http://www.dagbladet.no/2013/06/02/nyheter/danmark/drapsforsok/lokken/27486122/
Stikkord: Rimi Bjørndal
-
Min Bok 5 – Kapittel 193: Mer om Gry fra Rimi Bjørndal
På den tida som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så sa butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, en gang til meg det, at ei ny blondinne, som han hadde ansatt, ved navn Gry.
(Som hadde en frisyre som ble kalt Grorud-palme, vel).
Om henne, så sa butikksjef Kvehaugen det, at: ‘Ho har jeg ansatt for deg’.
(Noe sånt).
Hva nå butikksjef Kristian Kvehaugen mente med det her.
Jeg regna med at det bare var en spøk.
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han var en sur døl, (må man vel si), fra Gudbrandsdalen, (eller om det var Hallingdalen), da.
Så det var ikke sånn, at det var så lett å spørre han, om hva han mente, liksom.
Eller, dette var vel bare noe, som han butikksjef Kristian Kvehaugen sa, sånn i forbifarten, liksom.
Så hva den her pratinga hans egentlig skulle bety, det fant jeg vel aldri ut av, (hvis jeg skal være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Gry.
(Som var fra Mortensrud-distriktet, vel.
Et område som liksom var naboområdet, til Bjørndal, da).
Hu lukta en gang oppkast, husker jeg.
Og hu tygde ofte tyggegummi, (husker jeg).
Og hu gikk mye på do, og spøy, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).
En gang, så hadde hu Gry spurt om å få låne nøklene mine, (noe som de som jobba tidligvakt, ofte pleide å spørre om, når de skulle hjem, av en eller annen grunn, som jeg ikke husker lenger nå).
Og da, så hadde min assistent-kollega Irene Ottesen, funnet nøklene mine i vasken, på dame-doen.
(Etter at hu Gry hadde dratt hjem, da.
Uten å gi tilbake nøklene mine til meg).
Så hu Gry, hu hadde nok da glemt igjen nøkla mine i vasken, mens hu spøy i do.
(Kunne det virke som, ihvertfall).
Så hu Gry, hu hadde nok anoreksia, vil jeg tippe på.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Gry, hu hadde litt sånn bimbo-image, da.
Må man vel si.
Hu var alltid solarium-brun, vel.
Og hu var et stykke opp i 20-årene, vel.
Og hu var høy og slank da, (må man vel si).
Og hu prøvde liksom å være sexy da, (tror jeg).
Men det at hu hadde anoreksia, det var et stort turn-off, for meg, ihvertall.
Så jeg likte mange andre damer, som jobba der, bedre enn hu Gry, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu Gry, hu jobba så godt som bare tidligvakter, da.
Ofte sammen med Toro, (også kjent som DJ Toro).
Så jeg jobba ikke så ofte sammen med hu Gry, (må jeg innrømme).
Selv om jeg pleide å slå inn oppgjøret hennes, på data-en, da.
Siden jeg jo pleide å være leder, for seinvaktene.
Så da Gry og Toro, skulle hjem, sånn i 16-17-tida.
Så måtte jeg først sjekke det, på PC-en, at kassene deres stemte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry, ha sa det meg det en gang, (husker jeg).
(Rett etter at jeg hadde kommet tilbake, fra sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998, vel).
At jeg sikkert hadde prøvd en sånn hangglider, som hang bak en båt, nede i Syden.
Men det hadde jeg ikke, skal jeg være ærlig.
Noe sånt hadde jeg ikke sett hverken i Ayia Napa, (hvor jeg var, sommeren 1998), eller på Thassos, (i Hellas), hvor jeg var, sommeren før det igjen.
Så da visste jeg ikke hva jeg skulle si, (husker jeg).
Men jeg forestilte meg at hu Gry, (som jeg kanskje kan kalle ‘Bimbo-Gry’, siden jeg jo kjenner flere ved det navnet), hadde vært på mange ferier, i Syden, og liksom prøvd det meste, der nede, da.
Jeg selv hadde jo for det meste, dratt på språkreiser og ferier, til Sør-England, om sommerne, som tenåring.
Så jeg skjønte at jeg ikke var like ekspert liksom, på Syden, som Bimbo-Gry var, da.
Men jeg tenkte vel det, at når jeg hadde en jobb, som butikkleder.
Så kunne jeg vel gjøre noe så typisk norsk, som å dra til Syden, om sommeren.
Og virkelig få litt sol på kroppen, og for å liksom komme meg bort litt, da.
Istedet for å ligge i halvskygge liksom, i Frognerparken, da.
For det ble litt flaut noen ganger, husker jeg.
Arne Thomassen så stygt på meg, på T-banen en gang, husker jeg, da jeg skulle ned i Frognerparken, i en sommerferie, mens jeg bodde, på Ungbo.
For da tok jeg T-banen fra Ellingsrudåsen, og Arne Thomassen gikk på T-banen, på Furuset, da.
Og da likte ikke Arne Thomassen det, at jeg satt i shorts, på T-banen, virka det som for meg.
Det var visst ikke ‘kosher’, virka det litt som, for meg.
Så for å få sol på kroppen, uten å få stygge blikk på meg, så måtte jeg dra til Syden, virka det som.
Det ble litt kjedelig, å bare dra bort til Frognerparken, husker jeg at jeg syntes.
Magne Winnem dreiv jo å trilla rundt på dattera si, ved Frognerparken, husker jeg.
Og jeg fikk jo feriepenger.
Så det var ikke som den sommeren jeg sparte til å ta lappen.
(Nemlig sommeren 1995).
Og det skar seg litt, mellom den faste vertsfamilien min, i Brighton, (Hudson-familien), og meg, sommeren 1990.
Så det var ikke aktuelt, å dra dit heller, liksom.
Og hvis jeg dro til et annet sted, i England, så ville kanskje de blitt fornærmet.
Det er mulig.
Og jeg hadde jo vært i Danmark, sommeren 1996.
Men der var det nesten bare tenåringer, husker jeg.
Så for å møte noen single, på min egen alder, så måtte jeg nok dra til Syden da, i sommerferien.
Tenkte jeg vel.
Det var vel det voksne folk gjorde, i sommerferien, tenkte vel jeg.
Å dra til Syden, altså.
Det var det mora mi og Arne Thomassen pleide å gjøre, på 70-tallet ihvertfall, husker jeg.
(Når de hadde råd, da).
Da dro de til Mallorca og lot Pia og meg, være hos våre besteforeldre, da.
Men å dra til det samme stedet som mora mi.
Det hadde vel blitt litt rart.
Og jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på sommerferie, heller.
Så jeg fulgte Magne Winnem sitt råd.
Og kjøpte restreiser, til Syden, sommeren 1997 og 1998, da.
Men dette var de eneste sommerne, som jeg dro til Syden.
Mens jeg bodde i Oslo.
De andre årene, så dro jeg enten til England eller til Sverige eller Danmark.
Eller jeg ble hjemme i Oslo, da.
Så det var ikke sånn, at jeg var som Kongen av Ayia Napa, liksom.
Neida, i Ayia Napa, så dro jeg bare en sommer.
Og det var tilfeldig at jeg havna der.
For jeg bestilte jo bare en restplass.
Og da kan man havne hvor som helst i Syden, liksom.
Og dette var jo sommeren jeg fylte 28.
Og i Ayia Napa, så mener jeg at jeg overhørte det, at ei svensk blondinne, sa til noen andre svensker, at hu ikke likte det, at folk som var nesten i 30-åra, dro til Ayia Napa, da.
For det var visst bare for tenåringer, (eller noe sånt), da.
Men det er vel litt rart, må man vel si.
Enten så er man voksen og kan dra hvor man vil på ferie.
Ellers så er man ikke voksen, og burde kanskje feriere sammen med far og mor, da.
Noe sånt.
Mens samfunnsfag er kanskje forvirrende for noen.
Det er mulig.
Men det kan altså være vanskelig å få det riktig, som singel mann, når det gjelder å dra på ferie, da.
For sure f*tter, er det visst overalt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bimbo-Gry, hu hadde litt rykte på seg, for å være dum, (tror jeg), på Rimi Bjørndal.
Noen hadde vel sagt til meg det, at hu ikke klarte å lære ting, (eller noe).
Uansett hva det kom av.
Så husker jeg det, at det ble til, at jeg lærte henne tippinga, (husker jeg).
(Etter at jeg selv hadde måttet lære tippinga, da jeg var selv var ny der, noen måneder før, da).
Og da, så merka jeg det, at hu Bimbo-Gry, liksom ‘klikka’ og ble nervøs, noen ganger, i tippekassa, da.
Og da, så ble det bare sånn, at jeg prøvde å roe ned hu Bimbo-Gry, ved å stelle meg helt inntil henne.
Sånn at skulderne våre berørte hverandre, da.
For å prøve å roe henne ned, liksom.
For jeg mener at noen damer, som jobba, på Rimi Bjørndal, sa det, at hu Gry var så dum, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde liksom å hjelpe henne, da.
For jeg hadde jo selv vært mobbeoffer, da jeg gikk på ungdomsskolen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så jeg prøvde liksom å roe ned hu Gry litt, for å hjelpe henne, da.
Og da, (når jeg stilte meg helt inntill Gry, for å liksom støtte henne da, når det dukka opp en vanskelig tippe-kunde, og hu liksom begynte å ‘klikke’).
Så klarte Bimbo-Gry seg mye bedre, husker jeg.
Og hu fikk tippelappen riktig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg jobba seinvakt.
(Antagelig en lørdag).
