Stikkord: Rimi Kalbakken

Nå skrev jeg i går, i en kommentar til en bloggpost:

https://johncons-blogg.net/2008/09/n-lurer-jeg-p-om-det-var-noe-mafia-plot.html

om hvordan vi organiserte arbeidet, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i 2000/01.

Og da hadde Per Øivind Fjellhøy, distriktsjef, for Rimi Nylænde, hvor jeg jobbet som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken, høsten 2000.

Han sa først, at jeg fikk med meg to flinke assistenter.

Og en uke eller to seinere, så sa han at jeg fikk i hvertfall med meg en flink assistent.

Men jeg regnet med at han mente Kjetil da, for han gikk på Varehandelens Høyskole, to dager i uka, osv.

Og var veldig engasjert i Rimi, og kjente den gamle regionsjefen Bekkevold, nesten personlig, og hadde egne møter med han, litt over hodet på meg, kan man kanskje si.

Den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som sluttet da, oktober 2000, han hadde også spesialavtale, med Bekkevold, om en lønn på 300.000 i året.

Og det sa distriktsjef Neteland, at det var mer enn hun ville ha gitt, for hennes høyest betalte butikksjef, var hun på Stovner, som hadde 290.000, eller noe.

Jeg lå på 260.000, fra Nylænde.

Men jeg ble ikke satt opp, som jeg trodde.

Så jeg måtte stå på skikkelig, og mase, må jeg si, og lage litt spetakkel nesten, for å få 280.000.

Og han Kenneth, som hadde 300.000 i året, han var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i firma.

Så jeg synes dette med spesialavtaler, som det, fra Bekkevold, det var litt som en uting, som lagde ufred i firma.

Selv om selvfølgelig temaet lønn, skulle vært tapp opp, av Neteland, før jeg begynte der.

Men hun hadde ikke engang et møte med meg, før jeg begynte på Kalbakken.

Jeg hadde regnet med at vi ville ha et møte hvor vi diskuterte lønn osv., for jeg var vant til å gå opp i lønn, hvis jeg begynte i en større butikk i Rimi.

Jeg tenker på da jeg var assisterende butikksjef.

Da jobbet jeg på Rimi Nylænde, og fikk 150.000 i året.

Så, våren 1996, så begynte jeg som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, som var en dobbelt så stor butikk, når det gjaldt omsetning, og vel også areal.

Så gikk jeg opp til 160.000 i året.

Og et års tid senere, så hørte jeg at Irene hadde 170.000, så da ville jeg også ha det.

Så fikk jeg det samme som Irene.

For jeg synes det var urettferdig, at jeg skulle ha lavere lønn enn Irene, for jeg jobba veldig hardt, i alle disse årene.

Så er det mulig jeg hadde 180.000, i året, de siste månedene, på Rimi Bjørndal.

Men så begynte jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, og da fikk jeg 230.000 i året.

Og det synes jeg var mye da, for da fikk jeg også kjøregodtgjørelse, 15.000 i året, skattefritt, og telefongodtgjørelse og avisgodtgjørelse.

Sånne ting.

Men jeg jobba så mye som butikksjef.

Og jeg trengte finere klær, for å dra på butikksjef-seminar, en hel helg.

Og jeg synes jeg måtte ha bil, siden jeg var butikksjef.

Så jeg kjøpte en bil, som måtte på verkstedet hele tida.

Så jeg fikk egentlig ikke noe bedre råd, selv om jeg begynte som butikksjef, for jeg kjøpte dyrere mat, for jeg hadde ikke så mye ork, til å koke poteter og sånn, etter en hektisk dag på jobben.

Og det var kanskje 20.000 i året, for å fikse den bilen osv., så det var nok ikke så smart kjøp.

Pluss bensin og parkering og årsavgift, og vinterdekk, og alt sånt.

Det er dyrt å ha bil i Norge.

Og jeg var jo ungkar, så jeg gikk jo også litt ut på byen.

Og jeg hadde internett osv., for det var jeg ganske vant til å ha da, ellers så kjeda jeg meg.

Så penga fløy, kan man si.

Så det var ikke sånn at jeg klarte å spare noe penger da.

Jeg hadde vel et litt for hektiskt liv.

Jeg spilte også bedriftsfotball, for IT-akademiet, og Rimi Langhus.

Og gikk på byen med bruttern osv., var med på fester med David Hjort fra Rimi Bjørndal osv.

Så jeg hadde ganske mye som skjedde hele tida, så det var ikke sånn at jeg kokte poteter hele tida.

Det var mer sånn at jeg kjøpte kebab og ferdigsmurte sandwicher osv.

Det var sånn at det var litt høyt tempo, og jeg var sulten etter en lang arbeidsdag, så jeg sløste litt, når det gjaldt penger til mat osv.

Så sånn var det.

Jeg pleide å spille fotball ute i Lillestrøm noen ganger og, med en kamerat som het Glenn Hesler.

Vi hadde en irc-kanal, som het #blablabla, som jeg pleide å chatte på, etter jobben.

For jeg jobba ofte hardt på jobben, så det var ikke sånn, at jeg hadde overskudd til å gå ut på pub, eller noe, etter jobben.

Da ville jeg bare slappe av.

Da hadde det skjedd nok på jobben egentlig, så det var ikke sånn at jeg gikk ut på puben hver kveld, og tok en halvliter.

Jeg ville heller prøve å slappe av litt, og lese avisa, og chatte med kjente på nettet osv., og spise masse pizza og kebab og potetgull og sånn.

For jeg jobba ganske hardt på Rimi, uten noe særlig pauser, så jeg var rimelig sulten, når jeg først kom hjem.

Så da ville jeg heller spise masse mat og slappe av.

Det var ikke sånn at jeg ville på puben, det synes jeg ikke var så artig, for jeg kjente ingen på St. Hanshaugen uansett.

Jeg drev også å trente mye på Sats og Sentrum treningsstudio, når kneet var så dårlig, at jeg ikke kunne spille fotball.

Så jeg pleide å trene på søndager f.eks.

For da hjalp det mot stress osv., som butikksjef, fant jeg ut.

Og da jeg studerte, i 2002 og 03, så kjøpte jeg medlemskap på Sats.

Og da kunne man få tilbud på SATS, hvis man jobba i Rimi, som jeg gjorde.

Og også hvis man studerte på HiO, som jeg gjorde, på ingeniørhøyskolen.

Så de måtte regne ut, på SATS Ila, hvilket tilbud som var best, jeg husker ikke hvilket det var, men det kosta vel 300 kroner i måneden, eller noe, for å trene der.

Og det var et år, som jeg var ganske stressa, pga problemer, med slavedrift, fra sjefen på Rimi Bjørndal osv., vil jeg si.

I 2003, høstsemesteret.

Og da hadde også en på gruppa våres, dratt tilbake til Vestlandet.

Og jeg dreiv mye med Linux, som jeg installerte på en laptop jeg kjøpte, som det var problemer med, og måtte tilbake til Elkjøp.

Men den tida trente jeg mye da.

Så selv om det gikk litt trådt på skolen det halvåret, så fikk jeg i hvertfall trent mye, og lært å bruke Linux osv.

Og jeg jobba som låseansvarlig i to butikker.

I tilfelle noen bruker de problemene det halvåret mot meg.

Men jeg hadde også backup, fra at jeg hadde 33 vekttall, i data, fra NHI, på 90-tallet.

