http://dt.no/nyheter/radet-for-drammensregionen-legges-ned-1.6767240
PS.
Her er mer om båndene mellom Svelvik og Hurum, (fra johncons-blogg igår):
https://johncons-blogg.net/2012/02/her-kan-man-se-det-at-det-har-vrt.html
PS 2.
Jeg sendte en Facebook-melding, til tidligere Svelvik-ordfører Knut Erik Lippert, (broren til Irene Lippert, som har gått i klassen min, på Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående), om hva han synes om dette:
Noe av det rareste som skjedde.
Mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.
Det var at plutselig så dukka det opp en tidligere direktør der.
(En slags sjuende far i huset nesten).
Som skulle ha et slags kontor, med egen seng i, (hvis han ble sliten), på det gamle kopi/printer-rommet, (eller noe), som egentlig tilhørte Norsk Hagetidend da.
Men det som gjorde meg mest irritert.
(For de hadde en slags fest/feiring der, i anledning av innvielsen, av det nye eks-direktør-kontoret da).
Det var at en eller annen der, sa at madrassen, til senga, som han gamle direktøren der, skulle ha på kontoret sitt, den het Jensen(!)
Da blei jeg sur gitt.
For Jensen Møbler, det var jo de som holdt til ved siden av huset til bestemor Ågot, på Sand, der.
Og hvor alarmen gikk støtt, (uten at noen slo den av), sånn at bestemor Ågot ofte sov dårlig om natta da.
Som nærmeste nabo til Jensen Møbler.
Og Jensen Møbler hadde bygd ut og bygd ut da, siden de hadde flytta til Sand, fra Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gjorde unna de arbeidsoppgavene, som de hadde til meg, hos Norsk Hagetidend, ganske kjapt.
Så etterhvert så ble jeg jobbende like mye, på Hageselskapet sitt lager, på Tøyen.
Der jobba det en gammal ‘gubbe’ nesten, fra Fredrikstad.
Og jeg hjalp han da, med å pakke og frankere pakker.
Som mye bestod av bøker, men også blomsterløk og sånn vel, fra lageret til Hageselskapet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så virka ikke frankeringsmaskinen, husker jeg.
Også ringte han fra Fredrikstad, etter reparatør da.
Også var det bare kontakten som hadde falt ut.
Men det tenkte ikke vi på å sjekke da.
Så da ble han gubben fra Fredrikstad sur gitt, husker jeg.
For da hadde vi kosta Hageselskapet mye penger, på grunn av at vi var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han gubben fra Fredrikstad, han var ofte rimelig sur da.
Og klagde på kona si, husker jeg, og sa at gamle kjærringer var som ‘tørre kvisthøl’, osv.
Så han anbefalte meg å holde meg unna dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen fra Færøyene, hadde vunnet en vervepremie, hos Hageselskapet, husker jeg at han gubben fra Fredrikstad, fortalte meg, en gang, (som jeg jobba på lageret på Tøyen der da).
Og det var et veksthus, (husker jeg).
Men han fra Fredrikstad, han hadde bare latt den forsendelses-slippen, ligge nederst i en boks der, i mange måneder da.
For han visste ikke hvordan han skulle få sendt noe til Færøyene da.
Jeg hadde jo gått på Handel og Kontor, og hatt et fag som het Kontorlære, noen år før det her.
Og der var det noen ganger noen eksempler, som hadde med reiser til Færøyene, å gjøre, (eller noe sånt).
(I forbindelse med at vi lærte å lese noen litt spesielle rutetabell-bøker, eller noe sånt da.
I første klasse vel, på Handel og Kontor da).
Så fra Handel og Kontor, (på Sande Videregående), så huska jeg det, at det ble nevnt i noen lærebøker, (i noen eksempler, eller lignende), at det gikk en eller annen rutebåt, fra Bergen til Færøyene da.
Og jeg nevnte det for han gubben fra Fredrikstad da.
At det kanskje gikk en båt fra Bergen dit.
Men da svarte vel ikke han så mye, tror jeg.
Men han la vel bare vel den ordreseddelen tilbake igjen nederst i den boksen, (eller hva det var), tror jeg.
Så om de fra Færøyene noen gang fikk veksthuset sitt.
Det veit jeg ikke.
Så det husker jeg at jeg syntes at var dårlig kundeservice, fra Hageselskapet.
Og jeg syntes også at dette var uhøflig, ovenfor noen av våre nordiske naboer da, husker jeg.
(Hvor noen folk til og med var så ‘norsk-vennlige’, at de hadde begynt å abonnere på et norsk hageblad da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det samme bygget, som Hageselskapets lager, lå i, på Tøyen.
Så lå det også en kiosk, drevet av noen innvandrere, (husker jeg).
(Som så litt skremmende/’Al Quaida-aktige’ ut, kanskje).
Og der fikk jeg tilbake en svensk femmer en gang, husker jeg.
Og en svensk femmer er det ikke så lett å bli kvitt igjen, i Oslo, merka jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så dukka også hu litt eldre kontordama, til Norsk Hagetidend, (som hadde vært sykmeldt), opp på jobb igjen da.
Men hu mener at jeg overhørte, at sa til Redaktør Lønø, at hu ikke likte meg da.
For jeg hadde vært så morsk, eller noe sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe, hos Norsk Hagetidend der.
Så var det noen som sa, at det gikk an å gå der og der, og ta seg en røyk, for de som røyka da.
Men en gang, etter en stund.
Så fikk jeg kjeft, fordi at jeg hadde gjort det da.
For de hadde visst sett det, at en innbruddstyv, hadde gått inn, der hvor jeg hadde stått og røyka da, eller noe.
(Fikk jeg høre, da jeg kom tilbake fra lunsjpausen min, en gang).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også forklart det, at på noen kontorer, så var det lov å røyke.
Så jeg kunne bare gå inn på det og det kontoret da, (ble jeg fortalt), hvis jeg ville ha en røykepause da.
Og jeg prøvde det en gang, (og gikk inn på kontoret til ei dame i 40-åra der, eller noe sånn vel, som jobba i etasjen under Norsk Hagetidend der da).
(Etter å ha jobba der en stund da).
Men ble litt rart det og.
Så det var ikke sånn at jeg gjorde det så mange fler ganger, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde Filmnet da, (som jeg ikke var vant til å ha).
Så Arne Thomassen, (som var arbeidsledig, på den her tida vel), og jeg.
Vi pleide å sitte oppe bortimot halve natta da, og se på filmer, nesten hver eneste kveld vel.
Så det hendte at jeg var rimelig trøtt, når jeg dukka opp på jobben, hos Det Norske Hageselskap der da, husker jeg.
Men dette var jo en jobb, hvor jeg ikke fikk noe ekstra betalt, iforhold til vanlig arbeidsledighetstrygd.
Og dette var også en jobb som kontor-praktikant, enda mitt felt var markedsføring og data da.
Denne jobben, var en jobb, som hadde passa, hvis jeg hadde slutta, etter det første året, på Handel og Kontor.
Men jeg hadde jo gått to år til, på Handel og Kontor.
Og bestått årskurs fra Markedsføringslinja og Datalinja da.
Og jeg hadde også gått et år på NHI, og lært data på universitetsnivå derfra.
Så Arbeidsformidlingen hadde tulla med meg da, og gitt meg en praksisplass, som ikke passa for meg da.
Og jeg var vel også vært åpen om det, både ovenfor Arbeidsformidlinga og Hageselskapet, at jeg bare hadde et friår fra NHI, for å spare opp penger da.
Siden at NHI var en privat høgskole, hvor det kosta en god del å studere.
