johncons

Stikkord: Rimi

  • Min Bok 4 – Kapittel 29: Rep-øvelse

    Man skulle kanskje tro, at Forsvaret ville la meg hvile litt, etter den tøffe førstegangstjenesten, i infanteriet, som jo var det tøffeste, (ifølge Andre Willassen, fra Gjerdes VGS., ihvertfall).

    Men neida, bare såvidt over et år etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet, så var det inn til rep-øvelse, i mob-hæren, i to-tre uker, (var det vel).

    Det var vel til Jørstadmoen, at vi først skulle.

    (Noe sånt).

    Men jeg lurer på om jeg møtte opp på Lutvann, eller noe, og fikk utstyret der.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller nå kom jeg på det.

    At jeg gikk vel alene inn på Jørstadmoen der vel.

    Så jeg hadde nok tatt toget dit.

    Og der møtte jeg Warming, fra Geværkompaniet.

    Warming var en slags ansvarlig, på den her øvelsen, da.

    Og Warming var faktisk en av de første, som jeg så, da jeg dukka opp på Jørstadmoen der, da.

    Jeg var litt stressa, og lurte på om jeg skulle gå gjennom teltet, som de ansvarlige hadde satt opp der.

    Men da forklarte Warming at det skulle jeg ikke, da.

    Og en kvinnelig kollega av Warming lo av meg vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom på et lag, sammen med noen folk, som jeg ikke likte noe særlig, må jeg si.

    Lagføreren var en kar, med skjegg, mener jeg å huske.

    Og en av de andre på laget, han var fra Torshov, husker jeg.

    For han fikk med seg fotballen min, (som jeg tok med iløpet av den første uka vel, for da fikk vi dra hjem igjen, om kveldene, de første dagene, da).

    Så da måtte jeg dra oppom han karen, i hovedgata liksom, på Torshov der, for å få tilbake fotballen min, som han stakk av med da.

    (For den lå i bilen hans, da).

    Dessuten så var det en kar som jobba i Zurich forsikring, som dukka opp på laget vårt, i siste liten, husker jeg.

    Og en kar fra Stabæk vel, (eller Bærum ihvertfall), som havna i bråk med en vestlending, på den her øvelsen, husker jeg, (og jeg måtte nesten prøve å hjelpe han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble litt forfjamset, over å plutselig være i militæret igjen, (husker jeg).

    Så jeg klarte å ringe faren min, og klage, husker jeg, fra en telefonkiosk, på Jørstadmoen der, da.

    (Noe jeg hadde holdt meg for god til liksom, hele året, i Geværkompaniet).

    Men faren min mente vel at når jeg klarte meg gjennom et år, i førstegangstjenesten, så burde jeg vel klare å komme meg gjennom noen uker, på rep-øvelse også.

    Og det burde jeg vel.

    Men jeg hadde vel kanskje ikke våkna helt opp, på den rep-øvelsen ennå da, da jeg ringte faren min.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var som sagt sånn, at man fikk lov, til å dra tilbake til Oslo, om kveldene, på den her øvelsen.

    Og da var det sånn at jeg pleide å få sitte på, med noen medsoldater, som var på øvelsen, da.

    Og da hendte det, at jeg ga dem jeg fikk sitte på med, noen røykpakker, husker jeg.

    Av de som Glenn Hesler pleide å kjøpe med for meg, i Sverige.

    (Når han tømte automater, like ved svenskegrensa).

    Som takk for skyssen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen av de på laget, det var en kar, som jobba på Tollpost-Globe, eller hva det firma heter igjen, på Karihaugen der.

    (Like ved Ellingsrudåsen der, da).

    Og han gadd faktisk å hente meg, (til og med), ved Torgbua der, ihvertfall en morgen, (husker jeg).

    (En morgen som jeg var litt treig også vel).

    Så det var ikke dårlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk mye i grisehistorier, på det her laget, da.

    Han lagføreren med skjegget, han fortalte det, at han hadde vært sammen med ei finsk dame, en gang.

    Og hu hadde plutselig bare løfta på dyna og fisi, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle fortalte grisehistorier, unntatt han fra Tollpost-Globe og meg vel.

    Men han fra Tollpost-Globe, han fortalte meg det, (da jeg hadde vakt, eller noe), at da han var i militæret, så var de i Amerika, (eller noe), som del av noe militære greier, da.

    Og på en festival der, så hadde en soldat gått inn i et smug, for å pisse, og da hadde ei dame, (som også skulle pisse der), bare satt rumpa i været, og latt han pule henne der, da.

    Og den historien gjenfortalte jeg da, til resten av laget, mens de fortalte grisehistoriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Torshov, han fikk hele laget til å bli med på å spleise på et fenalår, som han gikk og spikka på, og delte ut biter fra, under øvelse Elg-delen, av den her rep-øvelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mange av de på laget, var litt kua, til vanlig, tror jeg.

    For når vi var på rep., så skulle de absolutt drikke så mye, da.

    Inne i skauen og overalt da.

    Noe jeg ikke helt skjønte poenget med da.

    (For jeg syntes vel at det var artigere, å drikke på byen og sånn, da.

    Istedet for i noen grøfter inne i skauen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg kjøpte ikke noe alkohol, under selve Øvelse Elg 1994, som var den øvelsen, som vi var med på da.

    (Og vi forflyttet oss, fra Jørstadmoen til HV-leieren på Terningmoen, hvis jeg husker det riktig, under den her øvelsen, da.

    Når vi ikke var i skogen, i Kongsvinger-traktene, da).

    Og den første dagen, (var det vel), under Øvelse Elg.

    Så huska ingen på laget, (unntatt meg), hvordan man kneppet syvduker-telt.

    Men de andre på laget, (han fra Torshov vel), de hadde fått en bensinstasjon-kar, i Kongsvinger-traktene, til å levere noen kasser med ølbokser, opp til der vi hadde teltplass, da.

    Inne i skauen, da.

    (Uten at skjønte hvordan de klarte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var liksom min tur, til å også gå og kjøpe meg noen aviser og potetgull og sånn da, på bensinstasjonen der, da.

    Så da, så bare tegna jeg en tegning, av hvordan man knepte et sånt sjuduker-telt, da.

    (For jeg huska det i huet da, fra Geværkompaniet).

    Og så stakk jeg bare ned på bensinstasjonen, og lot de andre kara kneppe teltet, da.

    Og da jeg skulle gå tilbake igjen fra bensinstasjonen, så stoppa han lederen for hele rep.-øvelsen meg, og ba om å få kikke oppi bæreposen min, da.

    (For han så kanskje etter øl, eller noe sånt, da).

    Noe jeg klagde over, (da jeg kom tilbake til laget), for jeg var ikke sikker på om han høye offiseren hadde lov til å liksom nesten ransake meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    10 Torp var forresten også på Jørstadmoen, husker jeg, på den her øvelsen.

    Han gikk rundt aleine på Jørstadmoen der, en gang, mens jeg gikk rundt med noen fra det her laget, da.

    Og 10 Torp, (fra Geværkompaniet, han verneombudet, som fikk sparken som verneombud der), han kalte meg ‘Ribs’, (som var klengenavnet mitt, på Terningmoen), og sa hei da.

    Og jeg rakk vel bare såvidt å si fra, til 10 Torp, om at jeg også hadde møtt Warming der.

    Før jeg måtte stikke, da.

    For de her folka, på laget mitt, de venta vel ikke på meg akkurat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som vi sov i telt der, så hadde visst jeg den uvanen fortsatt, som jeg vel også fikk tyn for, (eller ihvertfall ble baksnakket på grunn av), av Bø, i Geværkompaniet.

    At jeg liksom, (som min fars kamerat Atle, fra Oslo, hadde gjort, husker jeg, på 70-tallet, i Leirfaret 4B, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), nemlig laget ‘koselyder’, når jeg skulle sove.

    Og det reagerte de her på laget mitt skikkelig sterkt på da, (husker jeg).

    Så det er kanskje ikke sånn, som min fars kamerat Atle, fra Oslo, fortalte meg, da jeg var barn, nemlig at ‘alle har koselyder’.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gjorde det ikke så bra på skytinga, på Jørstadmoen der, husker jeg.

