johncons

Stikkord: Rimi Langhus

  • Enda mer fra Facebook


    Slakterforetningen Karl Kolstad.

    Utdrag fra Tjølling boka.

    Slakterforetningen Karl Kolstad.</p><p>Utdrag fra Tjølling boka.

    Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · 6. juni kl. 23:03 i nærheten avØstre Halsen, Vestfold

  • 4 personer liker dette.
  • Vise 8 kommentarer til

  • Erik Ribsskog Hadde frøken gjort noe som ikke egner seg å skrive om på Facebook?

    Hm.

    Mvh.
    Vis mer

    i går kl. 05:27 · Liker
  • Erik Ribsskog Heidi Bruun Ruden:

    Jeg var også i bursdagen til en i klassen vår, som var en bondesønn, fra like ved Skreppestad-blokkene der.

    Du husker ikke hva han heter, tilfeldigvis?


    Jeg var også i en bursdag, hos en i klassen vår, som bodde opp en bakke, (i et mørkt hus), ovenfor fotball-banen, (ved ungdomsskolen), i Mellomhagen.

    Også var jeg i bursdagen, til en i Øvre Mellomhagen, (husker jeg), som gikk i klassen vår.

    Du husker ikke navna på disse kara?

    Jeg gikk jo bare i den klassen i et år.

    Og så et drøyt år på Torstrand skole.

    Og så gikk jeg i den samme klassen, (på Berger skole og Svelvik ungdomsskole), fra litt ut i tredje klasse og til og med niende klasse.

    Så jeg sliter ganske mye, når jeg prøver å huske navna, fra Østre Halsen skole.

    Men jeg husker at jeg syntes det, når jeg begynte på Torstrand skole.

    At det var strengere på Torstrand skole.

    Vi fikk for eksempel ikke lov å sitte inne i klasserommet, i friminuttene, på Torstrand skole.

    Og vi måtte hele tiden gå på rekker, i gangene, og sånn, da.

    Det er mulig det var sånn på Østre Halsen skole og.

    Men frøken var ikke så streng der, som på Torstrand skole kanskje.

    Det er mulig.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    for 19 timer siden · Liker
  • Erik Ribsskog Heidi Bruun Ruden:

    Jeg jobbet forresten som butikksjef, på Rimi Langhus, (ved Ski), fra 2001 til 2002.

    Da jeg begynte å studere, ved ingeniørhøyskolen.

    Mens jeg studerte der, så jobbet jeg som låseansvarlig, på både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Og i 2003, (var det vel), så begynte Thomas Bruun, (eller Brun), som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Er du i slekt med han forresten?

    (Vet veldig lite om han, forresten.

    Siden vi ikke var butikksjefer i samme distrikt, så jeg kan ikke huske han, fra seminarer, osv.).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    https://www.facebook.com/groups/471474256203949/

  • Min Bok 5 – Kapittel 203: Julebordet 2003

    Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.

    (Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.

    Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.

    Men jeg tok vel ikke det så nøye.

    Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.

    Noe sånt).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.

    (Som hver lørdag, var det vel.

    Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.

    På den her tida.

    Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.

    Som leder, da.

    Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.

    Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.

    For det ble for mye jobbing, merka jeg.

    Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.

    Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.

    Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.

    For å si det sånn).

    Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.

    I tilfelle det gikk ‘rett vest’, når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.

    For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).

    (Hvis ikke det var to drosjer, da).

    Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.

    (Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.

    Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.

    For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.

    Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å ‘bable’ om,  på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).

    At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.

    Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.

    Men dette hørtes veldig ‘harry’ ut, syntes jeg.

    Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.

    Like før butikken stengte, vel.

    Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.

    (Uten å betale, for disse varene).

    Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.

    For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.

    Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.

    Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.

    Det var ikke bare som noe harry.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Men det var også som noe ‘synd og skam’, (i Rimi), da.

    Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.

    Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.

    (Noe som vel ikke var lov, i Rimi.

    Vanligvis, ihvertfall.

    Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av),  før dette julebordet.

    For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de ‘vanlige’ øl-merkene.

    (Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.

    Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.

    Noe sånt).

    Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mener også å huske det, at det var en eller annen.

    Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.

    (Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.

    Hm).

    Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Triaden-senteret.

    Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).

    Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En uke før julebordet, (eller noe sånt).

    Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.

    (Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).

    Og at hu var ganske pen også, vel).

    Og mens vi satt på det her hotell-rommet.

    Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.

    Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.

    (Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.

    Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).

    Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).

    (Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.

    Og jeg var kanskje litt pussa.

    Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).

    Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.

    Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.

    Å plutselig rope navnet mitt.

    Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg bare ropte tilbake: ‘Yes Sir’.

    En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..

