Stikkord: Rimi

Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

(For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

(For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

Noe sånt).

Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

(Eller om hu stod der).

Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

(Noe sånt).

Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

(Til og med etter kneoperasjonen min).

For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

(Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

(Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

(At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

Han sa det, på en trening, en gang.

(På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

(Noe sånt).

Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

(Ihvertfall innimellom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

(Hvis ikke det her var en annen gang, da).

Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

17. mai 1997, (må det vel ha vært).

Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

(På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

I en bakgård der, da).

Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

(Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

Mens han nesten begynte å sippe, da.

(Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

Noe sånt).

Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

(Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

(Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

Hm.

Hvem vet.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at sommeren 1997.

Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

(Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

(For hu var så fersk som leder, da).

Så hu klarte bare å låse, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden dette var en søndag kveld.

Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

Til en annen bussholdeplass.

Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

Og på vei ned Slimeveien der, da.

Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

Som var rundt 20 år gammel, vel.

Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

(Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

(Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

Noe sånt).

Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

Så låste jeg butikken, da.

Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

(Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

Og jeg hadde jo et dårlig kne.

Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

Så hu gikk ikke i bakken, da.

Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

Siden hu var ganske rund og brei, da.

Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

Hva vet jeg.

Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

Som aerobic-instruktør, da.

Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

For det syntes jeg at virka for flaut, da.

For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

(Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

(Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

Siden dette var noe med Heimevernet, da.

Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

(Noe sånt).

For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

Og som hadde tatt mye tid, da.

(Noe som jeg ikke hadde så mye av).

Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

(Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

Fordi at hu ville det liksom.

Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

(Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

På nyåret 1995.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

Og tok med meg den hjem vel.

Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

På veien hjem fra jobben.

For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

Det ble vel omtrent den samme prisen.

Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

Og det var jo salat i kebaben og.

Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

Også er det Dundre-Hilde.

Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

(Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Men det skjønner jeg kanskje litt og.

For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

De klagde så mye på de ansatte, da.

På den tida, som jeg begynte der.

Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

(Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

(Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

Og hu lurte på hva det kom av, da.

Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

(Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

For jeg tenkte på karrieren min, da.

Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

12. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

(Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker litt mer fra båtturen.

Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

På den her båtturen, da.

Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

Hvis hu ble stressa og sånn, da.

Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

(For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

Noe sånt).

Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

(For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

Og det gjorde jeg, da.

Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

På grunn av ditt eller datt, da.

Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

Men da fikk vi bare avspasering, da.

(Av en eller annen grunn).

Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

(Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

Å synge på en sang(!), da.

Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

En gang som jeg jobba der, som leder, da.

(Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

(For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og så på Rimi Munkelia.

Og så på Rimi Bjørndal, vel).

Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

(Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

For alt var liksom i orden, da.

Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

(Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

(Hvis jeg husker det, riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men lille julaften 1996.

Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

(Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

Og overføringsskjema ble skrevet, da.

Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

Men det hadde hu ikke gjort, da.

Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

(Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

(For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

Noe sånt).

For det ville blitt så flaut for meg.

Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

(Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

Da hu hadde bedt meg om råd, da).

Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 31: Karlsrud

Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

(Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

Og det visste jeg fra før.

For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

(Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

Så jeg bestilte entrecote, da.

Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

(Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

Det er derfor de er dyrest, vel).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg måtte bestille entrecote.

(Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

(Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

Som jeg ikke engang visste hvem var).

For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

(Siden det ofte er fett på entrecote, da).

Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

Og de Rimi Karlsrud-damene.

De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

Og lært der, at man burde drikke mye væske.

Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

(Ei ung og ganske pen blondinne).

Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

(Som tidligere het Smuget, vel).

Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

(Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

(Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

Innbilte jeg meg, ihvertfall).

Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

At det gikk bra med Geir.

Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

(Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

(Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

Noe sånt).

Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

Som var av en øde gård, da.

Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, ‘Der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

(Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her ‘seansen’ da, (må det vel ha vært).

Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her ‘himkoken’ sin, da.

(Ifølge Thomas Kvehaugen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

(Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

Og da svarte jeg det, (husker jeg).

(Litt i fylla, da).

