PS.
Det skjedde også et fælt parteringsmord, (som jeg forresten har skrevet om, på bloggen, for noen år siden), i Snarveien, på den samme tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (var det vel).
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
Hei.
Jeg sier som jeg har sagt til advokat Elden og andre, at jeg sletter ikke noe, før jeg har fått rettigetene mine.
For jeg ble tulla med, på den butikken, hvor jeg jobba, før jeg begynte, på Rimi Langhus.
Det er ikke for å være slem.
Jeg prøvde å ta opp problemene på Rimi Kalbakken, med distriktsjef Anne Kathrine Skodvin, da jeg jobba, på Rimi Langhus, (som butikksjef).
Jeg tror ikke det er vanlig å slette navn, fra memoarer.
Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).
Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.
Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.
(Noe sånt).
Og en sommer.
(Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).
Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).
(Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).
Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.
(En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.
For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).
Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.
(Noe sånt).
Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).
(Noe sånt).
Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).
Men han hadde lyst, krøllete hår, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.
Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.
Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.
Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).
De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.
Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.
For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.
Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.
Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.
På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Siden jeg skulle begynne å studere).
Så jeg lot dette passere.
For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.
Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).
Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.
Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).
For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).
Og assistent Sølvi Berget.
Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.
Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.
Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.
For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.
For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.
(Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.
Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.
Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.
Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).
Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.
Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.
Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.
For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.
(For å være ærlig).
Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette nevnte personalmøtet.
Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.
Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.
De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.
Som kundeservice, osv.
Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.
At kundeservice, var viktig, da.
For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.
For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).
Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.
(Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.
Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.
Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).
Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.
For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.
Og da sa de nei, da.
Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.
Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.
Og noe annet, på andre og tredje plass.
Men om dette ble vellykket.
Det vet jeg ikke.
For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.
Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og denne måten å ha motivasjons-møter på.
(Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).
Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).
(Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.
Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.
Noe sånt).
For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.
Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.
Man kan si det sånn, da.
At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.
Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.
Men det fantes ingen fasitsvar, var.
Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).
(Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).
For å prøve å forklare mer.
Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.
At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.
Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:
‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.
Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.
Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.
(Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.
Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.
Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.
Men det er ingen fasitsvar, da.
For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.
(Må man vel si).
Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.
(Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).
Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.
(Ikke som regel, ihvertfall).
Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.
(Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).
Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.
(Ihverfall ikke som regel.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.
(Som nevnt ovenfor).
Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.
Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.
Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.
Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.
Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).
(Ikke nødvendigvis, ihvertfall).
Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.
(Noe sånt).
Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.
Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.
For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).
Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.
For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.
Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.
Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.
For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.
Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.
(Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.
Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).
Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.
En julaften, (var det vel).
Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.
Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
