johncons

Stikkord: Rimi

  • Mer om skildringene

    Når det gjelder skildingene, (‘Mer fra Bekkestua’, osv.).

    Så har de en tendens, til å havne, litt på etterskudd.

    (Siden at det er mye troll-mailer/troll-post, osv.

    Og jeg har også andre ting å drive med).

    Så jeg lurer på, om mobilbildene, (som jeg også pleier å publisere), står på egenhånd.

    For jeg skriver jo kommentarer i bilde-strømmen og, (jeg tar bilde av ‘tekstmeldinger’, på den ene mobilen min).

    Så da blir det mindre dobbeltarbeid, (som de sa i Rimi), tenkte jeg.

    Hvis jeg bare publiserer mobilbildene, (og dropper skildringene).

    Så jeg tenkte jeg kunne prøve å gjøre det sånn fremover, (ihvertfall som en prøveordning).

    Så kanskje jeg kommer mer ajour, med det andre jeg driver med.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om CV-en til Irene Ottesen, (som jeg jobba sammen med på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1997 og fra sommeren 2002 til sommeren 2003)

    cv en til irene ottesten del 1

    PS.

    Irene og jeg, var del av et leder-team, (vi hadde begge tittelen assisterende butikksjef), på tre personer, på Rimi Bjørndal.

    Og den tredje lederen, butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Han var jo en gammel gubbe, allerede på den tida, (må man vel si).

    (Og Thomas Sæther, (som jobba deltid på Rimi Bjørndal), ville også ha det til, at Kristian Kvehaugen var alkoholisert.

    Husker jeg).

    Så det endte med at Irene og jeg pleide å prate litt sammen, (ute i butikken).

    (Hu pleide å stå og sette opp tørrvarer noen ganger.

    Like ved der jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, (som var en avdeling, som jeg var vant til å ha hoved-ansvaret for, i min forrige rolle, som butikkmedarbeider/aspirant/assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da skravla vi om mye rart.

    Hu fortalte en gang, at hu hadde vært offer, for pedofile, (i Søndre/Midtre Vestfold), under oppveksten.

    (Noe sånt).

    Og hu hadde en slags støttekontakt, (muligens en purk), som hjalp henne med å flytte.

    Og da tagg hu seg til å låne min Toyota HiAce, (husker jeg).

    Og ‘purken’, (eller om det var han nevnte pedoen), klagde på at forstillinga var dårlig, (på bilen min, som jeg hadde kjøpt brukt av min tremenning Øystein Andersen og Glenn Hesler, noen måneder tidligere, (etter at Glenn hadde prakket bilen på meg)), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Irene fortalte, at hu hadde jobba, i Bunnpris-kjeden, (oppe i Trondheim).

    Men hu fortalte ikke at hu hadde jobba på OBS, (sånn som jeg husker det).

    (En kjede som jeg også hadde bakgrunn fra.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, (i Lørenskog), fra 1990 til 1992.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Man kan se, øverst i bloggposten.

    At Irene Ottesen slutta i en butikksjef-jobb, i juni 2003.

    Og det var på Rimi Bjørndal, (hvor jeg da jobba som låseansvarlig ved siden av studier), husker jeg.

    Og han som tok over, som butikksjef der.

    (Mens jeg studerte, ved HiO IU).

    Det var han Johan, (en svær homse fra Telemark), som jeg har skrevet om, i Min Bok 5.

    Og han og butikksjef Thomas Bruun på Rimi Langhus, (hvor jeg også jobba deltid ved siden av studier, på den tida).

    De hadde seg i mellom bestemt, at jeg skulle jobbe, som heltids-leder, på Rimi Langhus, (hvor jeg jobba som butikksjef fra våren 2001 til sommeren 2002), sommeren 2003.

    Og da hadde jeg egentlig planlagt, å lese på en eksamen, (som min studiekamerat Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth fikk meg til å utsette til etter sommerferien).

    Og jeg hadde også tenkt å ha litt fri.

    (For jeg hadde tatt opp et forbrukslån, på cirka 60.000, hos DNB, (på Aker Brygge).

    For å klare meg gjennom studietiden.

    Siden at det var litt nedtur, (ihvertfall økonomisk), å slutte som butikksjef.