At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

(For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

Siden jeg turte å si det her, da).

Og da ble vi enige om det, da.

At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

Hjemme hos meg.

(Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her ‘lederfesten’, da.

Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den her ‘vodka’-drikkinga.

Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

For Irene Ottesen.

Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

Sikkert med en av de siste T-banene, da.

(Noe sånt).

Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

Så jeg dro aleine til Strauss, da.

(Full som en alke, må jeg vel si).

Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

(Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

Mens jeg summet meg litt, da.

Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

Men det var det ikke, da.

(Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

Så jeg gikk bare rett inn der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

Og hu var aleine der, da.

Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Og en kar, som så ut som han lille ‘raringen’, i Fargo.

Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

(Husker jeg).

Så jeg fulgte henne dit, da.

Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

(Sånn som hu fra So What gjorde.

Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

(I Karl Johan, vel).

Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

Og så gikk jeg hjem, da.

Men hu fortalte meg det, husker jeg.

At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

(I samme nabolag, som jeg bodde, da).

Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

(En gang jeg gikk til 37-bussen.

Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

Men det var bare tull, da.

Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

Men det husker jeg ikke helt, da.

Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

(Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

Det veit jeg ikke helt.

Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 26: Mer fra 1996

Da jeg fikk meg internett, så begynte jeg å chatte på noen lignende web-chatter, av de web-chattene, som jeg hadde sett, i datasalen, på BI der, da.

Jeg brukte nicket Frodo, (fra Tolkien-bøkene, som jeg hadde prøvd å lese en av, (nemlig ‘To tårn’), på stranda, i Løkken der, osv., da.

Og jeg hadde også lest den første boken, i Ringenes Herre-triologien, noen måneder før det her da, husker jeg).

(Selv om for eksempel Kjetil Holshagen, var mye tidligere ute, med å lese Tolkien-bøker, enn meg, da.

Han leste disse bøkene, mer enn ti år før meg, (på engelsk vel), på Bergeråsen da, (mener jeg å huske).

Og søstera mi Pia, hadde vel også lest Ringenes Herre-bøkene, før meg, mener jeg å huske.

Men jeg pleide å lese bøker, for å få sovne, om kveldene, da.

Og jeg hadde liksom lest ‘halve biblioteket’, på Hoved-Deichman da, for å overdrive litt.

Så til slutt så kom jeg meg til Ringenes Herre-bøkene, jeg og, da.

Hvis jeg ikke fikk låne de av Pia da, (eller noe sånt).

Noe sånt).

Men jeg syntes at det var litt vanskelig, å få noe særlig kontakt, med de amerikanerne, som chattet, på de her web-chatt-ene, da.

De mente at nicket mitt var ‘dorky’, osv., (husker jeg).

Så jeg ble nesten trakassert, syntes jeg, (muligens siden jeg var fra Norge), da.

Men ei dame, som jeg chatta med der, som var fra Canada, (eller noe sånt), vel.

Hu syntes at jeg var kul, fordi at jeg kalte meg Frodo, fra Lord of the Rings-bøkene, (som ikke var så utrolig kjente enda, på den her tida), da.

Og fordi at hu hadde cirka den samme musikk-smaken, som meg, da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Med den internett-pakken, fra Schibsted Nett.

Så fulgte det med en slags internett-manual, da.

Og der stod det informasjon om blant annet ‘nettikette’, da.

(Altså om hvordan man burde oppføre seg på nettet, osv., da).

Og dette leste jeg om før jeg begynte å chatte på nettet da, (husker jeg).

Det stod for eksempel at man ikke burde skrive med store bokstaver, (når man chattet), da.

For da mente folk at man ropte, da.

(Og flere lignende ting, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I den manualen, (fra Schibsted Nett), så stod det også beskrevet, om hvordan man kunne chatte, på noe som het irc da, (husker jeg).

IRC, det var et data-nettverk, hvor man kunne chatte med folk, på mange forskjellige chatte-kanaler, (med blant annet et program som het mirc), da.