Så møtte jeg Toro, (aka. DJ Toro), og Bimbo-Gry ved Stortorvet der, (husker jeg).
Like ved Burger King, i Grensen der.
Som jeg gikk forbi, på vei hjem, da.
For jeg gikk vel forbi Hotell Royal Christiana der.
Og så forbi Glassmagasinet liksom.
(Og jeg pleide noen ganger å kjøpe med meg en kebab, på Stortorget, på vei hjem, husker jeg.
Hvis jeg ikke kjøpte en burger, på McDonalds eller Burger King, da.
Det varierte vel litt.
Og jeg pleide også å kjøpe ferdig-pizza osv., i diverse matbutikker, da).
Og det var noe litt rart, over dette at jeg møtte Toro og Bimbo-Gry, på vei hjem fra jobben, husker jeg.
Begge to, var jo så godt som tredve år, (må man vel si).
Ihvertfall Toro.
Men de kledde seg som tenåringer, da.
I kule olabukser, osv.
Jeg hadde også på meg olabukse sikkert.
Men forskjellen på meg og Toro, når det gjaldt klesstil.
Var vel at Toro var den typen, som gikk med olajakke, liksom.
Men olajakke, det ble for harry, for meg, må jeg si.
Jeg var jo liksom en japp og blåruss og en slags business-man, da.
(Som hang fast i en slags hengemyr, på Rimi.
Og ikke kom meg noen vei, siden jeg ikke hadde noen formue, som jeg kunne bruke, til å ha som trygghet, mens jeg jobbet med mine egne prosjekter, liksom.
Så formue, det var et savn for meg, den tida, som jeg bodde, i Oslo.
Hvis jeg hadde hatt formue, så hadde jeg nok ikke jobba i Rimi, (for å si det sånn).
Men da hadde jeg nok heller prøvd å jobbe med programerings-prosjekter.
Som å videreutvikle kryssord-programmet mitt, eller noe lignende.
Noe sånt).
Så det var som at to sexy-e og motebevisste ‘tenåringer’, i begynnelsen av 30-åra, venta på meg, (i Grensen), da.
En gang, som jeg gikk hjem fra Bjørndal-bussen, (hvis det ikke var T-banen), husker jeg.
(For den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så gikk det en buss, fra Bjørndal og til sentrum, da.
71-bussen, var det vel.
Men etter at jeg hadde jobba, på Rimi Bjørndal, i en del måneder.
Så åpnet Mortensrud T-banestasjon, (husker jeg).
Og etter at den T-banestasjonen åpnet.
Så sluttet vel 71-bussen å gå fra Bjørndal, (mener jeg å huske).
Og det gikk istedet en slags ring-buss, mellom Mortensrud og Bjørndal, da).
Så om Toro og Bimbo-Gry dreiv og spionerte på meg.
Siden de liksom stod akkurat der jeg pleide å gå forbi, (i Grensen), på veien hjem, fra jobben.
Hvem vet.
Men det var vel ingen utesteder, som de to pleide å gå på, akkurat i Grensen, liksom.
Så hvorfor de stod og hang der, akkurat da jeg var på vei hjem fra jobben.
Det veit jeg ikke.
Og disse to folka.
De bodde jo i bydel Søndre Nordstrand.
Som var en mil eller to, fra sentrum, vel.
Så de bodde jo ikke i Oslo sentrum, liksom.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde regna med det.
At Toro og Bimbo-Gry, ville stå nesten i veien for meg.
På fortauet, på vei hjem fra jobben, en kveld.
(I 1997 eller 1998, må det vel ha vært).
Så dette var som noe litt overraskende for meg, (husker jeg).
Så dette husker jeg enda, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en gang, i 1998.
Etter at hu Hava Özgyr, hadde fått sparken, for å stjele røyk.
Da syntes jeg litt synd, på søstera hennes Sema.
(Akkurat som jeg hadde syntes synd, på Bimbo-Gry, (siden hu ble mobba, fordi hu liksom gikk for å være litt dum, da), noen måneder før det her, da).
Så da tulla jeg litt, med hu Sema Özgyr da, (husker jeg).
Mens jeg hjalp henne, med å sette opp røyk, i kassa hennes.
(Noe jeg vanligvis ikke gjorde.
Men jeg gjorde dette, fordi jeg syntes synd på hu Sema da, siden at storesøstera hennes, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.
Så hjalp jeg hu Sema, (som satt i kasse 4 da), med å sette opp røyk.
Like etter at jeg kom tilbake, fra den sommerferien, i Ayia Napa).
Og for å tulle litt med hu Sema, så klappa jeg henne litt oppå det mørke håret hennes, (som hu hadde hårspray i vel), husker jeg.
Og da husker jeg det.
At hu Sema, hu lo, da.
Men jeg husker også det, at hu Bimbo-Gry, hu begynte å ‘bable’, med Toro, (eller hvem det kan ha vært igjen), om det her, da.
I kasse 2, (eller noe sånt).
Men dette ble jo bare som da jeg stod inntill hu Bimbo-Gry, i tippekassa, syntes jeg.
At jeg liksom prøvde å støtte og hjelpe, de kassadamene, som hadde en vanskelig tid, på jobben, da.
For jeg syntes synd på både Bimbo-Gry og Sema da, (husker jeg).
Bimbo-Gry siden hu hadde rykte på seg, for å være litt dum, vel.
Og Sema Özgyr, siden at storesøstera hennes Hava, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.
(I løpet av den sommerferien, som jeg var i Ayia Napa, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 189: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så var Glenn Hesler en gang innom der, for å låne meg noen penger, (husker jeg).
For Glenn Hesler og jeg, vi pleide jo å låne hverandre penger, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Hvis den andre var blakk, helt på slutten, av en lønningsperiode, (for eksempel), da.
(Noe som skjedde kanskje 3-4 ganger tilsammen, (iløpet av disse årene).
At jeg lånte penger, av Glenn Hesler.
Og Glenn Hesler, han lånte vel penger av meg, omtrent like mange ganger, i løpet av den her tida, (fra 1996 til 2004).
Noe sånt).Og da, så hadde vel jeg antagelig chatta, med Glenn Hesler, på irc, da.Og så dukka han opp, på jobben min, en ettermiddag eller kveld, (må det vel ha vært), med et par hundre kroner, (eller noe sånt), som jeg lånte, fram til jeg selv fikk lønning, et par dager seinere, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Og da, etter at Glenn Hesler, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal der.Så sa hu Hava Özgyr, (som jobba der), noe til meg da, husker jeg.
Og det var vel noe sånt som at: ‘Har du en sånn?’.
(Noe sånt).Og så smilte vel hu Hava litt, (etter at hu sa det), tror jeg.
(Noe sånt).Men dette ga ikke noe mening, for meg.
Men hvis noen sier: ‘Er han litt sånn?’.Så betyr jo det at den personen er homo, (eller noe sånt)..
Så jeg visste ikke om hu Hava prøvde å være frekk, da.
For hu Hava, hu snakka jo ikke så bra norsk.
For hu var jo kurdisk, (mener jeg å huske).
Og hu blanda jo for eksempel ‘Nord-Norge’ og ‘ny-Norge’ da, (husker jeg).(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).Og det er jo ikke noe som heter Ny-Norge, mener jeg.Men hu Hava trodde kanskje det, da.
Siden hu vel ikke hadde bodd i Norge, så lenge, da.
(Noe sånt).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.Men men.
Jeg tenkte ikke så langt, på slutten av 90-tallet, på Rimi Bjørndal.
Men når jeg tenker på dette igjen nå, (i år 2013), så lurer jeg på det, om hu Hava Özgyr kanskje mente å si noe sånt som, at: ‘Har du en sønn?’.
For Glenn Hesler, han er jo ganske lav og ser ganske ung ut, da.
Så det kan vel kanskje ha vært det, som hu Hava Özgyr mente, da.
(Det er mulig).
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka på skattelistene nå, og Glenn Hesler, han er født i 1971.
(http://skattelister.no/skatt/profil/glenn-hesler-46086492/).
Så det er ikke sånn, at Glenn Hesler var en sønn, som jeg fikk, da jeg var 15-16 år gammel.
Og at han som 11-12 åring, (eller noe sånt), dukka opp, på Rimi Bjørndal.
(Som kanskje hu Hava Özgyr trodde, da).
Neida, Glenn Hesler, han kunne kanskje passere for å være en tolvåring.
Men han var mye eldre, i 1997, da.
(Som vel må ha vært året, som denne episoden hendte, hvis jeg skulle tippe.
Noe sånt.
Siden hu Hava vel begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal i 1997.
Hvis jeg husker det riktig).
Siden Glenn Hesler er født i 1971, (som det står, i linken ovenfor).
Så fylte jo han 26 år, i 1997, da.
Så Glenn Hesler, han var 25-26 år, da han dukket opp, på Rimi Bjørndal, i 1997.
Og ikke tolv år da, som kanskje hu Hava trodde.
(Bare for å prøve å klare opp i det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn en gang.
(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Et par år før det her, vel.
Da Glenn Hesler og jeg, var på, (de kommunale), tennisbanene på Lambertseter.
At noen godt voksne karer.
Som også spilte tennis der.
De kalte Glenn Hesler og meg, for ‘gutter’, da.
(Og sa noe sånt som at:
‘Hei gutter, kan ikke dere kaste den tennisballen der til oss’.
Noe sånt).
Og da, så sa Glenn Hesler det, (husker jeg), at: ‘Ikke ‘gutt’ meg, da’.