    Jeg hadde jo klart å få sju merker, da jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg ble litt sur, når jeg skøyt så dårlig, på den her rep-øvelsen da.

    Men det var kanskje fordi at min ‘øvelse-AG’ var ekstra skranglete.

    Eller at siktet var dårlig stilt inn.

    Eller at jeg var stressa da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på bussen, etter skytinga, så var det en på laget, som tilbydde meg en slurk med tyrker-shot, (som han hadde laget selv vel), på en lommelerke da, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo aldri vært noe glad i melk.

    Så på den her øvelsen, så prøvde jeg det, å unngå å drikke melk, da.

    Og når noen spurte meg mer om det.

    Så måtte jeg svare noe, syntes jeg.

    Og da sa jeg at ‘melk er for kalver’, da.

    Men de ordene måtte jeg nesten spise opp, husker jeg.

    For jeg husker at jeg ble sliten, på slutten av den her øvelsen.

    Så jeg drakk melk likevel, en av de siste dagene der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke alt fra den her rep-øvelsen så veldig bra.

    Men det var sånn, at vi først var på Jørstadmoen da, i noen dager, (og bodde i lagstelt vel, som er sånne ganske store telt, med vedovner i, da).

    Og så var vi noen dager, på Terningmoen, (i HV-leiren vel, som også består av sånne lagstelt, da).

    Og så var vi en del dager på Øvelse Elg, da.

    (En uke kanskje, i knappetelt, da).

    Og på Terningmoen, så fikk vi også fri, om kveldene.

    Og jeg var så vant, til å dra på diskoteket Alexis, på torsdagskveldene, fra da jeg avtjente førstegangstjenesten, i Elverum, et drøyt år, før det her, da.

    Så jeg dro jo da selvfølgelig med meg hele det her laget, til Alexis da, på torsdagskvelden.

    I feltuniform og sånn, da.

    Noe som vel ikke var så vanlig, på Alexis.

    Og jeg tenkte jo heller ikke på det, at vi jo var rep-soldater, og ikke unge førstegangstjeneste-soldater, (sånn som jeg hadde vært, da jeg var i Geværkompaniet, et drøyt år, før det her), da.

    Så vi passa vel kanskje ikke så utrolig bra inn, på Alexis, for å si det sånn.

    Men vaktene slapp oss inn, da.

    Så de kjente meg kanskje igjen fra tiden i Geværkompaniet?

    (Eller de syntes kanskje at det var greit, med rep-soldater der?).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skjønte vel det, at vi ikke passa så bra inn, på Alexis.

    Så vi dro heller videre, til noen andre steder, i Elverum, da.

    Blant annet til et sted, hvor folk tok av til trekkspill-musikk, (fra noen plater, vel), husker jeg.

    Og der gikk en høy, kraftig kar, (med mørkt hår), på laget, (fra Stovner vel), på henda, på dansegulvet, husker jeg.

    Noe jeg ble rimelig flau for, husker jeg.

    Siden jeg liksom var i lag med han ‘harry’ karen som gikk på henda, på dansegulvet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han på laget, fra Bærum, han gikk rundt og lukta skyllemiddel, på enten Jørstadmoen eller Terningmoen.

    For dama/kona hans, hadde vaska feltjakka hans, og brukt skyllemiddel da.

    (En av de kveldene, som vi hadde fått lov, til å dra hjem).

    Men det var en på laget, som sa til han, (og det hadde vi vel også lært, i Geværkompaniet, mener jeg å huske), at man skulle ikke bruke skyllemiddel, på de feltjakkene.

    For da ble impregneringa, på de feltjakkene, ødelagt da, (mener jeg å huske, at ble sagt, ihvertfall).

    Og han fra Bærum, han kom også med noen grisehistorier da, husker jeg.

    Han fortalte det, at kona hans pleide å suge han, når hu var gravid, (istedet for å la han knulle henne, da).

    Jeg regner med at det var det han mente, ihvertfall, for han sa vel noe sånt, som at det var andre ting, som det gikk an, å gjøre og.

    (Enn å ha samleie da, var det vel, som han ‘babla’ om, da).

    Og en gang, (fortalte han også), som han og noen venner av han, hadde dratt til Sørlandet, (eller noe), i bil, (på hyttetur, eller noe), da.

    Så hadde dama hans plutselig bare begynt å suge han, i baksetet, på bilen, mens folka, i de andre bilene, som også stod i kø der, kunne se alt som foregikk da, gjennom sidevinduene, i bilene sine da, (fortalte han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom på Øvelse Elg, så var det plutselig en vestlending, som stod og ‘gaula’, på vestlandsk dialekt, langt ute i skauen, ved Kongsvinger der, da.

    Og da ble vi fra Østlandet ganske sure, da.

    For å høre en som skriker på vestlandsk, (eller om det var bergensk), i skogene på Østlandet.

    Nei, det var noe som skurra ved det, liksom, (syntes jeg da).

    Så han fra Bærum, han gikk bort til han vestlendingen, som var så forbanna, da.

    Og jeg gikk også bort til dem, da.

    (Mens resten av laget så på, da).

    For jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han, på laget, (fra Bærum).

    For han var kanskje litt utafor, siden han dreiv og fortalte sånne private sex-historier, om hva kona gjorde, mens hu var gravid, og sånn, tenkte vel kanskje jeg, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg bare holdt AG-en foran meg, da.

    Klar til å kline til han vestlendingen, med kolben, på AG-en, hvis han begynte å slåss med han fra Bærum, eller meg, da.

    Og da bare gikk han vestlendingen bort, etterhvert.

    Men jeg ble ganske skjelven, av det her, da.

    (Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han på laget, da.

    Spesielt etter det som hendte, med at jeg ikke hadde hjulpet fetteren min Ove.

    Da han ble banka opp, bak Stortinget der, mens vi venta på nattbussen, noen måneder før det her da, (sommeren 1994).

    Da hu døve kusina vår Lene også var der, blant annet.

    Så jeg syntes at det var tåpelig, av Ove, å starte å bråke da, med en svær brande der, mens vi venta på nattbussen, da.

    Og jeg mente vel det, at det var mer min jobb, å prøve å beskytte Lene, som var døv, enn å prøve å beskytte Ove, som liksom var en ‘idiot’ da, og som begynte å bråke, på byen, i Oslo, selv om vi var i lag, med den døve kusina vår, og søstera mi, osv., der).

    Men det ordna seg ihvertfall, uten at det ble noe slåsskamp og skader, eller noe sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Øvelse Elg, så ble ‘alle’ plutselig helt dritings, mens vi lå i knappetelt, inne i en skau, da.

    Jeg også ble full, husker jeg.

    Han fra Torshov tulla, og spurte om jeg skulle ha litt sprit oppi noe frukt-cocktail, som jeg dreiv og spiste av, da.

    (Fordi ingen andre ville ha den boksen vel).

    Og jeg sa at det var greit.

    For det er mulig at jeg var med og spleisa på den spriten og.

    Ihvertfall så var jeg med og spleisa på det fenalåret da, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi på laget, vi hadde vel en vakt, som lå en del meter unna teltet, ved et jorde, eller noe.

    Og han var det noen som skulle prate med, da.

    (Muligens lagføreren vel).

    Men det var vanskelig å finne han da, for mellom vakta og teltet, så lå det fler andre telt og.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var mørkt, og alle var fulle da.

    Men jeg mener at jeg fant han vakta ‘borti der’ et sted, da, (i fylla).

    Og fikk ‘babla’ noe greier til han, da.

    (Jeg mener at han vakta kan ha vært han fra Stovner, som gikk på henda, inne på det utestedet, i Elverum, torsdagen før det her.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at vi traska rundt, i Kongsvinger-skogene der.

    Og en gang, mens vi stod ute i regnet, under en nattmarsj, da.

    (Var det vel).

    Så kom Warming, fra Geværkompaniet, bort til meg, husker jeg.

    Også sa han bare ‘hater du nå, Ribsskog?’.

    Også gikk han bort igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde blitt litt sterkere, på det drøye året, som hadde gått siden førstegangstjenesten.

    Og jeg hadde holdt meg i form, for jeg hadde trent mye fotball, tennis og badminton, da.

    Så jeg prøvde meg faktisk på å bære MG-en, noen få kilometer, ihvertfall.