Så jeg fulgte det som stod i den Schibsted Nett-manualen, da.

Men første gang jeg prøvde meg på irc.

Så tenkte jeg det, at jeg burde kanskje finne meg et nytt nick.

Siden jeg hadde fått så mye kritikk, for å ha et ‘dorky’ nick, på de amerikanske web-chattene, som jeg først fant fram til, (ved å søke på Yahoo eller Lycos kanskje), da jeg fikk meg internett, da.

Så jeg tenkte meg litt om, mens jeg dreiv og prøvde å få mirc til å virke, da.

Og så bestemte jeg meg for å velge nicket Sandman, som var fra et tegneserie-blad, (for voksne, het det vel), som jeg begynte å lese, mens jeg var, i militæret, da.

(Eller om det var like etter militæret).

For da jeg var i militæret, så var det så mye dødtid, om kveldene.

Og vi hadde ikke TV eller stereoanlegg, på rommet vår der, (på lag 2).

Så det ble til at jeg leste mye aviser og magasiner av forskjellige slag, (som ofte lå å fløt, rundt omkring, på de forskjellige rommene, på brakka der, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg prøvde å velge nicket Sandman, på EF-net, på irc.

Så viste det seg det, at det nicket, var opptatt, da.

Så jeg tenkte meg litt mer om, da.

Og jeg husket det, at i en Sandman-epsiode, så var det en figur, med navn John Constantine, som var med, da.

Så jeg prøvde å skrive inn det navnet, istedet, da.

Men nickene på EF-net, de kunne bare ha ni tegn, da.

Så det ble til john_cons da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg logget meg på EF-net, (på homelien-serveren, må det vel ha vært).

Så fulgte jeg fortsatt den internett-manualen, til Schibsted Nett, da.

Og så fant jeg ut hvordan jeg fikk listet opp alle chatte-kanalene, som var på det nettverket, da.

Og da, så fant jeg blant annet en norsk kanal, som het #quiz-show da, (husker jeg).

Også dukka jeg opp der.

Og der var det kanskje 30-40 folk, (eller noe sånt), som hang, da.

Og de dreiv og quizza, da.

(Omtrent som i Trivial Pursuit, nesten.

Som Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg, pleide å spille en del, når vi nesten var som en gjeng da, helt på begynnelsen av 90-tallet).

Og jeg skjønte jo ikke så mye av den her quizzinga, da.

Men jeg våget til slutt å skrive, ‘kan jeg få være med’, (eller noe sånt), husker jeg.

Og da svarte vel noen ‘nei’, vel.

Men da regna jeg med at det bare var kødd da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av de folka, som hang på #quiz-show, da jeg begynte å quizze der, (rundt årsskiftet 96/97, må det vel ha vært, hvis jeg skulle tippe).

Så husker jeg godt Empen og Krystad, som var to kamerater, fra Bergen, vel.

Og så var det mester-quizzeren Chetil, fra Trondheim og NTNU, vel.

Jeg husker også SirSirSir, som var en kar, adoptert fra Korea vel, som bodde bare noen få kvartaler unna meg, (i samme gate som Shell der), på St. Hanshaugen, da.

Og jeg husker også ei dame, som han dreiv og chatta med der, (på den tida, som jeg var ny der).

Men jeg husker ikke helt navnet på henne nå.

(Hvis det ikke var Liz, (eller noe sånt), da).

Det er vel de jeg husker best.

Pluss en kar, fra Oslo Vest, som kalte seg Frogster, (som i likhet med meg, hørte mye på britpop osv., på den her tida, da).

(Og som het Bernhardsen, eller noe, i RL, (Real Life), vel).

Og en annen, (også fra Oslo vel), som kalte seg SurfSmurf.

(Og en regel på #quiz-show, som SirSirSir hadde laget vel.

Det var at det ikke var lov å ha et nick, som het noe med ‘smurf’.

Det eneste unntaket fra den regelen, det var nicket SurfSmurf da, (mener jeg å huske).

