johncons

Stikkord: Rimi

  • Min Bok 3 – Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II

    Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

    Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

    Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

    (Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

    Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

    De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

    (Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

    Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

    Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

    For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

    Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

    (Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

    Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

    Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

    Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.

    Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

    Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

    Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

    Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

    Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

    Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.

    (Uten at det ble TS-er og masse styr da).

    Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

    (Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

    Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

    (Siden han ikke hadde klart kravet da).

    Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

    Men Dybvig sa ikke noe til meg.

    (Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

    Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.

    Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

    (Noe sånt).

    Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

    Han bodde jo i Elverum.

    Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

    Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

    (For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

    Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.

    Jeg lurer på om han mente meg.

    For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

    Før jeg fikk dusja og sånn, da.

    Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

    Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

    Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

    Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

    Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

    Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

    Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

    Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

    Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

    For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

    Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

    Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

    (Mener jeg å huske ihvertfall.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

    At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

    Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.

    Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

    Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

    Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

    (Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

    Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.

    Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

    Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

    Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 48: Mer fra førstegangstjenesten

    En av de siste månedene, på Terningmoen, så mener jeg, at noen må ha laget en flekk, på lakenet, til senga mi.

    Jeg spurte folk på laget, ‘hva er det?’.

    ‘Du har hatt en våt drøm’, svarte Bricen.

    Men det tror jeg ikke at det var, for jeg sov jo med underbukse på meg, og denne flekken var jo helt på kanten, av lakenet.

    Og jeg pleide ikke å ha våte drømmer heller.

    Det skjedde vel bare en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen, (eller noe), at jeg hadde det.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da Bricen mente at jeg hadde hatt en våt drøm, så bare lo jeg inni meg, og tenkte at det var det ihvertfall ikke.

    Og da ble det litt pinlig å diskutere den flekken noe mer.

    Men jeg tror nå, at det må ha vært noen som har smurt noe olje, eller noe, på lakenet mitt, for å få det til å se ut som, at jeg hadde hatt en våt drøm, (eller noe), da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når vi nettopp hadde fått lønning, på Terningmoen.

    Så fortalte noen meg, at Randen, (på lag 3), hadde kjøpt seg det dyre pornobladet, (eller noe), vel.

    Så jeg så i det bladet da.

    Og der var det ei naken dame som var skikkelig fin, da.

    Og alle hadde sånne korktavler, over senga.

    Og jeg hadde masse ledig plass, på min korktavle da.

    Men det var liksom tradisjon da, å ha bilde av ei sånn pin-up-dame der, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Så jeg spurte Randen, om jeg kunne få kjøpe det bildet av han, for en tier da.

    Og det sa Randen at var greit da.

    Så da fant jeg et sånt pin-up-bilde, til å ha over senga, jeg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg ble lei av hu pin-up-dama.

    Så var det ei annen dame, (ei blond hippie-dame vel), på baksida og.

    (For dette var fra en spesial-utgave av Penthouse, eller noe, mener jeg.

    Som Randen hadde kjøpt.

    Med alle forside-pikene deres, gjennom tidene, (eller noe)).

    Og en gang, når det var inspeksjon, av rommet, (eller noe).

    Så spurte troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ meg, om ‘hvor er det du får alle disse damene dine fra da, Ribsskog?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For det ble litt flaut, syntes jeg, å diskutere sånne nakne damer, med troppsjefen.

    Det tok jeg bare som at det var en fleip, og ikke noe ordentlig spørsmål, da.

    Så da bare holdt jeg kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg jobba på Rimi, annenhver helg, så hadde jeg ikke så god råd, når pengene jeg fikk for jobbinga, i juleferien, begynte å ta slutt.

    Jeg brukte mye penger til mat, mener jeg å huske, i helgene, etter juleferien da.

    (Som jeg pleide å kjøpe på Rimi, ved Grev Wedels Plass da, i Oslo).

    Og jeg prøvde å spare penger, ved å gå ned, til å bare røyke en ti-pakning, om dagen, husker jeg.

    (Av Prince Mild-sigaretter, som det vel var, at jeg røyka, mener jeg å huske).

    Men da måtte jeg liksom sneipe sigarettene, for å klare meg med en ti-pakning, om dagen da, husker jeg.

    For jeg var vant med å røyke 15-20 sigaretter om dagen, vel.

    Så for å klare meg med en ti-pakning, så sneipa jeg noen ganger sigarettene da.