    Ute i skogen, på en marsj, på den her øvelsen, da.

    Og det klarte jeg ganske greit, vel.

    Så jeg hadde nok blitt litt sterkere, av å ha ansvaret for å stable kjølevarene, i Rimi.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et lag, så var det ei dame, som var med, (mener jeg å huske).

    Og ifølge lagføreren vår, så hadde visst hu liggi, mer eller mindre, ‘kuk i ræv’, (som de kalte det, i militæret), med to mannfolk, (med arma dems oppå seg, og sånn, vel), i teltet, da.

    (Enda hu hadde type vel, mener jeg at noen sa).

    Altså at de nesten hadde hatt sex, med klærne på, mens de lå der, tett i tett, i knappeteltet sitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også muligens på den her øvelsen, at jeg begynte å bable om noe som Magne Winnem hadde fortalt meg, den gangen som han dro meg med, på møte i Unge Høyre, i Stortingsgata, sommeren 1991.

    Nemlig at Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, hadde ei søster, (Cathrine Huitfeldt), i Høyre, (siden noen nevnte Anniken Huitfeldt vel, på den øvelsen da, antagelig).

    (Selv om jeg seinere har funnet ut, at Winnem tok feil vel, og at de to egentlig er kusiner).

    Men da var det noen som så stygt på meg vel, når jeg begynte å prate om de her Huitfeldt-politiker-damene, da.

    Så det var det visst ikke lov å prate om, da.

    (Så etter det her, som var på begynnelsen av øvelsen vel, så holdt jeg vel mest kjeft, vel.

    Hvis det ikke var på en HV-rep, at jeg begynte å prate om det her, da.

    Bare for å ha noe å prate om vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, på øvelsen, så gikk vi enda mer, inni skogene, på Kongsvinger, da.

    Jeg husker at de fleste vel var rimelig lei all den her gåinga, på den her øvelsen.

    Han troppsjefen, (eller hva han var), gikk rundt med en stor radio der da.

    (Hvis det ikke var noen andre som hadde radioen).

    Og jeg tulla litt da, og sa at de kunne hatt en sånn ‘Motorola’.

    For Motorola hadde begynt å selge GSM-mobiler, (var det vel), på den her tida, da.

    Og en gang, mot slutten av Øvelse Elg 94 vel, forresten.

    Så spurte noen på laget vårt, (var det vel), han troppsjefen, om hva som skjedde.

    Og da, så svarte ikke troppsjefen.

    Men han begynte bare å synge på en sang, av ei svensk dame, (som var populær, på den her tiden), og som gikk sånn her, ‘vem vet, inte du, vem vet, inte jag’.

    (Så det var nesten som at han var med i en musikal, eller noe, kan man kanskje si.

    For å overdrive litt kanskje, men likevel.

    Det var ikke langt unna, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at jeg spiste tortilla-chips og salsa-dressing, fra Maarud vel, mens vi venta på et tog, eller noe.

    Tilbake til Jørstadmoen, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi dro fra Jørstadmoen.

    Så stakk han fra Torshov som sagt av, med fotballen min.

    For med en gang vi fikk lov til å dra.

    Så bare stakk han, fort som faen da.

    Men jeg fikk telefonnummeret, til han fra Torshov, av noen på Jørstadmoen, da.

    Så jeg ringte han da, og fikk adressen hans.

    Og han stod i et vindu, i andre eller tredje etasje, ut mot ‘hovedgata’, (som lå i en bakke, må man vel si, hvor trikken kjørte vel, liksom oppover forbi Ringnes/Frydenlund bryggeri der, osv., overfor Birkelunden), på Torshov der, da.

    Og han gjenkjente meg, da jeg kom traskende oppover den gata, etter å ha tatt trikken, (eller noe), et stykke, vel.

    Også fikk jeg fotballen min da, og stakk tilbake Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    (Han var forresten rørlegger, eller noe, han fra Torshov, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, fra Jørstadmoen, til Oslo.

    Så fikk jeg forresten haik, med en kar, i en svær, (og muligens gammel, men oppusset), amerikaner, (som til og med var en cabriolet, vel).

    (Et ‘glis’, som man vel kaller det).

    Han fikk jeg haik med til Eidsvoll, (eller hva det stedet i nærheten av Jørstadmoen, heter igjen).

    Jeg huska det, at det hadde vært et mord, på ei tenåringsjente, ved Jørstadmoen, like før den her øvelsen.

    (Noe jeg hadde lest om i VG og Dagbladet, vel).

    Men jeg måtte nesten spørre han i amerikaneren, for å være sikker, da.

    Og han kunne bekrefte det, at det var sånn, at ei tenåringsjente hadde blitt funnet myrdet der, (like ved der jeg stod og haika vel), et par uker tidligere, da.

    Og etter det her, så ble han litt rar, han som kjørte den amerikaneren, vel.

    (Ihvertfall så ble det ikke sagt så mye mer, etter det her, vel).

    Og jeg gikk ut av bilen hans, midt i et kryss, i Eidsvoll der, (var det vel).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men det var jo kult gjort, å la meg få sitte på, inn til der toget gikk fra da, må man jo si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var på den her øvelsen, så leste jeg forresten om det, i avisene.

    At det hadde vært ran, på en Rimi, på Lambertseter.

    Og jeg lurte på om det var på Rimi Nylænde da, husker jeg.

    (For det lå jo tre Rimi-butikker, på/ved Lambertseter, på den her tida, da.

    Nemlig Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da).

    Og det var det visst, da.

    Og det var Morgan Lunde, (en kjent håndballspiller og rocke-vokalist, i bandet Svidd Grevling, som kjente Sanne-brødrene, Thomas og Henning, som jobba på Rimi Nylænde, og derfor fikk ekstrajobb, i butikken, mens han studerte på BI, og spilte håndball, sammen med Sanne-brødrene, på Bækkelaget, vel), som hadde sitti i kassa, under ranet, (husker jeg at jeg fikk vite, da jeg kom tilbake på jobb igjen).

    Raneren hadde visst tatt tak i Rimi-skjorta til Morgan, og trua han med kniv, da.

    Og Morgan hadde da bare rygga tilbake, (så hardt han kunne vel), på kontorstolen sin, i kasse 2 der, da.

    Og så hadde raneren tatt noen penger, i kassaskrinet der, da.

    (Men man må vel si at han Morgan gjorde det riktige.

    For vi lærte jo på ranskurs, i Rimi, at man ikke skulle ofre liv og helse, for å stoppe ranere, da.

    Rimi ville heller miste noen penger, enn å miste sine medarbeidere, liksom.

    Ble det sagt ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i den neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på nettet nå.

    Og det var ikke Jørstadmoen, som vi først var på, på den her rep-øvelsen.

    Men det var Sessvollmoen, vil jeg si, at det virker som, når jeg søkte om navn på militærleire, osv., på nettet nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    På den her rep-øvelsen, så var det forresten en på laget vårt, som var web-designer, husker jeg.

    Men han slapp unna øvelsen da, pga. jobb, eller noe, vel.

    Og det var litt flaut for meg, husker jeg, som hadde gått på NHI og datalinja, på handel og kontor, og sånn.

    Og som jobba på Rimi.

    At det var en vellykket web-designer, på laget, som slapp unna øvelsen, da.

    Så da ble jeg ikke akkurat mer fornøyd vel, på den her øvelsen, etter denne episoden.

    Det var nesten som å få meg et slag på trynet, (eller noe), må jeg vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Han fra Torshov, (som ‘rappa’ fotballen min, den siste dagen, av den her øvelsen).

    Han sa ikke pils eller øl, om pils, da.

    Men han brukte ordet ‘bayer’, husker jeg.

    Og det var et ord, som jeg ikke hadde hørt før, (mener jeg å huske, ihvertfall), brukt om pils, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Det var også sånn, på denne øvelsen, (må det vel ha vært), da vi var på Terningmoen, de dagene.

    At vi skulle ha en økt, (var det vel), i skytebane-området der.

    (Ikke så langt unna gassbua vel, på Terningmoen, da).

    Og laget vårt, vi ble kjørt, i en Volvo Jeep, (var det vel), av en eller annen grunn.

    Og han fra Torshov, (var det vel), og de andre på laget da, de visste vel det, at jeg nettopp hadde vært et år, i Geværkompaniet, da.

