johncons

Stikkord: Rimi

  • Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

    En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Antagelig i 1995 en gang, da).

    Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

    Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

    Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

    Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

    For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

    Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

    Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).

    Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

    Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

    Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

    Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

    For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

    Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

    For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

    Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

    (Og ikke til mandagene, for eksempel.

    For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

    Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

    Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

    For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

    (For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

    Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

    Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

    Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

    Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

    Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

    Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

    For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

    (Eller noe).

    Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.

    Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.

    (Noe sånt).

    Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

    Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

    For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

    (Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

    Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

    Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.

    Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

    For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.

    Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

    Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

    (Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

    Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

    Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

    Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

    For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

    Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

    Det er mulig.

    Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

    Og dette var vel om sommeren.

    (Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    Og kjørte den røde HiAce-en).

    Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

    Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

    Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

    Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

    Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

    (Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).

    Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

    Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

    At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).

    (Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

    Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

    Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

    Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

    (Siden det her var to-tre år seinere).

    Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

    Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

    Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

    (Siden det var mest fremmede folk der vel).

    Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

    Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

    For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

    Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

    Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

    Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

    (Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

    Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

    Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

    Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

    Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

    (Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

    Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

    Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

    (I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

    Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

    For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

    Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

    Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

    (Noe sånt).

    Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.

    Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

    Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

    Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

    Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

    Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

    Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

    (Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

    Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

    For jeg kjeda meg fælt, da.

    Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

    Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

    (Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

    Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

    Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

    Sånne ting.

    Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

    (Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

    For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

    For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

    Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

    Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

    Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

    Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

    Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

    Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

    Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

    Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

    Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

    Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

    Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

    En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

    (Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

    Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

    Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

    Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

    (Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

    Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

    (Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

    Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

    Det er mulig.

    Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

    Hvis det var hu da.

    Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

    Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

    Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

    Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

    Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

    Da Christell stod der og pekte på meg, da.

    (For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

    Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

    (For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

    For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

    Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

    Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

    Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

    Men det ville hu ikke.

    Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

    Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, da.

    Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

    For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

    Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

    Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

    (Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

    At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

    Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

    Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

    Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

    Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

    Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

    Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

    Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

    Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

    Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

    Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

    Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

    En gang i 1994 eller 1995 vel.

    Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

    For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

    Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

    Så det irriterte meg da, husker jeg.

    At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

    Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

    Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

    Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

    At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

    Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

    Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

    (Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

    Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

    Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

    For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

    (Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

    Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

    Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

    Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

    Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

    Det er sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

    Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

    Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

    Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

    Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

    For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

    Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

    Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

    Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

    Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

    På en fredag, vel.

    Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

    Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

    Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

    For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

    Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

    (Som jo var det første halvåret, av 1995).

    Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

    Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

    Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

    Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

    For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

    Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

    I butikkfaget.

    Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

    Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

    (Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

    Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

    Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

    For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

    Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

    Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

    Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

    For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

    Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

    Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

    (Noe sånt).

    Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

    (Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

    Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

    Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

    Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

    Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

    For ellers så kunne det bli stjålet, da.

    Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

    Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

    Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

    Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

    Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

    Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

    Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

    Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

    Så jobba jeg vel seinvakt, da.

    Også henta jeg det skiltet, da.

    Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

    Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

    Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

    Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

    (Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

    For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Charlotte fra Rimi Nylænde

    charlotte åman facebook

  • Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp

    En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.

    Dette var en søndag, husker jeg.

    Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.

    Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).

    Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.

    Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).

    (Siden det var så fint vær da, var det vel).

    Så jeg skulle akkurat til å gå.

    Men så dukka en av sjefene opp der.

    Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.

    Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.

    Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.

    Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.

    Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.

    Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.

    Så salget gikk veldig trått, da.

    Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.

    Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.

    Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.

    Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.

    Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.

    (Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.

    Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.

    Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da.

    Og jeg hadde jo slutta å røyke og.

    Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.

    Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.

    Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.

    (Hvis jeg ikke visste det fra før).

    Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.

    For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.

    Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.

    Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).

    (Mest for å se vel.

    For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).

    Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.

    (Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.

    Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.

    Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).

    Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.

    Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.

    Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.

    Så ga jeg meg ikke med en gang, da.

