 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til Bjørn Kolby, klage på juridisk avdeling/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage/Fwd: Påminnelse/Fwd: Arbeidssak mot Rimi og Bertelsmann/Microsoft/Fwd: Råd fra LO om å kontakte dere angående arbeidssak/Fwd: Purring/Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 12, 2010 at 1:17 PM | |
|
To: "bjorn.kolby@lo.no" <bjorn.kolby@lo.no> | ||
| ||
|
VISITOR ANALYSIS |
|
|
Referring Link |
http://www.google.com/search? |
|
Host Name |
|
|
IP Address |
80.91.32.21 [Label IP Address] |
|
Country |
Norway |
|
Region |
Oslo |
|
City |
Oslo |
|
ISP |
No-schibsted-backbone |
|
Returning Visits |
0 |
|
Visit Length |
57 mins 58 secs |
|
VISITOR SYSTEM SPECS |
|
|
Browser |
Safari 4.0.3 |
|
Operating System |
|
|
Resolution |
Unknown |
|
Javascript |
Enabled |
Det jeg tenker på nå, etter å ha skrevet om det antagelig den Fjerne Østen-imperalistiske tegnet solstrålene.
Det er at jeg har tenkt på klassekameraten min, fra Gjerdes VGS., Magne Winnem, som også ansatte meg i Rimi.
Han er en sånn streng/myndig type, som kanskje kan gå for å ha en ‘japansk’/autoritær type av personlighet.
Det er mulig.
Og han kjenner en hel gjeng, med tøffe folk, som også er fra Røyken vel, som jeg husker satt hos Morten Jenker, en gang i 1993 eller 94 vel, og hadde noe slags møte.
Noe sånt.
Så om de var den norske utgaven av den japanske yakuzaen?
Og så tenkte jeg også på han som fulgte etter meg, her i våres, var det vel.
Da jeg kom hjem fra byen, så begynte han å fotfølge meg, rett etter meg, rundt masse hjørner og kvartaler osv., rundt her jeg bor.
Var det en ronin?
Sånne ting er det jeg tenker på, i hue, akkurat nå.
Vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Hvis jeg husker riktig så var det også Magne Winnem som lånte meg en bok om en suksessfull Sony-sjef.
Ihvertfall lånte han meg en bok om en Pepsi-sjef.
Og, Rimi, Rimi kan vel sies å være et firma, hvor enkelte, (f.eks. Kristian Kvehaugen), vel mente at normen var, at man kun tenkte på jobben, som i Japan kanskje omtrent.
(Og at man ikke drev med andre interesser på fritiden.
Som jeg husker at han butikksjef, på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen sa bak ryggen min, en gang, men jeg overhørte, om meg, at ‘han driver med andre ting enn Rimi og’, sagt med et negativt tonefall).
Så kanskje Rimi har noe bånd til den japanske yakuzaen, og har ledere og/eller direktører som forlanger like bra hengivenhet til jobben, som man gjør i Japan.
Er det derfor jeg blir tullet med, fordi jeg er mer som en vestlig kar, enn som en østlig kar?
Så blir jeg jaget av noe ‘mafian’ eller yakuzaen, og ‘politituttene’ de er autoritære, omtrent som japanere de og, så de synes at alt er helt kult.
Er det det som foregår, eller?
Det er ihvertfall de her tingene som jeg tenker på nå.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Her er mer om den episoden da han karen, eller ‘roninen’, eller hva han var, (selv om han så norsk/nordisk ut, mener jeg å huske), fulgte etter meg, rundt kvartalet her jeg bor, en kveld/natt jeg kom hjem fra byen:
https://johncons-blogg.net/2009/04/en-som-fulgte-etter-meg-rundt-kvartalet.html
Hvorfor skriver jeg det?
Jo, fordi han distriktsjef Jan Graarud, han brukte ikke hue, når han bytta ut fryserne i butikken.
Butikken hadde, da jeg begynte som butikksjef der, i 1998, to store frysere, som lakk frysevæske, så Norild måtte dra å fikse på de fryserne, hele tida, noe som var dyrt.
Så planla Graarud og Rimi hovedkontor.
De planla et prosjekt, mens jeg hadde sommerferie, sommeren 1999.
Da hadde de fortalt assistent Jan Henrik, at de ikke skulle ringe meg, for Erik måtte få ferie og fri.
(Det var vel den eneste ganger, i løpet av ti år, som leder i Rimi, at en distriksjef gjorde et poeng av, at jeg måtte få koble av i ferien min, og slippe Rimi-telefoner og Rimi-arbeid, som hendte støtt og stadig, i andre sommerferier).
Og da jeg kom tilbake fra sommerferie, så hadde de laget ferdig et prosjekt, over hodet på meg.
Jan Graarud og Rimi.
Og det var å bytte frysediskene i nye disker.
De bygde et stort aggregat-rom, på lageret i kjelleren, som tok svær plass.
Og de diskene var svinedyre.
Og dette var jeg, som butikksjef ikke involvert i planleggingen for.
De spurte ikke meg noe om råd, hverken Graarud, eller regionsjef Jon Bekkevoll, som nå jobber i Binders.
Og de diskene kosta vel kanskje en million, så det var en veldig stor investering.
Og jeg kjente butikken bra, for jeg hadde jobba der fra 1993 til 1996, som vanlig ansatt og assistent, og i et år som butikksjef da, fra oktober 1998.
Så sånn var det.
Og de gamle fryserne, de var nok satt der, når butikken hadde høyere omsetning.
Samtidig, så skulle de gjøre om Rimi Nylænde, til mellomsortement.
Men, Graarud og Bekkevoll, de tenkte ikke på å samkjøre prosjektene.
De fant ikke nok hylleplass, til å lage mellomsortement.
Og de kjøpte to store, nye, frysere.
Som tok like stor plass, som de gamle.
Men, butikken hadde nok klart seg med en stor fryser, som f.eks. Rimi Nordstrand.