    (For det hadde jeg vel sagt, når vi fikk vite at vi skulle være, på Terningmoen der, i noen dager, da).

    Så de spurte meg, når det var en bil som stod i veien vel, på skytebaneveien.

    Om jeg visste en annen vei, til det området, som vi skulle til, da.

    Og da kunne jeg fortelle det da, at skytebaneveien, den gikk liksom i sirkel, da.

    Så da kjørte han sjåføren ned igjen til ved skytebane 1 og 2 der, (hvor jeg hadde vært med i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, et par år før det her, da).

    Og der så surra jeg litt, så vi tok av til nettopp de skytebanene da, husker jeg.

    Men så klarte jeg å forklare den riktige veien, da.

    Og så kjørte han Volvo Jeep-sjåføren opp der, hvor vi hadde gått på marsj, opp noen seige bakker, mens det fortsatt var sommer, (må man vel si), sommeren/høsten 1992, under rekrutten, i Geværkompaniet, da.

    Noe jeg sa fra om til de andre i bilen og vel.

    At her gikk vi ofte marsj, og sånn, da.

    Da vi kjørte opp de fæle bakkene, da.

    (På skytebaneveien).

    Men vi kom fram dit vi skulle til slutt, da.

    Ved å kjøre den omveien som jeg visste om, da.

    Hvis ikke dette var på en seinere HV-rep, da.

    For mob-hæren ble veldig redusert, noen år etter den kalde krigens slutt, så jeg ble etterhvert overført til Heimevernet, (til en slags elite/spesial-avdeling der, som het 2018 støtteområde, i HV02), seinere på 90-tallet, (et par år etter denne rep-øvelsen, med mob-hæren, i 1994, da).

    For også på noen av HV-rep-ene, så hendte det at vi havna på min gamle ‘hjem-leir’, Terningmoen, da.

    Så det er mulig at jeg blander litt mellom den ene mob-hæren rep-en, som jeg var på, høsten 1994, og noen av de første HV rep-ene, som jeg var på, fra 1996 da, (var det vel).

    For på de første HV rep-ene, så var vi som nevnt også noen ganger på Terningmoen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Jeg sjekka tjenestebeviset mitt nå, (som jeg har lagt ut på nettstedet mitt), og der står det, at denne rep-øvelsen, var fra 5. til 19. september, i 1994.

    Og jeg dimma jo fra førstegangstjenesten, i slutten av juni, i 1993.

    Så denne rep-øvelsen, den var jo bare et år og et par måneder, etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så det var jo nesten mer som at jeg hadde hatt en lang ferie fra Geværkompaniet, nesten.

    Enn at jeg skulle inn på rep, da.

    (Hvis man overdriver litt, men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    mer fra facebook ingar

  • Min Bok 4 – Kapittel 26: Mer fra Rimi

    Den første tiden jeg jobba som leder, i Rimi, (våren/sommeren 1994, vel), så jobba jeg vel sånn som lederne jobba, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, (må jeg vel si).

    Jeg husker at Thomas Sanne spurte meg om hva han skulle gjøre, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg bare sa at han kunne ta seg en fem-minutter pause, da.

    Og hu pene blondinna i kassa, hu spurte vel også hva hu skulle gjøre, (mens hu smilte vel), en gang.

    Og da sa jeg det, at hu kunne dele opp vannmeloner, i kjelleren, (på/ved spiserommet der).

    For det var sommer da, og det gikk en del frukt som jordbær og vannmeloner da.

    (Hvis jeg skal være litt fleipete, så kunne jeg vel ha sagt det, at det virka som at hu blondinna hadde ganske fine ‘meloner’ selv og.

    Men jeg får prøve å være litt seriøs her.

    Vi får se om jeg klarer det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For assistent Hilde, fra Rimi Hellerud, (og butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    De hadde jo sagt til meg, under opplæringa mi der, som Rimi-leder, (som var noen vakter, som jeg jobba sammen med de leder-damene, og også innimellom, når jeg jobba de vanlige vaktene mine, så hendte det at spesielt Hilde fra Rimi Hellerud, kunne prate om butikkdrift og lederopplæring, og sånne ting, da), at jeg måtte finne min egen lederstil.

    Men etter at jeg begynte å prøve å finne min egen lederstil, og begynte med å prøve å være snill/grei/vennlig, mot ‘undersottene’ der, da.

    Så gikk hu Hilde, fra Rimi Hellerud, bort til meg, en av de første dagene mine, som leder der, husker jeg.

    Også sa hu til meg det, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Hvis ikke, så ble hu og Elisabeth Falkenberg upopulære, blant de ansatte da, mente hu.

    Så hvor lenge fikk jeg lov til å ha min egen lederstil, i Rimi?

    Kanskje en eller to dager.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu hadde sommerferie, fra slutten av juni, i 1994, (var det vel).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud og meg, vi dreiv butikken, da.

    Og jeg husker det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, en gang, på slutten av disse tre ukene.

    At butikken alltid hadde sett bra ut, etter at jeg hadde jobba, (da tenkte hu vel på at jeg hadde rydda/shinet tørrvarehyllene og at melkedisken, og brus/øl-avdelinga osv., så bra ut, og at lageret var rydda vel, antagelig.

    Sånne ting).

    Unntatt den lørdagen, som jeg hadde hatt søskenbarn-fest, på Ungbo, (var det vel).

    Det var ihvertfall en lørdag da, som butikken ikke hadde sett bra ut.

    Og det var jeg enig i.

    Men det hadde jeg vel forklart for henne, hva grunnen til var, mente jeg.

    Og det var det, at han Muhammed, fra Rimi Munkelia, som jeg hadde møtt på T-banen, etter jobben, (eller om dette var, da jeg jobba, på Rimi Munkelia), og fått han til å jobbe, en lørdagsvakt, når vi mangla folk.

    Men det som skjedde, det var det, at han Muhammed, (fra Rimi Munkelia), han ba plutselig om å få gå hjem, før vakta hans var ferdig.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne holde han der, siden han var muslim osv., og egentlig var fra Rimi Munkelia, da.

    Jeg kjente ikke han så bra, at jeg visste hva den her oppførselen hans kunne komme av.

    Så jeg lot han bare få gå hjem, da.

    Og da, så var det bare meg, og hu Elin fra Lambertseter, som jobba, resten av den lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Så jeg fikk jo ikke da så god tid, til å rydde hyller, eller noe.

    For vanligvis, så hadde jeg to medarbeidere i kassa, stort sett hele dagen, når jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde.

    Men denne lørdagen, så var vaktene kutta ned på, i lengde, siden dette var i juli-måned.

    Og når han Muhammed plutselig ville gå hjem.

    Så sa jeg vel at det var greit, hvis han blei der, til hu Elin dukka opp der, rundt klokka 12, (eller noe), vel.

    Så den ene kassereren, (Muhammed), han gikk hjem, kanskje 5-6 timer tidligere enn vanlig.

    Og den andre kassereren, (Elin fra Lambertseter), hu begynte seinere enn vanlig, hu også, siden dette var i fellesferien, da.

    Så derfor rakk jeg ikke å rydde noe særlig, i hyllene, den lørdagen, da.

    Men den neste åpningsdagen, etter dette, det var jo en mandag.

    Og kundene skjønte vel antagelig det, hvis butikkhyllene så litt rotete ut, på en mandag.

    (Pleide vi lederne å prate om, i den butikken, mener jeg å huske.

    At hvis hyllene så litt rotete ut, på en mandag, så var ikke det noe krise).

    Det var vel i helgen at kundene helst ville at butikken skulle se bra ut, vel.

    Som sånn jeg hadde skjønt det, ihvertfall.

    Men hva som var grunnen, til at han Muhammed, plutselig ville gå hjem tidligere, før vakta hans, (som allerede, fra før av, var en forkortet sommervakt, og ikke en vakt, som gikk fra 8/9 til 19), det fant jeg ikke ut.

    (Så Muhammed ville ikke jobbe hele den vakta, som fra før av var forkortet, da.

    Så jeg sleit litt, med å få gjort alt, som jeg vanligvis klarte å få gjort, på en ledervakt, på lørdager, på Rimi Nylænde, da).

