johncons

Stikkord: Rimi

  • Min Bok 5 – Kapittel 121: Mer fra år 2002

    Jeg var vel sykmeldt, fra Rimi, i cirka tre måneder, vinteren og våren 2002.

    Og jeg brukte disse månedene til å få meg nytt førerkort, (for det gamle var jo stjålet).

    Og jeg ordna med søknad til studier, (via samordnet opptak).

    Og jeg syntes etterhvert at IT ble litt kjedelig.

    Så jeg satt et media-studie, ved journalisthøyskolen, øverst.

    Men da jeg skulle levere søknadsskjemaet mitt, til samordnet opptak.

    (Som holdt til på Bislett der, i HiO sine lokaler der, vel).

    Så var det en kar i 50-åra der.

    Som bare sa at jeg ikke hadde bra nok karakterer, (eller noe sånt), til å studerer media, da.

    Og så strøyk han det valget, fra skjemaet mitt, da.

    Men dette skulle jo egentlig ha blitt behandlet av samordnet opptak, har jeg tenkt seinere.

    Så om han ‘gubben’ var fra CIA, eller noe?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg var sykmeldt, fra Rimi.

    At tante Ellen, kom på besøk, (fra Sveits), til min søster Pia, (i Trømsøgata), da.

    Og da ble jeg også invitert, på besøk, til Pia da, (mens tante Ellen var der).

    Men det var et deprimerende besøk, husker jeg.

    For tante Ellen hadde skrevet et dikt, på toget, til Norge, (var det vel).

    Om nordmenn som dro til Svinesund, (for å handle), og sånn, da.

    Og det var jo bare surr det som tante Ellen hadde diktet, (syntes jeg).

    Så hu ga jo inntrykk av å være fullstendig sinnsyk, (husker jeg).

    Og jeg prøvde liksom å le litt, av tante Ellen, til Pia, da.

    Mens Pia var inne på kjøkkenet der, (må det vel ha vært).

    (Og tante Ellen satt i stua, da).

    Men Pia, hu bare skar en alvorlig grimase, (var det vel).

    (Og ville liksom ikke komme seg på bølgelengde, da).

    Så etter det her besøket mitt, hos Pia.

    Så ble jeg så deprimert, siden tante Ellen hadde skrevet noen slags sinnsyke dikt da, (må jeg vel kalle det).

    Som hu leste opp for meg.

    Så jeg orka ikke å kjøre Sierra-en min hjem, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    Så jeg bare gikk hjem, da.

    Og så gikk jeg tilbake til Sofienberg der, en ukes tid seinere, (eller noe sånt), vel.

    Og henta bilen min, da.

    (For jeg var jo sykmeldt, på den her tida, så jeg brukte jo ikke den bilen så ofte, akkurat.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var litt deprimert, på den her tida.

    Og siden at mora mi hadde gått for å være sinnsyk.

    Og siden jeg ikke var helt klar, for å dra tilbake til Rimi igjen, etter å ha vært sykmeldt, i en måned eller to.

    Så fikk jeg en måned lenger sykmelding, for å ta noen skriftlige tester, for å sjekke om jeg hadde noe sinnsykdom, (eller noe sånt), da.

    Men de testene, de virka bare dumme for meg, (husker jeg).

    Men jeg fikk meg ihvertfall noen uker lenger fri, før jeg skulle begynne å jobbe igjen, som butikksjef da, våren 2002.

    Og så slutta jeg som butikksjef, sommeren 2002.

    Og da, så var avtalen min det, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, i Rimi, ved siden av studiene, da.

    For jeg bodde jo i Rimi-bygget.

    Og der ble jo husleia trukket fra lønns-slippen min.

    Så jeg måtte jo nesten jobbe i Rimi, hvis jeg skulle fortsette å bo der, da.

    Og jeg var litt sliten og utafor, (på den her tida).

    Så å flytte, det ble liksom som et ‘prosjekt’, da.

    Og det var også vanskelig å finne billige leiligheter.

    Jeg var og så på et rom, ved Frognerparken.

    Og jeg hadde egentlig avtalt å flytte dit, med et eiendomsmegler-firma.

    Men det rommet var så lite, da.

    At det var som et hamster-bur cirka, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte seinere og hørte om det var greit, at jeg droppa det, da.