    Og jeg hadde jo jobba litt vel mye, de siste årene, som butikksjef.

    Så jeg hadde tenkt å bare jobbe min faste vakter, (det var vel snakk om to-tre vakter i uka), sommeren 2003.

    (Og så chille litt på stranda kanskje, på fridagene).

    Men det ble ikke noe av, (på grunn av de nevnte butikksjefene), da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Den butikken, som Irene begynte som assisterende butikksjef i, i juli 2003, (distriktsjef Anne Kathrine Skodvin var misfornøyd med Irene, som butikksjef på Rimi Bjørndal, virka det som), det var Rimi Mortensrud, (hvis jeg ikke tar helt feil), hvor hu vel ble gjenforent med Kristian Kvehaugen, som vel var fruktansvarlig der, (under butikksjef Kjell), på den tida:

    irene linked in 2

    (Samme link som overfor).

    PS 5.

    Det kan virke som at Irene bare har gått et år på videregående:

    et år på videregående hm

    (Samme link som overfor).

    PS 6.

    Irene liker seg best ute i butikken, så tippe-oppgjøret, (og tippeansvarlig-rollen/tippekommisjonær-kortet, (som ga to gratis-billetter til alle fotballkamper i Norge)), kasta de etter meg, (selv om jeg aldri hadde jobba med tipping før):

    mer om irene

    https://www.linkedin.com/in/irene-ottesen-40053417b/?originalSubdomain=no

  • Dette er visst noen i slekta til min tidligere Rimi-butikksjef-kollega Hege Grymyr, (som var butikksjef på Rimi Oppsalstubben, som lå i samme distrikt, som Rimi Nylænde, hvor jeg var butikksjef fra 1998 til 2000)

    i slekta til hege grymyr

    https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/weRnbn/dette-er-de-savnede-etter-raset-i-gjerdrum

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om slekta til hege grymyr ulykke

    https://www.facebook.com/hege.grymyr

    PS 2.

    Rimi-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, dro med Hege Grymyr og meg, og ‘ørten’ andre butikksjefer, på Rimi-butikksjef-tur, til Dagali, (i Numedal), høsten 2000, (husker jeg).

    Og det var den verste fyllefesten, på fredagen og lørdagen, (husker jeg).

    Og på dagtid, på lørdagen, så var det rafting-tur, (i Lågen), husker jeg.

    Og da var det sånn, at to av butikksjef-damene, ikke var helt på topp, (må man vel si).

    Vår butikksjef-kollega Irene Ottesen turte ikke å være oppi gummibåten, (det var kanskje 5-6 folk, (inklusiv innleiet leder), i hver båt).

    Hu begynte å grine, når hu vassa litt, i Lågen, (noe alle måtte gjøre, for å teste våtdrakten, eller noe lignende).

    Og det var _før_ rafting-turen starta.

    Så hu gikk bare en gåtur, på land, (nedover langs elva), for å si det sånn.

    Og hu Hege Grymyr lurte på, om jeg hadde røyk, etter turen, (husker jeg).

    Men det var egentlig ikke noe plass, til røyk, i den våtdrakten, (som vi fikk utlevert).

    Så det var muligens noe tull.

    (Og jeg var vel bare festrøyker på den tida.

    Sånn som jeg husker det.

    For jeg slutta å røyke på midten av 90-tallet.

    Og så begynte jeg å festrøyke igjen, på slutten av 90-tallet.

    I forbindelse med noe surr, angående hvilken butikk, som jeg skulle begynne som butikksjef i.

    For å si det sånn).

    Og hu Hege Grymyr, (og ei annen assistent fra Rimi Oppsalstubben), tulla også, (lurer jeg på ihvertfall), på en båttur, for Rimi-assisterende-butikksjefer, (på Oslofjorden), våren 1995, (var det vel).

    De klagde så mye, over sin daværende butikksjef.

    For hu butikksjef-dama jobba aldri lørdagsvakter, (var det vel).

    Hu ville kun jobbe mandag til fredag.

    Og så måtte de to assistentene dele på alle lørdagsvaktene, da.

    (For å si det sånn).

