johncons

Stikkord: Rimi

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

    Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    (Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

    Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde ‘problemer med familien’, som han ikke skjønte noe av, osv.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

    Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

    (Selv om vi ikke sa noe, da).

    Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

    For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

    At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

    Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    (Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

    Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

    Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

    Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

    Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

    Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

    (Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

    Også hadde Winnem sagt ‘skummelt’, (eller noe), til han butikktyven.

    (Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

    Fortalte Winnem).

    Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

    Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

    Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

    Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

    Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

    Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

    Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

    Men det funka det og.

    Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

    Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

    (En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

    Mener jeg at det må ha vært.

    Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

    Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

    Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

    Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

    Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

    Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

    Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

    Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en lørdag ettermiddag.

    (Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

    Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

    Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

    Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

    For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

    At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

    Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

    Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

    For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    (For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

    Og jeg syntes jo at internett var artig.

    For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

    Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

    (Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

    Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

    Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

    Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

    Og jeg ble litt hekta på det, da.

    For jeg syntes at mine bekjente.

    Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

    At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

    Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

    Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

    Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med ‘vanlige’ folk, i øst og vest, da.

    Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 12: Mer fra Rimi

    En gang, da jeg jobba, på Rimi Karlsrud, så husker jeg at hun ene lederen der, Liv, spurte meg om hva jeg syntes om noe politiske greier.

    (Kastrering av voldtektsforbrytere, eller noe sånt, vel).

    Men jeg hadde lest det, i VG eller Dagbladet, at det er to ting man ikke bør diskutere på jobb, og det er religion og politikk.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Og da kom det fra hu Liv, at ‘er du ikke samfunnsbevisst da gutt?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For hu var litt sånn ovenpå vel, hu Liv, må man vel si.

    Jeg pleide jo ikke å jobbe, på Rimi Karlsrud, så ofte, så jeg følte meg vel ikke så utrolig hjemme der kanskje.

    (Det var masse nye koder å huske på, for døra til spiserommet og døra til lageret osv. da, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tida jeg jobba på Rimi Karlsrud, (som ringehjelp da), det må vel ha vært høsten 1993, mener jeg.

    For jeg husker at jeg en gang fikk i jobb, å fylle opp klementiner der.

    (En lørdag før jul vel).

    Og da var det sånn, at det var bare å hive på de nye klementinene, oppå en kjempesvær eksponering der, (mener jeg å huske).

    Det var ikke sånn at jeg behøvde å rullere dem.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ei jente, som jobba på Rimi Karlsrud, som hadde anoreksia.

    Og hu hendte det, at var så syk, at hu ikke kunne jobbe, da.

    Så derfor var det visst at dem ringte meg, (ihvertfall etter at jeg fikk meg personsøker vel), for å høre om jeg kunne jobbe, enkelte dager, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, på Rimi Karlsrud, når den butikken ble utvidet, fra grunnsortiment til mellomsortiment, husker jeg.

    (Jeg bygde om hyller, etter planogram, (altså et slags kart), og sånn, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin der, husker jeg.

    Og han fruktkonsulenten der, (som var fra Finstad eller Bama vel), han reagerte på noe da, husker jeg.

    Han reagerte på at distriktsjef Skodvin og butikksjef Winnem fikk meg krype rundt på alle fire og vaske gulvet der.

    (Etter at noen hyller hadde blitt flytta på).

    Han fruktkonsulenten, han mente at vi burde heller bruke en sånn langkost, (eller noe), når vi vaska der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fruktkonsulenten, fra Finstad, (eller om det var Bama), han var også på et Høyre-møte, hjemme hos Elin og Magne Winnem, på Bergkrystallen, i 1994 eller 1995, (mener jeg å huske).

    (Som Magne Winnem hadde arrangert da.

    Av en eller annen grunn.

    Og som han ville ha meg med på, for å være sosial, eller noe, vel).

    Hun Ine Eriksen, i Høyre, (lurer jeg på om det var, ihvertfall), hu holdt et foredrag, hjemme hos Elin og Magne Winnem, om fortetning, husker jeg.

    Hu prata om fortetning, i rundt en time vel, ihvertfall, tror jeg.

    Mens vi fikk servert noe brus og sikkert noe lettvint å spise, også.

    Men fortetning, det var et tema, som jeg personlig, ikke syntes, at var noe særlig interessant da, husker jeg.

    Siden jeg jo bodde på Ungbo.

