johncons

Stikkord: Rimi Kalbakken

  • Min Bok 5 – Kapittel 190: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

    Så var det sånn, (husker jeg), at Sølvi Berget, som jobba som assisterende butikksjef der.

    Hu kalte meg for ‘far’, (husker jeg).

    Enda hu var jo eldre enn meg, og hadde sønner i 18-20-åra, osv.

    Så det var som noe veldig rart for meg, (husker jeg).
    For det har jeg aldri hørt hverken før eller siden, at noen kaller sjefen sin, (som de ikke er i slekt med), for far.
    Så jeg undret meg over hvordan kultur som Sølvi Berget hadde da, (husker jeg).
    Men jeg spurte henne ikke.

    For hu hadde jo rykte på seg, for å sykmelde seg mye, da.
    Så jeg ville jo ikke risikere at hu sykmeldte seg igjen, da.
    For sånn som jeg skjønte det, så var hu Sølvi Berget ganske skjør, (eller følsom liksom), da.
    Og hvis hu hadde sykmeldt seg, så måtte jeg jo antagelig ha jobba hennes vakter og.
    Og det ville jeg jo helst ikke risikere, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på. 


    Men men.
    Søvli Berget sin yngste sønn, (er han vel), Trond Berget.

    Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).

    Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.

    Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og en sommer.

    (Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).

    Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).

    Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.

    (En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.

    For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).

    Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.

    (Noe sånt).

    Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).

    Men han hadde lyst, krøllete hår, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

    Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.

    Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.

    Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.

    Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).

    De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.

    Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.

    For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.

    Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.

    Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.

    På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

    (Siden jeg skulle begynne å studere).

    Så jeg lot dette passere.

    For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.

    Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).

    Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.

    Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).

    For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og assistent Sølvi Berget.

    Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.

    Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.

    For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.

    For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.

    (Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.

    Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.

    Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.

    Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).

    Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.

    Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.

    Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.

    (For å være ærlig).

    Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette nevnte personalmøtet.

    Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.

    Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.

    De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.

    Som kundeservice, osv.

    Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.

    At kundeservice, var viktig, da.

    For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.

    For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).

    Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.

    (Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.

    Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.

    Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).

    Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.

    For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.

    Og da sa de nei, da.

    Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.

    Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.

    Og noe annet, på andre og tredje plass.

    Men om dette ble vellykket.

    Det vet jeg ikke.

    For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.

    Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne måten å ha motivasjons-møter på.

    (Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).

    Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).

    (Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.

    Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.

    Noe sånt).

    For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.

    Man kan si det sånn, da.

    At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.

    Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.

    Men det fantes ingen fasitsvar, var.

    Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).

    (Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).

    For å prøve å forklare mer.

    Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.

    At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.

    Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:

    ‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.

    Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.

    Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.

    (Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.

    Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.

    Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.

    Men det er ingen fasitsvar, da.

    For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.

    (Må man vel si).

    Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.

    (Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).

    Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Ikke som regel, ihvertfall).

    Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.

    (Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).

    Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.

    (Ihverfall ikke som regel.

    Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.

    (Som nevnt ovenfor).

    Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.

    Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.

    Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.

    Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.

    Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).

    (Ikke nødvendigvis, ihvertfall).

    Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.

    Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.

    For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).

    Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.

    For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.

    Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.

    Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.

    For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.

    Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.

    (Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.

    Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).

    Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.

    En julaften, (var det vel).

    Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.

    Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Jeg sendte en Facebook-melding til søstera til David Hjort

    facebook melding søstera til david hjort

    , , , , , ,

  • Det her er David Hjort sin søster Venevil, (som jobba på Rimi Gunerius, og også jobba et par vakter i uka, for meg, da jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001), hvis jeg ikke tar helt feil

    søstera til david hjort

    http://www.facebook.com/venevil.lysedal

    PS.

    Dette her er David Hjort sin spreke og flørtete kusine Marion, som har fått en blond datter, (siden årtusenskiftet), kan det virke som:

    marion larsen kusine david hjort

    http://www.facebook.com/marion.larsen.16

    PS 2.

    Det her er David Hjort sin mor, (som har slanka seg litt, siden årtusenskiftet, synes jeg at det kan virke som, ihvertfall):

    elsa hjort mor til david hjort

    http://www.facebook.com/elsa.hjort

    , , , , , , ,

  • Problemer med matbutikkene i England

    PIC_5027

    Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.

    (Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.

    Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.

    Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).

    Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).

    Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.

    Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.

    Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.

    Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.

    For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.

    En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.

    Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.

    Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.

    Og prisene er også lave der.

    Og utvalget er veldig bra, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.

    (Se bildet ovenfor).

    Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).

    For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.

    Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.

    Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.

    (Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).

    Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).

    For jeg var der cirka 21.35, da.

    Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.

    En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).

    Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).

    Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.

    Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.

    Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.

    Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.

    (For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.

    Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).

    Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.

    Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.

    (Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).

    Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.

    (Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.

    Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).

    Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.

    (Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).

    At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?

    For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).

    Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.

    Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).

    For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.

    Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.

    (Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.

    Vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:

    åpningstidene asda walton

    http://storelocator.asda.com/store/walton

    , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 157: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    Etter at Magne Winnem flytta til Spikkestad, (i 1997 eller 1998, må det vel ha vært).

