http://www.purehelp.no/role/viewBoardMember/3233441/magnewinnem
PS.
Her er mer om dette:
http://idrett.speaker.no/organisation.asp?orgelementid=12378
Stikkord: Rimi
-
Hva vil skje med Rimi’s egne merkevarer, (som Rimi/ICA har satset så mye på), hvis NorgesGruppen tar over distribusjonen, lurer jeg. Hvis Kiwi og Rimi har samme distribusjon, så blir de egentlig den samme kjeden, mener jeg. Dette er egentlig at Rimi-butikkene blir Kiwi-butikker, vil jeg si
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10049470
PS.
Her er mer om dette:
http://www.dagligvarehandelen.no/xp/pub/hoved/avisen/tidligere_utg/12211
PS 2.
Enda mer om dette:
http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article3611830.ece
PS 3.
Man kan her se at ICA selv har sagt at egne merkevarer er viktige for identiteten til butikkene.
Så her blir Rimi i realiteten lagt ned, mener jeg.
Og Olga på 90 år, (som min tidligere Rimi-kollega Kjetil Prestegarden pleide å bruke som eksempel), hu kommer til å lure på hvor det gode Delight-syltetøyet hennes har blitt av.
Og dette kommer til å skje over hele landet.
Rimi/ICA har sikkert fått mye goodwill, fra politikerne, for denne ‘satsingen’, (for det har jo nesten bare vært tull, det ble jo i 2002, av kjededirektøren, (i det første PS-et), pratet om en andel på 30 prosent egne merkevarer i 2010, og i realiteten ble det 9-10 prosent), og egne merkevarer i Rimi, har vel aldri helt tatt av, selv om det har blitt satset hardt, på dette området, i 20 år nå, i ICA/Rimi.
Og nå kastes altså resultatene av denne banebrytende satsingen, (Hakon Gruppen var jo læremestere, for de andre kjedene, som det står, i det første PS-et), ut av vinduet.
Og folk som jobber på hovedkontoret, til ICA, med egne merkevarer, de får nok sparken.
Så et kompetansesenter, (ICA/Rimi’s hovedkontor), blir redusert, og det vil nok bli lagt ned etterhvert, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 5.
Grunnen til at jeg lurer på dette med Rimi’s egne merkevarer nå.
Det er at jeg tror at dette med å ha egne merkevarer, fungerer best, når kjedene har egen distribusjon.
Ellers blir det bare tull og tøys, frykter jeg.
Man kan vel ikke kalle det for egne merkevarer hvis de ikke distribueres, av kjedene selv?
Så de som jobber med egne merkevarer, i Rimi, de kommer nok til å bli regelrett mobba, av alle som kan krype og gå nærmest, etter dette.
Siden dette å drive med egne merkevarer, i Rimi, vel blir som noe dumt nå.
(Vil jeg si ihvertfall).
Egne merkevarer, i ICA/Rimi, det er som tidligere nevnt Delight.
Men det er også merker som Diva, Albi, Ica, Rimi, Euroshopper, osv.
(Og sikkert mange fler som jeg har glemt, siden jeg flytta fra Norge, i 2004).
Og disse merkene, (som mange har som favoritter sikkert), de vil nok forsvinne nå, vil jeg tippe på.
Så Norge blir vel et kjedeligere land, (må man vel si), som vil minne litt mer om et tidligere østblokkland, da.
Fra før, så selges ikke brus som Cherry Coke og Dr. Pepper osv., i norske butikker.
Og nå skal man ha enda færre varer.
Nordmenn kommer til å omtrent kjede seg ihjel etterhvert, er jeg redd for.
Så derfor tror jeg at det kanskje hadde vært artigere, for nordmenn, å fått inn en ny, utenlandsk kjede, (som sikkert kommer til å begynne å selge mange nyheter, innen dagligvarer), nå som det går så dårlig, for Rimi/ICA.
Istedet for denne løsningen, som de nå driver med.
Som virker for meg, å være styrt fra NorgesGruppen, og som må føre til store tap, (siden et fullt brukbart EMV-kompetansesenter og et fullt bruktbart distribusjonsnettverk, bare blir lagt ned, istedet for å bli solgt), for Rimi’s utenlandske eiere, nemlig ICA og Ahold.