Sånn at studielånet ikke alltid strakk til, sånn at det varte, gjennom hele studieåret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, den tiden, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.
Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.
(Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.
Så han hadde jo ikke fått artium.
Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.
Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.
Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.
Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.
Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.
Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.
Hvem vet).
Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.
Jeg spurte hvem det var.
Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.
Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.
Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.
Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.
Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.
Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.
Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.
Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.
Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.
For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.
Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).
Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.
Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).
Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.
Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.
Hvem vet.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.
Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.
Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.
Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.
Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.
Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.
(Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.
Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.
Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.
Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.
For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.
(Noe sånt).
Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.
(Bare for å tulle litt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.
Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.
Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).
Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.
Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.
Så jeg ble med dem dit da.
Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.
Og alkoholservering i andre etasje der da.
Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.
For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.
Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.
Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.
Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.
Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.
Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.
For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.
Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.
Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.
Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.
De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).
Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.
(Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.
En senere gang.
Men det skulle jeg faktisk.
Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.
Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.
Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.
På en slags fest der da.
Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.
Uten å drikke eller si så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.
Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).
Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).
Og det ble vel ikke forklart noe mer.
Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.
Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.
Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.
Og en europeisk en, må man vel nesten også si.
Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.
Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.
Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.
På en slags fest der da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men meg.
Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.
‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.
Det syntes jeg at ble litt flaut.
Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.
Og var høy og stor.
Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.
Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.
Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.
Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.
Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.
Så jeg bare svarte ikke noe.
Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.
Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.
Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.
Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.
Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.
Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.
Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.
Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.
Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.
Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.
Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men Winnem fant jo alltid på ting.
Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.
Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.
Så hvordan dette egentlig var.
Det tørr jeg ikke å gjette på.
Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.
(For alt hva jeg vet).
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.
En het Karl, (eller noe), tror jeg.
Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.
Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.
Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.
(Noe sånt).
Uten at jeg kjente han Karl så mye.
Men hva skulle jeg svare da liksom.
Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.
Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.
(Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.
Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.
Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.
(Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).
Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.
Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).
Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.
(Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.
Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.
Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.
Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
http://dt.no/kultur/madcon-raser-etter-a-ha-blitt-kalt-mokkamenn-1.6715765
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
For å prøve å hjelpe Plumbo litt, siden de er fra nabobygda, til Berger, hvor jeg er fra.
Så var jo ikke ‘Mokkamann’, en vits.
Det var jo et ordspill.
Og i ordspill så er det vel kanskje lov å gå litt lenger, enn i vanlige vitser liksom.
(Selv om jeg ikke er noe ekspert på det her da).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Og det at Kaizers Orkester liksom skal straffe Plumbo, fordi at Plumbo fortalte et ordspill om Madcon.
Det synes jeg ikke at Kaizers har noe med, for å si det sånn.
Det der er mellom Plumbo og Madcon, mener jeg.
Så Kaizers skal liksom sitte på sin høye hest og straffe da.
Men det har de faktisk ingen rett til.
Kaizers trakasserer Plumbo her.
Men de trakasserer også faktisk Madcon, siden de patroniserer Madcon, på den måten, at de straffer Plumbo, på vegne av han.
(Hvis ikke dette var noe Madcon ville at Kaizers skulle gjøre da.
Isåfall så ble jo ikke Madcon trakassert).
Så sånn er det, mener jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn er nok det.
Som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene, av Min Bok 2, så ble jeg såvidt kjent med Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, skoleåret før jeg flyttet til Oslo.
Og som jeg også har skrevet i et tidligere kapittelet, så hadde Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea et sporveiskart, på veggen, hvor andre Svelvik/Berger/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av, for hvor de bodde.
Noen andre enn meg, som måtte krysse av der.
Det var ei annen Lill, fra Svelvik.
Hu hadde gått i klassen min, i et år eller to, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, husker jeg.
Dette var ei, som var lamma liksom, i den ene halvparten av trynet sitt da.
(Av en eller annen grunn).
En gang, i andre klasse vel, på Sande Videregående, så kom hu Lill Rugset på skolen etter en ferie, (eller om det var etter en helg), helt rosa i trynet, (husker jeg), etter å ha brukt høyfjellssol vel, (som man hadde før i tida da, og som var vanlig å ha, før solariene kom, mener jeg).
Hva hu Lill heter til etternavn igjen, det husker jeg ikke i hue nå.
Men jeg skal se om jeg klarer å finne det på nettet.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
PS.
Lill Rugset het visst hu Lill, som var lamma i halve trynet, så jeg nå.
Lill Rugset, hu bodde sammen med en kar, i Gamlebyen, husker jeg.
Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, de tok meg med, på besøk til Lill Rugset og typen hennes, en gang, husker jeg.
De bodde i en bygård i, (eller rundt), Schweigaardsgate vel.
Da jeg var der, så fortalte Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, (var det vel), at hu Lill Rugset, (og typen vel), de hadde kunnet se inn i en leilighet, at et par i 40-åra, eller noe vel, hadde hatt sex.
(Fra taket i bygården sin, eller noe).
Så de hadde skikkelig utsikt da, til det her paret da.
Fortalte de her damene da, (som fortsatt var i tenårene, på den her tiden), mens de lo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så flytta Lill Rugset og typen, til Hauketo.
Magne Winnem, ble også kjent med dette paret, siden jeg kjente Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
Så Magne Winnem og jeg, vi ble bedt i bursdagen, til typen til Lill Rugset, (var det vel).
Typen til Lill Rugset, hadde ganske langt hår vel.
Og var ikke fra Svelvik, (eller noe), sånn som hu Lill Rugset da.
Men han var vel fra Oslo, tror jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem og jeg, vi tok toget, til Hauketo stasjon, mener jeg at det var.
Iført de vanlige pub-til-pub/diskotek-dressene våre da.
Men ‘bursdagsbarnet’, han gikk i olabukse, (mener jeg å huske).
Og de Svelvik/Sande-damene, (for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea var også på denne festen vel), de hadde vel ikke pynta seg så utrolig de heller vel.
Så Winnem og meg, vi skilte oss ut en del der da.
Og jeg husker at jeg syntes det, at det ble litt flaut.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var på denne kvelden, at Winnem og jeg, havna sammen med de Svelvik-damene, på utestedet Marylin, (i Grensen der).
Det som skjedde ihvertfall, det var det, at noen av de Svelvik-damene, ble forsøkt banka opp, inne på doen, (eller noe), på Marylin, av noen Oslo-damer vel.
Uten at jeg skjønte hva grunnen til dette bråket var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Lill Rugset, hu ble jeg ikke så bra kjent med, som hu Lill Beate Gustavsen, (og Pia fra Korea).
Det var bare sånn, at vi hadde gått i klasse sammen før.
Og hadde det til felles, at vi begge hadde flytta, fra Svelvik/Berger og inn til Oslo da.
På rundt den samme tida.
Jeg husker også at jeg møtte hu Lill Rugset, (var det vel), i Drammen, skoleåret før.
Og jeg var jo innom Sande Videregående, skoleåret før, og chatta med hu Jeanette Auli der.
Og jeg lurer på om det var hu som fortalte meg det, at hu Lill Rugset, (som var i noe russestyre vel), hadde brukt av russe-kassa, (eller noe).
Eller om det var hu Lill Beate Gustavsen(?).
Det var ihvertfall en av de Svelvik-damene, som flytta til Oslo, som hadde blitt beskyldt for å ha rappa penger av Sanderussen sin russekasse, (mener jeg å huske).
(Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, i vårsemesteret, dette skoleåret, så hang jeg litt i Karl Johan, (husker jeg), mens jeg lurte på om jeg skulle dra på noen utesteder, (var det vel).
Så møtte jeg hu Kari, (het hu vel), hu med piggsveisen, fra studietrinnet mitt, på NHI.
