Stikkord: Sande Videregående

Jeg sendte en Facebook-melding til ei som gikk i klassen min, andre året på videregående

PS.

Her er mer om dette:

http://forbruker.dt.no/eiendomsbasen/searchresult/display/s/st%F8aveien/datesort/desc

26. november 2011
Min Bok – Kapittel 46: Enda mer fra sommeren 1988, (del 5)

Ei som het Marianne, (og ble kalt Tåka), var det vel, hu sa forresten, det første året, på videregående, at mora hennes hadde syngi på den sangen, som het ‘jeg har aids og gonore, herpes en og to og tre, jeg lever’, i et friminutt, en gang.

Men men.

Og hu sa også det en gang, at hu likte den sangen jeg spilte, på en walkman, som jeg hadde, (med høytalere da), og det var Erasure/Sometimes vel.

Som jeg spilte i et friminutt da.

(Og som jeg hadde tatt opp fra en nærradio da sikkert).

Kenneth Sevland, han var også Erasure-fan.

Og mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående, (tror jeg det var, for jeg hadde stereoanlegget på rommet mitt da, husker jeg).

Så fikk jeg låne et par Erasure-kassetter, av Kenneth Sevland.

En av de kassettene het ‘Circus’, mener jeg.

‘And it’s a shame, that you’re so afraid’ ‘in the poring rain’.

‘Call it new technology, and they use it to burn, and they show no consern’.

‘Don’t upset the teacher’.

‘There is still a future, for the working man’.

Noe sånt.

Men en av de sangene, som var på de Erasure-kassettene, den var så ‘homo’, at jeg måtte klage til Sevland, syntes jeg.

Det var vel kanskje på 16. mai, i 1988, eller noe.

Noe sånt.

Og da ble Sevland etterhvert enig i det, at de kassettene var bra, unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Heidi Uglum, hu sa en gang det, (noe jeg overhørte), at Kenneth Sevland hadde blitt så furten, på en DJ, på et Sande VGS-disco, i Sandehallen.

(Som jeg ikke var på, av en eller annen grunn).

Grunnen til at Sevland hadde blitt så furten var at DJ-en ikke spilte Falco.

(Hadde Sevland fortalt til ei jente fra Svelvik da, var det vel).

Det var bare Falco som var bra musikk, hadde visst Sevland sagt, mens han var furten og kanskje litt halvfull da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang seinere, da jeg var i Larvik, enn den ‘campingturen’, med han italieneren da.

(Da Ulf Havmo var med kanskje).

Dette var vel i 1985 kanskje.

Noe sånt.

Så husker jeg at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, i Larvik, som er i bakkant av torget der.

Og så husker jeg det, at jeg tagga i heisen, ned fra cafeteriaen Carina der, i Larvik.

Og da tagga jeg ‘RSC’ da.

(For jeg kom ikke på noe annet).

Og det var for Rock Steady Crew da, som jeg digga.

Så det var faktisk jeg som oppfant tagging-en, i Norge, rundt 1985 da, vil jeg si.

For å fleipe litt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, etter at Pia hadde flyttet til Bergeråsen, så var vi i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg, sammen med Axel.

Dette var kanskje sommeren 1985.

For jeg tror at det var like etter at bestefar Johannes hadde dødd.

Og da var tante Ellen og hennes datter Rahel der, på besøk fra Sveits.

Rahel lå i hengekøya, i hagen der.

Jeg sa etter en stund, at nå var det Axel sin tur, til å prøve hengekøya.

Men da begynte Rahel å grine, og hu løp inn i huset til Ingeborg, (det store skipperhuset, i Blombakken), hvor mora hennes Ellen var da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

Så gikk jeg ned, for å hilse på faren min og dem, i Havnehagen da, en vår, var det kanskje.

Jeg lurer på om det kan ha vært våren 1985.

Det var ihvertfall mens Christell gikk i sjette klasse, husker jeg.

(Og jeg gikk i åttende klasse da).

christell begynte plutselig å si det, at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i garderoben, til jentene i klassen hennes, etter gymmen da.

Og at Annika Horten hadde løpt foran Borgen og vifta med puppa.

Jeg ble litt paff, av denne nyheten.

Faren min lå på verandaen til Haldis.

Og solte se da, i en sånn speedo-aktig badebukse vel.

Men han sa ingenting.

Men han må ha hørt hva Christell sa, for hu prata rimelig høyt da, og hu stod ikke så mange meterne unna der faren min lå på verandaen da.

Jeg syntes dette Christell sa, var litt sjokkerende, og følte meg litt uønsket der kanskje da, og syntes det var rart, at faren min ikke sa noe.

Så jeg bare gikk hjem igjen.

Men jeg husker at jeg fortalte dette videre, til noen av klassekameratene mine, (Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan muligens).

Jeg var sjokkert over både Borgen og Annika Horten, må jeg innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang. litt etter det her vel.

Så dukka Pia og Christell opp, oppe hos meg i Leirfaret 4B.

Og da ville de prate sex-prat, på kontakttelefonen.

Jeg lot dem ringe til kontakttelefonen da, og Christell flørta, (eller prata sex-prat da), med en mann, som var mye eldre enn henne, husker jeg.

(Dette var kontakttelefonen i Drammen da.

Vi hadde 03-nummer, som i Drammen da.

03 77 58 38 var telefonnummeret til Ågot og Øivind, mener jeg.

Men jeg husker ikke hvilket nummer jeg selv hadde, (de årene jeg hadde telefon), i Leirfaret 4B).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var jo ensom, der jeg bodde alene, i Leirfaret 4B.

Så jeg gikk også med på å lese for Christell og Pia, fra en sex-roman, som faren min hadde stående, i en hylle, med noen få paperback-bøker osv., i reolen, i spisestue-delen av stua.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gangen, som Pia, Christell og meg, tok toget, fra Drammen til Oslo.

Da Pia og jeg skulle besøke Axel og dem, på Vestre Haugen.

Og Christell skulle besøke sin mors venninne Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen.

Så satt det en soss, forresten, (kan det ha vært Harald Eia?), på det lokaltoget, husker jeg.

Og da begynte jeg å si sånn, at ‘han var rar’, eller noe, til Pia og Christell da.

Men det syntes ikke Christell da, husker jeg.

‘Nei’, sa hun, mener jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Den gangen, sommeren 1988, som min (adoptiv)-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, med EF Språkreiser.

Så hang vi jo litt sammen med en kar, på kurset, som var fra Nord-Norge, og som het Per Håkon, og som ble kalt Perky, i England.

Jeg begynte å ‘tulle-prate’ litt, noe som liksom skulle være nord-norsk da, siden det var en nordlending der, som prata litt uvant da.

Og da, så fikk Perky og Øystein meg, til å ringe kona til lensmannen, i bygda, som Perky var fra.

For lensmannen, (som het Pleim), han var ‘søring’, og prata nord-norsk sånn som meg da, mente Perky.

Så de fikk meg til å tulleringe, til kona til Pleim, (jeg skjønte vel ikke helt egentlig hva som skjedde).

Men det var noe om noe tulle-ringing, og så måtte jeg late som om jeg var nordlendning da, husker jeg.

‘Ja, det har vært snakk om noe tulleringing’, (eller noe), husker jeg at hu kona til Pleim sa da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det språkkurset, så var det også med, ei dame, fra NRK radio, som lagde radioprogram om oss vel.

Og hu intervjuet blant annet Øystein og meg vel.

Men jeg var litt ukomfertabel, med å være på radioen, så jeg ba om at hu skulle begynne på nytt, osv.

For jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut på radioen da.

Siden jeg var fra et lite sted som Berger, så var det ikke så vanlig, å være på radio osv., for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Erik Furuheim, som Ulf Havmo og jeg, fikk låne luftgeværet til en gang.

Han sa Carl Fredrik Fallan, (var det vel), om, at ble ‘gæern’, etter en bilulykke, en gang da.

(Som storebroren hans hadde vært vitne til da).

Men om han ble gæern, det veit jeg ikke.

Men jeg mener å huske det, at han begynte å gå med buksa litt ned på rumpa, sånn at man kunne se ‘rørlegger-sprekken’ hans, etter det sykehus-oppholdet hans, på sykehuset i Tønsberg da.

Så om han ble gæern, det veit jeg ikke, men det var kanskje sånn, at han måtte ha en hjerneoperasjon, eller noe, da.

Siden Carl jo hadde sagt det, at han storebror, hadde sett ‘inn i hjernen’, til Erik Furuheim, etter den ulykka da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det språkkurset, i Brighton, så fikk jeg forresten beste resultat, av alle, på den avsluttende språktesten.

Jeg fikk vel 93 av 100 svar riktig, eller noe.

(Og da sa kursleder Paul Wilkie det, at jeg var best, mener jeg å huske).

Men det skulle kanskje bare mangle, siden det var den tredje språkreiseturen, som jeg var med på, til England, da, (en gang med STS til Brighton, sommeren 1985, og med EF til Weymount, sommeren 1986 og med EF til Brighton, sommeren 1988).

Wilkie heiet også, under den fotballkampen, som jeg har skrevet om tidligere, når vi spilte mot et annet EF-kurs, fra et annet land vel, og hu fra Hammerfest, (som ville kline med meg, i fylla), var med da.

‘Løp opp i angrep’, eller noe, sa han da, til meg, var det vel.

Så da løp jeg en tur opp i angrep da, men jeg fikk vel ikke ballen.

Det var ikke så mange gode spillere, på laget, mener jeg å huske.

Jeg vet ikke hvorfor de her svære folka, fra Gulskogen, ikke var med.

Da vi spilte volleyball, så måtte noen italienske eller spanske jenter, være med på vårt lag.

Og jeg kjøpte cola til dem, etter kampen, siden jeg var en rutinert språkreise-deltager da.

Jeg ble også dratt med på en andre volleyballturnering, i en hall, i Brighton.

Og da var det noen som sa det, at noen jenter lo, oppå tribunen, i etasjen over, hver gang jeg rørte ballen.

Men jeg hadde jo hatt volleyball, i gymmen, på skolen.

Så da våkna jeg opp litt da, og prøvde å skjerpe meg, og fikk vel inn en smash eller to og tror jeg.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Mora til Ulf Havmo, hu sa det forresten, en gang, som jeg var oppe hos dem, i Havnehagen.

Til Ulf da, at han måtte spise, hvis ikke, så skrumpa magesekken hans inn.

Noe sånt.

(Dette var vel mens vi gikk på ungdomsskolen, tror jeg).

Mens jeg gikk på videregående, (det andre året vel), så gikk jeg jo en gang bort, (en lørdagskveld vel), til butikken på Sand.

(Ikke for å kjøpe mat, men liksom for å møte noen folk og sånn da).

Og da var det folk utafor butikken der, det hørte vi helt bort på Bergeråsen, mener jeg.

Og da var Ulf Havmo og hu pene brunette-venninna hans, fra Høyen/Grunnane vel, der da.

Og da sa Ulf Havmo, til noen folk, at ‘skal vi banke Iver’.

Iver var typen til Christell.

Og de var sammen det året jeg gikk i tredje klasse, på videregående.

Så det er mulig at dette var i løpet av skoleåret 1988/89, en gang.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det at folk hang utafor butikken, det er vel det som ble kalt ‘Narvere’, i en tegneserie, som hadde handling fra Oslo, på 70/80-tallet, og som ble gitt ut noen år vel, før jeg flyktet til England, i 2004.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Unntatt at på Sand, så var det ikke Narvesen, som i drabantbyene, i Oslo.

Men det var Prima.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den sommeren, som Øystein Andersen og jeg, var på språkreise i Brighton, forresten, (sommeren 1988).

Så fylte jeg 18 år da, var det vel.

Og da fikk jeg et gratulasjonskort, av Hudson-familien, (den andre familien, som vi bodde hos), med bilde av en svær negerdame på, med bananer rundt livet da.

(Var det vel).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min sa forresten en gang det, på 80-tallet, i huset til Ågot, husker jeg.

Da han skulle få meg til å jobbe med noe greier.

At ‘Arbeit Mach Frei’.

Og så sa han at det hadde det stått på konsentrasjonsleierne.

Så faren min var kanskje nazist da.

Eventuelt så skulle han liksom hevne seg på meg da, (siden jeg hadde mørk blondt hår), for det nazistene gjorde mot jødene under krigen da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka litt over 2, her på hostellet, så jeg får vel ta kvelden her, med skrivinga vel.