Av en eller annen grunn).

Og en fra Vestlandet, (eller noe), som kalte seg DumDumBoy, (og som digga Hellbillies, mener jeg at han sa), vel.

(Og som seinere fortalte meg det, at han var ‘fiskar’.

Noe jeg lurte på om betydde at han var homo.

Og at det var det, som han prøvde å fortelle meg, da han sa noe sånt som at, ‘eg er fiskar’, da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også Bombadil med sine vannvittig vanskelig Tolkien-spørsmål.

Som jeg faktisk klarte et av, en gang, (husker jeg).

Og da måtte jeg styrte bort til bokhylla mi.

Og bla febrilsk i den første Ringenes Herre-boka, da.

Og da fant jeg ut at svaret var ‘Fredegard’, da.

Og det var bare flaks, (husker jeg), at jeg klarte å finne det svaret, mens jeg skumleste raskt, i den Tolkien-boka, da.

(Rett før Bombadil kuttet fristen for å svare på spørsmålet, da).

For Bombadil, han nesten terroriserte #quiz-show, med sine ekstremt vanskelige Tolkien-spørsmål, da.

(Som nesten aldri noen klarte).

Så jeg syntes det ble som en sport nesten, (husker jeg), å prøve å klare å svare riktig, på et sånt mega-vanskelig Tolkien-spørsmål, (som jeg vel var litt lei av), for en gangs skyld, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også Slaktern.

Som var en kar, fra Nord-Norge vel.

Som etterhvert begynte å studere ved NTNU, tror jeg.

Og plutselig en dag, et stykke ut i 1997, (må det vel ha vært).

Så hadde Slaktern tatt med seg en bot, (altså et dataprogram), som het Paramann, inn på #quiz-show, husker jeg.

Og Paramann, han klarte å spørre smørsmål, fra en database.

Og etter det, så ble #quiz-show aldri det samme, (vil jeg si).

For før Paramann, så var det quizzerne som fant på spørsmålene.

Mens etter Paramann, så ble det mye Paramann, (og seinere Quizzie, som var et annet data-program, som holdt styr på hvem som hadde flest poeng), som stilte spørsmålene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde hengt på #quiz-show, i en del måneder.

Så ble han Empen, fra Bergen, valgt til ny sjef, for quizzen.

Og noe det første han gjorde, som sjef, det var å spørre meg, om jeg ville bli op, (altså en slags ‘sersjant’, eller leder), på quizzen der da, (husker jeg).

Og det syntes jeg at hørtes litt gildt ut da, (må jeg innrømme).

Så jeg slo til på det, da.

For #quiz-show, det var en av de mest populære norske irc-kanalene, på den her tida, (husker jeg).

Så å bli op der, det så jeg på nesten som en ære da, (må jeg innrømme).

Selv om jeg jo også jobbet som leder, i Rimi.

Så var det også litt stas, å bli valgt ut til å være en slags leder, (eller administrator), på #quiz-show da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

9. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 25: Internett

Høsten 1996, så studerte Magne Winnem, på BI, på Schous Plass, i Oslo, (husker jeg).

Grunnen til at jeg husker det, det var det, at Magne Winnem, dro meg med ned dit, en gang jeg hadde kort-uke, (må det vel ha vært), for siden vi var tre ledere, på Rimi Bjørndal, så måtte jeg jobbe hver tredje lørdag, (som eneste leder der), da.

Og da hadde jeg en sånn turnus, at jeg jobba fire dager, en uke, fem dager uka etter, og så seks dager, den uka, som jeg jobba lørdagen, da.

Det var en turnus som dem hadde på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der, da.

Så enten så var det nok en fri-fredag, (for jeg hadde fredagen fri, da jeg hadde kort-uke), da.

Ellers så kan det ha vært sånn, at jeg fortsatt hadde sommerferie, da BI begynte for høsten.

Siden jeg fikk sommerferie så seint, fra Rimi, sommeren 1996, da.