Så kunne vi flytta inn mellomsortementet, for da hadde vi fått plass til fler hyller.
Så måtte man bare vært litt kreativ med fryseren, men det hadde nok latt seg ordne, for omsetninga var ikke så høy, den var på ca. 350.000 i uka vel.
For det som skjedde da, var at butikken ble til ICA Nær, med høye priser, for de lokale folka.
Men, hvis de hadde vært litt smarte, når vi fikk nye frysere, så kunne butikken ha forblitt Rimi, som Rimi mellomsortement, med lavere priser for folka som bodde i Nylænde osv.
Så her var det rot fra Graarud og Bekkevoll.
Men, de kjørte det fryser-prosjektet over hue på meg.
Også spurte Graarud noen månender senere, hvordan de skulle få inn mellomsortementet.
(Noe han også hadde spurt om før, men jeg var ikke vant til å sjekke sånt, så jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne ut det.
Og jeg visste ikke det, at Rimi grunnsortement var på vei ut.
Hvis de hadde forklart det, så hadde jeg leita mye mer ivrig, etter plass til mellomsortementet.
Men vi hadde jo nettopp flytta frukta og begynt med tipping, så vi hadde jo hatt mer forranding på noen måneder, enn på de siste 50 år før omtrent.
Så sånn var det).
Men da måtte jeg tilslutt si, til Jan Graarud, at den eneste måten jeg klarte å finne, på å få inn mellomsortementet, det var å fjerne den ene av de nye fryserne, til en halv million stykket.
Da svarte vel ikke Graarud.
Men hvis de hadde tenkt litt kreativt, så hadde de samkjørt de to prosjektene, å bytte frysere pluss å fått inn mellomsortementet.
Så hadde det gått ann å fått til en løsning der, vil jeg si.
Men den sjangsen gikk i vasken, for Graarud og Bekkevoll brukte ikke hue skikkelig, og tenkte litt kort, og litt for fort kanskje, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom til å tenke på nå her, tilfeldigvis.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det gikk visst bare ann å sende et bilde i hver Facebook-melding, så jeg måtte sende to meldinger, (det her er den video-butikken, i Soutwick ved Brighton, som jeg la igjen de julegavene til Hudson-familien i da. Meg og min tremenning Øystein Andersen, sin gamle vertsfamilie, fra da vi var på språkreise i England, og seinere fikk vi bo der mens vi var på ferie. Jeg var der sommeren 1988 med tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise, sommeren 1989 aleine, på ferie, og sommeren 1990, sammen med tremenningen min Øystein Andersen igjen, på en drøy ukes ferie vel):
PS 2.
Jeg kjøpte sånne sjokolade-skjell, til hu kona i familien.
Og det var fordi, at da jeg dro dit på ferie, med englands-båten, Braemar, aleine, sommeren 1989, så kjøpte jeg sånne skjell til hu kona i familien, i tax-free-butikken på Braemar.
For jeg syntes at jeg måtte kjøpe noe gave.
(Siden jeg fikk lov å bo der gratis på ferie, etter å ha vært der på språkreise sommeren før.
Det var Cecilie Hyde, venninna til søstra mi, som maste på meg, at jeg måtte dra.
Hu var mye hos meg, i Leirfaret, siden søstra mi flytta dit, rundt nyttår 1989.
Jeg kjøpte også CD-spiller til dem, tror jeg det var, ihvertfall noe stereo-greier, før jeg dro hjem, siden jeg fikk bo der gratis, i en uke eller en drøy uke vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Så kjøpte jeg også med noe seigmenner og noe annet godteri til ungene da, i samme slengen, i tax-free butikken, for ellers så tenkte jeg at dem kanskje hadde begynt å klage, siden mora fikk sånne skjell, for dem hadde fire unger som lagde bråk og liv der.
Men det var visst kanskje ikke helt riktig skjønte jeg.
Men samme det.
Men jeg kjøpte ihvertfall de skjella igjen, på Tesco.
Nå har jo ungene flytta, så nå slapp jeg å tenke på gaver til dem.
Han faren i familien er litt ram på flaska, så jeg tok bare med vin.
Det var vin som jeg kjøpte på Marks & Spencers, like over nyttår vel, siden jeg fikk en sånn £25 ‘voucher’ der, når jeg klarte et kurs, hos Learn Direct, i ‘literacy’, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se om de blir sure fordi jeg la det igjen i videobutikken.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg glemte at CC Storkjøp ble Rimi.
Da kan jeg ikke ha hu sjefs-dama derfra, som bodde på Bergeråsen, som referanse likevel, som jeg skrev til Linda Moen om.
For jeg har jo en arbeidssak mot Rimi.
Så da må jeg tenke mer her.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg glemte nesten å ta med Tullebukkene, episode 6, (fra julekalenderen ifjor):
6.
Nå lurte jeg på om det kunne være han Jan Henrik, som jeg nevnte i den tredje siste bloggposten vel, som tuller.
Jeg skjønte det ble noe krøll med han, siden Stian, den nye assistenten, sa et eller annet, da han Jan Henrik nettopp hadde dratt i militæret, høsten år 1999 vel.
Noe sånt.
Og da, så ville vel ikke Jan Henrik jobbe mer.
Jeg hadde ‘dulla’ mye med han, enda han jobba treigt syntes jeg.
Han klarte å stable opp brøda og frukta, på en tidligvakt.
Men han Stian gjorde jo mye mer da, når han begynte.
Men men.
Men kanskje han Stian fikk litt mye arbeidsoppgaver, det er mulig.
En mellomting mellom Stian og Jan Henrik, hadde kanskje vært det beste.
Det er mulig, for han Stian han jobba så mye at han falt i trappa ned til lageret, og fikk hjernerystelse.
Jeg vet ikke om han skada hue etter det, for etter det så syntes jeg at han var litt surrete.
Men men.
Mer da.