    Og da var det nesten som at det satt to fjortiss-jenter der og klagde, (i salongen under dekk), på ferja, (må man vel nesten si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nesten det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    De våtdrakene som vi fikk utdelt, når vi skulle rafte, på Dagali-turen.

    De var jo veldig tynne og trange.

    Jeg tror at jeg kun hadde bokser-shorts under.

    (Det var vel det vi fikk beskjed om.

    At vi kun skulle ha undertøy under.

    Noe sånt).

    Og jeg var ikke vant til å gå i sånne tynne/trange våtdrakter.

    Så jeg syntes det ble pinlig, når hu Hege Grymyr spurte meg, om jeg hadde røyk, (mens hu hang sammen med noen andre butikksjef-damer).

    For hvor skulle jeg hatt den røykpakka, liksom.

    Nei, da tenkte jeg, at det var jo nesten som, at jeg gikk naken.

    Og da ble jeg litt flau.

    For jeg tenkte at de andre butikksjefene, (som hørte på denne pratinga), da liksom screenet meg, mens jeg stod der.

    (At fokuset ble på pikken min, (og ballene), liksom.

    Som liksom var det eneste jeg hadde, oppi våtdrakten.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Det var også sånn, at min butikksjef-kollega Thomas Kvehaugen.

    Han tålte heller ikke, å se meg, i våtdrakt.

    Dette var like før raftinga begynte.

    (Mens vi stod utafor det bygget, hvor vi tok på oss våtdraktene.

    For å si det sånn).

    Thomas Kvehaugen gjorde et poeng av, at jeg hadde så spenstig lårmuskelatur.

    (Noe sånt).

    Og det hadde jeg aldri hørt før.

    (Trener Skjelsbek sa, at jeg mangla litt kjøtt på beina, da jeg spilte fotball, på Berger IL, på 80-tallet.

    For å si det sånn.

    Men jeg trente hver søndag, (i en periode), på Sentrum Treningsstudio, (i Oslo), mens jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (noe jeg jobba som, fra 1996 til 1998), husker jeg.

    Så den treninga hadde muligens gjort susen.

    Pluss at jeg var jo i infanteriet, (under førstegangstjenesten), fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

    Og der gikk vi kjempemye, (ofte med tung pakning), og vi øvde på angrep og gjorde mye annet, sånn at vi fikk mer muskler, (og mindre fett), da.

    For å si det sånn).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at Thomas Kvehaugen, til og med knipsa meg, på en lårmuskel, mens vi stod og venta, (på at rafting-turen skulle starte), på den eiendommen, til det rafting-firmaet.

    (Noe sånt).

    Så det ble litt for mye av det gode til slutt, (for meg), når det gjaldt oppmerksomhet, rundt min kropp.

    Når jeg måtte gå rundt i våtdrakt, (i Numedal der), må jeg si.

    For det var jeg ikke så vant til.

    (For å si det sånn).

    Jeg har aldri opplevd noe lignende, hverken før eller siden.

    (Må jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Når det gjelder den redningsaksjonen i Gjerdrum.

    Så virker det ikke som at det går så raskt, med redningsarbeidet.

    Når det skjer noe lignende, i u-land, osv.

    Så graver folk som gærne, i ruinene.

    (Mener jeg å ha sett, på TV, osv.).

    Men i Norge så går det mer i ‘kommune-tempo’, virker det som.

    Selv om de sikkert prøver så godt de kan.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Når det gjelder, hvem hu Hege Grymyr sine lederkolleger var, på Rimi Oppsalstubben, på midten av 90-tallet.

    Så er jeg ikke helt sikker på det.

    Men hu butikksjef-dama, (som ikke ville jobbe lørdager), det kan kanskje ha vært hu Kjersti Sørhagen, (som jeg har blogga om tidligere).

    Hu var en av de første som Rimi-Hagen ansatte, (prata han om, på Rimi sitt 25 års-jubileum, (var det kanskje), på Oslo Plaza, rundt årtusenskiftet).

    Og hu begynte etterhvert å slite fælt, (som butikksjef), husker jeg.

    Blant annet så ville hu nesten, at jeg skulle ta over der, som ny butikksjef, på Rimi Nylænde, (høsten 1998).