    For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.

    Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.

    Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg begynte bare å skrike ‘yes Sir’ tilbake, når jeg ble skreket til, da.

    For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.

    Så jeg ville liksom markere det litt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.

    Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).

    Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.

    Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.

    Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.

    Uten at de kjefta noe på meg, vel.

    Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.

    (Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.

    Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.

    Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).

    Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.

    (Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).

    Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.

    Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.

    (Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).

    Med den nye mobilen min.

    Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.

    Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).

    Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).

    For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.

    Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).

    Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.

    Så da hu Rimi Bjørndal-dama.

    (Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).

    Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).

    Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.

    Og det var fri buffet der.

    Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.

    (Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.

    Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.

    For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).

    Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.

    Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.

    Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.

    Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.

    Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.

    (Mener jeg å huske).

    Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).

    Men han var jo homo.

    Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.

    Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.

    Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.

    (For alt hva jeg vet, ihvertfall).

    Så jeg fant på noe tull, da.

    (For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).

    Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.

    Så jeg sa det, da.

    (Til hu do-dama).

    At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.

    (Mens hu hadde vært borte, da).

    For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.

    Og dette var jo et julebord, liksom.

    Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.

    Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.

    Jeg bare tulla litt, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.

    Så spurte butikksjef Johan meg.

    Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.

    (Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).

    Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.

    (Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.

    Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.

    Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.

    Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.

    Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).

    (Så dette julebordet.

    Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.

    Men det var nok for en ‘hel haug’ med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).

    Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.

    Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han dro meg med, omtrent ‘hele tida’, ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).

    (Etter middagen, da).

    Det diskoteket heter vel ‘Spørr Gunnar’.

    Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.

    Så maste Thomas Brun på meg, ‘hele tida’, om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.

    For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.

    (Noe sånt).

    Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.

    Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags ‘nazi-kongress’, (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.

    For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.

    (Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).

    Og etter at Thomas Brun ble borte litt.

    (Av en eller annen grunn).

    Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.

    Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.

    Så da sa jeg ‘hei’ til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.

    Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).

    Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.

    Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller ‘undersott’), da.

    Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu do-dama, fra middagen.

    (Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.

    Mens hu var på do, (eller noe sånt).

    Og som seinere ble veldig skrålete.

    Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).

    Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).

    Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).

    Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.

    (Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).

    Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.

    For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.

    Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de ‘konene’, som var med, på det her Rimi-julebordet, da.

    Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).

    (For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.

    Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.

    Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.

    Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.

    Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.

    Det var like før jeg dro derfra.

    Og det som hendte.

    Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.

    Og det som hendte der, det var veldig rart.

    Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne ‘husmødre’ eller ‘koner’, i 30 års-alderen, jobbende der.

    Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.

    Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.

    Og jeg jobba jo som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2003.

    (Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.

    Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.

    (For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).

    Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.

    Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.

    Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).

    Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-‘kjærringene’ var engang, (må jeg si).

    Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.

    Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse ‘konene’, og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.

    (Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).

    For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).

    Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).

    Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.

    (På ryggen).

    Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.

    Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.

    For da skjønte jeg det sånn.

    Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.

    Og dette perverse orgie-greiene.

    Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.

    Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.

    Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).

    (For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.

    Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).

    Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.

    (Hva vet jeg).

    Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.

    Og da vi kom fram, til Rasta.

    Så spurte jeg disse damene.

    Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner av meg.

    For Rasta, det er liksom midt ute, i ‘huttaheita’, da.

    Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).

    Og de to vietnamesiske Triaden-damene.

    De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner.

    Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.

    Og sa takk for turen.

    For jeg fikk jo nesten sjokk.

    Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.

    Så etter at jeg så det synet.

    Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.

    (Må jeg innrømme).

    Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.

    Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.

    Først til Rasta.

    Og så videre til Karihaugen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.

    Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.

    (En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.

    Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).

    Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.

    Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.

    (For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.

    For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.

    For å si det sånn.

    Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.

    (Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).

    Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).

    Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men jeg så ikke noen nattbuss, da.

    Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).

    Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.

    Men det var kaldt.

    Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.

    (På den drosjen).

    Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.

    (Var det vel muligens).

    Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.

    Fra ved Torgbua der.

    I retning av Oslo, da.

    Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.

    (For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.

    At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.

    Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.

    Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.

    Noe sånt).

    Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.

    (For å være ærlig).

    For dette er jo snart ti år siden.

    Og jeg var jo rimelig full også, da.

    Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.

    Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.

    Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne ‘Rimi Bjørndal pervo-orgien’, som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 201: Enda mer fra slutten av 2003

    Den samme kvelden, (var det vel), som jeg var på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen.


    Så ringte den tidligere butikksjefen på Rimi Langhus, nemlig Thomas Brun, meg.

    Thomas Brun hadde vel på den her tida nettopp slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, (av en eller annen grunn).
    Men han lurte på om jeg ville møte han, og en kamerat, på utestedet Studenten, den kvelden, da.