Jo, mora til Jan Henrik, er jo dansk.
Så kanskje Jan Henrik er i noe danske-mafia?
Hm.
Jan Henrik har jeg møtt på Stedet, hvor han var sammen med en gjeng kamerater, og jeg prøvde å skvære opp fra Rimi-tida.
Og han klagde ikke til meg da, ihvertfall.
Men det var jo på byen vi møttes da.
Men han virka ikke full da.
Jeg har også møtt Jan Henrik et par ganger på byen, etter den gangen jeg traff han på Stedet, var det vel.
Han begynte jo som dørvakt på Onkel Donald.
En svær og kraftig kar, med mørkt, krøllete hår vel.
Jeg gikk ut fra Studenten, eller noe, og skulle ringe noen da.
Så så jeg Jan Henrik, også gikk jeg bort til der han stod, utafor Onkel Donald.
For jeg tenkte det var uhøflig å ikke si hei.
Jeg tenkte ikke på det først, at han jobba borti gata der, når jeg skulle ringe.
Men jeg så han tilfeldigvis da.
Og da hørte jeg at Jan Henrik sa til en kollega, eller bekjent, at han gadd ikke å stå ute, når jeg prata i en Nokia 3330, var det vel.
(For det var ikke kul nok mobil, til at Jan Henrik ville bli sett sammen med meg. Hvis jeg skjønte det riktig. Enda den mobilen ikke var ny, så var den helt strøken, det var ikke noe riper eller noe sånn på den. Jeg trengte liksom ikke noe dyrere mobil. Men men
Jeg tror han Dagga, fra HiO IU, som hadde vært vokalist i Autopulver, Hamar-bandet, kjøpte den mobilen av meg, for en billig penge, (eller om han fikk den gratis), da jeg kjøpte en Nokia 3510, eller hva de heter igjen, en sånn hvit med polyfoniske ringetoner vel, høsten 2002, må vel det ha vært. Noe sånt.).
Så det er ikke bare på vestkanten de tenker sånn, det er også på Lambertseter.
Så sånn er det.
Hu Hilde, som var låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der, i 1998.
Hu sa, etter at jeg hadde jobba der noen uker vel, at Wenche Berntsen og Jan Henrik, hadde tigget ei eldre dame, om å ringe hovedkontoret og klage på meg, for noe jeg ikke skjønte hva egentlig var.
(Men det var et eller annet med melka).
Det må ha vært noe misforståelse, for jeg svarte ihvertfall på hva hu spurte om, sånn som jeg husker det nå, ihvertfall.
Det var hu eldre dama, som jeg kjente igjen seinere, for hu pleide å kjøre handlevogna, inn i mannfolka, som var i butikken.
Så hu må man vel si var klin gæern.
Det gjorde skikkelig vondt å få noen metallgreier fra handlevogna, i full fart inni beina.
Så hu var nok ikke helt vel bevart nei, dessverre.
Så hadde Wenche og Jan Henrik tigget henne om å ringe hovedkontoret, og klage på meg.
Jan Henrik hadde gått ned på knærna, og tigget henne om å ringe og klage på meg da, sa hu Hilde.
Jeg innrømmer at den ledelsesstilen jeg hadde, på den tida, ikke var så bra.
Men det var tross alt den ledelsesstilen, som jeg hadde blitt opplært av mine tidligere sjefer i Rimi å ha.
Jeg prøvde da jeg ble leder på Rimi Nylænde, i 1994, å være en leder som ikke var autoritær.
Men da fikk jeg beskjed, av assistent Hilde, (som seinere begynte i Rema. Altså ikke låseansvarlig Hilde, fra 1998, men assisten Hilde, fra 1994), om å ikke være snill med medarbeiderne.
For da ble hu og butikksjef Elisabeth upopulære.
Så jeg måtte være autoritær og streng, fikk jeg beskjed om, for ellers ble de upopulære.
Og jeg var ny som leder i Rimi, og den jobben i Rimi var alt jeg hadde egentlig.
Jeg hadde ikke noe nær familie, eller noe særlig gode kamerater, jeg hadde to yngre søsken, som var like fattige som meg omtrent.
Så det var ikke så mye, for jeg var ikke på godfot med de andre i familien.
Så derfor var jeg avhengig av jobben min i Rimi.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, og da jeg begynte som assistent, på Bjørndal, i 1996, så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen og assistent Irene, på at medarbeiderne var så umedgjørlige.
Så de skulle vi ‘ta’ da.
Så de ville at jeg skulle være autoritær da og tøff, mot medarbeiderne.
Så det var den ledelsesstilen, som jeg ble pålagt, vil jeg si, å ha.
Seinere prøvde jeg å forrandre det.
Men som ny butikksjef, så var det så mye annet som var nytt, så da var det ikke sånn at jeg la om ledelsesstilen, med en gang.
Selv om jeg gjorde det gradvis, gjennom de fire årene jeg var butikksjef.
Så på Rimi Langhus, så klagde jeg ikke og maste hele tida, på medarbeiderne.
Da lot jeg dem være for det meste i fred, og hadde heller møter, hvis det var noe.
Så jeg skjønner egentlig at Wenche og Jan Henrik klagde på meg.
Men da burde det blitt tatt opp innen Rimi.
For det mener jeg var et Rimi-problem, for det var Rimi som fikk meg til å ha den ledelsesstilen.
Så hvis dem har gjort noe ‘mafian’ pga. det her, så synes jeg det er råttent gjort.
Men værst er politiet som bare står og ser på, eller hva de gjør, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Hvis jeg har forstått det riktig.
Så det er mye rart.
Det er helt sikkert.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
De siste klikkene er fra den spamfilter-reklamen, men ingen har bestilt noen reiser eller abonnement.
Så det er litt rart synes jeg, for det var 12 klikk, bare den første kvelden og natta, bare på Finnair-annonsen.
Og så har det liksom bare stoppa helt opp.