Hu var ute på byen, sammen med fire venninner da.
Og det endte med at jeg ble med dem, og drakk, på Scotsman, (eller noe), vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mens jeg gikk rundt ved Oslo S. der.
Sammen med hu Kari fra NHI og venninnene hennes da.
Så møtte jeg han samboeren til hu Lill Rugset der.
Som lurte på hva jeg dreiv med.
For han mente det, at ingen av de fem damene, som jeg var ute sammen med, var noe fine da.
Men jeg ignorerte han litt.
Det var ikke sånn, at jeg kjente han samboeren, til Lill Rugset, så særlig bra.
Og han var jo selv sammen med Lill Rugset, som var lam i halve trynet da.
Så hvem var han som klagde på meg, siden jeg gikk rundt med stygge damer liksom?
Det her syntes jeg at ble litt dumt, husker jeg.
Så jeg hørte ikke så særlig mye på han da.
Men gikk heller videre sammen med de her fem stygge damene da.
(Bedre med fem stygge fugler i hånda enn ti på taket liksom, tenkte jeg kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter drikkinga, på Scotsman, (eller hvor det var igjen), så endte denne kvelden, (husker jeg), med at jeg ble med hu Kari fra NHI og ei venninne av henne, hjem til rommet til Kari, som lå på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, på Tøyen eller Grønland, (eller noe sånt).
Kari sa at det egentlig ikke var lov, for henne, å ta med for gutter/menn dit.
Men det blåste hu i da.
Hu syntes ikke at den regelen var noe kul, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Venninna til hu Kari, hu lå i en seng der da, husker jeg.
Mens hu Kari runka meg, (husker jeg), på en madrass eller seng der, i det samme rommet da.
Og hu var skikkelig flink til å runke, husker jeg.
Dette hadde hu gjort før, det er helt sikkert.
Hu runka meg, til like før jeg kom.
Og så stoppa hu da.
Helt jeg slappa av litt igjen, (uten å miste ereksjonen).
Og så fortsatte hu å runke igjen da.
Helt til jeg syntes at det var min tur, til å fingre hu litt da.
Og så bare fingra jeg henne en stund da.
Til hu fortsatte å runke meg, på den samme måten igjen da.
Hu Kari, hu begynte å si det, at hu heller ville det, at jeg skulle knulle henne.
Og da spurte jeg henne, om hu hadde kondom.
Men det hadde hu ikke, sa hu.
Så da sa jeg det, at jeg ikke gadd å knulle henne.
(For jeg var redd for å få Aids da.
Siden Aids liksom var den tidens store skrekk da.
Som alle avisene skreiv om at man kunne dø av da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da lo venninna hennes, (fra senga si), husker jeg.
Siden jeg ikke ville knulle hu Kari da.
(Som heller ikke var så utrolig sexy akkurat, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så ble jeg litt irritert, av at hu Kari bare runka meg, til akkurat like før jeg kom.
Igjen og igjen.
Så jeg klagde litt da.
Og da runka hu meg, til det gikk for meg da.
Og jeg stakk inn på badet der, hos Frelsesarmeen sitt hybelhus, for damer da.
Og der var det helt åpent, mellom vaskene og dusjene, og sånn, (mener jeg å huske).
Så hvis jeg ikke husker helt feil.
Så må noen damer ha dusja, mens andre damer pussa tenna, for eksempel, da.
Så da tenkte jeg det, for meg selv, husker jeg.
At den som hadde vært flue på veggen her.
På en annen tid av døgnet, liksom.
For eksempel på morgenene på hverdagene da.
Når det sikkert var masse nakne damer der inne samtidig, (forestilte jeg meg, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Kari, hu begynte å si noe til venninna si, husker jeg, om at hu holdt med Storhamar, (i ishockey), eller noe.
(Enda hu var fra Trøndelag vel).
Noe sånt.
Og hu sa vel også til meg, en annen gang, at hu hadde måttet ha forkurs matte, (mener jeg å huske), før studieåret liksom begynte på ordentlig da, på NHI.
(Et forkurs som jeg slapp å ha, siden jeg hadde jeg hatt matte valgfag, det siste året på handel og kontor, i Drammen, året før da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, en del uker eller måneder etter det her.
Så satt jeg i gangen på NHI der, husker jeg.
Før en forelesning, eller noe, vel.
Jeg satt ved siden av hu Kari da, og ei venninne av henne, som også gikk på NHI da.
‘Skal vi ta en ‘repeat’?’, spurte hu Kari da.
(Repeat, det var en kommando, i programmeringsspråket Pascal, (som vi lærte om på NHI da).
Så dette var snakk om intern NHI-humor da).
‘Nei’, sa jeg.
Mens jeg gliste eller lo litt vel.
(Eller om jeg bare rista på huet).
For hu Kari var egentlig litt som ei dundre, må man vel nesten si.
Spesielt fin var hu ihvertfall ikke.
(Uansett hva han på studietrinnet vårt, fra Hurum, hadde ment.
På den første studentkroa, på Josefines, dette studieåret.
(Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av Min Bok 2)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Året etter det her, (var det vel).
Så var Magne Winnem og jeg, inne på et diskotek, som lå ovenfor Dagbladet sine gamle lokaler cirka vel, i Akersgata.
Det var et diskotek som det var gratis å komme inn på, (mener jeg å huske).
De hadde noen slags selvlysende tørkeapparater, (eller noe), inne på doen der, (mener jeg å huske).
Men det var nesten bare utlendinger der vel, og nesten ingen damer, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Magne Winnem stakk ut i retning av utgangen igjen, ganske kjapt, (husker jeg.
Så vi drakk vel maks en halvliter der, tror jeg.
Og akkruat mens vi skulle gå ut derfra.
Så stoppa hu Kari fra skoleåret før, på NHI meg da.
Og sa hei da.
Og hu var vel omtrent den eneste dama der, tror jeg.
Sammen med masse utenlandske menn da.
Jeg sa vel noe sånt som at jeg jobba på OBS Triaden nå, (eller hva jeg dreiv med på den her tida).
Noe sånt.
Også sa jeg vel hadet da.
Og stakk etter Winnem igjen da.
Uten at jeg husker om jeg forklarte det for Winnem at hu der stygge dama hadde runka meg fælt, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer da.
Det husker jeg ikke helt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg traff vel også hu Kari fra NHI en annen gang, på Oslo City, eller noe vel.
Det året vi gikk sammen på NHI vel.
Da hadde jeg gått rundt på Oslo City, med den grå ranselen min, som faren min hadde kjøpt til meg, skoleåret før, da jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen da.
Kari fra NHI lurte på om meg jeg prøvde å virke ‘important’, (eller noe), siden jeg gikk rundt på Oslo City der, med ransel, selv om jeg ikke hadde vært på NHI, den dagen.
Jeg husker ikke hva jeg svarte nå.
Men hvis jeg hadde prøvd å virke important, så hadde jeg vel heller gått rundt med dress og stresskoffert, eller noe, vel.
Men jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, hos Jorås-ekteparet, på Abildsø.
Så jeg var ofte sulten, dette studieåret da.
Og jeg måtte jo bytte buss, ved Jernbanetorget der.
(Siden faren min jo hadde sagt det, at NHI lå ved Østensjøvannet, og at jeg derfro jeg burde bo der.
Noe som jo ikke stemte).
Så når 71-bussen stoppa ved Jernbanetorget.
Så ble det ofte mye mer fristende, for meg, å heller gå inn på hamburgerrestauranten Wendys der, på Oslo City, (som åpna tidlig da).
For å kjøpe meg en burger da.