Uansett så dro ihvertfall Magne Winnem meg med, ned på BI, ved Schous Plass, en dag jeg hadde fri fra Rimi Bjørndal, da.

(Eller om dette kan ha vært en ettermiddag etter jobben).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, det her må vel ha vært våren 1996, tror jeg.

Også kjøpte jeg meg nok PC da, sommeren 1996.

Så det var kanskje derfor, at jeg hadde så dårlig råd, på den dansketuren.

For Magne Winnem viste meg nemlig datasalen, på BI, i 1996, en gang, da.

Og der hadde de internett, på en ‘haug’ av PC-er da, (husker jeg).

(På kanskje 20 PC-er, eller noe sånt, da).

Og på menyen til disse BI PC-ene.

Så stod det linket til flere web-chatter da, (husker jeg).

Som web-master, hos BI, hadde linket til, da.

Og de chattene, de fikk litt dilla på, da.

(Siden jeg syntes det, at de minna litt om kontakttelefonen, som min klassekamerat Tom Ivar Myrberg hadde tipset meg om, mens jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

Men som vel hadde blitt en del dyrere, å ringe til, etter det, vel.

Eller ihvertfall en god del mer harry.

Og å sitte i Rimi-leiligheten min der, å ringe kontakttelefonen, det var kanskje ikke så fristende, da.

Siden det vel var ganske lytt der, (sånn som jeg husker det), ihvertfall).

Mens jeg satt i datasalen, på BI der, sammen med Magne Winnem, da.

(Siden vi satt ved hver vår PC der, da.

For jeg husker at jeg chatta selvstendig der, da.

Og at jeg prøvde mange chatte-program, som web-master hos BI, hadde linket til, fra startskjermen, på de PC-ene der da, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han hadde forresten fått seg internett, hjemme i Avstikkeren, på Bergkrystallen, en del måneder, før det her, da.

Så det er mulig at han fikk seg internett så tidlig som i 1995, da.

Enten det, eller så var det rett etter nyttår, i 1996.

(Noe sånt).

Og da dro Magne Winnem meg opp til han, husker jeg.

For da han hadde også kjøpt seg en bok, med masse URL-er i, til forskjellige websteder, da.

Også dreiv vi og prøvde å knote inn de her web-adressene riktig da, (husker jeg), inne på et hjemmekontor-rom, (var det vel), som han hadde der.

(Med ‘html’, ‘www’ og ‘://’, og det hele, da).

For å få se på noen ofte litt kjedelig websider, da.

Og jeg hadde vel ikke hørt om internett før det her, (hvis jeg skal være ærlig).

Så jeg syntes vel at det her var litt morsomt, (men også litt døvt, siden de linkene, som stod i den boka, ikke var så artige ofte, da).

Men hvis vi hadde sett på VG.no, (for eksempel), så hadde jeg nok skjønt litt mer av poenget, med internett, under det her besøket mitt, hos Magne Winnem.

(Hvis VG.no fantes på den her tida, da).

Men vi så bare på noen sånne ganske amatørmessige websteder da, (må man vel si).

Og jeg syntes ikke at det her var så utrolig artig, for de webstedene, som det stod om, i den boka.

De syntes jeg ikke at var så artige, da.

Og det var ikke sånn at jeg fikk tid til å lese så mye i fred og ro, i den boka, heller.

For Magne Winnem dreiv jo å skulle taste inn masse URL-ene, (og sånn), da, hele tida.

Så jeg fikk liksom ikke helt oversikten, over den boka, da.

Men jeg liksom bare skumleste litt i den, da.

(Må jeg vel si).

Og da ble det ikke så morsomt, (husker jeg).

For mange av de web-stedene, som det stod om, i den boka.

De syntes jeg ikke at var så artige, da.

Og Magne Winnem, han forklarte vel det, at han hadde fått e-post også, tror jeg.

Og det hadde jeg vel heller ikke hørt om før, (tror jeg).

For på NHI, hvor jeg gikk fram til 1992, (altså fram til tre-fire år, før det her), så hadde vi ikke lært noe om internett, da.