Forstå det den som kan, men det er vel kanskje en god grunn da.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er en annen sånn, hva heter det da, jeg må sjekke.
‘Affiliate-firma’, heter det.
Sånn firma som EuroAds er, hvor man som eier av et websted eller blogg, kan bli medlem, og så få opp en liste over annonsører.
Et annet sånn affiliate-firma, som jeg ble medlem av, heter Zanox.
Og her må man spørre hver og en annonsør, om å annonsere.
Men her har 10 personer klikket på den spørreundersøkelse-reklamen.
Og 3 personer har klikket på Travellink-reklamen.
Men ingen har bestilt noe!!! :/
Bare fleiper.
Her er mer om dette:
PS 3.
Her er det som sagt, bare noen firma som godkjenner en, og andre vil ikke godkjenne en.
Nå er det ikke så mye trafikk på den bloggen her, sammenlignet med mange sånne mote-blogger og sånn.
Så det er noen som ikke ville ha meg med som medlem og, på Zanox.
Jeg skal se om jeg klarer å finne den oversikten.
Vi får se.
PS 4.
Her kan man se de firmaene som har godkjent meg på Zanox, og de firmaene som ikke har godkjent meg enda:
Her ser man at til høyre på bildet over der, så er det en person med enten grønn eller blå dress.
Og hvis det er blå dress, så jeg ikke fått svar på forespørselen min ennå, om å ha reklamer på bloggen.
Og hvis det er grønn dress, så har jeg fått godkjent å ha reklamene på bloggen.
Så det er Travellink og Ipsos som har godkjent søknaden min.
Og også Solia, det stemmer, at jeg fikk en e-post om det idag, men de reklamene har jeg ikke fått kikket på enda.
Jeg kan ta det her som en slags kick-off, for reklamer på bloggen, så jeg kan ta det litt i detalj.
Jeg har også søkt på en som virka veldig bra, som heter NetOnNet.no, som er nesten om Komplett.no, eller noe, men den har jeg ikke fått svar fra enda.
Men jeg var vel litt trøtt og litt i ørska da jeg skrev den søknaden, så kanskje den så litt dum ut, når jeg forklarte hva johncons-blogg var.
Men men.
112Ink.no har ikke godkjent, men der har jeg jo InkClub da, så jeg seinere, på EuroAds, som kanskje kan være et bra produkt å annonsere, tenkte jeg, siden den Spamfilter-reklamen, blir klikket en del, ihvertfall.
Så tenkte jeg at kanskje folk som leste bloggen, var interessert i data-ting, så kanskje blekk til printere hadde solgt bra.
Så jeg tenkte jeg skulle lage en litt større annonse, lenger ned på bloggen, over der spørreundersøkelsene er, f.eks., hvor jeg kunne tatt med en litt større InkClub-annonse, for eksempel.
Opinion World, de vil kanskje ikke ha såpass oppegående folk, til å skrive, som kanskje, eller forhåpentligvis, leser på johncons-blogg.
Hva vet jeg.
Ellers har de andre godkjent.
PS 5.
Nå kan jeg vise hvordan det ser ut, der man velger annonsene.
Jeg har ikke sett på Solia, så jeg tenkte jeg skulle se på de nå.
Så da kan jeg kanskje ta med en skjermbilde-kopi i samme slengen, tenkte jeg.
Vi får se.
PS 6.
Sånn her ser f.eks. annonsene til Solia ut da:
Det er masse forskjellige annonser, gjerne over flere internett-sider.
Så gjelder det å finne en annonse som passer i størrelse på bloggen da.
Antall pixler, er det vel det utrykket heter.
F.eks. den som er øverst på bloggen nå, den største med Illustrert Vitenskap, det er en såkalt ‘Leaderboard-annonse’, som er på 728 x 90 pixler, mener jeg.
Hvis jeg husker riktig.
Sånn som jeg tenker nå, så hadde det kanskje vært artig, å funnet en sånn Leaderboard-annonse fra f.eks. Solia, siden det er faktisk tre sånne Illustrert Vitenskap-annonser øverst på bloggen.
Jeg skal ta en kopi av hvordan det ser ut øverst på bloggen nå igjen.
Vi får se.
PS 7.
Sånn, nå tok jeg en skjermbilde-kopi, av den leaderboard-annonsen, med Illustrert Vitenskap-reklame på, øverst på bloggen:
De annonsene er ganske standard, på 728 x 90 pixler, mener jeg.
Og den størrelsen er nok den mest vanlige, vil jeg tro, av det jeg har lært på den drøye uka, som jeg har drevet med de annonsene.
Så jeg lurer litt på om Solia har en sånn annonse, for det rakk jeg ikke å sjekke istad.
Vi får se.
PS 8.
Det hadde Solia, ja:
De hadde også en enda større leaderboard-annonse, som var på 980 x 120 pixler.
Det virker ikke som om noen klikker på de Illustrert Vitenskap-annonsene.
Og den Solia-annonsen så jo kanskje litt artigere ut, enn Illustrert Vitenskap-annonser(?)
Og man ser det er to store og to vanlige leaderboard-annonser, på bildet over.
Og det er fordi at det er en med og en uten ‘flash’.
Og flash, det betyr, at annonsen blinker, at teksten forrandrer seg da.
Så jeg tror jeg tar og velger den største leaderboard-annonsen der, og tar bort alle de Illustrert Vitenskap-annonsene.
(Men det er kanskje lurt å sette en Illustrert Vitenskap-annonse, lenger ned på bloggen, eller noe.
Kanskje noen har sett den annonsen idag, og lurer på om de skal kjøpe Illustrert Vitenskap imorgen f.eks.?
Sånne ting lurer jeg litt på enda.
Men det er kanskje sånne ting man lærer etterhvert.
Det finnes jo mange nettsteder, hvor man kan lese om reklamer på blogg osv., både norske og engelskspråklige nettsteder, vel.).