(Siden jeg var så sulten).
Men da ble jeg jo forsinka, sånn at jeg ikke rakk fram i tide, til forelesningene, på NHI.
Så da hendte det noen ganger, at jeg tenkte sånn, at det er ikke noe vits i, å dra hele veien opp til NHI, bare for å ha en eller to forelesningstimer da, (eller noe).
(For det var også litt flaut, å ‘alltid’ være den siste, som dukka opp, på forelesningene, i auditoriet der).
Så da ble det mer fristende noen ganger, (husker jeg), å bare gå rundt og kikke litt, i butikkene, på Oslo City og i resten av Oslo Sentrum der da.
Men da mente visst hu Kari at jeg prøvde å virke important da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så det er mye rart.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Etter det, at Magne Winnem og jeg, møtte hu Kari, den gangen, på det diskoteket, i Akersgata, i 1991, eller noe, vel.
Så har jeg hverken sett eller hørt noe mer fra hu Kari fra NHI.
Men jeg husker at jeg lurte på det, om hu hadde blitt sånn, at hu bare hang med utlendinger og sånn.
Etter at Magne Winnem og jeg, hadde truffet henne, på det diskoteket, i Akersgata der da.
Siden det vel var nesten bare utlendinger der vel.
(Altså for det meste pakistanere, var det vel, hvis jeg skjønte det riktig).
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det hadde jeg tenkt å skrive mer om i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
I norsk, på Gjerdes Vidergegående, så hadde vi Inga Lill Høstmælingen, som lærerinne.
Hu sa en gang til meg, (husker jeg), at ‘du burde ha fem i norsk, Erik, du som har så godt språk’.
Så det var nesten litt skummelt, husker jeg.
Siden dette jo var det første året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så hvordan kunne hun Høstmælingen vite det liksom?
(Altså hvordan språket mitt var da).
Hadde hun hørt om meg, fra noen andre lærere, på Sande Videregående, eller noe, lurte jeg på da.
Denne gåten fikk jeg aldri svar på.
Men jeg kom på dette igjen nå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Og hvorfor ga ikke Høstmælingen meg fem i norsk da, når hu visste at jeg hadde et så godt språk liksom?
Det var kanskje litt spesielt.
Dette har jeg tenkt på seinere, ihvertfall.
Jeg fikk vel fire i norsk, tror jeg, det året.
Og muligens fem i norsk muntlig.
Ettersom hva jeg husker i hue.
Noe sånt.
Nå sjekka jeg vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, og det stemte det som jeg huska, at jeg fikk fem i norsk muntlig, og fire i norsk skriftlig.
(Jeg fikk også fire i norsk sidemål, (altså i nynorsk), stod det også på det vitnemålet, forresten).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg ble kalt inn til skoletannlege, i Drammen, dette skoleåret.
Det var ei tannlege-dame, på Bragernes.
Litt mot travbanen der, fra Bragernes Torg.
Ikke så langt fra biblioteket, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg hadde ingen hull i tennene mine, på denne tannlegesjekken, husker jeg.
Jeg gikk jo handel og kontor, og lærte at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg dristet meg til å spørre om det, om det var mulig å få gjort noe med det, at jeg hadde så gule tenner.
(Fordi at Per Furuheim hadde jo sagt det om meg, en del år før, da jeg satt i min fars bil, utafor huset deres, nederst i Olleveien.
At jeg hadde gulere tenner enn han da.
Til noen andre unger da, i Olleveien der da.
Som hang utafor bilen som jeg satt i da.
Mens jeg venta på at faren min skulle bli ferdig med å chatte med Ruth Furuheim da.
Jeg regner med at det var Ruth Furuheim, som faren min chatta med.
For mannen hennes, han var litt sånn stille av seg.
Sånn som jeg husker det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Hu tannlege-dama, hu ville ikke gi meg noe middel, for å få hvitere tenner.
Men hu ga meg noe middel, som jeg skulle ha i kjeften, for å få sterkere tenner da.
Og hu dukka også opp på jobben min, på CC Storkjøp, en gang.
Mens jeg satt i kassa der.
Men jeg var jo bundet til kassa, (så og si), så jeg fikk ikke sagt stort til henne.
Men hu mobba meg nesten, (sånn som jeg husker det), og sa noe sånt som at ‘skal du ikke (noe)’.
Hu forlangte liksom noe av meg da, der jeg satt, i kassa der da.
Og et par år etter det her, så hadde jeg hull i nesten alle jekslene mine.
(Da jeg bodde hos halvbroren min Axel og dem vel, skoleåret 1990/91.
Da jeg var hos onkelen min Runar, på hans tannlegekontor i Ås, og fylte amalgam, i noen av jekslene mine, husker jeg.
Enda det var i alle avisene, på den her tida, om at amalgam kunne være farlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det).
Så jeg har lurt på. (seinere), om den oppløsningen, som hu tannlege-dama, tok på tennene mine, kunne ha vært noe som eventuelt skada tennene mine.
Siden hu oppførte seg så spesielt da, og begynte å ‘herje’ med meg, (mer eller mindre ihvertfall), på jobben min på CC da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på sesjon i militæret, dette skoleåret.
Sesjonen, den var borte mot Travbanen der et sted, (mot Krokstadelva), på Bragernes-sida da.
Jeg visste ikke hvor dette stedet var.
Men faren min visste det, så han kjørte meg da.
Militæret var noe som virka som noe ‘gruff’ for meg, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år, osv.
Så jeg syntes ikke at dette med sesjon var som noe artig da.
Man skulle skrive om det man var allergisk mot.
Jeg skrev ‘ull’, siden en doktor i Svelvik, jo hadde sagt at jeg hadde ømfientlig hud, da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse, var det vel.
Jeg fiksa ihverfall ikke ull.
Å ha på meg ullgensere, for eksempel, det synes jeg klør fælt og er veldig ubehagelig da.
Så det er som et mareritt for meg, å gå med ulklær da, for å si det sånn.
Og sånn er det ennå, må jeg innrømme.
Å gå med ullklær er noe av det siste jeg har lyst til nesten, for å si det sånn.
Tanken på det får meg nesten til å grøsse ennå, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
En annen ting jeg ikke klarte, det var fisk.
Nemlig kokt torsk, osv.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell, så måtte jeg jo be bestemor Ågot, om å slutte å gi meg Cola, sammen med fiskemiddagene på tirsdagene.
Siden jeg etter dette syntes at all cola smakte fisk.
En smak jeg hatet da).
Og jeg syntes jo at tanken på å være i militæret, sammen med masse andre gutter, ikke var noe fristende tanke da.
Ihvertfall ikke etter den oppveksten jeg hadde hatt, og jeg var jo også en spinkel gutt, som tenkte at jeg nok muligens ville bli tulla med, på grunn av at jeg var en svekling da, (må man vel si), i militæret.
Så jeg skrev også på skjema, at jeg var allergisk mot fisk.
Allergisk mot fisk, var kanskje å ta i litt.
Men jeg hatet fisk da, for å si det sånn.
Og ull, det var jeg nok allergisk mot.
Jeg hadde ømfiendtlig hud ihvertfall, sa en lege, (Dr. Moe?), i Svelvik en gang, rundt begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fylte ut skjema, mens jeg satt på i min fars Toyota HiAce, var det vel, fra Vannsengbutikken, til sesjonskontoret da.
Man skulle skrive på skjema, om noen i familien, hadde vært sinnsyke.
Jeg spurte vel faren min, om jeg skulle skrive opp mora mi.
(For jeg hadde aldri hørt om noen diagnose, for mora mi.