    Og hadde noen ganger for eksempel fire sigaretter og en sneip, i røykpakka da.

    For å få ti-pakningen til å holde hele et helt døgn liksom.

    Og da lukta det vel mer røyk av meg, vil jeg vel tippe på.

    Og Bricen sa vel en gang, at ‘ingenting lukter så vondt som sneip’.

    Men som jeg skrev om, i Min Bok, så var det sånn, at jeg syntes at en grunn til at det liksom var bra, å røyke, (som jeg sa til Stein og Magne Winnem, på Gjerdes Videregående), det var, at da gjorde det ikke noe, om man ikke fikk pussa tenna, om morgenen, for da lufta det bare røyk av en, likevel.

    Så å lukte røyk, det var jeg vant med liksom.

    Så det brydde jeg meg ikke om, for å si det sånn.

    Dette her, det var jo også i militæret.

    Og det fantes ikke ei eneste dame, som soldat, i Geværkompaniet, på den her tida.

    Så når det bare var gutter/menn der, så syntes ikke jeg det var så farlig, om man lukta for eksempel litt røyk da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang jeg hadde vakt, (eller om det var at jeg var hos øyenlegen, inne i Elverum, fordi jeg huska fra ungdomsskolen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg hadde litt dårligere syn, enn noen av de andre i klassen, så jeg svarte ‘ja’, da troppsbefalet spurte om noen ville ha briller).

    Så hadde troppen vært på Rena, (eller noe).

    Og klatra i noen klatrestativ der, (eller noe).

    Og da hadde visst nestlagfører Frydenlund falt ned, fra et hinder, og slått seg da, (ble jeg fortalt, av de andre, på laget), men uten å bli alvorlig skadet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo Nirvana-fan til tusen, på den her tida, (må man vel si).

    Og den bensinstasjonen, som var like ved Terningmoen.

    Nemlig Bast.

    Den bensinstasjonen, den solgte til og med CV-er og man kunne også høre på CV-er der, som i en plateforretning da.

    Og Nirvana kom med et nytt album, med en tittel, som jeg syntes var rar, nemlig ‘Incestiside’, på den her tida.

    Og en av de beste sangene, på det albumet, den het ‘Rape Me’.

    Så selv om jeg var Nirvana-fan, så var jeg ikke helt sikker, på det nye albumet deres da, husker jeg.

    Så det ble vel til at jeg aldri kjøpte det, (tror jeg).

    Selv om jeg var nysgjerrig på det, og hørte en del på det, på Bast da, et par ganger.

    (Mens jeg lurte på hva jeg skulle synes om det da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og så at jeg hadde blanda litt, når det gjelder hvilke sanger, som var på Nirvana-albumet Incestiside.

    For sangen ‘Rape Me’, var ikke på det albumet, men på det neste, In Utero.

    (Men sanger som ‘Sliver’ og ‘Dive’, var det nok, som jeg hørte på, på Bast, da).

    Men det var kanskje på grunn av de ‘rare’ album og sang-navnene da, som jeg slutta å kjøpe Nirvana-album.

    Pluss at jeg hadde litt dårlig råd, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se hvorfor jeg ville slutte i Rimi, for over ti år siden. Fordi det var så mye tull og tøys, på hovedkontoret

    hvorfor jeg ville slutte i rimi for ti år siden

    http://www.aftenposten.no/okonomi/Ny-sjef-skal-rydde-Icas-hovedkontor-6832675.html#.T7qhkdzSq-0

  • Min Bok 3 – Kapittel 34: Mer fra det året som jeg var i Geværkompaniet

    En gang, som jeg var på besøk hos Pia og dem, i Christies gate, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så lå jeg og sov på sofaen, i stua deres, husker jeg.

    (Etter å ha vært på byen vel).

    Og midt på natta, så dukka to av Pia sine venner, fra Jollys, opp i stua der.

    Og han ene hadde ikke noe sted å sove, trodde jeg.

    For han spurte om han kunne ligge på sofaen, osv.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa at det var greit.

    (Siden jeg lå med klærna på og var vant til å ligge ved siden av folk, i militæret, osv).

    Men han mørkhudede gutten turte ikke å ligge der likevel.

    (Det var kanskje ikke plass heller.