    Hu ringte ‘hele tida’, og prøvde å få meg til å jobbe.

    (De andre lederne på Rimi Nylænde, nekta å jobbe der, (på Rimi Ryen).

    Men jeg hadde jobba i minst ti Rimi-butikker, (mye som leder), på den tida, (inkludert vikar-jobbing osv.).

    Så jeg var vant til å jobbe, i flere butikker.

    Så jeg jobba en leder-vakt, på Rimi Ryen, (på/ved Abildsø), som fersk butikksjef, på Rimi Nylænde, husker jeg.

    Men etterhvert så ble det mye å gjøre, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

    Så da måtte jeg droppe å jobbe mer på Rimi Ryen.

    (Husker jeg).

    Jeg lurte vel også på, om mine Rimi-sjefer, ville ha sagt, at jeg var uinteressert, i min egen butikk, hvis jeg jobba mye, i andre butikker.

    For å si det sånn.

    Dette har jeg forresten skrevet mer om, i Min Bok 5).

    Men om hu Kjersti Sørhagen var sjefen til Hege Grymyr på Rimi Oppsalstubben, våren 1995.

    Det veit jeg ikke.

    Men det kan kanskje ha vært henne, (som Hege Grymyr og hennes assistent-kollega klagde på).

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Den ledervakta jeg jobba, på Rimi Ryen, (høsten 1998).

    Da var det sånn der, at hu Kjersti Sørhagen.

    Hu trava rundt, i butikken, i en time, (eller noe sånt).

    (Etter å ha skifta, til vanlige klær).

    Mens hu venta på, å bli henta, av gubben sin.

    Og han dukka aldri opp.

    Så jeg rådet henne til å ta taxi, (eller noe).

    Og det gjorde hu.

    (For hu var sliten, virka det som.

    Så å vente kjempelenge på gubben, var muligens ikke det helt store.

    For å si det sånn).

    Det ble nesten som med bestemor Ågot, på 80-tallet, (tenker jeg nå).

    For hu ville en jul, (på midten av 80-tallet), at jeg skulle dukke opp i butikken, etter at hu var ferdig, med å handle.

    (Hu ville ikke at jeg skulle bli med å handle.

    Men bare at jeg skulle hjelpe henne med å bære, da.

    For å si det sånn).

    Og jeg var da ungdomsskole-elev.

    Og ungdomsskole-gutter, skal liksom være litt tøffe.

    Og det er ikke tøft å hjelpe bestemora si, (å handle), må man vel si.

    Så derfor tulla jeg litt.

    (Jeg hadde også mange fiender/uvenner på Sand, (min far mente at min klassekamerat Geir Arne Jørgensen var fra en dårlig familie).

    Så jeg ville ikke ha rykte på meg, for å være englebarn.

    For å si det sånn).

    Og jeg venta kanskje 15-20 minutter for lenge.

    Før jeg gikk bort, til butikken, (på Sand).

    (For å liksom bevare æren, til ungdomsskole-elevene.

    For å si det sånn).

    Og da var bestemor Ågot litt sinna, (selv om ikke banna eller noe), husker jeg.

    (Når jeg etterhvert dukka opp, for å hjelpe henne, med å bære).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Hu jordskred-offeret er visst ikke søstera til Hege Grymyr, men det er kanskje ei kusine, eller noe lignende, (fra Romerikes Blad 21. juli 1996):

    rasoffer ikke søstera

    https://www.nb.no/items/09f514cf3838625b563ce4f9b6918684?page=45&searchText=”charlot%20grymyr”

  • Jeg sendte en e-post til Malena fra Drammen

     

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Utestedet Paleet i Oslo/Burger King i Karl Johan

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 29. desember 2020 kl. 15:21
    Til: malena.eriksson.1982@gmail.com

    Hei,

    jeg lurte på om det var du som var hu Malena fra Drammen, som lå over en natt hos meg, på St. Hanshaugen, rundt årtusenskiftet.

    Du sa du het Gjetrang?

    Du var i lag med ei blond venninne og hennes kamerat/kjæreste.

    Jeg ble dratt med av noen Rimi-kolleger på byen, og vi møtte dere først på utestedet Paleet og så på Burger King i Karl Johan.