Men hu tok noe slags piller, som hadde bivirkninger, hadde søstera mi sagt en gang.
Hu sa at hu skjønte det at mora vår ikke var så glad i å ta de pillene.
På grunn av bivirkningene.
Men men).
‘Du kan også skrive opp Johannes’, sa faren min.
(Noe sånt).
Da ble jeg litt trist, må jeg innrømme.
For det var nytt for meg, at min morfar, Johannes, hadde vært sinnsyk da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min venta utafor mens jeg var og tok tre slags IQ-tester, og noen andre slags tester, som gjorde at vi måtte fly rundt i underbuksa, inne på sesjonskontoret der da.
En lege sa at huden min var helt fin.
Noe sånt.
Jeg hadde satt opp ‘samband’, som ønske-tjeneste, siden jeg ikke fant noe om ‘data’, i den brosjyra, fra militæret.
(Da ble liksom samband det nærmeste jeg kom data da, syntes jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten bare Drammensfolk, på den sesjonen, sammen med meg.
Eller det var ihvertfall bare folk jeg ikke kjente der.
Jeg prøvde å gjøre mitt beste, på IQ-testene, siden jeg var vant til det, fra skolen, å prøve å hevde meg, på prøver, osv.
Selvfølelsen min var liksom litt bygget litt opp på det da, at jeg pleide å være en av de flinkeste i klassen da.
Allerede fra første klasse vel, (da jeg bodde hos mora mi i Mellomhagen), må jeg vel si at det var sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun hadde ikke noen mor eller far.
Eller, hun hadde ihvertfall en mor.
Men hun bodde ikke i Svelvik da.
Av en eller annen grunn.
Cecilie Hyde bodde hos ei hu kalte for ‘mor’.
Men ‘mor’, det var bestemora hennes.
(Antagelig mormora hennes, tror jeg).
En gang, så ba Cecilie Hyde, (eller om det var søstera mi), meg inn til ‘mor’ da, i Svelvik.
‘Mor’ bodde i et hus, like nedenfor Svelvik Ungdomsskole der cirka.
Ikke langt unna en småbåthavn, (der hvor Petter og Christian og jeg, hadde kikka, da vi skulle kopiere Vitseposten, hos en Petter og Christian kjente, på Adax, på begynnelsen av 80-tallet. Da vi så Gro Marit Fjellner på sykkel, og vel også gikk bort til den da nye Svelvikferja der, og seilte på isflak, hvis jeg husker det riktig), som lå litt nedafor huset deres der da.
Stian, (fra Drammen, han som var litt sånn sossete/’glatt’), skulle nemlig lage pizza.
Noe sånt.
Jeg var vel kanskje litt skeptisk til den pizza-en.
Men dem maste kanskje litt på meg da.
Sånn at jeg ga meg til slutt, og dukka opp der, for å besøke ‘mor’ da.
Det er mulig.
Men men.
Pizzaen som han Stian fra Drammen lagde hos ‘mor’, det viste seg å være en brunost-pizza(!)
Det hadde jeg aldri smakt før.
Jeg fikk vel en bit kanskje.
Men jeg spiste det da.
(Og det smakte ikke så værst faktisk, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En eller to ganger, etter dette.
Da jeg tok bussen, fra Drammen.
Så hendte det at jeg gikk av, i Svelvik, for å besøke Cecilie Hyde og dem da.
For Cecilie Hyde, hu flytta etterhvert mer og mer tilbake hjem da, til ‘mor’.
Dette var vel under russetida.
For under russetida, så dro ‘mor’ på ferie.
Av en eller annen grunn.
Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at jeg godt kunne få bo litt hos henne, i Svelvik, siden at hun hadde bodd så mye hos meg, på Bergeråsen da, i månedene før det her da.
Så da måtte jeg nesten besøke Cecilie Hyde litt, syntes jeg.
For å ikke være uhøflig da.
Og da ville også søstera mi Pia, bo hos Ceciile Hyde da.
(Pia bodde der en god del mer enn meg da.
Som bodde der kanskje halvparten så mye som Pia kanskje.
Våren 1989 da.
Noe sånt).
Så det var sånn at i russetida, så bodde det vel ingen folk, i Leirfaret 4B, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så satt Pia, Cecilie, Eva Olsen og meg, inne på rommet, til Cecilie, hos ‘mor’ da.
Cecilie ville ofte spille Depeche Mode der.
En gang satt hun på en sang som het ‘Tora, Tora, Tora’, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Eva Olsen, hu dro meg med, bort til sine besteforeldre, like borti gata der, av en eller annen grunn.
Eva Olsen, hu hadde dårlig rykte.
Hu gikk for å være litt billig da.
Eller ‘Svelvik Open’, som vel noen sa.
Men hu var veldig pen, (og sexy, må man vel si, siden hu var slank og hadde lange bein og langt, lyst hår, osv.), da, så det var vanskelig å si mot henne, vil jeg nesten si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Besteforeldrene til Eva Olsen, de ble litt sure, på Eva Olsen.
Da Eva Olsen presenterte meg, for dem.
For Eva Olsen hadde en type, fra Oslo vel, (en med mørkt hår), som søstera mi sa at jobba i Se & Hør.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg sa ikke noe, for jeg syntes det var litt spesielt.
Jeg syntes Eva Olsen var pen.
Men jeg visste at hu hadde dårlig rykte.
Cecilie hadde jo sagt at hu gikk med kysketsbelte, på Sande Videregående, en gang, før hu skulle på en heavy-konsert.
Så det var ganske ekstremt da, for å si det sånn.
Den gangen, som søstera mi tok meg med, på ungdomsdiskoteket Skyline, i Drammen, skoleåret før.
Så var det vel Eva Olsen, som hu ‘head-banga’ sammen med, på dansegulvet der.
Mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var Tina ‘Turbo’ da.
Men jeg mener det var Eva Olsen).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg syntes at besteforeldrene til Eva Olsen virka ganske normale.
Huset var vel ryddig og ordentlig og sånn da.
Men jeg skjønte det, at de nok var litt oppgitte over barnebarnet sitt, Eva Olsen.
Besteforeldrene hennes sa vel noe sånt som at de trodde at forholdet hennes med han nye kjæresten, (han som søstera mi sa at jobba i Se & Hør), skulle holde litt da.
De hadde visst blitt skuffa over Eva Olsen før, virka det som for meg.
Men hvorfor Eva Olsen dro meg med dit, det veit jeg ikke.
Det virka som for meg, at Cecilie Hyde var med på det her da.
At det liksom var sånn, at hu spurte, ‘skal dere gå bort til besteforeldrene dine nå eller’.
Noe sånt.
Men det besøket der, hos besteforeldrene til Eva Olsen, det har vært litt som et mysterium for meg.
Hvorfor skulle jeg være med på det liksom.
Nei det var litt ‘raritet’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde fortalte også en gang, (på en fest eller noe kanskje), husker jeg, at hu kunne si nøyaktig hvordan han Stian så på damer.
(For hu kjente han vel bra da).
Først så han på puppa, så på hele dama, og så i øya, eller noe.
(Det er mulig jeg blander fælt på rekkefølgen nå.
Men det var noe sånt da).
At han Stian liksom hadde en slags rekkefølge da, for hvilke kroppsdeler han så på, når han møtte damer på fortauet da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi, inn til hu Cecilie.
Så lå Cecilie i senga, på rommet sitt.
Etter å ha hatt besøk av han Stian vel.
Cecilie lå bare i senga si.
Så jeg tror at de muligens hadde hatt mye sex.
Cecilie begynte å skulle forklare meg noe om vaselin.