    For Muhammed og jeg, vi prata bare sammen, om det her, i kassaområdet der.

    Og jeg var kanskje litt skeptisk til han Muhammed og, siden Leif Jørgensen, hadde sagt det, at han Muhammed hadde prata om, at hans høyeste ønske, var å bombe India, med jagerfly.

    Men vi mangla folk da, i ferien til Elisabeth, så jeg prøvde vel å hjelpe til med å skaffe folk da, siden jeg jo jobba på andre Rimi-butikker også, og siden jeg jo nettopp hadde blitt forfremmet til leder da, den her sommeren.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu forsvant forresten til Rema, like før jul, i 1994 vel.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte at hu og Elisabeth Falkenberg, de prata om det, at hu Hilde skulle få lov å ta med seg Rimi sin varebok, (hvor det stod en kode, fra A-F, om hver vare, som Rimi solgte, og hvor A betydde at Rimi tjente mye penger på varen, mens F betydde at Rimi omtrent tapte penger på varen da.

    Noe sånt).

    Jeg skjønte jo at dette var galt, at Hilde fra Rimi Hellerud skulle ta med seg Rimi sin varebok, til konkurrenten Rema.

    Det ble jo som industrispionasje, (må man vel si).

    For den vareboka, den skulle alltid ligge i safen da, husker jeg.

    Så dette var kanskje den mest hemmelige informasjonen, som vi lederne i Rimi, hadde tilgang til, da.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, prata med Elisabeth Falkenberg, om at jeg hadde overhørt det, at hu skulle få ta med seg vareboka.

    Så jeg burde vel ha fortalt om dette, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kanskje.

    Men, det var sånn, da hu Hilde fra Rimi Hellerud jobba der.

    At alle liksom fikk sjokk, hver gang, som distriksjef Skodvin, var innom butikken.

    Og Skodvin hadde også hatt en alvorsprat med meg, på tellerommet.

    Hvor hu sa sånn at hvis jeg ikke så kundene i øya, osv., ‘så var ikke dette noe interessant’.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av, for å være ærlig.

    Jeg hadde jo jobbet i to år, som kasserer og ferskvaremedarbeider, på Matland/OBS Triaden, uten å få høre noe lignende der.

    Og heller ikke fra CC Storkjøp eller Rimi Munkelia, (hvor jeg hadde jobbet i et års tid, begge steder vel), hadde jeg fått høre noe sånt.

    Så denne kjeftinga fra Skodvin, den undret meg.

    Men jeg beit tenna sammen da, og forsikret Skodvin, om at jeg var motivert, til å bli assisterende butikksjef og butikksjef, da.

    Men på grunn av at jeg hadde dårlig tillit, fra Skodvin, og siden Skodvin liksom gikk for å være en streng tyrann, (eller noe), generelt, på Rimi Nylænde, (må man vel si, ihverfall hvis man skulle tolke hu Hilde fra Rimi Hellerud, som vel hadde en del med Skodvin å gjøre).

    Så ble det ikke til det, at jeg sladra til Skodvin, om det her, med den vareboka, da.

    For Elisabeth Falkenberg var jo også med på det.

    Og jeg var nesten avhengig, av å ha et bra forhold til henne.

    For jeg skulle nemlig bli assisterende butikksjef, fra januar 1995, etter at hu Hilde begynte i Rema, da.

    Så da var det vanskelig for meg, å ta et oppgjør, med både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg.

    For jeg satt karrieren min i Rimi ganske høyt, og jeg trengte lønnen min, (var jeg vant til å tenke, ihvertfall), siden jeg jo hadde en søster, som hadde flyttet inn hos meg, et drøyt år, før det her, og også siden jeg vel var et forbilde, (må man vel si), for min yngre halvbror Axel, (som bare var 15-16 år, på den her tida, og som ga meg CD-er med sangen som ‘Loser’, osv., så det å drite meg ut, karrieremessig, i Rimi, det var vel ikke noe som virka noe fristende for meg, akkurat).

    Og jeg var litt ‘under pisken’, til Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud, der da, kan man si.

    Men det var vanskelig for meg, å klare å hanskes med begge de to samtidig, siden jeg bare var aspirant da.

    Og de var assisterende butikksjef og butikksjef, og hadde høyere rang, enn meg, i butikken, da.

    Og siden jeg hadde et dårlig forhold, til distriktsjef Skodvin, som liksom pleide å psyke ut/ned folk, da.

    Så ble det ikke til det, at jeg fikk tatt opp den her industrispionasjen, til Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, internt i Rimi, da.

    For jeg var ikke så varm i trøya enda, som Rimi-leder.

    Og jeg kjente jo Magne Winnem som var butikksjef, på Rimi Karlsrud osv., og hadde vel et dårlig inntrykk av Morten Jenker, som også var butikksjef/ambulerende, i Rimi.

    Så jeg var kanskje litt ‘var’, for å ta opp det her, da.

    Eller, det er mulig at jeg ikke tenkte så langt og.

    Jeg tenkte vel bare på min egen karriere, i Rimi, på den her tiden.

    Og ville ikke mislykkes da.

    For jeg hadde jo også sagt til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, blant annet, at jeg ville prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi, da.

    (Istedet for å studere, da).

    Så det var liksom litt prestisje i det, fra min side, å prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke risikere det, at karrieren min i Rimi mislyktes, ved å angripe butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Hilde fra Rimi Hellerud.

    (Som jeg jo var vant til å være lojale mot.

    F.eks. når de sa til meg, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Sånn at de ikke skulle bli upopulære.

    Så det var kanskje litt sånn at hu Hilde fra Rimi Hellerud, (og Elisabeth Falkenberg), ‘programmerte’ meg litt og, da.

    Sånn at jeg hadde vanskeligheter med å sette meg opp mot dem, etter et halvt år, med den her detaljstyringa og programmeringa og sånn, da.

    (Det er mulig).

    Men jeg la det her på minnet, da.

    Og jeg lurte nok litt på, hva jeg skulle gjøre med det.

    Men jeg syntes nok ikke, å ta opp dette, med Skodvin, var et alternativ, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde problem med å finne veien, til det jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, (på begynnelsen av 1994).

    Så jeg hadde ringt hovedkontoret til Rimi, mens jeg var stressa, da.

    (Var det vel).

    Så jeg hadde kanskje ikke lyst til å drite meg ut igjen, på en lignende måte, da.

    Jeg prøvde kanskje å roe det ned litt, i forhold til de på hovedkontoret da, på den her tida.

    (Det er mulig).

    Så å rapportere om noe stjeling av varebok.

    (Som jeg først bare hørte noe tisking om vel).

    Det hadde de kanskje ikke trodd på, hvis jeg hadde sagt det.

    Jeg trodde vel kanskje ikke det, at min posisjon, på hovedkontoret, var så sterk, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Altså det med vareboka, det var sånn.

    At jeg var liksom så fersk, som leder, i Rimi.

    Så det ble vanskelig, for meg, å ta det opp, høyere oppover i systemet, syntes jeg.

    Jeg var ikke vant til, på den her tiden, å ta opp saker, høyere opp i systemet, da.

    (Og det kunne jeg ha problemer med, som butikksjef og.

    For kulturen i Rimi, den var liksom sånn, at alle lederne liksom skulle være veldig ‘tøffe i trynet’, og sånn, da).

    Og dette med vareboka, det var vel også noe som Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, liksom tiska om, da.

    Selv om jeg vel muligens spurte Falkenberg, om det her, etter at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta.

    Men da sa vel Falkenberg bare noe merkelig for meg, som at hu syntes at det var greit, at hu Hilde fikk ta med seg den vareboka, (eller noe).

    Uten at jeg vel skjønte så mye av hvorfor hu Falkenberg syntes det, at det var greit.

    Så det her var nok noe som undret meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 23: Sommeren 1994

    Sommeren 1994, så skulle jeg jobbe som leder, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde fått en del opplæring, som bestod i å bestille melk, brød og Hakon-varer, (var det vel), og etter at jeg først hadde jobbet et par-tre tidligvakter, (fra klokken 7), sammen med Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, da.

    Dagen før jeg skulle jobbe min første lørdagsvakt, alene, så hadde jeg problemer, med å få sove, husker jeg.