Jeg har fortsatt et ark igjen, med notater, som jeg tar med her, i kapitell 29.

For jeg syntes det var greit å ta med en del, før jeg begynner på det skoleåret som jeg gikk i Drammen, som var skoleåret 1988/89.

For det var det året jeg fikk den seksuelle debuten min, husker jeg, (med Nina Monsen da).

Så det var kanskje greit å få mest mulig, på riktig side, av skrivinga om det, tenkte jeg.

Men men.

Det føltes ihvertfall riktig, å prøve å få til det.

Men jeg har fortsatt noen notater da, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i Min Bok da, som kommer helt til slutt da, etter at jeg har skrevet ferdig, om det året jeg var russ og.

Så det blir noen kapitler til, ihvertfall, i denne boken.

Uten at jeg tørr å si nøyaktig hvor mange det blir ennå.

Men vi få se hva som skjer.

Vi får se.

11. november 2011
Min Bok – Kapittel 38: Enda mer fra Sande Videregående. (del 2)

Irene Lippert hu satt også på skolebussen en gang, husker jeg.

I høyvannsbukser da, og sa, (om sine egne bein, som hu holdt fram det ene av, i midtgangen, eller noe da), at ‘sjekk de mannebeina da’.

Til noen venninner da.

Mens hu skrålte da.

Uten at jeg vet hvorfor hu gjorde det.

Irene Lippert hadde visst også spionert, på gutta i klassen, i dusjen, da vi gikk i åttende klasse, eller noe.

(For det fantes en dør, mellom herregarderoben og damegarderoben, som hadde stått ulåst da).

Og da hadde hu visst også sett meg naken, fikk vi høre.

Og da dreit Carl Fredrik Fallan meg ut, for klassen, husker jeg.

Og begynte å lage rabalder ut at hu hadde sett meg naken, (blant mange andre som hu også så nakne, av gutta i klassen).

For jeg hadde jo ikke kommet skikkelig i puberteten ennå da, og hadde ikke hår på tissen og sånn enda da.

Så sånn var det.

Det ble kommentert en del om penisstørrelse, og sånn, i garderoben vår, på ungdomsskolen.

Geir Arne Jørgensen kommenterte penisen til Ulf Havmo, husker jeg, og sa at han hadde jo fått seg ‘tømmerstokk’.

Ulf Havmo pleide noen ganger å bli med meg, bort på Sand, for å besøke bestemor Ågot, på den her tida.

Og da spurte han meg en gang, om han kunne få lov å si det, til Geir Arne Jørgensen, at ‘nå begynner du jo å få litt tømmerstokk selv og. Du burde kanskje gå bort på snekkerverkstedet til faren til Erik, og kappe av litt på’n’.

Noe sånt.

Men det ba jeg Ulf Havmo, om ikke å si, i garderoben.

For jeg hadde litt liten penis selv, siden jeg var seint i puberteten osv. da.

Så da hadde sikkert Geir Arne Jørgensen kødda med meg, (tenkte jeg), og så sagt det, at ‘det har jo Erik gjort, kan vi se’, eller noe.

Og da hadde jeg blitt så driti ut, at det hadde vært veldig flaut, vil jeg si.

Sånn tenkte jeg at det kunne ende da.

Så da måtte jeg be han Ulf Havmo da, om å ikke si det.

Men men.

Ulf pleide forresten å rappe marsipan, på Prima, (som lå ved brødavdelingen der cirka).

Mens jeg handla mat da, for penger jeg fikk av faren min.

Og så pleide han å dele opp den marsipanpølsa, i to deler, med brødkniven, som jeg hadde i Leirfaret 4B.

Også spiste vi marsipan en del ganger i uka da, i noen uker ihvertfall, mens vi gikk på ungdomsskolen da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Erik Ree, han dreit seg også ut litt, i sjuende klasse, husker jeg.

For han pekte på et rundt viskelær, (eller noe), som var formet som en Lypsyl-lebepomade cirka.

Og sa til Carl Fredrik Fallan, mens jeg stod der, at ‘den ligner på en pikk’.

Så sa Carl Fredrik Fallan, (som ikke hadde gym sammen med Erik Ree og meg, for klassen var delt i gym, og vi hadde gym sammen med en klasse fra Nesbygda, som også var delt da, i gymtimene, i sjuende klasse), at ‘har du så liten pikk eller?’.

Og da gikk Erik Ree litt unna.

Men jeg hadde jo gym sammen med Erik Ree, og jeg var litt flau, siden jeg var så seint i puberteten, så jeg pleide å sammenligne meg, med de andre gutta da.

Og da hadde jeg sett det, at Erik Ree heller ikke hadde fått hår på tissen, (eller stor tiss), i sjuende klasse.

Så derfor sa jeg bare, til Carl Fredrik Fallan, da Erik Ree gikk litt bort, at ‘han har det’.

For jeg syntes det blei litt dumt, at han skulle ha det til, at det viskelæret ligna på en pikk da.

Men men.

Så sånn var det.

Erik Ree sa også en gang, at lillebroren hans hadde tatt av seg underbuksa, før han kom inn på do.

Og så hadde han driti på veggen, for han rakk ikke fram til doen.

Noe sånt.

Men men.

Erik Ree bodde like ved veien som går ned fra Riksveien, til Berger Kirke.

En gang, når jeg gikk på fotballen, så ble jeg med noen folk, og kasta snøball, eller noe, på et annet hus der.

For en som gikk i klassen over oss vel, sa at der bodde det noen lesbedamer fra Sverige, som jobba på Glassbrenneriet, på Fossekleiva Bruksenter, (som ble startet et år eller to før det her da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren til Erik Ree hadde visst hengt opp en wire, over den veien ned til huset deres der, en dag.

Og da hadde Erik Ree og Ulf Havmo, (var det kanskje), merker på halsen, etter den wire-en, som de hadde sykla rett inn i da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men i andre klasse på videregående, så hadde endelig jeg også fått hår på tissen, (som den siste i den ungdomsskoleklassen, som jeg gikk i vel).

Og da turte jeg å dusje etter gymmen igjen.

(Noe jeg ikke hadde gjort, året før.

Men jeg hadde gjort det på undomsskolen da.

Så det var bare et år, som jeg var så flau over å ikke ha hår på tissen, at jeg ikke dusja etter gymmen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Og en gang, så stod Trond Gurrik, og liksom viste fram ballesteinene sine, virka det som for meg.

Han hadde ihvertfall skikkelig store ballesteiner, husker jeg.

Mens jeg skriver om penisstørrelser og sånn.

Men men.

Hu litt store, med kort lyst hår, fra Nesbygda.

Hu stod også på den trappa, utafor klasserommet vår en gang, husker jeg.

Og sa noe sånt, som at ‘hvorfor tror du gutta kaller henne for vakum da’, om ei annen jente, på skolen vår, som gikk forbi, et stykke unna der vi stod da.

(Men som jeg ikke fikk med meg hvem var helt, dessverre.

Men men.

Så sånn var det).

Det var også det skoleåret her, at vi fikk Super Channel, på Bergeråsen.

En parabolantenne, ble kjøpt inn, av Bergeråsen Vel.

I forkant av dette, så hadde det vært et møte, i musikkrommet, (det gamle klasserommet vårt), på Berger skole.

I regi av Bergeråsen Vel da.

Og det ble holdt avstemning, om vi skulle få Sky og Super Channel, eller ikke.

(Det ble sagt at vi skulle få begge, men vi endte opp med bare Super Channel, av en eller annen grunn).

Det var veldig engasjerte taler, både for og imot satelitt-TV, på fellesanlegget.

Espen Melheim sin lillesøster, Trine Melheim, (som gikk i klassen under oss vel), hun holdt en engasjert tale, for satelitt-TV, (enda hun bare gikk i åttende klasse da vel).

Og faren til Anne Uglum, i klassen til Christell og Pia, (en kar som var i Arbeiderpartiet, mener jeg å huske), han holdt også tale, for satelitt-TV da.

De som var for Super Channel, vant avstemningen.

Og jeg stemte også for.

Sten Rune Nilsen i klassen, spurte Odd Einar Pettersen, om han skulle stemme.

Han sa det, at han fikk meg til å stemme for han.

(Jeg sa ikke noe).

Men faren min betalte ikke Vel-avgifta.

Så jeg hadde vel egentlig ikke rett til å stemme, tror jeg.

Og av de som var mot Super Channel, så ble det vel skrevet, i en utgave, av medlemsbladet, til Bergeråsen Vel, at folk som ikke hadde betalt Vel-avgifta, stemte ved den avsteminga.

Men det ble ikke nevnt navn da.

Men jeg kjeda meg så mye, siden jeg bodde aleine hjemme.

Og Haldis og faren min, de hadde kjøpt en leilighet, i Uelandsgate, i Oslo, billig.

Husker jeg, for Haldis prata med faren min om det her, en gang som Viggo Snoghøj, hadde kåseri om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter.

At han og han skulle selge leiligheten.

Og da kjøpte vel Haldis, (og muligens også faren min), den leiligheten da.

Som var i et boligkompleks, fra før krigen vel, ovenfor Statoil-stasjonen, ved Kiellandsplass.

Det leilighetskomplekset er i gultmalt mur vel, og har to ulver som vokter hver sin side av en trapp, som leder opp til to bygninger, som hver består av kanksje cirka hundre leiligheter da.

Det ser nesten ut som noe som kunne ha blitt bygget i Hitler-Tyskland kanskje.

(Har jeg tenkt nå i det siste).

Noe sånt.

Der eide Haldis en leilighet da, som hennes sønn Jan Snoghøj og en amerikaner ved navn Carry, (med mørkt skjegg), bodde i, på den tiden, som jeg gikk på ungdomsskolen da.

Jan Snoghøj importerte bipollen-piller, fra Arizona, som skulle hjelpe mot alt mulig da.

Under firmanavnet ‘Snakehill Trading’ vel.

Noe sånt.

Det var vel også Jan Snoghøj som ga meg den deo-en, til jul, tror jeg, som jeg brukte, da hu Monica Andersen, sa at det ‘lukta mann, men hu så ingen’.

Det var Paco Rebane, tror jeg, som det merket het.

Som Jan syntes var så bra da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Snakehill, (som i Snakehill Trading), det var vel forresten fra etternavnet til Jan, som har dansk far, Snoghøj, på dansk, det blir vel cirka til Snakehill, på engelsk da.

Selv om hans bror Viggo, bruker etternavnet Snowhill, i USA og ikke Snakehill.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er det.

Men men.

Når vi skulle få Super Channel, på Bergeråsen, etter jula 1987 vel.

Så snakka jeg om det i klasserommet og sånn da.

Et byggefelt i Sande, (Skafjellåsen?), hadde visst fått parabolantenne de og, noen måneder før Bergeråsen da.

Og Jan Ivar Lindseth, han ble kanskje litt misunnelig, på meg, som skulle få Super Channel, (og som gleda meg til det da).

Hva veit jeg.

For han sa ihvertfall det, at jeg kom til å få kjempebra karakter i engelsk, og kjempedårlig karakter i matte, husker jeg.

Siden han trodde at jeg kom til å bruke mye tid, på å se på TV, som før hadde gått til lekser.

Men jeg var jo fra Berger, og fra barneskolen, så huska jeg det, at nesten ingen i klassen gjorde lekser.

Så jeg gjorde ikke så ofte lekser.

Jeg pleide å sitte å trøstespise foran TV-en og også lese aviser og sånn, før vi fikk Super Channel da.

Så det ble ikke så kjempestor forskjell.

Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, så så jeg på barne og ungdomsprogram da.

Men de programmene hadde jeg jo vokst fra, en god del.

Så når det dukka opp musikkvideoer, på Super Channel, så var jo det rimelig artig, syntes jeg, i 1988 da.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth sammenligna også en engelskprøve som jeg fikk ‘5’ på vel, med en som han fikk ‘3’ på vel.

Og han sa at jeg hadde nesten like mange feil, som han.

Han spurte om han fikk lov å klage, (og vise min prøve og da).

Og jeg sa vel ‘ja’ vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Noe sånt.

Vi var også på teater, i Holmestrand, det året.

Vi så teaterforestillingen ‘Pakkis’, var det vel.

Om noen som stod utafor Arbeidsformidlinga i Oslo.

‘Jeg er muslim’, sa han ene.