    Jeg var jo i ørska/halvsøvne, (og hadde sikkert drukket mye), så jeg husker ikke helt hvordan de her to gutta så ut engang).

    Så de bare stakk av da.

    Men dagen etter, så skjønte jeg det, på hva de jentene som bodde der, prata om, på kjøkkenet, at de to gutta var homo, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på besøk, hos Pia og dem, mens jeg var i militæret.

    Så våkna jeg, en søndag morgen, av at det gikk ei ganske fin brunette rundt der, i morgenkåpe.

    (Som liksom visste meg litt av puppene og låra sine, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), der hu satt, i morgenkåpa si da.

    Noe jeg ikke var vant med, fra militæret, akkurat).

    Også spurte hu om jeg ville ha te.

    Og om jeg ville ha melk og sukker i teen.

    Jeg sa at jeg ville ha te, med sukker, men uten melk da.

    Også var hu dama så surrete, at hu klarte å ha melk i teen min likevel, (selv om jeg hadde sagt, at jeg ikke ville ha det).

    (Og da banna hu inne på kjøkkenet, husker jeg).

    Så hu hadde nok ikke egnet seg til å være husmor, tror jeg.

    Og dette tror jeg at var hu venninna til Pia, som flytta til Australia.

    Nemlig Elisabeth noe, fra Drammen vel.

    (Muligens Elisabeth Boyle).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, sommeren 1993, som jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad å flytte ut.

    (Siv Hansen hadde vel flyttet ut før de to siste, tror jeg).

    Så var også hun Elisabeth Boyle der, husker jeg.

    Sammen med ei nett og lav lyshåret venninne av henne.

    Som var svensk vel.

    Og de satt i kjøkkenet der da, husker jeg.

    Og spurte om God Morgen Yoghurt, (som Bricen var fan av, husker jeg), var godt.

    (Som jeg hadde kjøpt, som en slags frokost/lunsj da, i en butikk like ved).

    Og om det var da, eller en annen gang.

    Så sa Monica Lyngstad til meg, at jeg godt kunne være igjen der, etter at hu hadde gått.

    Og Pia gikk så for å sole seg, i Birkelunden.

    (Enda det ikke var noe særlig varmt.

    Så dette var kanskje før militæret var ferdig, våren/sommeren 1993).

    Og da var jeg igjen der, med hu Elisabeth Boyle da.

    Og hu lille, pene svenske jenta.

    Men det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg bare stakk etter søstera mi, som lå og solte seg, i Birkelunden da.

    For jeg kjente jeg ikke de to her damene, (Elisabeth Boyle og hu svenske), i det hele tatt, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte også en historie, rundt den her tida vel.

    Hu og foreldra hadde vært på Theaterkafeen.

    Også hadde serveringsdama vært sur.

    Også hadde faren til Monica Lyngstad sagt til serveringsdama, at ‘her har du en femmer, så kan du kjøpe deg en sitron, i morgen også’.

    Men da hadde familien Lyngstad blitt kastet ut.

    Av en hovmester, eller noe.

    For da hadde de vært uforskammet, ble de fortalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en av de første månedene vel), mens jeg var i militæret, så dro jeg opp til søstera mi og dem, i Christies gate.

    Også dro søstera mi meg med ut på byen, til det utestedet ved siden av Saga kino, hvor de spilte opera, osv.

    Og jeg hadde ikke da hatt noen reine klær, å ha på meg.

    Så da hadde Pia funnet en grønn t-skjorte, som var Monica Lyngstad sin, som jeg hadde på meg da, på byen.

    (For jeg skjønte jo ikke det, på den her tida, at t-skjorter for damer, muligens har en annen passform, enn t-skjorter for herrer vel har).

    Så jeg var veldig tynn, på den tida, som jeg var i militæret.

    For Monica Lyngstad er veldig tynn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu sa også det, til søstera mi, en gang.

    (Som jeg var i samme rom som dem, i Christies gate).

    At søstera mi burde skrive bok, om slektningene sine, osv.

    Men da svarte vel ikke søstera mi noe.

    Men nå skriver jeg bok da.

    Så får Pia og/eller Monica Lyngstad også skrive sine bøker, hvis de vil det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg var i militæret, så dro jeg ofte bare opp til Pia og dem, i Christies gate, når jeg hadde helgeperm.

    For jeg trengte litt avveksling, fra militæret da.