Vi lærte om nettverk, (som koblet sammen PC-ene, for eksempel i en bedrift), og at de het ting som ‘token-ring’-nettverk, osv.

Men vi lærte ikke noe om internett, da.

(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg var hos Magne Winnem der, og han visste meg internett.

Så syntes jeg ikke at det var så artig, da.

Men da jeg testa internett, i datasalen, hos BI, der.

Så syntes jeg at det var ganske artig, da.

Siden man kunne chatte osv., på mange web-chatter da, (som var engelskspråklige riktignok, men likevel).

Så etter at Magne Winnem dro meg med, til datasalen, på BI der, så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle prøve å få meg internett selv, da.

Og da måtte jeg ha en ny PC, på grunn av at den jeg hadde kjøpt, for 1000 kroner, (den som ikke hadde harddisk), av han Rune, på Ungbo, noen år før det her.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Den mangla vel nettverkskort, (tror jeg at det var).

(I tillegg til at den mangla harddisk, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En eller annen person.

(Jeg lurer på om det kan ha vært Glenn Hesler, for eksempel).

Tipset meg vel om det, at et firma som het Vision, (på Bislett vel), bygde bra, (og ganske billige), PC-er, da.

Så jeg bestilte en ganske billig PC, av dem, da.

For jeg skulle bare for det meste bruke den til internett, da.

Så jeg trengte ikke så utrolig bra skjermkort og grafikk-kort, og sånn, da.

Og jeg bestilte vel ikke så bra lydkort heller, tror jeg.

(Så den PC-en ble ikke så utrolig dyr, da).

Og jeg mener også å huske, at det jobba, (eller ihvertfall hang), ei ganske pen, ung brunette der vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Fra da jeg henta den PC-en, fra et lokale, som holdt til nede i en kjeller vel, i nærheten av Bislett et sted, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og internett, det kjøpte jeg på Spaceworld, i Tanum-bygget, i Karl Johan der, husker jeg.

Jeg kjøpte en internett-pakke, som bestod av et modem og et internett-abonnement, fra Schibsted Nett da, (husker jeg).

(En internett-pakke som ikke var så utrolig dyr, da).

Og denne pakken, den kjøpte jeg på omtrent den samme tiden, som jeg kjøpte meg PC, da.

Og jeg fikk meg også fasttelefon, i Rimi-leiligheten min der da, (husker jeg).

(For jeg måtte jo ha fasttelefon, for at PC-en skulle komme seg på nettet, via modemet, da).

For husleia, i Rimi-bygget, den lå vel bare på 1600 kroner, (eller noe sånt), i måneden, (på den her tiden), mener jeg å huske.

Og den ble betalt på etterskudd, vel.

Og strøm var inkludert i husleia, da.

Så selv om jeg ikke tjente mer enn 160.000-170.000 som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Så hadde jeg faktisk råd til å ha både bil, internett og mobil samtidig, (husker jeg), en kort stund, i 1996, da.

Men da det ble litt vel mye utgifter i lengden, (husker jeg).

Så etterhvert, så kutta jeg ut den Alcatel-mobilen, da.

(For jeg hadde jo personsøker også).

Og jeg lurer på om Thomas Kvehaugen ønsket å kjøpe den Alcatel-mobilen, av meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

Men dette er bare som noe vagt, for meg, (må jeg innrømme).

Så det tørr jeg ikke å si helt sikkert, (at det var sånn), at Thomas Kvehaugen faktisk kjøpte den mobilen.

(For det her er en del år siden, da.

Men jeg mener å huske rimelig vagt, at det muligens kan ha vært sånn, ihvertfall).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fant vel forresten også en data-pult, i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, (mener jeg å huske).

Og etter at jeg hadde fått modemet til å funke, og sånn, til PC-en min, da.

Så mener jeg, at jeg overhørte det, at to karer, som gikk utafor døra mi, i Rimi-bygget der, (og som jeg ikke skjønte hvem var), dreiv og prata sammen om meg, da.