    For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.

    Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.

    Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.

    Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.

    Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.

    Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.

    Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.

    Også var det ei ung studinne som svarte.

    Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da

    Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.

    Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.

    Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.

    Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.

    (I den øverste etasjen, på So What, der).

    Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.

    Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    (Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).

    Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.

    Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.

    Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.

    (Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.

    Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.

    For So What var liksom et veldig kult utested, da.

    Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.

    Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.

    Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.

    Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.

    Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.

    Og gjorde et poeng av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).

    Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.

    For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.

    Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).

    Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.

    Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

    Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.

    Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.

    Og da mista jeg interessen, husker jeg.

    Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.

    For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.

    Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.

    (Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en e-post til the Dubliner i Oslo





    Gmail – Woman who played flute in band



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Woman who played flute in band


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Tue, Jul 10, 2012 at 4:49 AM

    To:
    post@dubliner.no

    Hi,

    in May 1995, (I think it must have been), I had been on an assistant-job-cruise, on the Oslofjord, with Rimi, where I worked as an Assisting Manager, at the time.
    The Region Manager there, Jon Bekkevoll, dragged some of the assistants to the Dubliner, after the cruise.

    He put his credit-card in the bar, and most of the assistants, who went there, (expect me who wasn't used to drinking on peoples credit-cards), drank on his credit card.
    (I had some notes in my wallet which I bought lager for).

    The assistants, (who I only knew Thomas Sanne of, since I'd been his manager, at Rimi Nylænde, at Lambertseter, the summer before), started to sing a song, like if they were Jon Bekkevoll's fan-club.

    To the tune of Jon Blund, (an Easter European TV-program for kids often shown on Norwegian TV-channel NRK):
    'Hvem er denne karen med sekk og lue på.
    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.
    Han besøker store og små'.
    And the last words were sung in a very low tune.
    So it became a bit scary perhaps.

    So I left the group a bit, and met a young Irish woman, who played flute in a band there, and who dragged me to the musicians table there, where I sat drinking and chatting, for a while, while she sometimes played folk-music, inbetween the chatting.

    Then Thomas Sanne and two other Rimi-assistants came to our table and told me they were going to Thors Hammer.
    I told them I'd might go there later.
    And I think told the Irish woman that they went to Thors Hammer, which was almost a bit like a 'nazi-place', I thought I'd read in the papers.

    (Something like this).
    The Irish woman then after a while didn't want to chat any longer.
    So I also went to Thors Hammer, but Thomas Sanne and his mates weren't there any longer.

    I just wonder if you know which folk-band this could have been.
    If that's possible to find out.
    Thanks in advance for any help!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Ahold





    Gmail – Course-certifiactes, etc



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Course-certifiactes, etc


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sun, Jul 8, 2012 at 9:04 PM

    To:
    humanresources@ahold.com

    Hi,

    I worked in Rimi, (in Norway), which is owned by ICA, which is owned by Ahold, from 1992 to 2004.
    I've tried to get ICA in Oslo to send me my course-certificates etc., but they say they can't find them.

    I also won a prestigious competition for shop managers, called 'Rimi Gullårer', as a shop manager, on Rimi Langhus, in 2001.
    But ICA doesn't want to send me documentation about this.

    I got a letter from Rimi-founder Stein Erik Hagen, when I won that competition.
    But he doesn't reply, when I e-mail him.
    The original letter is on a farm, in Kvelde, in Norway, owned by some relatives, where someone tried to murder me, in 2005.

    I then ran to the UK.

    The Police in Norway don't want to investigate, and all my important files, I can't get sent, here to the UK.

    Something is wrong.
    Can you please help me?

    Can you get ICA to send me my documents since I need them, on job-interviews etc., here in the UK.

    Thanks in advance for any help!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.