Jeg velger den reklamen med flash, for jeg mener å ha lest på EuroAds, eller noe, at de uten flash, er til å ha i reklame e-poster.
Og de med flash, er til å ha på blogg eller websteder da.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
PS 9.
Her kan man se at det kom opp en HTML-kode da, på Zanox, for Solia-reklamen:
Så må jeg ta ‘copy’ og ‘paste’, på den HTML-koden.
Også må jeg lime den koden inn i Blogger da.
Og det er ganske enkelt egentlig.
Skal jeg se om jeg klarer det.
PS 10.
Og hvis da går inn i menyen til Blogger:
Så har de en gadget, som heter ‘HTML/Javascript’.
(Javascript, er det som gjør at logoen til johncons-blogg, blinker, når man tar mus-pekeren over logoen.
Det samme med ‘Kampen mot Den Siste Sovjetstat’-logoen osv.
Jeg leste om hvordan man fikk sånne bilder til å blinke, på et amerikansk nettsted for HTML og Javascript da.
Så det var sånn jeg kom på ideen, å basere designet på bloggen, på Javascript, som styrer sånn at bilder på bloggen blinker da, når noen flytter musepekeren, over bildene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Vi hadde Java som hoved-programmeringsspråk, på HiO IU, hvor jeg studerte fra 2002 til 2004, og jeg har lært andre programmeringsspråk, som Basic, Pascal og maskinkode før.
Så det skulle bare mangle om jeg ikke skulle klare å lære meg litt HTML og Javascript.
Vi hadde webprosjekt, som fag, på HiO også.
Men det var en gruppeoppgave.
Og jeg fikk i oppgave å skrive innhold, til det nettstedet vi lagde.
Jeg skrev om hva ‘Midi’-filer var.
Noe jeg syntes var greit, siden jeg dreiv mye og lastet ned musikk på nettet, dvs. Mp3-filer.
Så jeg syntes det var artig å lære om Midi-filer.
Men mer om de en annen gang.
Men jeg lærte meg ikke da så mye HTML, akkurat.
Siden jeg skulle skrive innhold, på den oppgaven.
Og jeg gjorde mer arbeid, på andre oppgaver, som linux og java da, og sikkert mer og, som jeg har glemt.
Jeg gjorde ihvertfall min del, og mer til.
Andre året, så gjorde jeg en hel gruppeoppgave helt alene, i Java.
Eiendomsmegler-program.
For han Dag Anders Rougseth, (Dagga i Hamar-bandet Autopulver), som jeg var på gruppe med, han kunne ikke programmering.
Han skulle få bachelor i IT, uten å lære seg programmering, nemlig.
Og jeg tok ikke så på vei, for det.
For jeg slapp jo unna selv, uten å lære meg så mye HTML.
Siden jeg brukte tida mi mye på andre oppgaver.
Vi hadde noen systemutvikling-oppgaver og, mener jeg.
Det gikk mest i gruppeoppgaver da.
Til forskjell fra University of Sunderland.
Der var det individuelle oppgaver, som gjaldt.
Så det er sånn, at man kan komme seg gjennom HiO IUs bachelorstudie, i informasjonsteknologi, uten å lære så mye programmering eller HTML-koding da.
For det er alltids mange andre slags gruppemedlem-oppgaver, på studiene i data, i Norge.
Man kan ha jobben med å lage bruker-veiledning.
Og de synes vel ofte programmerene og koderne, er en så kjedelig jobb, så da synes de det er greit, å ta all programmeringen, hvis de slipper å lage brukerveiledningen, for eksempel.
Så sånn kan noen få seg en fin grad i informasjonsteknologi, f.eks. ved å være veldig sosialt oppegående, og klare å ‘lure’ seg til oppgaver som å bare gjøre ting som å lage brukerveiledninger, igjennom hele det treårige studiet.
Vi hadde to sånne på gruppa i programmering, egentlig.
Ei pen lys dame, fra Vestlandet, som dro hjem etter første året.
Så da var det bare meg og han Dagga, som var igjen på gruppa.
Men da var ikke hu fine dama der, så da var det ikke så artig lengre, å være på gruppe.
Men men.
Vi kom oss gjennom det på en måte.
Og det var sånn at jeg gjorde all programmeringa, i flere uker, hvor jeg satt mange timer, hele dagen, foran dataen.
Mens Dagga jobba kanskje tre timer på slutten av prosjektet, med å lage halve brukerveiledninga, eller kanskje nesten hele, (jeg husker ikke helt), og han kjørte også til skolen, og leverte oppgaven, siden han hadde bil osv., og jeg holdt på nesten til siste time, med å prøve å bli ferdig med alt da.
Som jeg vel ble, såvidt, tror jeg.
Ihvertfall funka det bra, og det hadde også en bra meny da.
Og jeg skrev at Dagga hadde programert menyen, for å være grei da, sånn at han skulle få karakter og.
I tilfelle de folka skjønte det, at samme person hadde laget oppgaven.
Kanskje de hadde ‘steila’ pga. det.
Det er mulig.
Vi får se.
Men i Linux og Perl-prosjektet, der ble jeg utsatt for veldig urent trav, vil jeg si.
Jeg visste jo om det, at han Dagga ikke forstod Java, og at jeg måtte lage hele prosjektoppgaven, i 3. semester, var det kanskje.
Noe sånt.
(Eller om det var 2. semester).
Hm.
Mer da.
Jo, men i Perl-prosjektet, så ble jeg plutselig kontakta, av en tredje person, som var med på gruppa.
Det var vel i 4. semester, det her.
Jeg skulle gjøre noe Linux-greier, som jeg gjorde.
Så skulle han ta Perl-programmeringa, (han tredje karen).
Men så hadde han et slags chatte-program, hvor han ba meg kontakte han, på SMS vel.
Så sa han at jeg måtte ta Perl-programmeringa, for hverken han eller Dagga skjønte det.