    Og det var greit da, sa eiendomsmegler-firmaet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle få kontrakt, som låseansvarlig.

    Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At jeg kunne få en kontrakt, hvor jeg fikk ubekvems-tillegg, men lavere lønn.

    Og en annen kontrakt, hvor jeg ikke fikk ubekvems-tillegg, men litt høyere lønn.

    Og da valgte jeg det siste, da.

    For jeg likte jo å jobbe om kveldene.

    Og hvis jeg skulle hatt ubekvems-tillegg, så hadde jeg kanskje ikke fått jobbet så mye, som jeg ville da, (tenkte jeg vel).

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk også innvilget et års permisjon, (var det vel), fra jobben min som butikksjef, da.

    I tilfelle at det ikke skulle funke, at jeg studerte, da.

    For jeg var litt stressa, på den her tida.

    For det er mye å tenke på, hvis man jobber som butikksjef, da.

    Så jeg var ikke sikker på hvordan overgangen til studier ville bli.

    Så jeg prøvde liksom å få til sånne back-up-planer, da.

    Så jeg hadde reserveplaner både i Rimi, og når det gjaldt studiene, da.

    Siden jeg fikk permisjon fra Rimi.

    Og siden jeg gikk bachelor IT, ved HiO IU.

    For der kunne man jo få en høgskolekandidat-grad, etter to år.

    Og jeg hadde jo nesten en kandidat-grad, fra NHI, (i informasjonsbehandling, som har mange av de samme fagene, som et IT-studie).

    Så det skulle mye til, om jeg ikke skulle klare å få meg en sånn høgskolekandidat-grad, (selv om jeg var overarbeidet, på den her tiden da), tenkte jeg.

    Og jeg ville gjerne ha det litt roligere, en stund.

    Før jeg begynte å hive meg på ‘rotte-racet’ igjen, liksom.

    Derfor ville jeg studere et par-tre år, da.

    For jeg var litt lei, etter fire slitsomme år, som butikksjef, i Rimi.

    Hvor jeg ble tulla med, da jeg jobba på Rimi Kalbakken, blant annet.

    Samtidig, så syntes jeg at det ble litt dumt, å søke på jobber.

    Hvis jeg ikke hadde en grad.

    Så det at jeg studerte ved HiO IU, det var liksom som at jeg fullførte noe jeg begynte på, da jeg begynte å studere ved NHI, høsten 1989, (tenkte jeg), da.

    Og 1989, det var jo tretten år siden, i år 2002.

    Så mine dataferdigheter var litt utdaterte, da.

    Så det hadde virka litt dumt kanksje, hvis jeg søkte jobber, i 2002, når jeg hadde studert data, på NHI, før NHI begynte å lære bort web-design, for eksempel.

    For internett, det kan jeg ikke huske at ble nevnt engang, på den tida, som jeg studerte, ved NHI.

    Så mine dataferdigheter, de var rimelig utdaterte, i 2002 da, (for å si det sånn).

    Og det var også sånn, at arbeidsmarkedet, så lyst ut, for datafolk, utover på 2000-tallet.

    Så da jeg begynte å studere IT, (høsten 2002), så så det ut som at jeg kunne gå mot en jobb, med cirka en halv million i årslønn kanskje, to-tre år seinere, da.

    Så dette med IT-studier, ved HiO IU, det virka smart på flere måter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.

    rimi ikke liker dame

    http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm

    PS.

    Hu er visst dau nå:

    er visst dau

    PS 2.

    Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.

    Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).

    Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).

    Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).

    Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).

    Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.

    Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

    Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

    Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

    For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

    Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

    Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

    Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

    (For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

    Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

    Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

    For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

    Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

    Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

    Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

    (For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

    Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

    (Eller om hu stod der).

    Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

    Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

    Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

    (Noe sånt).

    Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

    (Til og med etter kneoperasjonen min).

    For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

    Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

    (Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

    Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

    For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

    For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

    (Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

    Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

    (At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

    For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

    Han sa det, på en trening, en gang.

    (På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

    Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

    At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

    (Noe sånt).

    Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

    Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

    Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

    (Ihvertfall innimellom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

    Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

    Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

    Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

    Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

    (På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

    I en bakgård der, da).

    Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

    Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

    Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

    Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

    (Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

    Mens han nesten begynte å sippe, da.

    (Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

    Noe sånt).

    Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

    Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

    For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

    Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

    (Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

    Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

    (Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

    Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at sommeren 1997.

    Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    (Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

    Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

    Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

    Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

    For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

    Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

    For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

    (For hu var så fersk som leder, da).

    Så hu klarte bare å låse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden dette var en søndag kveld.

    Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

    Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

    Til en annen bussholdeplass.

    Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

    Og på vei ned Slimeveien der, da.

    Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

    Som var rundt 20 år gammel, vel.

    Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

    Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

    Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

    Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

    (Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

    Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

    (Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

    Noe sånt).

    Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

    Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

    Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

    Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

    Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

    Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

    Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

    Så låste jeg butikken, da.

    Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

    Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

    (Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

    Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo et dårlig kne.

    Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

    Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

    Så hu gikk ikke i bakken, da.

    Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

    For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

    Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

    Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

    For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

    Siden hu var ganske rund og brei, da.

    Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

    Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

    Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

    Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

    Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

    Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

    Hva vet jeg.

    Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

    For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

    Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

    Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

    Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

    Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

    For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

    Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

    Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

    Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

    Som aerobic-instruktør, da.

    Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

    Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

    For det syntes jeg at virka for flaut, da.

    For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

    (Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

    For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

    Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

    Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

    Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

    For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

    For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

    Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

    Siden dette var noe med Heimevernet, da.

    Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

    Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

    Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

    Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

    Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

    (Noe sånt).

    For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

    For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

    Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

    Og som hadde tatt mye tid, da.

    (Noe som jeg ikke hadde så mye av).

    Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

    (Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

    Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

    Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

    Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

    Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

    Fordi at hu ville det liksom.

    Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

    Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

    Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

    For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

    Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

    Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

    For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

    (Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

    På nyåret 1995.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

    Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

    Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

    Og tok med meg den hjem vel.

    Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

    Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

    Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

    På veien hjem fra jobben.

    For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

    Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

    Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

    Det ble vel omtrent den samme prisen.

    Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

    Og det var jo salat i kebaben og.

    Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

    Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

    Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

    Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

    Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

    Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

    Også er det Dundre-Hilde.

    Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

    Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

    (Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

    Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

    Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

    Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

    Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

    Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men det skjønner jeg kanskje litt og.

    For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

    De klagde så mye på de ansatte, da.

    På den tida, som jeg begynte der.

    Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

    Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

    Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

    (Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

    (Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

    Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

    Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

    Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

    Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

    Og hu lurte på hva det kom av, da.

    Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

    For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

    (Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

    Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

    Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

    Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

    For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

    For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

    Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

    For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

    Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

    For jeg tenkte på karrieren min, da.

    Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

    Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

    For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

    Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

    For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

    Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

    Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

    Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

    Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

    Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

    Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

    (Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

    Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

    Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

    Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

    Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

    Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

    Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

    Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

    Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

    En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

    Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

    For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

    Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker litt mer fra båtturen.

    Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

    Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

    Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

    Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

    Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

    På den her båtturen, da.

    Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

    Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

    Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

    Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

    Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

    For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

    Hvis hu ble stressa og sånn, da.

    Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

    At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

    (For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

    Noe sånt).

    Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

    Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

    For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

    (For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

    Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

    Og det gjorde jeg, da.

    Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

    For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

    Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

    Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

    Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

    At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

    Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

    Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

    Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

    På grunn av ditt eller datt, da.

    Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

    Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

    Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

    Men da fikk vi bare avspasering, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

    Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

    (Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

    Å synge på en sang(!), da.

    Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

    Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

    Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

    Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

    Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

    En gang som jeg jobba der, som leder, da.

    (Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

    Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

    Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

    (For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og så på Rimi Munkelia.

    Og så på Rimi Bjørndal, vel).

    Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

    Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

    At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

    (Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

    På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

    For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

    Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

    Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

    Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

    Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

    For alt var liksom i orden, da.

    Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

    Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

    Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

    (Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

    Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

    Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men lille julaften 1996.

    Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

    Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

    For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

    (Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

    For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

    Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

    Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

    Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

    Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

    Og overføringsskjema ble skrevet, da.

    Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

    Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

    Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

    Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

    Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

    Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

    Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

    Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

    Men det hadde hu ikke gjort, da.

    Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

    Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

    (Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

    Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

    Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

    Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

    (For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

    Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    For det ville blitt så flaut for meg.

    Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

    For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

    Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

    For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

    De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

    Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

    For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

    Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

    Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

    Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

    Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

    Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    (Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

    Da hu hadde bedt meg om råd, da).

    Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

    At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

    Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

    For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

    Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

    For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

    Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

    Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

    Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

    Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

    Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

    Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

    Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

    Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

    Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

    Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

    Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

    På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

    (Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

    Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

    Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

    Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

    Og det visste jeg fra før.

    For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

    (Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

    Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

    Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

    Så jeg bestilte entrecote, da.

    Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

    For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

    Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

    Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

    Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

    Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

    Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

    (Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

    For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

    Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

    Det er derfor de er dyrest, vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg måtte bestille entrecote.