Og jeg var skikkelig overarbeidet, fra Rimi, og slavedrift, må jeg si.

Så jeg tok det litt laid-back, med studiene, for jeg trengte å få overskudd igjen.

Så det var bevisst av meg det, at jeg ikke ville møte veggen igjen.

Men jeg ville prøve å bygge meg opp igjen, og få tilbake overskuddet.

For jeg hadde egentlig møtt veggen, etter alle problemene i Rimi.

Så da unte jeg meg selv det, å ta det litt laid-back, med studiene på HiO, siden jeg hadde 33 vekttall, fra NHI, i bakhånd, som jeg kunne bruke, for å få godkjent eventuelle eksamner, som jeg ikke fikk tatt, pga. av mye jobbing som leder på Rimi osv., ved HiO.

Så jeg ville ha kontrollen, og gikk ikke inn i noe koma, pga. av stress med studier og låseansvarlig-jobber på Rimi osv.

Så sånn var det.

På Rimi Kalbakken, så fikk Kjetil ansvaret for tørrvarene.

Og Monika fikk ansvaret for frysevarene.

Men Monika likte egentlig ikke å ta bestiller.

Så hun var ikke så bekvem i rollen, som butikkleder, virka det som, for meg.

Men det er jo greit å kunne sånt, hvis man er assistent.

Når det er ferier osv., så trengs det jo cover, for butikksjefen osv.

Så hun ble med på å ta frysebestillingene da.

For det er greit, å begynne med frysebestillingene, for å skjønne hvordan man tenke, for å ikke bli utsolgt osv.

At man se hva som er på lager, og prøve å huske hvor mye rundstykker man selger i uka osv.

Så da kunne hun prøve å skjønne sånt, tenkte jeg.

Men det var ikke verdens undergang, hvis hun glemte å bestille et slag frossen grønsaksblanding, en uke.

For da hadde vi åtte andre slag, frossne grønnsaker.

Og alle frysevarene, omtrent, hadde vi jo, i ferskvarer.

Så da kunne dem jo bare kjøpe noe ferdigretter i kjøledisken f.eks.

Eller kjøpe vanlige gulerøtter.

Så det var ikke noe krise, hvis vi manglet et slag frossen grønnsaksblanding.

Så lenge vi ikke manglet Grandiosa, for da fikk vi ofte klager, hvis vi manglet den.

Det var rimelig krise, da vi høre det.

Så sånn var det.

Men det var ikke noen idiot-jobb, for Kjetil, å ha ansvaret for tørrvarene.

Nei, for da fikk han også ansvaret for kampanjene.

Altså, han hadde ansvaret, for å bestille tørrvarer, og å sette opp tørrvare-kampanjene, (de fleste kampanjene var tørrvarer), og å organisere at tørrvarene ble satt opp.

Og det var veldig bra, synes jeg, at Kjetil kunne ta den biten der, av ansvaret.

For da frigjorde det en del tid, for meg.

Så jeg hadde liksom ansvaret, for frukta.

Når jeg ikke dreiv med kjølevarene.

Så jeg la opp frukta, når jeg kom på jobb.

Sånn at frukta der, var bra, før ettermiddagsrushet startet.

Fordi frukta, var det første kundene så, da de kom inn i butikken.

Og så var det frysevarene (som Monika hadde grei kontroll på, vil jeg si).

Og så var det ferskvare-avdelingen, (som Carolina hadde kontroll på).

Og så var det kjøledisken, som jeg hadde grei kontroll på, for jeg vant til å bestille, og legge opp kjølevarer, å ha det som ansvarsområdet, fra jeg begynte å jobbe på gulvet, på Rimi Nylænde, i 1994.

Da fikk jeg det ansvaret av assistenten der Hilde, som hørte med butikksjef Elisabeth.

Så to-tre ganger i uka, så stabla jeg smør og ost.

Så det hjalp nok, sammen med treninga på sats, osv.,

Så da jeg studerte i Sunderland, så kosta det bare 15 pund, å trene i et år.

Noe sånt.

Og da kunne jeg svømme der, i Sunderland, i en time, uten å ta pause.

Så jeg tror det hjalp, for jeg pleide alltid å være så pinglete, før jeg dro i militæret osv.

Men i militæret, ble jeg sterker i beina og armer osv.

Men tror all de smøreskene og osteeskene fra Rimi, har hjulpet til at jeg ikke er så pinglete nå, som før jeg var i militæret osv.

For i alle år, på Rimi Nylænde, Bjørndal, Nylænde igjen, Kalbakken, og også på Langhus vel, selv om jeg fokuserte mest på frukta der, så har kjølevarer vært mitt ansvarsområdet.

Så det kunne jeg ganske bra, det feltet der, vil jeg si.

Kjølevarene, ble sjelden utsolgt, og jeg hadde ikke mye svinn.

Så sånn var det.

Så derfor husker jeg, da jeg begynte der, i år 2000.

Så gikk jeg og den gamle butikksjefen, Kenneth.

Vi gikk gjennom bestillinga, første dagen.

Men jeg hadde hatt ansvaret for tørr/kjøl/frys-bestillinger, på Rimi Bjørndal, i et par år.

Og i et år, eller noe, så var det kun jeg, etter Irene slutta, som tok de bestillingene, på Bjørndal, før Merethe begynte der.

Kanskje et halvt år etter at Irene slutta.

Noe sånt.

Og omsetningen på Bjørndal, og Kalbakken, var ganske lik.

Og det var så mye hyller, på Kalbakken, så å klare å bli utsolgt, var ganske vanskelig.

Men men.

Så jeg synes ikke det var så interessant, å høre på Kenneth, at han sa, at den varen selger mye her osv.

For jeg kunne de bestillingene, til fingerspissene, kan man vel nesten si, fra Rimi Nylænde, og Rimi Bjørndal.

Men jeg hørte nå på hva han sa da.

Selv om han vel bare hadde jobbet i Rimi, i et par år.

Og han sa det, at Vellagret Ost, fra Synnøve Finden.

Den solgte veldig mye der.

Så den måtte ha to esker ved siden av hverandre.

To ‘faceinger’, som det kalles.

Men det skjønte jeg med en gang, at det var bare tull.

For den vellagrede hvitosten, fra Synøve Finden.

Den har aldri vært noe storselger.

Og den hadde en kjedelig emballasje, som ikke solgte så mye.

Og de reklamerte aldri for den, på TV og i pressen osv.

Så det var bare tull.

Så det var vel det første jeg forrandra der, omtrent, i den kjøledisken.

At den bare fikk en eske, som Tine vellagret Norvegia hadde.

Så sånn var det.

Så jeg husker jeg mistenkte, at Kenneth drev med noe snusk.

At han var kamerat med Synøve Finden konsulenten, eller noe, og hadde mottatt noe bestikkelser kanskje.

Siden han for-fordelte plass, som det heter, til Synøve Finden.

Så der var noe galt, vil jeg si.

Så sånn var det.

Så etter det, så hørte jeg ikke så nøye, på hva han sa.

Jeg synes det var litt unødvendig, for meg, å høre på alle detaljene, om hva som solgte mye osv.

For det greiene der, hadde jeg lært bra fra før, for jeg hadde gått gradene, fra 1992, åtte år før, og lært sånne bestillinger, til detalj, på Rimi Nylænde, og Rimi Bjørndal.

Så sånne bestillinger kunne jeg nesten ta i blinde, vil jeg nesten si.

For hun som var butikksjef, på Rimi Nylænde, Elisabeth Falkenberg.

