johncons

Stikkord: Rimi Kalbakken

  • Min Bok 5 – Kapittel 103: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At en gang, mens jeg stod og satt opp tørrvarer, (eller noe), like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å jobbe i par med henne, stod og jobba.

    Så sa Gurvinder plutselig noe til meg.

    Og det var at han Rimi Kalbakken-pakistaneren, var i problemer.

    To unge pakistaner-gutter, (som jeg først trodde at var kameratene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren).

    De var visst uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Forklarte Gurvinder meg.

    Noe jeg ikke hadde skjønt med en gang, da.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp litt, da.

    Og se litt strengt på de her uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Men uten at jeg sa noe, vel.

    Og de to pakistaner-gutta, de forsvant så ut på parkeringsplassen, utafor Rimi Kalbakken der.

    Og jeg fulgte litt med på dem etterpå, da.

    (Og lot som at jeg skulle hente noen handlevogner, eller noe sånt, vel).

    Og da stod de fortsatt på parkeringsplassen der, da.

    Ihvertfall en stund, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da vi gikk ut fra Rimi Kalbakken, etter endt stengetid, en kveld, (må det vel ha vært).

    Så sa han Rimi Kalbakken-pakistaneren, (må det vel ha vært), at ‘utlendingene styrer Oslo’.

    (Noe sånt).

    Og det var vel noe ‘babling’ om A-gjengen, B-gjengen og C-gjengen og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg overhørte det en gang, (på Rimi Kalbakken), forresten.

    At Simone sa en gang, mens hu stod i kassa en morgen, at det gikk seint med meg, borte i frukta der.

    Så det var ikke bare assistent Kjetil Prestegarden som liksom skulle være ‘wannabe-distriktsjef’ der, da.

    Simone i kassa ville også være det.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var en vaktmester, i det senteret, som Rimi Kalbakken holdt til i, da.

    Og det eneste jeg husker av han, det var at han hadde masse arr, (eller noe), i trynet.

    Som om han hadde blitt knivstukket i trynet da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu sa en gang til meg det.

    At jeg hadde fått klage, fordi at jeg hadde vært for sjefete, mot han narkotika-snifferen Leif, fra julebordet.

    For jeg hadde bedt han om å ta flaskerommet, (eller noe sånt), da.

    Og da fikk jeg høre av distriktsjef Anne Neteland, at alle medarbeidere var viktige, i en butikk, da.

    Og at ingen var viktigere enn andre, liksom.

    Men jeg lurer på om grunnen til at jeg kanskje var litt lei av å rydde inne på flaskerommet selv.

    Det kan ha vært det, at den boksautomaten, den peip en hel lørdag, (den lørdagen som vi hadde ledermøte på Egons, i Paleet, i Karl Johan der, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så jeg var kanskje litt lei av å stresse inne på flaskerommet der, da.

    Og en av grunnen til at jeg ansatte han Leif, som lagerhjelp, (på Rimi Kalbakken), det var vel liksom for å få litt avlastning, da.

    (Noe sånt).

    Uansett så var dette bare et enkelttilfelle, da.

    Og hva jeg gjorde, som var galt, det var rimelig vagt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Leif, han møtte jeg tilfeldigvis igjen, en gang, da jeg satt meg på 37-bussen, på St. Hanshaugen, på vei til jobb, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Et par år etter at jeg hadde slutta på Rimi Kalbakken, da.

    Og da sa han Leif det, (ganske høyt, på bussen), at han hadde fått seg en sånn ‘puledokke’, (som han kalte det), husker jeg.

    Og da regna jeg med at han mente at han hadde fått seg en sånn ‘Barbie-dame’, som han dreiv å pulte på, (eller noe sånt).

    Men hvorfor han Leif fortalte om det her, til meg, (på bussen), det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så diskuterte distriktsjef Anne Neteland og jeg, i et driftsmøte, (må det vel ha vært).

    At den og den medarbeideren, på Rimi Kalbakken, gjorde noe galt, da.

    Og da sa distriktsjef Anne Neteland, at da måtte man spørre seg, om dette var noe som var viktig, for hvordan butikkens resultat ble, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Og det sa hu, liksom.

    Som var så nøye på hvordan teip som ble brukt, for å henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    (Har jeg tenkt på seinere, ihvertfall).

    Så jeg må si at det var en del dobbeltmoral, i Rimi.

    Distriktsjefene de detaljstyrte, som bare det.

    Men butikksjefene, de fikk ikke lov til å detaljstyre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk hjem fra jobb, etter en tidligvakt, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken.

    Så stod det ei sånn ungjente, som ikke var fjortiss engang, vel.

    Og liksom bøy seg fram, i en sexy, utringet topp, (eller noe sånt), på parkeringsplassen utafor Rimi Kalbakken, da.

    Mens ei dame liksom stod ved siden av, for å liksom ta notis av, om jeg så på hu sexy kledde ungjenta, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Så det var rimelig spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 102: Mer fra distriktsjef Anne Neteland

    En dag, våren 2001, så kommer pluteslig distriktsjef Anne Neteland, bort til meg, i fruktavdelingen, på Rimi Kalbakken.

    Også sier hun det, at det har vært problemer så lenge, på Rimi Kalbakken.

    At enten så må jeg slutte, ellers så må alle de andre medarbeiderne slutte.

    For jeg var så upopulær, som butikksjef da, (mente Anne Neteland).

    Og på den her tida, så var jeg så utslitt, av å prøve å holde standarden oppe, (som den eneste som hadde jobba noe særlig lenge, i matbutikk vel), på Rimi Kalbakken, da.

    Så da distriktsjef Anne Neteland fortalte meg det.

    At distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde tilbudt meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa også det, at hu tilbydde meg å begynne som ny butikksjef, på Rimi Ammerud.

    (Men at dette var en liten butikk, da).

    Men Rimi Langhus-jobben.

    Det var jo akkurat det jeg hadde sett eter, som en mulighet, for å roe det litt ned, og komme meg ut av Rimi.