De blir i realiteten lurt her, (virker det som for meg, ihvertfall).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 6.
Og hvordan kommer Rimi sine egne merkevarer til å bli behandlet av NorgesGruppen, hvis Rimi skal fortsette å selge disse?
Varer som har varemerket ‘Rimi’, de vil vel kanskje bli litt stemoderlig behandlet, av folk som jobber på grossistlagrene, til konkurrenten NorgesGruppen?
Og hva hvis dette samarbeidet skjærer seg?
Nei, da står Rimi/ICA der uten distribisjonsnettverk, for sine butikker.
Så Rimi/ICA gjør seg nå veldig sårbare.
Det er andre tider nå, enn før Rimi/Hakon Gruppen fikk seg egen distribusjon, på 90-tallet.
På 80-tallet, så var det flere grossist-kjeder, som man kunne veksle på å kjøpe fra.
(Tror jeg ihvertfall.
Jeg må innrømme at jeg bare satt i kassa, på CC Storkjøp, i Drammen, på 80-tallet.
Så dette er jeg ikke helt sikker på).
Men nå for tida, så er det bare fire store kjeder, som hver har sitt eget distribusjonsnettverk.
Så Rimi/ICA, de legger seg nå pent og pyntelig ned i lomma, til NorgesGruppen, (og deres hovedeier Johan Johannson).
Mens de samtidig skjeller ut Rema-Reitan.
Da gjør Rimi/ICA seg så avhengige av NorgesGruppen, at de i realiteten blir en del av NorgesGruppen, vil jeg nesten si.
(For her er det få eller ingen retrettmuligheter, vil jeg si).
Hvorfor gi bort sin uavhengighet på denne måten ICA/Rimi?
Hvorfor gjøre seg så sårbare?
Hvorfor kaste bort så mye verdier?
(For dette er vel snakk om nye og moderne grossistlagre, vil jeg tippe på, ihvertfall).
Nei, her er det nok noen ugler i mosen, mistenker jeg.
Kanskje Rimi burde finne på en ny vri, på sitt gamle slagord, (fra 90-tallet), ‘Vi gjør Norge billigere’.
Fram mot sommeren så kommer kanskje Rimi istedet til å begynne å bruke slagordet: ‘Vi gjør Norge kjedeligere’.
(Siden at Rimi nå, (etter å ha gått over til å bruke NorgesGruppen sitt distribusjonsnettverk), nok begynner å selge Landlord-produkter, (som om de var Kiwi-butikker), istedet for ha sine egne merkevarer).
Hvem vet.
Vi får se.
PS 7.
Og var forresten Rimi/Hakon Gruppen først ute med egne merkevarer, i Norge?
(Det står i det første PS-et at Hakon Gruppen var læremestre i Norge, da de begynte med disse, i 1993).
Men jeg mener å huske at Samvirkelaget på Berger, solgte ‘blå-hvite varer’, da vi skulle dra på klassetur, til Hurumlandet, i åttende klasse, (med egen båt), på midten av 80-tallet.
Så Forbrukersamvirket/Coop, (som drev Samvirkelagene, som de fleste av nå vel er enten lagt ned, solgt eller har byttet navn til Prix), var først ute med egne merkevarer.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Jeg leste nå det første PS-et på nytt.
Og det står der at Hakon Gruppen bidro til en læreutviking, i industrien.
Og ikke at de var læremestre for de andre kjedene, som jeg har skrevet, i et av PS-ene ovenfor.
Så jeg har surra litt på et lite punkt ovenfor, da.
Men de fleste av poengene mener jeg at står seg fortsatt, (selv om jeg har surra litt, angående dette ene punktet), da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 9.
Her er forresten definisjonen på egne merkevarer.
Det står ikke noe der om at disse må distribueres, av kjeden som selger disse.
Så det er mulig at Rimi skal fortsette med de samme egne merkevarene.
Men at disse blir distribuert av NorgesGruppen, da.
Noe jeg synes virker rart.
Hva med matvaresikkerheten?
Rimi blir jo sårbare for angrep, fra sin konkurrent NorgesGruppen her.