Hun var flink til å forklare hva man burde tenke på, når man tok bestillingene osv.

Og sånt skjønner man jo mye selv og.

Så basis butikkdrift, det lærte jeg ganske nøye, de to-tre årene jeg var assistent på Rimi Nylænde, og de to-tre årene jeg var assistent på Rimi Bjørndal, vil jeg si.

Så sånn var det.

Men det som var, på den tida her, i Rimi.

Det var at Rimi-ledelsen, fra regionsjefer, og oppover.

De hadde dratt på tur til Sverige, for å se hvordan de gjorde det, på Rimi og Ica der.

For Rimi i Norge, de sleit med dårligere omsetning, på den tida her.

Ahold, i Nederland, og vel også ICA i Sverige, hadde kjøpt aksjer i Rimi, dyrt, at Stein Erik Hagen.

Så Ahold og ICA, de forventet høyt overskudd, i Rimi, i Norge.

For å få avkastning, på investeringen sin.

Så Rimi-ledelsen, i Norge, de sleit fælt, med å klare kravene.

Så de fikk kanskje litt panikk, innimellom, kan man kanskje si.

En av de rareste tingene som skjedde.

Det var da regionsjefene, og driftsdirektøren, var det kanskje, da de hadde vært på studietur, og sett på ICA og Rimi-butikker i Sverige.

Før de dro dit, så lærte vi, i Rimi, at vi skulle ha minst mulig varer på topphylla.

For de kunne gå ut på dato.

Så, da kom tilbake fra Sverige.

Så sa de, vi må stappe topphyllene, stapp fulle av varer, for da ser butikken fullere ut.

At det er såkallt press, i hyllene.

varepress, heter det vel.

Og da vil kunden kjøpe mer.

Det er noe psykologi, som gjør at folk, oppfører seg sånn.

Hvis alle varene i hylla, er trukket fram.

Sånn hyllene ser stapp fulle ut.

Da vil kundene putte mer varer i vogna.

Det er gjort noe forskning på det.

Sikkert i USA, eller noe.

Så vi skulle også stappe topphyllene, i Rimi, stapp-fulle med varer.

For da ville butikken se enda fullere ut, og kunden ville putte enda mer varer, i vogna.

Men da ble det problemer, med at de varene ble bare liggende oppå topphylla.

Så Rimi måtte kaste masse varer.

I mange butikker, så det ble mye penger.

Og da kom en ny ordre.

Butikkene skulle spare opp tomme esker.

Og så skulle vi sette de tomme eskene, på topphyllene, i hele butikken.

Ok.

Og da var det ikke lov, å ha en eneste vanlig vare, på topphyllene.

Bare tomme esker.

De tomme eskene, skulle liksom danderes, slik at de så ut som vanlige esker da, med varer i, for å få kunden til å tro at butikken var kjempefull av varer, for å få de til å reagere psykologisk på disse eskene, og putte mer varer i vogna.

Så sånn var det.

Men da ble det problem.

For butikksjefene, fikk ikke lov, å ha vanlige varer på topphylla.

Bare tomme esker.

Det var Bekkevold, husker jeg, som prata om det her med Sverige og fulle topphyller, med tomesker osv., på møter, på Rimi hovedkontor, på Sinsen.

Men Rimi hadde også et veldig detaljert kamanje-system.

Leverandører, kunne kjøpe plass, på gulvet, i butikken.

Så annenhver uke, så kom det nye kampanjer.

Så da måtte de gamle fjernes.

Og hvor skulle man sette de varene?

Tidligere, så ble de satt på topphylla.

For vi, som butikksjefer, hadde ikke lov å ha varer, som ikke var på kampanje, på gulvet.

For på gulvet, skulle kun autoriserte, og oppdaterte, kampanjer, stå.

For kundene måtte komme fram, med handlevognene sine.

Så det var ikke lov, å ha ekstra kampanjer, på gulvet.

Og man kunne ikke ha alt mulig dill, på lageret, for da mista man kontrollen, og bestillinger, ble veldig kronglete å ta.

Det ville bare blitt rot, hvis man la dette i banankasser, f.eks., og la det inn på lageret.

Det ville blitt et kaos, fra en annen verden omtrent, hvis man hadde gjort det, hver gang det var nye kampanjer.

Det kunne man gjøre, med julevarene, f.eks., og påske-servietter osv.

Det kunne man legge i esker på lageret, og ta fram neste jul.

Eller jula etter, hvis det var kaos og dårlig kontroll i butikken.

Da kunne man kjøpe nye juleservitter, hvis man ikke hadde tid å lete etter hvor de banankassene med gamle juleservietter var.

Så kunne man bare kjøpe nye, og leite etter de banankassene, neste jul, hvis man nettopp hadde begynt i en ny butikk f.eks.

Også late som ingenting.

Selv om nok Anne Kathrine, hadde blitt sur da.

Men de serviettene går jo ikke ut på dato, de er like røde neste år, vil jeg si, så de kan man selge neste år.

Hvis det er veldig kaos i butikken da.

Men hvis man har kontroll, da må man finne de bananeskene, og få noen til å dandere opp de gamle serviettene, i butikken, på en eller annen måte.

Så sånn var det.

Og det var ikke så lett allid, å si til noen, at sett opp de serviettene der og der.

Det var enklere å ikke si noe, så gjorde de det de vanligvis gjorde.

Så ble det ikke noe problemer.

Så sånn ting, var nok enklest å gjøre selv, eller hvis du hadde en grei assistent, så kunne dem finne en løsning på det.

Så sånn var det.

Men tilbake til topphyllene.

Jeg hadde rimelig bra kontroll, på aktivitetene, på Rimi Nylænde.

Hvis noe var på aktivitet, så kjøpte jeg kanskje fire esker, av den varen.

Så var det kanskje to esker igjen, etter to uker.

Og da var det ikke lov å sette de to eskene, oppå noen topphylle, f.eks. over der, hvor de varene stod, i en vanlig hylle under.

Og de måtte vekk fra gulvet.

Så da måtte man slutte å bestille den varen, i et par uker, sånn at det var plass i hylla, når kampanjen var ferdig.

Så kunne man stappe et par esker, bak de få pakkene som var igjen i hylla da.

Men jeg hadde også en ‘hemmelig’ topphylle, over corn-flakes-en der, osv.

Og der satt vi noen esker da.

Så vi hadde kanskje 10-20 esker oppå topphylla på Nylænde.

Men den butikken var ganske enkel å få kontoll på.

For det var en stille og rolig butikk.

Men det var altså ikke lov, å ha de 10 eskene på topphylla.

Men det var ingen som sa noe.

For vi hadde tomme esker, på de andre topphyllene.

Men jeg hadde altså da to topphyller, over frokostblandingene osv., var det vel, som jeg brukte som ‘vanlige’ topphyller.

Og det var ingen som sa noe på.

Men det var egentlig ikke lov.

Men jeg synes det måtte være lov å bruke hue litt.

For vi skreiv opp hva vi hadde i de 10-20 eskene, før vi tok bestillinga.

Jeg og Stian, assistenten min.

Eller, vi bretta bort strek-koden, på prisetiketten, i hylla.

Så vi kunne ikke, uten videre, bestille de varene.

Så da fikk vi kontroll.

Når det så ble tomt, for den varen, i hylla.

Så gikk jeg eller Stian, og henta den esken, på topphylla.