    Dere ble med på nachspiel hos meg.

    (Det var en kollega ved navn David Hjort, som egentlig hadde festen.

    Han var sur fordi at han hadde fått Rimi-leilighet ute i Bærum.

    Og så tagg han seg til å låne min Rimi-leilighet, (vi var begge Rimi-ledere), i indre Oslo).

    Du likte alt i leiligheten min unntatt håndsåpa, sa du til din blonde venninne.

    (Hvis jeg ikke hørte feil).

    Du var ganske ung, med Hjort og de hadde også tatt med ei Ulvøya, som var helt rar, (på nachspielet), og derfor prata jeg heller med deg.

    Bare lurte på om det var riktig person.

    Jeg har egentlig gått på skole, (Gjerdes handelsskole), og jobba, (på CC Storkjøp), i Drammen, og jeg har mange kjente der.

    (Er fra Berger, og er født i Drammen).

    Men jeg kom vel ikke så langt på den nevnte festen.

    (Dette var like etter at min mor døde, og jeg burde kanskje ha drøyd litt med festinga, men prøv å forklare det til sånne masete kolleger).

    Er du sammen med en spanjol nå, (det ser sånn ut på Facebook, og på nettstedet til deres håndverker-geskjeft).

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Bekkestua

    På lørdag 24. oktober, så gikk jeg til Meny Bekkestua, for å handle mat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    På veien så sendte jeg tilbake ‘troll-post’ til møkka-firmaene:

    IMG_20201024_194341

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    IMG_20201024_194357

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    IMG_20201024_194416

    PS 4.

    Og enda mer om dette:

    IMG_20201024_194428

    PS 5.

    Og enda enda mer om dette:

    IMG_20201024_194443

    PS 6.

    Og enda enda enda mer om dette:

    IMG_20201024_194459

    PS 7.

    Meny burde vel hatt en ansatt, som tok imot tomflaskene på ‘gamle-måten’, (når flaskeautomaten var i ustand), sånn at folk slapp å ta med seg tomflaskene hjem igjen:

    IMG_20201024_194801

    PS 8.

    Det var også mye rot rundt flaskeautomaten:

    IMG_20201024_194757

    PS 9.

    Her var det rot:

    IMG_20201024_195152

    PS 10.

    På det skiltet, på flaskeautomaten, til Meny.

    Så burde det vel stått: ‘Henvend betjeningen for å pante tomflasker’.

    (Noe sånt).

    Det pleide ihvertfall vi i Rimi, å skrive, (mener jeg å huske), hvis det var noe problem med flaskeautomaten.

    (Noe det ofte pleide å være på Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som assistent/assisterende butikksjef fra 1994 til 1996, og som butikksjef fra 1998 til 2000).

    Siden at flaskene gikk ned, (gjennom et rør), til en flaskeautomat, som stod, i kjelleren.

    Og da var det mye rart, som kunne gå galt.

    For å si det sånn).

    Og i ettermiddags-rushet, (og vel også om formiddagen og om kvelden), så hadde vi da gjerne, en lagerhjelp, (eller en annen butikkmedarbeider), som stod ved flaskeautomaten, og tok imot tomflasker, den dagen/vakta.

    (For å si det sånn).

    Hvis jeg, (som jobba ti år som Rimi-leder inkludert fire år som butikksjef), hadde behandla kundene, på den måten.

    (Og latt de ta med tomflaskene hjem igjen).

    Så hadde jeg nok fått sparken.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det er mulig at det har vært full åpenhet, om bruken av prisjegere. Men jeg, (som blant annet har jobbet ti år som Rimi-leder, (fra 1994 til 2004)), stusset fælt over dette, i tida etter at jeg flytta tilbake fra England, høsten 2014, (husker jeg)

    jeg har stusset fælt på dette

    https://e24.no/naeringsliv/i/41E8KE/konkurransedirektoer-avfeier-kritikk-kjedene-visste-hvor-grensen-gikk-men-valgte-likevel-aa-traakke-over-den?referer=https%3A%2F%2Fwww.vg.no

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om prisjeger bloggpost fra 2016

    https://johncons-blogg.net/2016/11/at-rema-og-kiwi-lar-konkurrentene-sine.html

    PS 2.