    Og en gang, som jeg dukka opp, hos dem, i Christies gate der.

    Så var Monica Lyngstad og Pia på vei ut.

    Og de ba meg om å bli med dem på kino.

    For de skulle nemlig se den filmen med ‘Mr. Pink’, osv.

    For den skulle være så bra da, sa de.

    (‘Reservoir Dogs’, het den filmen, så jeg nå, når jeg søkte på nettet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte meg også det.

    (Mens jeg var i militæret, og på besøk hos dem, i Christies gate).

    At da broren hennes var i militæret, så hadde noen lagt parafin, (var det vel), på feil side av teltet.

    Sånn at det ble blandet med maten, og det kom parafin i maten da.

    (For i sånne knappetelt, så har man en side, hvor maten skal ligge og på en andre siden av utgangen, så skal søppel og parafin til primusen, og sånn, ligge da).

    Og så hadde alle i teltet fått magasjuke, (eller om det var diare), sa Lyngstad.

    Men likevel så måtte de fortsette på øvelsen, sa hun.

    Mens det var dritt overalt i teltet omtrent da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu hadde også en veldig sær musikksmak, (må man vel si).

    Og hu ‘hypet’ band som Butthole Surfers og Primus, (mener jeg å huske), mens jeg var i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som mora mi var på besøk, hos søstera mi og dem, mens jeg var i militæret.

    Så skulle de ha meg med på kino.

    Og den filmen de ville se, det var den filmen om Kafka, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    (Og de ville vel også at jeg skulle møte dem i andre etasje, på Cafe Bacchus, ved Oslo Domkirke, (opp en smal spindeltrapp, (mener jeg).

    Jeg gikk ihvertfall opp dit, mener jeg å huske.

    Men der var de vel ikke.

    De satt vel i første etasje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første ukene, som jeg var, i militæret.

    Så dro Magne Winnem meg med, en søndag vel, til Cafe Fiasco, utafor Galleri Oslo der.

    (Et sted vi ikke dro så ofte på, for det var ganske mye harry folk der, på lørdager vel).

    Også dro Magne Winnem meg med, gjennom Oslo S., etter at vi hadde tatt et par halvlitere, inne på Cafe Fiasco der da.

    Og inne på Oslo S., der så vi en scene som var fra en film nesten.

    Jeg var jo i godt humør, etter å ha kommet meg gjennom de første ukene av militæret.

    (Og jeg hadde jo også drukket noen halvlitere).

    Men inne på Oslo S., så så vi min tremenning Øystein Andersen, (som så nedfor ut vel), og han var der med sine to adoptivforeldre, Reidun, (min fars kusine vel), og Kai Andersen.

    Adoptivforeldrene liksom stod rundt han da.

    Øystein skulle sikkert med toget til Stavanger, hvor han skulle til en leir som het Madla da, (husker jeg).

    Jeg syntes at dette så ut som en for privat scene, til å avbryte.

    Så jeg bare fulgte etter Magne Winnem, forbi dem da.

    Jeg hadde jo også krangla med Øystein, noen uker før det her, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), om hvem av oss, som kom til å klare å holde ut lengst, i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var på grunn av at jeg begynte å jobbe på Rimi, annenhver lørdag, fra juletider, i 1992.

    Det ble ihvertfall etterhvert sånn, at jeg ikke dro like ofte, opp til søstera mi og dem, som jeg hadde gjort, i begynnelsen, mens jeg var i militæret da.

    Men på fredagene, da jeg kom med toget, fra Elverum.

    Så pleide jeg å dra innom en Rimi-butikk, som lå like ved Grev Wedels Plass der vel, (og Stortinget), for å handle inn noe mat, til helga.

    Og en gang, så møtte jeg Siv Hansen, (fra bofelleskapet til søstera mi, i Christies gate), der.

    (Som også handla der, av en eller annen grunn).

    Og Siv, hu hadde så mye svart sminke, rundt øynene, at jeg nesten ble redd, husker jeg.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig da, og prata med henne, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Siv sa at det var dyrt der, husker jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg ble med henne, opp til Christies gate, eller noe.

    Neida, jeg var på vei hjem, så jeg tok T-banen hjem til Ellingsrudåsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 16: Nyttårsaften 1992

    Nyttårsaften 1992, så husker jeg det, at jeg var i Avstikkeren, på Bergkrystallen, (ved Lambertseter), på fest da.