Og det å bruke ‘gutt’ som et verb, det har jeg vel forresten aldri hørt, hverken før eller siden.
Så Glenn Hesler, han har kanskje ikke en typisk norsk kultur da, siden han liksom bruker ordet ‘gutt’, som et verb, (må man vel si).
(Det er mulig).
Og Glenn Hesler han sa dette, så lavt, at disse voksne kara, vel vanskelig kan ha hørt det.
Så det er mulig at Glenn Hesler sa dette til meg.
Og at liksom jeg fikk skylda for dette, da.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som jeg skrev om i det forrige kapittelet, (var det vel).
Så lurte jeg jo på det, om Glenn Hesler egentlig var en slags kriminell.
Siden han plutselig fikk seg en så deilig blond dame, osv.
Men han så altså ut som en tolvåring, da.
(Kunne det ihvertfall virke som, at hu Hava Özgyr mente, da.
Som jeg skrev om ovenfor).
Så Glenn Hesler, han er vel på en måte en slags gåte, da.
Er han som en tolvåring?
Eller er han som en hardbarket kriminell?
Eller som noe midt i mellom.
Hvem vet.
Men jeg kan vel ihvertfall slå fast det.
At Glenn Hesler nok kan være litt lett å ta feil av, (kan det virke som, ihvertfall).
Og at han muligens kan være, som en ulv, i fåreklær.
Glenn Hesler var kanskje litt som en hardbarka kriminell, (i 20-30 årene), som var fanga inne i kroppen til en tolvåring.
På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
(Noe sånt).
Nå overdriver jeg kanskje litt.
Men jeg prøver liksom å få fram et poeng, da.
(Hvis det gir noen mening).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Hava, hu var nok veldig observant, ovenfor meg, tror jeg.
For jeg husker det, at en gang, i 1997, (må det vel ha vært).
Så sa Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen til meg det.
(Inne på kontoret, på Rimi Bjørndal der).
At hu Hava hadde så brei rumpe.
(Kanskje fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen skulle bestille arbeidstøy til hu Hava Özgyr, (eller noe sånt), da).
Og det hadde ikke jeg lagt merke til før, (at hu Hava hadde så brei rumpe), hvis jeg skal være ærlig.
Så da ble jeg litt overrasket, husker jeg.
Og sa til butikksjef Kristian Kvehaugen det, at: ‘Har hu Hava så brei rumpe, da?’.
(Noe sånt).
‘Jo, hu har nå det’, (eller noe lignende), sa butikksjef Kristian Kvehaugen, da.
(Noe sånt).
Så jeg tror det, at hu Hava Özgyr må ha vært veldig observant liksom, ovenfor meg, da.
Siden jeg bare hadde sett henne forfra, (og ikke lagt merke til den store rumpa hennes), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 186: Kristin fra Rimi Nylænde
Kristin fra Rimi Nylænde, hu må vel nesten få sitt eget kapittel, i denne boken, tenkte jeg nå.
Kristin var ei blond ungjente, som nok snudde hodene, til noen og enhver, av gutter og menn, som hadde noe, med Rimi Nylænde, å gjøre.
Hu var ganske høy, slank og rank, (heter det vel).
Hu var i 16-17 års alderen.
Og hu var pen, (liksom klassisk pen da, må man vel si).
Og hu hadde en rumpe, som nesten gikk oppover da, (må man vel si).
Og hu hadde vel også pupper, vel.
Så det var vanskelig å finne noen feil, med hu Kristin, sånn rent utseendemessig da, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ansatte hu Kristin, som lagerhjelp, like etter at jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998, da.
Og grunnen til at jeg ønsket å ansette nye folk der.
Det var fordi at jeg syntes det, at medarbeiderne, på Rimi Nylænde, var så vanskelige å ha med å gjøre, da.
Og det var kanskje fordi, at jeg hadde blitt bortskjemt, i den forrige jobben min.
Som jo var som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For på Rimi Bjørndal, så ansatte jo butikksjef Kristian Kvehaugen kun unge damer, (kunne det virke som, ihvertfall).
Og jeg jobba jo nesten bare seinvakter, (på Rimi Bjørndal), så jeg var vant med å jobbe sammen med, omtrent bare pene, unge og greie damer, på jobben, da.
Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så syntes jeg at de medarbeiderne, som jobba der, var litt vanskelige å ha med å gjøre, da.
På Rimi Bjørndal, så hadde jo min assistent-kollega Irene Ottesen, klagd så fælt til meg, da jeg begynte der.
(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).
På at medarbeiderne var så vanskelige.
Så jeg vant til å se på medarbeidere, som jobbet i butikken, før jeg selv begynte der, som treige og som problemer da, (må jeg vel si).
Så jeg tenkte jo det, at jeg måtte begynne å ansette nye medarbeidere, da.
Sånn at jeg fikk litt mer kontroll, på jobben, (på Rimi Nylænde), da.
(Nå sier ikke jeg, at dette var riktig.
Men det var liksom sånn, som jeg hadde blitt ‘programmert’, til å drive butikker, under ‘læretida’ mi, i Rimi, da.
Må jeg vel nesten si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den som kjente Krisin.
Det var en ung kar, som het Lars, som ‘Audi-Monika’ hadde ansatt, som en slags praktikant, et år, da.
Mens han gikk det siste året på ungdomsskolen, vel.
(Omtrent som faren min hadde ansatt hu Svelvik-jenta, som var med på en dansketur, med Strømm Trevare, på 80-tallet, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Han Lars, han var vel en av de få, som jeg fikk noe særlig kontakt med, (og som virka som at han liksom var ‘hjemme’ da), i begynnelsen, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
Så jeg spurte han, om han kjente noen folk, som kunne begynne å jobbe der, da.
Og Lars sa så, (neste gang han jobba, eller noe).
At de to peneste jentene, i klassen hans, (eller noe sånt), skulle begynne å jobbe der, da.
(Og dette var vel snakk om en niende klasse, på Lambertseter ungdomsskole, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så dukka hu Kristin opp, (en dag), på Rimi Nylænde, da.
(Aleine, og ikke sammen med ei klassevenninne, forresten).
Og jeg ansatte henne, for jeg ville gjerne ha noen ansatte der, som gjorde som jeg sa, da.
Og som var greie å ha med å gjøre; når det gjaldt jobb-ting, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at hu Kristin, dreiv og prisa noen varer, borte i kjøledisken, (eller noe sånt).
Rundt juletider, i 1998, (må det vel ha vært).
Og da, så gikk jeg bort til henne, for å sjekke at hu gjorde det riktig da, (eller noe sånt).
Og da husker jeg at jeg overhørte det.
At assistent Wenche Berntsen, hu sa sjokkert til en kollega.
(Som muligens kan ha vært ei annen ung og pen blondinne, som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.
Nemlig Henriette, som var lillesøstera til Benedicte aka. Benny, (som satt i kassa, på mandager, (sammen med Ida), blant annet)).
At jeg klarte å prate, med hu Kristin.
For dette var visst som noe rart, for hu Wenche Berntsen, at jeg liksom turte å prate, med hu unge Kristin, da.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo jobba sammen med mange unge damer, på Rimi Bjørndal.
Og jeg har jo hatt en yngre søster og en yngre stesøster.
Og en yngre halvbror.
Og en yngre adoptiv-tremenning.
Og mange yngre søskenbarn.
Så jeg klarte vel å prate med ei ung butikkdame og, (tenkte vel jeg da).
Men dette var visst noe, som omtrent sjokkerte, hu Wenche Berntesen, da.
(Av en eller annen grunn).
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Kristin, hu var grei å ha på jobben, (husker jeg).
Hvis det var ei sur kassadame, som ikke fant diffen, i kassa si.
Ei som het Miriam, hu ville ganske ofte det, at jeg skulle telle kassa hennes.
For å finne diffen hennes, (når hu hadde feil i kassa si), da.
Men problemet var det, at jeg jo måtte telle tippekassa, (og sikkert også gjøre mange andre ting, som jeg har glemt nå).
Men da kunne jeg bare be hu Kristin, (husker jeg), å telle kassaskrinet, til hu Miriam, da.
Og hu Kristin, hu hadde vel kanskje ikke fått ordentlig opplæring, i å telle kassa.
Selv om hu vel kanskje hadde lært å telle tippekassa.
Men jeg kunne jo ikke telle to kasser samtidig, liksom.
Så hvorfor hu Miriam absolutt ville at jeg skulle telle kassa hennes, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora til Kristin, det var ei dame med mørkt hår, (husker jeg).
Og hu handla ganske ofte, i butikken da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og enkelte ganger, så satt jeg jo i kassa, jeg og.
(For eksempel hvis jeg måtte avløse pauser.
Og da det var en ransbølge, på Lambertseter, så satt jeg jo en del i kassa, (på lørdager osv.), for å prøve å roe ned betjeningen, da.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og en eller to ganger, så var det sånn, (husker jeg).
At jeg skrøyt av hu Kristin, til mora hennes, da.
Siden at hu Kristin, var så flink, på jobben, da.
(Omtrent som hu Tove, (ei dame fra Nesbygda som hadde tittelen ‘Førstedame’), på CC Storkjøp, hadde skrytt av meg, til faren min, (da han var innom og handla), på CC Storkjøp, hvor jeg jobba, ved siden av russeåret, på Gjerdes videregående, i Drammen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo også sånn.
At Ida, (ei fra Kolbotn-området vel, som først jobba deltid, i kassa, og som jeg etterhvert forfremmet, til låseansvarlig), hu hadde ei venninne, som hu studerte sammen med vel, ved UiO.