‘Hæ, hva da, er du musling?’, svarte han andre.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg satt ved siden av engelsklæreren, på teateret der, husker jeg.

Og i pausen, så fortalte jeg det, til de andre gutta i klassen, at ‘jeg sitter ved siden av han jævla engelsklæreren’.

Men jeg sa det vel litt høyt, tror jeg.

Så det er mulig at engelsklæreren hørte det.

Men men.

Siden han vel ikke stod så langt unna da.

Så det var rimelig flaut, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Det teateret var cirka like ovenfor Holmestrand Jernbanestasjon, tror jeg forresten.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Line Nilsen ble forresten kalt ‘Nils’, av noen andre jenter vel, på ungdomsskolen, mener jeg å huske.

Men men.

Så sånn var det.

Da jeg gikk i samme klasse som henne, dette året.

Så husker jeg det, at hu sa det, at det var så mange som brukte navnet hennes overalt.

Hu var visst fra Larvik.

For det var et danskebåtrederi, som het Larvik _Line_ da.

Men men.

Så sånn var det.

En gang sosialøkonomilæreren spurte om det var noen som visste hvem den største skogeieren, nede i Larvik var.

Så svarte jeg ‘Trescow Fritzøe’ da.

Og da sa Line Nilsen, ‘hva sa du’.

Men men.

Det med Trescow Fritzøe, det firmaet hadde vel Arne Thomassen snakka om en gang, når han, mora vår, Pia og jeg, kjørte rundt i en bil, rundt Farriselva der, på midten/slutten av 70-tallet vel.

Når vi skulle på noe kunstutstilling, på toppen av raet der vel, (heter det vel), den morenen, som Bøkeskogen ligger oppå.

Da sa Thommassen at Trescow Fritzøe eide mye rundt Farriselva der da, (mens han prøvde å finne veien opp til det kunstgalleriet der da, eller hva det var, oppå toppen av bakken der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Line Nilsen fortalte meg også det, at hu hadde fått råd, (av en rådgiver på Sande Videregående vel), om at hu burde utdanne seg videre, på en høgskole i Kristiansand, (var det vel), etter at hu var ferdig med tredjeklasse.

Så sånn var det.

Faren min ville jo at jeg skulle utdanne meg i Oslo, så jeg hadde allerede en god del år før det her innstillt meg på det.

Så jeg orka ikke å flytte helt til Kristiansand for å studere liksom.

Men men.

Det virka mer fristende med Oslo, for i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, så hadde jeg vært og sett på Sky Channel, osv.

Så jeg syntes det virka kult, å bo i Oslo da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et par år før dette skoleåret, (har jeg skrevet opp her).

Så vant også Berger IL, (det laget jeg spilte på, da vi ble kalt Smågutter eller Gutter vel).

Vi vant en liten cup, som het Vinn Sande Cup.

Etter å ha slått Vinn Sande 1-0 vel, i den avgjørende kampen.

Odd Einar Pettersen scorte seiersmålet vel.

Og jeg redda på streken, og redda også frispark(!), husker jeg, i sluttminuttene.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hørte det, at vi hadde sjangsen til å vinne, av trener Skjellsbekk da.

Hvis vi vant den siste kampen.

Og da prøvde jeg å spille så bra jeg kunne da.

For det hadde vært artig, å vinne noe da, en sjelden gang, mens vi spilte på det laget da, syntes jeg.

Så vi vant ihvertfall en liten lokal cup, som het Vinn Sande Cup da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På en trening så scorte jeg også et bra mål, husker jeg, på Anders Røkås.

Jeg fikk ballen på en corner.

Og stod vel lengst unna keeperen av alle omtrent.

Og skøyt hardt og lavt da, forbi mange spillere og keeper Anders Røkås da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da havna jeg på blokka da, til trener Skjellsbekk, (virka det som for meg ihvertfall), over de som fikk spille, fra start, i den neste kampen da.

Jeg dro også på kino, i Drammen, og så en film, som het ‘Farlig Begjær’, dette skoleåret.

Ei jente, på Saga Kino vel, i Drammen, så på meg, med begjær vel i blikket, husker jeg, inne på kinoen vel.

Noe som var litt rart vel, siden jeg dro på akkurat den filmen.

Jeg var ikke så vant til å få blikk fra jenter.

En gang, som jeg var i Drammen, sammen med Kjetil Holshagen og Arve aka. Bergen, fra Bergeråsen.

Så hadde vi søkt jobb, på Aass bryggeri, med å stable tomflasker, i kasser da.

Noe sånt.

Kjetil Holshagen fikk sommerjobb denne sommeren og.

Men Arve og jeg, fikk ikke jobb, av han basen der, på Aass Bryggeri.

Vi møtte faren til Arve, ved der Bragernes Torg møter Gågata i Drammen, cirka, etter det her jobbintervjuet da.

Og da sa faren til Arve husker jeg, at han måtte se an hvordan folk, som han søkte jobb, sammen med.

Og det var mynta på meg, skjønte jeg.

Han faren til Bergen, han syntes kanskje at jeg så tufs eller ustelt ut da.

Det er mulig.

Men men.

Så sånn var det.

Og på det samme stedet, så var det ei jente en gang, som sa kalte meg ‘babyface’, husker jeg, til ei annen jente fra Drammen vel.

Så sånn var det.

Så jeg var kanskje litt babyface da, under oppveksten, siden jeg var så sein med å komme i puberteten.

Og led vel litt under dette, siden mange av mine skolekamerater osv., ikke gikk av veien, for å mobbe eller erte da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, dette skoleåret vel, så dukka Ulf Havmo opp på døra mi, og sa at nå starta de opp Fremskrittspartiet-lokallag, i Svelvik.

Og han lurte på om jeg ville være med da.

(Dette kan også ha vært det neste skoleåret).

Men jeg orka ikke mer av Ulf Havmo, og jeg var vel ikke helt sikker på om min sympati lå nærmest Fremskrittspartiet eller Høyre, heller.

Ulf Havmo hadde nemlig banka meg opp, i den gangen der, hvor utgangsdøra, som han banka på, var.

Det var et par år tidligere vel, og han hadde klint beina sine hardt inn i magen min, mens han hadde ryggen mot veggen.

Så det var jævlig vondt, for å si det sånn.

Jeg slåss imot da, så det tok vel litt tid, før Ulf Havmo fikk overtaket.

Men han var sterkere enn meg, for han var før i puberteten og sånn da.

(Antagelig derfor).

Og han vant til slutt da.

Selv om jeg ikke skjønner hvorfor han starta slåsskampen.

Som kom overraskende på meg.

Men men.

Så sånn var det.

Ulf var vel også rimelig senesterk, tror jeg.

Selv om han var cirka like tynn som meg vel.

Men men.

Ulf kom forresten seinere enn de andre, tilbake fra ferie, i sjette klasse, husker jeg.

Han hadde vært med foreldra og søsknene sine, til Italia, i ferien, og de hadde vel utvidet ferien, i et par uker, tror jeg.

Ulf dreit seg også ut, i sjette klasse, husker jeg.

For han trodde at den sangen, som het ‘Our House’, med Madness vel, egentlig het ‘o a’, eller noe.

Så han gikk rundt og sang ‘o a’, eller noe da, i klasserommet.

Mens Linda Moen og jeg hørte det vel.

Hvis jeg husker det riktig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var også en av tre-fire musikkansvarlige, i sjette klasse, husker jeg.

Vi som ble valgt, ved loddtrekning, (Linda Moen trakk mitt navn vel), skulle spille musikk, ut av vinduet, til klasserommet vårt, mot skolegården da.

Jeg pleide å spille noe musikk da.

(Det var vel the Kids og sånt).

Og Linda Moen, Lene Andersen og Trine Lise Sørensen, pleide å stå rett utafor vinduet, og høre på musikken da.

De tre jentene tulla også med meg en gang, på barneskolen.

De prøvde å dytte meg ut en skråning, en vinter, som gikk ned mot grusbanen der.

Den skråningen, den var som en akebakke, på 5-6 meter vel.

Noe sånt.

Og jeg slåss mot, men tre sånne jenter, i klassen min, det ble litt for mye.

‘Dere klarer ikke å dytte meg ut’, eller noe, sa jeg.

‘Tror du det er det vi prøver på eller’, sa Linda Moen, (var det vel).

Uten at jeg skjønte helt hva hu mente.

De tre jentene klarte å dytte meg ut den skråningen, til slutt.

Men jeg hadde leika en del sånn, som barn i Larvik, og sånn.

Så jeg gikk rett opp igjen, og da turte de ikke å angripe meg igjen, husker jeg.

Men men, så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ole Christian Skjellsbekk hadde også tatt de tre jentene i skrittet, en gang, (mener jeg å huske ihvertfall).

(Utenfor inngangen til skolen, mellom bomberommet og musikkrommet der).

Noe sånt.

Og de tre jentene hadde kalt Skjellsbekk for ‘horebukk’, mener jeg å huske, at ble sagt.

(Da Skjellsbekk forklarte seg for lærer Allum vel).

Og de tre jentene ble kalt for ‘horer’ vel, av Skjellsbekk vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

En gang, som vi var i bomberommet, så la jeg en tegnestift, på stolen til Skjellsbekk.

Mens han prata med lærer Allum vel.

Og da ble det stort spetakkel, for å prøve å finne ut, hvem som hadde gjort det.

Jeg innrømte det ikke nemlig.

Det var en veldig kjedelig dag da, må jeg si, til mitt forsvar.

Og Skjellsbekk så også tegnestiften, før han satt seg da.

Så han fikk ikke vondt, eller noe da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ulf Havmo skyldte meg også 3-400 kroner, så det er mulig at det var derfor, at jeg ikke syntes det var noe aktuelt å bli med, på det Fremskrittsparitet-greiene og.

For de pengene hadde han lånt lenge, og jeg skjønte vel det, at han ikke planer om å gi de tilbake vel.

Men men.

Så sånn var det.

Øystein Andersen ville en gang at jeg skulle bli med han, opp til Ulf Havmo, for å kreve tilbake de pengene.

Men da var det gått et par år, siden jeg hadde hatt noe særlig med Ulf Havmo å gjøre.

Så det gadd jeg ikke.

Det var liksom ikke så mye penger, tenkte jeg, så det var ikke verdt å gjøre så mye rabalder ut av det, tenkte jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ut på vårparten, i 1988, da det begynte å nærme seg sommer.

Så ringte jeg Øystein Andersen igjen, etter å ha ‘boikottet’ han, i cirka et halvt år da, (etter at han hadde stumpet den sigaretten, i hånda mi).

(Jeg tenkte at han kanskje hadde fått en lærepenge da, siden jeg ikke ville prate med han, på et halvt år, eller noe, etter den episoden da.

Så sånn var det.

Men men).

Siden vi hadde avtalt, å dra til Brighton egentlig, den sommeren.

Jeg spurte om han fortsatt var klar for det.

Og det var han, viste det seg.

Så vi bestilte en fire ukers språkreise, til Brighton da, i juli 1988 vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nyttårsaftenen, på den her tiden, de pleide jeg å tilbringe sammen med Espen Melheim.

Ihvertfall et par av dem.

Jeg rappa noen drikkevarer, av faren min vel.

Og Espen Melheim og Pia kom på besøk, en nyttårsaften, husker jeg.

Pia for det meste bare satt der vel.

Espen Melheim var kanskje litt sånn ‘dorky’, eller treig, eller hva man skal si.

Han hadde på seg en rød genser, husker jeg.

Og han fortalte oss det, at han hadde lest det, et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ville man se mer attraktiv ut, for det motsatte kjønn, eller noe.

Så derfor hadde han valgt å gå i rød genser da, fortalte han.

Jeg syntes han virka litt sånn ‘døv’, noen ganger, men det er mulig han hadde funnet et bra triks da.

Selv om jeg syntes at han var litt komisk også kanskje.

Når han prata om det her da.

Men men.

Hvem vet.

Jeg var så opptatt av håret mitt, i årene før det her ihvertfall.

Og jeg pleide aldri å få sveisen min, sånn som jeg ville ha den.

Så jeg brukte en vifteovn, for å prøve å få sveisen bra.

Og noen ganger, når jeg nesten hadde gitt opp, så gnei jeg liksom hue, mot veggen, i gangen, for å få håret bra da.

(Uten at jeg vet om det hjalp, men jeg klipte ikke så ofte håret da.

Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle bruke hårgele og hårføner da.

Så jeg var ikke så smart, kanskje).

Og da, en gang, mens jeg stod og gnei huet og håret, mot veggen, i gangen, så dukka Espen Melheim opp, og så det her vel.

Så det var litt flaut, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En annen nyttårsaften, så ble jeg bedt opp til Espen Melheim, som var alene hjemme vel.

Anne Uglum, var også der, husker jeg.

Espen var litt full vel, og klenga på henne da.

I veien ned fra huset til Espen og dem, og ned til Havnehagen.

Og hver gang som hu Anne Uglum klagde da, så måtte jeg liksom si til Espen da, at han måtte la henne være ifred.

Og til slutt så gadd jeg ikke det mer.

Men da klagde hu Anne Uglum på det da, at jeg ikke fikk bort Espen mer.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var en rimelig spesiell episode.

Hvorfor hang hu Anne Uglum sammen med oss, hvis hu ikke likte at Espen klenga på henne liksom.

Hm.

Men men.

Men hu stakk ikke, hu bare klagde da, flere ganger.

Og jeg var vel også litt full vel.

Og plutselig, så hadde jeg fått bli med inn i huset til Anne Uglum og dem, skjønte jeg.

For vi gikk bort dit da.

Men jeg stod bare litt for meg selv, litt unna foreldrene hennes, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Og Espen Melheim, han var vel i hagen dems eller også inne i stua vel.

Noe sånt.

Men men.

Det var verandadøra vi gikk inn da.

Men hvorfor det var meninga at jeg skulle gå inn der, det skjønte jeg ikke helt.

Anne Uglum gikk i klassen til Pia og Christell og Annika Horten da.

Og et par ganger vel, så ville Christell spørre meg, om hvem jeg syntes var penest, at jentene, på Bergeråsen da.

Og da pleide jeg å si Anne Uglum da, for hu hadde et klassisk pent ansikt vel.

Selv om jeg ikke kjente henne.

Men da ble det kanskje lettere å si navnet hennes, enn å si Annika eller Christell da, siden jeg kjente de to siste litt bedre.

Hvem vet.

Og uten at jeg vet hvorfor Christell spurte meg om det her.

Det var vel kanskje litt spesielt.

Men men.

(Og Christell svarte da, at Anne Uglum ikke var noe flink til å sminke seg.

Jeg vet ikke om hu mente at det var positivt eller negativt, eller hva hu mente med det.

Hvem vet).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ei nabodame i Leirfaret, hadde fått kreft, og hadde skallet hår, mener jeg å huske.

Jeg ble bedt inn til dem, for å drikke vel, en gang, som jeg var sånn 17-18 år da.

Og jeg ble også bedt inn til Lene Lillevik og dem vel, som bodde litt ovenfor meg der, i Leirfaret da.

Og da spøy jeg som en gris, (hvis jeg husker det riktig), på stuebordet dems vel, mens jeg satt der da.

Mora prøvde seg på meg nesten, før det, og sa at ‘hvis jeg hadde vært yngre’, eller noe.

Så jeg var kanskje litt vel fornøyd med meg selv da.

For jeg var ikke så vant med å få oppmerksomhet fra damer vel.

Så det var kanskje derfor jeg slappa litt vel mye av, og spydde der.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Det hendte også et par ganger, rundt den her tida, at jeg dro bort til butikken på Sand.

Og en gang, så ville han mannen, til hu dama med kreft, bli med meg bort dit.

Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

Jeg ville gå dit aleine.

For jeg kjente ikke han så bra da.

Men men.

Så sånn var det.

Ulf Havmo var der en gang, med ei pen brunette, fra Grunnane vel.

Og hu sa noe til han, om ‘hva med han der’, eller noe.

Men da sa bare Ulf ‘nei’, eller rista på huet, eller noe.

Uten at jeg skjønte hva det var om.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ulf fikk seg jo moped etterhvert, og en gang, sommeren 1987 vel, så var vi borte hos farmora mi, på Sand.

Pia og Christell, de plukka jordbær, nede hos Anette Eknes og dem, på Høyen.

Og da fikk jeg Ulf til å kjøre forbi den gården, og ned til Krok der, ved vannet, mens jeg satt bakpå mopeden da.

Så sånn var det.

For jeg syntes det var litt rart, at Pia og Christell dreiv og plukka jordbær der.

HVorfor plukka dem ikke hos familien Sand, på Sand, som Ove og meg og Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo selv vel, hadde gjort, for eksempel?

Hvem vet.

Vi så en kar, som hadde fått en kjempesvær torsk, på godt over en meter vel, i Drammensfjorden.

Noe sånt.

Og Christell sa det, seinere at vi hadde kjørt så fort forbi, på mopeden, at det ikke gikk an å se oss, eller noe.

Men det var jo ikke privat veg der, mener jeg.

Så det var lov å kjøre der, mener jeg.

Vi kjeda oss ganske mye, borte hos Ågot da.

Og hadde vel ikke noe spesielt å gjøre da.

Og vi kunne jo se den gården, fra der vi stod, borte hos Ågot.

For vi så jo ned på hele Høyen derfra da.

Og faren min hadde vel fortalt meg det da, at Pia og Christell plukka jordbær der vel.

Noe sånt.

Og det var litt spesielt, syntes jeg, for Pia og Christell pleide sjelden å være borte på Sand/Høyen.

De var mest i huset til Haldis, i Havnehagen da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var vel derfor jeg foreslo det her, mener jeg.

Anette Eknes dukka så også opp, borte hos Ågot en gang, sammen med Pia vel.

Og jeg syntes jeg overhørte at hu sa, en gang, at hu var interessert i meg, eller noe.

Men jeg hørte ikke noe om det her, fra Pia og Christell da.

Og en gang, så var de utafor leiligheten min, på Bergeråsen, de tre jentene.

Og da gikk jeg bort til vinduet.

Og da hørte jeg at Pia og/eller Christell prata dritt om meg, til Anette Eknes vel, fordi jeg hadde gått bort til vinduet da, for å prøve å se hva som foregikk utafor der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var mye mer som foregikk, i årene før jeg gikk i den Markedsføringsklassen og.

Men jeg får ta det seinere, har jeg tenkt.

Jeg tenkte at Min Bok, får bli om tiden, før jeg flytta til Oslo.

Også får Min Bok 2, bli om tiden, mens jeg bodde i Oslo.

Og Min Bok 3, får bli om tiden etter at jeg flytta til Oslo.

Noe sånt.

Men det er en del ting, som jeg har glemt å skrive om, men som jeg har notater om, som skjedde, før jeg begynte på videregående, osv.

Men da får jeg heller skrive noen ekstra kapitteler, på slutten av Min Bok, hvor jeg prøver å få tatt med om det jeg ikke har fått med om, i de forrige kapitlene da.

Vi får se om jeg får til det.

Vi får se.

Jeg begynte også å ta kjøretimer, dette skoleåret.

En kjøreskole i Drammen, som holdt til på Strømsø, i Tordenskioldsgate der, (ikke langt unna Vannsengbutikken).

De arrangerte teorikurs, etter skoletid, i et ‘almenn-klasserom’, på Sande Videregående da.

Og jeg ble med på det, selv om jeg ikke var så hypp på å få meg bil egentlig.

Jeg var mer en kar som likte å være foran data-en eller på et kontor da kanskje.

Og som ikke hadde drevet noe med mekking av bil, som faren min pleide å drive med da.

Men han lærte ikke meg noe, om det.

Men men.

Og Snorre Skaug, var det vel, skulle også løse kryssord sammen med meg, i en teoritime.

Hvis det ikke var Espen Melheim, eller noe.

Så jeg lærte ikke meg så mye teori.

Jeg syntes det var litt kjedelig vel.

Men men.

Men jeg tok også kjøretimer, inne i Drammen.

Og jeg hadde en kjørelærer, som het Skjalg.

Men en gang, så sa Line Nilsen det til meg, at han Skjalg, han burde jeg bytte fra, for han var ikke noe flink da, (eller noe).

Noe sånt.

Så jeg bytta til en som hu sa var flink, med mørkt hår vel.

Han sa det, under den første kjøretimen min vel, at når de unge jentene kom til kjøretime, i singlet og sånn, så visste ikke han hvor han skulle se, sa han.

Men men.

Så jeg ble kanskje litt misunnelig da.

Siden han hadde så mange jenter i singlet i bilen, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En fleip, under teoritimen, var at noen damer, hadde sett i butikkvinduene, mens dem kjørte.

Jeg tulla litt jeg og, og sa at her måtte vi kjøre sakte, for ellers så kan den ungen i vogna, hoppe ut av barnevogna, og løpe over veien.

Jeg bare tulla sånn da.

Og jeg hadde jo ikke råd til bil, så det var litt dumt det her, med at jeg tok kjøretimer.

Men alle andre gjorde det da.

Så sånn var det.

Siden jeg kjeda meg, så ble det litt amper stemning kanskje, i bilen.

Og jeg kjørte en gang i motsatt kjørefelt, i Tollbugata vel, mot Jernbanestasjonen der.

For jeg trodde det var to kjørefelt der, men jeg huska feil, for det var lengre fram.

Så sånn var det.

Men men.

Og en gang, som jeg stoppa for en kar, som gikk over veien, i en fotgjengerovergang, ved Globusgården der.

Så kjørte en annen bil, inn i bilen jeg kjørte da.

Og den ble rimelig bulka da.

Så kjørelæreren og jeg, vi fikk oss en trøkk da.

For han i den varebilen bak oss, han hadde ikke sett det da, at jeg stoppa for han fotgjengeren.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som jeg skulle til Drammen, med bussen.

Så satt tilfeldigvis Lene Andersen, på den samme bussen.

Hu fikk overtalt meg, til å ta en teoritest, sammen med henne.

Jeg hadde jo ikke lest, i det hele tatt.

Og måtte innom Svelvikbanken sin filial, på Strømsø, (var det vel).

(Hvis det ikke var Fokus Bank, som jeg var innom.

Noe sånt).

For å ta ut penger.

Da hadde jeg begynt å røyke nesten fast vel.

Og fikk hu Lene Andersen, til å holde røyken min, mens jeg var inne i banken da.

Så gikk vi og tok en teoritest da, siden hu ville det.

Men jeg fikk skikkelig dårlig resultat da, siden dette ble en uforberedt test, for meg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg skulle ha kjøretime, dette skoleåret.

Så skulle jeg også kjøpe stereoanlegg, inne i Oslo, som jeg hadde lest annonse for, i en avis da.

Og det var hos Elnor, på Rådhusplassen.

Bjørn Arild Holshagen, han skulle inn til Oslo, og jeg fikk sitte på da.

Og jeg kjøpte det stereoanlegget, som var fra Kenwood med Sanyo-høytalere mener jeg, for litt under 4000 kroner vel.

Det var med dobbelt kassettspiller og platespiller.

Men det var vel egentlig ikke rack, for alle delene hadde felles strømforsyning vel.

Unntatt platespilleren vel.

Men kassettspilleren, radioen og forsterkeren hadde vel samme strømforsyning, mener jeg å huske.

Men men.

Men det var et greit steroanlegg vel, likevel.

Og det fulgte også med et skap, som det kunne stå i, med hjul da.

Faren min hadde jo stereoanlegg også.

Men stiften var vel brukket, og høytalerne var jo sparket i stykker, av hu Sylvia, (venninna til Haldis), og han hadde kun enkelt kassettspiller da, og ikke dobbel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og da Bjørn Arild Holshagen og jeg, kjørte tilbake til Bergeråsen.

Så hadde jeg kjøretime, den dagen.

Så jeg måtte gå av bilen, i Drammen.

Og Bjørn Arild sa det var greit, å hive stereoanlegget, inn hos meg da.

Og da jeg kom hjem, med en buss da, om kvelden, fra Drammen.

Så hadde Øystein Andersen og Kjetil Holshagen, (tror jeg det var).

De hadde allerede montert opp det stereoanlegget da, for meg.

Så det var litt bra, husker jeg.

De hadde satt sammen det møbelet også, som stereoanlegget skulle stå i da.

Så det var ikke dårlig.

Dette må vel ha vært like før Øystein Andersen sneipa den sigaretten, i hånda mi, tror jeg.

Og rundt den tiden, som Kjetil Holshagen flytta til Sande vel.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var et tivoli, som var i Drammen, lenge, våren 1988 da, mens jeg dreiv og tok kjøretimer.