Dette må vel bety at NorgesGruppen ikke ser på Rimi/ICA som en seriøs konkurrent.
Hvis ikke så hadde de vel ikke latt Rimi/ICA bruke sitt distribusjonsnettverk.
Det blir spennende å se hva som skjer fremover, ihvertfall.
PS 10.
Her er mer om dette:
http://snl.no/egne_merkevarer -
Det er vanskelig for meg å se grunnen til at ICA vil legge ned sine distribusjonslagre. Det er vel butikkene som har slitt. Her kvitter ICA seg med det som fungerer, mener jeg. Og hva med de som blir arbeidsledige når disse grossistlagrene legges ned?
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/virginia-tech/artikkel.php?artid=10049499
PS.
Altså, da jeg begynte å jobbe i Rimi, så hadde ikke Rimi noen grossistlagre i det hele tatt, vel.
Men iløpet av de 11-12 årene jeg jobba i Rimi, så tok Rimi/Hagen-gruppen/Hakon-gruppen/ICA over all distribusjonen selv.
Men nå skal dette altså legges ned.
Så dette er altså en total snuoperasjon, (som ikke forklares), fra Rimi/ICA.
Og er ikke dette distribusjonsnettverket egentlig verdt mye penger?
En kløktig forretningsmann ville kanskje heller ha solgt distribusjonsnettverket, enn å legge det ned.
Dette distribusjonsnettverket ville vel ha vært verdt mye penger, hvis man solgte det til en utenlandsk kjede som for eksempel Aldi, Netto eller Tesco?
Hvem vet.
Det her er ikke min business egentlig, men det var bare noe jeg tenkte på, siden jeg har jobba så lenge, i Rimi.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 128: Mer fra HiO IU
Det var også sånn, da jeg studerte, ved HiO IU.
At på bakerste rad, i det største auditoriet der.
Så satt den en guttegjeng, (må man vel kalle dem), som ‘kødda’ med meg, da.
Jeg husker at han ene i den gjengen, han sa til ei dame, som skulle følge den samme forelesningen, som meg.
At jeg liksom gikk med det samme tøyet, hele tiden, da.
Men det gjorde jeg ikke, da.
Jeg dusja hver dag før jeg gikk til forelesningene.
Og jeg hadde på meg reine klær, hver dag.
Men jeg hadde ikke så stor garderobe, på den her tida.
For jeg var jo vant med å jobbe på Rimi, og der gikk jeg i Rimi-uniform, da.
Så som heltidsansatt, i Rimi, i mange år, så hadde jeg ikke trengt så mye klær, da.
For jeg satt jo mest og quizzet på #quiz-show og chattet på #blablabla, om kveldene.
Så jeg behøvde ikke å ha så mye forskjellige klær, da.
For det var ikke sånn at jeg gikk ut noe særlig på byen, for eksempel, etter jobben, midt i uka.
For jeg ville ikke være fyllesyk på jobb, da.
For i Rimi, så er det nesten alltid noen som baksnakker en, da.
Så jeg ville ikke risikere å ødelegger karrieren min, ved å drikke midt i uka, for eksempel, da.
Så derfor, så festa jeg bare i helgene, stort sett, da.
Og satt inne foran data-en, på hverdagskveldene, da.
Så jeg trengte ikke å ha en så stor garderobe, da.
Mens jeg jobba heltid, i Rimi.
Men på HiO så brukte jeg vel mye en 3-4 sånne tennis-skjorter, (av merket Marlboro osv.), som jeg hadde, i forskjellige farger.
Men jeg har tenkt det, i ettertid, at han ‘mafia-karen’, (eller hva han var), som liksom skulle få damene der til å ikke like meg osv., (han i den gjengen, på bakerste rad, i det store auditoriet der), muligens kan ha vært fargeblind.
Siden han ikke så at jeg hadde mange forskjellige sånne tennisskjorter, da.
Og jeg brukte jo en nyvaska sånn skjorte, for hver dag, liksom.
Og han karen må jo ha vært en nerd, (vil jeg si), hvis han ikke så det, at jeg hadde dusja, før jeg dro på forelesningene.
Så det var dårlig miljø, på HiO IU, vil jeg si.