    Jeg var vel litt urolig siden jeg syntes at trynet mitt så litt rart ut.

    Men jeg sa at det var greit, da.

    Og jeg møtte så Thomas Brun og en kamerat av han, (fra Fredrikstad vel), på utestedet Studenten, i Karl Johan da, den samme kvelden.
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det bordet som Thomas Brun, kameraten hans fra Fredrikstad og jeg satt og drakk øl ved.

    Det var i første etasje, på Studenten der.

    Vi satt ved et bord, omtrent på det samme stedet, som Christian Grønli og jeg, hadde sittet og drukket øl.

    Da Christian Grønli, (som jo bodde i Spania, på den her tida), var på besøk, i Oslo, et år eller to tidligere.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde drukket et par øl, (må det vel ha vært), på Studenten.

    Så foreslo Thomas Brun at vi skulle dra på et utested, som het Headlines and Deadlines.

    (Noe sånt).

    Dette utestedet lå i Akersgata, vel.

    Og jeg kjente godt til dette utestedet.

    For David Hjort hadde dratt meg med, til dette utestedet, et par ganger.

    På den tida, som han var sammen, med Linn Korneliussen.

    (Må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På utestedet Headlines and Deadlines.

    Så virka det som for meg, at Thomas Brun kjente ei dame, som jobba, i garderoben der.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Dette var ei mørkhudet, (muligens asiatisk), dame, (mener jeg å huske).

    (Som var i 18-20-års alderen, kanskje).

    Og mens Thomas Brun prata såvidt med henne, (var det vel).

    (Og jeg prøvde å skjønne hvordan Thomas Brun kunne kjenne disse garderobe-damene, osv).

    Så klipte hu mørkhuda dama av den nederste delen, av en hvit t-skjorte, (med reklame for utestedet vel), som hu hadde på seg.

    Og så knøyt hu t-skjorta sammen, under puppene sine, da.

    Sånn at magen hennes, ble bar, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Det som skjedde på Headlines and Deadlines, forresten.

    En gang David Hjort dro meg med dit, et par-tre år vel, før det her.

    Det var at like før stengetid, en lørdag vel, så prøvde en neger, å stjele en brun jakke med hvitt for.

    Som jeg hadde fått av søstera mi Pia, til jul, en gang, (var det vel), noen år før det her.

    For på den tida, så hadde de vel ikke garderobe, på dette utestedet, (tror jeg).

    Ihvertfall så var det sånn, at da jeg gikk for å kikke etter jakka mi, (mens jeg var ganske full), da.

    At da hadde han negeren, (som var ganske stor, må man vel si), akkurat tatt den jakka, da.

    (La jeg tilfeldigvis merke til).

    Så jeg sa til han negeren, at det var min jakke, da.

    Og så fikk jeg tilbake jakka mi, da.

    Og dette var midt på vinteren, så det hadde nok blitt rimelig kaldt, å gått uten jakke hjem, (vil jeg nok tippe på).

    (Og jeg ville jo også blitt seende rimelig dum ut.

    Ovenfor de andre folka, som var i følge, til David Hjort, da.

    Må man vel si.

    Hvis jeg ikke hadde klart å finne jakka mi, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Jeg hadde jo en slags ferie, på den her tida.

    Dette var jo etter at studiene var slutt.

    Så jeg hadde noen fridager, da.

    Dette var forresten midt i uka.

    Og ikke en helgedag, da.

    Så det var ikke så mange folk, ute på byen.

    Og Thomas Brun og han kameraten hans, fra Fredrikstad.

    De skulle kanskje på jobb, dagen etter, (eller noe sånt), da.

    Så jeg fortsatte drekkinga aleine, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg ble ganske full, på Studenten og Headlines and Deadlines.

    Og så dro jeg på So What.

    For det var et av mine stamsteder, i Oslo, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Og da jeg kom fram dit.

    Så hadde de bytta navn, til Garage, husker jeg.

    Så det var litt nedtur.

    At det stedet hvor jeg hadde funnet hu ‘So What-dama’, som jeg dro med hjem, og hadde et one night stand med, en del år, før det her.

    (Like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen.

    Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i denne boka).

    Hadde gått konkurs da, (virka det som).

    Men jeg hadde jo vært på dette utestedet, i Grensen, som student, (sammen med Magne Winnem), på slutten av 80-tallet.

    Og da het dette utestedet Marylin, (husker jeg).

    Så det var jo ikke første gang, at dette utestedet skifta navn.

    Og Garage, det utestedet hadde visst en slags lignende musikk-profil, av So What, da.