De hadde OutRun bilspill der, husker jeg.

Og jeg spilte det spillet mye da, for jeg tenkte at det var kanskje nesten som å ta kjøretime, å spille det spillet.

Noe sånt.

Og det var også skytebane der.

Jeg var jo glad i å skyte med luftgevær, så jeg syntes at sånn skytebane på tivoli, også var artig da.

Jeg pleide nesten alltid å vinne noe, hvis jeg prøvde det da.

For jeg var litt vant til å skyte med luftgevær, ihvertall.

Og ganske røslig og tøff kar, (på min alder vel), fra Drammen, (som hadde pigg vel, han sa ihverfall seinere at han brukte ‘High Hair’-hårgele), som hang der, begynte å prate med meg.

Mens jeg hang ved skytebanen der da.

Og skøyt ned sånne premier da.

Han het Roger, (og var maler vel), og bodde på Fjell, (en bydel med masse blokker og som også var kjent for å ha en høy andel innvandrere), i Drammen da.

Vi preika litt, om alt og ingenting da vel.

Og vi vant en premie hver vel, på luftgeværskyting da, som vi ga til hver vår fjortiss-jente da, som vi fant, ved spillehallen der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg så vel også Pia der, i Drammen, (mener jeg), og hu hang sammen med hu lave Svelvik-jenta, som hadde vært så skrålete, når jeg hadde eksamen, i Sandehallen der, året før, nemlig Cecilie Hyde da, (datter av min mors venninne, forresten).

Hvordan Pia kjente Hyde, det vet jeg ikke.

Men Pia dro vel også med meg, på ungdomsdiskotek, på Skyline, i Drammen, dette skoleåret.

Pia var venninne, med Eva Olsen, (som var kjent for å være såkalt ‘fellshore’ vel, eller noe), fra Svelvik.

Enten var det hu, eller så var det ‘Tina Turbo’, som Pia vanka med, på Skyline da.

Pia og hu andre jenta, de dreiv med ‘headbanging’, på dansegulvet, på Skyline der, husker jeg.

Så Pia, hun var altså ‘hårdrockare’, som svenskene sier.

Selv om hun seinere vanka mest med Cecilie Hyde vel, som var ‘syntare’, (ihvertfall likte hun Depeche Mode veldig mye), som svenskene sier.

Så om Pia var ‘hårdrockare’ eller ‘syntare’, eller begge deler.

Det veit jeg ikke helt.

Men hu hadde vel ingen plater selv, tror jeg.

Så det er kanskje litt av et mysterium, det er mulig.

Men men.

Jeg holdt også på å kjøre på en bikkje, husker jeg.

Da jeg tok kjøretimer i Drammen.

Opp mot et villaområdet, på Strømsø der vel.

‘Men brems da’, sa kjørelæreren.

Da den bikkja løpte ut i veien.

Men jeg hadde vel sett om noen, på TV, eller noe, som hadde kjørt unna et dyr, som løp ut i veien.

Og som så hadde kjørt ut av veien, og omkommet.

Så det stokka seg litt for meg, når den bikkja plutselig løp ut i veien da.

Hvis man bremser, uten å orientere seg, så kan man jo bli kjørt på bakfra og, av en annen bil.

Som jeg jo seinere blei, like før den store rundkjøringa, på Strømsø der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg har fortsatt en del notater, for dette kapitellet, om hva som skjedde, da jeg gikk i andre klasse, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

Men jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i morgen.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

29. oktober 2011
Min Bok – Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående

Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.

Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.

Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.

Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.

Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).

Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.

Men men.

Så sånn var det.

Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.

En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.

Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.

Som het Europatoppen, eller noe, vel.

Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.

Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.

Den dagen som vi skulle inn til Oslo.

Men men.

Så sånn var det.

Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.

Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.

For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.

En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.

Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.

Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.

Men det var feil svar.

Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).

Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.

Så sånn var det.

Men men.

Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.

Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.

Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.

Men jeg fant dem ikke.

Men men.

(Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).

Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.

Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.

Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.

Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.

For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.

Men jeg husker ikke hva filmen het.

(Men muligens en med Michael J. Fox).

Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.

Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.

For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.

Men men.

Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.

Og vi så ‘Staying Alive’, på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.

Og det var ‘Boeing, Boeing’, eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.

Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.

Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.

Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.

Det husker jeg ikke helt.

Hvem vet.

Det var en revy da, som det vel heter.

Om en mann som hadde mange flyvertinner.

Og den var morsom, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).

Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.

Med en videofilm, som jeg hadde rota med.

Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.

Jeg hadde skrevet ‘Waldemar Thranes gate’, på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.

Men han bodde i ‘Markus Thranes vei’, i Lørenskog.

Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.

Et sted den hadde liggi noen måneder.

Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.

For dem var ikke hjemme.

For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.

Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.

Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.

Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.

Det var vel drøye 500 meter å gå vel.

Noe sånt.

Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.

Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.

Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.

(Uten at jeg helt veit hvor det er hen).

Men men.

(Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.

Men men).

Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.

For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.

Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.

Men hu var visst ‘puck i hue’ da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.

Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.

Så sånn var det.

Men men.

Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.

Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for ‘Psycho’.

Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på ‘null sex’, sa Øystein.

Pia sa at Psycho ikke var noe ‘snill’ mot dama, husker jeg.

(Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).

Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.

Sånn ala ‘hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad’.

Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod ‘Riv Blitz’, om kvelden da.

Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.

En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.

Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.

Hvor han hele tiden brukte uttrykket ‘bølgen’, husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).

Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.

Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.

Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.

Men men.

Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.

Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).

Både Øystein og Tom spilte sjakk.

Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.

(Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.

Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.

Etter Brighton-turen.

Hvem vet).

Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.

(Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.

Et japansk nærkampvåpen).

Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.

Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.

Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En kar som het Tom Lillemoen vel.

Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.

Så han kasta det våpenet, i fjorden.

Pia var venninne med ‘Tina Turbo’, og de ville ut og ‘fly’.

Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.

Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.

Men men.

(Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.

Det var Pia som dro med meg liksom.

Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.

Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.

Men de fant det ikke.

Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.

Så sånn var det.

Men men.

For vi hadde ikke noe røyk da.

Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).

‘Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik’, svarte de Holmestrand-damene.

Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.

Så jeg ble med dem.

Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.

Noe sånt.

Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).

Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.

For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.

De gikk kanskje i samme klasse.

Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.

Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet ‘Turbo’, det er jeg ikke helt sikker på.

Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.

Men jeg er ikke helt sikker.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.

Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.

Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.

Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.

Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.

Hu var nesten ‘godslig kamerat’, med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.

Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.

Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.

Men men.

Så sånn var det.

Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.

Både i Kontorlære og EDB vel.

Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.

Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.

Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.

Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).

Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.

Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.

Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.

Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er ‘juridiske personer’.

Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.

Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.

(Ihvertfall ifølge lovverket).

Dette med at et firma, i retten, blir til en ‘juridisk person’, det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.

Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.

Og da sa Line Nilsen, at ‘du må skru’n på, vet du’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.

Men men.

Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.

Men så ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.

Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten ‘Bad’, av Jan-Tore, husker jeg.

For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.

Og også T’Pau, som var populære, med ‘China in your hand’, osv.

Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.

‘Du har ihvertfall fin musikk’, sa han ‘Case’ da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.

Spesielt hu venninna var skikkelig brun.

Så det trodde jeg på.

Men men.

Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.

Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.

Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.

(At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).

Så jeg mobba henne da, og sa ‘det’.

Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.

Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.

Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.

Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.

Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.

Så Jan måtte gå inn der selv.

(Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.

Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.

Noe sånt.

Men Christell og Pia gikk dit ofte.

Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.

Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.

Med skap etter skap fulle av moteklær.

(Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.

Så sånn var det).

Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).

Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.

Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.

Og jeg var også seint i puberteten.

Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.

Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.

Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.

Så det var egentlig ikke min business da.

Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.

Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.

Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.

Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.

Men sånn var det ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.

Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).

Også gikk vi på det diskoteket da.

Hvor det bare var sånn passe mange folk.

Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.

For å si det sånn.

Men men.

Men hvem var det som jobbet der?

Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.

Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.

Noe sånt.

Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.

Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.

Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.

Men vakta tok fra meg flaska.

Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.

Men vakta klarte å lukte at det var sprit.

Så sånn var det.

Men men.

Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.

Noe sånt.

Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.

Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.

Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.

Da var det tilbud på mange ting, til en krone.

Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.

Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.

Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.

Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.

Så sånn var det.

Men men.

Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.

En gang med Pia vel.

Da møtte Pia en ‘kavaler’, på danskebåten.

En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.

Noe sånt.

Men men.

Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.

Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han ‘Erik Soler’.

Det er mulig.

Det husker jeg ikke helt.

Men men.

Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.

Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.

Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.

‘Prøv tomatsausen’, sa Frode Kølner.

‘Hvorfor det’, sa jeg.

‘Det er godt’, sa Frode Kølner.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.

Og så på ‘Gjøkeredet’, med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

(Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).

Så sånn var det.

Men men.

I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.

Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.

Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.

Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.

Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi ‘lia’ vel, fra Samfunnshuset da.

Noe sånt.

(Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).

Men men.

Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.

Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.

‘Ja’, sa jeg, ‘jeg skal vel såklart være med på klassefesten’, ‘du da?’.

Men Kristin Sola sa vel bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

Men men.

Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.

Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som ‘discoløve’ vel.

Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.

Som så litt sånn ‘John Travolta’ ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.

Noe sånt.

Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.

De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.

Plutselig gikk det en slags ‘surring’, gjennom lokalet.

Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.

Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.

Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).

‘Har du svart skinnslips du da?’.

For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.

Så jeg var vant med skinnslips.

Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.

Men men.

Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.

Det var vel litt spesielt.

Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.

Så sånn var det.

Men men.

Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.

Av en eller annen grunn.

Forstå det den som kan.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.

En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.

Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.

Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.

Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.

Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.

Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.

Så det ble ganske fancy, tror jeg.

Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.

Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.

Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.

Men men.

Hvem vet.

Jeg begynte også å lage et spill, som het ‘Kill Kadaffi’.

Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.

Også stod det ‘Waste’em now’, eller noe, på t-skjorta da.

Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.

(Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).

Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.

Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.

Vi hadde vel for mye annet å gjøre.

Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.

Så sånn var vel det.

Men men.

Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.

Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.

Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.

Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.

Også ville programmet lage garderinger.

Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.

Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.

Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.

Dette var ikke Sandvika i Bærum.

Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.

Sandvika er en strand.

Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.

Men jeg var litt distre.

Dette var i eksamenstida vel.

Og jeg glemte håndkle og sånn.

Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.

Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.

Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.

Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.

Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.

Men men.

Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.

Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.

Noe sånt.

For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, ‘det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen’.

Så sånn var det.

Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).

Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.

Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.

Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.

‘Alt er lov på 16. mai’, (eller noe), sa hu Monica Andersen da.

Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.

For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.

Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.

Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.

Hvem vet.

Men men.

Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.

Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.

Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.

Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.

Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.

Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.

Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.

Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.

Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.

Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.

For alle lå og solte seg på stranda vel.

De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.

Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.

Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.

Noe sånt, var det vel.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.

Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.

Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.

Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.

Noe sånt.

(Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.

Men men).

Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.

Men fikk mer tak på det etterhvert.

Og fikk ‘4’ vel.

‘Bra Erik’, sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.

Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.

Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.

Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.

For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.

Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.

Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.

Det er mulig.

Men men.

Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.

Så fikk jeg bare karakteren ‘4’ i Rettslære da, husker jeg.

Og det samme i Markedsføring.

Jeg fikk alltid en ‘4’-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt ‘på jordet’, noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.

Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.

Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en ‘4’-er i Rettslære og Markedsføring liksom.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.

Han var en artig skrue, må man vel nesten si.

Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde ‘tippa over’.

Han mente at jeg også stod i fare for å ‘tippe over’, eller noe, hvis jeg husker det riktig.

Noe sånt.

Han kalte meg vel for ‘skøyer’n vår’, tror jeg.

For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.

Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.

Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.

(Det er mulig det her var i første klasse).

Så sa jeg bare ‘det er vann’.

For det var ikke en så stor øy da, på kartet.

Og da lo klassen godt, husker jeg.

Så sånn var det.

Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.

At ‘han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da’.

Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.

Så sånn var det.

Men men.

Lindseth ville også at jeg skulle mobbe ‘Case’, (markedsføringslærereren).

Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.

Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.

Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.

Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.

Så man skulle være litt kreativ da.

Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).

Og da stod det ‘Wanted’, på den forsida, om Reagen da.

Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.

At vi kunne skrive ‘Wanted’, (en ide jeg hadde fra VG men).

Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.

For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.

Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.

Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.

Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.

For han tok seg litt nær av det da, var det vel.

Da sa jeg det, at det var greit.