    Så var det ganske sjelden, at han og jeg, gikk ut på byen.

    (Sånn som vi hadde gjort, under russetida og studietida mi.

    Cirka ti år tidligere).

    Men Magne Winnem hadde mast på at jeg skulle besøke han, ute i Spikkestad.

    For å se på TV, osv.

    Men det syntes jeg at ble litt kjedelig, å reise hele den veien, (ut til Spikkestad), bare for å se på TV.

    Nei, da likte jeg bedre å gå ut på byen, og prøve å møte damer, osv.

    Men en gang, så kunne jeg ikke si nei, til å dra ut til Spikkestad, (husker jeg).

    Og det var da Magne sin kone Elin, skulle føde deres andre barn.

    Dette var vel i en eller annen ferie, (eller noe sånt), tror jeg.

    Ihvertfall så hadde jeg fri, (husker jeg), da denne ‘masinga’ foregikk.

    (Dette var forresten mens jeg jobbet som butikksjef.

    For jeg husker at jeg hadde Sierra-en.

    Så dette var kanskje i år 1999 eller år 2000, eller noe sånt, da).

    Og jeg kjørte ganske raskt, ut til Spikkestad.

    Siden Elin Winnem skulle føde, da.

    Magne Winnem sa at jeg kunne sitte i en av Stressless-ene deres, i stua, og at de viste pornofilm, på TV1000, seinere den kvelden.

    (Så det her var kanskje en fredagskveld, det her da).

    Og grunnen til at jeg måtte være der, det var fordi at Magne og Elin sin unge datter, (Hanne Kristine), som var fire-fem år, (eller noe sånt vel), måtte passes på, da.

    Men jeg hørte ikke en lyd, fra Hanne Kristine, hele kvelden.

    (Så for alt jeg vet, så kan det hende, at hu ikke var hjemme engang).

    Og hvorfor Magne Winnem ikke fikk mora si til å passe dattera si, det veit jeg ikke.

    Men mora hans døde vel på rundt den her tida.

    Så det er mulig at mora allerede var død, da.

    Og hvorfor Magne Winnem gjorde et poeng av at det var pornofilm, på TV1000.

    (En ganske bra en og vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg måtte nesten se litt på den pornofilmen da, (husker jeg), siden Magne Winnem hadde nevnt den.

    Og Elin, hu skulle ikke føde, på sykehuset i Drammen, (av en eller annen grunn).

    Men de skulle kjøre helt til Ullevål sykehus.

    (Som vel er cirka dobbelt så langt unna der de bodde, enn det Drammen sykehus er, vel).

    Og da jeg spurte Magne Winnem om hvorfor de heller dro til Ullevål, for å føde.

    (Enn til Drammen sykehus, da).

    Så svarte ikke Magne Winnem noe, (husker jeg).

    Og han sønnen deres, (som ble født den dagen), han ble født med hjertefeil, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at Magne Winnem sa seinere.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem så ofte, da han bodde, i Spikkestad.

    Så bodde han der jo i mange år, (fra 1997 cirka), mens jeg bodde i Oslo, (hvor jeg jo bodde fram til 2004).

    Så selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem og dem, så mye som en gang i året, engang.

    Så ble det fire-fem besøk tilsammen der, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og et av disse besøkene, det var da jeg hadde problemer på jobben, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken), mener jeg å huske.

    Ihverfall så var jeg ikke så på topp, (husker jeg), under det her besøket.

    Og dette var om vinteren, (husker jeg).

    Og jeg husker at det besøket mitt kræsja rimelig mye.

    For Magne Winnem, han skulle jo ut og ake, sammen med ungene sine osv., under det her besøket mitt, da.

    Så jeg måtte være med dem i akebakken, (i Spikkestad), for å få noe ut av besøket mitt liksom, da.

    Og der møtte Magne Winnem en lokal politimann, (husker jeg), som også var ute og akte, med ungene sine, vel.

    Og Magne Winnem pratet om at jeg bare gikk i ‘Oslo-klær’, (husker jeg).

    (Han klagde på at jeg ikke gikk i varme klær, da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke akkurat regna med at Magne Winnem skulle dra meg med i akebakken heller, liksom).

    Så det var litt rart, (husker jeg at jeg syntes), at Magne Winnem maste så mye på meg, om å besøke han, ute i Spikkestad der.

    For de få gangene, som jeg var på besøk der, så skulle han bare i akebakken og sånn, uansett.

    Og de serverte også rester til middag; (under det her besøket), husker jeg.

    Så det var liksom ikke det helt store, (må jeg si), å besøke Magne Winnem og dem, ute i Spikkestad, da.

    Selv om de hadde fått seg vannrenser, husker jeg, da jeg var på det her besøket mitt, da.

    (Som antagelig var vinteren 2000/2001, vel.

    Noe sånt).

    Men da jeg spurte de, om hvorfor de hadde kjøpt seg vannrenser, så svarte de ikke noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta som butikksjef.

    Så ville Magne Winnem en gang absolutt møte meg, i Oslo sentrum, for å se filmen Matrix 2, på Klingenberg kino, (husker jeg).