    (Ettersom jeg forstod det, ihvertfall).

    Og det fantes visst et utested ved navn Garage, i Bergen, (fant jeg ut).

     (Noen må vel ha fortalt meg det).

    Så So What hadde nå blitt til en slags ‘under-avdeling’, av et utested i Bergen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg gikk rundt i fylla der, (i den øverste etasjen, for underetasjen var stengt, husker jeg), og kalte det stedet for ‘Garbage’, ihvertfall en gang, (husker jeg).

    (Sikkert når jeg snakka med ei dame der, (eller noe sånt).

    For jeg var rimelig full, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg oppdaterte CV-en min, om at jeg startet et bedriftsfotball-lag, for Rimi Langhus, da jeg jobbet som butikksjef der, i 2001

    bedriftsfotball lag

  • Mer fra Facebook


    • I dag
    • 20:41

      Morten Saksgård

      Hei.

      Jeg har sett at du har skrevet litt om meg i memoarene dine. Jeg synes du har feiltolket meg og fremstiller meg negativt. Jeg respekterer at du har behov for å skrive om dine tanker og ideer, men ønsker at du fjerner mitt navn fra bloggen din. Ingen kan publisere personopplysninger uten et frivillig, informert og uttrykkelig samtykke fra den opplysningene gjelder, og at de opplysningene som publiseres skal være korrekte og oppdaterte. Det er en del av personopplysningsloven.

      Jeg ønsker ikke at bloggen din skal dukke opp om noen søker opp meg på google, så jeg ber deg om å være så snill å fjerne navnet mitt.
      Mvh Morten

    • 21:05

      Erik Ribsskog

      Hei Morten,
      jeg har jo skrevet bra ‘skrivings’ om deg og.
      Du ble vel landets yngste verneombud, tror jeg, da butikksjef ‘trainee-Thomas’, gjorde deg til verneombud, da du var sånn 14-15 år gammel vel.

      Og du var flink til å finne vegger som trengtes å males osv,. på lager, på Rimi Langhus der, husker jeg, (som verneombud da, etter at du hadde vært på kurs, vel).

      Jeg sier som jeg har sagt til advokat Elden og andre, at jeg sletter ikke noe, før jeg har fått rettigetene mine.

      Dette er mine memoarer også, cirka noe ala det Knausgård har skrevet.

      Kan du, (eller noen andre fra den butikken), låne meg noen hundrelapper til mat, forresten.
      Har bare spist ris i en uke nå, siden the Jobcentre, her i England, tuller med meg.

      Mvh.
      Erik Ribsskog

    • 21:10

      Morten Saksgård

      Hva mener du er rettighetene dine?

    • 21:10

      Erik Ribsskog

      Var du mitt verneombud og forresten?
      (Selv om jeg var butikksjef).
      Kan du hjelpe meg med en arbeidssak jeg har, mot Ica.

      For jeg ble tulla med, på den butikken, hvor jeg jobba, før jeg begynte, på Rimi Langhus.

      Mvh.
      Erik Ribsskog

    • 21:12

      Erik Ribsskog

      Hva jeg mener med rettighetene mine.
      Altså, jeg overhørte, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003.
      Har ikke fått politiet til å etterforske dette.

      Dette er jo også mine memoarer.
      Så jeg har jo så klart ikke lyst til å slette dette, (for å si det sånn).
      Beklager.

      Det er ikke for å være slem.

      Men jeg er vel ikke den første i verden, som har skrevet memoarer, liksom.
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • 21:13

      Erik Ribsskog

      Men hvis det er noe du ønsker, å si din mening om, av det jeg har skrevet om.
      Så bare skriv det til meg, så kan jeg publisere det, på bloggen min.

      Jeg prøvde å ta opp problemene på Rimi Kalbakken, med distriktsjef Anne Kathrine Skodvin, da jeg jobba, på Rimi Langhus, (som butikksjef).

      Men hu var ikke interessert i å rydde opp i det.

      Mvh.
      Erik Ribsskog

    • 21:19

      Morten Saksgård

      Ja, jeg var ditt verneombud også. Men nå har det gått 10 år siden jeg jobbet på Rimi, og er nok ikke verneombud for noen.
      Jeg ber deg ikke slette memoarene dine, men mitt navn. Eller i det minste etternavn. Bilde fra min facebookside har ingenting med saken å gjøre. Jeg hadde ikke facebook på den tiden.

      Du er ikke den første som skriver memoarer nei, men du er den første som skriver feilaktig om meg.
      Og hele poenget er at jeg ikke ønsker å være på bloggen din, og vil derfor ikke skrive noen kommentarer til den.