Nemlig Ragnhild fra Sørlandet.
Og hu var også ei pen blondinne, da.
Og en tidligere medarbeider, fra Rimi Nylænde.
Nemlig Henning Sanne.
Han tålte visst ikke det, at det begynte å jobbe, så mange unge og pene blondinner, på Rimi Nylænde, etter at han slutta der.
(Noe sånt).
Noe må det nok ha vært, ihvertfall.
For Henning Sanne, han dukka en dag plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Og da, så gjorde han et poeng av det, at det jobba så mange pene damer der, da.
Og så liksom pekte eller nikket han, mot Ragnhild fra Sørlandet og hu unge Kristin, da.
Og det er derfor at jeg husker, hvordan rumpa til hu Kristin, så ut.
For akkurat da han Henning Sanne pekte eller nikket, mot henne, så dreiv hu og kjørte ei tralle, inn i heisen, i kjelleren der, (på Rimi Nylænde).
Så man kunne bare se baksiden, av henne, da.
Og da var det rumpa, som var lettest å legge merke til, tror jeg.
(For jeg lurte jo da, på hva den kunne være, som han Henning Sanne egentlig mente.
For dette fremstod ikke som klart, for meg da, må jeg innrømme.
Så derfor så jeg litt på hu Kristin da, samtidig mens jeg lurte på, hva det var, som gjorde, at han Henning Sanne liksom klikka)
Så derfor, så husker jeg, hvordan rumpa hennes så ut, enda.
(Ihvertfall sånn delvis).
Og det var ei stram og fin tenåringsjente-rumpe, (som nesten gikk oppover da), må man vel si.
Men tenåringsjenter, de har vel ofte fine rumper.
(Min stesøster Christell, hu sa jo en gang til meg det.
Da hu var i begynnelsen av tenårene, (må det vel ha vært).
At en som het Tony, på Øvre, på Bergeråsen, (som gikk på klassetrinnet under meg og på klassetrinnet over Christell), hadde sagt til henne det.
At hu hadde den fineste rumpa, på hele Bergeråsen.
Så jeg var litt vant med tenåringsjenter, som hadde fine rumper, da.
(Må man vel nesten si).
Så derfor, så klikka jeg ikke, av å se på den rumpa, til hu unge Kristin, da.
Som man vel må si, at det virka som, at han Henning Sanne, (mer eller mindre ihvertfall), gjorde, da).
Men hva Henning Sanne egentlig mente, med å gå inn på lageret, på Rimi Nylænde, (på den måten).
(For han hadde jo slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, på den tida, som jeg jobba, (som assisterende butikksjef, på) på Rimi Bjørndal.
(Som jeg jo jobbet som, mellom våren 1996 og oktober 1998).
Så Henning Sanne, han slutta altså å jobbe, på Rimi Nylænde, mens ‘Audi-Monika’, var butikksjef der, da.
(Hvis ikke Henning Sanne slutta å jobbe, på Rimi Nylænde, allerede mens Elisabeth Falkenberg, var butikksjef der, da.
Det er mulig.
For Falkenberg var jo butikksjef, på Rimi Nylænde, før hu ‘Audi-Monika’ begynte der, da).
Så jeg har aldri hatt Henning Sanne under meg liksom, som butikksjef, da.
Siden han slutta å jobbe, i Rimi, før jeg ble butikksjef, (høsten 1998), da).
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba, på CC Storkjøp, russeåret, i Drammen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så hang det en plakat, på innsida av kontordøra.
Hvor det stod, (på ironisk vis), noen slags ‘bud’, for butikkmedarbeidere, da.
‘Ikke prøv å se bra ut, du er jo ingen modell’, var et av disse budene, da.
Som sto på døra, til kontoret, til hu butikksjef Karin Hansen der.
Og det heter seg jo ellers, i arbeidslivet, (mener jeg å ha forstått ihvertfall), at det er positivt, hvis arbeidstagerne liksom har en pen fremtreden, da.
(Ihvertfall i service-yrker).
Men Henning Sanne, han må vel ha ment det, at det var negativt, at disse nyansatte butikkdamene, så bra ut, da.
Hvis ikke han hatet blonde damer, da.
Henning Sanne, (som jo gikk en stund, på den samme kokkeskolen, på Helsfyr, hvor Axel også gikk, han hadde jo en gang, (også like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel), sagt til meg det, at epleslaget Golden Delicious, ikke inneholdt noen vitaminer eller noe annet, som var nyttig.
Så kanskje Henning Sanne talte i metaforer, tenkte jeg nå.
Kanskje han brukte epleslaget Golden Delicious, som en metafor, for blonde folk, (eller noe sånt).
Så kanskje Henning Sanne egentlig prata dritt om blonde folk, når han prata dritt om gule epler da, (tenker jeg nå).
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu unge Kristin.
Hu forresten også min kamerat Magne Winnem til å klikke litt, (må man vel si).
For en gang, som Magne Winnem var innom Rimi Nylænde, for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.
Så kom også hu Kristin innom, da.
(Mens Magne Winnem og jeg, stod og preika, like ved inngangen til lageret, i første etasje, på Rimi Nylænde der).
Og hu Kristin, hu fortalte meg det, at hu ville slutte, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg kunne jo ikke nekte henne det, liksom.
Hu hadde vel en måneds oppsigelsestid, som alle andre, i Rimi, liksom.
Så jeg bare sa at det var greit, da.
(For jeg kunne jo ikke si noe annet, liksom).
Men da, så sa Magne Winnem det.
(Etter at hu unge Kristin hadde gått igjen, da).
At: ‘Hu er jo fin, jo’.
(Noe sånt).
Men hva kunne jeg gjøre, liksom.
Skulle jeg liksom ha sagt det, til hu Kristin, at: ‘Nei, vær så snill Kristin, ikke slutt, du er jo fin, jo’.
Nei, det hadde selvfølgelig ikke gått an, (for meg som butikksjef), å si noe sånt.
(Synes jeg ihvertfall).
Jeg kunne vel ikke, som butikksjef, fokusere på utseendet, til en ung butikkdame.
Og jeg kunne vel ikke trygle henne, om å ikke slutte, (syntes jeg).
For jeg var jo sjefen hennes, og ikke for eksempel faren hennes, da.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke ta avgjørelser, på hennes vegne.
Dette var ikke min business liksom, mente jeg, da.
Det var medarbeideren som bestemte, når han eller hun, ville slutte, i jobben.
Og jeg kunne jo heller ikke miste integriteten min, som butikksjef, (syntes jeg), ved å trygle, ovenfor medarbeiderne, da.
Så hva Magne Winnem egentlig mente, med den ‘bablinga’ si, (etter at hu unge Kristin hadde dukket opp, på Rimi Nylænde, og sagt opp stillingen sin, som lagerhjelp).
Det veit jeg ikke.
Men dette ga ihvertfall ingen mening, (for meg), da.
Så det må man nok eventuelt spørre Magne Winnem om, isåfall.
(Hvis man ønsker å finne ut, hva han mente, mener jeg).
Men Magne Winnem, han hadde nok da kanskje hatt et skøyeraktig glimt, i øyet.
(Som han noen ganger hadde ihvertfall, må man vel si).
Mens han sa det, om at hu Kristin, var så fin, da.
Så dette skøyeraktige ansiktsuttrykket, til Magne Winnem.
Det kan kanskje ha satt meg ut litt, da.
Eller, jeg det kan ha fått meg til, å lure på, hva det var, som Magne Winnem egentlig mente.
Så jeg kan nok derfor, ha blitt stående og undre meg litt.
Og derfor ikke klart å fått fram et ord da, (på en stund).
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristin dukket så opp igjen, på Rimi Nylænde, noen måneder, etter at hu hadde slutta.
Og så spurte hu, om hu kunne få begynne å jobbe igjen.
Og jeg trengte da noen som kunne vaske melkedørene og flaskebordet og sånn, på onsdagene.
(Som var en fast vaskedag, da.
Siden det ikke egentlig var lagerhjelp, på den dagen.
Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu hadde sagt det, (på midten av 90-tallet), at hvis noen vaska sånn, så kunne de også ta tomflasker, og sånn, da.
Og dette kunne føres på vaskebudsjettet, (og ikke lønnsbudsjettet), da.
Og jeg lot også den som ‘tok vaskelista’, få ta Viking Lotto, da.
Sånn at de liksom også skulle lære noe, da.
Og Kristin var ikke den første, som hadde, denne vaskejobben.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Den første var muligens hu Selma, som var lillesøstera, (eller noe sånt), til hu kurdiske kassadama, som distriktsjef PØF, omplasserte, til Rimi Bøler.
(Noe sånt).
Men så slutta Kristin igjen, etter noen måneder, da.
For å begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City.
(Sa hu ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, mens jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.
Så kom plutselig Kristin innom der, som kunde, da.
Sammen med to kjempesvære mannfolk, (må man vel si).
Og disse kara, de så begge ut til å veie, mellom 100 og 150 kilo, hver seg, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og de var vel i begynnelsen av 30-åra, (eller noe sånt), vel
(Noe sånt).
Så det her så jo rimelig spesielt ut da, (må man vel si).
At hu unge Kristin, (som var rimelig tynn og slank), gikk rundt, sammen med to så svære mannfolk, da.
Og hu Kristin, hu sa ikke ‘hei’, heller.
Så det var nesten som at noe var galt da, (må jeg vel si).
Hvis ikke det her var noen slektninger av henne, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som hu Kristin, skulle jobbe.