At man kunne bruke vaselin, mot noen problemer da.
At vaselin var så bra for noe da.
Men så stoppa hu plutselig, midt i setningen da.
Så jeg lurer på om det var at hu tok vaselin på fitta si, eller noe.
Også huska hu det da, at jeg var en gutt da.
(Hu var kanskje litt i ørska, etter å ha hatt mye sex).
Også stoppa hu midt i setningen da, fordi at hu ikke ville si det til meg likevel, at hu tok mye vaselin på fitta, eller noe, for at fitta skulle bli fort bra igjen da, hvis hu var sår etter sex.
(Eller om det var i rompa, at hu skulle ha vaselin).
Hvem veit.
Bare noe jeg tenkte på.
Sånn virka det for meg ihvertfall, at Cecilie Hyde brukte vaselin, å smøre seg med, på sine intime steder, hvis hu var sår på disse delene, etter å ha hatt mye sex da.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell pleide å komme opp til meg, i Leirfaret, dette skoleåret, før Pia flytta opp der.
Christell pleide å dukke opp der, på en god del fredager.
Hu ville noen ganger ha med øl.
Og hu ville absolutt, at jeg skulle dra på ungdomsdiskotek, på et forsamlingslokale ved navn Fremad, i Selvik, (altså ikke i S_v_elvik, som lå 6-7 kilometer nord for Berger, men i det mindre stedet Selvik, som lå cirka en mil kanskje, sør for Berger), sammen med henne og Pia da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første gangen jeg var der, så dansa Arnt Lund, med Monika Nebel der, husker jeg.
Og Monika Nebel, hu unnskyldte seg seinere til meg, husker jeg, for at hu hadde tråkka meg på beina, mens hu hadde dansa med Arnt Lund der da, husker jeg.
(I et friminutt på Gjerde en gang vel.
Noe sånt).
Lill Beate Gustavsen, var også der, den gangen, (var det vel), og gikk rett inn i meg, på dansegulvet der, husker jeg.
Hu var nesten litt skremmende, med sitt rød-brune, (eller om det var svarte), hår, som var sprayet med masse hårspray vel, og hu hadde masse mørk sminke rundt øynene vel, og et blekt ansikt.
Hu var i den samme gjengen som Cecilie Hyde og Camilla Skriung, (mer eller mindre), i Svelvik da.
En ‘frike/goth-gjeng’, som gikk mye i svarte klær, osv.
Og som skilte seg ganske mye ut i Svelvik da, siden de fleste folka, i Nordre Vestfold, var veldig ‘mainstream’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell var veldig pen, og ‘hot’, (må man vel si), så det var vanskelig å motstå henne, når hu maste om at jeg skulle bli med på Fremad.
Selv om jeg ikke hadde vært der før.
Og selv om jeg ikke skjønte hvorfor hu ville ha meg med.
Det var ikke sånn at hu hang sammen med meg der, når vi først kom fram dit.
For å si det sånn.
Så det er også et mysterium for meg, hvorfor Christell ville at jeg skulle dra på Fremad, så mange ganger, høsten 1988 da.
Vi måtte ta bussen dit, husker jeg.
Og den siste bussen hjem, den gikk rundt klokka 23 eller 23.15 vel.
Noe sånt.
Så det var vel aldri sånn, tror jeg, at jeg rakk den siste bussen hjem.
For jeg drakk litt der da.
Christell pleide jo å gi meg øl, for å få meg til å dra dit.
(Øl som hu sikkert hadde fått, eller rappa, av faren min.
Som alltid pleide å ha et par kasser øl stående, i garasjen til Haldis).
Man ville nok fått stempel på seg, for å være kjedelig, hvis man hadde tatt den bussen hjem derfra.
Da ville man vært cirka den første, som dro derfra.
Pia og Christell pleide aldri å ta bussen hjem, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så når det stengte der, i 24-tida kanskje, så var det bare å ta beina fatt.
Og prøve å komme seg hjem til Bergeråsen da.
Ofte skulle jeg jo jobbe dagen etter, på CC Storkjøp, når Christell dro meg med, på disse festene på ‘lokalet’ da.
Men jeg var ung, (jeg var jo bare 18 år), så det gikk ganske greit, husker jeg, på den tiden, å drikke på Fremad, på fredagskveldene.
For så å haike, eller sitte på med noen Berger-folk, (jeg husker jeg satt på med Rune Bingen en gang, tilbake til Berger, fra Fremad. Tina ‘Turbo’ banka da på vinduet, på bilen til Rune Bingen. For hu ville også sitte på. Da sa Sten Rune Nilsen, fra klassen til Rune Bingen og meg, at Tina ‘Turbo’, var ‘den værste hora på hele Bergeråsen’.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Jeg følte meg jo da litt dum.
Siden jeg jo kjente Tina Turbo.
Christian Grønli og jeg hadde jo møtt Tina Turbo og Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen, da jeg gikk i fjerde klasse, eller noe.
Og jeg hadde jo vært med søstera mi og Tina Turbo, til Kommersøya osv., en gang, noen uker før det her.
Når vi fikk haik med en båt, fra en fest vi var på, en sommerkveld, ved Berger Brygge.
(Den gangen som min tremenning, Øystein Andersen, fikk kastet sin mun-chaco, (slåsspinner), som han hadde med fra Lørenskog, ut i Drammensfjorden, av en svær kar, ved navn Tom Lillemoen, eller noe, forresten).
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli ett om natta, her på hostellet.
Så jeg får skrive mer på det her kapitellet, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg hadde jo fått bare firere og femmere, skoleåret før, på Sande Videregående.
Og det første året på videregående, så hadde jeg jo fått tre seksere, og resten firere.
Så jeg hadde som mål, å få bare fem-ere, dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.
(Ihvertfall før jeg begynte å jobbe 3-4 vakter i uka på CC Storkjøp).
Men men.
Jeg prøvde å være konsentrert og følge skikkelig med, i timene, og i en Org.-time, (var det vel), så begynte klasseforstander Karlsen å kjefte på meg, fordi jeg hadde ‘fyrstikkøyne’, som han sa.
Og i en annen time, noen måneder seinere, så kjefta han på meg igjen, fordi han ikke tålte at jeg drakk så mye av cola-flaska, i timen, var det vel.
(Enda det liksom var lov å drikke brus i timen da.
Men man skulle ikke drikke brus på den måten som jeg gjorde det da, forstod jeg).
Men Karlsen hadde jo et vanskelig år, sånn som jeg skjønte det, på hva som ble sagt, av folka i klassen, i friminuttene.
Med skillsmisse og det hele, så hvordan han klasseforstander Karlsen vanligvis var, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi hadde også en lærer i sos.-øk., som het Herbjørnsen, og som Magne Winnem kalte for ‘Herbie’.
Han kom rett fra næringslivet tror jeg.
Det var vel hans første år som lærer, tror jeg.
Han hadde et ordtak, som het at ‘løgn trenger mange ord’, og han likte ikke at vi skrev for lange svar, på oppgavene da.
Men hadde en liste med stikkord, som han rettet prøvene våre etter da.
Og vi måtte også kjøpe en næringslivsavis i uka, og skrive kommentarer om finansnyheter da.
Så vi hadde også en egen prosjektoppgave, i Sos.-Øk. da, som kanskje ikke var nevnt på mønsterplanen, (eller hva det het igjen).
Men som Herbjørnsen ville at vi skulle gjøre da.
Jeg kjøpte de her avisene da.
Det var vel dette året at Dagens Næringsliv gikk over til å bli trykket på rosa papir, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Jeg la avisene ved siden av peisen, i Leirfaret 4B.