      Mvh Morten

    • 21:26

      Erik Ribsskog

      Hei,
      det er noe som heter ytringsfrihet og.
      Så dette mener jeg at går yttringsfriheten.
      Og jeg mener at jeg ikke har skrevet noe feil om deg.

      (Og du er vel ikke akkurat hovedpersonen, i memoarene mine, heller.
      Du jobbet jo bare deltid, på Rimi Langhus, ved siden av kokkeskole, osv).

      Jeg tror ikke det er vanlig å slette navn, fra memoarer.

      Så jeg må si beklager, dessverre.
      (Som jeg også har opplyst om tidligere, så er dette noe jeg sier til alle).

      Dette var jo bare om jobb-ting, og jeg har ikke skrevet noe negativ, med vilje, men bare det som hendte, (mener jeg).
      Du kan jo skrive dine egne memoarer vet du Morten, å få fram din versjon der, hvis det er noe du er uenig i.

      Folk må få lov til å skrive memoarer, mener jeg.
      Det er trist å høre at du føler det sånn.
      Lykke til videre med karriære, osv.

      Jeg kan jo være referanse for deg eventuelt, hvis du vil det.
      Jeg husker deg som en stødig og moden kar, for alderen.
      Mvh.

      Erik Ribsskog
    • Min Bok 5 – Kapittel 190: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

      Da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

      Så var det sånn, (husker jeg), at Sølvi Berget, som jobba som assisterende butikksjef der.

      Hu kalte meg for ‘far’, (husker jeg).

      Enda hu var jo eldre enn meg, og hadde sønner i 18-20-åra, osv.

      Så det var som noe veldig rart for meg, (husker jeg).
      For det har jeg aldri hørt hverken før eller siden, at noen kaller sjefen sin, (som de ikke er i slekt med), for far.
      Så jeg undret meg over hvordan kultur som Sølvi Berget hadde da, (husker jeg).
      Men jeg spurte henne ikke.

      For hu hadde jo rykte på seg, for å sykmelde seg mye, da.
      Så jeg ville jo ikke risikere at hu sykmeldte seg igjen, da.
      For sånn som jeg skjønte det, så var hu Sølvi Berget ganske skjør, (eller følsom liksom), da.
      Og hvis hu hadde sykmeldt seg, så måtte jeg jo antagelig ha jobba hennes vakter og.
      Og det ville jeg jo helst ikke risikere, liksom.

      (For å si det sånn).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på. 


      Men men.
      Søvli Berget sin yngste sønn, (er han vel), Trond Berget.

      Han jobba fremdeles på Rimi Langhus, da jeg begynte å jobbe der igjen, (som låseansvarlig), våren 2003, (husker jeg).

      Men han begynte å jobbe som bygningsarbeider, (eller noe sånt), vel.

      Og han slutta, på Rimi Langhus, like etter at jeg begynte der igjen, da.

      (Noe sånt).

      Og en sommer.

      (Det må vel ha vært sommeren 2003 eller sommeren 2004).

      Så dukka Trond Berget opp, (som kunde), på Rimi Langhus, (husker jeg).

      (Mens jeg stod i melke eller brød-avdelingen der, vel).

      Og så visste han meg en tatovering, som han hadde fått seg, rundt overarmen, vel.

      (En slags tatovering, som kalles keltisk bånd, (eller noe sånt), tror jeg.

      For det mener jeg å ha lest om, i en avis, (eller noe sånt), vel).

      Og så sa Trond Berget: ‘Se her, det er tribal’, (eller noe sånt), om tatoveringen sin, da.

      (Noe sånt).

      Som at dette var noe symbolsk nesten da, (fikk jeg inntrykk av).

      (Noe sånt).

      Enda Trond Berget jo ikke hadde rødt hår, (som vel kelterne hadde).

      Men han hadde lyst, krøllete hår, da.

      (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

      Så hva Trond Berget egentlig mente, da han visste meg den nye tatoveringen sin.

      Det veit jeg ikke.

      Men det veit han vel kanskje selv.

      Det er mulig.

      Så sånn er muligens det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Trond Berget, han flytta forresten hjemmefra, og fikk seg ei samboer-dame, (som var noen år eldre enn han selv vel), mens han fortsatt bare var tenåring.

      (Hvis jeg skjønte det riktig).

      Noe sånt.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      På Rimi Langhus, så var det forresten også et rart personalmøte, (må man vel kalle det), like før jeg sluttet å jobbe, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).

      Dette var et slags kurs, (for butikkmedarbeidere), som jeg hadde lært å holde, på et butikksjefmøte, som var på Sagene samfunnshus, våren 2002.