Og bretta tilbake ‘label-en’, og da bestillte vi som vanlig av den varen igjen, etter det.

Og det systemet, virka helt bra.

Vi fikk veldig bra kontroll, på varene i hylla.

Så det var lite svinn osv.

Men egentlig, så skulle vi ha lagt de varene, ned på lageret.

Og da måtte vi ha gått helt ned på lageret, hver gang vi hadde en eske med varer til overs.

Så det hadde vært litt kronglete, og jeg er ikke sikker på om det systemet, hadde virket like bra.

De topphyllene, er jo som et lager.

Så jeg tror det skapte mye forrvirring, og frusterasjon, i Rimi, disse årene, i 1999 og 2000, som det var så mye rare regler, som ble laget, for topphyllene.

En som var butikksjef på Rimi Bogerud, Siv, eller noe, vel.

Hun spurte på butikksjef-møte.

For Anne-Kathrine, eller hvem det var.

Det var kanskje Fjellhøy.

Skrøyt av at vi hadde kontroll, på Nylænde.

Og da spurte hun, Siv da, eller hva hun het.

Hvor skulle hun gjøre av de varene, fra de gamle aktivitetene, som ikke gikk inn i hylla?

For hun fikk ikke lov å sette de på topphylla.

Og jeg var ikke så bekvem, i sånne butikksjefmøter osv., for jeg hadde bare jobbet som butikksjef, i et eller to år.

Og mange av de andre, hadde jobbet som butikksjef, i fem år og sånn.

Og jeg kjente ikke alle så godt, at jeg visste hvor jeg hadde alle.

Selv om jeg gikk greit med de fleste av butikksjefkollegaene, før jeg begynte i Netelands distrikt, i hvertfall.

Uten at jeg hadde noe kjempebra venner, som var butikksjefer i Rimi.

Men jeg gikk greit overens med de fleste vel.

Men folk som er butikksjefer, er vel ofte vant med å jobbe med mennesker osv., så de er vel ofte enkle å ha med å gjøre kanskje.

Noe sånt.

Men jeg sa ikke det i møte, at jeg brukte to topphyller, som ‘vanlige’ topphyller, for jeg ville ikke si noe galt da.

For det var egentlig ikke lov.

Selv om jeg mente at jeg bare brukte hue da.

Men de reglene, som vi fikk tredd ned over vårs, om bruk av topphyller osv., fra regionsjef Bekkevold osv., de var vel ikke alltid like gjennomtenkte kanskje.

Og det skaper mye kaos i systemet, vil jeg tippe.

Når sånne regler, skal innføres, og så forrandres, og så kuttes ut.

For dette skal jo læres bort, til alle ansatte, på gulvet, i mange hundre Rimi-butikker.

Så jeg synes kanskje, at man burde tenkt mer igjen sånne ting.

Før man implementerte det, i butikkene.

Hvis man sier en sleivete kommentar, om sånne ting, på et møte, som regionsjef, f.eks.

F.eks. at, nei, absolutt ingen vanlige varer, på topphyllene.

Så kan det medføre veldig mye pirk, og ekstraarbeid, og frusterasjon, ute i butikkene.

Og jeg er ikke sikker på, at Rimi regionsjefer osv., alltid tenkte like mye, på den måten, når de la planene sine osv.

Det skal jeg ikke si for sikkert osv.

Så da var det, i løpet av et par år i Rimi, følgene regler, for bruk av topphyller.

1. (Frem til 1999 ca.): Minst mulig varer på lager/topp-hylla. Mest mulig inn i hylla.(Den er klassisk, sånn som det hadde vært i alle år).

2. (1999 ca): Fyll opp med masse varer på topphylla. Alle topphyller skal være stapp fulle av varer, helt opp til taket.

3. (2000 ca): Ingen varer på topphyllene! Alle topphyller skal være fyllt opp, med tomme esker, som skal kamufleres, så de ser fulle ut. Helt opp til taket.

Så her var vi, i år 2000, da jeg begynte på Kalbakken.

Men da var det egentlig også gått bort fra dette, da regionsjef Bekkevold, sluttet i region Oslo Øst, eller hva det heter, var det kanskje.

Så fikk vi en ny regionsjef, som het Steinar Ohr, eller noe, mener jeg å huske, at han het.

Så gikk det over tilbake til den klassiske løsningen igjen, ganske gradvis, med punkt 1: Minst mulig på topphylla, bare varer som ikke får plass i hylla, men disse skal fortest mulig inn i den vanlige hylleplassen.

At dette var idealet.

Så jeg kan tenke meg, at denne panikk-aktige, må man vel kalle det, forrandingen av funksjonen til topphylla.

Ikke bare en forrandring.

Men faktisk tre forrandinger, på et eller to år.

Dette skapte vel kanskje ikke tillitt, til den høyere ledelsen, i Rimi, i butikkene i Oslo.

Men det var ikke derfor jeg skrev om dette nå.

Jeg skulle bare forklare sammenhengen.

Grunnen til at jeg skrev.

Var for å forklare, at det var ikke noen idiot-jobb, som Kjetil fikk ansvaret for, på Rimi Kalbakken, høsten 2000.

At han skulle prøve å lage fornuft ut av det her.

For da fikk han nok brynt seg litt.

Om han skulle ha tomme ekser på topphylla, som Bekkevold ville.

Eller om han skulle ha varer på topphylla.

For han kunne ikke ha dem på gulvet, for det var ikke lov.

Og han kunne ikke ha dem på lageret, for der var det egentlig ikke plass, til sånne ‘dill-dall’-varer.

Vi trengte plassen, når vi fikk 15-20 bur med varer, fra grossisten da.

Så da måtte man lære, å ha kontroll, på hvor mye varer man hadde i hylla.

Sånn at man ikke bestilte varer til hylla, som man hadde på kampanje.

Så da synes jeg det var greit, at en person, hadde kontrollen, på alt det der.

For hvis alle vi tre, jeg og Monika og Kjetil, skulle styre med det greiene der.

Med det klimaet som var der, med at distriktsjefen prøvde å lure meg på lønna, og fikk meg til å miste respekten fra assistentene og sånn, som lurte på det her, hva som foregikk, og skjønte hva som foregikk, at jeg ble tulla med av distriktsjefene.

Så de skjønte at distriktsjefene, ikke hadde noe respekt for meg.

Så jeg mista nok respekten, fra assistentene, fra første uka, omtrent, på Kalbakken.

Så det hadde nok blitt sirkus der, og mye konflikter, hvis alle skulle bestille tørrvarer.

Så det var flaks, vil jeg si, at Kjetil kunne ta den jobben.

Og han hadde jo ikke jobbet så mange år som assistent, så han kunne vel kanskje lære mer da.

Om at man måtte ha veldig god oversikt, over varer på lager og topphyller og gulv.

Når man tok tørrvarebestilling, for å ha kontroll på butikken, og for å minske svinn da.

Så det var ikke sånn at jeg satt Kjetil til noe idiot-jobb.

Det var det ikke.

Hun Monika, hun var ikke så begeistret for ansvar.

Men da kunne hun i hvertfall ha frysevarene da, tenkte jeg.

Så kunne hun kanskje bli litt tryggere på seg selv.

Og se om hun taklet det bedre, etter en stund med ansvar for frysebestillingene.

For det var ikke så liv og død om å gjøre, hvis hun bommet litt på de.

For da hadde vi ofte ferskvarer.