Men jeg hadde et travelt år, så jeg satt oppe hele natta, før den prosjektoppgaven skulle leveres.
Men jeg ble ikke ferdig, selv om jeg satt oppe hele natta.
Så jeg måtte sitte hele formiddagen og, og kom på skolen, trøtt som en alke, helt på slutten av dagen, med den oppgaven da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i gymmen, så skulle vi ha noe de kalte Cooper-test, tror jeg.
Jeg hadde aldri hørt om det før.
Men det viste seg at det betydde at vi skulle løpe langt oppi en åsside, som var bak Drammenshallen der da.
Vi fikk forklart hvor vi skulle løpe, men den forklaringa skjønte ikke jeg, som var fra Berger, noe særlig av.
Så jeg bare løp oppi der da, og prøvde å orientere meg, på de andre som også løp den her Cooper-testen da.
Så det ble liksom som både løping og orientering for meg, når jeg måtte ha den her testen da.
Så sånn var det.
Jeg var litt redd for å løpe meg bort, oppi lia der.
Så når Ole Skistad, (var det vel), og en som var greve vel, (hvis jeg husker det riktig), dukka opp, på vei ned, fra ‘endestasjonen’ igjen da.
Så bare snudde jeg og hang meg på dem, ned til Drammenshallen igjen, må jeg innrømme.
For jeg var litt redd for å gå meg bort, oppi lia, på Strømsø der, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi satt på med Magne Winnem, tilbake igjen til skolen.
Og han stoppa ved Jernbanestasjonen, av en eller annen grunn.
Og da ville jeg gå ut for å tenne på en sneip som jeg hadde i røykpakka mi.
(Som jeg sikkert hadde sneipa i et friminutt da, eller noe).
Men da fikk jeg kjeft av Ole Skistad, (som også satt på med Winnem), siden jeg ikke klarte å vente, i så og så mange minutter, før jeg tente en røyk da.
Men det var vel mer det at jeg kjeda meg.
Jeg kunne sikkert ha venta med å tenne en røyk.
Men å sitte bak i en sånn liten bil med sånne storvokste Buskerud-gutter.
Det var grenser for hvor artig det var og.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han som var greve, han husker jeg ikke navnet på.
Men han var fra Hemsedal, eller et annet skisted da, i Buskerud da sikkert.
Og han hadde visst dårlig rykte, hvis jeg husker riktig, fra sladeren i friminuttene, på Gjerdes Videregående.
Han var visst horebukk for Oslo-damene, oppi ski-bygda der.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Winnem hadde et ganske streit image, ettersom han var tillitsmann og hadde lappen og kledde seg ganske konformt, må man vel si.
Winnem sa, en av de første gangene, som jeg skulle sitte på med den Volvo-en hans, at ‘er ikke Volvo bilen for de intelektuelle da?’.
Så Winnem så nok på seg selv, (og vel også meg kanskje), som intelektuell da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Seinere fikk jeg vite det, at han kun eide en fjerdedel, (eller noe), av den Volvo-en.
Han eide den sammen med sin far, (som jobbet i Statens Forurensingstilsyn, på Helsfyr vel), og sin eldre bror John og sin yngre bror Eivind vel.
Noe sånt.
Men Magne Winnem kunne også noen ganger være litt slapp.
Vi hadde begge to matte valgfag, for da var det enklere å komme inn, på høyere utdanning, etter videregående.
For mange akademier forlangte at man hadde det matte valgfaget da, for å få studere der da.
Men i Matte valgfag-timene, så måtte vi gå opp i andre etasje, på Gjerdes Videregående der.
Og Andre Willassen, fra Røyken, klagde fælt, på at han ikke skjønte noe.
(Hvis det ikke var Tim Jonassen, som klagde).
Og jeg hadde jo hatt 5-er og 6-er i matte, årene før.
Og på ungdomsskolen, så hendte det at jeg hadde ‘S’ i matte, i karakterboka, noen halvår.
Hvis ikke hadde jeg ‘m’.
Men dette skoleåret, så fikk jeg bare en ‘2’-er, i matte.
Jeg syntes at han mattelæreren, (som vel for eksempel Thorgills, fra CC Storkjøp, hadde hatt i matte, også året før, og derfor var vant til), var veldig ustrukturert.
Jeg var ikke vant med å gjøre så mye innsats, på skolen, for å få bra karakterer.
Så det var kanskje det som var problemet.
Men jeg syntes også at han mattelæreren pirka veldig mye, på matteprøvene.
En gang hadde jeg gjort en ørliten feil, når det gjaldt tegnsetting.
Og da fikk jeg bare et halv poeng, på mange oppgaver, istedet for to poeng.
Enda jeg egentlig hadde gjort det riktig da, syntes jeg.
Og det var et nytt pensum dette, med mengdelære, osv.
Og jeg hadde jo kjøretimer, jobbing på CC, russetid, og søstera mi og Cecilie Hyde, som flytta inn til meg, i Leirfaret 4B.
Samt langt reisetid, til skolen.
Så det gikk litt trått i de matte-timene, må jeg innrømme.
På toppen av det her, så hendte det ihvertfall en gang, at Magne Winnem fikk meg til å bli med å skulke mattetimene.
Og istedet dra opp til Gulskogen-senteret, for å kikke på klær.
(Som Winnem ville).
Jeg var ikke så hypp på å kikke på klær.
For det kunne jeg jo eventuelt kjøpe etter skoletid.
Men jeg var liksom fra Berger da, og der var det om å gjøre nesten, å tulle litt på skolen, husker jeg fra Berger Skole og Svevlik Ungdomsskole.
Så jeg syntes vel at jeg måtte bli med på den her skulkinga da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Grunnen til at den siste ledige plassen, i klasserommet, var ved siden av Andre Willassen, forresten.
Det fant jeg ganske fort ut.
Willassen hadde den værste ånden, som jeg noen gang har lukta, må jeg vel si.
Men men.
Tim Jonassen, fra Hyggen, fikk meg med, på å tulle litt med Willassen, en uke eller to før juleferien vel, i 1988 da.
Tim dro meg med på en bensinstasjon, hvor Sten Rune Nilsen, fra klassen min, på Berger Skole og Svelvik Ungdomsskole jobba.
(Jeg visste at Sten Rune jobba der siden at Espen Melheim en gang kjørte innom der for å fylle bensin, en gang han dro meg med til Drammen eller Oslo da, dette skoleåret.
Så sånn var det).
Tim kjøpte en tannbørste og en tube tannpasta, som han fikk pakket inn vel, på en eller annen måte.
Også fikk jeg jobben, med å snike denne gaven, oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han da.
Så sånn var det.
Jeg vet ikke om Willassen tok hintet, men Willassen var en del sammen med Winnem, som jeg var forlover for osv., seinere, og Willassen ble visst etterhvert populær blant damene, i Drammen, så jeg tror han begynte å pusse tenna annerledes, sånn at han muligens ble kvitt den fæle ånden sin.
Det er mulig.
Tim prøvde ihvertfall.
Og vi var kanskje litt slemme.
Men jeg var oppriktig lei av å lukte den ånden hans, i diverse skoletimer da.
Så sånn var det.
Så derfor ble jeg med på den her mobbinga av Willassen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim var også en morsom filur da, så det var også lett å bli med på det her da, når han foreslo å gjøre noe skøy da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem satt ved siden av Kjetil Johansen, fra Heggdal, (tror jeg det heter), ved Asker.
Magne Winnem drev visst nesten Kjetil Johansen til vanvidd, sånn som jeg husker det.
Disse satt bakerst i klasserommet, på den samme raden, som Willassen og meg da.