Så måtte jeg jobbe i et par dager, og lære meg Perl-programmering da.
Så det var rimelig håpløst, vil jeg si.
Men Dagga, han lærte seg vel ikke hverken Java, Perl eller HTML da(?)
Men men.
Så noen ganger er kanskje det engelske systemet bedre, at man har individuelle oppgaver.
For da blir det kanskje ikke så ujevnt fordelt med arbeidsmengden osv.
Det er mulig.
Og de som er dyktige i programmering, blir kanskje mer premiert for det, i England, enn i Norge, hvor andre kanskje tar mye av æren(?)
Det er mulig.
Vi får se.
Men nok om HiO IU.
Tilbake til bloggen.
Man trykker bare på ‘Add a gadget’, i Blogger.
Så ‘paster’ man inn HTML-koden fra Solia-annonsen, fra Zanox-webstedet.
Og vips, så har man en banner-annonse, på bloggen.
Så kan man enkelt velge på Blogger-menyen, om den annonsen skal være øverst, eller skal være lengre ned.
Om den skal stå over eller under bloggpostene da.
Det er sikkert mulig å lure annonsen inn i en bloggpost og.
Skal jeg se om det funker, med den Solia-annonsen.
Vi får se.
(Da bare ‘paster’ jeg den Solia HTML-koden, inn i et nytt PS, under her.
Vi får se).
PS.
Her er den Solia HTML-koden,
(som nok blir usynlig, og som vel heller blir en annonse, vil jeg tippe eller håpe på, ihvertfall, hvis man limer den koden inn i en blogger-blogpost.
Vi får se).
Her er den Solia HTML-koden, fra bildet i PS 9, ovenfor:
PS 12.
Så kan vi se, at da får vi et problem, øverst på skjermen på bloggen nå:
For da passa ikke de reklamene helt.
Så da må jeg gå inn i johncons-blogg logoen, og forrandre der.
Hvis jeg skal se på øyemål, så tror jeg det er ca. 5-6 pixler, som jeg må stille den johncons-blogg logen tilbake da.
For at de annonsene skal slutte på samme stedet da, og ha samme høyremarg da, som vel tar seg ut, at de har.
Det ser vel ikke så veldig ordentlig ut, hvis de annonsene skal ha forskjellig høyremark, osv.
Vi får se om jeg klarer det.
PS 13.
Så da må jeg stille på vidden på den johncons-blogg logoen da, som er 692 pixler nå.
Da må den bli sånn ca. 686 pixler, vil jeg tippe.
Noe sånt.
Det må jeg bare prøve meg fram med.
Det går ann å regne på og, men jeg har ikke alle de talle i hue.
Men men.
PS 14.
Her er mer om den johncons-blogg logen, som er noe Javascript-greier, som jeg herma etter noe greier jeg fant på nettet, da jeg lagde:
(Noe som er ganske vanlig i programmering vel.
At hvis det er noe du ikke kan.
Så finn et program som andre har lagd.
Også kan man forrandre på det, til det blir sånn du vil ha det.
Og da lærer man mens man forrandrer da.
Det er en måte å lære nye programmeringsspråk, som jeg bruker noen ganger, hvis jeg ikke skjønner noe av det som står i boka.
Hvis det er dårlig eller kronglete forklart.
Men det er kanskje fordi at jeg har drevet mye med programmering, da jeg var tenåring osv.
Så jeg har det kanskje litt i blodet enda, som man sier.
Men det beste er selvfølgelig, å følge med på hele kurset i Java osv., og gjøre alle oppgavene.
Men nå hadde jo jeg studiene ved HiO, som noen slags hvileår, etter hardkjør, i mange år på Rimi.
Så jeg var ikke sånn, at jeg var på alle forelesningene på HiO osv.
Det er jo frivillig fremmøte, på universitet osv.
Så det passet meg egentlig bra, for jeg er sånn at jeg kan ta skippertak, og kanskje driver med andre ting i perioder, som jobbing, eller PC-greier hjemme, som da jeg kjøpte meg en laptop, høsten 2003, og innstallerte trådløs router og ‘dual-bot’, Linux og Windows på den.
Og også kjøpte meg Ipod.
For jeg hadde jobba som fungerende butikksjef, på Rimi Langhus, den sommeren, (enda jeg egentlig ikke trengte så mye penger, som jobbinga mi den sommeren tilsa.
Men, de trengte noen til å passe på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær.
For assistenten Sølvi der, (som også var min assistent da jeg var butikksjef der selv, i 2001 og 2001), var sykmeldt, sommeren 2003, så da ble det jeg som hadde ansvaret for å passe på butikken da.
Selv om jeg da bare formelt var låseansvarlig.
Og det samme sommeren 2004, da sa distriktsjefen til meg, at om jeg kunne passe på butikken, siden butikksjef Stian, slutta på våren 2004.
Og da jobba til og med assistent Espen der.
(Og assistent er en høyere stilling, enn låseansvarlig).
Likevel, så skulle liksom jeg være den som passa på butikken da.
Så det var litt dumt, sommeren 2004.
Men sommeren 2003, så mener jeg å huske at de funka greit, for da jobba vel ikke Espen Sigmund så mye, mener jeg å huske.
(Ikke det at jeg har noe mot Espen Sigmund).
Men, det ble litt dumt, at jeg liksom skulle ha ansvaret for Rimi Langhus, sommeren 2004, ifølge muntlig samtale med distriktsjefen.
Enda det jobba en Espen Sigmund der, som hadde høyere rang enn meg, i Rimi-systemet.
Det ble jo bare tullball og Gale-Mathias nærmest, når jeg tenkte mer på det.
Så hu mangler nok litt av omløpet i hue, hu Anne Katrine Skodvin, vil jeg si.
Hu skulle jo ha bedt Espen Sigmund om å passe på butikken, siden han var assistent.
Istedet for å utnytte meg på den måten, som hu gjorde.
For jeg fikk nemlig ikke noe ekstra lønn for dette ekstra ansvaret, eller ‘ansvaret’, eller hva man skal kalle det muntlige ‘pjattet’ hennes, før hu dro på ferie.
Det var ihvertfall uklart så det holdt, vil jeg si.
Selv om jeg selvfølgelig prøvde å gjøre mitt beste.
Og jeg holdt også butikken den sommeren der, og den butikken er vanskelig å drive, for det er, (eller var, den er revet nå), så dårlig plass der, så man må ha tunga rett i munnen, hadde jeg nær sagt, uansett hva man driver med der.
Det er nesten som et av puslespillene, i plast, hvor man skal flytte en brikke, for å få flyttet den neste brikken osv.
For å løse et puslespill da.
Man måtte liksom pusle med Rimi Langhus, når man drev den butikken.
For da måtte man pusle de tomme bura vekk.
Mens man tok ut varer fra fryseren.
Man måtte hele tida tenke på det, at lageret var veldig lite, og butikken hadde alt for få hyller, i forhold til omsetninga, og Rimi-sortementet.
Så den butikken var vanskelig å få på like høy standard, som en ‘vanlig’ Rimi, med riktig hyllekapasitet i forhold til sortementet, og vanlig størrelse på lageret da.
Men jeg tror Rimi drøyde, med å lage en større butikk der.
For de stolte kanskje ikke på medarbeiderne?
Hva det nå kunne skyldes.
Men det viser ihvertfall at gamle Rimi Langhus, var en butikk med alt for lite butikk og lager-areal.
Iforhold til antall kunder, omsetninga og Rimi-sortementet da.
For når bygningen som Rimi Langhus var i, ble revet, så ble det bygget en stor iCA, med ferskvaredisk og alt mulig der, hvis jeg har skjønt det riktig.
Så det var litt som å spille puslespill det, å drive den butikken.
Så da måtte man virkelig tenke på når man skulle gjøre hva der, osv.
Så det var egentlig ikke noen nybegynner-butikk, akkurat, selv om Rimi sendte ‘traineer’ dit, som han Thomas, som var butikksjef der før meg, var.
Så det kunne man se på butikken og.
For jeg har aldri sette en verre Rimi, enn Rimi Langhus, sånn som den så ut, før jeg begynte å jobbe som butikksjef der, våren 2001.
Så det var derfor jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen, for andre halvår 2001, var det vel.
Fordi den butikken var så nybegynner-aktig drevet, i år 2000.
Så jeg trengte bare å jobbe på min vanlige måte.
Med at jeg prioriterte, å ha frukta bra, og ta bort dårlig frukt osv.
(Og det lot også hu assistenten Sølvi meg få gjøre, nemlig å bruke mye tid borte i fruktavdelinga).
For det begynte de å tiske om nemlig, på Rimi Kalbakken, husker jeg, hvis jeg brukte mye tid på å ta bort dårlig frukt osv., der.
Men det var det ingen andre som gjorde på Rimi Langhus, syntes jeg.
At de tok bort dårlig frukt osv.
Og de var ikke så flinke til å legge opp frukta heller.
Så standarden da jeg begynte på Rimi Langhus, var veldig mye dårligere, enn Rimi Kalbakken var, f.eks., da jeg begynte der.
Eller enn hvordan Rimi Nylænde var, da jeg begynte som butikksjef der.
Så jeg trengte bare å jobbe på min vanlige måte liksom.
Uten å føle meg like dårlig, som jeg ble av å jobbe på Rimi Kalbakken.
(For der var det som om å være i en krig nesten, vil jeg si.
Uten at jeg skal gå i detalj om alt som skjedde der nå).
Og jeg behøvde ikke å dra på Rimi Langhus, og jobbe på en søndag, for å fikse butikken før et sånt møte, som Anne Neteland, skulle ha, som distriktsjef på Kalbakken.
Uten at jeg skal skrive alt om det nå.
På Langhus, så jobba jeg bare helt vanlig.
Men min vanlige standard, på jobbing, var jo mye bedre enn han trainee-en Thomas sin standard da.
For jeg var jo mer erfaren, og visste hvordan jeg skulle legge opp frukta, for å selge mer frukt.
(Jeg hadde jo gått på to-tre fruktkurs, ihvertfall.
Og vunnet en appelsin-konkurranse, blant annet, som butikksjef på Rimi Nylænde, påsken 1999 vel, fra Norgesfrukt, tror jeg det var.
Hvor assisten Jan Henrik fikk en ryggsekk, og en flaske vin.
Så tok jeg den andre flaska med vin.
For jeg prøvde å muntre opp han Jan Henrik da.
Det var en sånn tur-sekk, som vi vant.
Og jeg hadde jo sekk fra HV, hjemme.
Så jeg trengte jo ikke sånn tur-sekk.
(Jeg var jo aldri på tur, untatt med HV uansett, for jeg hadde ikke noen i slekta, som dro på fjelltur osv.).
Men men.
Så da vant jeg Rimi Gullårer, fordi Rimi Langhus var så dårlig da jeg begynte der.
Men jeg måtte jo prate med hu Tove i kassa da.
For hu hadde ikke villet jobbe der, under de andre sjefene.
De siste par åra, eller noe.
Så jeg måtte være veldig sånn rolig ovenfor hu Tove da.
For hu var litt sånn var, skjønte jeg, fra Anne Katrine.
Så da ble hu Tove jobbende der da, i kassa.
Så fikk vi kontroll på kassa, for hu var sånn at hu bare ville sitte i kassa, hu Tove.
Av en eller annen grunn.
Hu hadde sitti i kassa, i alle år, og ville ikke bli leder i Rimi da.
Som mange blir.
For det hender det er mangel på ledere, og da tar de kanskje en fra kassa da, og gjør til leder.
Sånn som skjedde med Wenche Berntsen, mener jeg å huske.
