    Og at hu istedet hadde begynt å jobbe, i en konkurrerende bedrift, da.

    (Nemlig den jeg ringte til, da).

    Noe sånt.

    Så jeg ringte tilbake til dette firmaet, noen dager seinere, (var det vel).

    Og avlyste den timen, da.

    Og gikk istedet til et hudpleie-senter, (som muligens var i den samme kjeden, som de jeg hadde ringt til), på St. Hanshaugen.

    (Ikke så langt unna Narvesen-kiosken der).

    Og bestilte time, av ei pen blondinne, i 20-årene kanskje, der.

    Men hu misforstod hva jeg ønsket.

    (Nemlig å få råd om hvordan jeg skulle bli kvitt noen spesielle rynker rundt øynene og på haka, da).

    Så hu blondinna satt meg opp på noe som het ‘ansiktsbehandling’, (mener jeg å huske).

    Og da jeg dro tilbake dit, for å ha den timen, noen dager seinere.

    Så var det ei dame, med mørkt, krøllete hår.

    I 50-60 åra, vel.

    Som skulle liksom ‘behandle’ trynet mitt, da.

    (Ei som jeg seinere har tenkt, at ligna på ei kurslederske, fra da jeg dro på språkreise, til Brighton, med STS, sommeren 1985.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg ble vel bedt om ligge ned, på en seng, i et rom, på den hudpleie-salongen, da.

    Og hu dama med det krøllete, mørke håret.

    Hu smurte flere kremer, i trynet mitt, da.

    Og hu gikk også og henta en ekstra krem, for menn, var det vel hu sa.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom hjem igjen.

    Så så jeg så bleik ut i trynet, (syntes jeg).

    Så jeg dro og tok en soltime, i et solstudio, rett over gata cirka, for Rimi-bygget, hvor jeg bodde.

    (I Waldemar Thranes gate).

    Men jeg syntes at trynet mitt så så rart ut, etter denne såkalte ansiktsbehandlingen og soltimen, da.

    Det var liksom som at huden i trynet mitt, hadde blitt veldig tynn og stram, (eller noe sånt)

    (Og de nevnte rynkene hadde ikke gått bort, da).

    Så jeg lurer på om det var noe tull, med de kremene, som hu dama, på det hudpleiesenteret, hadde smurt i trynet mitt, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 198: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).


    Så sa min lederkollega Toro, (også kjent som Thor Arild Ødegaard), det til meg, en gang, (husker jeg).

    At lillebroren hans, også drev og lasta ned filmer og musikk, fra nettet.

    (Sånn som jeg pleide å gjøre.

    For mange av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg liksom pleide å bruke det som en slags ‘ice-breaker’, ovenfor nye ‘undersotter’, når jeg jobbet som leder, i Rimi.

    At jeg pleide å spørre dem om det var noen filmer eller noe musikk de så etter.


    Som jeg skulle prøve å finne for dem, på nettet, (mens jeg dreiv og leita etter musikk og filmer til meg selv), da.
    For å liksom prøve å ‘bryte isen’, og få en god tone, ovenfor de ansatte, i butikken, da.

    Siden jeg jo var vant til å jobbe, som leder, i Rimi, på en tid, (på slutten av 90-tallet).

    Som det jo var oppgangstider.

    Og da var det vanskelig å få tak i nok folk, til å jobbe, i butikken, husker jeg.

    Så jeg ble litt vant til, å nesten måtte godsnakke, med medarbeiderne, i de Rimi-butikkene, som jeg jobba i, da.

    Så det ble en del av jobben, (må jeg si), for meg, å liksom prøve å være jovial, (og liksom ikke skremme), de ansatte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

     Men men.
    Så Toro introduserte plutselig lillebroren sin for meg, da.

    Like etter at jeg hadde begynt å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen, (og samtidig begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal).
    Må det vel ha vært.
    Men han lillebroren til Toro.

    Han så jo ut som en liten pjokk, (må jeg vel si, at jeg syntes).


    Så det syntes jeg at ble litt flaut, (husker jeg), å stå i butikken der, og prate med han unge gutten, da.

    Så jeg sa ikke noe til han lillebroren til Toro, da.

    (Må jeg innrømme).
    For det var ikke sånn at jeg egentlig syntes at det var _så_ artig liksom, å laste ned filmer og musikk, fra nettet.

    Men jeg gjorde nok dette mest, for å liksom prøve å bli litt kjent, med de ansatte, i de butikkene jeg jobba i,  (som Rimi-leder), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (Noe jeg jobba som, fra høsten 1994 til våren 1996.

    Var det vel).

    Så sa en gang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, at butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, burde dra og kikke, på en annen Rimi-butikk, som het Rimi Siggerud.

    Siden denne butikken nettopp hadde blitt gjort om, til mellomsortiment, (eller noe sånt).

    Og i den butikken, så var min tidligere overordnede, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, butikksjef.

    Og jeg var passasjer, mens Elisabeth Falkenberg kjørte ut i ‘skogen’ der, da.

    (Som Leif Jørgensen kalte det.

    Han sa en gang, (etter at jeg flytta til Rimi-boligene på St. Hanshaugen, hvor han var en av naboene), at han jobba ute i skogen, på Rimi Siggerud.

    Og at jeg, (som på den her tida jobba på Rimi Bjørndal), jobba i ‘gettoen’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Rimi sin nye stor-butikk, Rimi Mortensrud, skulle åpne.

    På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Så skulle kassamedarbeider Jørn, (fra Helgeroa), sitte på med meg, hjem til sin student-leilighet, på Skullerud, (etter jobben), husker jeg.