    Og det ble ikke bedre av at Pia, (som hadde vært ute på byen, sammen med Keyton), klatret opp, på den barnehagen, som var utenfor vinduene våre der, og banket på vinduet mitt, midt på natta, for å få låne nøkkelen min, siden hu hadde glemt sin egen nøkkel, da.

    Da ble jeg sur, for jeg syntes det, at Pia ødela for min karriere, i Rimi, siden det var veldig tungt, å jobbe en tolv-timers ledervakt der, (fra 7 til 19), på lørdager, (siden det kun var en leder, som jobbet, på lørdagene, i Rimi).

    (For dette var vel etter de andre episodene, som hadde gjort meg sur, på søstera mi, fra før av, og.

    Som at hu rappa røykpakker på rommet mitt, uten å spørre.

    Hu lot noen afrikanere sove over i stua der, uten å si fra, på forhånd.

    Hu lot Keyton få låne joggeskoa mine, uten å spørre.

    Hu sa merkelige ting, som at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Hu lot tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, uten å ta det ut, etter at hu hadde vaska klær, (sånn at ingen andre fikk vaska klær), og ble sur når jeg poengterte dette.

    Osv., osv.

    Ting som jeg har skrevet om i Min Bok 4, tidligere).

    Så jeg tenkte det, at nå har Pia, (og Keyton), fortjent å få ‘vannseng’.

    (Sånn som Bricen fikk av Furuset, i militæret, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg gikk på badet, (var det vel), og fylte opp en bøtte med vann, da.

    Men Pia og Keyton hadde låst døra, til rommet sitt, så jeg fikk ikke gitt dem den vannbøtta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra sommeren 1994, så husker jeg også det, at jeg var hos bestemor Ågot, samtidig med at en ‘haug’ andre folk, i slekta til min far, også var der.

    Jeg husker at Pia var der.

    Så det er mulig at det var hu som dro meg med dit da, for etter at jeg flytta til Oslo, så fikk jeg gradvis et dårligere forhold, til min fars slekt.

    Likevel, så var det sånn der, hos bestemor Ågot, at min fetter Ove og min fetter Tommy, de ville besøke Pia og meg, på Ungbo, i Oslo.

    Og Pia ble også med på dette.

    Derfor trodde jeg det, at Pia ville ta ansvar, når denne festen skulle være, seinere sommeren 1994, (husker jeg).

    For dette var den samme uka, som jeg jobba min første hele uke, som leder i Rimi.

    (På Rimi Nylænde, når enten Hilde fra Rimi Hellerud eller Elisabeth Falkenberg, hadde ferie).

    Jeg jobbet en seks-dagers uke da.

    Og siden dette var min første uke, som leder, så fokuserte jeg vel omtrent bare på jobben, da.

    Og var sliten når jeg kom hjem fra jobben.

    For jeg jobba vel mye ekstra, da antagelig, siden jeg satset på å få meg en karriere, i Rimi, osv., da.

    Så stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde vært alene, hele denne uka, husker jeg, siden de andre var på ferie, eller noe, vel), den så ‘bomba’ ut, da.

    Og jeg jobba hele lørdagen, fra 7 til 19.

    Men jeg regna med det, at Pia ville gjøre i stand til festen, på Ungbo der, da.

    For hu ble jo med på å arrangere den festen, hos bestemor Ågot, på Sand, noen uker før.

    Men Pia hadde bare dratt til Monika Lyngstad, i Røyken.

    Så jeg møtte Tommy, Ove, Lene og Pia, (var det vel), på T-banen, på vei til Ellingsrudåsen, da.

    Så ingen hadde rydda der, før vi kom til Ungbo, da.

    Men jeg hadde ihvertfall kjøpt jordbær, men de hadde blitt litt knust, (nedi en av bæreposene mine), på T-banen, da.

    Siden jeg var litt stressa, kanskje, den her uka, da.

    Så Pia svikta igjen da, (syntes jeg), fordi hu skulle jo liksom være med å arrangere festen, da.

    Likevel så gjorde hun ingenting for å forberede festen liksom, da.

    Det var ikke sånn at hu lagde pønsj, eller pizza, eller noe sånt, (for eksempel).

    Neida, hu bare kom ‘dassende’ med T-banen samtidig med gjestene, liksom.

    Selv om hu vel hadde ferie selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rydda i stua, så fort jeg klarte, på Ungbo der, på.

    (For Pia ville vel ikke hjelpe, siden det var mitt rot, da).

    Og vi så vel bronsjekampen, i fotball-VM, som Sverige vant eller tapte, med mange mål vel.

    (Jeg sjekka det på nettet nå, og det var vel 16. juli 1994, at den kampen ble spilt, ifølge Wikipedia).

    Og jeg prøvde å sette fram jordbæra, som var litt knust, vel.

    Og Tommy sa vel noe sånt som at ‘Erik prøver ihvertfall, han’, (mener jeg at jeg overhørte).

    (Så det var kanskje litt rart, at Tommy prata sånn om meg, mens jeg var der.

    Men men).

    Og Tommy, (var det vel), han likte også en sang, som vi så på TV, (etter fotballkampen vel), som het ‘Mmm Mmm Mmm Mmm’, med Crash Test Dummies, (mener jeg å huske).

    (En sang som Ove også likte, vel.

    Og som jeg også hadde hørt før, men ikke huska helt hva het, vel.

    For jeg levde kanskje litt vel mye i ‘Rimi-verdenen’, på den her tida, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle også på byen, og havna på Marilyn, (som seinere ble So What).

    Et sted som søstera mi foreslo vel.

    Og der var det ganske kjedelig, mener jeg å huske.

    (Og jeg var vel trøtt kanskje, etter å ha jobba i tolv timer, på Rimi, fra syv om morgenen.

    Og jeg hadde også jobbet min første lederuke, i Rimi, noe som var nytt for meg, og vel også rimelig slitsomt, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker det, at dette var vel den første gangen, som jeg så sånne ‘babes’, (må man vel kalle det), i Oslo.

    Det hadde jo nettopp vært ‘grunge-tid’, i musikk-verdenen, og vel også i mote-verdenen, (virka det som, i Oslo, ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Men på Marilyn, så gikk det rundt noen sånne tenåringsjenter, i korte topper, og med magene bare, sånn at de viste fram navlene sine da, (husker jeg).

    Og det hadde jeg ikke sett i Oslo før, at damene gikk så lettkledd, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da skjønte jeg vel det, at det nok var en ny tid på gang, i moteverdenen.

    Etter grunge-tiden, hvor vel damene hadde gått mye i store, vide gensere, og sånn, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi fem, skulle ta nattbussen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Så dreit Ove seg noe så jævlig ut, husker jeg.

    Vi stod på fortauet, bak Stortinget, og venta på 85-bussen, (var det vel), husker jeg.

    Så kom det en ‘falsk’ roseselger bort til Ove, (husker jeg).

    Han hadde bare en rose, som han kanskje hadde kjøpt til dama si, (mistenkte jeg).

    Men så hadde han kanskje funnet ut, at han ikke hadde nok penger, til nattbussen, (eller noe).

    Så derfor prøvde han å selge den her rosa si, da.

    (Noe sånt).

    Men Ove ville ikke kjøpe rosa hans, men han ble liksom sånn sjefete da, og beordret han ‘roseselgeren’, til å gå bortover den motsatte veien i Akersgata, enn der dama hans stod.

    Det eneste problemet med dette, det var det, at han roseselgeren, han var mye større, enn Ove, da.

    Og Ove, han hadde skrytt til meg, om at han hadde blitt norgesmester, i amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, osv.

    (Og Ove hadde også trent en god del amerikansk fotball, mens han gikk på high school, eller noe sånt, i USA, da).

    Så Ove var en god del kraftigere enn meg igjen, (må man vel si).

    Og Ove hadde også vært MP, (militærpoliti), under førstegangstjenesten, (var det vel), hadde han fortalt meg, da.

    Og Ove var også veldig overlegen da, (og ovenpå), ovenfor den her ‘rose-bølla’, da.

    Men han rose-selgeren, han skjønte vel kanskje det, at Ove ikke var fra Oslo, siden han ikke skjønte det, at dette ikke var en roseselger egentlig, men egentlig bare en busstrafikant, som trengte penger, til billetten sin, kanskje da.