(Hvis ikke det her var en dag, som hu ville jobbe.
Etter at hu egentlig hadde slutta, (for andre gang), da.
Noe sånt).
Så kom Kristin på jobb, i noen sånne piratbukser, (som viste litt av leggen), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Og da, så var også assistent Stian Eriksen, på jobb da, (husker jeg).
Og han så på Kristin, (da hu kom inn inngangsdøra, til butikken), mens han satt hue litt på skakke, (eller noe sånt), og så sa navnet hennes, på en slags kjærlig måte, da.
(Noe sånt).
Og på slutten av denne arbeidsdagen.
(Altså etter stengetid, da).
Så begynte hu Kristin, å spørre meg, om det var noen fler folk, i butikken, enn henne og meg, da.
Og da begynte jeg å lure på, om hu Kristin, hadde fått løpetid, (eller noe sånt).
Så da bare låste jeg henne ut av butikken, (husker jeg).
(Og det var vel også en annen ansatt, i butikken da, mener jeg å huske.
En som het Andre vel, muligens.
Noe sånt).
Så hu Kristin, hu ble helt gæern etterhvert da, virka det som.
Og ingen klarte visst å holde styr på henne.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte, et par ganger, (i årene som fulgte), at jeg stakk opp i tredje etasje, i Oslo City.
Når jeg likevel var innom det senteret, for å handle.
For å se, om jeg kunne se noe til hu Kristin, i dyrebutikken der, da.
Men jeg så henne aldri der.
Så det er mulig at hu bare skøya, når hu sa det, at hu skulle begynne å jobbe, i dyrebutikken, på Oslo City, da.
(Hvem vet).
Så etter at jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten år 2000.
(For å begynne å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
Så så jeg aldri hu Kristin igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 185: Mer fra festingen med David Hjort
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så kjente jeg David Hjort, fra vi jobbet sammen, på Rimi Bjørndal, i 1997.
Og jeg flytta til England, i 2004.
Og i løpet av disse årene, så mista jeg aldri kontakten, med David Hjort, da.
(For å si det sånn).
For David Hjort, han ville flere ganger i året, (de fleste av de her årene, ihvertfall), invitere meg med, på fester, både her og der, da.
Og jeg hadde jo ikke så mange andre, å gå ut med.
(For Magne Winnem, han ble jo etterhvert ‘tøffel’, (må man vel si), etter at han gifta seg.
Og Axel, han var jo broren min.
Og han syntes nok kanskje det, at det var mest gjevt, å feste sammen med storebroren sin, (nemlig meg), når han var i 17-18 års-alderen.
Og han var kanskje litt lei av, å feste sammen med meg, når han begynte å komme opp i 20-åra, da.
Virka det litt som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For eksempel, så var det sånn, (husker jeg).
At da Danmark vant Melodi Grand Prix, med Olsen-brothers.
Så var jeg på en fest, (som David Hjort hadde dratt meg med på), i Rimi-bygget, på Sagene, da.
Muligens hjemme hos hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal.
(Hvis ikke det var hos en av naboene hennes, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette sjekket jeg på Wikipedia nå.
Og det var 13. mai 2000, at denne festen ble arrangert, av noen Rimi-folk, på Sagene, da.
Og grunnen til at jeg husker det, at Danmark vant Melodi Grand Prix, denne lørdagskvelden.
Det er fordi, at David Hjort, han gikk da rundt, og fortalte alle, at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix, da.
Men jeg, jeg hadde jo nesten vært i Lyche-gjengen, i Drammen, skoleåret 1988/89.
(Siden søstera mi Pia var i den gjengen.
Og jeg selv gikk på skole, i Drammen, det året).
Og den gjengen, de likte ikke Kjetil Stokkan og sånn, da.
(Han som sang sangen ‘Romeo’).
Pias nazistvenn Kjetil, (kameraten til Noah), han skulle ikke se på Kjetil Stokkan, husker jeg, (for jeg hang ganske mye, på Drammensmessa, siden faren min og Haldis, pleide å ha vannseng-stand, på den messa , så jeg kom vel inn gratis der, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).
Så jeg var vant til det, at Grand Prix, det var ikke noe kult, da.
(For folka i den Lyche-gjengen, til Pia, de så vel ned, på Grand Prix, da.
Mener jeg å huske, ihvertfall).
Men David Hjort, han digga Grand Prix da, (skjønte jeg).
Så da syntes jeg at David Hjort var litt døv, (husker jeg), siden han gikk rundt og spredde det, (på lørdagskvelden), at Danmark hadde vunnet Grand Prix, liksom.
Men da tenkte jeg vel forresten også det, at David Hjort da visste det, at han egentlig er dansk.
Jeg selv, jeg ble ikke noe glad over, at Danmark hadde vunnet Eurovision Song Contest, med Olsen Brothers, (husker jeg).
For jeg ser på meg selv som norsk da, (og ikke dansk), for å si det sånn.
(For jeg er jo bare kvart dansk, (etter min mormor, som flytta til Norge, før jeg ble født).
Og jeg har aldri bodd i Danmark, (for å si det sånn)).
Men David Hjort, han ser nok muligens på seg selv, som mer dansk, enn norsk, (tror jeg).
Hvis jeg skulle dømme, av den måten, som han fløy rundt, på den nevnte festen, i Rimi-bygget, på Sagene, for å fortelle alle det, (hvis det ikke var bare meg han fortalte om dette til da), at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel på kanskje tre-fire fester, tilsammen, i Rimi-bygget, på Sagene.
Og alle disse gangene, så var det vel David Hjort, som dro meg med dit.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og på en av disse festene, så hadde hu svenske Linda fra Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Hu hadde et slags tre stående, i en potte, akkurat der hvor David Hjort og jeg, vel såvidt fikk plass vel, i stua hennes, (som var rimelig full av folk), da.
(For det var ganske mange folk, på den her festen, da.
Husker jeg).
Og dette treet, det var det nok, at man såvidt kom borti, da.
Og så falt det ned, da.
For det her treet, det var veldig ustøtt, da.
Så jeg måtte jo nesten sitte hele kvelden, og holde fast, det her treet, da
For at det ikke skulle velte, da.
Eller, nå overdriver jeg litt.
For jeg fikk vel plassert dette treet, sånn at det stod lent, inntil veggen, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Og selv om jeg var, på fest, i Rimi-bygget, på Sagene der.
Så betydde ikke det, at det var sånn, at jeg ble der her kvelden og natta, liksom.
Nei, jeg havna ofte på et utested, i Oslo sentrum, når jeg var ute på fest, her og der, da.
Så det var ikke sånn, at David Hjort og meg, pleide å sitte og kjede oss, hvis vi var på en fest, liksom.
Nei, vi var begge ganske rastløse, av natur da, (må man vel si).
Så vi stakk ganske ofte ut på byen, for å kjøpe oss noe mat eller drikke noen halvlitere, da.
(Istedet for å sitte å kjede oss, på en ‘døv’ fest, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også på en fest, i Rimi-bygget, på Sagene, at jeg tok et sånt nærkamp-triks, (som jeg hadde lært i militæret), på Jan Henrik, assistenten min, fra Rimi Nylænde, (som også var på den samme festen da, mens som hadde blitt dratt med dit, av noen andre folk, enn David Hjort, vel).
Og det kan ha vært sånn, at jeg ble så lei, av å sitte å holde, på det ‘dumme’ treet, (til hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal).
(Og at jeg følte meg litt dum, på grunn av den ‘tre-holdinga’, da).
Og at jeg derfor, liksom måtte tulle litt, med Jan Henrik aka. Jan-ern, (i fylla), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han fortalte også det, en gang.
På en fest, i Rimi-leilighetene, på Sagene, (var det vel).
At hans far, jobbet som fengselsprest, i Danmark.
Og at det i det fengselet, som hans far jobbet.
Hadde skjedd en fæl avstraffelse da, (ifølge David Hjort).
En upopulær fange hadde nemlig fått kokende olje, (eller noe lignende), slengt opp i ansiktet sitt, mens han hadde hatt kjøkkentjeneste, da.
(Noe sånt).
Og dette var det noen medfanger, som stod bak da, (forklarte David Hjort).
Og både fangene og de som jobbet, i dette fengselet, hadde visst vært svært preget, av denne avstraffelsen, da.
(Hvis jeg forstod det riktig).
Men hvorfor David Hjort, begynte å fortelle om noe sånt her, på en fest.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også ei annen dame, som bodde, i Rimi-leilighetene, på Sagene der.
(Det var jo forresten også, (som jeg jo har skrevet om tidligere), Rimi-leiligheter, på St. Hanshaugen.
(Hvor jeg jo selv bodde).
Og også på Carl Berner/Tøyen.
Hvor jo Fredrik og Toro, (som begge jobbet på Rimi Bjørndal), bodde.
Og også på Billingstad, (ved IKEA der).
(Hvor jo David Hjort og Linn Korneliussen bodde, i en periode, i år 2000, vel).
Så det var Rimi-leligheter, (altså leiligheter for folk, som jobba, i Rimi), på ihvertfall fire steder, i Oslo-området, da.
Som jeg veit om, da.
Men det kan jo ha vært Rimi-leiligheter, på enda fler steder og, som jeg ikke har fått med meg.
Det er mulig).
Og hu dama, hu var i begynnelsen av 20-årene og hadde lyst hår, vel.
(Muligens med et slags midtskill).
Og hu var en bekjent, av David Hjort, da.