    (Matrix Reloaded, het visst den filmen.

    Og den hadde visst premiere, sommeren 2003.

    Så jeg på Wikipedia nå).

    Jeg husker at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde jobbet som leder, på Rimi Langhus, hele den lørdagen.

    (Jeg jobba jo som sommerbutikksjef, på Rimi Langhus, den sommeren.

    Og dette var vel før sommeren 2003 var ferdig, tror jeg).

    En eller annen, (det må vel ha vært David Hjort), hadde kjøpt med et helt eller halvt brett energidrikk, for meg, i Sverige, (husker jeg).

    (Etter å ha spurt meg, om jeg ville at han skulle kjøpe med den her energidrikken, vel.

    For jeg var ikke så fan av energidrikk, egentlig.

    Men siden David Hjort absolutt ville kjøpe med billig energidrikk for meg, i Sverige.

    Så jeg lot jeg vel han gjøre det, da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok med meg en sånn boks energidrikk, (husker jeg), da jeg skulle møte Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    (Siden jeg var ganske trøtt da, etter å ha jobbet fra klokken syv om morgenen, (eller noe sånt), da).

    Jeg måtte ta en drosje, fra St. Hanshaugen, (husker jeg), for å rekke avtalen, med Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    Drosjesjåføren begynte å prate om utlendinger.

    Og han mente at innvandrer bare ville ha jobber, som ikke var slitsomme, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matrix Reloaded, var kjedelig, (husker jeg, at jeg syntes).

    Magne Winnem begynte å peke på lerretet, når en ‘skurk’, ble til flere like ‘kopi-skurker’, husker jeg.

    Etter filmen, så dro Magne Winnem meg ned til en liten park, like ved Rådhuset der, husker jeg.

    Og vi satt og ‘chilla’, på en benk der, da.

    Mens ei dame; (som egentlig gikk i en gruppe), gikk en omvei, for å gå forbi Magne Winnem og meg da, (virka det som, ihvertfall).

    ‘Hvorfor gikk hu sånn’, spurte jeg Magne Winnem.

    ‘Hu ville vel vise fram puppa sine da’, svarte Magne Winnem.

    (Noe sånt).

    Etter det her, så stoppa Magne Winnem ei dame, som kjørte sykkel-taxi, nesten borte ved Aker Brygge.

    For Magne Winnem ville bare at hu dama skylle sykle oss, for hundre kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hu dama sykla oss bort mot Akershus Festning der, da.

    Men den ‘seansen’, den var jo veldig pinlig da, (husker jeg, at jeg syntes).

    For å bare kjøre sykkeltaxi, for å få sitte på med en pen dame, som satt og tråkket, foran en.

    Nei, det ble veldig dumt og flaut, (husker jeg, at jeg syntes).

    Men Magne Winnem klarte å dra meg med, på den her sykkeltaxi-turen, da.

    Selv om jeg undret meg mye, over hva poenget egentlig skulle være, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter sykkelturen, så ville Magne Winnem tilbake til Spikkestad, (husker jeg).

    Han hadde jo slutta å drikke, noen år før det her.

    (Fordi at han fikk så vondt i hue, av å drikke, husker jeg at han sa, ved en par anledninger, vel).

    Og han hadde parkert bilen sin, ikke så langt unna den amerikanske ambassaden da, (var det vel).

    Og siden Magne Winnem alltid maste på meg, om å dra til Spikkestad, for å se på TV, osv.

    Så syntes jeg egentlig det var bedre, å dra på kino, (i Oslo), sammen med Magne Winnem.

    Enn å spise reste-middag osv., (hos han), ute i Spikkestad.

    Så jeg fulgte Magne Winnem til bilen da, (husker jeg), da han skulle hjem.

    Siden han pleide å mase om, at jeg skulle besøke han, da.

    Så tenkte jeg at jeg fikk være sosial, når jeg først møtte han, sånn at han kanskje ikke maste så mye, om at jeg skulle dra ut til Spikkestad, for å se på TV.

    Og Magne Winnem hadde parkert i en sidegate, til Drammensveien, vel.

    (Noe sånt).

    Og kjørte avgårde, til Spikkestad, (uten så veldig mye om og men da), husker jeg.

    Men ‘oppi der’, i Vika, (blir det vel).

    Så merket man at det var en fin sommerkveld, da.

    For det var blomster og busker, (som vel duftet ganske sterkt. osv.),  i noen av ‘overklasse-hagene’, oppi der, da.

    Så jeg våknet vel litt opp, selv om jeg jo hadde jobbet mye, den her dagen, da.

    Og jeg fikk lyst til å dra ut på byen, for å ta meg noen halvlitere da, (husker jeg).

    Så jeg gikk ned Drammensveien, (må det vel ha vært), og så videre bort Karl Johan, da.

    Og så dro jeg innom stamstedet, til Axel og meg, nemlig Studenten, da.

    Og nede på Studenten, så traff jeg Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og hu hadde vel slutta på Rimi Langhus, (på den her tida), tror jeg.