    Jeg spurte Jørn, om det var greit, at vi kjørte en tur innom Rimi Mortensrud.

    For å se hvordan den butikken hadde blitt.

    Og det sa Jørn at var greit, da.

    Så jeg kjørte i cirka fem minutter, på Europaveien da, (eller hva den veien mellom Ryen og Mortensrud heter igjen).

    Men det ble bomtur.

    For det visste seg det, at Rimi Mortensrud.

    Den butikken, den var ikke oppe så lenge, som jeg hadde forestilt meg, da.

    Så Rimi Mortensrud var stengt, da Jørn fra Helgeroa og meg, dukka opp der.

    Så vi fikk ikke gått inn der, for å se, hvordan den butikken hadde blitt seende ut, da.

    Så jeg kjørte bare tilbake igjen, mot Lambertseter og Skullerud.

    Og da jeg tok av Europaveien, (blir det vel), for å kjøre opp mot Rimi Nylænde, (i Lambertseterveien).

    (Like ved Statoil-stasjonen på Abildsø der).

    Så var det plutselig speilblankt, (husker jeg).

    Og Sierra-en min mista veigrepet, husker jeg.

    Så jeg måtte pumpebremse.

    Og kjempe for å få tilbake veigrepet, da.

    Jeg fikk vel ikke tilbake veigrepet helt, (mener jeg å huske).

    Men jeg klarte å pumpebremse, sånn at bilen stoppa, før den kjørte av veien.

    (Noe sånt).

    Og jeg stoppet noen meter foran en annen bilist, (ei dame vel), som hadde sklidd av veien og ut i grøfta, (husker jeg).

    (Så hu ble kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden jeg hadde klart å holde bilen på veien.

    Noe hu selv ikke hadde klart.

    På det glatte føret).

    Så måtte jeg jo kjøre videre igjen.

    (I tilfelle det kom noen biler bak meg).

    Selv om det var glatt.

    Så jeg kjørte forsiktig videre, da.

    Og jeg kjørte først Jørn hjem til Skullerud, (som var en liten omvei).

    Og så kjørte jeg hjem til St. Hanshaugen, vel.

    (Hvis jeg ikke kjørte nedom sentrum, for å kjøpe meg en hamburger, på Burger King, i Karl  Johan, eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

    Så var det sånn, at Nordstrand-Hilde en gang sa til meg det.

    At Benny, (som egentlig het Benedikte), sin lillesøster, nemlig Henriette, hadde blitt prata stygt til, fra Hansa/Borg-selgeren.

    Han Hansa/Borg-selgeren.

    Han hadde nemlig sagt til Henriette det.

    At: ‘Kan ikke du vaske meg også?’.

    Mens Henriette dreiv og vaska dørene til melkekjøla, (eller noe sånt).

    (Ifølge låseansvarlig Nordstrand-Hilde, da).

    Og dette måtte jeg da ta opp, med han Hansa-selgeren, da.

    Og dette så jeg på som en ubehagelig oppgave, husker jeg.

    Så jeg drøyde dette, i en del uker, (hvis ikke det var måneder), husker jeg.

    Siden at jeg syntes at det var et rimelig flaut tema, å ta opp, da.

    (Og siden det ikke var så ofte, at han Hansa-selgeren, var innom butikken, da.

    Så det var lett å glemme, å ta opp dette, også).

    Men til slutt, så mannet jeg meg opp, og gikk bort til han øl-konsulenten, (som som ølstablere flest, var veldig kraftig og tett bygget), da.

    (Dette var en kar, i 30-40-årene, vel.

    Som hadde kort og krøllete mørkt hår, (mener jeg å huske).

    Og han karen, han hadde tidligere vært Borg-konsulent, tror jeg.

    (Og han var fra Østfold vel, muligens).

    Men så kjøpte vel Hansa opp Borg, tror jeg.

    Og så ble han karen Hansa-konsulent istedet, da.

    Noe sånt).

    Og han Hansa-konsulenten.

    Han svarte bare det.

    At han skulle begynne i et nytt distrikt, (eller om det var i en ny region), uka etter.

    Så vi kom ikke til å få se noe mer, til han, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg var så nervøs, da jeg tok opp det her.

    Så jeg sa ikke noe mer, da.

    Men jeg forklarte om hva som hadde blitt sagt, i den her samtalen, (mellom Hansa-konsulenten og meg).

    Til mine lederkolleger, (på Rimi Nylænde), da.

    Og det var assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    For disse to unge blondinnene, (som begge vel var i begynnelsen av 20-årene, på den her tida), de var de ‘lavere’ lederne, som jeg hadde arvet, fra butikksjef Audi-Monika, da.

    Da jeg ble butikksjef, for min første butikk, nemlig Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), høsten 1998).

    Og jeg så aldri noe mer til han Hansa-konsulenten, da.

    For da tror jeg nok at jeg hadde tatt opp det her med distriktsjefen, (eller noe sånt), også.

    For som fersk butikksjef, så var ikke det her en enkelt ting, å ta opp, husker jeg.

    Så jeg var vel ikke så sikker, når det gjaldt hvordan jeg skulle hanskes, med den her seksuelle trakasseringen, (må man vel kalle det), av hun lagerhjelpen Henriette, da.

    Men jeg fikk ihvertfall til slutt mannet meg opp nok, til at jeg turte å ta opp denne følsomme saken.

    Og klage, direkte til han Hansa-konsulenten, da.

    Siden han hadde griseprata, til hu unge Henriette, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,