    (Roseselgeren hadde jo bare en rose og.

    Og de som solgte de her rosene vanligvis, det var små, asiatiske damer, (eller noe), mener jeg å huske, (jeg som hadde gått en del på byen, i Oslo, under studietiden, og sånn, da).

    Så han ‘rose-bølla’, han begynte jo da å banke opp Ove.

    Han tok løpefart, og klinte til Ove, som hadde vært veldig overlegen, på trynet, da.

    Og Ove han ville ikke si unnskyld, så han måtte ta imot, cirka fem-seks sånne slag, (med løpefart), da, (eller noe).

    For det var ikke noe jeg kunne gjøre, mot han svære bølla, sånn som jeg så det.

    For han var jo dobbelt så stor som meg.

    Og Ove selv, (som jo var mye større enn meg), han gjorde jo ikke noe motstand selv, da.

    Og dette var noe bråk, som Ove selv hadde startet.

    Og som jeg ikke var innblandet i.

    Så jeg valgte bare å stå der, og observere hva som skjedde, da.

    Og det samme gjorde Pia, Tommy og Lene, (som er døv), da.

    Pia, Tommy og Lene, de stod bare og gjemte seg liksom, mellom meg og Karl Johans gate, (i Akersgata, bak Stortinget der), da.

    Så jeg tror ikke at han bølla skjønte det, at Ove og jeg egentlig var i lag med Pia, Lene og Tommy der.

    Men Tommy sa seinere, til Ove, (husker jeg), at han ikke klarte å gjøre noe, for han liksom ‘frøys’ da, (eller noe).

    Og Lene var jo døv, så hu sa ikke noe.

    Og Pia sa vel heller ikke noe, tror jeg.

    Og det var til slutt en ikke så utrolig svær Oslo-kar, som gikk imellom, og holdt rundt han bølla, sånn at han slutta å slå Ove, da.

    Og Ove måtte si unnskyld, til dama, til han rose-sværingen, for Ove hadde kalt han rose-bølla, for ‘homo’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg huska ihvertfall på det, som han Brisner, (eller hva han het igjen), hadde sagt, i militæret.

    Om at han hadde blitt slått ned to ganger, rett etter hverandre, på Marilyn, (eller noe), da, (en gang).

    Så da Ove gikk på nattbussen, og fikk mer bråk der, (når han skulle kjøpe billett, av busssjåføren), så måtte jeg nesten svare for Ove da, at det gikk greit med oss, (eller noe sånn), da.

    For da hadde Ove nesten havna i bråk igjen, på nattbussen, da.

    Og jeg måtte sitte på setet mellom Ove sitt sete og midtgangen, på bussen, og liksom passe på Ove da, på nattbussen, da, (husker jeg).

    Sånn at Ove ikke skulle havne i bråk to ganger, han og, sånn som Brisner hadde havnet da, (sånn som jeg overhørte at han babla om, i militæret), en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk av nattbussen, ved Torgbua der, på Ellingsrudåsen.

    Så var det noen hasjiser, (må man vel kalle dem), som gikk av bussen, på den samme holdeplassen, som oss.

    Og det visste seg det, at dette var naboene, til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der, da.

    Om de prata om hasj da, (mener jeg), hvis ikke så var dette noe jeg huska fra før, at dem røyka hasj, (eller noe da), mener jeg.

    Men jeg husker det, at han nabokaren, han begynte å bable om det, da vi alle fra nattbussen, gikk inn i Skansen Terrasse 23 der, at alle som gikk av bussen, bodde i den samme etasjen.

    (Noe sånt).

    Og at det var ‘far out’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så sa jeg vel unnskyld til Ove, fordi at jeg ikke hadde klart å finne på noe, for å stoppe han rose-sværingen, dagen før, mens vi venta på nattbussen da.

    Og Ove virka som at han klarte seg overraskende bra, etter all den her bankinga, som han hadde fått, da.

    Så Ove, Tommy og Lene, de dro vel tilbake til Berger og Son, ganske tidlig, dagen etter, (mener jeg å huske).

    Og det var vel ikke sånn, at noen av dem besøkte hverken Pia eller meg igjen, på Ungbo, på Ellingsrudåsen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 12: Mer fra Rimi

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Karlsrud, så husker jeg at hun ene lederen der, Liv, spurte meg om hva jeg syntes om noe politiske greier.

    (Kastrering av voldtektsforbrytere, eller noe sånt, vel).

    Men jeg hadde lest det, i VG eller Dagbladet, at det er to ting man ikke bør diskutere på jobb, og det er religion og politikk.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Og da kom det fra hu Liv, at ‘er du ikke samfunnsbevisst da gutt?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For hu var litt sånn ovenpå vel, hu Liv, må man vel si.

    Jeg pleide jo ikke å jobbe, på Rimi Karlsrud, så ofte, så jeg følte meg vel ikke så utrolig hjemme der kanskje.

    (Det var masse nye koder å huske på, for døra til spiserommet og døra til lageret osv. da, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Rimi Karlsrud, (som ringehjelp da), det må vel ha vært høsten 1993, mener jeg.

    For jeg husker at jeg en gang fikk i jobb, å fylle opp klementiner der.

    (En lørdag før jul vel).

    Og da var det sånn, at det var bare å hive på de nye klementinene, oppå en kjempesvær eksponering der, (mener jeg å huske).

    Det var ikke sånn at jeg behøvde å rullere dem.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ei jente, som jobba på Rimi Karlsrud, som hadde anoreksia.

    Og hu hendte det, at var så syk, at hu ikke kunne jobbe, da.

    Så derfor var det visst at dem ringte meg, (ihvertfall etter at jeg fikk meg personsøker vel), for å høre om jeg kunne jobbe, enkelte dager, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, på Rimi Karlsrud, når den butikken ble utvidet, fra grunnsortiment til mellomsortiment, husker jeg.

    (Jeg bygde om hyller, etter planogram, (altså et slags kart), og sånn, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin der, husker jeg.

    Og han fruktkonsulenten der, (som var fra Finstad eller Bama vel), han reagerte på noe da, husker jeg.

    Han reagerte på at distriktsjef Skodvin og butikksjef Winnem fikk meg krype rundt på alle fire og vaske gulvet der.

    (Etter at noen hyller hadde blitt flytta på).

    Han fruktkonsulenten, han mente at vi burde heller bruke en sånn langkost, (eller noe), når vi vaska der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fruktkonsulenten, fra Finstad, (eller om det var Bama), han var også på et Høyre-møte, hjemme hos Elin og Magne Winnem, på Bergkrystallen, i 1994 eller 1995, (mener jeg å huske).

    (Som Magne Winnem hadde arrangert da.

    Av en eller annen grunn.

    Og som han ville ha meg med på, for å være sosial, eller noe, vel).

    Hun Ine Eriksen, i Høyre, (lurer jeg på om det var, ihvertfall), hu holdt et foredrag, hjemme hos Elin og Magne Winnem, om fortetning, husker jeg.

    Hu prata om fortetning, i rundt en time vel, ihvertfall, tror jeg.

    Mens vi fikk servert noe brus og sikkert noe lettvint å spise, også.

    Men fortetning, det var et tema, som jeg personlig, ikke syntes, at var noe særlig interessant da, husker jeg.

    Siden jeg jo bodde på Ungbo.

    Fortetning, det gikk på hvor mye av tomta ens, som man hadde lov til å bygge på da, osv.

    Og dette pratet hu Høyre-dama om, i det lange og det breie, da.

    Som om hu var en slags byråkrat nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (eller noe), vel.

    Så traff jeg han Finstad/Bama-konsulenten, til Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Han dreiv og surra utafor senteret, på Lambertseter der, (som er et gammeldags senter, hvor det ikke er tak, mellom butikkene og det senteret heter forresten Lambertseter Sentrum).

    Han fruktkonsulenten var stressa, og jeg spurte han vel hva som foregikk da, (eller noe).

    Og han fortalte det da, at kona hans skulle føde, så han var på vei til sykehuset, da.

    Så han var nervøs da, husker jeg.

    Og han hadde kanskje kjøpt blomster, eller noe, på Lambertseter Sentrum, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, på åpningsdagen, av Lillehammer-OL, i 1994.