    For hu hadde vel flytta inn til Oslo, og begynt å studere, ved universitetet, tror jeg.

    Og hu var på Studenten der, sammen med typen sin, (må det vel ha vært).

    Og Ingvill Storø, hu forklarte det, at hu skulle studere i England, til høsten, ved universitetet i Bradford.

    Og hu forklarte at hu skulle studere ‘anti-korrupsjon’, (eller hva hu kalte det, igjen).

    ‘Noe lignende av det Eva Joly driver med?’, spurte jeg.

    Og det var det da, svarte Ingvill Storø.

    For Eva Joly var hennes forbilde da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha drukket opp halvliteren min.

    Så tenkte jeg vel det, at jeg fikk vel la de her folka, (som jo nesten var en generasjon yngre enn meg), få være litt i fred.

    Så jeg sa fra til Ingvill Storø, om at jeg skulle ringe broren min Axel da, for å høre om han ble med ut, på byen.

    Så jeg gikk ut fra utestedet Studenten, for å ringe Axel, da.

    (For de spilte ganske høy musikk, på det utestedet, så jeg kunne nesten ikke ringe derfra, da).

    Så jeg ringte Axel, fra ute i Karl Johans gate der.

    Og Axel sa at han måtte ta en telefon.

    Og så ringte Axel tilbake og sa at han ikke ville bli med ut på byen.

    Noe som jeg syntes at var veldig rart, (husker jeg).

    For vanligvis, så var Axel alltid klart, for å ta noen halvlitere, da.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Så jeg ble rimelig overrasket, (over det her), husker jeg.

    Jeg ble vel nesten litt fortumlet, tror jeg.

    For Axel og jeg, vi hadde vel nesten en slags stående avtale.

    Om at hvis en av oss ville drikke, så måtte den andre liksom bli med, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skule gjøre, da.

    Men Ingvill Storø og dem, de hadde ikke vært direkte uhøflige mot meg, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg liksom rota meg ned til dem igjen, nede på Studenten, da.

    Og så forklarte jeg dem det, at broren min ikke ville bli med ut på byen, da.

    (Nesten litt i sjokk, vel).

    Og så hang jeg nede på Studenten der.

    I et par timer vel.

    Like i nærheten av der Ingvill Storø og typen hennes stod, da.

    (Ved den enden av bardisken, i kjelleren, på Studenten der.

    Som er lengst fra pianobaren der, liksom).

    Og så kjøpte jeg meg vel sikkert en kebab, (eller noe sånt), på vei hjem fra byen, da.

    For jeg hadde vel ikke fått spist middag, den her dagen, tror jeg.

    Så hvorfor Magne Winnem ikke ble med på McDonalds, (eller noe sånt).

    Det veit jeg ikke.

    Men det her var liksom en dag, som jeg så på, som Magne Winnem sin dag, da.

    Siden han ofte var så selskapssyk, da.

    Så jeg ble liksom bare med på det Magne Winnem ville finne på, den her dagen, da.

    Siden jeg jo hadde så mye fritid uansett, liksom.

    Siden jeg var ungkar, da.

    Mens Magne Winnem jo hadde vært gift, i bortimot ti år allerede, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus

    Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.

    For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).

    Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).

    (For det var andre frister, for bestillingene, i jula.

    Så det ble litt mye å ha i hue, da).

    Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.

    (For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).

    Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.

    Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.

    Så det var ikke noen krise, da.

    For butikken var full av varer liksom, da.

    Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.

    Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.

    De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.

    Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.

    For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.

    Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).

    For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.

    Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.

    (Mens jeg studerte på HiO IU).

    Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.

    Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.

    Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.

    Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.

    Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.

    Mens andre bare satt på røykerommet, da.

    Så dette må jeg si at var urettferdig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.

    For å komme tilbake fra sykmelding, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.

    Jula 2001, da.

    For de hadde julepynt, i en eske der.

    Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.

    (Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.

    Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.

    For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.

    Enn å pynte juletre, liksom.

    Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    (Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).

    For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).

    Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).

    At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.

    Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.

    Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.

    Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.

    Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.

    At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.

    (Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.

    Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).

    I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.

    Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.

    Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.

    Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.

    Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.

    Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.

    Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.

    Så det gikk greit, regner jeg med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i januar, i 2002.

    Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.

    Siden jeg var overarbeida, da.

    Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.

    Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.

    Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.

    Når jeg trengte den, da.

    Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.

    Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.

    De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.

    Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).

    Så da syntes jeg at det ble så mye.

    Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).

    Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.

    Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.

    Så jeg dro til fastlegen min, da.

    I Bentsebrugata Legesenter.

    Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.

    Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.

    Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.

    Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.

    Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.

    Så jeg ringte Lånekassa, da.

    Og spurte om jeg kunne få studielån til det.

    Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.

    Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.

    Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.

    For det var forskjellige studier, da.

    Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.

    Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.

    Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.

    Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.

    Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.

    For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.

    (Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.

    Før jeg begynte, på det studiet).

    Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.

    Ved å gå på dette studiet, da.

    Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.

    (Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).

    Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.

    De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.

    Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.

    Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).

    Og  jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).

    Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.

    Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).

    Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

    Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.

    Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.

    Dette ble liksom bare feid under teppet, da.