    (Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

    Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

    Som jeg ikke engang visste hvem var).

    For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

    Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

    (Siden det ofte er fett på entrecote, da).

    Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

    For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

    Og de Rimi Karlsrud-damene.

    De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

    Og lært der, at man burde drikke mye væske.

    Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

    Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

    Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

    For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

    (Ei ung og ganske pen blondinne).

    Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

    Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

    Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

    Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

    Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

    At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

    (Som tidligere het Smuget, vel).

    Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

    Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

    Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

    Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

    (Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

    For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

    (Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

    Innbilte jeg meg, ihvertfall).

    Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

    At det gikk bra med Geir.

    Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

    Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

    Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

    (Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

    For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

    (Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

    Noe sånt).

    Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

    Som var av en øde gård, da.

    Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

    Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

    Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

    (Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

    Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

    Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

    For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

    (Ifølge Thomas Kvehaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

    (Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

    Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

    Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

    Og da svarte jeg det, (husker jeg).

    (Litt i fylla, da).

    At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

    (For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

    Siden jeg turte å si det her, da).

    Og da ble vi enige om det, da.

    At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

    Hjemme hos meg.

    (Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

    Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

    Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

    Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

    Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

    Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

    For Irene Ottesen.

    Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

    Sikkert med en av de siste T-banene, da.

    (Noe sånt).

    Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

    Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro aleine til Strauss, da.

    (Full som en alke, må jeg vel si).

    Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

    Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

    (Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

    Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

    Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

    Mens jeg summet meg litt, da.

    Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

    Men det var det ikke, da.

    (Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

    Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

    Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

    Så jeg gikk bare rett inn der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

    Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

    Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

    Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

    Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

    Og hu var aleine der, da.

    Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

    Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

    Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

    Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

    Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

    (Husker jeg).

    Så jeg fulgte henne dit, da.

    Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

    (Sånn som hu fra So What gjorde.

    Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

    Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

    Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

    Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

    (I Karl Johan, vel).

    Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

    Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

    Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

    Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

    Og så gikk jeg hjem, da.

    Men hu fortalte meg det, husker jeg.

    At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

    (I samme nabolag, som jeg bodde, da).

    Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

    Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

    (En gang jeg gikk til 37-bussen.

    Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

    Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

    Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

    Men det var bare tull, da.

    Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

    Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

    Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

    Men det husker jeg ikke helt, da.

    Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

    (Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

    Det veit jeg ikke helt.

    Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

    Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

    Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

    Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

    (Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

    Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

    Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

    Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

    Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

    Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

    Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

    De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

    Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

    Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

    Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

    Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

    Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

    Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

    (Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

    Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

    Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

    For da mente folk at man ropte, da.

    (Og flere lignende ting, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

    IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

    Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

    Men første gang jeg prøvde meg på irc.

    Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

    Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

    Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

    Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

    (Eller om det var like etter militæret).

    For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

    Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

    Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

    Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

    Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

    Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

    Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

    Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

    Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

    Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

    Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

    Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

    Også dukka jeg opp der.

    Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

    Og de dreiv og quizza, da.

    (Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

    Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

    Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

    Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

    Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

    Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

    Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

    Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

    Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

    Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

    (Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

    Det er vel de jeg husker best.

    Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

    (Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

    Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

    (Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

    Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

    Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

    Av en eller annen grunn).

    Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

    (Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

    Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

    Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

    Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

    Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

    Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

    Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

    Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

    (Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

    For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

    (Som nesten aldri noen klarte).

    Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også Slaktern.

    Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

    Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

    Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

    Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

    Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

    Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

    For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

    Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

    Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

    Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

    Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

    Så jeg slo til på det, da.

    For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

    Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

    Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 25: Internett

    Høsten 1996, så studerte Magne Winnem, på BI, på Schous Plass, i Oslo, (husker jeg).

    Grunnen til at jeg husker det, det var det, at Magne Winnem, dro meg med ned dit, en gang jeg hadde kort-uke, (må det vel ha vært), for siden vi var tre ledere, på Rimi Bjørndal, så måtte jeg jobbe hver tredje lørdag, (som eneste leder der), da.

    Og da hadde jeg en sånn turnus, at jeg jobba fire dager, en uke, fem dager uka etter, og så seks dager, den uka, som jeg jobba lørdagen, da.

    Det var en turnus som dem hadde på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der, da.

    Så enten så var det nok en fri-fredag, (for jeg hadde fredagen fri, da jeg hadde kort-uke), da.

    Ellers så kan det ha vært sånn, at jeg fortsatt hadde sommerferie, da BI begynte for høsten.