En slags nerdete guttegjeng, (som trodde at de var usynlige, kunne det virke som, siden jeg så at han ene av de prøvde å påvirke hu studinna), de liksom terroriserte sine medstudenter, fra bakerste rad, i det store auditoriet der, da.
(Og jeg nevnte vel også det her såvidt for Dag Anders Rougseth vel, i en forelesning.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var sånn, at jeg ble litt ‘frika ut’, av de her ungdommene, på bakerste rad, i det store auditoriet der, som klagde på klærna mine, da.
(For sånt var jeg ikke så vant med, fra Rimi.
Men folk som jobber i butikk, de er kanskje ofte mer modne, enn ‘guttunger’ som studerer ingeniørfag, da.
Det er mulig).
Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg nesten brukte like mye tid, på å trave rundt i forskjellige klesbutikker, i Oslo sentrum, da.
Som jeg brukte på å gå på forelesninger, da.
Siden det var et stort press da, på HiO IU.
(Ihvertfall mot meg).
På at man måtte ha en stor og fin garderobe, da.
Og samtidig, så syntes jeg det, at de klærna, som jeg ofte fant, i klesforretningene, i Oslo sentrum.
De var ofte veldig moderne og kule og nesten ‘homsete’, da.
Så jeg måtte lete lenge for å finne noen klær, som jeg likte å gå med da, (husker jeg).
For jeg likte best konforme klær, (heter det vel), da.
Og jeg var ikke så glad i å gå med glorete moteklær, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at hu ‘Vestlands-dama’, hu frika meg litt ut, i begynnelsen, på HiO IU der, (husker jeg).
Jeg husker at jeg satt for meg selv, under en forelesning, i et klasserom, i andre etasje, på den tidligere ingeniørhøyskolen der, da.
Og så kom hu Vestlands-dama inn døra, og satt seg, oppå pulten min, da.
(Mens hu begynte å prate litt, da).
Med sine lange, slanke bein og smekre lår, (som hu hadde tredd nedi en trang olabukse), på utstilling, da.
Så det er mulig at de andre studentene, på HiO IU, ble litt misunnelige på meg, da.
For hu Vestlands-dama, hu var helt klart den fineste dama, som gikk på den her høyskolen, (på den her tida), vil jeg si.
Så man kan kanskje si at hu var HiO IU sitt sex-symbol, nesten.
Så det er mulig at jeg fikk noen uvenner der, på grunn av misunnelse osv., da.
Siden jeg kjente hu her hotte Vestlands-dama, da.
(Siden hu var på den samme gruppa som meg, (i begynnelsen ihvertfall), i faget programmering, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etterhvert, så ble det sånn, at jeg holdt meg like mye hjemme, da.
Og prøvde å lese for meg selv der.
(Noe som var vanskelig, siden ble jeg nok ble mer fristet, av å spise mat og surfe på nettet, osv).
Som at jeg var på forelesningene, da.
For jeg ble rimelig frika ut etterhvert, av hu Vestlands-dama og den ‘nerdete guttegjengen’, (på bakerste rad, i det store auditoriet der), på HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tidligere popstjerna, Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga), og jeg.
Vi pleide å jobbe sammen, på grupper, i fag som programmering og Linux osv., da.
Og i fagene programmering og programutvikling.
Så var det jeg som måtte gjøre nesten alt, da.
For Rougseth, han hadde som et slags motto, da.
At det var mulig å få seg en bachelor-grad, i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker en gang, som han Dagga og jeg, satt hjemme hos meg, og jobba med noe skolearbeid, (må det vel ha vært).
Så dukka plutselig Axel opp der, da.
Mens jeg dreiv og visste han Dagga ‘multimedia-anlegget’ mitt, da.
For jeg hadde nettopp lastet ned en actionfilm, som het ‘xXx’, (med Vin Diesel), fra nettet, da.
Og så hadde jeg kobla den ganske nye og store TV-en min, til PC-en, da.
Og jeg hadde også kobla min nye forsterker, (en rimelig stor Pioneer-forsterker, som var på tilbud vel, på Elnor), til PC-en, da.
Og David Hjort, han skyldte meg 3-4.000 kroner, (på den her tida), da.