      Og det gikk på å finne noen ting, som butikken, kunne bli bedre på, da.

      Og da, så satt assisterende butikksjef Sølvi Berget.

      Og hu deltids-kassadama Ingunn, (som hadde gått i samme klasse som fotballspilleren Martin Andresen, som jeg vel har nevnt, i et tidligere kapittel).

      De satt, sammen med en del andre folk, (som vel må ha inkludert Sølvi Berget sin sønn, Trond Berget), inne på røykerommet, (som var et siderom, til spiserommet), under hele personalmøtet.

      Så disse ville liksom ikke delta, på personalmøtet, (som var på spiserommet), da.

      For de kunne vel vanskelig få med seg, alt som ble sagt, inne på røykerommet der.

      Og de bidro ihvertfall ikke, med å si noe, under dette personalmøtet, da.

      Og hvorfor de bare satt, inne på røykerommet der, under hele dette personalmøtet.

      Det veit jeg ikke.

      Men jeg hadde nettopp vært sykmeldt, i to-tre måneder.

      På grunn av problemene på Rimi Kalbakken, (som jeg har skrevet om tidligere).

      Og jeg hadde bare noen dager eller uker igjen, av tiden min som butikksjef, i Rimi, da.

      (Siden jeg skulle begynne å studere).

      Så jeg lot dette passere.

      For det var vanskelig for meg, å gjøre noe med dette, siden det var snakk om en klikk, på 5-6 medarbeidere, da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Men på rundt den tida, som jeg slutta, som butikksjef.

      Så prata jeg med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på telefonen, (husker jeg).

      Og da begynte Anne-Katrine Skodvin, å spørre, om hva jeg syntes om Sølvi Berget, som en eventuell ny butikksjef.

      Og da svarte jeg bare ‘nei’, (husker jeg).

      For Sølvi Berget, hu var jo livredd, (eller ihvertfall redd, må man vel si), for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).

      Og assistent Sølvi Berget.

      Hu hadde jo omtrent begått myteri, (må man vel kalle det), på det personalmøtet, som jeg skrev om ovenfor.

      Så jeg trodde ikke at det ville funke, med Sølvi Berget, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

      Så derfor jeg sa ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om hva jeg mente, (om Sølvi Berget som butikksjef), da.

      For jeg var redd for at det ville fungere dårlig, da.

      For jeg forestilte meg at assistent Sølvi Berget muligens ville ha fått med seg hele butikken, på å begå noe slags myteri, da.

      (Siden Sølvi Berget ikke bare var leder.

      Men hu hadde også god kontroll, på mange av de andre ansatte liksom, da.

      Syntes jeg at det virka som, ihvertfall.

      Som for eksempel hu nevnte Ingunn, da).

      Og jeg forestilte meg at Sølvi Berget kanskje ville nekte å høre på distriktsjefen sine ordre osv., da.

      Og noe sånt, det ville jeg være involvert i, da.

      Så derfor, så sa jeg bare ‘nei’, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, lurte på hva jeg syntes, om å la Sølvi Berget, få bli forfremmet til butikksjef, på Rimi Langhus, da.

      For det mistenkte jeg at lett kunne gå rimelig skeis, da.

      (For å være ærlig).

      Så den ideen, den ville ikke jeg stille meg bak da, liksom.

      (For å si det sånn).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Og dette nevnte personalmøtet.

      Det gikk ut på å definere tre ting, som vi kunne bli bedre på, i butikken.

      Og medarbeiderne de misforstod litt, (i starten), tror jeg.

      De sa vel istedet ting, som de hadde lært, at var viktige.

      Som kundeservice, osv.

      Og det tror jeg kanskje at trainee-butikksjef Thomas, (som var butikksjef før meg, på Rimi Langhus), kan ha lært Rimi Langhus-medarbeiderne.

      At kundeservice, var viktig, da.

      For jeg syntes ikke selv, at kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlig på, da.

      For kundeservice, det var kanskje det som Rimi Langhus var best på, (må jeg vel si, at jeg syntes).

      Så jeg må innrømme, at jeg ledet de butikkmedarbeiderne som ikke satt inne på røykerommet, litt.

      (Cirka halvparten av de ansatte satt vel på røykerommet.

      Og cirka halvparten satt på spiserommet, da.

      Og verneombud Morten Saksgård, han var blant de som satt på inne spiserommet, (og altså var med då dette personalmøtet), mener jeg å huske).

      Når det gjaldt jakten på ting, som butikken kunne bli bedre på, da.

      For jeg spurte da disse medarbeiderne, om kundeservice, var noe, som Rimi Langhus, var dårlige på, da.