Og hu var med, på den dansketuren, som Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), arrangerte, på begynnelsen av år 2001, da.
Men jeg tror at hu, (og ei venninne av henne, som også bodde, i Rimi-lelighetene, på Sagene, vel), muligens dro på denne dansketuren, som vanlige passasjerer, og at de altså ikke, hadde ordnet billett, gjennom han Kjetil Prestegarden, da.
Det var sånn det virka som, for meg, ihvertfall.
For David Hjort, han pekte på hu lyshåra ‘Rimi-bygget på Sagene-dama’, gjennom et vindu, (eller noe sånt), på den her dansketuren da, (mener jeg å huske).
Så jeg lurer på om hu lyshåra dama, (med midtskill), var dratt med dit, av David Hjort, (på en eller annen måte), og ikke av Kjetil Prestegarden, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Forresten, så kom jeg på nå, at det ikke var Kjetil Stokkan, som han Kjetil, (nazist-vennen til Pia), fra Drammen, ikke ville se.
Det var Dan Børge Akerø, (huska jeg nå), som han ‘nazi-Kjetil’, ikke hadde tenkt til å se på, på Drammensmessa.
Men det var sånn, i Lyche-gjengen da, (husker jeg).
At de ikke likte Grand Prix.
Spesielt Cecilie Hyde, var det vel, som ikke likte Grand Prix.
(Hvis jeg husker det riktig).
For de i Lyche-gjengen, de likte liksom mye mer sofistikert musikk, enn den musikken, som var med, i Grand Prix, da.
For Lyche-gjengen, de likte ikke kommersiell musikk, da.
(Men for det meste alternativ musikk da, må man vel si.
Selv om denne gjengen, (som søstera mi var i), også ble kalt for ‘Depeche-gjengen’.
Og Depeche Mode, de var vel egentlig ganske kommersielle, vel.
Så Lyche-gjengen, de var kanskje litt dobbeltmoralske, da.
Når de sa at de ikke likte kommersiell musikk, samtidig med at de hørte på Depeche Mode, liksom.
Men det de i Depeche-gjengen kan ha ment, var at de ikke likte ‘hyper-kommersiell’ musikk, liksom.
Som Grand Prix, da.
Og jeg selv, jeg hadde jo hørt mye på nærradio, i de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen, (på 80-tallet)..
Så jeg var lei av en type musikk, som ble kalt for ‘SAW’, etter produsentene Stock, Aitken and Waterman.
Så jeg fikk litt sansen, for noe av musikken, som den her gjengen, hørte på, da.
For disse folka, de dukka etterhvert opp, i stua mi, på Bergeråsen.
Siden at søstera mi Pia, flytta inn hos meg der, og arrangerte fester der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 182: Mer om Alex-gjengen, med mere
En gang, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var Erik Dahl innom der, med ei slank og flott brunette, (må man vel kalle henne).
Og Erik Dahl sa vel hei, og stod en stund, utefor lagerdøra, til butikken, (mener jeg å huske).
Og jeg kjente ikke igjen hu brunetta, (som jeg seinere fortalte, til David Hjort), selv om jeg husker at jeg syntes at hu så ganske fin ut da, (hvis jeg skal være ærlig).
Men da jeg sa dette til David Hjort, (at jeg ikke visste, hvem hu dama, til Erik Dahl var).
Så sa David Hjort noe sånt, som at: ‘Jo, det gjør du vel’.
Men han sa ikke noe mer, da.
Men nå, så lurer jeg på det, om hu dama, til Erik Dahl, var hu, som han var i lag med, den søndagen, i Karl Johan.
Da lillesøstera til David Hjort og Linn Korneliussen.
(Og også hu dama til Erik Dahl, vel.
Men _ikke_ David Hjort sin kusine, Marion.
Sånn som jeg husker det.
(Selv om hu også var i Karl Johan der)).
Ble angrepet av en tenåringsjente-gjeng, som jeg seinere har lurt på, om var Valkyria, (eller noe sånt).
Siden denne jentegjengen, var så velorganiserte og militante da, (må man vel si), da de angrep, disse her damene, til David Hjort og Erik Dahl, (må man vel kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo skrevet om det, (i et tidligere kapittel).
At mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det en gang, en gjeng innom der, som spurte meg, om jeg kunne skaffe dem jobb, på Rimi Bjørndal.
(Eller, ihvertfall en av disse folka, (i den gjengen), spurte meg om det, da.
En litt lav kar, med mørkt hår, vel.
Muligens den samme karen, som beskyldte meg, for å prøve å stjele dama til David Hjort, på den festen hos han, på Bjørndal, som jeg har skrevet om tidligere.
Da David Hjort hang ut et norsk flagg, fra terrassen sin, (i Geviret, het det vel der)).
Og denne gjengen, det var altså Alex-gjengen, da.
(I tilfelle jeg ikke fikk forklart det så bra, tidligere i denne boken, da jeg skrev om nettopp den episoden).
Og da, så svarte jeg jo det, at de ikke burde spørre meg, om jobb, på Rimi Bjørndal.
Siden jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, da.
Men når jeg tenker mer på det her nå.
Så tenker jeg jo det, at det var rart, at han karen, i Alex-gjengen.
Ikke heller spurte nettopp Alex, om jobb, da.
For Alex jobbet jo, som assistent, på Rimi Sinsen.
(Jeg husker for eksempel at han var med på Rimi sin assisterende butikksjef-båttur, sommeren 1998.
Og en gang, som jeg var på butikksjef-møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.
Så dro jeg oppom Rimi Sinsen, og kjøpte meg en avis, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og da hilste jeg vel muligens på han Alex, fra Rimi Sinsen, som da passet på butikken, vel.
(Noe sånt).
Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall.
Selv om jeg nok da tenkte det med meg selv.
At det måtte da være litt kjedelig, å jobbe i en butikk, som lå kun noen hundre meter, fra hovedkontoret.
For daa var det sikkert mange ‘høye herrer’, fra Rimi, innom der, hele tida, tenkte jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg sa ikke det, til Alex-gjengen.
At de heller burde spørre han Alex, om jobb, da.
For på Rimi Bjørndal, så er det ofte mye å tenke på.
Siden det er en veldig hektisk butikk, (som jeg har skrevet om, tidligere).
Så når folk jeg veit hvem er, dukker opp der, så har jeg kanskje masse butikk-ting osv., i huet, da.
(Noe sånt).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en gang, (etter den nevnte nyttårsfesten vel), som jeg var på en fest, hos Alex, fra Rimi Sinsen.
Så ble det skikkelig dramatikk, (husker jeg).
For Alex, han begynte å kjefte skikkelig, på dama si, da.
Fordi at en ved navn Abba vel, (en mørkhudet kar), hadde blitt fornærmet, på Alex.
(Noe sånt).
Og dette ble som en skikkelig scene da, (husker jeg).
Alex sin samboer-dame, (var hu vel), det var forresten ei skikkelig pen og slank dame, i begynnelsen av 20-årene, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og hu måtte tåle å bli skjelt ut skikkelig da, av han Alex.
Og jeg syntes at dette ble veldig pinlig etterhvert, husker jeg.
Men jeg sa ikke et ord, da.
For skjedde akkurat da jeg egentlig skulle gå.
Men jeg stod og venta, på David Hjort, (og muligens også Melina da, hvis hu var der).
Men David Hjort, han var vel inne på kjøkkenet der, og ‘babla’ om noe greier, da.
(Mens den her kjeftinga foregikk).
Noe sånt.
Men denne kjeftinga, (fra han Alex), den var som noe tatt ut fra finsk fjernsynsteater da, (må man vel nesten si).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Abba, det var forresten en kar, som jeg hadde hørt om, tidligere.
En gang, som David Hjort, hadde dratt meg med, ut på byen, mens jeg jobba som asistent, på Rimi Bjørndal, (tror jeg at det må ha vært).
(Så dette må vel ha vært, i 1998, en gang, tror jeg.
Noe sånt).
Og da, så ble det nesten slåsskamp, nederst i Karl Johan, (husker jeg).
(Der hvor Valkyria, eller hvem der var, angrep damene til Erik Dahl og David Hjort, et par år seinere, da.
Var det vel).
Og fra den episoden, rundt 1998.
Så husker jeg det.
At David Hjort prata med ei dame.
Som vel må ha vært enten hans daværende samboer Heidi fra Nord-Norge, eller han søster, nemlig Venevil.
Om ‘å ringe Abba’.
Så Abba, det var liksom en kar, som var god til å slåss, (og som hadde trent kampsport vel), som David Hjort tenkte på å ringe til, hvis han nesten havna i bråk, på byen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en av David Hjort sine seinere samboere.
Nemlig Melina Jørgensen, (fra Ammerud).
Hu så jeg jo først, sommeren 2002.
Da jeg jobba, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal.
Og David Hjort stakk innom, for å si hei, (eller noe sånt), vel.
Og hadde med seg hu Melina Jørgensen, da.
(Som vel kjørte dem dit, tror jeg).
Og grunnen til at jeg begynte å tenke på, når jeg først så, hu Melina Jørgensen.
Det er fordi, at jeg husker, en 17. mai.
Som jeg feiret, sammen med både hu Melina Jørgensen og han Abba, da.
Og det var i en park, vest for Ullevål, vel.
En park som jeg ikke husker hva heter nå.
Så jeg får sjekke litt, på Google Maps her.
Jeg mener det var, ved Fagerborg kirke, at denne nevnte 17. mai-feiringa, fant sted.
Så dette var vel i Stensparken da, ser det ut som, (for meg ihvertfall), på Google Maps, nå.