Og han hadde klart å overtale meg, til å kjøpe et par store høytalere, (som hans nye samboer Melina ikke likte, var det vel), for tusen kroner, da.
Som nedbetaling, på de 3-4.000 som han skyldte meg, fra Arvika-turen, (et par år tidligere), og fra før det igjen, da.
Og de høytalerne, de var kjempestore, da.
Så det er mulig at halve St. Hanshaugen hørte det, at jeg visste fram multimedia-anlegget mitt, for han Dagga, da.
Og plutselig, så banka Axel på døra hos meg, da.
På uventa besøk, da.
Og Axel skjønte vel ikke at Dagga var en tidligere popstjerne, (tror jeg).
Men Axel begynte av en eller annen grunn, å fortelle en pakkis-vits, da.
(Som hverken Dagga eller jeg lo av, vel.
Antagelig fordi at vi vel begge var mer kultiverte kanskje, enn det Axel var, da).
Og så kikka Axel også på den her filmen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Som var ganske kul å se på vel, på det nye hjemmekino-anlegget mitt, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I andre semester, (altså vårsemesteret, i år 2003).
Så hadde vi et fag som het programutvikling, (husker jeg).
Og da skulle vi lage en datamodell, for et eiendomsmeglerfirma-program, da.
Som den første deloppgaven, i det faget da, (husker jeg).
Og sånne datamodeller, det hadde jeg fortsatt litt ‘teken’ på å lage, fra min tidligere datautdannelse, da.
(Fra Gjerdes videregående og NHI, da).
Så den datamodellen, den tegnet jeg ganske raskt, hjemme hos han Dagga da, (husker jeg).
Og den brukte vi, (eller rettere sagt jeg), neste uforandret, under hele det prosjektet, da.
Og han Dagga, han bodde i Uelands gate der.
Litt lenger opp, mot Ringveien.
Enn der jeg selv hadde bodd, i Uelands gate, (i min fars samboer Haldis Humblen sin leilighet der), den første uka, som jeg bodde, i Oslo, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og Dagga, han jobbet som vaktmester, i den bygården, som han bodde i, da.
Og han var samboer, med ei dame, som het Guro, vel.
(Som var ei tynn dame med lyst hår, vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Og vi måtte vel ringe foreleseren, i det faget programutvikling.
(Nemlig en foreleser ved navn Grønning, vel).
Siden vi var litt seint ute, med å få laget den datamodellen, da.
For hu Vestlands-dama, hu hadde nemlig bytta, til en annen gruppe, iløpet av det forrige semesteret, da.
(Muligens siden ingen av oss var så utrolige flinke i Java, da).
Så det var bare Rougseth og meg igjen, fra den ‘opprinnelige’ gruppa, da.
Så da gikk det vel litt trått, når han avdankede popstjerna og meg, (som jo var en avdanket butikksjef), liksom skulle prøve å komme igang, med en sånn prosjekt-oppgave, da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk dreisen på den oppgaven tilslutt, da.
Og vi fikk en ‘B’, da.
Etter at jeg hadde sitti aleine hjemme, i Rimi-leiligheten min, og programmert, i en måned eller to, vel.
(Jeg husker ihvertfall at jeg satt hele påskeferien, i år 2003, og dreiv og programmerte den her Java-oppgaven, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 127: HiO
Jeg husker den første studiedagen min, ved Høyskolen i Oslo.
Vi skulle møte opp ved HiO i Pilestredet.
For rektor, for hele HiO, (må det vel ha vært), skulle holde tale, da.
Og så gikk vi vel, i ganske samlet flokk, (oss HiO IU-folka), bort til den tidligere Ingeniørhøyskolen, (som på den her tiden het HiO ingeniørutdanningen), i Cort Adelers gate, (i Vika), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg nesten syntes at det var som å være ute av fengsel, (eller noe lignende), å begynne å studere igjen, da.
Etter mange år, i Rimi, hvor liksom hver eneste ting man gjorde, (ihvertfall som leder), ofte ble fulgt med på, da.
Sånn at man aldri kunne stå stille, nærmest.
Til forskjell fra studentlivet, da.
Som var mer tilbakelent, (vil jeg si), for å si det sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at litt etter at vi andre dukka opp, på HiO IU der.