    Fortetning, det gikk på hvor mye av tomta ens, som man hadde lov til å bygge på da, osv.

    Og dette pratet hu Høyre-dama om, i det lange og det breie, da.

    Som om hu var en slags byråkrat nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (eller noe), vel.

    Så traff jeg han Finstad/Bama-konsulenten, til Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Han dreiv og surra utafor senteret, på Lambertseter der, (som er et gammeldags senter, hvor det ikke er tak, mellom butikkene og det senteret heter forresten Lambertseter Sentrum).

    Han fruktkonsulenten var stressa, og jeg spurte han vel hva som foregikk da, (eller noe).

    Og han fortalte det da, at kona hans skulle føde, så han var på vei til sykehuset, da.

    Så han var nervøs da, husker jeg.

    Og han hadde kanskje kjøpt blomster, eller noe, på Lambertseter Sentrum, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, på åpningsdagen, av Lillehammer-OL, i 1994.

    For dem hadde plassert en liten TV, ved flaskebordet der, husker jeg.

    Og jeg var jo vant til å se det Vikingskipet i Hamar, bli bygd, fra ‘helgeperm-toget’, da jeg var i militæret, i Elverum.

    Så jeg syntes at det var veldig morsomt, med vinter-OL, i Norge, da.

    Så en gang, så ble jeg kanskje stående litt for lenge, å glane på åpningssermonien, (eller noe), da.

    Så da fikk jeg litt kjeft, av Leif Jørgensen, husker jeg.

    (Eller han kom ihvertfall med en kommentar, da).

    Så han, (Leif Jørgensen), han jobba nok på Rimi Munkelia, en del måneder lengre, enn Magne Winnem.

    Og da jobba nok han som assisterende butikksjef, under den nye butikksjefen Kristian Kvehaugen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

    Og så, våren 1994, (eller noe sånt), så ble Jørgensen butikksjef, på Rimi Ljabru da.

    Og dit tok med seg sin betrodde medarbeider, Terje Sjølie, (som seinere er mer kjent som nazist), da.

    Mens Ihne Vagmo, (som seinere er mer kjent, for å ha vært med, på Robinson-ekspedisjonen vel), hu slutta vel på Rimi Munkelia, på rundt den samme tiden, som Magne Winnem slutta der, tror jeg.

    Det begynte ei ny assistent der, som het Hilde, (husker jeg), og hu slutta etter noen måneder, for å begynne å jobbe på kontor, (husker jeg).

    Og da husker jeg det, at distrikssjef Anne-Katrine Skodvin sa til henne det, at det var kjedelig å jobbe på kontor, så hu burde ikke slutte å jobbe i butikk.

    (Noe sånt).

    Men hu Hilde, hu hørte ikke på Skodvin da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), og begynte å jobbe på kontor likevel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi alle tre slutta å jobbe, på Rimi Munkelia.

    Så var Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, (og noen fler vel, som jeg ikke husker nøyaktig hvem var nå), med på Manpower-stafetten, i 1993, i Holmenkollen, (husker jeg).

    Og den ble vel arrangert høsten 1993, (mener jeg å huske).

    (Jeg søkte på nettet nå, og fant ut det, at Manpowerstafetten, i 1999, den ble arrangert, 21. august.

    Så det var vel rundt september 1993 kanskje, at Magne Winnem begynte som ny butikksjef, på Rimi Karlsrud da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og så begynte Kristian Kvehaugen vel samtidig, som ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Manpowerstafetten der, så fikk jeg meg forresten en ubehagelig opplevelse, når jeg skulle på do, (husker jeg).

    Det var lang kø, til dame-doen der.

    Og når jeg skulle gå på herre-doen, (ved siden av), så skreik ei dame, i køen til dame-doen, at jeg måtte gå på den samme doen som dem.

    Jeg fikk ikke lov å bruke herre-doen da, mente hu.

    Og ingen av de andre damene der, sa noe mot henne.

    Så jeg skjønte jo det, at dette her var en bøling med mannevonde feminister.

    Så da gikk jeg heller inn og fant en slag resepsjon, (eller noe), i et bygg, i Holmenkollen der, og fikk låne doen der da, av de som arrangerte løpet, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også problem med det, (husker jeg), at jeg måtte spytte hele tida, mens jeg løp.