Og så kunne Kjetil ha kontroll på tørrvarene, og kampanjene, og lede arbeidet, med å få satt opp tørrvarene, siden han kjente mange av medarbeiderne bra osv.

Og jeg kunne prøve å holde frukta bra, og sånne ting, når ettermiddagsrushet kom, sånn som distriktsjefene hadde lært oss osv.

Når jeg ikke drev med kjølevarene.

Eller svinn-reduserings-programmet, eller opplæring, og sånne ting.

Men det her var ikke bra nok.

Jeg fikk masse kjeft, for at jeg ikke jobba meg inn i koma.

Enda jeg synes jeg jobba bra.

Så hva som foregikk der, det vet ikke jeg.

Men jeg brukte mye tid, på å ta bort dårlig frukt, og å rydde på gulvet, rundt frukta, og passe på at vi ikke var utsolgt for frukt/grønt, på ettermiddagen.

Og rydda opp lapper på gulvet og sånn.

Og fyllte opp plastposer, i frukta og sånn.

Og rydda i kjøledisken.

Sånn at inngangspartiet, i butikken, så bra ut, eller greit ut.

Så selv om vi hadde mye konflikter, så gikk butikken rundt da.

Resultatene, ble gradvis bedre.

Både når det gjaldt svinn, omsetning og lønn, mener jeg å huske.

Men resultatene, var så dårlige, fra før der.

Så jeg klarte ikke å gjøre noe hokus-pokus, sånn at alt ble bra, fra en dag til en annen.

Det var vel en gradvis prosess, vil jeg si.

Men jeg fikk så mye klager, for at jeg ikke jobba som en slave, men prøvde å holde oversikten, og stelle litt med frukta og kjøledisken, som var ved inngangspartiet da.

Å hjelpe kunder, og plukke opp knuste ting på gulvet, og ta bort lapper fra gulvet, og henge opp plakater, som var fallt ned.

Sånne ting.

For å få butikken til å se representabel ut da.

Jeg synes det var viktigere.

Å først få det opp å kjøre.

Sånn at vi kunne motta kundene i butikken, uten å skamme oss da.

Tenkte jeg, som jo er vant til å jobbe på butikker som OBS Triaden osv, og har lært hvordan butikken egentlig er ment å se ut, når den er tipp-topp da.

For der er det mye konkurranse, fra Maxi og Mega osv., så der må dem holde butikken bra.

Og jeg var ikke så vant til tidligvakter.

Kjetil insisterte, på at jeg måtte ta over vaktene til Kenneth.

Så jeg måtte jobbe tidlig, to ganger i uka, eller noe.

På Bjørndal og Nylænde, så jobbet jeg alltid seinvakter.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var helt ødelagt, hvis jeg måtte stå opp klokken 6 osv.

Jeg trengte masse søvn da, sånn at jeg var opplagt, for å være bekvem på jobben.

Det var så mye, man måtte ordne med, på jobben, så man måtte nesten være på topp, syntes jeg.

Så jeg likte ikke å jobbe lørdager osv., å være trøtt og sliten, fra å jobbe fra klokken 7.

For da var jeg ikke på topp, så følte jeg meg ikke så bekvem i butikken.

Det kan være, at jeg var så overarbeidet, på den tida her, at jeg måtte ha åtte timers søvn, for å fikse jobben.

Noe sånt.

Uten at jeg skal si det for sikkert.

Og da, hvis jeg bare hadde hatt tre timers søvn.

Så brukte jeg kanskje lengre tid, på å legge opp frukta, enn hvis jeg hadde hatt åtte times søvn.

Så jeg ville egentlig ikke jobbe tidligvakter, for jeg hadde noe problemer med døgnrytme osv., som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle fikse.

Det var sånn, at jeg hadde problemer med å få sove, hvis jeg ikke var trøtt og sliten.

Så ofte, så måtte jeg lese i en time eller to, for å klare å roe meg ned nok, til at jeg klarte å sovne.

Jeg pleide å sovne sånn i fire tida kanskje.

Så hvis jeg begynte på jobb klokken syv.

Så fikk jeg bare et par timers søvn.

Og da husker jeg, at hun Simone osv., begynte å klage, at det gikk treigt, til de andre kassadamene, når jeg la opp frukta.

Men man må jo være nøye, med å rullere osv., når man legger opp frukta.

Ellers blir det mye svinn.

Og man må jo prøve å legge opp frukta bra, siden det er det første kundene ser, når de kommer inn i butikken.

Og Kjetil, la jo opp grønnsakene, men de er jo lettere å løfte osv, enn frukt.

Så frukt var mer arbeid, vil jeg si.

Men da begynte de kanskje å klage da, personalet, på at jeg jobba treigt, og sånn.

Men frukta tar jo lenger tid, hvis man gjør det ordentlig.

Og jeg prøvde å gjøre det ordentlig, for ellers ble det gjerne mye svinn, hvis man la nye epler, oppå gamle epler osv., som man kanskje gjorde, hvis man var stressa.

Men jeg prøvde å holde hodet kaldt, og rulere, selv om jeg var trøtt og sliten, og klokka var mer enn ni da, og butikken hadde åpna.

For jeg likte ikke å ta ‘spanske’ løsninger, med frukta, f.eks., for da, hvis man juksa, og bare heiv eplene opp de gamle.

Så ble det flekker på eplene, som kundene kjøpte, og det ble råtne epler, som vi måtte kaste, som ble liggene under.

Men sånt er det jo ikke så lett, for Simone, og de andre i kassa, som stod kanskje fem eller ti meter unna, å se.

De bare begynner å klage, om at nå går det treigt med frukta.

De er kanskje ikke vant til å legge opp frukta selv, og å tenke på det her, med svinn og flekker på eplene da.

Så det synes jeg ikke var noe artig, da jeg overhørte at Simone klaga til de andre kassadamene, at jeg var treig med jobbinga.

For det første, så var jeg jo sjefen hennes, så det var ikke hennes business.

Det var distriktsjefens business, hvordan jeg jobba.

For det andre, så sa hun det ikke til meg.

Men hun sa det bak ryggen min.

Og det er kanskje andre ting, som er viktigere, for en butikksjef, enn at man jobber som en slave.

Det er kanskje like viktig, å være klar i toppen, og ha oversikten, og skjønne hva som er viktig, for sluttresultatet, for overskuddet i butikken.

Hvis jeg la opp frukta, tjue minutter raskere.

Så sparte kanskje Rimi 50 kroner om dagen.

Men så måtte kanskje Rimi kaste frukt, for 100 kroner om dagen mer.

Så selv om jeg brukte lang tid på frukta, så kan Rimi ha tjent på det.

Og det er egentlig de tallene, som jeg som butikksjef burde blitt dømt fra.

Og ikke hvor lang tid jeg brukte på frukta.

Mener nå jeg.

Men det er kanskje sånn i en butikk.

At mange gjerne vil være som distriksjefen, og tro at de er sjefen til butikksjefen.

Det er mulig.

Jeg vet ikke egentlig hva man kan gjøre med sånt.

Men det er det kanskje andre som vet.

Så kanskje jeg passer bedre, med å jobbe som selvstending næringsdrivende, for eksempel.

For da slipper man sånne konflikter, og baksnakking.

For da er det bare en person, som jobber med det her, og da er det bare en som er ansvarlig.

Og da ser man enkelere, hvem som har gjort arbeidet osv.

Jeg får kanskje mer igjen for innsatsen min, på jobb, hvis jeg jobber som selvstendig næringsdrivende, for eksempel.