(Og satt i den ene datasalen der, i andre etasje, da).
Så var det en kar som luska litt rundt i gangene der, vel.
Og det var Dag Anders Rougseth aka. Dagga.
(Vokalisten fra det da nedlagte Hamar-bandet Autopulver).
Og Rougseth, (som jeg ikke hadde hørt om før, for det bandet var ukjent for meg, da).
Han så litt trøtt og alvorlig ut, vel.
Og det var nesten som at han så etter noen der, syntes jeg litt.
(Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra den første uka.
(Hvis det ikke var fra den andre uka, da).
Så husker jeg også det.
At ei ‘drit-fin’ og slank blondinne, (fra Vestlandet vel), plutselig satt ved siden av meg, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.
I en time hvor vi lærte om web-design, da.
Og jeg hadde laget en link, til Aftenposten.no, på mitt web-område, da.
Og da jeg blingsa litt bort på skjermen, til hu Vestlands-dama.
Så så jeg at hu også hadde laget en link til Aftenposten.no, da.
Så jeg lurer på om hu, (som jeg ikke husker navnet på lenger), herma etter meg, da.
(Noe sånt).
Etterhvert så ble det ihvertfall sånn.
At hu pene dama, og han litt avdankede popstjerna, (Rougseth), og jeg, vi havna på samme gruppe, i programmering, da.
Og der var det jeg som liksom måtte ta på meg mye av hjernearbeidet, da.
For jeg hadde jo drevet mye med programmering i Basic og Pascal, tidligere.
Men Java-programmering, det ble nesten som noe helt annet, (vil jeg si).
Så jeg sleit rimelig mye da, (husker jeg).
Så hele gruppa sleit da, (må man vel si).
For jeg var ikke så flink til å gå på forelesningene, heller.
Jeg satt mer hjemme, og ‘kopa’ liksom, da.
(Hvis jeg ikke jobba på Rimi Bjørndal, da).
For jeg var fortsatt litt utafor, etter alle problemene, i Rimi, da.
Og det ble ikke ført frammøte, ved HiO IU, da.
Så på den måten, så var dette studiet likt, med det studiet jeg hadde gått, ved NHI, cirka ti år tidligere, da.
For der ble det heller ikke ført frammøte, da.
Så på den tida, så gikk jeg omtrent like mye rundt på Oslo City og i platebutikker, i Oslo sentrum.
Som jeg var på NHI, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og det ble noe lignende nesten, (må jeg innrømme), den tida jeg studerte ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også sånn, i datasalene, (i andre etasje), på HiO IU der.
At tastaturene, til PC-ene, de var fulle av inngrodd møkk da, (husker jeg).
Noe jeg også klagde på, til Rougseth vel, (husker jeg).
For jeg hadde jo jobbet som butikksjef, og var vant til å ha rutiner, for renhold, her og der, i butikken, da.
Så jeg reagerte på det her, da.
For jeg pleide jo også å vaske tastaturet, til PC-en min hjemme, innimellom, da.
Så de møkkete tastaturene, på PC-ene, på HiO IU.
De reagerte jeg på da, (husker jeg).
Og jeg tenkte vel det, at nok ikke fantes noen rutiner, for vasking, av tastatur osv., på den her høyskolen, da.
Noe som var litt ekkelt og rimelig ‘bånn i bøtta’, vi jeg si, da.
(Selv om vel ikke Rougseth ga noe særlig klart svar, da jeg poengterte denne manglende, på renhold, av tastaturene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 121: Mer fra år 2002
Jeg var vel sykmeldt, fra Rimi, i cirka tre måneder, vinteren og våren 2002.
Og jeg brukte disse månedene til å få meg nytt førerkort, (for det gamle var jo stjålet).
Og jeg ordna med søknad til studier, (via samordnet opptak).
Og jeg syntes etterhvert at IT ble litt kjedelig.
Så jeg satt et media-studie, ved journalisthøyskolen, øverst.
Men da jeg skulle levere søknadsskjemaet mitt, til samordnet opptak.
(Som holdt til på Bislett der, i HiO sine lokaler der, vel).
Så var det en kar i 50-åra der.