    Siden jeg fikk sommerferie så seint, fra Rimi, sommeren 1996, da.

    Uansett så dro ihvertfall Magne Winnem meg med, ned på BI, ved Schous Plass, en dag jeg hadde fri fra Rimi Bjørndal, da.

    (Eller om dette kan ha vært en ettermiddag etter jobben).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det her må vel ha vært våren 1996, tror jeg.

    Også kjøpte jeg meg nok PC da, sommeren 1996.

    Så det var kanskje derfor, at jeg hadde så dårlig råd, på den dansketuren.

    For Magne Winnem viste meg nemlig datasalen, på BI, i 1996, en gang, da.

    Og der hadde de internett, på en ‘haug’ av PC-er da, (husker jeg).

    (På kanskje 20 PC-er, eller noe sånt, da).

    Og på menyen til disse BI PC-ene.

    Så stod det linket til flere web-chatter da, (husker jeg).

    Som web-master, hos BI, hadde linket til, da.

    Og de chattene, de fikk litt dilla på, da.

    (Siden jeg syntes det, at de minna litt om kontakttelefonen, som min klassekamerat Tom Ivar Myrberg hadde tipset meg om, mens jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men som vel hadde blitt en del dyrere, å ringe til, etter det, vel.

    Eller ihvertfall en god del mer harry.

    Og å sitte i Rimi-leiligheten min der, å ringe kontakttelefonen, det var kanskje ikke så fristende, da.

    Siden det vel var ganske lytt der, (sånn som jeg husker det), ihvertfall).

    Mens jeg satt i datasalen, på BI der, sammen med Magne Winnem, da.

    (Siden vi satt ved hver vår PC der, da.

    For jeg husker at jeg chatta selvstendig der, da.

    Og at jeg prøvde mange chatte-program, som web-master hos BI, hadde linket til, fra startskjermen, på de PC-ene der da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han hadde forresten fått seg internett, hjemme i Avstikkeren, på Bergkrystallen, en del måneder, før det her, da.

    Så det er mulig at han fikk seg internett så tidlig som i 1995, da.

    Enten det, eller så var det rett etter nyttår, i 1996.

    (Noe sånt).

    Og da dro Magne Winnem meg opp til han, husker jeg.

    For da han hadde også kjøpt seg en bok, med masse URL-er i, til forskjellige websteder, da.

    Også dreiv vi og prøvde å knote inn de her web-adressene riktig da, (husker jeg), inne på et hjemmekontor-rom, (var det vel), som han hadde der.

    (Med ‘html’, ‘www’ og ‘://’, og det hele, da).

    For å få se på noen ofte litt kjedelig websider, da.

    Og jeg hadde vel ikke hørt om internett før det her, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så jeg syntes vel at det her var litt morsomt, (men også litt døvt, siden de linkene, som stod i den boka, ikke var så artige ofte, da).

    Men hvis vi hadde sett på VG.no, (for eksempel), så hadde jeg nok skjønt litt mer av poenget, med internett, under det her besøket mitt, hos Magne Winnem.

    (Hvis VG.no fantes på den her tida, da).

    Men vi så bare på noen sånne ganske amatørmessige websteder da, (må man vel si).

    Og jeg syntes ikke at det her var så utrolig artig, for de webstedene, som det stod om, i den boka.

    De syntes jeg ikke at var så artige, da.

    Og det var ikke sånn at jeg fikk tid til å lese så mye i fred og ro, i den boka, heller.

    For Magne Winnem dreiv jo å skulle taste inn masse URL-ene, (og sånn), da, hele tida.

    Så jeg fikk liksom ikke helt oversikten, over den boka, da.

    Men jeg liksom bare skumleste litt i den, da.

    (Må jeg vel si).

    Og da ble det ikke så morsomt, (husker jeg).

    For mange av de web-stedene, som det stod om, i den boka.

    De syntes jeg ikke at var så artige, da.

    Og Magne Winnem, han forklarte vel det, at han hadde fått e-post også, tror jeg.

    Og det hadde jeg vel heller ikke hørt om før, (tror jeg).

    For på NHI, hvor jeg gikk fram til 1992, (altså fram til tre-fire år, før det her), så hadde vi ikke lært noe om internett, da.

    Vi lærte om nettverk, (som koblet sammen PC-ene, for eksempel i en bedrift), og at de het ting som ‘token-ring’-nettverk, osv.