Siden at i en butikk, så kan man ikke så lett se hvem som har gjort hva.

Og noen dømmer folk, utifra hvor lang tid de bruker på frukta, og ikke på hvor mye overskudd butikken får.

Men det var vel jeg som burde hatt bedre forhold til Simone da.

Men hun ble det konflikt med, fordi Anne Neteland, sa jeg måtte redusere vakter.

Og hun hadde kontrakt, på færre timer, enn hun jobbet.

Og jeg pratet med henne, og hun sa det var greit, å jobbe fem timer mindre, i uka.

Og så forrandret hun det, seinere, og sa at hun ville ikke jobba færre timer.

Så da måtte vi forrandre det tilbake.

Da viste det seg, at det hadde vært konflikter tidligere, rundt dette med timene til Simone.

Og da fikk jeg kjeft av Anne, fordi jeg ikke hadde snakket med Kjetil og Monika, om hvordan vi skulle redusere lønnsutgitene.

Men jeg stolte ikke helt på dem.

For Fjellhøy, hadde sagt før jeg begynte der, at jeg skulle lede Kalbakken, som Nylænde.

Og at en assistent, (av to), var flink.

Og dette med at jeg ble lurt på lønna, av Neteland, og at Kjetil og Monika, fikk med alt som skjedde der.

At jeg ble behandlet uten respekt, av Neteland, vil jeg si.

Dette undergravde min stilling i butikken, som butikksjef, vil jeg si.

Så her kom jeg skeivt ut, og jeg kom så skeivt ut, at det nok var kjørt, etter et par uker, vil jeg si.

Så var det ikke mulig å rette det inn igjen.

Så det var nok en riktig avgjørelse, vil jeg si, den jeg tok, å begynne, som butikksjef på Langhus, i stedet.

For på Kalbakken, så hadde jeg ikke noen respekt, fra hverken distriktsjef, assistenter, eller medarbeidere.

Pga. denne vanskelige starten, med at jeg mistet ansikt og respekt, grunnet dette tullet, med lønnen min, i den nye jobben, fra Neteland.

At vi ikke hadde hatt noe møte om sånt, før jeg begynte i jobben.

Men Neteland, var jo ganske ny, som distriksjef, så hun skjønte kanskje ikke at dette var et problem.

Jeg kunne jo ikke gå, i årevis, og slite med mangel på respekt, fra distriktsjef, ledere i butikken og medarbeidere.

Det ville bare slitt meg mer og mer ut, og jeg ville endt opp som et vrak, vil jeg tippe.

Noe jeg nesten gjorde, etter 8-9 måneder der.

Så jeg bestemte meg, for å finne en annen bransje, og en annen karriære.

Men jeg hadde ikke kontroll på økonomien osv., jeg var overarbeidet, så jeg kokte ikke poteter og sånn hjemme.

Men jeg kjøpte dyr ferdigmat, etter jobben.

Og bilen var det alltid noe feil på.

Noen knuste frontruta, på bilen min, med en ølflaske, på den tida her, utenfor Rimi leilighetene, i W. Thr. gt.

Og det var 10-15 andre ting, eller noe, som var galt med den bilen, og måtte fikses, de årene jeg hadde den.

Men den bilen så i hvertfall kul ut, en svart metallic sierra, og den var artig å kjøre.

I det minste.

Men men.

Så jeg ville heller jobbe på Langhus.

Hvor jeg kunne ha kontroll, over min egen situasjon.

Siden at alle kanskje ikke turte å tulle med meg der.

For på Kalbakken, så var det noe program, fra Neteland og sikkerhetssjef Boye.

Om at de ville bli kvitt meg, virket det nesten.

Neteland, hadde ikke tillit.

Så hun tok over mer og mer, og detaljstyrte, og hørte på Kjetil og Monika.

Så jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt omtrent.

Disse, Kjetil og Neteland, de kunne moderne butikkledelse, fra høyskole og kurs og lignende.

Så jeg hadde et handicap der, at jeg hadde lært den gamle måten å drive butikk på.

Mens disse kunne masse ledelsesteori, osv., og hadde masse kunnskaper om hva som var riktig, etter fasiten, i butikk, når det gjaldt moderne butikkledelse osv.

Og det var jeg rimelig blank på.

Så det var møter, hvor Neteland og Boye, gikk rundt og kikket i butikken.

Og vi så på resultatene, som var så elendige fra før jeg begynte der, med alt for høye lønnsutgifter, og alt for mye svinn.

Så jeg synes det virka som at Neteland, ville bli kvitt meg.

Hun dro med Boye på disse møtene, uten å forklare det ordentlig for meg, hvorfor hun gjorde det.

Så jeg takket ja til Langhus, for jeg tenkte at det ville nok bli mindre konflikter, og jeg ville ikke være så presset der.

For den butikken hadde så dårlig standard osv.

Og en litt uskolert butikksjef, som var i Rimi’s trainee-program.

Thomas, het han, og bodde på Langhus, og var gift osv., med en pen blond dame, husker jeg.

Det virka som han hadde noe forhold med en pen blond jente og, som jobbet i butikken, husker jeg, fra avskjedsfesten hans, hos Sølvi, første uka.

Hun jenta slutta, da han slutta.

Så sånn var det.

Så jeg trengte bare å ta over hans vakter, og da hadde jeg bedre tid der, til å gjøre oppgavene.

For der satt folka mye på pauserommet, så ingen klagde på meg, for at jeg brukte tid, på å ordne frukta på en ordentlig måte osv.

Neida, jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

Så vant vi en sånn driftskonkurranse, Rimi Gullårer, som hang ganske høyt, når det gjaldt internt i Rimi.

Selv om jeg skjønner, at det var et jippo, som de brukte, fra høyere ledelse, i Rimi, for å lede butikksjefene.

For å få butikksjefene, til å lede butikkene, med de samme delmålene i øye, Egne Merkevarer, å selge mye frukt, og å ha velfyllte butikker, så kundene kjøpte mer.

Det skjønner jeg jo, at det var et slags jippo, fra direktørene i Rimi, for å lede butikksjefene osv.

Men den konkurransen, hang ganske høyt alikevel, vil jeg si.

Siden det var så mye ‘hyping’ om de her gullårene, på alle slags mulige butikksjefmøter, og møter med distriktsjef osv.

Og det var det bare tre butikker, av 100 eller 200, som klarte.

Som klarte gullårene, det året.

Så da fikk jeg, som butikksjef, på Rimi Langhus, et personlig brev, skrevet under, av Stein Erik Hagen, og en kulepenn, fra han.

Og det var det bare jeg som fikk, siden jeg var butikksjef.

Men jeg tror butikken fikk noen penger, til å bruke på reiser, eller noe sånn.

Uten at jeg skal si det for sikkert.

For jeg brydde meg egentlig mer, om å komme meg ut av Rimi.

Jeg ville ha en annen karriære.

Men jeg hørte hun blonde jenta, som hadde et forhold til han forrige butikksjefen.

Jeg tror det var henne.

At hun sa, at nå skulle det jo bli så bra, var de fortalt, når de fikk ny butikksjef.

At butikken skulle bli så bra nå, var de lovet.

Så da stod jeg jo på, og prøvde å få butikken bra, på Langhus og.

Selv om jeg var på vei ut av Rimi, og prøvde å finne en måte å komme ut av Rimi.

Alikevel, så prøvde jeg å få Rimi Langhus bra.