      Og da sa de nei, da.

      Og så sa de istedet det, at å ha ryddige hyller, var noe, som Rimi Langhus, kunne bli bedre på, da.

      Og så skreiv det på førsteplass, på en sånn liste, da.

      Og noe annet, på andre og tredje plass.

      Men om dette ble vellykket.

      Det vet jeg ikke.

      For jeg slutta jo på Rimi Langhus, (for å begynne å studere), ikke så lenge etter det her møtet, da.

      Men jeg hang vel denne lappen, opp på kontoret ihvertfall, vel.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Og denne måten å ha motivasjons-møter på.

      (Altså når det gjaldt det, å få medarbeiderne, til å tenke selv).

      Det var noe vi butikksjefene lærte, på butikksjef-kurs, i Rimi, (husker jeg).

      (Det må vel ha vært på et av de videregående kursene, for butikksjefer, som jeg var på.

      Som Jon Bekkevoll arrangerte, høsten 2001.

      Noe sånt).

      For på et av de kursene, så ble vi butikksjefene, lært til, å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

      Altså, vi butikksjefene, vi ble lært opp til, å la medarbeidere selv finne grunner, til å gjøre ting, sånn som Rimi ville, da.

      Man kan si det sånn, da.

      At hvis Rimi ville det, at vi skulle bli bedre, til å rydde hyller.

      Så skulle vi butikksjefene liksom få medarbeiderne, til å finne ut hvorfor, dette med å rydde hyller, var viktig, da.

      Men det fantes ingen fasitsvar, var.

      Dette kan vel kanskje for en slags form for hjernevasking, (eller noe lignende).

      (Som vi butikksjefene lærte om, på det nevnte kurset, på ICA sitt hovedkontor, da).

      For å prøve å forklare mer.

      Så fungerte denne ‘hjernevaskingen’ sånn.

      At hvis man som butikksjef syntes, at brødavdelinga ofte så fæl ut.

      Så ble vi butikksjefene lært opp, (av Rimi), til å da si noe sånt, (på et personalmøte), som at:

      ‘I noen butikker så har de alltid ryddig brødavdeling.

      Hvorfor tror dere at de har det sånn?’.

      Og da, så var disse nevnte butikkene, noe som man bare skulle ta ut av luften liksom, da.

      (Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

      Og så ville medarbeiderne si ting, som at: ‘Fordi at kundene skal finne sitt favorittbrød’.

      Og så måtte butikksjefen si: ‘Flere forslag?’.

      Og så måtte butikksjefen skrive opp alle disse grunnene, da.

      Men det er ingen fasitsvar, da.

      For dette er jo bare en metode, for å liksom programmere medarbeiderne, da.

      (Må man vel si).

      Og disse fantastiske butikkene, som det er snakk om.

      (Som man liksom skal sammenligne sin egen butikk med, da).

      Det er egentlig ikke noen faktiske butikker, som butikksjefen for eksempel har lært om, på Rimi sitt hovedkontor, da.

      (Ikke som regel, ihvertfall).

      Nei, dette er liksom bare et eksempel, som butikksjefen finner på, da.

      (Sånn som jeg har forstått det, ihvertfall).

      Og det er for eksempel ikke noe forskning, (eller noe lignende), som har foregått, (når man spørr sånn her), rundt hva det riktige svaret er, da.

      (Ihverfall ikke som regel.

      Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

      Og det finnes liksom ikke noe fasitsvar, da.

      (Som nevnt ovenfor).

      Så da må butikksjefen si noe sånt som, at: ‘Det finnes mange riktige svar her’.

      Og så si: ‘Ja’, hver gang noen sier et forslag, da.

      Og så skrive opp disse svarene, på en tavle, da.

      Sånne kurs, det har sikkert mange vært på.

      Men dette er altså ikke en veldig klok person, som vet mye om andre butikker, (som har sånne her kurs).

      (Ikke nødvendigvis, ihvertfall).

      Nei, dette er nok ofte bare en mellomleder, som har lært det, (på hovedkontoret sitt antagelig), å liksom prøve å få medarbeiderne, til å tenke selv, da.

      (Noe sånt).

      Og jeg sier ikke at det er noe galt, i å ha sånne her kurs eller møter.

      Jeg vil ikke si noe om, hva som er riktig, her.

      For jeg er ikke akkurat noe ekspert, på sånne her ting, (må jeg innrømme).

      Men jeg husker at jeg syntes at det var artig, å lære, å liksom få folk, til å tenke selv, da.

      For jeg hadde noen ganger litt problemer, som leder, i Rimi.

      Når det gjaldt å få medarbeiderne, til å se ting i butikken, på samme måte, som jeg selv så dem, da.