    Når Konkurransetilsynet skal kreve inn ti prosent av omsetningen, i straff, fra Norgesgruppen, Coop og Rema/Reitan.

    (For å ha hatt prisjegere/pris-samarbeid).

    Så glemmer de muligens, at marginene, i dagligvarebransjen, tradisjonelt er mindre, enn i de fleste andre bransjer.

    Enkelte klesbutikker, (for eksempel), har kanskje en fortjeneste, på 50 prosent, (eller mer), på sine varer.

    Men i dagligvarebransjen, så er marginene så små, at dersom kassadama ikke slår inn bæreposene, så taper butikken penger, på den kunden.

    (For å si det sånn).

    Selv om butikkene kanskje har fått litt mer å gå på, i det siste.

    Etter at de har begynt med selvbetjeningskasser, osv.

    (Siden at de da har fått mindre lønnskostnader.

    For å si det sånn).

    Hvis en klesbutikk, som har 50 prosent fortjeneste, har en omsetning, på 20 millioner, (i året).

    Så får de et overskudd, på 10 millioner.

    (Før husleie og lønn, osv.).

    Og en ti prosent straff, (for pris-samarbeid), vil da ‘kun’ være, på 2 millioner.

    Og de vil likevel gå 8 millioner med overskudd.

    (Før husleie og lønn, osv.).

    Mens en matbutikk, som har en omsetning, på 20 millioner.

    De har kanskje kun et overskudd, på 1 million.

    (På grunn av at det tradisjonelt er snakk om små marginer, i dagligvarebransjen).

    Og hvis de får to millioner i straff, (for pris-samarbeid).

    Så vil de da får et underskudd, på 1 million.

    (Før husleie og lønn, osv.).

    Så de vil da bli hardere straffet, (selv om det er snakk om samme straffe-prosent-sats av omsetningen).

    (Må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Nå var det forresten sånn, (som daværende Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen en gang sa til meg, på midten/slutten av 90-tallet).

    At Rimi fikk masse hemmelige rabatter, fra industrien.

    Og disse rabattene fikk ikke butikksjefene vite hvor høye var.

    (For å si det sånn).

    Så det kan være, at marginene, ikke var så trange, som Rimi sitt hovedkontor ga inntrykk av, (overfor oss butikksjefene).

    Selv om en liten Rimi-butikk, gikk litt underskudd, så ville Rimi ofte beholde de.

    For å beholde sin markedsandel.

    (Var det vel).

    Men når det var snakk om rabatter, som var hemmelige for butikksjefene.

    Så fikk egentlig ikke butikksjefene vite, om butikken de drev, var lønnsom eller ikke.

    (For å si det sånn).

    Så det med regnskapet osv., ble som et slags narrespill da, (må man vel si).

    Og derfor så studerte ikke jeg regnskapet så nøye egentlig, (som butikksjef).

    Men jeg prøvde å ta hint, fra distriktsjefene osv., angående hvordan de ville, at driften eventuelt skulle endres.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Når det gjelder den norske pressen.

    Så har vel de bare skrevet tørt, om disse prisjegerne, (i alle år).

    De har hyllet disse, (og ikke vært kritiske), må man vel si.

    Sånn som jeg husker det, så har ikke pressen gjort et poeng av, at dette er/var et særnorsk fenomen.

    Så man må vel muligens si, at den norske pressen, har blitt til narrer, av dette, rundt prisjegerne.

    Selv om denne saken ikke er ferdig enda.

    Dagligvare-kjedene skal først prøve å forsvare seg, (i månedene fremover).

    Men man kan kanskje allerede nå, begynne å lure litt, på hva den norske pressen har drevet med, (de siste årene).

    (For å si det sånn).

    Og hvorfor har Konkurransetilsynet, brukt ti år, på å ta opp dette.

    Når det har vært kjent, i media, i alle år.

    Man må vel muligens si, at Konkurransetilsynet, også har blitt til narrer, av dette.

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Det er også sånn, at Coop kaller dette, en: ‘Bransjenorm’.

    Men det ordet hørte jeg aldri, i løpet av de årene, (fra 1988 til 2004), som jeg jobba, i butikk.