(For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.

Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.

Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.

Men men.

Så sånn var det).

Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.

Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.

Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.

Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.

Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.

Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.

Hvem vet.

Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.

Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.

Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.

Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.

Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.

Dagens Næringsliv, var vel det.

Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.

Det er mulig.

Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.

Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.

Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.

Han sa også det, at ‘løgn trenger mange ord’.

Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.

Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.

Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.

Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.

Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.

Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.

Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.

Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.

Det var et dikt, om noen fra Vågå.

Jeg leste ‘når vagværingen bærer likskrotten hjem’.

Men det skulle være ‘når vagværingen bærer likskjorten hjem’.

Så mange i klassen lo da.

Jeg satt ved siden av Lindseth da.

Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.

Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om ‘likskjorten’, osv.

Men men.

Så Samland sa det, at ‘her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev’, eller noe.

Så jeg fikk ikke ‘5’ i norsk muntlig da.

Men måtte nøye meg med en ‘4’-er da, (på vitnemålet).

Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.

Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.

En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.

Og vi var på grupper da, som konkurrerte.

Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.

Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.

Til ei annen jente i klassen, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.

Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.

Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.

Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.

Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.

Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.

Men men.

Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i ‘stemmerommet’ da.

Så satt vi i biblioteket, og venta.

For Reiersrud ville se hva som skjedde.

Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.

Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.

Noe sånt.

Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.

Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.

Og det fikk hu vel, etterhvert og.

Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.

Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).

Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.

De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.

Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.

De hadde fått ‘2’ på Markedsføringseksamen.

Men Case ga alltid ‘5’-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.

Og jeg fikk alltid ‘4’-ere, av Case.

Og jeg fikk også en ‘4’-er på eksamen da.

Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.

Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.

Men men.

Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.

Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått ‘2’, på Markedsføringseksamen da.

Hu var skikkelig amper.

Men jeg prøvde å roe henne litt da.

For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.

Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.

Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.

For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.

Det var vel litt spesielt vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.

Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.

Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.

Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.

Av en eller annen grunn.

For å variere litt vel.

Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.

Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.

Og de rutene, de var det mange rader av.

Og rutene var i flere forskjellige farger da.

Den genseren var ‘fin’, sa Lene Andersen.

Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.

Av mora mi, sa jeg vel da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.

Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.

For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.

Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.

Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.

Sånn som jeg husker det ihvertfall.

Noe sånt.

Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.

Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.

(Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.

Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).

Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.

Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.

Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.

Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.

Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.

Og også storebroren til Irene Lippert strippa.

Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.

Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.

Hvem den tredje personen var, det husker jeg.

Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.

Så det var kanskje litt dårlig.

Men men.

Så sånn var det.

Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

28. oktober 2011
Min Bok – Kapittel 36: Mer fra Sande Videregående

Det andre året på sande Videregående, så var det ny klasse og nytt klasserom.

Det stod en slags brakkebygning med to klasserom, ovenfor fotballbanen, på Sandevideregående, og vi fikk et av de klasserommene da.

Det var økonomilinjeklassen, som jeg gikk i, og den var delt i en markedsføringslinje og en regnskapslinje.

Året før, så hadde Snorre Skaug blitt irritert på meg, fordi vi hadde jo fire klasserom, og en gang så satt han seg på min plass, (var det vel).

Noe sånt.

På Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg jo pleid å sitte foran til venstre, i klasserommet.

Så også i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående.

Men andreåret, så så jeg at det var ledig plass, foran til høyre, i klasserommet.

Og da kjappa jeg meg å ta den plassen.

For jeg var litt lei av å sitte så nærme Snorre Skaug, (som var Liverpool-supporter), for å si det sånn.

Line Nilsen, fra Svelvik, som hadde gått i klassen min, i tre år, på ungdomsskolen.

(Ei pen dame med lyst, krøllete hår vel).

Hu satt til venstre for meg, i klasserommet.

Jeg hadde vært litt avstandsforelsket vel, i Line Nilsen, i åttende klasse, eller noe.

Og jeg syntes hu var den peneste jenta vel, i klassen vår, på ungdomsskolen.

(Husker jeg at jeg sa at jeg syntes, når Carl tok opp det her temaet, hjemme hos meg, en gang, var det vel).

Men men.

Carl hadde også sagt det, en gang, at Line Nilsen og dem, de var så rike.

Så jeg spurte henne, i en håndarbeidstime, en gang, i syvende klasse kanskje, om det var sant, som Carl sa, at de var så rike.

Men da svarte hu ikke.

Men hu tok med en kassett med gruppen Scotch, og ‘hoste-sangen’, en gang, i en seinere håndarbeidstime.

Av en eller annen grunn.

Men men.

Og da sa Linda Moen, ‘gi han der (altså han hostern, i den sangen) et glass vann da’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bak meg satt det også ei pen dame.

Det var ei i 20-årene, med mørkt, bølgete hår vel, som jobba i parfymeriet, i Sande sentrum.

Hu hadde blitt påkjørt, av en annen bil, i en bilulykke, og skulle ha omskolering da.

Noe sånt.

Men men.

Og ved siden av Line Nilsen, så satt ei annen blondinne, nemlig Randi, fra Svelvik.

Bak de to blondinnene, så satt det enda to blondinner.

Og det var Lene Andersen, og Elin fra Nesbygda.

Bak de igjen, så satt enda en blondinne, og det var Kristin Sola, fra Galleberg vel, og Monica Andersen, med mørk blondt hår kanskje, hvis ikke hu var brunette, fra Selvik da.

Noe sånt.

Erik fra Svelvik, Linda Moen, Svein Hellum og Snorre Skaug gikk også i den klassen.

Så også Lill Doris Gustavsen, fra Sande.

Ove Reiersrud, fra Drammen.

Trond Gurrik, fra Holmestrand.

Og noen fler som jeg ikke husker de nøyaktige navna på.

Men men.

Klasseforstander, som vi hadde i bedriftsøkonomi, var hu som vi hadde året før, i regnskap vel, da jeg satt kateteret, i det ene klasserommet, oppå kanten av et sånt platå, sånn at det falt ned ganske ofte, midt i timen.

Uten at jeg veit det, om hu noen gang fant ut, at det var jeg som pleide å gjøre det.

Hvem vet.

Dette var et mer avslappende skoleår, vil jeg si, enn det forrige.

Siden vi vel bare hadde et klasserom, det her året.

Vi i Markedsføringsdelen av klassen, vi satt i det klasserommet, i alle timene vel.

Så sånn var det.

Men men.

Kenneth Sevland, Jan-Rune fra Svelvik og Søren Larsen, de gikk på Kontor og Administrasjonslinjen, som ikke ga artium etter tre år da.

Men vi hadde ikke noe tredjeår, på Sande Videregående, på øknomilinja.

Så hu kioskdama fra Svelvik, som også gikk i klassen vår, hu dro en del ned til Tønsberg, og kom seg i avisene osv., og ordnet med at Sande Videregående fikk et tredjeår, med både Markedsføring og Regnskap, var det vel.

Så hu kioskdama, hu var det driv i, det er helt sikkert.

Selv om hu mobba meg en gang, husker jeg.

Det var dette året, som nesten alle hadde Ball-gensere.

Ball-gensere var noen stripete gensere, som det stod ‘Ball’ på foran.

Jeg gikk jo på Markedsføringslinja, så vi lærte jo om trender og produkt-livssykluser og brainstorming og å tenke kreativt da.

Sånne ting.

Så jeg tenkte det, at jeg måtte vel nesten være litt kul jeg og, siden jeg gikk på Markedsføringslinja.

Så jeg dro inn til Drammen, en dag, for å kjøpe meg en Ball-genser jeg og, på Carlings, het det vel, på Bragernes.

De hadde fått noen nye, med noe årstall på også vel.

Jeg kjøpte en som var lilla og hvit-stripete, og med et årstall da, var det vel.

Og jeg stod jo noen ganger ute på trappa, sammen med jentene i klassen, og røyka, i friminuttene.

Siden jeg hadde begynt å røyke litt, i Sveits, noen dager før det her skoleåret begynte da.

Da ville noen ganger noen av jentene i klassen, spørre meg om jeg ville ha et trekk eller en røyk da.

Noe de syntes var morsomt kanskje at jeg hadde begynt å røyke da.

Men men.

Så sånn var det.

En gang jeg stod der på den trappa, så spurte hu kioskdama meg, om jeg var ‘en ball’, fra det og det året, eller noe.

Da svarte jeg ikke noe.

Da ble jeg bare flau, og gikk inn i klasserommet igjen, husker jeg.

Line Nilsen hadde en rød og hvit sånn Ball-genser, husker jeg.

Men uten årstall på vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Ellers, så var høyvannsbukser populære dette året.

Svein Hellum og meg, vi konkurrerte litt vel, om hvem som hadde mest høyvannsbukser.

Og da skulle man også ha stripete tennissokker da, mellom skoa og beinet, også kom buksa ovenfor der igjen.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Stonewashed-jeans var også populære dette året, husker jeg.

Jeg pleide å dra på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen, og kjøpte sånne høyvannsbukser og stonewashed jeans da, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Læreren vår, i Markedsføring, det var en sønn, av en lærer, fra Sande vel.

Så han læreren vår, han var i begynnelsen av 20-årene vel.

Og bare 4-5 år eldre enn oss, i klassen, tror jeg.

Han var nyutdannet fra BI, i Sandvika, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Jan Ivar Lindseth og jeg, var alltid på gruppe, i Markedsføringa, osv.

Han satt bakerst til høyre, i klasserommet, og jeg satt jo foran til høyre, så derfor ble det vel til, at vi havna på gruppe da.

Siden de damene som satt i mellom oss, gikk i regnskapsdelen av klassen da.

Så sånn var det.

Men men.

Jan Ivar Lindseth, han kalte han læreren vår, i Markedsføring, bare for ‘Case’, siden han alltid ga oss nye case-oppgaver, (ihvertfall 3-4 ganger i uka, i begynnelsen vel. Noe sånt).

Det var også en i en såpeopera, av noe slag, på TV, som het Chase.

Så det var kanskje på grunn av det og.

Hvem vet.

Men men.

I helgene, på begynnelsen av dette skoleåret, så pleide noen ganger Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og søstera mi Pia, å være oppe hos meg.

Så sånn var det.

En helg, (en fredag vel), når Kjetil Holshagen hadde dukket opp der, fra Sande vel.

Så sa plutselig Øystein Andersen det, at vil du se på at jeg får røyk ut av øra.

Også tenkte han på en sigarett.

Og skulle ta røyk ut av øra da.

Også sa han det, at da måtte jeg holde hånda mi, på magan hans.

Så tenkte jeg at det var kanskje litt dumt, men jeg får gjøre det da.

Det var ikke noen big deal, liksom.

Og da så bare sneipa Øystein Andersen den sigaretten i håndbakken min, som jeg holdt foran på magen hans da.

Så det gjorde jo dritvondt, for å si det sånn.

Men men.

Alle de tre i stua, det vil si Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og søstera mi.

De syntes visst at det her var artig da.

Men da ble jeg irritert, og kasta dem ut, alle sammen.

For det her var jo som tortur det, å bli brent av en sigarett, i hånda.

Så da prata jeg ikke mer med Øystein Andersen, på et halvt år, eller noe.

Enda vi vel hadde avtalt det, at vi skulle dra til Brighton, på språkreise, sommeren etter da.

(Siden Øystein var så morsom, og hadde med masse spill og videofilmer, og Pizza Grandiosa og cola, opp til meg, omtrent hver helg.

Så syntes jeg det, at jeg måtte være litt morsom og da.

Kenneth Sevland og jeg, hadde spleisa på å kjøpe Rambo First Blood II, i London, sommeren 1986.

Og jeg hadde latt Øystein få coveret, til denne filmen.

Samtidig som at Kenneth Sevland kjøpte min halvdel, av den filmen vel.

Og da, så ble han litt sur vel, siden han ikke fikk med coveret.

Men jeg trodde ikke at han brydde seg om det, derfor lot jeg Øystein Andersen få det, siden han alltid hadde med så mye spill og videofilmer, ut til meg da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Øystein Andersen sa forresten det, i 1986 vel, på et av hans første besøk, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

At ‘Håkon Magnus var ram til å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin’.

(Noe sånt).

Så Øystein Andersen kjente til ting som foregikk i kongefamilien da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I sosialøkonomi, så hadde vi en kort kar, med mørkt hår og skjegg, som lærer.

En gang, så spurte hu Elin fra Nesbygda meg, om noe, (istedet for å spørre læreren da).