      Så i Rimi, (rundt 2001), så lærte altså mange av butikksjefene, (inkludert meg), et nyttig lederverktøy, da.

      For å prøve å få med seg alle de som jobba, (i en butikk), til å drive butikken, i den samme retningen liksom, da.

      Og jeg husker at jeg var begeistret, over å ha lært, et nytt ledelsesverktøy, da.

      (Etter å ha jobbet i kassa og med å stable varer og sånn, de første årene mine, i Rimi.

      Og etter det igjen, så hadde jeg jo en rimelig treig lederkarriære).

      Så jeg husker at jeg ‘babla’ med søstera mi Pia. da.

      En julaften, (var det vel).

      Om dette nye lederverktøyet, som jeg hadde lært, i Rimi, da.

      Dette kan muligens ha vært den julaftenen, som søstera mi og jeg, røyka hasj, (etter at Pia plutselig fant fram en klump med hasj, (ut på kvelden), som hu lagde en joint av), da.

      (Hvis jeg ikke tar helt feil).

      Så sånn var muligens det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

      Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

      Så vi får se om jeg klarer å få til det.

      Vi får se.

    • Ingvill Storø, (fra Rimi Langhus), har visst en slektning i Afrika. Det blir nesten som meg, som har en søster, (nemlig Pia), som bare liker afrikanere, (og Thor Espen fra Åssiden i Drammen da). Men men

      slektning i afrika

    • Menes det Christina Brynteson, (som jeg var butikksjef for, på Rimi Langhus), tro? Hm

      menes christina brynteson

    • Problemer med matbutikkene i England

      PIC_5027

      Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.

      (Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.

      Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.

      Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).

      Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).

      Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.

      Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.

      Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.

      Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.

      For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.

      En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.

      Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.

      Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.

      Og prisene er også lave der.

      Og utvalget er veldig bra, da.

      Så sånn er det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.

      (Se bildet ovenfor).

      Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).

      For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.

      Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.

      Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.

      (Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).

      Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).

      For jeg var der cirka 21.35, da.

      Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.

      En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).

      Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).

      Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.

      Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.

      Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.

      Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

      Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.

      (For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.

      Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).

      Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.

      Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.

      (Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).

      Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.

      (Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.

      Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).

      Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.

      (Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).

      At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?

      For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).

      Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.

      Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).

      For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.

      Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.

      (Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.

      Vil jeg si).

      Så sånn er det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Mvh.

      Erik Ribsskog

      PS.

      Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:

      åpningstidene asda walton

      http://storelocator.asda.com/store/walton

    • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

      Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

      (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

      Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

      Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

      Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

      Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

      For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

      Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

      Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

      Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

      At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

      (Noe sånt.

      Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

      Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

      Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

      Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

      (Noe sånt).

      Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

      Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

      Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

      For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

      (Noe sånt).

      Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

      Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

      (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

      Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

      (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

      Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

      Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

      Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

      Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

      Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

      Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

      (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

      Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

      Det er mulig).

      Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

      Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

      Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

      Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

      Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

      (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

      Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

      (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

      DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

      For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

      (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

      Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

      Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

      (Noe sånt).

      Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

      (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

      Noe sånt).

      Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

      Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

      Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

      Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

      For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

      At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

      (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

      Siden det jo var et så sosialt miljø der.

      Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

      Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

      For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

      Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

      Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

      Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

      Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

      For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

      Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

      Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

      At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

      (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

      Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

      Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

      Han stod i posten, med en pantelapp.

      Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

      For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

      (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

      Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

      Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

      Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

      Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

      Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

      For å finne en av boksene hans, da.

      Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

      Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

      (Noe sånt).

      Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

      (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

      For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

      For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

      (Noe sånt).

      For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

      For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

      (Noe sånt).

      Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

      (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

      Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

      For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

      Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

      (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

      Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

      Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

      Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

      Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

      Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

      At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

      (Hvis hu skulle søke om jobb der).

      Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men. men.

      Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

      Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

      Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

      Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

      Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

      Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

      Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

      Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

      (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

      Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

      (Vil jeg vel tippe på).

      Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

      At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

      Var ganske kriminelle folk.

      Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

      (Noe sånt).

      Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

      (Av en eller annen grunn).

      Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

      Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

      Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

      Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

      Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

      Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

      Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

      Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

      Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

      (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

      Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

      Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

      (Noe sånt).

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

      For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

      Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

      (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

      Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

      For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

      Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

      Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

      Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

      Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

      At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

      Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

      Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

      Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

      (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

      Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

      Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

      Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

      Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

      Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

      Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

      Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

      Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

      Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

      Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

      Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

      Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

      (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

      Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

      (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

      De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

      (Like før stengetid, en lørdag, vel).

      Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

      Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

      Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

      Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

      Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

      Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

      Så sånn var det.

      Bare noe jeg tenkte på.

      Men men.

      Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

      Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

      Så vi får se om jeg klarer å få til det.

      Vi får se.