For ellers så var det som at jeg lurte Rimi Langhus, syntes jeg.

Hvis jeg bare brukte Rimi Langhus, som en jobb, for å få kontroll selv, og komme meg ut av Rimi.

Så derfor prøvde jeg å få Rimi Langhus bra, før jeg slutta.

Sølvi, assistenten, hadde så bra kontakt med medarbeiderne, så hun tok seg mye av ledelsen av arbeidet osv.

Men jeg kunne jo mye butikkfagelig, som de ikke var så sterke på der.

Så jeg gjorde om frukta, og bygde om hylle-reolene, sånn at smågodtet, kunne stå ved kassene.

For det hadde stått ved frukta.

Så det smågodtstativet.

Et grått jern-stativ.

Det stod midt i butikken, og var så høyt at det lagde skygge gjennom halve butikken omtrent.

Så butikken ble mye mer åpen, og nesten som en vanlig Rimi-butikk, når det stativet havna nede ved kassene.

For Rimi Langhus, hadde alt for få kvadratmetere areal, til å ha plass til et Rimi Sortement.

Og det var et gammelt, slitt lokale.

Men vi vant jo gullårene, og fikk hevet standarden litt på butikken i hvertfall.

Så etterhvert så så butikken nesten ut som en Rimi-butikk, vil jeg si.

Og det var ikke så galt.

For da jeg besøkte Rimi Langhus, før jeg begynte der, i 2001.

Så så butikken mer ut som et lager, ikke så mye ut som en butikk.

Kanskje som en butikk i den tredje verden.

Noe sånt.

For å overdrive litt.

Eller som en Rimi-butikk, i et lokale som ikke var blitt pussa opp, på 30 år.

Og hvor lokalet var alt for lite.

Og hvor ingen som jobba der, kunne noe om butikkarbeid.

Untatt å sitte i kassa og prate med kundene og sånn da.

Kundeservice osv., det var de veldig flinke til.

Men å få butikken til å se ut som noe som lignet på en Rimi, med vanlig Rimi standard.

Det var de ikke så flinke til.

Rimi Langhus, det var en sånn butikk, hvor man ikke behøvde å stresse, for at Rimi Driftsdirektør, skulle komme å kikke i butikken, på lille julaften.

Sånn som han gjorde på Rimi Bjørndal, og andre rimier.

Og man behøvde ikke å tenke på at regionsjefen, eller distriksjefen engang, skulle dukke opp der.

Når det var jul og 17. mai osv.

Jeg tror ikke de gadd å dra innom der engang.

Jeg tror ikke de visste hvor butikken var.

Så det var litt mer laid-back, enn inni Oslo gryta.

Og det synes jeg var helt greit.

For jeg likte ikke så godt, at sånne direktører og regionsjefer osv., skulle komme å snoke i hyllene, en gang i året, og dømme butikken, ut fra det inntrykket de fikk, på fem minutter, en gang i året.

Det synes jeg var litt dumt.

Men men.

Så da slapp man sånt der.

Så jeg ble like gjerne hjemme selv, på lille julaften 2001.

For da hadde vi så god kontroll.

Alle julevarene var i butikken, og alle bestillingene var tatt, og butikken så bra ut, og bemanningen var bra.

Og de var litt late, dagene før lille julaften, de som jobbet der.

De hadde ikke noe respekt for meg, siden jeg glemte en bestilling, som ikke var så viktig, for romjula eller noe, til Hakon.

Men vi hadde butikken helt full av varer.

Og jeg gjorde jo alt sånt med julebestillinger og sånt selv.

Sølvi var jo ikke vant til sånne bestillinger.

Så jeg sleit med alt det her ekstra julegreiene, i mange uker.

Så kjører jeg hjem fra jobben en dag, like før jul.

Og butikken er i tip-top stand, før julehelgen da.

Så har jeg glemt en fille-bestilling til Hakon, for romjula, eller noe.

Som ikke var så viktig, for butikken var så full av varer, og vi fikk mer varer før jul også.

Men da satt alle på pauserommet, da jeg kom for å ta den bestillinga da.

Jeg måtte kjøre tilbake til jobben.

Så da hadde de ikke noe respekt lenger da, synes jeg det virka som.

Så da bare satt de der, alle sammen, som egentlig skulle få butikken bra, før jul, og sånn.

Så da ble jeg litt sur.

Så jeg tok avspasering på lille julaften.

For vi hadde så mange ledere og sånn der, og alt var tipp-topp.

Så da fikk de styre butikken selv da, syntes jeg, siden de bare satt på pauserommet, og så dumt på meg, når jeg dukka opp der.

Men de var ikke dumme de her.

De kunne hvis de ville.

Det kan jo være at de bare satt der, når jeg var der da, det er mulig.

Men jeg hadde hatt litt nok, for det var jo tull på kalbakken og.

Så jeg sa at nå hadde jeg hatt nok av julejobbing, så da fikk Anders Karlsson, og Kjetil og Eivind, og alle de andre.

Sølvi var vel på ferie.

Jeg sa at de fikk ta seg seg av butikken lille julaften.

Det er den største dagen, omsetningsmessig.

Men jeg var jo på vei ut av Rimi, jeg så etter en vei ut, så jeg var ikke så motivert.

Men jeg visste at alt var bra i butikken, så jeg var ikke uansvarlig.

Men jeg tenkte at de kanskje synes det var litt morsomt å få litt ansvar.

Og jeg visste at de jobba veldig bra sammen, at de var flinke til å samarbeide osv., de ungdommene som jobba der.

Så jeg tenkte at de synes kanskje det var morsomt, å styre butikken selv lille julaften.

Jeg visste at de var smarte og oppegående folk, alle sammen, så det visste jeg at de ville klare fint.

Så da fikk de kanskje ikke like god til, til å sitte på pauserommet.

Men kanskje de syntes det var morsomt å styre butikken selv, på lille julaften, når skulle ha alle julevarene osv.

Det gikk i hvertfall helt fint.

Jeg vet ikke om de synes det var rart at butikksjefen ble hjemme lille julaften.

Men jeg hadde ikke lyst til å møte Rimi Driftsdirektøren igjen.

Han høye fra Vestlandet, som bodde på Mortensrud, var det vel.

For på 17. mai, så drar også driftsdirektøren rundt.

Og da kjefta jeg så mye, 17. mai 2001, var det vel, på Rimi Kalbakken, på driftsdirektøren, pga. alle problemene, som var der.

Så jeg hadde ikke så lyst, til å møte han, lille julaften, 2001, på Rimi Langhus.

Men jeg visste at alt var bra i butikken, og at alle bestillinger var i orden, og alt ville gå på skinner.

For vi hadde mange flinke og oppegående ledere og medarbeidere på jobb den dagen.

Så det var egentlig ikke så mye som kunne gå galt.

Og jeg var litt sur, for jeg synes de hadde dårlig innstilling, iom. at de satt på pauserommet, den dagen jeg glemte den Hakon-bestillinga, jeg tror det var fredag før jul.

Så jeg hadde fått nok, jeg var sliten etter alt det ekstra julegreiene, som jeg måtte ordne selv, ihvertfall bestillingene.

For de andre var ikke vant til sånne julebestillinger osv.

For det var så mye helligdager, rundt jul, så man måtte bestille på en annen måte, for å unngå å bli utsolgt, de dagene som ikke var helligdager.

Så sånn var det.

Så jeg tok bare avspasering, lille julaften, like greit.