    En uvane jeg fikk, mens jeg var i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Og som jeg husker at noen damer, som var med i løpet, kommenterte da.

    Men jeg mener at jeg klarte å løpe de fem kilometerne på rundt 25 minutter, (eller noe), enda det vel var en ganske tung løype, med en del bakker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Ihne Vagmo, Magne Winnem og jeg, vi gikk ned, fra Holmenkollen igjen, da.

    (Istedet for å stå i kø, til T-banen, oppe i Holmenkollen, eller noe, da).

    Og vi gikk forbi en Matkroken-butikk, (eller noe sånt), tror jeg.

    Vi gikk ihvertfall og kikka litt og prata litt der, på vei ned fra Holmenkollen da, husker jeg.

    Så vi var nesten på noe slags ‘Holmenkollen-safari’, (eller noe), kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg lurer forresten på om det var Ihne Vagmo, som klagde så fælt, på Magne Winnem, en gang.

    For de hadde vært på en slags begivenhet, for ledere, i Rimi, da.

    Også var det sånn, at alle butikkene, de skulle ta med seg noe fint, som de skulle lodde ut da, (eller noe).

    Også hadde Magne Winnem bare tatt med seg en Solo-parasoll, sa Vagmo, (mens hu nesten skreik, da).

    En Solo-parasoll, som Magne Winnem nok hadde fått gratis, av en selger, (fra Ringnes da antagelig), som kanskje hadde brukt den parasollen, i en kampanje, på Rimi Karlsrud da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Ihne Vagmo, hu hadde også et annet sånt utbrudd, mens jeg jobba, på Rimi Munkelia der.

    Og da stod hu ikke så langt unna melkedisken der vel.

    Også babla hu noe om at hu ikke hadde lyst til å råtne på Rimi Munkelia, og jobbe hele livet der, osv., da.

    (Noe sånt).

    Mens hu hadde tårer i øya vel, omtrent.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Og etter at jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så kom også Ihne Vagmo inn der en gang, for å handle, mens hu jobba i Stabburet, (som seinere skifta navn til Spis), vel.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg skulle si hei, og slå av en prat da, med min tidligere leder, på Rimi Munkelia.

    Men da fikk Ihne Vagmo et utbrudd igjen.

    Og fortalte det, at hu var så lei av det, at hu ikke kunne gå inn i en butikk, uten å møte noen folk, som hu måtte prate med der, da.

    Så hu ville ikke prate med meg da, skjønte jeg.

    Så jeg lot henne bare gå, da.

    Selv om jeg nesten fikk sjokk, (eller ihvertfall rimelig bakoversveis), av den oppførselen, til hu Ihne Vagmo da, (må jeg vel si).

    Men jeg så henne ikke noe mer, etter det her.

    Og det var sånn, at om kveldene, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, så satt jeg mye foran PC-en og chattet og quizzet på irc, mm.

    Så det var ikke sånn at jeg så på Robinson-ekspedisjonen, på TV, der hvor hu Ihne Vagmo var med.

    Men jeg leste jo VG og Dagbladet da, på vei til og fra jobb, osv.

    Eller, jeg leste ihvertfall flere nettaviser, hver dag, da.

    Så jeg fikk jo med meg det, at hu Ihne Vagmo var med, på den her Robinson-ekspedisjonen, da.

    Men detaljene, om hva som hendte, i hvert TV-program, osv.

    Det fikk jeg ikke med meg.

    For det var ikke sånn at jeg satt klistra til skjermen, bare fordi at hu Ihne Vagmo, var med, på et sånt reality-program.

    Nei, så godt kjente jeg ikke hu Ihne Vagmo, at jeg syntes, at det var så morsomt.

    Så da dreiv jeg heller og chatta med kjente osv., på irc, istedet for å se på hu litt uhøflige dama der, på TV3, (eller hvilken kanal, som dette TV-programmet var på igjen, da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her er min tidligere butikksjef i Rimi, Elisabeth Falkenberg, (som Magne Winnem sa at var i ‘mafian’)

    magne winnem sa var i mafiaen

    http://www.industrienergi.no/modules/m02/article.aspx?CatId=32&ArtId=21448

  • Min Bok 4 – Kapittel 4: Den norske versjonen av Friends

    Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.

    Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.

    Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.

    Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).

    Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.

    Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.

    Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.

    Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).

    Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.

    I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.

    Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.

    Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.

    Så det var jo ikke dårlig.

    Men det stoppet ikke med det.

    Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.

    Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.

    (Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen var butikksjef der.

    Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.

    Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.

    En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).

    (Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).

    Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.

    Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.

    Den så grå og kjedelig ut.

    Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.

    (Ikke langt unna, ihvertfall).

    Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.

    Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.

    Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).

    Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.

    (De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.

    Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).

    Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).

    Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.

    Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.

    Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.

    Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.

    Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.

    Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.

    For så å ta Furuset-banen da.

    Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.

    Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.

    Og det var visst meg da, skjønte jeg.

    (Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.

    (For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).

    Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.

    Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.

    Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.

    Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.

    (Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).

    Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da.

    Sånn halvveis for fleip, må man vel si.

    Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).

    Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).

    For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.

    Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.

    Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.

    (Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.

    Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).

    Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II

    Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

    Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

    Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

    (Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

    Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

    De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

    (Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

    Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

    Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

    For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

    Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

    (Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

    Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

    Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

    Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.

    Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

    Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

    Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

    Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

    Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

    Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.

    (Uten at det ble TS-er og masse styr da).

    Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

    (Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

    Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

    (Siden han ikke hadde klart kravet da).

    Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

    Men Dybvig sa ikke noe til meg.

    (Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

    Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.

    Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

    (Noe sånt).

    Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

    Han bodde jo i Elverum.

    Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

    Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

    (For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

    Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.

    Jeg lurer på om han mente meg.

    For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

    Før jeg fikk dusja og sånn, da.

    Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

    Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

    Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

    Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

    Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

    Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

    Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

    Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

    Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

    For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

    Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

    Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

    (Mener jeg å huske ihvertfall.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

    At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

    Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.

    Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

    Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

    Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

    (Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

    Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.

    Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

    Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

    Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 48: Mer fra førstegangstjenesten

    En av de siste månedene, på Terningmoen, så mener jeg, at noen må ha laget en flekk, på lakenet, til senga mi.

    Jeg spurte folk på laget, ‘hva er det?’.

    ‘Du har hatt en våt drøm’, svarte Bricen.

    Men det tror jeg ikke at det var, for jeg sov jo med underbukse på meg, og denne flekken var jo helt på kanten, av lakenet.

    Og jeg pleide ikke å ha våte drømmer heller.

    Det skjedde vel bare en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen, (eller noe), at jeg hadde det.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da Bricen mente at jeg hadde hatt en våt drøm, så bare lo jeg inni meg, og tenkte at det var det ihvertfall ikke.

    Og da ble det litt pinlig å diskutere den flekken noe mer.

    Men jeg tror nå, at det må ha vært noen som har smurt noe olje, eller noe, på lakenet mitt, for å få det til å se ut som, at jeg hadde hatt en våt drøm, (eller noe), da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når vi nettopp hadde fått lønning, på Terningmoen.

    Så fortalte noen meg, at Randen, (på lag 3), hadde kjøpt seg det dyre pornobladet, (eller noe), vel.

    Så jeg så i det bladet da.

    Og der var det ei naken dame som var skikkelig fin, da.

    Og alle hadde sånne korktavler, over senga.

    Og jeg hadde masse ledig plass, på min korktavle da.

    Men det var liksom tradisjon da, å ha bilde av ei sånn pin-up-dame der, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Så jeg spurte Randen, om jeg kunne få kjøpe det bildet av han, for en tier da.

    Og det sa Randen at var greit da.

    Så da fant jeg et sånt pin-up-bilde, til å ha over senga, jeg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg ble lei av hu pin-up-dama.

    Så var det ei annen dame, (ei blond hippie-dame vel), på baksida og.

    (For dette var fra en spesial-utgave av Penthouse, eller noe, mener jeg.

    Som Randen hadde kjøpt.

    Med alle forside-pikene deres, gjennom tidene, (eller noe)).

    Og en gang, når det var inspeksjon, av rommet, (eller noe).

    Så spurte troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ meg, om ‘hvor er det du får alle disse damene dine fra da, Ribsskog?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For det ble litt flaut, syntes jeg, å diskutere sånne nakne damer, med troppsjefen.

    Det tok jeg bare som at det var en fleip, og ikke noe ordentlig spørsmål, da.

    Så da bare holdt jeg kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg jobba på Rimi, annenhver helg, så hadde jeg ikke så god råd, når pengene jeg fikk for jobbinga, i juleferien, begynte å ta slutt.