Og Melina Jørgensen, hu var der, (husker jeg).
Og David Hjort var der.
(Det var jo han som hadde invitert meg dit.
Som det jo alltid var.
Må man vel si).
Og Alex-gjengen var der.
Og han Abba var der, da.
Og Melina Jørgensen, hu begynte å oppføre seg skikkelig gammeldags, da.
(Må man vel si).
Mens disse i Alex-gjengen, de oppførte seg, som noe rølp da, (må man vel si).
Og det ble sånn, (husker jeg), at jeg, liksom var den eneste mannen der, da.
Og jeg måtte liksom oppvarte hu Melina Jørgensen, da.
Mens de andre kara der, de var liksom var som en gjeng med gutter, da.
Som liksom tulla, tøysa og skøya, da.
Og mens jeg satt, på plenen der, og liksom prøvde å underholde, hu Melina Jørgensen litt, da.
(Og var liksom som en gentleman, da).
Så dukka han Abba opp ved siden av oss, da.
Og da skvatt jeg vel til litt, (tror jeg).
For David Hjort, han hadde jo fortalt meg om, (noen år før det her vel), om hvor flink, han Abba var, til å slåss, (og sånn), da.
(Noe sånt).
Og da, så begynte han Abba, (i fylla), å si noe sånt, som at: ‘Tror du at jeg har tenkt å sparke deg i trynet, nå?’.
Noe sånt.
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For han Abba var så full, da.
Og jeg hadde vel ikke drukket noe særlig.
Og jeg visste ikke hva jeg skulle si, egentlig.
For for meg, så var han Abba, en galning, som veldig god, til å slåss, da.
(Fra sånn jeg skjønte det, fra det, som David Hjort hadde fortalt, om han Abba, tidligere da).
Så jeg var nok litt på vakt, ovenfor han Abba, da.
(Som var en albaner, (eller noe sånt), kanskje.
Noe sånt).
Så denne episoden, den ble som noe veldig, veldig rart, for meg, (husker jeg).
Dette var nok den mest rølpete og mest harry-e 17. mai-feiringen, i Oslo, det året.
(Husker jeg, at jeg tenkte).
Siden Abba og Alex-gjengen sa og gjorde så mye rart, (i fylla), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 178: Mer om David Hjort & Co
Jeg kjente jo David Hjort, fra han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som vanlig medarbeider, høsten 1997.
Jeg selv, jeg jobba jo som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, på den her tiden.
Så jeg var liksom over David Hjort i rang, da.
Og jeg hadde ganske ofte David Hjort jobbende under meg liksom, på mine vakter da, (som oftest var seinvaktene).
Og jeg så jo på David Hjort, som en ‘urokråke’ nærmest.
Og jeg var redd for at han ville lage kaos på jobben, ved å drive med ryktespredning, eller noen slags kampanjer, mot meg.
Så jeg tenkte etterhvert, at det var bedre å prøve å få David Hjort på min side.
Enn å få han mot meg liksom, da.
Så i nesten alle de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
(Bortsett fra de første par årene).
Så kjente jeg David Hjort, da.
Og selv om jeg ikke festet sammen med han, hver helg.
Så bodde jeg jo, på St. Hanshaugen, helt til høsten 2004.
Så jeg var liksom kamerat da, med David Hjort, fra høsten 1997 til høsten 2004.
Det vil si i sju år.
Og David Hjort, han arrangerte fester, bortimot hver helg, vel.
Så det var ikke sånn, at jeg var med på alle festene, som David Hjort arrangerte eller ble bedt på.
Men jeg var kanskje med på ‘David Hjort-fest’, en gang i måneden, (eller noe sånt), i gjennomsnitt, da.
Og kanskje ikke så ofte en gang.
De siste årene, så festa jeg kanskje bare et par-tre ganger i året, sammen med David Hjort.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det rareste som skjedde, iløpet av disse sju årene, som jeg festa, sammen med David Hjort.
Det må vel ha vært den gangen, på slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.
Som jeg ble bedt på en fest, som David Hjort arrangerte, i leiligheten til hans mor, (som er ei tjukk jødinne, må jeg vel si, at hu virka som, etter at jeg har møtt henne, et par ganger vel, i årene før årtusenskiftet).
Mora til David Hjort, hu bodde, på Sofienberg.
Eller om de kaller det Rodeløkka der.
David Hjort kalte det vel Grünerløkka, (mener jeg å huske).
Han bodde ihvertfall mellom Freia sjokoladefabrikk og Tromsøgata, (der søstera mi Pia bodde), husker jeg.
Det var sånn da, at hvis jeg kjørte bil, ned fra Sannergata, og forbi Birkelunden.
Så kjørte jeg til venstre, inn Helgesens gate, (heter det vel).
(En gate som går ovenfor Sofienbergparken der, da).
Og hvis jeg da skulle, til David Hjort, (når han bodde hos mora si, og ikke på Bjørndal eller på Billingstad).
Så måtte jeg svinge til venstre, et par hundre meter, før jeg måtte svinge til venstre, hvis jeg skulle besøke søstera mi Pia, i Tromsøgata, da.
Og en gang, som jeg kjørte hu Linn Korneliussen hjem, (etter jobben).
(Linn Korneliussen var jo David Hjort sin samboer-dame, som han hadde møtt, da han besøkte sin kamerat ‘Narko-Jens’, i Florø, (på Vestlandet), i 1999, må det vel ha vært).
Så glemte jeg meg.
Og plutselig, så fant jeg meg selv kjørende, opp mot søstera mi Pia, sin andre leilighet, i Tromsøgata, da.
Så jeg blanda Linn Korneliussen og søstera mi Pia en gang da, (må jeg innrømme).
(En gang jeg var sliten, etter jobben, da).
Så jeg måtte si unnskyld, til Linn Korneliussen, da.
Og forklarte at jeg et øyeblikk hadde trodd, at det var søstera mi, som jeg dreiv og kjørte hjem.
(For jeg pleide en del ganger å kjøre søstra mi hjem, (fra begravelser og sånn), da).
Og så snudde jeg ved det første stedet cirka vel, som Pia bodde, i Tromsøgata.
Og så kjørte jeg istedet Linn Korneliussen til der hvor David Hjort og mora hans bodde, da.
(Sånn cirka et steinkast unna Tromsøgata, hvor søstera mi Pia bodde, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå glemte jeg å skrive, om dette rare, som skjedde, på den nevnte festen, som David Hjort arrangerte, i leiligheten til mora si, på slutten av 1997.
(Eller om det var på begynnelsen av 1998).
Og det var sånn da, at jeg sikkert hadde tatt med meg en six-pack eller to, med øl, på den her festen, da.
Og så var jeg kanskje litt sliten, etter jobben, da.
Så etterhvert, så endte det med, at jeg ble sittende og halvsove, i sofaen, i stua, til mora, til David Hjort.
Og plutselig, så våkna jeg, av at Heidi fra Nord-Norge dreiv og klagde, på David Hjort, da.
(Noe sånt).
For da hadde David Hjort, tatt en sånn narkotika-sak, som blir kalt for poppers, under nesa mi, (mens jeg halvsov da), viste det seg.
Og da var jeg så full og trøtt.
Så det er ikke så ofte, at jeg husker igjen, den her episoden, da.
Men David Hjort, han er en kødd da, (må man vel si).
Siden han dreiv og kødda med meg, (på den her måten), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 171: Mer fra byturene med David Hjort og Toro
En gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde David Hjort og Thor-Arild Ødegaard aka. Toro, fått meg til å bli med på, å møte dem, utafor Oslo S., en lørdagskveld.
Disse dro meg med, mot Torggata.
(For vi skulle på Valentinos, (eller noe sånt), vel).
Og ved Youngstorget, så så vi noen utlendinger, som slåss, mot noen norske folk.
Og i Torggata, så foregikk det noe veiarbeid.
Så da Toro, David Hjort og meg, gikk bortover der, så havna vi i bråk, med disse utlendingene.
Siden de liksom stoppa opp, da.
Og jeg trodde vel ikke at de ville bråke med oss og.
Siden de nettopp hadde vært i bråk, med noen andre ganske unge nordmenn, (som gikk motsatt vei av dem), på Youngstorget.
Og jeg gikk først.
Og jeg husker at jeg ikke følte meg helt varm i trøya, denne kvelden.
For jeg hadde vel ikke drukket noe, før jeg møtte disse Rimi Bjørndal-kollegene mine.
(Og Oslo S. er jo ikke akkurat noe hyggelig sted, å møte folk på, en lørdagskveld.
Må man vel si.
Så humøret mitt var ikke helt på topp, da).
Så hadde kanskje lyst på en halvliter, da.
(Noe sånt).
Og det som skjedde.
Det var at en ganske lav og tettbygget marokkaner, først spurte meg, om: ‘Er du norsk?’.
(Hvis det ikke var kameraten hans, (en mye større pakistaner), som spurte, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette er jo noen år siden, for å si det sånn).
Jeg svarte ikke noe.
For jeg likte ikke å bli forhørt, av folk jeg ikke kjente, på gata.
Og det som skjedde da.
Det var at han lave marokkaneren.
Han tok et såkalt ’round-kick’, (mener jeg at David Hjort kalte det).
Og sparka han meg i trynet, da.
Og jeg har jo ikke drevet med kampsport.
Så jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, før jeg kjente skoa, til han innvandreren, i trynet, da.
(For det var vel ganske mørkt også, i Torggata der.
Noen hadde kanskje slått av noen gatelys.