Som bare sa at jeg ikke hadde bra nok karakterer, (eller noe sånt), til å studerer media, da.
Og så strøyk han det valget, fra skjemaet mitt, da.
Men dette skulle jo egentlig ha blitt behandlet av samordnet opptak, har jeg tenkt seinere.
Så om han ‘gubben’ var fra CIA, eller noe?
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på den tida, som jeg var sykmeldt, fra Rimi.
At tante Ellen, kom på besøk, (fra Sveits), til min søster Pia, (i Trømsøgata), da.
Og da ble jeg også invitert, på besøk, til Pia da, (mens tante Ellen var der).
Men det var et deprimerende besøk, husker jeg.
For tante Ellen hadde skrevet et dikt, på toget, til Norge, (var det vel).
Om nordmenn som dro til Svinesund, (for å handle), og sånn, da.
Og det var jo bare surr det som tante Ellen hadde diktet, (syntes jeg).
Så hu ga jo inntrykk av å være fullstendig sinnsyk, (husker jeg).
Og jeg prøvde liksom å le litt, av tante Ellen, til Pia, da.
Mens Pia var inne på kjøkkenet der, (må det vel ha vært).
(Og tante Ellen satt i stua, da).
Men Pia, hu bare skar en alvorlig grimase, (var det vel).
(Og ville liksom ikke komme seg på bølgelengde, da).
Så etter det her besøket mitt, hos Pia.
Så ble jeg så deprimert, siden tante Ellen hadde skrevet noen slags sinnsyke dikt da, (må jeg vel kalle det).
Som hu leste opp for meg.
Så jeg orka ikke å kjøre Sierra-en min hjem, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).
Så jeg bare gikk hjem, da.
Og så gikk jeg tilbake til Sofienberg der, en ukes tid seinere, (eller noe sånt), vel.
Og henta bilen min, da.
(For jeg var jo sykmeldt, på den her tida, så jeg brukte jo ikke den bilen så ofte, akkurat.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg var litt deprimert, på den her tida.
Og siden at mora mi hadde gått for å være sinnsyk.
Og siden jeg ikke var helt klar, for å dra tilbake til Rimi igjen, etter å ha vært sykmeldt, i en måned eller to.
Så fikk jeg en måned lenger sykmelding, for å ta noen skriftlige tester, for å sjekke om jeg hadde noe sinnsykdom, (eller noe sånt), da.
Men de testene, de virka bare dumme for meg, (husker jeg).
Men jeg fikk meg ihvertfall noen uker lenger fri, før jeg skulle begynne å jobbe igjen, som butikksjef da, våren 2002.
Og så slutta jeg som butikksjef, sommeren 2002.
Og da, så var avtalen min det, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, i Rimi, ved siden av studiene, da.
For jeg bodde jo i Rimi-bygget.
Og der ble jo husleia trukket fra lønns-slippen min.
Så jeg måtte jo nesten jobbe i Rimi, hvis jeg skulle fortsette å bo der, da.
Og jeg var litt sliten og utafor, (på den her tida).
Så å flytte, det ble liksom som et ‘prosjekt’, da.
Og det var også vanskelig å finne billige leiligheter.
Jeg var og så på et rom, ved Frognerparken.
Og jeg hadde egentlig avtalt å flytte dit, med et eiendomsmegler-firma.
Men det rommet var så lite, da.
At det var som et hamster-bur cirka, (for å si det sånn).
Så jeg ringte seinere og hørte om det var greit, at jeg droppa det, da.
Og det var greit da, sa eiendomsmegler-firmaet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle få kontrakt, som låseansvarlig.
Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.
At jeg kunne få en kontrakt, hvor jeg fikk ubekvems-tillegg, men lavere lønn.
Og en annen kontrakt, hvor jeg ikke fikk ubekvems-tillegg, men litt høyere lønn.
Og da valgte jeg det siste, da.
For jeg likte jo å jobbe om kveldene.
Og hvis jeg skulle hatt ubekvems-tillegg, så hadde jeg kanskje ikke fått jobbet så mye, som jeg ville da, (tenkte jeg vel).
(Noe sånt).
Og jeg fikk også innvilget et års permisjon, (var det vel), fra jobben min som butikksjef, da.