    Jeg brukte mye penger til mat, mener jeg å huske, i helgene, etter juleferien da.

    (Som jeg pleide å kjøpe på Rimi, ved Grev Wedels Plass da, i Oslo).

    Og jeg prøvde å spare penger, ved å gå ned, til å bare røyke en ti-pakning, om dagen, husker jeg.

    (Av Prince Mild-sigaretter, som det vel var, at jeg røyka, mener jeg å huske).

    Men da måtte jeg liksom sneipe sigarettene, for å klare meg med en ti-pakning, om dagen da, husker jeg.

    For jeg var vant med å røyke 15-20 sigaretter om dagen, vel.

    Så for å klare meg med en ti-pakning, så sneipa jeg noen ganger sigarettene da.

    Og hadde noen ganger for eksempel fire sigaretter og en sneip, i røykpakka da.

    For å få ti-pakningen til å holde hele et helt døgn liksom.

    Og da lukta det vel mer røyk av meg, vil jeg vel tippe på.

    Og Bricen sa vel en gang, at ‘ingenting lukter så vondt som sneip’.

    Men som jeg skrev om, i Min Bok, så var det sånn, at jeg syntes at en grunn til at det liksom var bra, å røyke, (som jeg sa til Stein og Magne Winnem, på Gjerdes Videregående), det var, at da gjorde det ikke noe, om man ikke fikk pussa tenna, om morgenen, for da lufta det bare røyk av en, likevel.

    Så å lukte røyk, det var jeg vant med liksom.

    Så det brydde jeg meg ikke om, for å si det sånn.

    Dette her, det var jo også i militæret.

    Og det fantes ikke ei eneste dame, som soldat, i Geværkompaniet, på den her tida.

    Så når det bare var gutter/menn der, så syntes ikke jeg det var så farlig, om man lukta for eksempel litt røyk da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang jeg hadde vakt, (eller om det var at jeg var hos øyenlegen, inne i Elverum, fordi jeg huska fra ungdomsskolen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg hadde litt dårligere syn, enn noen av de andre i klassen, så jeg svarte ‘ja’, da troppsbefalet spurte om noen ville ha briller).

    Så hadde troppen vært på Rena, (eller noe).

    Og klatra i noen klatrestativ der, (eller noe).

    Og da hadde visst nestlagfører Frydenlund falt ned, fra et hinder, og slått seg da, (ble jeg fortalt, av de andre, på laget), men uten å bli alvorlig skadet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo Nirvana-fan til tusen, på den her tida, (må man vel si).

    Og den bensinstasjonen, som var like ved Terningmoen.

    Nemlig Bast.

    Den bensinstasjonen, den solgte til og med CV-er og man kunne også høre på CV-er der, som i en plateforretning da.

    Og Nirvana kom med et nytt album, med en tittel, som jeg syntes var rar, nemlig ‘Incestiside’, på den her tida.

    Og en av de beste sangene, på det albumet, den het ‘Rape Me’.

    Så selv om jeg var Nirvana-fan, så var jeg ikke helt sikker, på det nye albumet deres da, husker jeg.

    Så det ble vel til at jeg aldri kjøpte det, (tror jeg).

    Selv om jeg var nysgjerrig på det, og hørte en del på det, på Bast da, et par ganger.

    (Mens jeg lurte på hva jeg skulle synes om det da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og så at jeg hadde blanda litt, når det gjelder hvilke sanger, som var på Nirvana-albumet Incestiside.

    For sangen ‘Rape Me’, var ikke på det albumet, men på det neste, In Utero.

    (Men sanger som ‘Sliver’ og ‘Dive’, var det nok, som jeg hørte på, på Bast, da).

    Men det var kanskje på grunn av de ‘rare’ album og sang-navnene da, som jeg slutta å kjøpe Nirvana-album.

    Pluss at jeg hadde litt dårlig råd, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se hvorfor jeg ville slutte i Rimi, for over ti år siden. Fordi det var så mye tull og tøys, på hovedkontoret

    hvorfor jeg ville slutte i rimi for ti år siden

    http://www.aftenposten.no/okonomi/Ny-sjef-skal-rydde-Icas-hovedkontor-6832675.html#.T7qhkdzSq-0