Og da, så gikk jeg bort til pulten hennes.

Men så så hun det såret, som jeg hadde fått på hånda, etter sigaretten til Øystein Andersen.

Og da ‘frøys’ hun liksom da.

Så jeg gikk bare tilbake og satt meg igjen.

Og Jan Ivar Lindseth reagerte på det her, og sa noe negativt til hu Elin vel.

(Som pleide å gå med sånn bukse som gikk over skuldrene vel, forresten.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Men jeg husker ikke hva de buksene het igjen.

Men men.

Snekkerbukser?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på).

Som at hu dreiv og pønska på noe da liksom.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Snorre Skaug gikk noen ganger ut på den trappa utafor brakke-klasserommet vårt også.

En første klasse, på Handel og Kontor vel, hadde det andre klasserommet, i den bygningen.

Der gikk blant annet ‘Tina Turbo’, mener jeg å huske.

Og Snorre Skaug sa en gang om henne, der hun gikk, i en åletrang hvit streth-bukse, over rompa hennes, som var sånn midt på treet deilig vel.

‘Hu kunne like gjerne ha gått naken’.

Så sånn var det.

Snorre Skaug la også merke til det en gang, at ei søt jente, i den klassen, gikk ut av klasserommet.

Så han ‘timet’ det, når hu kom til å gå ut døra.

Også gikk han inn døra, når han trodde, at hun ville dukke opp, i døra.

(I den døra som var like ved trappa.

Hu måtte først gå gjennom døra til klasserommet sitt.

Men de to dørene var like ved hverandre).

Så kræsja han, med hu vel søte førsteklasse-jenta da, i døra da, med vilje.

Og tok litt på henne og lo litt og sånn vel.

Og hu jenta lo også da.

Så Snorre Skaug var en luring, kunne man se der.

Det visste vel egentlig jeg fra før, vil jeg si.

Som jeg skrev om i et tidligere kapitell, så dreiv Snorre Skaug med noe av det samme, på fotballbanen og.

For jeg fikk jo gult kort, en gang, som han drev med noe skuespill.

Når jeg spilte for Berger, borte mot Svelvik, og Snorre Skaug liksom bøyde hue mot beinet mitt, (som sparka til ballen), og så liksom tok seg til ansiktet, som om at jeg hadde truffet han i ansiktet da.

Noe jeg ikke gjorde, mener jeg.

Og jeg har alt siden jeg bodde i Larvik, vært en rimelig støl person.

Så at jeg skulle klare å sparte så høyt, at jeg kunne truffet Snorre Skaug i hue, det tviler jeg veldig sterkt på.

Så det var nok sånn, at Snorre bøyde hue sitt ned mot ballen og beinet mitt, og lot som at jeg hadde sparka han i trynet da.

Så Snorre Skaug er en luring, ingen tvil om det, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det er kanskje en ting å være luring, forresten, men faren til Snorre Skaug, han var jo ordfører, på den her tiden, i Svelvik, for Høyre da.

Så da burde man kanskje oppføre seg mer ordentlig.

HVem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Det hendte at vi spilte fotball, i gymmen, i Sandehallen, husker jeg.

Jeg husker at jeg var heldig med et raid, ihvertfall, det skoleåret.

Da startet jeg langt nede, på min egen banehalvdel, og hoppet over det beinet, som Line Nilsen satte ut, for å stoppe meg, like ved tribunen der, husker jeg.

Så løp jeg videre, og tråkket oppå ballen, for å finte ut Trond Gurrik, som var en svær håndballspiller, fra Holmestrand.

Så løp jeg videre, på innsida og forbi han, (som var finta ut).

Og skulle bare skyte ballen i mål.

Men det var håndballmål, og ei, (litt fæl vel). håndballkeeper, fra Svelvik, som også gikk i klassen vår, stod i mål.

Så det var kanskje litt ujevne lag.

Og jeg skøyt vel over vel, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg klarte ihvertfall ikke å score.

Jeg ble kanskje litt skremt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå begynner klokka å bli over et om natta, her på hostellet.

Men jeg får skrive mer på det her kapittelet, i morgen.

Vi får se om jeg klarer å få gjort det.

Vi får se.

27. oktober 2011
Min Bok – Kapittel 34: Sande Videregående

Da vi skulle begynne på videregående, så hadde jeg ganske nettopp kommet hjem fra Weymouth, og jeg var fortsatt ganske i ‘språkskole’-humør, husker jeg.

Jeg hadde vel ikke snakket med så mange, etter at jeg kom hjem fra England.

Og når noen lærere spurte meg hva jeg het, så svarte jeg ‘Eric’, med engelsk uttale, (siden de siste jeg hadde prata noe særlig med, vel må ha vært vertsfamilien i Weymouth da, siden jeg bodde alene, i Norge. Men men), noe som Steinar Nielsen og en som het Eier, til etternavn, begynte å bruke som tullenavn på meg vel.

Disse gutta var to sossegutter, må man vel si, og de var fra Tønsberg.

Så de hadde nok ikke så gode karakterer, siden de måtte gå på Sande videregående.

Sande videregående er for Tønsbergfolk et sted oppe i skogen, fikk vi senere høre, av ei kioskdame fra Svelvik, som gikk i klassen min, og som dro ned til Tønsberg, for å prøve å få det til sånn, at Sande Videregående fikk et tredjeår på Handel og Kontor-linja.

(Noe hun klarte å få til.

De begynte med Markedsføring og Regnskap etterhvert, (var det vel).

Men jeg ville gå på Datalinja, så jeg gikk tredjeåret i Drammen.

Så sånn var det.

Men men).

Jeg tulla litt på bussen, med Espen Melheim og noen tidligere klassekamerater vel.

Og noen av de som tok samme bussen, og som skulle på barneskolen i Sande, (eller noe vel).

De snakka om at de hadde fått en ny gutt i klassen.

Så jeg håper ikke at det var meg de snakka om.

(Siden jeg så ganske ung ut vel, for alderen.

Men men).

Bussen kjørte også innom Skafjellåsen, mener jeg å huske.

Noe sånt.

Så bussen kjørte noen kronglete veier da, som den vanligvis ikke pleide å kjøre, når jeg hadde tatt buss til Holmestrand, for å besøke mora mi i Larvik, osv., noen år tidligere.

Men men.

Så sånn var det.

Sande Videregående, lå cirka en kilometer, (må det vel ha vært), inn i skogen, fra riksveien som går mellom Berger og Sande.

(For de som er kjent i Nordre Vestfold).

Man kan se avkjøringa fra E-18.

Det ligger en bensinstasjon og en veikro, langs E-18, ved Sande.

Og ved bensinstasjonen der, så er det også en avkjøring, for Svelvikveien da.

Og hvis man kjører noen hundre meter, langs en slette, fra bensinstasjonen der, på Svelvikveien da.

Så kommer man fram til avkjøringa, som går inn til Sande Videregående da.

(Noe som kanskje ikke er så kjent i Tønsberg.

Men men).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

På den første dagen, så holdt rektor, (var det vel), tale, i kantina.

En smilende fyr, fra Svelvik, hadde satt seg ved siden av meg.

Mens han gliste ganske ofte da.

Det var Trond Johansen, fra Svelvik da.

Han skulle gå i samme klasse som meg, på Grunnkurs, Handel og Kontor, fant jeg seinere ut, den samme dagen.

I klassen vår, så gikk det folk fra Sande, Svelvik og Berger da.

(Foruten de to ovenfornevnte sosseguttene fra Tønsberg da, Steinar Nielsen og Pål Eier).

To Sande-jenter, begynte å henge såvidt med Trond Johansen og meg.

Det var Rose Marie Baltersen og Mette Holtet.

Jeg hadde jo vært upopulær, på Svelvik Ungdomsskole, i niende klasse.

Så jeg syntes det var artig, å få noen kjente, på Sande Videregående.

Så jeg klagde ikke akkurat på det.

Selv om Mette Holtet vel gikk med AUF-klistremerke, på ranselen sin.

Og jeg hadde, (ihvertfall på ungdomsskolen), hatt klistremerker fra Libertas, på ranselen min.

(Klistremerker som jeg hadde fått i posten, ved å sende inn en kupong, som jeg så i Aftenposten vel, borte hos Ågot da).

Og på de klistremerkene fra Libertas, så stod det ‘Nei til et sosialistisk Norge’ og ‘Stopp formynderne nå’.

Noe sånt.

Men de klistremerkene hadde jeg vel hatt på ranselen, siden før valget i 1985.

Altså fra jeg var 14-15 år.

Og de hadde kanskje begynt å falle av ranselen igjen, høsten 1986.

Det er mulig.

Hvem vet.

Rose Marie Baltersen, (som var en skjønnhet med lange bein, må man vel si), hu flørta med meg, når vi spilte fotball, på grusbanen, ved Sande Videregående, i gymmen en gang, husker jeg.

Hu prøvde ikke å ta ballen, men bare stelte seg foran meg, sånn at hu datt i bakken da, når vi spilte.

Jeg mener at hu må ha gjort det med vilje.

Og at hu gikk etter kroppskontakt med meg og ikke etter ballen.

Så at dette var noe slags flørting, fra henne, vil jeg si.

Men jeg hadde ikke fått hår på tissen enda, det første året på videregående.

Noe jeg var rimelig flau over.

Så jeg dusja faktisk ikke, etter gymmen, det første året, på videregående.

For jeg var så flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.

(Noe vel alle de andre guttene i klassen hadde fått, vil jeg tippe på).

Og det hørte jeg også at noen av jentene i klassen osv., prata om bak ryggen min, at jeg ikke dusja etter gymmen.

(Jeg og en til vel).

Men jeg tok ikke den baksnakkinga så nøye.

For så flau var jeg over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen ennå.

Så jeg syntes det var bedre å få litt baksnakking mot meg, fordi at jeg ikke dusja.

Så sånn var det.

Jeg sa vel det, at jeg dusjer når jeg kommer hjem, eller noe, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Søren Larsen, gikk også i den klassen.

Han var en sørlending, som faren til, hadde blitt direktør, på papirfabrikken, i Selvik.

En annen som gikk i den klassen, det var Jan-Tore vel, fra Svelvik.

Han hadde spilt fotball, for Svelvik, tror jeg.

Jeg husker ihvertfall en kamp, fra da jeg gikk på ungdomsskolen.

vi møtte Svelvik på bortebane.

Jeg sparka etter ballen, og da lot Snorre Skaug, (som også gikk i den Handel og Kontor-klassen), som om at jeg hadde sparka han i trynet.

Han liksom bøyde hue, for å nikke ballen da.

Når han så at jeg sparka ballen.

Så Skaug dreiv med skuespill, mener jeg.

For mora mi sendte meg jo på turn, da jeg bodde i Larvik, et par ganger.

Men jeg var for støl, til å drive med turn, må man vel si.

Så at jeg skulle ha klart å sparke Snorre Skaug i hue, det er lite sannsynlig, mener jeg.

Så det må ha vært skuespill fra Skaug, mener jeg, at han gjorde seg lavere enn det han var.

Også tok han seg til ansiktet da.

Og dommeren dømte gult kort til meg.

Så sånn var det.

Men men.

Og det var det eneste gule kortet jeg fikk forresten, mens jeg spilte fotball.

Og jeg spilte mellom 50 og 100 kamper, for Berger, (som jeg har skrevet om tidligere).

Så det var ikke sånn at jeg var kjent for å spille ufint, for å si det sånn.

Men men.

Og da, så hadde Jan-Tore blått øye, på ungdomsskolen, mandagen etter vel.

Og noen i klassen sa at det var han jeg sparka.

Men foten min var ikke borti han Svelvik-spilleren, husker jeg.

Så det må ha vært noe tøys, fra Svelvik-folka, mener jeg.

Så sånn var nok det.

Enten det, eller så hadde Jan-Tore blitt banka opp av faren sin, eller noe.

Så sånn var nok det.

Men men.

Han Jan-Tore han var litt sånn som jeg var på ungdomsskolen ihvertfall.

At han kunne ha uklippet hår, osv.

Mora jobba med å vaske gulv, for noen matbutikker, ut mot Krokstadelva vel.

Og dem stjal kassetter, på jobben, husker jeg.

Så jeg husker at jeg året etter, bestilte og seinere kjøpte Michael Jackson – ‘Bad’, av Jan-Tore, for 30-40 kroner, eller noe.