I tilfelle at det ikke skulle funke, at jeg studerte, da.
For jeg var litt stressa, på den her tida.
For det er mye å tenke på, hvis man jobber som butikksjef, da.
Så jeg var ikke sikker på hvordan overgangen til studier ville bli.
Så jeg prøvde liksom å få til sånne back-up-planer, da.
Så jeg hadde reserveplaner både i Rimi, og når det gjaldt studiene, da.
Siden jeg fikk permisjon fra Rimi.
Og siden jeg gikk bachelor IT, ved HiO IU.
For der kunne man jo få en høgskolekandidat-grad, etter to år.
Og jeg hadde jo nesten en kandidat-grad, fra NHI, (i informasjonsbehandling, som har mange av de samme fagene, som et IT-studie).
Så det skulle mye til, om jeg ikke skulle klare å få meg en sånn høgskolekandidat-grad, (selv om jeg var overarbeidet, på den her tiden da), tenkte jeg.
Og jeg ville gjerne ha det litt roligere, en stund.
Før jeg begynte å hive meg på ‘rotte-racet’ igjen, liksom.
Derfor ville jeg studere et par-tre år, da.
For jeg var litt lei, etter fire slitsomme år, som butikksjef, i Rimi.
Hvor jeg ble tulla med, da jeg jobba på Rimi Kalbakken, blant annet.
Samtidig, så syntes jeg at det ble litt dumt, å søke på jobber.
Hvis jeg ikke hadde en grad.
Så det at jeg studerte ved HiO IU, det var liksom som at jeg fullførte noe jeg begynte på, da jeg begynte å studere ved NHI, høsten 1989, (tenkte jeg), da.
Og 1989, det var jo tretten år siden, i år 2002.
Så mine dataferdigheter var litt utdaterte, da.
Så det hadde virka litt dumt kanksje, hvis jeg søkte jobber, i 2002, når jeg hadde studert data, på NHI, før NHI begynte å lære bort web-design, for eksempel.
For internett, det kan jeg ikke huske at ble nevnt engang, på den tida, som jeg studerte, ved NHI.
Så mine dataferdigheter, de var rimelig utdaterte, i 2002 da, (for å si det sånn).
Og det var også sånn, at arbeidsmarkedet, så lyst ut, for datafolk, utover på 2000-tallet.
Så da jeg begynte å studere IT, (høsten 2002), så så det ut som at jeg kunne gå mot en jobb, med cirka en halv million i årslønn kanskje, to-tre år seinere, da.
Så dette med IT-studier, ved HiO IU, det virka smart på flere måter, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.
http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm
PS.
Hu er visst dau nå:
PS 2.
Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.
Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).
Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.
Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).
Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).
Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).
Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).
Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.
Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell
På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.
Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.
(Nemlig brystkreft, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.
Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.
En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.
Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.
Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.
Og som het Arne Risvåg, husker jeg.
Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.
(Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).
Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.
Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.
For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).
(I baren nærmest seminar-salen vel).
Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).
(Hennes tidligere sjef, da).
Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).
For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.
Men hu fortalte ikke hvorfor, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.
Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.
Spesielt ungene var ille, mente hu.
Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.
Uten å si så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.
(Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.
Hvis jeg skulle tippe.
Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).
Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.
Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.
For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).
Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pringles var også nye i Norge, på den her tida.
Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.
Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.
Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.
Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.
Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).
(For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.
Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).
Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.
Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.
Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.
Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.
Så rømme ble til sur krem.
Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.
Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).
For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.
Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.
Så det var nytt for meg, da.
Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).
Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.
Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.
Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.
Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.
Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.
Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.
Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.
At Audi-Monika satt der og der, da.
Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.
Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.
Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.
For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.
Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagskvelden, etter middagen der.
(Som var ganske formell, forresten).
Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.
Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.
For jeg følte meg rimelig utslitt, da.
‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.
(Noe sånt).
Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.
Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.
Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.
For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.
Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.
Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.
Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.
Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).
Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.
Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).
Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.
Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).
Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.
Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.
For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.
Og en gang jeg var der, hvor han var fra.
Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).
Så jeg syntes egentlig at maten der var god.
Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.
Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.
Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.
Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.
Så jeg klagde ikke, da.
Det er helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bussen ned til Oslo igjen.
Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).
Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.
Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.
Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.
Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