    Det var vel hos Magne Winnem, tror jeg.

    Ihvertfall så var han og hans seinere kone Elin der.

    Men det kan også ha vært hos Morten Jenker, siden han var både naboen til Winnem og hans kollega i Rimi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnems storvokste kamerater, fra Røyken vel, var også der.

    (Jeg lurer på om en av dem het Kalle?).

    Det ble drama, da en av de plutselig kjørte avgårde derfra, i fylla, av en eller annen grunn.

    Mens blant annet Elin vel, stod utafor og skreik, at han ikke skulle gjøre det da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele festen endte opp, på utestedet Scotchman, i Karl Johan.

    (Et sted som egentlig Winnem og meg pleide å se på som å være ganske harry vel).

    Jeg var ikke helt på topp, husker jeg.

    Like før tolvslaget, så stod jeg utafor der vel, (for å se etter raketter sikkert), og da spurte en gubbe, (som gikk oppover gågate-delen, av Karl Johan), om jeg skulle kjøpe hasj, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som Andre Willassen sa, et par år før det her, da han selv var i militæret, og han, Magne Winnem og jeg, dro på en dansketur, med Petter Wessel, (eller om det var Magne Winnem, som sa det her).

    (Da vi satt på toget, på Vestfoldbanen).

    Om at man ble så kåt, av å være i militæret.

    Det viste seg å stemme ganske bra da, (må jeg vel si).

    Så jeg var fornøyd, når jeg fant meg ei helt flatbrysta dame, (som vel antagelig må ha vært anorektisk), inne på Scotchman der da, (husker jeg).

    For jeg var ikke så kresen da, (husker jeg), siden jeg var i militæret og sånn da.

    Og selskapet vårt, det bestod vel bare av masse karer, og Elin fra Skarnes vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu flatbrysta, hu hadde vel vanlige pupper og sånn vel, (mener jeg å huske).

    Men hu klarte jeg ikke å få så bra kontakt med.

    Kanskje jeg reagerte for sterkt, på puppene hennes, (eller noe).

    (Det er mulig).

    Eller om det var det, at jeg traff hu flatbrysta først.

    Vi endte opp i en taxikø ihvertfall, ovenfor Hotel Royal Christiania der, (hvis det hotellet var bygget, på den her tiden).

    Det var meg og de to damene da, (som var fra Alnabru vel).

    Hu med puppene, hu klagde på at hu hadde vondt i ryggen, husker jeg.

    Jeg fortalte om noen sånne strekkøvelser, som vi pleide å ta, i militæret, eller noe vel.

    Og da hu begynte da å klage om, at det var noe lignende av ‘trim for eldre’, (et TV-program), eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En drita full kar, gikk forbi oss der.

    Og hu med puppene, hu sa det, at sånne karer, det likte hu.

    (Sånne ‘her jeg jeg liksom’-karer, sa hu, at hu likte, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En veldig storvokst kamerat, av Magne Winnem, han begynte å egle seg innpå oss tre, i drosjekøen der da.

    Han fortalte meg det, at han ikke hadde noe sted å være, for natten da.

    Så jeg måtte nesten si det, at han kunne bli med meg, hjem til Ungbo da, (husker jeg).

    (Hva annet kunne jeg si liksom.

    Jeg var full også, forresten, (for man skulle jo egentlig si fra, på forhånd, hvis man skulle ha overnattingsgjester, på Ungbo).

    Men hva skulle jeg gjøre liksom da.

    Hm.

    For han kameraten til Winnem, han var vel fra Røyken og, tror jeg.

    Så det var vel ikke så lett for han, å komme seg noe sted.

    Men men).

    Så vi ble fire folk i taxien da.

    De damene, de ville ikke være med, til Ungbo, (hvor jeg bodde), på Ellingsrudåsen.

    Så de gikk av nede ved Alnabru, (eller om det var Alfaset), et sted, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han kameraten til Winnem, han sa jeg at kunne ligge, på sofaen, i stua der, på Ungbo.

    (Det hvor hu døve venninna, (og typen hennes), til Inger Lise, hadde liggi, et år eller noe, før det her, vel).

    Og jeg tror at han storbygde karen, såvidt kom i prat, med Inger Lise, (var det vel), første nyttårsdag, på Ungbo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter militæret, så begynte jeg jo å jobbe i Rimi.