    (Jeg jobba først hos Staff-Gruppen/CC Storkjøp, så hos Coop/OBS Triaden og så i Rimi, (blant annet ti år som leder), fra 1992).

    Og den norske pressen har vel heller ikke brukt det ordet noe særlig, når de har skrevet, om prisjegere, osv.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Min morfar Johannes Ribsskog.

    Han hadde jo et kåseri, (‘Hav og fjell farvel’), på radio, på 60-tallet.

    Og der forklarer han at kjøpmenna oppe i Stokmarknes (i Vesterålen): ‘Selger til hverandre, og snyter hverandre så godt de kan’.

    Så det er kanskje en bransjenorm, da.

    At konkurrentene handler fra hverandre.

    Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, (noe jeg jobba som fra 2001 til 2002).

    Så var det sånn en gang.

    At min assistent Sølvi Berget, plutselig stod inne i butikken, i lag med Meny Langhus sin butikksjef, (var det vel).

    (Han som det seinere har vært i nyhetene om.

    At hadde kjøtt med utgått dato på fryselageret.

    Noe sånt).

    Og det var visst sånn de gjorde det, (ute på landet), mente Sølvi Berget.

    (Meny-butikksjefen skulle låne kremfløte av oss.

    Var det vel).

    Selv om Langhus faktisk er del av tettstedet Oslo, (noe min ‘undersott’ Espen Sigmund seinere babla om, på den tida som jeg jobba som låseansvarlig der, ved siden av studier på HiO IU).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    PS 8.

    Og det som min morfar sier, i YouTube-videoen, i PS-et overfor.

    Om at kjøpmenna i Stokmarknes, kjøper varer av hverandre.

    Det er da kanskje en såkalt bransjenorm, (som han forklarer om).

    For det er vel ikke en selvfølge, at konkurrenter, skal selge varer, til hverandre.

    Noen ville kanskje sagt, at du er vår konkurrent, så du må handle, et annet sted.

    (Noe sånt).

    Eller at de må betale dobbelt pris.

    (Der har jeg sett, på 70/80-tallet.

    At en avis, (eller om det var et ukeblad), forlangte dobbelt pris, hvis det var en konkurrent, som ønsket å annonsere.

    For å si det sånn). 

    Men hvorfor oppstår en sånn bransjenorm.

    Det er kan kanskje være på grunn av, at Stokmarknes/Vesterålen, ligger langt fra nærmeste grossist.

    Og at det derfor gir mening, at kjøpmennene handler av hverandre.

    (For det er kanskje vanskelig, å få tak i varer, fra andre steder.

    For å si det sånn).

    Men hvordan oppstod denne prisjeger-bransjenormen?

    Nei, det kan man kanskje lure på.

    Hva var det, som fikk disse arge konkurrentene, til å liksom bli bestevenner, og samarbeide, om å utvikle, nye ‘kompis-regler’, (istedet for å fortsette, som noen slags fiender/uvenner, som før).

    Dette var kanskje noe de begynte med, etter å liksom ha jaget Lidl ut av landet.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Bekkestua

    Nå var jeg ute for å kaste søpla og ta inn posten.

    Og ingen av rest-avfall-lukene, på ‘Mars-søppelkassene’, (fra Fredrikstad-firmaet Total vel), virka.

    Og mens jeg prøvde å åpne de, (man skal bruke en RFID/nøkkel-brikke), så dukka det opp noen folk, nede i lia, som skulte på meg.

    De trodde muligens at jeg gjorde noe galt, siden at disse ‘Mars-søppelkassene’ ikke virka.

    (Hva vet jeg).

    Jeg måtte åpne en luke for mat-avfall.

    Og så slenge søppelposene veggimellom inni ‘Mars-skuret’.

    (For å slippe å ta med meg søpla inn igjen).

    Batteriene har vært sånn, på ‘Mars-søppelkassene’, i flere dager/uker.

    Men døra har vært ulåst.

    Så man har kunnet hive søpla likevel, (uten å bruke nøkkelbrikke).

    Men at godtfolk vil ha noe sånn dritt, som disse ‘Mars-søppelkassene’.

    Det lurer jeg på.

    Hvordan klager man på at batteriene i søppelkassa ikke virker.