    (Tenkte jeg).

    Og jeg var jo så lei av å ha distriktsjef Anne Neteland, som distriktsjef.

    Etter alt det tullet med at jeg ikke fikk lov å gå med de teipdispenserne, i lomma, for å rydde opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så jeg var veldig lei av å bli detaljstyrt da, (for å si det sånn).

    Men dette sa jeg ikke rett ut.

    Jeg bare gjentok det som distriktsjef Anne Neteland hadde sagt, om at Rimi Ammerud, det ble nok en for liten butikk.

    Også så jeg at det var greit.

    Hvis det var så ille, at alle de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, eventuelt måtte ha sluttet.

    Så jenket heller jeg meg.

    For jeg ville ikke lage noen kjempestore problemer, for Rimi, liksom.

    Og så sa jeg at det var greit å begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu maste også på meg, på en meningsløs måte, (vil jeg si), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Om at jeg måtte få ned lønnskostnadene.

    Jeg måtte finne noen å kutte timer på, da.

    Men den eneste som jobba mer enn kontrakten tilsa.

    Det var Simone, ei kassadame i 50-åra, fra Nederland, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg gjorde som distriktsjef Anne Neteland sa, da.

    Og tok en prat med Simone, inne på tellerommet, (var det vel), en dag, da.

    Om at hu skulle begynne en time eller to seinere, to eller tre dager i uka, da.

    (For å få ned lønnskostnadene, da).

    Og det sa Simone at var greit, (husker jeg).

    Men så kom hu tilbake på jobben, noen dager seinere.

    Og da hadde hadde hu klagd til assistentene mine, da.

    (Eller noe sånt).

    Og sagt at hu ikke ville ha færre timer likevel.

    Så hu måtte få begynne klokka ni likevel, da.

    (Noe sånt).

    Og da klagde også distriktsjef Anne Neteland på meg, (husker jeg).

    For Simone hadde visst vært utsatt for så mye endringer når det gjaldt arbeidstidene, tidligere.

    Og det visste jo ikke jeg noe om.

    (Men noen må vel ha pekt litt på Simone, tror jeg).

    Men da skulle jeg ha spurt assistent Kjetil Prestegarden, sa distriktsjef Anne Neteland.

    Men jeg kunne jo ikke fordra hverken assistent Kjetil Prestegarden eller distriktsjef Anne Neteland.

    Og de fleste var jo på faste heltidskontrakter, i den butikken, uansett.

    Så det var ikke så mange stedet å spare, egentlig.

    (Sånn som jeg kunne se det, ihvertfall).

    Problemet var vel at regionsjef Jon Bekkevoll og distriktsjef Anne Neteland ikke var enige om hvordan Rimi Kalbakken skulle drives.

    Regionsjef Jon Bekkevoll hadde visst sagt at Rimi Kalbakken liksom skulle ha for høy lønnsprosent og mye svinn, da.

    For Rimi Kalbakken skulle liksom ‘ta Meny’, da.

    (Hadde regionsjef Jon Bekkevoll sagt ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall).

    Og Rimi Kalbakken hadde jo også en ferskvareansvarlig, som jobba heltid, i ferskvaren, (nemlig Carolina), da.

    Og det hadde jo vanligvis ikke Rimi-butikker.

    Så det var kanskje ikke så rart at det var en høy lønnsprosent der da, for å si det sånn.

    Rimi Kalbakken var jo en spesiell butikk, siden den skulle ‘ta Meny’.

    Så den burde vel da vært lagt under regionsjefen, mener jeg.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu lot som at Rimi Kalbakken var en vanlig Rimi da, virka det som.

    Og jeg ble liksom skvisa mellom agendaen til regionsjef Jon Bekkevoll, og agendaen til distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Noe sånt).

    Men distriktsjef PØF, han hadde jo programmert meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så det var derfor jeg kom så feil ut der.

    Så det var omtrent umulig for meg, å ta inn det igjen, da.

    Samtidig med at distriktssjef Anne Neteland, hu detaljstyrte meg når det gjaldt hvordan jeg skulle lede butikken, og hvordan teip jeg skulle bruke, for å henge opp plakater, osv.

    Så det var egentlig bare surr der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu sa jo det, at hu kjente assistent Kjetil Prestegarden, fra før.

    Så hu ‘høre på Kjetil’.

    (Og ikke på meg, da).

    Så hu umyndiggjorde jo på en måte meg der, som butikksjef, fra dag en, (må man vel si).

    Så jeg hadde kanskje tittelen ‘butikksjef’, (på Rimi Kalbakken), men jeg fikk ikke lov å være sjef der, liksom.

    Så jeg hadde egentlig svært lite reell makt der, vil jeg si.

    Og samtidig så var utfordringene der veldig store.

    Så det ble jo en umulig situasjon, for meg som butikksjef der, må man vel si.

    Jeg fikk liksom alt ansvaret, men ikke noe makt der, da.

    Så det var jo bare tull og tøys, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu ville jo at jeg skulle lede Rimi Kalbakken, på en moderne måte, (blir det vel kalt).

    Det vil si at hu ville at jeg skulle lede butikken, ved hjelp av ledermøter, personalmøter og medarbeidersamtaler.

    Men de butikksjefene som jeg hadde, da jeg var assistent i Rimi.

    Nemlig Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen.

    De var av den gamle skolen, da.

    Så jeg hadde jo aldri hørt om ledermøter, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Og jeg pleide, som butikksjef på Rimi Nylænde, å heller prate med medarbeiderne oppe i butikken, enn å bruke personalmøtene som et lederverktøy, da.

    Og medarbeidersamtaler, det hadde jeg aldri vært med på.

    Hverken som leder eller medarbeider, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg fikk så mye klager, på Rimi Kalbakken, fra medarbeiderne, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle ha medarbeidersamtaler da, (husker jeg).