    Og en gang, så ble jeg invitert, på fest, hos Morten Jenker, i Avstikkeren.

    (Av Magne Winnem da).

    Jeg jobba hele lørdagen, på Rimi Nylænde, (på Ellingsrudåsen), og så dro hjem, og dusja, og tok på meg ‘sivile’ klær da.

    Før jeg dro tilbake til Lambertseter/Bergkrystallen da.

    Og da, så stod jeg og ringte på lenge, på dørklokka, til Morten Jenker da.

    Men ingen åpna.

    Jeg gikk rundt blokka.

    Og jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, og var i veldig bra form da.

    Så jeg fant ut det, at jeg kunne klatre, fra en terrasse, og opp til den neste, på utsiden av bygget der da.

    (Uten at dette var noe særlig farlig, sånn som jeg skjønte det).

    For jeg skjønte jo hvilken leilighet, som festen var i.

    Siden det kom prat og musikk ut, fra den terrassen da.

    (Jeg syntes at det ble litt dumt å bare stå utafor der liksom.

    Jeg var jo invitert, og de visste jo cirka når jeg ville dukke opp der, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jenker og kameratene til Winnem, de likte ikke det, at jeg hadde klatra opp der, (siden dem dem ikke hadde åpna døra, da jeg ringte på).

    Så de begynte å spørre meg om masse rare ting da.

    Som om jeg var for eller imot EU.

    Og hvorfor.

    Jeg svarte at jeg var for, fordi at matprisene ville bli lavere, blant annet.

    Og da nesten skreik han som spurte, og sa ‘matprisene?’, (eller noe).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han storvokste karen, som hadde ligget over, hos meg, på Ungbo, nyttårsaften, i 1992.

    Han spurte meg det, om hvorfor de to damene, fra Scotchman, den kvelden, ikke endte opp på Ungbo der, (hvor vi havna da).

    Jeg svarte, (jeg trodde at han måtte ha vært full, og glemt det her), at det var fordi at dem gikk av drosjen, på Alfaset, (eller om det var Alnabru).

    ‘Men hvorfor det?’, spurte han storvokste karen, (et par ganger vel), med høy, (og nesten aggressiv stemme), og på en vel bebreidende måte vel.

    Men jeg forstod ikke helt hvor han ville hen.

    Så jeg svarte ikke noe da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 7: Rimi

    Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

    Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

    Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

    (Siden jeg hadde høstperm da).

    Kassalederen sa ‘nei’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men så ringte telefonen hennes.

    Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

    Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

    Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

    Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

    Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

    Men når julepermen begynte å nærme seg.

    Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

    Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

    For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

    En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

    Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

    Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

    Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

    Men jeg begynte nå å jobbe der da.

    Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

    Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

    Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

    Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

    Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

    (Men det var kanskje lang kø der da.

    Eller noe).

    Og på veien ut av butikken.

    Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Jeg sa til henne, at ‘nå slutter jeg, altså’, (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

    Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte ‘vent litt, da’.

    Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

    (Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

    Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

    Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

    (Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

    Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

    Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

    Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som jobba på Rimi Munkelia.

    Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

    Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

    Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

    Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

    Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

    (Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

    Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

    Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

    Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

    Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

    Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

    Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

    Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

    For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

    Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

    Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

    Hu reagerte ihvertfall.

    På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

    Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

    (Eller om det var Erling Kagge, ‘Third Pole’-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

    Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

    Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

    ‘Du har skjønt det’, sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

    Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

    (Hvis det ikke var noe spesielt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

    Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

    Når hu var ‘førstemann’ i kassa.

    Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

    (For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

    Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

    For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

    Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

    (Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

    At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

    Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

    Så kunne han legge merke til det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Da jeg jobba i Rimi, så var de den største matvarekjeden i Norge. Nå er de nede på sjetteplass. Hm

    rimi norges største kjede

    http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Christer-35-er-Rimis-forbilde-2698764.html#.T6S9ZujSq-0

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om at rimi var størst i norge

    http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4047954.ece#.T6S-xujSq-0

  • Den som lot medarbeiderne jobbe i sivilt tøy, det var Winnem. Jeg lurer på om Rimi-Hagen blander Winnem og meg, og bruker av pengene sine for å kødde?

    rimi hagen blander winnem og meg hm

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/fler-bilder-fra-liverpool_27.html