    For dem hadde plassert en liten TV, ved flaskebordet der, husker jeg.

    Og jeg var jo vant til å se det Vikingskipet i Hamar, bli bygd, fra ‘helgeperm-toget’, da jeg var i militæret, i Elverum.

    Så jeg syntes at det var veldig morsomt, med vinter-OL, i Norge, da.

    Så en gang, så ble jeg kanskje stående litt for lenge, å glane på åpningssermonien, (eller noe), da.

    Så da fikk jeg litt kjeft, av Leif Jørgensen, husker jeg.

    (Eller han kom ihvertfall med en kommentar, da).

    Så han, (Leif Jørgensen), han jobba nok på Rimi Munkelia, en del måneder lengre, enn Magne Winnem.

    Og da jobba nok han som assisterende butikksjef, under den nye butikksjefen Kristian Kvehaugen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Og så, våren 1994, (eller noe sånt), så ble Jørgensen butikksjef, på Rimi Ljabru da.

    Og dit tok med seg sin betrodde medarbeider, Terje Sjølie, (som seinere er mer kjent som nazist), da.

    Mens Ihne Vagmo, (som seinere er mer kjent, for å ha vært med, på Robinson-ekspedisjonen vel), hu slutta vel på Rimi Munkelia, på rundt den samme tiden, som Magne Winnem slutta der, tror jeg.

    Det begynte ei ny assistent der, som het Hilde, (husker jeg), og hu slutta etter noen måneder, for å begynne å jobbe på kontor, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at distrikssjef Anne-Katrine Skodvin sa til henne det, at det var kjedelig å jobbe på kontor, så hu burde ikke slutte å jobbe i butikk.

    (Noe sånt).

    Men hu Hilde, hu hørte ikke på Skodvin da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), og begynte å jobbe på kontor likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi alle tre slutta å jobbe, på Rimi Munkelia.

    Så var Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, (og noen fler vel, som jeg ikke husker nøyaktig hvem var nå), med på Manpower-stafetten, i 1993, i Holmenkollen, (husker jeg).

    Og den ble vel arrangert høsten 1993, (mener jeg å huske).

    (Jeg søkte på nettet nå, og fant ut det, at Manpowerstafetten, i 1999, den ble arrangert, 21. august.

    Så det var vel rundt september 1993 kanskje, at Magne Winnem begynte som ny butikksjef, på Rimi Karlsrud da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og så begynte Kristian Kvehaugen vel samtidig, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Manpowerstafetten der, så fikk jeg meg forresten en ubehagelig opplevelse, når jeg skulle på do, (husker jeg).

    Det var lang kø, til dame-doen der.

    Og når jeg skulle gå på herre-doen, (ved siden av), så skreik ei dame, i køen til dame-doen, at jeg måtte gå på den samme doen som dem.

    Jeg fikk ikke lov å bruke herre-doen da, mente hu.

    Og ingen av de andre damene der, sa noe mot henne.

    Så jeg skjønte jo det, at dette her var en bøling med mannevonde feminister.

    Så da gikk jeg heller inn og fant en slag resepsjon, (eller noe), i et bygg, i Holmenkollen der, og fikk låne doen der da, av de som arrangerte løpet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også problem med det, (husker jeg), at jeg måtte spytte hele tida, mens jeg løp.

    En uvane jeg fikk, mens jeg var i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Og som jeg husker at noen damer, som var med i løpet, kommenterte da.

    Men jeg mener at jeg klarte å løpe de fem kilometerne på rundt 25 minutter, (eller noe), enda det vel var en ganske tung løype, med en del bakker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, vi gikk ned, fra Holmenkollen igjen, da.

    (Istedet for å stå i kø, til T-banen, oppe i Holmenkollen, eller noe, da).

    Og vi gikk forbi en Matkroken-butikk, (eller noe sånt), tror jeg.

    Vi gikk ihvertfall og kikka litt og prata litt der, på vei ned fra Holmenkollen da, husker jeg.

    Så vi var nesten på noe slags ‘Holmenkollen-safari’, (eller noe), kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg lurer forresten på om det var Ihne Vagmo, som klagde så fælt, på Magne Winnem, en gang.

    For de hadde vært på en slags begivenhet, for ledere, i Rimi, da.

    Også var det sånn, at alle butikkene, de skulle ta med seg noe fint, som de skulle lodde ut da, (eller noe).

    Også hadde Magne Winnem bare tatt med seg en Solo-parasoll, sa Vagmo, (mens hu nesten skreik, da).

    En Solo-parasoll, som Magne Winnem nok hadde fått gratis, av en selger, (fra Ringnes da antagelig), som kanskje hadde brukt den parasollen, i en kampanje, på Rimi Karlsrud da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Ihne Vagmo, hu hadde også et annet sånt utbrudd, mens jeg jobba, på Rimi Munkelia der.

    Og da stod hu ikke så langt unna melkedisken der vel.

    Også babla hu noe om at hu ikke hadde lyst til å råtne på Rimi Munkelia, og jobbe hele livet der, osv., da.

    (Noe sånt).

    Mens hu hadde tårer i øya vel, omtrent.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og etter at jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så kom også Ihne Vagmo inn der en gang, for å handle, mens hu jobba i Stabburet, (som seinere skifta navn til Spis), vel.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg skulle si hei, og slå av en prat da, med min tidligere leder, på Rimi Munkelia.

    Men da fikk Ihne Vagmo et utbrudd igjen.

    Og fortalte det, at hu var så lei av det, at hu ikke kunne gå inn i en butikk, uten å møte noen folk, som hu måtte prate med der, da.

    Så hu ville ikke prate med meg da, skjønte jeg.

    Så jeg lot henne bare gå, da.

    Selv om jeg nesten fikk sjokk, (eller ihvertfall rimelig bakoversveis), av den oppførselen, til hu Ihne Vagmo da, (må jeg vel si).

    Men jeg så henne ikke noe mer, etter det her.

    Og det var sånn, at om kveldene, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så satt jeg mye foran PC-en og chattet og quizzet på irc, mm.

    Så det var ikke sånn at jeg så på Robinson-ekspedisjonen, på TV, der hvor hu Ihne Vagmo var med.

    Men jeg leste jo VG og Dagbladet da, på vei til og fra jobb, osv.

    Eller, jeg leste ihvertfall flere nettaviser, hver dag, da.

    Så jeg fikk jo med meg det, at hu Ihne Vagmo var med, på den her Robinson-ekspedisjonen, da.

    Men detaljene, om hva som hendte, i hvert TV-program, osv.

    Det fikk jeg ikke med meg.

    For det var ikke sånn at jeg satt klistra til skjermen, bare fordi at hu Ihne Vagmo, var med, på et sånt reality-program.

    Nei, så godt kjente jeg ikke hu Ihne Vagmo, at jeg syntes, at det var så morsomt.

    Så da dreiv jeg heller og chatta med kjente osv., på irc, istedet for å se på hu litt uhøflige dama der, på TV3, (eller hvilken kanal, som dette TV-programmet var på igjen, da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her er min tidligere butikksjef i Rimi, Elisabeth Falkenberg, (som Magne Winnem sa at var i ‘mafian’)

    magne winnem sa var i mafiaen

    http://www.industrienergi.no/modules/m02/article.aspx?CatId=32&ArtId=21448

  • Min Bok 4 – Kapittel 4: Den norske versjonen av Friends

    Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.

    Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.

    Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.

    Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).

    Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.

    Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.

    Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.

    Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).

    Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.

    I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.

    Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.

    Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.

    Så det var jo ikke dårlig.

    Men det stoppet ikke med det.

    Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.

    Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.

    (Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen var butikksjef der.

    Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.

    Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.

    En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).

    (Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).

    Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.

    Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.

    Den så grå og kjedelig ut.

    Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.

    (Ikke langt unna, ihvertfall).

    Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.

    Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.

    Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).

    Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.

    (De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.

    Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).

    Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).

    Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.

    Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.

    Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.

    Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.

    Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.

    Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.

    For så å ta Furuset-banen da.

    Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.

    Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.

    Og det var visst meg da, skjønte jeg.

    (Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.

    (For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).

    Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.

    Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.

    Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.

    Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.

    (Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).

    Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da.

    Sånn halvveis for fleip, må man vel si.

    Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).

    Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).

    For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.

    Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.

    Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.

    (Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.

    Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).

    Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.