    Nei, det blir som noe dumt å si.

    (Må man vel si).

    Så at man absolutt skal ha rarere og rarere løsninger, for hvert år, i dette landet.

    (Istedet for å ha vanlige søppelkasser, for eksempel).

    Det kan man lure på, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg har forresten sett et TV-program, (på VGTV), om søppel-sortering.

    Og der kunne man se, at på kommunen/fylket sitt søppel-anlegg.

    (Det heter visst Haraldrud.

    Sier de i videoen).

    Så sorterte noen maskiner ut de grønne matavfall-posene.

    Så det er mulig, at det bare er, å hive rest-avfallet, (som Rimi kalte det, (hvor jeg jobba som leder fra 1994 til 2004)), i matavfall-søppeldunkene.

    (Og ikke prøve å hive de veggimellom, inne i ‘Mars-skuret’.

    Sånn som jeg gjorde i går).

    Og så vil fylket/kommunen sine søppel-sorterings-maskiner fikse dette.

    (Sånn var det ikke i Rimi, (for eksempel).

    Hvor mat-avfallet gikk til dyrefor.

    Og hvor man absolutt ikke skulle blande mat-avfallet og rest-avfallet.

    For å si det sånn).

    Men dette under-kommuniseres isåfall, på ‘Mars-søppelkassa’, hvor de har noen skilt/tegninger, på lukene, for rest-avfall og mat-avfall.

    (Hvis det var mulig å skjønne noe av det.

    Det er kanskje lurt å holde dette med søppel litt mer jordnært, (uten masse nøkkel-brikke-låser osv.).

    Sånn at det er mulig, å forklare om ting rundt søpla, (uten at folk faller av).

    For å si det sånn.

    Og man må vel heller ikke glemme de snus-fornuftige, (og alt det tullet de kan tenkes å finne på, i forbindelse med dette).

    Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om søppel sortinger

    https://www.vgtv.no/video/206581/gjoer-du-disse-soeppelfeilene

    PS 3.

    Men om Bekkestua/Bærum har sitt eget søppel-sorteringsanlegg.

    (Som sorterer på en annen måte).

    Eller om de bruker Haraldrud sorteringsanlegg, (inne i Oslo).

    Det veit jeg ikke.

    Jeg er ikke så ‘Bærum-los’, (som Harald Eia kanskje ville ha sagt det).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.
  • Her kan man se Rimi sin arbeidsuniform, fra midten/slutten av 90-tallet. Jeg pleide å bare vaske skjorta, og så henge den til tørk, på en kleshenger. Og da ble den grei. Men ei Hava fra Rimi Bjørndal, spurte hvordan jeg gjorde det, og så kom hu på jobb, med en kjempe-krøllete skjorte, og var sur på meg, (husker jeg)

    rimi sin uniform

    Jeg prøver jo å få tak i et brev, fra Rimi-Hagen, hvor han skryter av meg, (i forbindelse med at min butikk Rimi Langhus klarte kravene, i en drifts/nøkkelområde-konkurranse, som het Rimi Gullårer).

    Men når man ser på den perverse kunsten osv., som Rimi-Hagen har.

    (I TV-programmet overfor).

    Så er det kanskje ikke positivt, å ha skryte-brev fra han.

    Hm.

    Rimi-Hagen har visst mange venner, (kan man se i det nevnte TV-programmet).

    Men det er kanskje fordi, at han har mye penger, og er raus og spandabel, overfor folk, og finner på mange morsomme/snobbete arrangementer, osv.

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog 

    PS 2.

    Når det gjelder den Rimi-uniformen overfor.

    Så var det vel forresten egne bukser, (med egne størrelser), for damer.

    Men skjortene var muligens uni-sex.

    (For å si det sånn).

    Hvis ikke kvinnfolka hadde bluser.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Det var også et eget slips, til den uniformen.

    Og det slipset var jeg noen ganger, den eneste, i butikken, som brukte.

    På Rimi Nylænde.

    (Hvor jeg jobba som butikksjef, fra 1998 til 2000).

    Og sånn var det vel også, (en periode), mens jeg var assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra 1994 til 1996), under butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    mer om slips

    (Samme link som overfor).