    Av driftsdirektør Rune Hestenes.

    (Må jeg vel si).

    Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.

    Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.

    Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.

    Nemlig Sølvi Berget.

    Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).

    (Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.

    De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.

    Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).

    (Noe sånt).

    Hva han nå mente med det).

    Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.

    Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For å prøve å forklare, da).

    Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).

    Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.

    Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).

    For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.

    Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.

    Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.

    Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.

    (På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).

    Som et slags plaster på såret, kanskje.

    Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.

    Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Noe sånt).

    Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).

    (For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.

    I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.

    For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).

    Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.

    På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da

    Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.

    Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.

    For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.

    (Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).

    Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.

    Det ble det ikke noe ut av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Ble mislykket.

    Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.

    Med selvrespekten min i behold liksom, da.

    Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).

    Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.

    Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).

    Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).

    (Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.

    Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.

    Hvem vet).

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.

    Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.

    (Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).

    Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.

    Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.

    Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.

    (Selv om han håndverkeren som dukka opp.

    Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).

    Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.

    Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.

    Så det var ikke som i Oslo, liksom.

    For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).

    Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).

    For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.

    (Ved fryserne osv., da).

    For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.

    Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.

    For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).

    Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.

    For når betjeningen stod og rydda hyller.

    Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.

    (Som kom med handlevogna si, da).

    Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.

    Hvis jeg skal være helt ærlig.

    (Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).

    Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.

    Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.

    Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.

    Og mye mer da.

    Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.

    Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).

    Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).

    Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.

    At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.

    Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.

    Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    (Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).

    Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.

    Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.

    (Noe sånt).

    Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.

    (Må jeg vel innrømme).

    Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.

    Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.

    Det veit jeg ikke.

    Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.

    Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 112: Kurs på ICA’s hovedkontor

    Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til 2000.

    Så var jeg på et eller to ‘trøtte’ kurs, for butikksjefer, (på Rimi’s hovedkontor), husker jeg.

    Som vel antagelig ble arrangert av regionsjef Jon Bekkevoll, (hvis jeg skulle tippe).

    For han var ansvarlig, for de fleste kursene, som jeg var på, på Rimi’s hovedkontor, da.

    Og etter et sånt ‘trøtt’ kurs, da.

    Så fikk jeg plutselig en telefon, (på jobben), fra butikksjef Arne Risvåg, på Rimi Karlsrud, da.

    Og han fortalte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, (for det her trøtte kurset), til Rimi Karlsrud, da.

    Og da tenkte jeg det, at jeg hadde jo egentlig ikke noen planer, om å jobbe så lenge i Rimi, uansett.

    (For Rimi, det var jo en nødjobb egentlig for meg.

    For jeg hadde jo egentlig utdannelse innen informasjonsbehandling, fra NHI.

    Så jeg hadde sett for meg at jeg skulle jobbe med data, eller noe lignende, da.

    Og ikke jobbe i butikk.

    Men jeg ville bare ha det på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef, når jeg først hadde jobbet så mange år, i den her nødjobben, da).

    Så jeg bare sa til butikksjef Arne Risvåg.

    (For jeg var nok også litt ‘vonbråten’, siden Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk, da).

    At det ikke var så farlig med det kursbeviset.

    Så det kunne bare ligge der.

    (På Rimi Karlsrud, da).

    Men da sa vel butikksjef Arne Risvåg det, at det kurset var vel et flott kurs, (eller noe sånt).

    Men det var ikke jeg helt enig, da.

    For jeg syntes vel at det meste på det kurset hadde vært noe trøtte greier, (som jeg hadde hørt mange ganger før), for å være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men grunnen til at jeg ble så vonbråten, da jeg hørte det, at Rimi hadde sendt kursbeviset mitt, til feil butikk.

    Det var fordi, at jeg da trodde det, at regionsjef Jon Bekkevoll, (og Rimi), hata meg.

    For på et møte, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen.

    Bare noen få måneder, etter at jeg hadde blitt butikksjef, (høsten 1998).

    Så hadde regionsjef Jon Bekkevoll vært så aggressiv, da.

    For da jeg skulle gå inn i møtelokalet der.

    Så stod regionsjef Jon Bekkevoll, i gangen, utafor møtelokalet, da.

    Og liksom skulle klemme hånda mi kjempehardt, før jeg gikk inn på møterommet der, da.

    Og det reagerte også butikksjef Thomas Kvehaugen, fra Rimi Munkelia på, (husker jeg).

    At regionsjef Jon Bekkevoll hadde vært så aggressiv, da.

    For Thomas Kvehaugen, han sa noe sånt, som at: ‘Huttetu, han Jon Bekkevoll var så skremmende’.

    Eller: ‘Så du hvordan Jon var, eller?’, (mens han satt opp et sjokkert ansiktsuttrykk), da.

    (Noe sånt).

    Lavt, under møtet, til regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Thomas Kvehaugen, han var jo en svær bamse, på langt over hundre kilo selv.

    Og han hadde jo også vært FN-soldat, i Libanon, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men regionsjef Jon Bekkevoll, han var nok minst like svær, som Thomas Kvehaugen, da.

    Og veide vel mellom 100 og 150 kilo et sted han og, tror jeg.

    Så det var ikke sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll var som en ung frøken, som hadde et slapt håndtrykk, (for å si det sånn).

    Det var mer sånn at han nesten knuste hånda di, liksom.

    Og når man møter svære Jon Bekkevoll, i en sånn trang gang.

    Så blir det ikke som å møte en kattepus, liksom.

    Så det er mulig at man kan si at Jon Bekkevoll brukte skremming, (eller terror), som en ledelses-metode, i Rimi, da.

    Man kan kanskje si at Jon Bekkevoll var en slags diktator, som hadde et slags terrorvelde, som regionsjef, i Rimi.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha vært på et eller to rimelig trøtte kurs, i regi av regionsjef Jon Bekkevoll, på Rimi’s hovedkontor, på Sinsen, i 1999, (må det vel ha vært).

    Så var min overraskelse stor, når jeg så hvor bra, som de to butikksjef-kursene, som Jon Bekkevoll arrangerte, i 2001 var, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske at jeg hadde hatt disse kursene, før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, (hvor det jo var så mye problemer).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første av disse to kursene, (høsten 2001), det gikk på praktisk butikkledelse, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg husker at vi blant annet lærte om kommunikasjon, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Når det gjaldt kommunikasjon, så fantes det en avsender og en mottager og et budskap da, (lærte vi vel).

    Og hvem mottager og avsender var, det ble kalt ‘konteksten’, når det gjaldt informasjonen, da.

    Så når det gjaldt kommunikasjon.

    Så burde man altså tenkte på hvem som var avsender og hvem som var mottager, av noe informasjon, da.

    Altså i hvilken sammenheng dette ble sagt, vel.

    (Noe sånt).

    Så hvis dette ble surret med.

    Så sier man at ting blir tatt ut av kontekst, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også, at det kunne være smart å stille åpne spørsmål, da.

    Hvis man ville ha svar på ditt og datt, fra medarbeidere, for eksempel, da.

    Og med åpne spørsmål, så menes det spørsmål som begynner med ‘hva’, ‘hvem’, ‘hvorfor’ og ‘hvordan’, da.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), han måtte fram fra pulten sin, (mener jeg å huske), for å liksom være med i et eksempel da, som regionsjef Jon Bekkevoll ville vise.

    (Et eksempel på en medarbeider-samtale, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forresten så var det vel sånn, at Steinar Ohr var ny regionsjef, for Oslo Øst, på den her tida.

    Så Jon Bekkevoll han var vel kanskje regionsjef for Oslo Vest på den her tida.

    (Noe sånt).

    Men det var likevel Jon Bekkevoll som hadde dette kurset for en 10-15 Rimi-butikksjefer da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så dette var vel snakk om et videregående kurs, for butikksjefer, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    For det var ihvertfall ikke sånn at dette kurset bare var for butikksjefer i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

    (Siden Arne Risvåg var butikksjef på Rimi Karlsrud, som lå i PØF sitt distrikt da, var det vel).

    Så det var nok ikke sånn, at helt ferske butikksjefer, fikk være med, på dette kurset.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og før jeg slutta som butikksjef, i Rimi, (sommeren 2002).

    Så fikk jeg også en stillingsutlysning på en distriktsjef-jobb, sendt sammen med posten, til Rimi Langhus da, (husker jeg).

    Så det er mulig at jeg hadde sjansen til å få en distriktsjef-jobb, i Rimi.

    (Hvis de ikke sendte den stillingsutlysningen, til alle butikksjefene, da.

    Det er mulig).

    Men jeg hadde altså bestemt meg, allerede rundt årsskiftet 2000/2001, (mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    At jeg ville ut av Rimi, da.

    På grunn av tull over meg i systemet, i firmaet, da.

    (Som jeg har skrevet mer detaljer om tidligere i denne boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre av disse to kursdagene, høsten 2001.

    Det var et kurs i arbeidsrett, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En dame, (en advokat vel), som jobbet på Rimi sitt hovedkontor, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Hu forklarte mange ting, om hva en butikksjef hadde lov til, (og ikke lov til), i en butikk, da.

    Man hadde for eksempel ikke lov til å skrive opp at en medarbeider hadde kommet for sent på jobb, en dag, da.

    Men man kunne skrive et symbol liksom, ved siden av navnet, til medarbeideren, da.

    (Noe sånt).

    Og så kunne man ha et symbol, (eller en bokstav), som betydde at medarbeideren hadde kommet for sent på jobb, da.

    Og så kunne man ha en annen bokstav, som betydde at medarbeideren hadde vært sykmeldt, da.

    (Det var i den duren der, liksom).

    For det var visst lov, da.

    Ifølge arbeidsmiljøloven, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var personvern-loven, da.

    Noe sånt).

    Og det var visst ikke lov, for en butikksjef, å forandre, det som en medarbeider, hadde skrevet, på en timeliste, da.

    Selv om butikksjefen mente at medarbeideren hadde skrevet feil, da.

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde vært klart over, fra før, da.

    For da jeg jobba cirka en uke, som vikar, på Rimi Skullerud, i 1993.

    (Under butikksjef Cille der).

    Så fikk jeg vel bare et kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så da jeg ansatte ei ‘døla-jente’, som vikar, på Rimi Kalbakken, rundt våren 2001, vel.

    Så brukte hu vanligvis cirka en time, på å telle kassa, da.

    Men jeg lot henne ikke få lønn, for hele den tiden.

    For jeg gjorde nesten som på Rimi Skullerud, i 1993, da.

    Og ga henne bare samme lønn som de heltidsansatte, på Rimi Kalbakken hadde, da.

    Og de fikk vel en halvtime eller tre kvarters lønn, for å telle kassa.

    (Og ikke en time og et kvarters lønn, liksom).

    Så jeg trakk hu døla-jenta litt, i lønn, da.

    For vi hadde så høye lønnskostnader, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg var litt stressa på grunn av det, da.

    Men jeg lot hu døla-jenta få lov til å telle kassa, i en time, (eller noe sånt), de første dagene, som hu jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Og førte det som opplæring, (på lønnsbudsjettet), da.

    Men etterhvert, så fikk hu døla-jenta bare like mye lønn, som Aziza og de andre heltidsansatte fikk, da.

    Men det var visst ikke lov da, å gjøre det sånn.

    Hvis jeg har skjønt det riktig seinere.

    (Fra det jeg lærte, på det her kurset, da).

    Noe som kanskje høres litt rart ut.

    Men det var visst sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter disse to kursene/kursdagene.

    Så hørte jeg ikke engang noe om kursbevis, (husker jeg).

    Så det var enda dårligere denne gangen, (enn i 1999, (eller om det var år 2000)), når det gjaldt kursbevis, da.

    Og jeg har jo nå i 2012, holdt på i cirka fem år, vel.

    Og prøvd å få ICA til å sende meg kopi av disse kursbevisene, da.

    (Eller noen annen dokumentasjon, som viser at jeg har vært på disse butikksjef-kursene, da).

    Men ICA har ennå ikke klart å sende meg noe sånt, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken

    Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.


    Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.

    (Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).

    At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.

    Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.

    (Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.

    Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
    At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.

    Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.

    (Lærte vi i Rimi, ihvertfall).

    Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.


    For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.

    Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.

    (Het det seg, i Rimi).

    For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.

    Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.

    Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.

    Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært ‘tull og tøys’, på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.

    Og jeg var liksom sinna, da.

    For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.

    Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.

    (Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).

    Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

    Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.

    At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse ‘vi’, som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

    Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).

    Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.

    For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.

    Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.

    Så da jeg, som ‘oste-sjef’ liksom, da.

    Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.

    Så dukka det plutselig opp en annen ‘oste-inspektør’ der også.

    Som jeg nesten ‘kræsja’ med, da.

    For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.

    (For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.

    For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.

    At han høye og strenge mannen, (med noe slags ‘smultring-skjegg’ vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.

    Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.

    Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.

    Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.

    Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her ‘seansen’.

    Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og driftsdirektør Rune Hestenes.

    Han sa bare til meg.

    Etter at jeg hadde kommet den ‘tiraden’ min.

    At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).

    Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.

    Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).

    At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.

    (Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).

    Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).

    Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.

    For han skulle ‘drive butikk’, (sa han).

    Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.

    Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.

    Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.

    (Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.

    (Aamodt bru, vel).

    Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.

    Og der ligger den vel kanskje enda.

    For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 105: Og enda mer fra Rimi Kalbakken

    Fra butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland, så husker jeg blant annet det, at det var en pakistansk butikksjef, som sa det.


    At hvis han hadde vært like smart, som broren sin, (eller noe sånt).

    Så ville han ikke ha jobbet som butikksjef i Rimi.

    Da ville han heller ha drevet med noe annet.
    (Noe sånt).

    Og da var det ikke noen andre som sa noe, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei butikksjef-dame, fra Nesodden, som pleide å være med på butikksjefmøtene, til distriktsjef Anne Neteland.

    Hvis jeg husker det riktig.

    (Selv om butikken hennes var direkte underlagt regionsjef Jon Bekkevoll, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og hu sa en gang det, (husker jeg).

    At hvis det var noen Rimi-medarbeidere, som ikke tok med seg en tom pappeske, når de gikk gjennom butikken.

    Så hadde de ikke noe i en butikk å gjøre.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at de hadde et vidunder av en microbølgeovn, på spiserommet der.

    Denne microbølgeovnen, den kunne nemlig steike Pizza Grandiosa.

    Og til slutt, så ble jeg så preget av assistent Kjetil Prestegarden, (og de andre folka som jobba der), at jeg også begynte å kjøpe meg en Pizza Grandiosa, i spisepausen min, da.

    Og det var ganske praktisk, egentlig.

    For jeg husker fra da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    At de ferdigsmurte baguettene, som lå i en kjøledisk der.

    De ble ofte dårlige, før datoen gikk ut, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så fikk jeg faktisk to biter Grandiosa, av Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å stable varer sammen.

    Etter at de to var ferdige med å ha spisepause, da.

    Og da var så sulten, (husker jeg), at jeg ikke klarte å si nei til de pizza-bitene, da.

    Selv om jeg vel muligens lurte på om noen kanskje hadde tulla litt med de, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å gå med de her teip-dispenserne, i den venstre lomma, i Rimi-buksa mi.

    (For å henge opp Kjetil Prestegarden-plakater).

    Så fikk jeg ikke plass til å ha en Imsdal-flaske der, som jeg pleide å ha i lomma, på Rimi-buksa mi.

    (For jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal.

    Hvor assistent Merete pleide å komme med så mange ‘practical jokes’.

    Som å helle salt i brusen, (var det vel).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så siden det vel ble litt mye å ha både en teip-dispenser og en Imsdal-flaske i den venstre bukselomma.

    (For i den høyre lomma så hadde jeg butikknøklene, osv).

    Så begynte jeg å sette fra meg Imsdal-flaska mi.

    (Som jeg pleide å fylle vann i, fra springen, vel.

    For å slippe å handle så mye av de litt sure kassadamene der, vel.

    Noe sånt).

    På lageret, rett ved døra inn til butikken der.

    Og en gang, som jeg hadde fylt på vann, fra springen, i den Imsdal-flaska mi, (må det vel ha vært).

    Så syntes jeg at det smakte litt søtt, av det vannet, da.

    Og da så jeg det, at noen hadde lagt en brukt tyggegummi-kule, nedi Imsdal-flaska mi, da.

    Og det lurer jeg på om må ha vært hu Bimbo-Cecilie, som satt i kassa der, da.

    Jeg mistenkte at det var henne, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg fikk forandra, den første tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Det var at ti kroners-markedet, det stod på noen paller, (med palletrekk), på gulvet.

    Men på Rimi Nylænde, så hadde jeg pleid å sette alle aktivitetene, opp i høyden, da.

    Sånn at kundene slapp å bøye seg ned, for å få tak i varene, da.

    Så jeg bytta ut de pallene med mange bruskasser, med Rimi kasseskjørt på da, (het det vel).

    Sånn at de ti kroners-varene kom litt opp i høyden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at mange kunder, (som parkerte på parkeringsplassen utafor butikken), de fikk parkeringsbot.

    Selv om de bare var inne og handla mat, da.

    Og det pakeringsvakt-firmaet, det var umulig å ha med å gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg kunne kanskje ha klaget mer, til distriktsjefen, om det her, da.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu prøvde jo å lure meg, på lønna, da jeg begynte, i den her jobben.

    Så samarbeidet mitt med henne, det var rimelig prega av den her mangelen på kommunikasjon, den første tida min, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    For det parkeringsvakt-firmaet der.

    Det skremte nesten bort kundene, (vil jeg si).

    Så det hadde ville kanskje ha vært i både Rimi Kalbakken, Meny Kalbakken og de andre butikkene, i nærheten, (Intersport flytta vel inn i etasjen over Rimi Kalbakken der, mener jeg å huske, mens jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), sin interesse, å ha bytta ut det parkeringsvakt-firmaet, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

    Så var det ofte sånn, at det var noe galt, med bilen min.

    En gang, så hadde for eksempel noen kasta en ølflaske, i frontruta, på bilen min, mens den stod parkert mellom Rimi-bygget og Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    Så noen ganger, så måtte jeg ta T-banen, til og fra jobb, da.

    Og en gang, mens jeg satt på Kalbakken T-banestasjon der, (etter jobben), og venta, på T-banen.

    Så dukka det opp en hel jente-russebuss, (må det vel ha vært).

    Som ikke hadde fått russebussen sin enda da, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og de satt seg, (mer eller mindre), oppå meg, mens jeg satt og venta, på T-banen der, da.

    Og ei brunette, hu gikk litt ‘borti der’.

    Og ropte til meg: ‘Skal jeg suge pikken din?’.

    Så jeg ble jo litt satt ut av det her, da.

    Og jeg fortalte til ei lyshåra russejente, som nesten hadde satt seg oppå meg, at det ‘hørtes litt fristende ut’, da.

    (Da hu begynte å prate om det her, da).

    Men jeg klarte å styre meg, da.

    Før hu brunetta kom bort til den benken vi satt på, og begynte å ta sånne høye ‘sparkepike-spark’, da.

    I miniskjørt, (eller hva det var igjen), da.

    (Noe sånt).

    Og hu lyshåra jenta, som jeg prata mest med, av de her russejentene, som hadde egla seg innpå meg, (må man vel si).

    Hu sa at hu ikke syntes at hu selv var noe pen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg syntes vel at alle de her russejentene, var rimelig pene, da.

    Så jeg fortalte vel hu russejenta det, at hu så like pen ut, som de andre russejentene der, for meg, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Før jeg satt meg på en annen T-banevogn, enn de her russejentene, når T-banen dukka opp der, da.

    For jeg var jo liksom butikksjef, i Kalbakken-området der, da.

    Så jeg måtte jo liksom tenke litt på det og, da.

    Og ikke overdrive den her russejente-tullinga, liksom.

    (Syntes jeg selv ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,