    Og jeg hadde fått høre der, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at jeg hadde kommet så dårlig overens, med Gurvinder, som var en nøkkelmedarbeider der, da.

    (Ifølge assistent Kjetil Prestegarden, ihvertfall.

    For Gurvinder klarte å grille kylling, i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da).

    Så jeg tenkte at jeg kunne starte med å ha medarbeidersamtale, med Gurvinder, da.

    Siden jeg fikk høre det, (av assistent Kjetil Prestegarden vel), at det var henne som jeg hadde mest problemer med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg leste vel et eller annet sted, i Rimi sine bøker, om hva en medarbeidersamtale egentlig var, da.

    Og en medarbeidersamtale, det var liksom en slags ‘time out’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og medarbeideren kunne fritt si hva han eller hun mente, (i en medarbeidersamtale), da.

    (Uten at det fikk konsekvenser liksom, da).

    Og Gurvinder, hu hadde hatt noe lignende av medarbeidersamtale, på skolen, sa hu.

    Så hu skjønte hva det her var, da.

    Så Gurvinder og meg, vi satt og hadde medarbeidersamtale, på spiserommet, på Rimi Kalbakken, da.

    Og Gurvinder fortalte det, at hu ikke likte meg som sjef, i det hele tatt.

    For jeg fulgte alltid med på hvordan medarbeiderne jobba, når de stabla varer, ute i butikken, osv., (var det vel).

    (Og det hadde jeg ikke fått høre noe lignende av før.

    Så da gikk det opp et lys for meg da, må jeg vel si.

    Når jeg hørte Gurvinder forklare om hvor mye hu mislikte, at jeg fulgte med på henne og de andre medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mens de jobba på gulvet, da).

    Og Gurvinder, hu visste om det, at jeg skulle begynne, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hu mente det, at jeg skulle bare fortsette på min måte, da.

    Og at de andre på Rimi Kalbakken bare skulle bare fortsette på sin måte, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg forklarte det, da.

    At jeg ikke var vant til å ha så mye problemer, som leder, i de butikkene jeg jobba i.

    Så jeg prøvde liksom å lære av de problemene som hadde oppstått, på Rimi Kalbakken, da.

    Så derfor syntes jeg at det var verdifullt, å få med meg den her medarbeidersamtalen, med Gurvinder, selv om jeg skulle slutte, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Gurvinder, hu syntes at det var ekkelt, å ha medarbeidersamtale, med meg, (husker jeg at hu sa).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det her var vel den eneste medarbeidersamtalen, som jeg har vært med på, (tror jeg).

    Hvis ikke en av distriktsjefene mine i Rimi, har hatt medarbeidersamtale med meg, en eller annen gang, da.

    Jeg mener å huske at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, en gang prata ganske åpent, om mine fremtidsutsikter, som leder, i Rimi.

    Mens jeg jobba, på Rimi Nylænde, våren 1994, (må det vel ha vært).

    (Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

    Og hadde mine første ledervakter, da).

    Så det er mulig at det møtet var en slags medarbeidersamtale, da.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men hu brukte vel ikke uttrykket medarbeidersamtale, (om det møtet), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det her.

    Så er det mulig, at distriktsjef Anne Neteland ikke forstår hva en linjeorganisasjon er.

    Og at Rimis butikker har en linjeorganisasjon.

    Distriktsjefen kommer over butikksjefen som kommer over de andre ansatte i butikken.

    Men distriktsjef Anne Neteland hu lot ikke meg gi ordre til assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu skjønte ikke hva en linjeorganisasjon er.

    (Kan man mistenke, ihvertfall).

    Det er mulig at distriktsjef Anne Neteland var uskolert.

    Men at hu hadde gått på noe kurs og lært moderne butikkledelse, (eller noe sånt).

    Men at hu mangla kunnskap om den grunleggende organisasjonsteorien, som vel må ligge i bunnen, før man begynner å bruke moderne lederverktøy, som vel ledermøter, (personalmøter), og medarbeidersamtaler, må sies å være.

    Så man kan si det sånn, da.

    (Mener jeg).

    At distriktsjef Anne Neteland ikke skjønte hva en linjeorganisasjon er, da.

    Det kunne ihvertfall virke sånn da, (vil jeg si).

    Siden hu hørte på assistent Kjetil Prestegarden, men ikke som meg, som butikksjef, da.

    Distriktsjef Anne Neteland støttet ikke meg, når Kjetil Prestegarden la seg opp i hvordan jeg styrte butikken.

    Men lot assistent Kjetil Prestegarden bestemme, da.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo som en slags regionsjef, da.

    Siden distriktsjef Anne Neteland hørte på han.

    (Noe sånt).

    Så dette kan kanskje tyde på at distriktsjef Anne Neteland ikke forstod hva en linjeorganisasjon er, da.

    Men at hu bare baserte seg på skravling og synsing og sånne ting.

    Man kan begynne å lure, ihvertfall.

    Og assistent Kjetil Prestegarden han forstod heller ikke hva en linjeorganisasjon var, (vil jeg si).

    Siden han liksom skulle være en ‘wannabe-distriktsjef’, da.

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu lot så assistent Kjetil Prestegarden være som en slags regionsjef, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så det ble jo bare surr, på Rimi Kalbakken.

    Grunnet at distriktsjef Anne Neteland og assistent Kjetil Prestegarden syntes å være litt forvirrede, når det gjaldt hva en linjeorganisasjon var, da.

    Så de manglet kanskje grunnleggende kunnskaper om organisasjonsteori.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 101: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

    Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

    Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

    Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

    Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

    At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

    Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

    Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    I 1999, (må det vel ha vært).

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

    For de stengte på omtrent den samme tida, da.

    Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

    Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

    Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

    For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

    Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

    (Altså rundt mai 2001).

    Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

    Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

    Fra David Hjort, da.

    Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

    For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

    Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

    Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

    Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

    Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

    Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

    Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

    Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

    De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Anne Liane.

    Anne merci my darling.

    Clap for you.

    Clap for me.’.

    Osv.

    Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

    Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

    Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var forresten sånn, husker jeg.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.

    Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.

    For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.

    Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.

    (Ihvertfall i en periode.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.

    (Mente ihvertfall jeg, da).

    Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.

    (Og ikke bare gå rett forbi den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.

    Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.

    For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.

    Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.

    Og begynte å smile og flørte og være harry, da.

    Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.

    Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.

    For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.

    (Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).

    De var en gjeng med klovner, da.

    (Må man vel si).

    Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.

    Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.

    Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).

    Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).

    For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.

    Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.

    På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.

    Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.

    Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.

    (De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).

    Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.

    Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.

    Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.

    Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Kalbakken.

    Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.

    Og vaska fruktdiskene, da.

    Så det første vi måtte gjøre hver mandag.

    Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.

    Og jeg ble jo stressa av det her.

    For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.

    (Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).

    For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.

    Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.

    Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.

    (Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).

    Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.

    Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.

    (Så godt som alltid, ihvertfall).

    At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.

    Og så to kasser med gule epler, i midten.

    Og så to kasser appelsiner, til høyre.

    (Noe sånt).

    Bare for å ta et eksempel, da.

    Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.

    Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.

    Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.

    (Til for eksempel plommer eller sitroner, da).

    I ‘hovedetasjen’, av disken, da.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.

    For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.

    Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.

    Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.

    Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.

    Var det noen som sa.

    Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.

    Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.

    Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.

    Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.

    Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.

    For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.

    På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.

    Men det var jo bare baksida av fruktdisken.

    Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.

    (Men det var kanskje noen andre som skjønte det).

    For jeg prioriterte jo forsiden av disken.

    Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.

    Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.

    Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.

    Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.

    Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.

    For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.

    (Må man vel si).

    Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.

    Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.

    For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.

    For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn at hu ‘Bimbo-Cecilie’, som jobba, på Rimi Kalbakken.

    Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

    (Iforhold til de andre lederne der, da.

    Må det vel ha vært).

    Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

    Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

    At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

    For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

    Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

    Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

    For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

    Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

    Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

    Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

    Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

    At: ‘Jeg skal få lov til å gå på McDonald’s i kveld, jeg så’.

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

    Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald’s, da.

    Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

    Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

    Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

    (Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

    Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

    Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

    Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

    Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

    For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

    Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

    Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

    For å spise som dessert.

    Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

    Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

    Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

    For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: ‘Erik har en liten kone’, (eller noe sånt).

    Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

    Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

    Så jeg sa ikke noe mer.

    Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

    Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

    For meg, i Rimi.

    Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

    På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

    For da kom de jo et minutt seinere hjem.

    (Noe sånt).

    Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

    (For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

    Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

    I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

    Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

    Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

    Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

    Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

    (Tenkte vel jeg, da).

    For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

    Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

    Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på  henne, borte i fryseavdelingen, da.

    Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

    Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

    Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

    Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

    Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

    Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

    Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

    Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

    Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

    Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

    (I et ledermøte, må det vel ha vært).

    Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

    Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

    Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

    Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

    Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

    Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

    Så ville hu få mer selvtillit, da.

    Og mer roen på seg, da.

    Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

    (For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

    Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

    Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

    Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

    For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

    Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

    Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

    Når hu var lei av frysevarebestillinga.

    Noe sånt).

    For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

    Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

    Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

    (For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

    Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

    (Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

    Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

    Og jeg skulle bestille kjølevarer).

    Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

    Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

    Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette ‘bimbo-bestillings-problemet’ da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

    At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

    Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

    For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

    For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

    (Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

    Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

    For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

    Og da stilte Rimi’s vekterfirma opp, da.

    Så det var bra service, må jeg si.

    For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

    Hvor det hadde vært veldig mange ran.

    Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

    Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

    Under det daglige arbeidet, i butikken.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det samme personalmøtet.

    Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

    Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

    (Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

    (Så han hadde kanskje nerveproblemer.

    Det er mulig.

    Et eller annet var det nok, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.

    Han kunne også være litt vittig.

    Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.

    Eller om han mente dette bokstavelig.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.

    For han mente at jeg bare gjorde feil, da.

    Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.

    Og innse at det var menneskelig å feile, osv.

    Og heller fokusere på andre ting enn feil.

    Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.

    Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.

    Og han ville overdrive, (vil jeg si).

    Og snu alt på hodet, liksom.

    Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.

    Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).

    Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.

    Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.

    (Noe sånt).

    Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.

    Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.

    Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.

    Det var vel kanskje ikke noe humor i det.

    Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).

    Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.

    Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).

    Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.

    (Noe sånt).

    Mens han gliste, da.

    Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).

    Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.

    For det som han pleide å gjøre.

    Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.

    Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.

    Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.

    Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.

    Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.

    Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.

    For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.

    For det en stor disk, til frukta der.

    Og en stor disk til grønnsakene også, da.

    (Rett etter inngangen der).

    Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.

    For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.

    (Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.

    Noe sånt).

    Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.

    (Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).

    Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.

    For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).

    Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.

    Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.

    Men det jeg savner, i ettertid.

    Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.

    Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.

    Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).

    Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.

    Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.

    Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.

    Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.

    Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.

    Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 96: Blink-dame fra Fredrikstad

    Selv om jeg sleit veldig, den tida jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så klarte jeg likevel å få blink, på Dagbladet sitt dating-nettsted Blink, (husker jeg).

    Dette var ei ung litteratur-studine, fra Fredrikstad, husker jeg.

    Og vi likte begge ny, norsk litteratur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene.

    Så pleide jeg å ha søvnproblemer, da jeg bodde, i Norge.

    Og for å få sove, om kvelden, så måtte jeg liksom lese et kapittel, (eller noe), i en roman, da.

    For å liksom få slappet av og klare å sovne, da.

    Og derfor, så hendte det at jeg var innom en bokhandler og kjøpte de nyeste norske eller oversatte romanene, da.

    (Når disse hadde kommet i pocket-versjon, da).

    For jeg hadde omtrent lest ut alt som jeg syntes var interessant, på hoved-Deichman da, (gjennom 90-tallet).

    Så på den her tida, så leste jeg blant annet den ‘Ute av verden’, av Knausgård, da.

    Og jeg leste også noen av bøkene til Lars Ramslie, (husker jeg).

    Blant annet ‘Mikrokaos’, (heter den vel).

    Og jeg leste også korsfarer-bøkene til Jan Guillo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Blink-dama, hu begynte jo å nevne noen nye, norske forfattere, som jeg ikke hadde hørt om, engang.

    Og som jeg vel ikke fikk lest noe særlig av, tror jeg.

    For jeg var jo en rimelig travel butikksjef, på den her tida.

    Men vi likte begge to å se nye, norske filmer, da.

    Og hu her Fredrikstad-dama, hu var fan av Kristoffer Joner, da.

    Så hu ble med meg ut, og så på ‘Villmark’, på Saga kino, en gang, da.

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Og etter filmen, så ble hu Blink-dama med til utestedet Blue Monk, (der hvor jeg var ute med hu SV-dama, Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), et års tid, før det her, var det vel).

    Og mens vi satt der, og drakk hver vår halvliter, vel.

    Så begynte en ganske gammel gubbe, som satt like ved der vi satt.

    Å begynne å bable om Morgan, som var vokalist, i bandet Svidd Grevling, som underholdte der, da.

    Så jeg spurte han ‘fan-gubben’, om denne Morgan var Morgan Lunde, da.

    (Håndballspilleren og Rimi Nylænde-medarbeideren, fra Grenland).

    Som var den vokalisten, som han gubben ‘babla’ om, i Svidd Grevling.

    Og det var faktisk Morgan Lunde da, (viste det seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at Svidd Grevling var ferdig med å spille, da.

    Så spanderte jeg en øl på Morgan Lunde også da, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde vært sjefen hans tidligere da, på Rimi Nylænde).

    Og jeg gratulerte han med å ha vært på landslaget som håndballspiller, da.

    Og med å også ha blitt vokalist, i et rocke-band.

    Og da fikk jeg en CD-singel, av Morgan Lunde, husker jeg.

    (Som jeg mener at jeg overhørte, at sa, til kameratene sine.

    At jeg så sliten ut, (eller noe sånt).

    Men at han likta dama mi, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu Blink-dama og jeg, hadde tatt oss en øl til vel.

    Så tok vi drosje hjem, da.

    Men hu Blink-dama, hu ville ikke bli med meg, inn i Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt såra og vonbråten, husker jeg.

    For jeg var jo langt nede, på den her tida, grunnet at jeg hadde problemer på jobben.

    Og jeg hadde også begynt å få en del rynker i trynet, og sånn.

    Etter sydenturen til Ayia Napa, i 1998.

    Og etter at jeg hadde brukt for mye kvisekrem, en dag, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Og hadde ligget på senga mi, og sett på TV.

    Og da jeg gikk på do, så så jeg plutselig det, at haka mi hadde fått en svær og dyp rynke, da.

    Noe som forandra utseendet mitt en del, vel.

    Og jeg fikk kanskje et mer karakteristisk utseende.

    Enn det kanskje litt mer kjedelige og rettskårne utseendet, som jeg hadde hatt, i tida før det her, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kontaktet ikke hu Blink-dama igjen, etter det her, da.

    For jeg var rimelig fornærma, da.

    (Og langt nede, liksom).

    Så jeg orka ikke å risikere å bli såra da, liksom.

    (For da hadde det kanskje blitt litt mye.

    Siden jeg hadde problemene, på jobben, i tillegg).

    Men jeg angra litt på det, (husker jeg), at jeg ikke hadde gitt den CD-singelen, til Svidd Grevling.

    Til hu Blink-dama, i drosjen, da.

    For da hadde hu kanskje blitt med meg inn, i Rimi-leligheten min.

    Og latt meg fått meg et nummer, da.

    Det er mulig.

    Men jeg chattet aldri noe mer, med hu her Blink-dama, etter den her litt mislykkede date-en, da.

    (Selv om den date-en også var litt morsom vel, siden vi møtte Morgan Lunde og Svidd Grevling, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 95: Bedriftsfotball med IT-Akademiet

    Det var også sånn, på den tida, som jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Med andre ord høsten 2000).

    At jeg hadde blitt forespurt, av Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om jeg kunne bli med å spille fotball, med IT-Akademiet, (hvor Magne Winnem jobbet som foreleser, på den her tida), siden de hadde for få spillere, til å stille lag.

    Og jeg fikk så med Glenn Hesler, (som jeg chatta med, på #blablabla, på den her tida).

    Og jeg fikk drakt nummer 10, (var det vel), på IT-Akademiet sitt bedriftslag, da.

    (Som spilte med blå drakter, da).

    Av Espen Tokerud, som var en slags kombinert lagleder og kaptein, på dette laget, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på tida etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Såvidt orka å dra meg til en fotballkamp, med IT-Akademiet, som var i Vollsløkka-hallen, (heter den vel).

    Fordi at jeg var så preget, av de tøffe lønnsforhandlingene osv., på Rimi Kalbakken, da.

    Og at distriktsjef Anne Neteland, frøys meg ut, allerede før jeg begynte å jobbe i hennes distrikt, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske det, at da jeg skulle til eller fra en kamp, med IT-akademiet.

    (På den her tida).

    At Glenn Hesler, stod over gata for Rimi-bygget, og at en gjeng prøvde å overtale han, (de liksom nesten tryglet han da), til å svike meg, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Selv om jeg var nesten i sjokk, på den her tida..

    På grunn av den tøffe tiden, da jeg ble fryst ut, av distriktsjef Anne Neteland, da.

    (Samtidig med at jeg var ny i jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en straffe en gang, for IT-Akademiet, i Vollsløkka-hallen.

    (På den her tida).

    Siden en keeper gikk mot ballen, med knottene først, (må det vel ha vært).

    (Da jeg var alene med keeper, da).

    ‘Det der kan du ikke gjøre’, sa ihvertfall dommeren, (til keeperen da), husker jeg.

    Men så brant Espen Tokerud straffa, da.

    (Så han vil kanskje ikke ha noe med meg å gjøre nå.

    For han spurte ikke om det var greit engang, at han tok straffa.

    Noe som kanskje andre ville ha gjort, siden det vel var ganske klart, at jeg liksom skaffet straffesparket, da.

    Så Espen Tokerud er kanskje flau for at han brant straffa ennå.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Må det vel ha vært).

    Så skjedde det en rar episode, mens Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen.

    Glenn Hesler og jeg, vi pleide på den her tiden, å kjøre hver vår bil, til treningene med Tom-gjengen, da.

    Glenn Hesler kjørte sin blå Volvo 240, (var det vel).

    (Som han hadde arvet, etter farfaren sin, vel).

    Og jeg kjørte Sierra-en min, da.

    Og etter treningene, med Tom-gjengen og de.

    Så pleide Glenn Hesler å dra meg med, (på den her tida, men ikke den første tida, som vi trente med Tom-gjengen, ved Åråsen), til et gatekjøkken, i Lillestrøm.

    Hvor vi pleide å sitte og spise burgere, etter treninga.

    Og på det gatekjøkkenet, så jobba det noen unge damer, som Glenn Hesler kommenterte om at var fine, da.

    (Noe sånt).

    Men da husker jeg at jeg overhørte det, at noen eldre karer, som eide gatekjøkkenet, (eller noe).

    At de kommenterte, fra tippe-delen av gatekjøkkenet, (var det vel).

    At Glenn Hesler og jeg, (som begge var i slutten av 20-årene, på den her tida), var for gamle, til å se på disse Lillestrøm-frøknene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den episoden, som jeg skrev om, litt ovenfor.

    Det var at Thorstein aka. ‘Dalsim’.

    (Nemlig Tom sin kjempe av en kamerat).

    Han hadde en fetter, (eller om det var en lillebror).

    (En liten tass nærmest, med lyst hår).

    Som var med på treninga.

    Og han hadde visst sparket Glenn Hesler, i hans ankel, som var skadet, etter den mopedulykken hans, ved Olavsgård der, (var det vel), på slutten av 80-tallet, vel.

    Og Glenn Hesler ble rasende, da.

    Og begynte nesten å slåss mot han lille tassen da, (eller noe).

    Og da dukket kjempet Thorstein opp der.

    (For å hjelpe sin vesle fetter, da).

    Og da måtte jeg nesten hjelpe Glenn Hesler.

    Så jeg gikk bort til kamphanene, jeg og.

    Men det ble ingen slåsskamp, da.

    Og det var jeg glad for, for Thorstein, han var vel cirka to meter høy, og veide nok mellom 120 og 150 kilo, et sted.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han hadde også arvet en hund, etter sin farfar, (han som døde i den fallulykken, mens han jobbet i slektsfirmaet, nemlig Hesler & Søn, som er et blikkenslager-firma).

    Og hunden den var bindt fast et sted, like ved fotballbanen, vel.

    Og da vi gikk mot bilene våre, etter treninga.

    Så var jeg vel litt i sjokk enda, etter å nesten ha måttet slåss, med en kjempe.

    Så da jeg så ei ungjente, som så på treninga vår.

    Som hadde på seg Kenny fra South Park t-skjorte.

    Så tulla jeg med Glenn Hesler og sa at bikkja hans burde gå bort dit, da.

    For vi på #blablabla, vi var South Park-fans, da.

    For Tosh, han sendte de nyeste South Park-episodene, til alle, på irc, da.

    Og jeg hadde kjøpt Mpeg-kort, til PC-en, etter at mora mi døde.

    Og hadde også etterhvert kjøpt meg et ok skjermkort, fra en på nettet, for 500 kroner, vel.

    Så jeg kunne se South Park-episoder, på TV-en min da, på den her tida.

    (Fra PC-en).

    Så jeg syntes vel at den t-skjorta, til hu ungjenta var kul, da.

    Og tenkte meg vel ikke så mye om.

    Så derfor så ble det litt feil, da.

    For da mente nok Tom-gjengen at jeg var rar.

    For de hadde kanskje ikke hørt om South Park, da.

    Det er mulig.

    Og jeg var så stressa, etter den ‘nesten-slåsskampen’, da.

    Så jeg bare sa noe vel.

    Men da ble jeg kanskje seende dum ut, da.

    Siden hu ungjenta, som hadde på seg den South Park t-skjorta, nok bare var en fjortiss, eller noe, da.

    Men jeg bare fleipa litt, da.

    Dette var jo bare tull, fra min side.

    For å liksom prøve å finne på noe annet å tenke på kanskje, enn den slåssinga, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han ville ikke forklare, hvorfor han nesten hadde begynte å slåss, med fetteren til han kjempen Thorstein, da.

    Og etter det her, så ville ikke Glenn Hesler spille fotball, med Tom-gjengen, lenger.

    Og det var Glenn Hesler som var fra Skedsmo, og som kjente Tom-gjengen, da.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit aleine, (bak ryggen på Glenn Hesler), syntes jeg.

    Så etter det her, så begynte Glenn Hesler å istedet dra meg med.

    For å trene fotball, sammen med et bedriftslag, som trente i Fjellhamar-hallen, (ute i Lørenskog), husker jeg.

    Men hva som var navnet på det laget igjen, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var med på 3-4 treninger med dem, i Fjellhamar-hallen, da.

    Og at jeg spilte en omgang for dem, (i en bedriftsfotballkamp), som keeper, på en treningsbane, like ved der vi pleide å trene med Tom-Gjengen, (i årene før det her), ved Åråsen, da.

    Og da fikk jeg skryt for at jeg spilte bra som keeper da, husker jeg.

    Men forsvaret deres var bra, da.

    Men jeg klarte å bokse et hardt skudd, som hadde gått inn i mål.

    Og jeg stod rett plassert, til å redde et skudd, fra sida.

    Og jeg reddet et klønete tilbakespill, fra Glenn Hesler.

    Ved å chippe ballen, over en angriper, og tilbake til Glenn Hesler, da.

    Som det nesten virka som at hadde prøvd å få meg til å ta ballen med hendene.

    Siden dette var lov for keepere, i gamle dager.

    (Å plukke opp tilbakespill, med hendene).

    Men jeg hadde sett en del fotball, på TV, så jeg visste at reglene for tilbakespill, til keeper, hadde forandret seg.

    Og jeg syntes også at han angriperen spilte farlig, da.

    For han kom vel liksom med knottene mot meg, syntes jeg.

    (Noe sånt).

    Så jeg kalte han vel for ‘idiot’, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    I kampens hete der liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg slapp inn et mål, fordi jeg ikke klarte å slenge meg, da.

    Det var jeg nok for gammel til, tror jeg.

    Og i andre omgang, så hadde jeg ikke lyst til å spille keeper mer.

    (For avtalen var at jeg skulle spille en omgang som keeper, og så være utespiller i andre omgang, da).

    For jeg trivdes best som utespiller, da.

    Og hadde lite erfaring med å stå i mål, fra trening, osv.

    Men da måtte jeg sitte på benken, i hele andre omgang, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg ikke hadde fotballsko.

    (For jeg spilte med joggesko).

    Men jeg syntes ihvertfall at det var dårlig da, at jeg ikke fikk spille ute på banen, i det hele tatt, (husker jeg).

    I den kampen, hvor jeg spilte, for det her Skedsmo-laget.

    Så etter den her kampen, så ble det vel sånn, at jeg ikke gadd å spille på det her laget mer.

    (Hverken når det gjaldt treninger eller kamper, da).

    Så det var bare en kort stund, at jeg spilte på det her bedriftslaget, ute i Romerike, da.

    Og jeg fikk vel aldri engang vite navnet på firmaet jeg spilte for, tror jeg.

    Av Glenn Hesler, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at grunnen til at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), begynte å nevne det, at han hadde spilt på kretslaget, (eller noe sånt), i sine yngre dager.

    (Enda han var jo ikke gammel, på den her tida.

    Han var jo født i 1979, så han var vel bare 21 år gammel.

    Men han var vel kanskje en litt strebete type, da.

    (Som Magne Winnem mente at Elisabeth Falkenberg og jeg var, da jeg jobba som assitent, på Rimi Nylænde).

    Siden Kjetil Prestegarden liksom ofret alle sine fritidsaktiviteter, for Rimi, da.

    Det gjorde ikke jeg.

    For jeg mente at det var viktig å liksom å ha litt balanse, i livet.

    For at jeg skulle klare å komme meg gjennom den til tider stressende og kjedelige jobben, på Rimi.

    Så måtte jeg liksom ha noe artig, å drive med, på fritida, da.

    Så det fantes kanskje større ‘strebere’ enn meg, i Rimi.

    Så Magne Winnem, han bomma kanskje litt da, når han kalte meg for streber.

    For det var aldri sånn at jeg kutta ut alt av fritidsaktiviteter, for å kun jobbe i Rimi, da.

    Da hadde jeg nok fungert dårligere og dårliger, tror jeg).

    Det var fordi at jeg nevnte det, en dag, på jobb der, (må det vel ha vært), at jeg måtte dra hjem klokka da og da, fordi at jeg skulle spille fotballkamp, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Langhus, i mai år 2001.

    Så fikk jeg etterhvert låseansvarlig Kjetil Furuseth der, til å bli med, å spille fotball, med IT-Akademiet.

    Og han fikk da låne den blå Gant tenniskjorta, (av meg), siden han trengte en blå skjorte, å spille kamp i, da.

    Og det var den tennisskjorta, som søstera mi hadde lånt av meg, året før, da vi var på bryllup i Geilo, (sommeren år 2000).

    (Da hu ikke hadde klart å ta med seg klær, opp dit.

    Av en eller annen grunn).

    Det var den tennisskjorta, som Tom Bråten fra Berger, hadde hatt henda sine på, da.

    (Den fredagskvelden, i Hallingdal der, da han flørta så mye, med søstera mi.

    Og ‘babla’ om at Keiko var en hval, osv.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så den tennisskjorta, den likte ikke jeg å bruke, da.

    (Siden jeg syntes det ble litt svett, liksom.

    Å gå med den samme t-skjorta, som søstera mi hadde gått med, da).

    Så den lå bare i en ‘alt-mulig-hylle’ liksom, nederst i kjøkkenskapet mitt, da.

    (Selv om jeg hadde vaska den, da).

    Og den tennisskjorta, den lurer jeg på om Kjetil Furuseth, (som forresten kjente butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, forresten), fikk lov til å beholde, av meg, etter kampen.

    Jeg husker ihvertfall at han sa at den tennisskjorta, så ut som en italiensk fotballskjorte, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og jeg måtte møte han Kjetil Furuseth, i rundkjøringa, på Bislett da, før kampen.

    For det var det eneste stedet i Oslo, som han visste hvor var, omtrent.

    (Noe sånt).

    Og jeg dro også på Ski Storsenter, og kjøpte meg fotballsko, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som butikksjef, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og der kjøpte jeg et par Lotto fotballsko.

    Som var bra for beina mine, siden de hadde luftsåle.

    Men de hadde ikke min størrelse, så jeg klarte å kjøpte et par som var litt for små, da.

    Siden jeg var litt stresset, på den her tida.

    (Så etterhvert så måtte jeg kjøpe meg enda et par fotballsko.

    Og begge disse parene, de kosta cirka 1000 kroner pr. par, da.

    Siden jeg ville ha luftsåle, siden at jeg hadde hatt en kneskade, da).

    Men det merket, (Lotto), er veldig bra, da.

    Og en gang, på trening, med IT-Akademiet, på Vollsløkka.

    Så fikk jeg til et veldig bra skudd, som var hardt, og som også hadde kjempemye skru, (med de her Lotto-fotballskoa, da).

    Etter at jeg fikk ballen trillende mot meg, etter en corner, (eller noe), for vårt lag, da.