    Men vi lærte ikke noe om internett, da.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg var hos Magne Winnem der, og han visste meg internett.

    Så syntes jeg ikke at det var så artig, da.

    Men da jeg testa internett, i datasalen, hos BI, der.

    Så syntes jeg at det var ganske artig, da.

    Siden man kunne chatte osv., på mange web-chatter da, (som var engelskspråklige riktignok, men likevel).

    Så etter at Magne Winnem dro meg med, til datasalen, på BI der, så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle prøve å få meg internett selv, da.

    Og da måtte jeg ha en ny PC, på grunn av at den jeg hadde kjøpt, for 1000 kroner, (den som ikke hadde harddisk), av han Rune, på Ungbo, noen år før det her.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Den mangla vel nettverkskort, (tror jeg at det var).

    (I tillegg til at den mangla harddisk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En eller annen person.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Glenn Hesler, for eksempel).

    Tipset meg vel om det, at et firma som het Vision, (på Bislett vel), bygde bra, (og ganske billige), PC-er, da.

    Så jeg bestilte en ganske billig PC, av dem, da.

    For jeg skulle bare for det meste bruke den til internett, da.

    Så jeg trengte ikke så utrolig bra skjermkort og grafikk-kort, og sånn, da.

    Og jeg bestilte vel ikke så bra lydkort heller, tror jeg.

    (Så den PC-en ble ikke så utrolig dyr, da).

    Og jeg mener også å huske, at det jobba, (eller ihvertfall hang), ei ganske pen, ung brunette der vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Fra da jeg henta den PC-en, fra et lokale, som holdt til nede i en kjeller vel, i nærheten av Bislett et sted, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og internett, det kjøpte jeg på Spaceworld, i Tanum-bygget, i Karl Johan der, husker jeg.

    Jeg kjøpte en internett-pakke, som bestod av et modem og et internett-abonnement, fra Schibsted Nett da, (husker jeg).

    (En internett-pakke som ikke var så utrolig dyr, da).

    Og denne pakken, den kjøpte jeg på omtrent den samme tiden, som jeg kjøpte meg PC, da.

    Og jeg fikk meg også fasttelefon, i Rimi-leiligheten min der da, (husker jeg).

    (For jeg måtte jo ha fasttelefon, for at PC-en skulle komme seg på nettet, via modemet, da).

    For husleia, i Rimi-bygget, den lå vel bare på 1600 kroner, (eller noe sånt), i måneden, (på den her tiden), mener jeg å huske.

    Og den ble betalt på etterskudd, vel.

    Og strøm var inkludert i husleia, da.

    Så selv om jeg ikke tjente mer enn 160.000-170.000 som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde jeg faktisk råd til å ha både bil, internett og mobil samtidig, (husker jeg), en kort stund, i 1996, da.

    Men da det ble litt vel mye utgifter i lengden, (husker jeg).

    Så etterhvert, så kutta jeg ut den Alcatel-mobilen, da.

    (For jeg hadde jo personsøker også).

    Og jeg lurer på om Thomas Kvehaugen ønsket å kjøpe den Alcatel-mobilen, av meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    Men dette er bare som noe vagt, for meg, (må jeg innrømme).

    Så det tørr jeg ikke å si helt sikkert, (at det var sånn), at Thomas Kvehaugen faktisk kjøpte den mobilen.

    (For det her er en del år siden, da.

    Men jeg mener å huske rimelig vagt, at det muligens kan ha vært sånn, ihvertfall).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel forresten også en data-pult, i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde fått modemet til å funke, og sånn, til PC-en min, da.

    Så mener jeg, at jeg overhørte det, at to karer, som gikk utafor døra mi, i Rimi-bygget der, (og som jeg ikke skjønte hvem var), dreiv og prata sammen om meg, da.

    Og da sa han ene det, (hvis jeg hørte det riktig), at ‘jeg lurer på om han har fått seg internett og’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte han andre ‘nei’, (som om at han ikke likte det, at jeg hadde fått meg internett, da).

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så det var noen som liksom fulgte med litt på meg, i Rimi-bygget der da, virka det som, for meg, ihvertfall.

    (Noen som jeg ikke visste hvem var, da.

    For da jeg fikk meg internett, så hadde jeg jo bare bodd, i Rimi-bygget der, i et halvt år, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.