Jeg hadde egentlig gjort min del, den jula, og vel så det.

Så hadde til og med pynta juletreet der.

For det var et krav, fra hun Tove, at vi måtte ha juletre, og jeg måtte pynte.

Så jeg pynta juletre, mens alle satt på pauserommet, så pynta jeg juletreet, i spiserommet.

De satt på røykerommet, og jeg pynte juletreet, på spiserommet.

Det røykerommet, var ikke blitt avskaffet, da røykeloven startet.

Men Anne kathrine visste om det, og jeg ville ikke ta noe solo-utspill, på det, sånn som klima var da.

Det måtte bli tatt på en ordentlig måte, planlagt, og med møter, fra meg og Skodvin.

Men jeg og Skodvin, var ikke så på talefot, at jeg fikk til sånne ting.

Så det ville blitt full krig der, vurderte jeg det som, hvis jeg låste røykerommet.

Så jeg ventet med det, til situasjonen i butikken, eventuellt ble litt roligere.

For det var ingen der, som brydde seg om røykeloven.

Nesten alle satt der og røyka, så jeg turte ikke å ta den debatten.

For det hadde blitt full krig der, vurderte jeg det som.

Her skjedde feilen, da røykeloven startet.

Da skulle de slutta å røyke der.

Men den som var butikksjef da, gjorde ikke jobben sin.

Og jeg synes ikke klimaet, mellom meg og Skodvin, og ikke heller mellom meg og medarbeidere, og heller ikke mellom Skodvin og medarbeiderne, var bra nok, til at vi kunne fått til en stopp på røykning, på røykerom, på en smidig måte.

Så utsatte det litt, i påvente av bedre klima, mellom de partene, distriktsjef, meg som butikksjef, og assistenten Sølvi, og de andre medarbeiderne.

Jeg røyka, da jeg begynte der, men jeg pleide å stå å røyke, ved lagerporten, og blåse røyken ut.

Så jeg tror ikke jeg brøyt røykeloven så mye.

Men så fikk jeg faktisk, senere, lov å sitte på røykerommet jeg og.

Men så slutta jeg og røyke.

Jeg begynte å røyke i 1988, som tenåring, etter dårlig inflytelse fra søstra mi bl.a., og det har gått litt sånn i peroider, om jeg har røyka eller ikke, etter det.

Men nå de siste snart tre åra, her i Liverpool, så har jeg slutta helt å røyke.

Så nå tror jeg det skal mye til at jeg begynne med det igjen.

Vi får se.

Og jeg tok Hakon bestillinga, mens alle satt på pauserommet.

Som kanskje ikke var så artig.

Så jeg synes at dem andre fikk jobbe litt og, når det var jul da, og ikke bare meg, som hadde jobba masse overtid, i ukene før jul.

Så jeg hadde masse avspasering til gode, så jeg tok like godt avspasering, lille julaften.

For alt var i orden i butikken, med varer og bemanning uansett.

Det var nok av leder der, fra før, både på tidlig og seinvakt.

Og jeg tror, at hvis jeg hadde gått der, lille julaften.

Og det samme hadde skjedd, som da jeg var der fredagen før jul.

At jeg måtte kjøre tilbake til Langhus, fra Oslo, for å ta en hakon-bestilling, som de andre ikke klarte.

Å bli møtt av sure folk, som satt på ræva på pauserommet, og ikke gadd å si hei engang.

Hvis det samme hadde skjedd på lille julaften.

At alle bare skulle sitte der, istedet for å prøve å få butikken bra, for kundene i jula.

Da tror jeg at jeg hadde blitt så sur, eller irritert.

Så det ville ha tæret ganske mye på meg, tror jeg.

Så jeg tror det var best for både meg og butikken, at jeg ble hjemme den lille julaften.

Så slapp folk der, å få problemer med at rompa dems sovna osv., av all den sittinga på pauserommet.

At fikk dem brukt beina litt og.

For da ble jeg sur, når jeg kjørte tilbake dit, og ingen sa hei engang, men var sure, og ikke hadde respekt for meg, fordi jeg hadde glemt en av 100 bestillinger omtrent, før jul.

Enda jeg hadde gjort alt jule-greiene selv, og alt var i orden i butikken.

Og så blir dem sure, og ikke sier hei engang, pga. at de fikk en telefon fra Hakon.

Så da skulle de bare sitte på ræva.

Sånn virka det for meg.

Pluss det med han driftsdirektøren, og han regionsjefen, Steinar.

Jeg prøvde å si fra til de, om problemene på Rimi Kalbakken.

16. mai 2001, tror jeg det var.

Men driftsdirektøren, sa bare, at jeg hadde fått ny jobb, på Langhus, så problemene på Kalbakken, var løst.

Så han ville ikke prate med meg, om problemene som hadde vært.

Og jeg var så sinna, så jeg måtte liksom kjefte på dem, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare om hva som hadde foregått.

Jeg var så sliten og da.

Men jeg fikk forklart, at jeg var veldig misfornøyd i hvertfall.

Så jeg synes, at driftsdirektøren, og regionsjefen Steinar, burde ha satt opp et møte, eller noe.

Hvor vi kunne diskutert problemene på Kalbakken.

Men det var historie, skjønte jeg fra driftsdirektøren, så det var ikke noe tema.

Så jeg følte meg litt dum, etter denne episoden.

For jeg pleide ikke å ta opp ting med driftsdirektøren.

For det var en som hadde ansvaret, for driften av 500 rimi-butikker, i Norge.

Så jeg hadde ikke så mye med han å gjøre.

Mellom han og meg, så var det distriktsjef, og regionsjef.

Men jeg kom ikke så bra overens, med hverken distriksjef eller regionsjef (Steinar, jeg husker ikke etternavnet sikkert, Ohr, kanskje, eller noe).

Og han Steinar, var i butikken da, sammen med driftsdirektøren.

Men jeg kjente ikke han så bra da, tror jeg.

Eller jeg var ikke helt sikker på han Steinar, fra inntrykk, fra møter osv.

Han hadde angrepet meg, på butikksjefmøte, husker jeg, uten at jeg hadde gjort noe galt, det var noe tull med noe Olden vann osv.

Det virka for meg, som han ville ha noe på meg da.

Noe sånt.

Så da var det ikke så lett, for meg, å ta det opp med driftsdirektøren.

Men jeg hadde sett han driftdirektøren, på Rimi Bjørndal, da jeg var assistent der, så var han der en lille julaften.

Butikksjefen, forklarte hvem han var.

Og distriktsjefen, da jeg jobbet på Nylænde, Fjellhøy, han sa, at driftsdirektøren, pleide å skryte så mye av Rimi Nylænde, da jeg var sjef der.

Så jeg prøvde å si fra til han da, at jeg var blitt ‘satt opp i stry’, på Rimi Kalbakken, da han var der, 16. mai 2001, mener jeg det var.

Men han ville ikke høre.

Men da ble jeg litt flau da, siden de ikke tok meg alvorlig, driftsdirektøren og han regionsjefen, Steinar Ohr.

Så da hadde ikke jeg noe lyst, til å treffe de her igjen.

Lille julaften, samme år, på Rimi Langhus.

Så det var nok også en medvirkende grunn, til at jeg tok avspasering den dagen.

For det synes jeg hadde blitt litt flaut, pga. at de ikke tok meg alvorlig, 16. mai, tror jeg det var, samme år, på Rimi Kalbakken.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog