Stikkord: Sande Videregående

Noen av butikksjef-møtene, på den tida, som jeg jobba, (som butikksjef), på Rimi Langhus, de var litt spesielle, (husker jeg).

På rundt den tida, som jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Så husker jeg det, at en Rimi-butikk, som lå ikke så langt unna der hu Siri Rognli Olsen bodde, (i Waldemar Thranes gate/Sannergata der).

(Som jeg pleide å kjøre forbi, på vei til jobben).

Den pleide å ha store, hånd-tusjede plakater, stående stiftet opp, på en pall, langs veien, da.

Og det syntes jeg at så litt gammeldags ut, da.

Det så jo ut som at det var en innvandrer-butikk, og ikke en kjede-butikk, liksom.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ikke nok med det.

På den tida, som jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

(Altså våren 2001).

Så fikk alle Rimi-butikkene, (mener jeg at det var), beskjed om, at vi også måtte lage sånne svære, hånd-tusjede  plakater, da.

Og vi måtte lage en ny plakat, hver uke, (eller noe sånt da), var det vel.

Så alle Rimi-butikkene, de sluttet plutselig å se ut som kjede-butikker, da.

Og de ble istedet seende ut som innvandrer-butikker, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Og på Rimi Langhus, så måtte jeg vel finne fram et gammelt plakatbord, som stod stuet bort et sted, (var det vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på et butikksjefmøte, (på hovedkontoret), i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt.

Så spurte den nye regionsjefen Steinar Ohr, (må det vel ha vært), oss butikksjefene om noe, da.

(Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, som hadde det her møtet, da).

Og det var angående at mange butikksjefer, de hadde klaget på, at de hadde for mye å gjøre, da.

Så hovedkontoret, de lurte på om det var noen spesielle ting, som de kunne gjøre, for at hverdagen til oss butikksjefene, skulle bli litt enklere, da.

Og da svarte jo jeg det, (noe som jeg syntes at lå oppe i dagen da), at vi kunne få jo få fler ferdigtrykte plakater.

Så slapp vi å stå i en time, (eller noe sånt), hver mandag, og tusje plakater, da.

Og Rimi-butikkene, de ville da bli seende mindre ‘amatør-aktige’ ut, da.

Og jeg tenkte også på de nye butikklederne.

For Rimi-folk, de hadde på den her tida, omtrent ikke tusjet plakater, siden 1996, (eller noe sånt), da.

(Altså cirka fem år før det her møtet).

Da Rimi fikk intranett, sånn at fruktplakatene kunne skrives ut, på en printer, på kontoret, da.

Så dette med hånd-tusjede plakater.

Det virket som den rene galskapen for meg, (som hadde gått markedsføringslinja og studert informasjonsbehandling ved NHI), da.

Men da svarte Steinar Ohr det.

(Hvis det ikke var Jon Bekkevoll, da).

At: ‘Vet du hvor dyre de plakatene er?’.

Men det kunne jo ikke jeg vite.

For jeg hadde jo ikke jobbet på hovedkontoret.

Og vi hadde jo blitt spurt om det var noe spesielt Rimi kunne gjøre, for å få hverdagen til oss butikksjefene, til å bli litt enklere, da.

Så jeg svarte bare min oppriktige mening, på et åpent spørsmål, da.

Og så fikk jeg klage på det.

Det var jo helt idiotisk, mener jeg.

Og omsetningen, til Rimi totalt, den økte mye, da vi fikk flere ferdigtrykte plakater, (sånn som jeg hadde foreslått), da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men tidligere regionsjef Jon Bekkevoll.

Han husker jeg at skulle spare penger et år, ved å ikke distribuere Rimi sin jule-avis, da.

Så han tenkte veldig defensivt da, (vil jeg si).

For jeg husker jo at vi lærte det, da jeg gikk på markedsføringslinja.

At et såpe-merke, (eller noe sånt), som reklamerte, under krigen, i England.

Selv om varen ikke kunne skaffes.

Det merket, det ble markedsleder, etter krigen, da.

Så selv om det er nedgangstider, (eller dårlige tider).

Så lønner det seg å reklamere, da.

Lærte vi, på markedsføringslinja, på Sande videregående, skoleåret 1987/88, ihvertfall.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her.

Så pleide distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, å heller ha butikksjef-møtene sine, rundt omkring, på ‘hennes’ butikker da, (husker jeg).

Jeg mener å huske at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Jernbaneveien, i Ski.