Og da sa han ene det, (hvis jeg hørte det riktig), at ‘jeg lurer på om han har fått seg internett og’.

(Noe sånt).

Og da svarte han andre ‘nei’, (som om at han ikke likte det, at jeg hadde fått meg internett, da).

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Så det var noen som liksom fulgte med litt på meg, i Rimi-bygget der da, virka det som, for meg, ihvertfall.

(Noen som jeg ikke visste hvem var, da.

For da jeg fikk meg internett, så hadde jeg jo bare bodd, i Rimi-bygget der, i et halvt år, eller noe sånt, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

8. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen

Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.

Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.

(Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).

Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.

Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).

(Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.

Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.

For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).

Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.

Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.

(Noe sånt).

Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.

Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.

Og det fikk jeg og.

Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.

(Med en litt tøff tone, vel).

Og det likte ikke jeg, da.

For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.

Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).

Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).

Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.

For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.

Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.

(Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.

Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.

(På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).

Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).

Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.

Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.

(Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.

Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.

Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.

(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.

For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg fikk meg lappen og bil.

Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.

(For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).

Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.

Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).

Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.

Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.

For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.

Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.

For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).

Og det krysset er liksom i en bakke, da.

Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.

At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.

(Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.

Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.

Så jeg svarte ikke noe, da.

(For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).

Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.

For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.

Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.

(Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).

Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).

Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).

For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.

Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.

Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.

Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).

Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).

Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).

Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.

Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).

Men det gjorde han ikke da, svarte han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 10: Og enda mer fra Chinatown Expressen

En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.

Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.

Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).

Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.

(Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).

Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).

(Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).

Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hendte at jeg fikk litt driks.

Gjerne en femmer eller en tier, vel.

Og noen ganger litt mer, kanskje.

Så selv om lønnen var ganske lav.

Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).

For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.

Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.

Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.

Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.

Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.

For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.

(Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).

Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).

Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).

Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).

Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.

Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.

(Langs E18, eller noe, vel).

Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.

(For de hadde ikke remulade, da).

Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.

(Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.

Huska jeg fra Rimi, da).

Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.

(Og som fikk majones).

Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.

Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.

Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.

Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).

Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.

Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.

Men de som bodde der, de var hyggelige da.

For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.

For å få bort sausen, da.

Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.

Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).

Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.

Og de sa vel at det gikk greit.

Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).

Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.

For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.

(Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.

Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).

Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.

Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.

Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).

Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.

For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.

Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.

Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.

Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi ‘Hutta-Heita’, bak Holmenkollveien der, da.

Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).

Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.

Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.

Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.

Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.

Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.

Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).

Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).

Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.

Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).

Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).

Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje ‘hei’ da, på en hyggelig måte.

Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).

Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.

Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.

Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.

Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.

Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.

Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte ‘som Erik’, til han distriktssjefen, da.

Så det var rimelig flaut da, husker jeg.

Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.

For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).

Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.

Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.

For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.

For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.

Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.

Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.

Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.

Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.

Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.

Istedet for å sykmelde meg der.

Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

31. august 2012
Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.

(Noe sånt).

Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

Fritiden min var min, mente jeg.

Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

Så jeg svarte ikke noe, da.

For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

Så jeg ble rimelig satt ut, da.

Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

Og de ville liksom på besøk til meg, da.

Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

Ihvertfall på fester.

Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

En av de første dagene, som jeg bodde der.

Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

Da ringte vel alltid folk først).

Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

(Som leder, i Rimi, da).

Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

(Mens han nesten gliste litt, vel).

Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. august 2012
Rimi Nylænde, (som jeg skriver om, i Min Bok 4), ble gjort om til ICA Nær, like etter at jeg sluttet der, i 2000. Og nå blir ICA Nær gjort om til Rimi

http://www.aftenposten.no/okonomi/Norsk-fiasko-svir-for-svenskene–6971105.html

22. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

Så dro han meg med, til butikken, da.

På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

(Noe sånt).

Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

(Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

Noe sånt, kanskje).

Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

(Ifølge Thomas Sanne, da).

Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

Og der, så kjeda jeg meg litt.

Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

(I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

(Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

Hva vet jeg).

Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

(Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

(Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

(I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. august 2012