Jeg tror det var sånn, at hu egentlig ikke ville være leder, men mer måtte det omtrent.
Noe sånt.
Men men.
Da får jeg bli ferdig med denne bloggposten.
Jeg fant forresten et veldig bra forum, hvor det står om norske affiliate firma, og om råd, om bra annonser, for norske blogg og websteder, osv.
Så hvis det er noen som driver og skal lage blogg, og som vil ha reklame på det webstedet, eller bloggen da.
Så anbefaler jeg dem og lese på det her forumet, (som jeg skal finne linken til), for det var et veldig bra oppdatert forum, med mye nyttig informasjon, om blogg-reklame, vil jeg si.
Jeg skal se om jeg finner linken til det forumet.
Vi får se.
PS 15.
Her er linken til det nevnte norske forumet, som handler om web og bloggreklame, (for å ha på norskspråkelige nettsteder), og som heter Webforumet, (hvor man kan se under ‘Markedsføring’, f.eks., der er det omtalt mange nyttige tema, som jeg har lært en god del av, den siste drøye uka, om annonser på blogg osv., selv om det nok er veldig mye mer man kan lære om dette og. Det er nok helt sikkert):
Sånn som jeg tenker på de QXL e-postene fra tidligere idag, så kunne man nesten tro, at det var noe muslimsk mafia, eller noe, som tulla med meg.
For dem skreiv ‘tolmodig’, istedet for ‘tålmodig’.
Så sånn var det.
Og da tenker jeg nå, er det sånn, at muslimsk mafia har kontroll på QXL i Oslo, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Sivilombudsmannen og University of Sunderland, osv?
Da tenker jeg på hvordan det var for meg, å være butikkleder i Rimi, i Groruddalen og på Bjørndal.
Og det jeg savna, som butikkleder, det var klare regler fra ledelsen i Rimi, om ting som kunne bli konflikttema.
For hvor kvalifisert er egentlig en nordmann som jobber som assisterende butikksjef, til å bestemme om det er greit at muslimer får vente med å ta pause, pga. ramadan?
Eller om det er greit at alle muslimene tar pause samtidig, etter at sola har gått ned?
Er det greit å sitte med skaut på seg i kassa?
Sånne spørsmål kunne dukke opp, men ikke så ofte egentlig.
Det var vel egentlig bare de tingene, som jeg kan huske, i forbindelse med at det var folk fra forskjellige religioner, som jobba på Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, osv.
Jo forresten, på Rimi Kalbakken, så fikk sihkene lov å sitte med turban, i kassa.
Det var dem visst vant med, hvis jeg husker riktig.
Men, er det riktig av firmaer som Rimi, å overlate sånne religionsspørsmål, til mellomledere?
Her var ingenting avklart, fra ledelsen i Rimi.
Og hvis man da som mellomleder, får spørsmålet bardus, at kan ikke alle muslimene ta pause samtidig, fordi det var ramandan og sola hadde nettopp gått ned.
På sånne ting, så tror jeg norske firma er for sløve.
For på sånt så hadde det vært greit å hatt retningslinjer, synes jeg ihvertfall, husker jeg, fra når norsk kultur, ikke er lik f.eks. muslimsk kultur.
Men dette temaet fikk vi aldri høre noe om fra Rimi sentralt, hvordan skulle vi takle problemer i forbindelse med kulturforskjeller.
Så her havnet alt på mellomleder-nivå.
Og ingen mellomledere hadde fått opplæring i å takle problemer i forbindelse med kulturforskjeller.
Man måtte vel nesten ha studert religion ved universitetet, eller noe, for å vite hvordan man skulle takle disse tingene riktig da.
Så her kunne kanskje Rimi hatt en religionsekspert f.eks., som kunne samkjørt butikkene med hovedkontoret?
Det hadde kanskje vært noe?
En gang, på 90-tallet, så hadde Rimi trodd at det skulle bli lov, å selge vin i butikkene.
Men dette ble ikke lov likevel, ble det bestemt av politikerne senere.
Så en jul, så var Rimis julegave rødvin, (som Rimi hadde vært for tidlig ute med å kjøpe da, i håp om det skulle bli lov å selge vin i butikkene).
Og jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal, og jobba de fleste kveldsvaktene, så jeg fikk jobben av butikksjefen, å gi rødvin til de muslimene, (og andre), som jobba på Rimi Bjørndal, jula 1997 da, må vel det ha vært.
Og en kar, han ble skikkelig arg, og ga bort vinflaska til en nordmann.
(Jeg måtte forklare at alle i Rimi i hele Norge fikk rødvin).
For rødvin er visst enda værre en øl, tror jeg, for muslimer.
Men men.
Og noen muslimske jenter, (som satt i kassa da, og var nettopp blitt myndige kanskje), begynte å fnise litt da, så da bare lata jeg som at jeg var litt dum, og ikke visste at det ikke var lov for dem, ifølge religionen deres, å drikke vin.
(Så kanskje de drakk den vinen i smug?)
Hvem vet.
Men her kunne man havne midt i en konflikt, som norsk mellomleder i Rimi, pga. noen religiøse tema, som man ikke hadde forutsetningen til å forstå hvordan man burde løse riktig, eller, man måtte ta en selvstendig bedømmelse, på hvor mye man skulle la religion telle og på hvor mye man skulle la hensynet til kundene telle.
Og sånne avgjørelser burde blitt tatt på høyere nivå, i et konsern, enn der og da, i en butikk.
Sånne avgjørelser burde blitt tatt i fred og ro, av noen som kunne forhørt seg med eksperter, og fått det riktig, både med tanke på religion og kundeservice, i samsvar med firmaets etiske verdier, (som konsern gjerne har da, eller sier de har).
Så på disse feltene, så husker jeg at jeg savna, at Rimi tok ansvar.
Skyldtes dette savnet inkompetanse eller feighet fra konsernledelsen?
Ikke vet jeg, men noe var det nok ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