    Men jeg skøyt like over tverrliggeren, da.

    For det var noen folk mellom meg og målet, da.

    Så det ble ikke mål, da.

    Selv om ballen skrudde som nesten 90 grader, da den nærmet seg målet.

    Og fløy nesten parallelt med tverrliggeren, husker jeg.

    (Like over tverrliggeren, da).

    Og fotballen fløy også kjemperaskt, da.

    Så den fotballen kunne kanskje minne litt om en ufo, (eller noe), under det her skuddet mitt, da.

    For det var et slags skru-belegg, på sida, av de her fotballskoa, da.

    Og jeg fikk timet skuddet ganske riktig, vel.

    Jeg liksom presset ballen litt ned, samtidig mens at jeg skrudde skuddet veldig, med siden av fotballskoen.

    (Så ballen fikk vel en slags dobbel skru, tror jeg.

    Den skrudde litt nedover og veldig til høyre, samtidig vel.

    Samtidig som at det først var veldig underskru, (eller noe). til siden.

    Sånn at ballen først fløy rett fram, og så plutselig skrudde nesten skarpt til høyre, da.

    Og det var også et hardt skudd.

    Så dette skjedde rimelig raskt, da.

    Men jeg hadde jo fått ballen rullende rett mot meg.

    Sånn at jeg fikk litt tid, til å forberede skuddet mitt, da.

    Og da sa det vel omtrent ‘pang’.

    Hvis jeg har lov til å si det, om mitt eget skudd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Norgesgruppen


    Gmail – Problemer med Meny Kalbakken

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med Meny Kalbakken


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Tue, Oct 16, 2012 at 2:08 PM

    To:
    levreg@norgesgruppen.no

    Cc:
    ica@ica.se

    Hei,

    jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

    Og den første åpningsdagen, i 2001, så dukket det opp en slags patrulje, fra Meny Kalbakken, på Rimi Kalbakken.

    Det var to Securitas-folk og en leder vel.

    De spurte om vi hadde sett en butikk-tyv, som de leita etter.

    Og lederen prata med min låseansvarlig Bjørnar, om butikken gikk bra.

    De skreik mellom kassene og tørrvareavdelinga.


    Og Bjørnar svarte at butikken gikk bra.

    Men dem ignorerte meg, som var butikksjef.

    Kanskje fordi jeg ble veldig kua, på den her tida, av distriktsjef Anne Neteland, osv.
    Dere la kanskje merke til at plakatbukkene jeg bestilte, ble satt ut på tvers, av mine kolleger, når jeg begynte seint.

    Så det var kanskje sabotasje?

    Jeg ble lurt i en felle av distriktsjef PØF i Rimi, og har prøvd å klage til driftsdirektør Rune Hestenes, om dette, i 2001.
    Men uten å lykkes.

    Hvorfor underminerte dere meg, ved å snakke med min låseansvarlig istedet for med meg?

    Trengte dere å sende så mange folk inn i butikken.


    Dere kunne kanskje ha tatt en telefon?
    Jeg kjenner også en ‘Titten Tei’, fra HV, som er fiskedisk-sjef, på Meny Carl Berner.

    Eller, han var ihvertfall det, i år 2001.
    Kjenner også tidligere butikksjef i Rimi, Irene Ottesen, fra da vi begge var assistenter, på Rimi Bjørndal.

    Hu har visst begynt i Meny nå.

    Kjenner også butikksjef Tom, fra Kiwi St. Hanshaugen og Lørenskog, og LSK-fansen.

    Gjennom min tremenning Øystein Andersen, fra Lørenskog.

    Bare lurte på hva denne patruljeringa deres skyldes.


    Med hilsen


    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.

    Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.

    Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.

    Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.

    Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.

    Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.

    Og aktivitetene ville også selge mindre.

    For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.

    Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.

    Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.

    Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.

    (Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.

    Ikke langt unna, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.

    Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.

    Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).

    (Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

    Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.

    Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.

    Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).

    Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.

    Så jeg fikk til slutt den vanen.

    At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.

    Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.

    Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.

    For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.

    Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.

    Og det samme med frukta og inngangspartiet.

    Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.

    (Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).

    Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.

    Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).

    Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.

    Jeg fylte opp fruktposer i frukta.

    I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.

    Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.

    Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.

    Uten at det ble mye papp, i den disken, da.

    Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.

    Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.

    Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.

    Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.

    (Uten å dem ble seende for harry ut, da).

    Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.

    Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.

    Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.

    Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.

    Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.

    At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.

    Og at den så så bomba ut, etter det, da.

    Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.

    For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.

    Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.

    Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.

    Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.

    Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.

    Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.

    Det veit jeg ikke.

    Men assistent Monika.

    Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.

    Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.

    Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.

    Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.

    Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.

    For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.

    For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.

    Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.

    Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.

    Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.

    Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.

    For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.

    Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.

    At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.

    For det sa regelen, i Rimi.

    Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.

    Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.

    Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.

    Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.

    Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.

    Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.

    Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.

    For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.

    Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.

    Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).

    Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).

    Og han presenterte seg, da.

    Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.

    Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.

    (Noe sånt).

    For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.

    Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.

    Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).

    Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.

    At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.

    Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.

    Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.

    Bare for å bli kvitt henne, liksom.

    (For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.

    Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).

    Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.

    Den siste tida som jeg jobba der.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).

    Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.

    Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.

    (For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).

    Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).

    Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.

    Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.

    Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.

    Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).

    Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.

    (Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).

    Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.

    Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.

    For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.

    For han ga masse skryt.

    Og dro oss med på raftingtur til Dagali.

    Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.

    Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.

    Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.

    Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.

    Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.

    Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.

    Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).

    Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.

    Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.

    Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.

    Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.

    Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.

    Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.

    (Må man vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.

    Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.

    Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.

    Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    (Selv om hu egentlig het Lul, vel).

    Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).

    Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.

    For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.

    Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.

    Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.

    Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.

    Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    (For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.

    Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).

    Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.

    Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.

    (Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.

    Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.

    At grunnen til at jeg ville bytte butikk.

    Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).

    Hvor hu skulle på fest, da.

    Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.

    (For å si det sånn).

    For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.

    Så satt hu Luly seg i baksetet, da.

    Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.