(I forbindelse med veiarbeidet).
Hva vet jeg).
David Hjort, han begynte så å slåss, mot han store pakistaneren.
(Altså ikke han som ikke sparka meg, i trynet.
Men kameraten hans liksom, da).
Mens jeg ble stående, og se på han minste slåsskjempen, (eller ‘street-fighteren’), et lite sekund, da.
Jeg fikk så med meg David Hjort og Toro, bort fra de her folka, da.
For vi var jo bare ute på noe slags fredagspils, med Rimi Bjørndal, liksom.
Så jeg ville ikke ha noen sykmeldinger, på jobben, etter å ha blitt banka opp, av noen slåsskjemper, (på byen), liksom.
(For på den her tida, så var det jo vanskelig å få tak i nok folk, på Rimi Bjørndal, da.
På grunna av oppgangstidene, osv.
Så jeg hadde vel dette litt bakhodet, når vi var på ‘fredagspils’ og).
Og hverken Toro eller David Hjort, hadde blitt forfremmet, til Rimi-ledere ennå, på den her tida.
(Så dette var nok våren 1998, eller noe sånt).
Så jeg følte meg litt som den eneste voksne, i flokken, (siden jeg var den eneste Rimi-lederen der), da.
(Og det var også med en eller to andre folk, i denne Rimi Bjørndal-gjengen.
Nemlig ei brunette, som David Hjort kjente.
Og muligens Erik Dahl.
Men om Erik Dahl var med, det husker jeg ikke helt sikkert.
Men jeg mener å huske, at det var fire personer, fra Bjørndal, som jeg møtte, på Oslo S. der, da).
Og jeg fikk litt sjokk, av å bli sparka i trynet.
Så etter at situasjonen hadde roet seg ned litt.
(For jeg trodde at de utlendingene fortsatte å gå, den veien som de hadde gått, da vi først så dem, (da vi gikk forbi der Mono seinere dukka opp cirka), da).
Så gikk jeg inn på et utested, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe sånt).
Som lå like ved der jeg ble angrepet, da.
(Og det var vel muligens der, som jeg hadde spilt biljard, en eller to ganger, mens jeg var i Geværkompaniet.
Og jeg hadde helgeperm, og lite å finne på, da.
Siden at den ‘party-dressen’ min, fra 1989, hadde blitt rimelig slitt, i 1992/93, da.
Så da gikk jeg ikke så mye på byen, mens jeg var i Geværkompaniet.
Siden jeg var vant til å gå i dress på byen, da.
For å si det sånn).
På doen, på Den Runde Tønne.
Så så jeg det, at jeg hadde fått et sår, (som blødde), i trynet.
For huden, på et område, på 5-10 kvadratcentimeter kanskje, var sparka bort, da.
Og vedkommende utenlandske slåsskjempe.
Han hadde hatt noen slags pigger, under sålene, til skoa sine, da.
(Virka det som, for meg, ihvertfall).
Så hvis jeg ser meg nøye i speilet, den dag i dag.
Så kan jeg fortsatt se et, (mer eller mindre), hvitt arr, under det venstre øyet mitt.
Og i det arret, så er det også et slags merke, etter noe jeg tror må ha vært en pigg, som satt i skoa, til han marokkaneren, som sparka meg i trynet, da.
For jeg husker at han hadde hatt noen slags joggesko, av noe slag, vel.
Og jeg lurer på om det var pigger, under sålene, til disse treningsskoa, da.
Siden jeg liksom fikk et sånt pigg-aktig merke, i trynet, (etter det her sparket), da.
(I tillegg til at det også ble borte en hud, i trynet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På doen, på det her utestedet, (Den Runde Tønne).
Så spurte en kar meg, om hva som hadde skjedd.
Siden jeg stod og tørka bort blod, fra trynet mitt, da.
Og jeg forklarte det, at jeg hadde blitt sparka i trynet, (av noen utlendinger), da.
Og han karen, han spurte om det hadde skjedd nå nettopp.
Og jeg forklarte at det hadde det, da.
(Noe sånt).
Og etter at jeg hadde tørka bort litt blod, fra trynet mitt.
Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å blø ihjel, liksom.
Så gikk jeg ut av Den Runde Tønne igjen, da.
Og da, så så jeg det, at Toro stod og ringte til politiet, da.
Og da politiet dukka opp, så pekte Toro på meg vel, og sa ‘se på han’, (eller noe sånt).
Og jeg forkarte det, at jeg ikke hadde gjort noenting, (og likevel blitt sparka i trynet), da.
Og han marokkaneren, (som hadde sparka meg i trynet), han så jeg at kjørte avgårde, i en taxi, da jeg kom ut, fra Den Runde Tønne.
En taxi som rygga ut, (var det vel), av den gata, som utestedet Mono nå ligger i, (hvis jeg ikke tar helt feil).
(Like ved der Toro stod, og ringte til politiet, da).
Men David Hjort, han så jeg ikke noe til.
Politiet, de ba oss vel om å gå bortover et stykke, i retning av Legevakta.
(Noe sånt).
Så vi Bjørndal-folka, vi stod plutselig i Storgata, da.
Og jeg sa til Politiet det, at jeg ikke behøvde å dra til Legevakta, på grunn av det såret, i trynet mitt, da.
Og Toro, han sa det, til Politiet, at han liksom måtte stå med trynet sitt vendt vekk fra der han store pakistaneren stod, da.
For Toro sa, (til politiet), at han var så mye på byen, så han ville ikke at han slåsskjempen skulle kjenne han igjen, da.
(Noe sånt).
David Hjort, han hadde gjemt seg, inne i et mobilt gatekjøkken, (eller noe sånt).
Og han kom ikke fram, selv om politiet var der, da.
For politiet arresterte ikke han store pakistaneren, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg var jo sjefen liksom, til både Toro og David Hjort.
Så jeg tenkte at jeg måtte jo prøve å få med disse folka, bort fra det her bråket, da.
For jeg ville ikke ha noe manko på folk, på jobben, på Rimi Bjørndal, på mandagen, liksom.
Og hvem vet om disse slåsskjempene hadde fler kamerater som kom til å dukke opp der, liksom.
Og jeg ville som sagt ikke risikere det, at noen av Rimi Bjørndal-folka, havna på sykehus, (eller noe sånt).
Etter å ha blitt banka opp, (av de her slåsskjempene), da.
Siden jeg da nok blant annet ville ha fått kjeft, av butikksjef Kristian Kvehaugen.
(For å prøve å forklare det, på den måten).
Hvis jeg hadde latt noen av medarbeiderne, (på Rimi Bjørndal), for eksempel blitt banka opp, (eller drept), på byen, da.
Så jeg skjønte at jeg måtte prøve å rydde opp, i det her, selv.
Og jeg måtte da rope på David Hjort.
Så jeg ropte ‘David’ høyt, flere ganger, da.
For å få David Hjort, til å gå ut fra det gatekjøkkenet, og bort til der vi andre Rimi Bjørndal-folka var, da.
Og til slutt, så gikk David Hjort bort, til der Toro, hu brunetta, (og muligens Erik Dahl), og jeg stod, da.
For han store pakistanske slåsskjempen.
Han hadde da stått imellom der politiet hadde plassert Toro og meg, da.
Og det gatekjøkkenet, (ovenfor Gunerius cirka vel), hvor David Hjort var, da.
Så jeg måtte liksom rope på David Hjort, da.
For å få han til å komme fram, fra det gjemmestedet sitt, da.
Og så, så tenkte jeg det, at jeg fikk ta med meg denne gjengen, hjem til Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.
For uansett hvor vi hadde gått, så hadde vi kanskje kommet til å dulte bort i disse slåsskjempene igjen, (i mørket), da.
Så jeg fikk med alle Bjørndal-folka, inn i en taxi, da.
Og så dro vi innom Shell på St. Hanshaugen der.
(Der hvor Gezim, fra Rimi Bjørndal, seinere begynte å jobbe).
Og så kjøpte jeg en pose Cheeze Doodles og pose Sprø Mix, med paprika vel, (eller noe lignende).
Og så dro vi i drosjen, hjem til meg, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, som også lå på St. Hanshaugen, (ikke så langt unna den Shell-stasjonen), da.
Og det var fordi at vi liksom skulle prøve å komme oss bort, fra de her slåsskjempene, da.
(Tenkte jeg).
Siden at politiet ikke arresterte de.
Etterhvert, så ble Toro sur.
(Var det vel).
Han skjønte vel kanskje ikke grunnen til, at jeg dro med alle folka, hjem til meg.
Så han dro etterhvert ut på byen igjen, da.
(Og ikke lenge etter han, så dro de andre folka og, da).
Men da hadde det vel gått et par timer, vel.
Så da var situasjonen roa ned en del ihvertfall, (mente vel jeg).
Og etter det her, så gikk jeg med et svært sår eller blåmerke, i trynet, på jobben, på Rimi Bjørndal, i et par uker, vel.
Og Hava Özgyr, som også jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Hu mobba meg, for det her såret, da.
Men noen dager seinere, så fikk hu også et blåmerke, i trynet da, (husker jeg).
Uten at jeg vet hvordan hu fikk det.
For da hadde jeg jo nettopp hatt et sånt sår i trynet sjæl.
Så da kunne jeg ikke prate så høyt om det, (syntes jeg).
(Men hu Hava, hu hadde tidligere fortalt meg det, at hu hadde en kriminell eller voldelig kjæreste, da.
Så dette var vel antagelig noe med han, regna jeg vel med).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