Hvor min tidligere assistent, (på Rimi Nylænde), nemlig Stian Eriksen, da var butikksjef.

Og jeg husker også at et butikksjef-møte, ble avholdt, på Rimi Mortensrud.

Hvor Kjell var butikksjef, da.

Og jeg husker det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte om hvordan det nye bestillingssystemet, til Rimi, fungerte da.

For siden Rimi hadde butikkdata, så hadde de gjort det sånn, at butikkdata-systemet, begynte å ta Hakon-bestillingene, da.

Fra et dataprogram, da.

(Som jeg ikke fikk noe opplæring i, forresten.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og da svarte jeg det, (husker jeg).

At det systemet fungerte bra, da.

(For jeg hadde vel såvidt prata med en vietnamesisk lagerhjelp, på Rimi Langhus, om hvordan det nye bestillingssystemet fungerte, (mener jeg å huske, ihvertfall).


Et bestillingssystem, som vi bare hadde hatt i en uke, (eller noe sånt vel), på den her tida, da.


Noe sånt).

Mens Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

Og Kjell, (som var butikksjef på Rimi Mortensrud).

De mente at det bestillingssystemet ikke fungerte bra, da.

Men da, så sa distriktssjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

At hu hørte på meg, da.

Selv om butikksjefene, på hennes to største butikker vel, sa imot meg, da.

Så min mening, den telte visst mer enn meningen, til to butikksjefer, som jobbet på to av de største Rimi-butikkene, (i Oslo), da.

Så jeg var kanskje en slags ‘super-butikksjef’, (eller hva man skal kalle det), på den her tida, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også et annet butikksjef-møte, på hovedkontoret, på Sinsen.

(Muligens like etter julebordet, eller noe sånt).

Og da ble jeg angrepet av en Norgesfrukt-konsulent, (husker jeg).

Fordi at fruktavdelingen liksom så så dårlig ut, (på noen bilder som dem hadde tatt), på Rimi Langhus, da.

Men da mente jeg at han Norgesfrukt-konsulenten svartmalte fælt, da.

For jeg syntes egentlig at frukta så grei ut, da.

Og hvis han konsulhadde tatt et bilde, inne på Rimi Langhus, et år tidligere.

Så hadde frukta sett mye verre ut, mener jeg.

For jeg var egentlig den eneste, på Rimi Langhus, som var noe særlig flink, i frukta, vel.

(Tørr jeg nesten å påstå).

Assistenten min Sølvi Berget, hu hadde jo jobba på en lompefabrikk, liksom.

Så hu var flink til å kommunisere med de ansatte osv., da.

Men fruktavdelinga, den hadde hu vel ikke helt dreisen på, syntes jeg.

Selv om hu var på et fruktkurs, (på den her tida da), husker jeg.

Men hu måtte kanskje ha vært på ti sånne fruktkurs til, (tror jeg), for ha fatta poenget, da.

(Noe sånt).

Så jeg måtte liksom dra hele lasset aleine da, (borte i frukta), må jeg vel si.

Men likevel, så vant jeg Rimi Gullårer, for andre halvår, av år 2001. da.

(Ikke så lenge etter det her butikksjef-møtet, vel).

Og Rimi Gullårer, den konkurransen, (som bare cirka en av hundre butikksjefer klarte å vinne, vel).

(Noe sånt).

Den konkurransen, den gikk først og fremst på økt fruktandel da, (vil jeg si).

Og jeg økte fruktandelen, med drøye to prosent vel, (for andre halvår, av 2001), da.

Og det vil si to prosent av den totale omsetninga, for butikken, da.

Som vel lå på 75.000 kanskje, (for å ta et tall), på en vanlig hverdag, da.

Og da er en prosent 750 kroner.

Så jeg økte vel kanskje fruktsalget, med cirka et par tusen kroner, per dag, da.

(Noe sånt).

Og frukta, den er det høy fortjeneste på.

Så det var vel antagelig derfor, at Rimi ville, at vi skulle jobbe så mye, med frukta, da.

Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu sa også det til meg, på det her møtet, (etter at Norgesfrukt hadde angrepet meg, på en urettferdig måte da, vil jeg si).

At hu syntes at fruktavdelinga, på Rimi Langhus, hadde sett grei ut, på de her bildene, da.

Så det kan være at Norgesfrukt hadde noe slags kampanje mot meg, (eller noe sånt), da.

(Kan det nesten virke som, for meg).

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.