Kjetil Johansen tryglet meg, (må jeg vel si at han gjorde), om å få bytte plass med meg, siden jeg ble kamerat med Winnem da.
For Winnem var visst så slem mot Kjetil Johansen da, skjønte jeg.
Men jeg syntes det ble litt mye Magne Winnem da.
Det ble litt dumt, hvis vi gutta plutselig skulle begynne å bytte plasser sånn, syntes jeg.
(På tross av den dårlige ånden til Willassen).
Så sånn var det.
Hu Monika Ødegård, (fra Svelvik), som satt bak Willassen og meg, (og ved siden av Gerd Jorun Wik).
Hu flytta seg ganske raskt over på den motsatte siden av klasserommet, ved siden av to jenter fra Kongsberg, som het Trine og Hege vel.
Uten at jeg vet noe om hvorfor hu flytta seg fra plassen ved siden av Gerd Jorun Vik.
Hu sa ikke noe til meg om det.
Hu var en litt stille jente, hu Monika Ødegård, må jeg si.
På tross av at hu gikk på Markedsføringslinja.
En gang, så hadde jeg haika inn til Svelvik.
(En av de første skoledagene).
Og da kunne jeg ta den bussen, som var i Drammen rett før skolen startet.
For den bussen, den startet i Svelvik da.
Og da satt Monika Ødegård, på den bussen, og lot som at hu sov da, når jeg gikk forbi.
Så jeg tenkte at man må jo si ‘hei’ til de som går i klassen sin.
Så jeg ble litt irritert da, på Monika Ødegård, som bare satt der, med øya igjen da.
Så mens jeg gikk gjennom bussen, så krølla jeg sammen bussbilletten min, til en slags kule, og knipsa den, i trynet, til hu Monika Ødegård da.
Det var kanskje litt slemt gjort av meg.
Men jeg var litt irritert kanskje, siden hu hadde kommet inn på Gjerdes Videregående, ved å liksom flytte til tanta si, i Drammen.
Likevel tok hu bussen til skolen, fra Svelvik.
Så det med flyttinga til tanta i Drammen, det var nok bare tull.
Og jeg hadde jo ikke fått busskort ennå, noe som kanskje gjorde at jeg ble litt irritert da.
Og det ble jo litt pinlig syntes jeg, å sitte på den samme ‘vanlige’ bussen, som ei i klassen, uten å si hei liksom.
Da jeg møtte Lene Andersen, på bussen, skoleåret før, så var jo hu full av liv og prata nesten hele veien inn til Drammen vel.
Så jeg var ikke vant til å ta bussen sammen med damer i klassen som var så skye da.
Så det reagerte jeg litt på, når det gjaldt hu Monika Ødegård, må jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem, han hadde kallenavn, for mange i klassen.
Gerd Jorun Wik, hun kalte han for ‘Gerdie’.
Og han sa det, et år eller to seinere, husker jeg, at hu spiste så mye sjokolade, på skolen, at rumpa ble breiere og breiere, for hver dag, husker jeg.
(Winnem satt jo bak Gerd Jorun, som ble sittende alene, uten noen ved siden av seg, nesten hele skoleåret.
Men døra til klasserommet var imellom dem da.
Så Winnem og Kjetil Johansen satt liksom for seg da, helt bakerst, i et hjørne.
Muligens også med et skap ved siden av seg.
Så jeg skjønner det, hvis de to fikk litt nok av hverandre.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem hadde også et kallenavn for Tim Jonassen, forresten.
Winnem kalte Jonassen for ‘Tingeling’, av en aller annen grunn.
Det skjønte jeg ikke så mye av, hvor Tim ble kalt det, men Winnem gliste vel kanskje litt da, når han sa dette kallenavnet.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev at det var en slags greve, fra Hemsedal, eller noe, i klassen.
Han gikk på Markedsføringslinja, og satt litt bak, nesten midt i klasserommet vel.
En gang, som Ceclie Hyde, Thomas Bille og meg, gikk fra Bragernes Sentrum og bort mot CC vel.
(Kanskje fordi at jeg skulle jobbe).
Så tok jeg på meg noen solbriller jeg hadde, (noen billige jeg hadde kjøpt i England vel, muligens med speil på).
For hu Cecilie Hyde hu var så opptatt av stil og sånn da.
Dr. Martins sko og haremsbukser, og alt mulig.
Og hu var ikke mainstream.
Hu var vel det som Willassen fra Røyken kalte ‘blackis’.
Altså at hu mest gikk i svarte klær.
De blackis-jentene i Svelvik, de skilte seg veldig ut, fra resten av ‘bunchen’ der, husker jeg.
Jeg husker en gang, som søstera mi Pia, hadde dratt meg med, på Samfunnshuset, i Svelvik, på ungdomsdisko, en torsdag, var det vel.
Da satt Cecilie Hyde, Camilla Skriung og ei til vel.
De satt oppå et bord, mellom toalettene og diskoteket.
Ovenfor garderoben eller kiosken vel.
Så de var enkle å legge merke til.
For de fleste damene i Svelvik gikk med moteklær, som Bik Bok og Poco Loco, osv.
Men disse nevnte tre jentene, de var friker da, må man vel si.
Og ikke bare var de friker, men de gikk vel stort sett bare i svarte klær, og ihvertfall Cecilie Hyde hadde også mørkt hår da.
De så nesten litt ut som tegneseriefigurer, kan man kanskje si.
Cecilie Hyde var også kortvokst, så hu så kanskje litt ekstra ut som en tegneseriefigur, på grunn av det.
Eller som en slags maskot kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da Cecilie Hyde, Thomas bille og meg, gikk forbi han greven/baronen og ei dame han prata med, som satt i en bil vel.
Da sa han adelsmannen til meg, at ‘nå så du kul ut’, eller noe.
Av en eller annen grunn.
Enda jeg så vel ut som vanlig stort sett.
Bortsett fra at jeg hadde på meg sånne solbriller da.
Og gikk sammen med de her artige folka da.
Som så nesten ut som tegneseriefigurer.
(Men som var min søster Pia sine venner egentlig da.
Men som jeg ble kjent med siden Pia hang i Gågata i Drammen, (som var min skolevei og kantine, må man vel si, dette året, på Gjerdes Videregående), etter skolen sin, i Sande.
Så sånn var det.
En gang, når jeg møtte Pia, etter skolen, i Gågåta.
Så hang hu der, sammen med hu Heidi, (som jeg ikke er sikker på om ikke egentlig var en gutt).
De stod i Gågata, og så gikk det to negre forbi.
Og Pia skrøyt av negerne, til hu Heidi da.
‘De er så flotte’, eller noe, sa Pia da, til hu Heidi da, (mens jeg stod ved siden av da).
Jeg sa ikke noe, for jeg visste ikke hva jeg skulle si liksom.
Men på grunn av dette, så var det ikke noen overraskelse for meg, da jeg fant ut det, (mens jeg var i militæret vel), at både Pia og hennes venninne, Siv Hansen, (også fra Røyken), begge hadde fått seg afrikanske kjærester, det andre året de bodde i ‘Røyken-bofelleskap’, i Oslo, (skoleåret 1992/93 vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka over fire, her på hostellet.
Det var fortsatt veldig mye mer, som skjedde, dette russeåret mitt, i Drammen.
Så det bli nok en del fler deler av dette kapitellet fremover.
Men men.
Skal jeg skrive memoarer, så skal jeg skrive memoarer.
Så sånn er det.
Så vi får se om jeg klarer å skrive om dette skoleåret, om ikke alt for lenge.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