Så sånn var det.

(For faren min var fan av Michael Jackson da.

Og jeg hadde flere kassetter med musikkvideoer, og syntes noen år før, at den ‘Billie Jean’, var en kul musikkvideo da).

Og det er mulig jeg kjøpte fler kassetter av Jan-Tore og.

Det er mulig.

Men men.

Så jeg var også litt i en gjeng, med Jan-Tore og Søren Larsen.

Vi spilte alle tre bordtennis.

Og da vi fikk høre det, at Søren Larsen og dem hadde bordtennisbord, i direktørboligen, som dem bodde i, i Selvik.

Så fikk vi lyst til å dra dit, for å spille da.

Så vi satt på med Søren Larsen, (som var et par år eldre enn oss andre, og hadde lappen og bil allerede), til Selvik, etter skolen, en dag da.

Vi spilte bordtennis, hos Larsen.

Jeg møtte vel ikke foreldra, tror jeg.

Men jeg husker at de hadde en vinkjeller der, blant annet.

Så det huset deres var nesten herskapelig, må man vel si.

Det er en stor, hvit trevilla, som ligger på andre siden av riksveien, av papirfabrikken, i Selvik da.

(Selvik ligger mellom Sande og Berger, men nærmest Sande).

Vi dro også inn og besøkte Jan-Tore og dem, i Svelvik.

(Søren Larsen kjørte da).

De hadde en gal bikkje, som hoppa opp, mot strupen min, og klappet igjen tennene, like under strupen min, husker jeg.

Så den var helt gal, den bikkja der, vil jeg si.

Mora til Jan-Tore spurte meg om ‘så du det’, eller noe.

Og det gjorde jeg da.

Mora til Jan-Tore spurte også om det var Søren Larsen som var så flink på skolen.

Men det var meg, sa Jan-Tore da.

(For jeg var vel best i klassen omtrent.

Noe sånt).

Søren Larsen hadde en tilbakegredd hår.

Han sa til meg, at jeg ikke hadde noen frisyre.

Og han fortalte meg det, at det fantes steder, hvor man kunne få tips, om hvilken frisyre som passet for en, osv.

Men jeg svarte ingenting.

Jeg syntes det var litt flaut, å prate om frisyrer, osv.

Men men.

Men mange ganger seinere, så har jeg tenkt på det, at det var bra å fått et sånt tips, om hvilken frisyre, som passer for meg.

For frisører, de er ikke så lette å få råd av alltid, synes jeg.

De spørr jo alltid hvordan en vil ha håret klippet.

Det er vel sjelden at de spørr om man vil ha tips for hvordan frisyre man burde ha.

Selv om ei frisørdame, i Drammen, på Bragernes, ved Gågata der, en gang sa til meg, at det var så moderne å ha pigg-frisyre.

Så da lot jeg meg overtale, til å ha sånn pigg-frisyre da.

Og da hadde jeg det i en del år etterpå.

Fram til 1991, eller noe vel.

Noe sånt.

(Dette var vel i 1988, eller noe vel.

Så sånn var det.

Men men).

En gang, i en regnskap-time.

Så hadde jeg ikke gjort lekser.

(For jeg var jo fra Berger, hvor man helst ikke skulle gjøre lekser vel.

Men men).

Men da venta jeg til frøken hadde sjekka, at Jan Tore hadde gjort leksene sine.

Så gikk jeg bort til Jan-Tore, og spurte om jeg fikk låne regnskapsboka hans.

(En ganske stor bok, med kolonner for debit og kredit da.

Noe sånt).

Jan-Tore ble litt sur, og ville ikke låne meg boka.

Men jeg sa, (som mora mi pleide å si), at da ‘skylder jeg deg en tjeneste’.

Og når hu lærerinna kom fram til meg.

Så hadde jeg boka til Jan-Tore foran meg da.

Og lærerinna snakka om kolonnene da.

Som Jan-Tore hadde ført med blyant da.

Og ikke med penn, som jeg pleide å gjøre vel.

Jan-Tore hadde skrevet med gammeldags blyant da.

Jeg pleide kanskje ikke å skrive med penn, men med sånn fyllblyant kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Men det fantes også penner med blekk som kunne viskes bort, husker jeg.

Så det er mulig at jeg brukte en sånn penn.

Det husker jeg ikke helt nå.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, noen år seinere, så møtte jeg Jan-Tore og dem, på en russekro, i Hokksund, eller noe.

Da ble Jan-Tore litt mobba, (av en annen Svelvik-kar vel), siden han hadde kjørt av veien, med russebilen, en gang de hadde vært på russekro, i Oslo, var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Steinar Nielsen og Pål Eier de spraya en gang ut nesten en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben, etter gymmen.

Lagerfeldt var en veldig dyr deo, (prata noen andre folk i klassen om, etter det her vel), som kosta cirka 200 kroner, har jeg funnet ut seinere.

Og da jeg var student, i Oslo, så kjøpte jeg Lagerfeldt-deo selv, noen ganger, husker jeg.

Og da ble damene nesten rusa, husker jeg, hvis man danset gammeldags dans med dem, på dansegulvene, på diskotekene.

(Hvis det ikke var gammel svette fra meg dem reagerte på da.

Hvem vet).

Så jeg pleide ofte å danse mange danser, på diskotekene i Oslo, mens jeg var student der, husker jeg.

Det er mulig at det var takket være Lagerfeldt-deoen.

Hvem vet.

Men men.

Trond Johansen pleide å dra meg rundt, forskjellige steder, i friminuttene.

vi var en del i treningsstudioet, i Sandehallen.

Der solgte de energisjokolade, til ti kroner, husker jeg.

Jeg hadde ofte penger, og selv om ti kroner, var mye, på den tiden, (når jeg tenker på det nå).

Så hendte det at jeg kjøpte sånn sjokolade.

For det var ikke ofte at jeg smurte matpakke, mens jeg gikk på Sande Videregående, siden jeg var så lei av sånne tørre brødskiver med svett ost, osv.

Men men.

Eivind, fra Svelvik, (som Cecilie Hyde seinere rota med vel).

Han kom inn der, og skulle kjøpe en sånn sjokolade, eller noe da.

Mens Trond Johansen og jeg var der.

‘Du trenger vel ikke blåse deg opp så mye for det vel’, svarte han fra treningstudioet.

Så det var kanskje litt artig da.

Jeg fikk tyn, fra en bodybuilder, som hang mye der, fordi jeg ikke trente.

Jeg kom til å bli tynn og med mage, som 40-åring, mente han.

(Noe sånt).

‘Nei’, sa jeg.

Så jeg får prøve å slanke meg litt nå kanskje.

Vi får se.

Han samme bodybuilderen, ville også at jeg skulle holde hjelpe han, med å stå bak han, mens han løfta noen vekter, i benkpress, en gang.

Men det gadd jeg ikke.

Jeg turte ikke faktisk.

Jeg var så pinglete, så jeg var redd for at jeg skulle gjøre noe gæernt og miste de vektene oppå han, eller noe, da.

Så sånn var det.

Men men.

Båten til Haldis, den ble jo ødelagt, i en kraftig høststorm, som var høsten 1986 vel.

Den stormen var så kraftig, at ved innkjøringa til Sande videregående, så lå det en stor seilbåt, langt oppe på land.

Og båten til Haldis hadde blitt knust visstnok da, under den stormen.

Og jeg fikk skylda, av faren min, siden jeg sist hadde brukt båten vel.

Han mente at jeg ikke hadde knyti tauet til båten godt nok.

Men jeg var jo bare en spinkel 16-åring, som ikke var så innmari sterk da.

Jeg hadde knyti ordentlig knute ihvertfall.

Det vil si ‘halvstikk’, som faren min lærte meg vel.

Men den stormen var veldig kraftig.

Og da jeg bodde i Liverpool, så søkte jeg i Aftenposten sitt Tekstarkiv.

Og da, så så jeg det, at den stormen, den var etter at sommersesongen egentlig var ferdig.

Så jeg kunne ha argumentert med det, at faren min skulle ha tatt opp båten, fant jeg ut.

Men det tenkte jeg ikke på da.

Og dette er jo 25 år siden nå, så jeg bare skriver om hva som skjedde da.

Den siste gangen, som jeg kjørte, med båten til Haldis.

Så var det allerede høst.

Men jeg likte å kjøre båt på fjorden.

For det var som noe som ga meg sjelefred da.

Det er liksom en fin naturopplevelse, osv.

Så sånn er det.

Så jeg var kanskje litt nedfor en dag da.

Og kjørte ut en tur med båten.

Selv om det var litt seint på høsten.

Og da jeg skulle tilbake, til Berger.

Så var det begynt å blåse opp.

Så Kai Andersen, adoptivfaren til Øystein Andersen, (som eide brygga som Haldis bryggeplass på vel).

Og en gammel gubbe, (må jeg vel kalle han).

De stod på brygga, når jeg kom inn med båten.

Noe som gjorde meg litt distrahert.

For det var såpass uvær, at jeg måtte ta av meg buksa, og vasse inn med båten.

For bølgene gjorde at det var vanskelig, å kjøre båten helt fram til brygga.

Så jeg måtte gå der i underbuksa, mens faren til Øystein Andersen og han gubben stod på brygga, og glante på meg da.

For jeg klarte meg fint selv.

Og ble litt irrritert, siden de mannfolka stod der da.

(De stod liksom ved bryggeplassen til Haldis da.

Så det var klart for meg, at det var på grunn av at jeg var ute med båten, at de var der.

Og de skulle vel også hjelpe meg, med å bære iland noe greier kanskje.

Noe sånt).

Så da ble jeg kanskje litt paff da, av at de folka stod og stirra på meg, på brygga.

Og var litt flau, siden jeg gikk der, i bare underbuksa, mens jeg vassa med båten.

Så jeg var kanskje litt kald og irritert da, når jeg fortøyde båten.

Og siden jeg var kald, (siden jeg hadde vassa i det ganske kalde vannet, for det var jo høst, og ikke sommer), så hadde jeg kanskje litt mindre krefter, i kroppen da.

Sånn at den knuten, ikke ble så sterk.

Og at det kan ha vært derfor, at båten til Haldis, ble ødelagt i den høststormen.

Det er mulig.

Men men.

Ihvertfall så så vel faren til Øystein, at jeg hadde peiling, på å kjøre båt.

Siden jeg klarte å kjøre båten til Haldis, fram til riktig bryggeplass ihvertfall, selv om det var store bølger.

Uten å krasje i de andre båtene eller kjøre på grunn, eller noe.

Så sommeren etter, sommeren 1987, så fikk jeg lov, til å kjøre båten til Øystein og dem.

Når Øystein var med da.

Eller man kan kanskje si at jeg var sjafør for Øystein da.

Noe sånt.

For Øystein hadde ikke lært å kjøre båt da.

Dette var nok sommeren 1987, altså sommeren etter at jeg var i Weymouth.

Øystein og jeg, vi pleide å kjøre den båten.

(Som hadde vindskjerm og en del større motor, enn båten til Haldis).

Vi pleide å kjøre til en ganske ny marina, ved Holmsbu.

Der pleide Øystein å kjøpe løvbiff, men jeg kjøpte vanligvis burger da.

Kjetil Holshagen, han hadde da flytta til nettopp Sande.

Med mora og stefaren sin da.

De bodde i Lønnveien, på et byggefelt, må man vel kalle det, ikke langt fra Sande Videregående da.

Så jeg savna litt det, at vi var en gjeng da.

Så en gang, så fikk jeg med Øystein, på å dra å hente Kjetil Holshagen, i Sande.

Jeg ba han gå ned til ved Selvik der.

Og så kjørte vi med båten til Øystein og dem, til Sande da.

Men det var lenger enn jeg hadde trodd.

Så det tok jo en time eller to, å kjøre dit vel.

Ved Bjerkøya, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle kjøre.

Men det viste seg å være en undergang, under brua, ut til Bjerkøya.

Så vi kunne kjøre under der da.

Så sånn var det.

Og tilslutt så kom vi fram til Selvik da.

Og da stod Kjetil Holshagen der.

Men han var sur, siden han måtte vente så lenge da.

Så det var ikke så lett, å ha dra med en fra Sande, ut med en båt, som lå ved en brygge, på Bergeråsen, fant vi ut.

Men men.

Vi kjørte vel også inn til Svelvik, med den båten, mener jeg.

For å spille spill, på Svelvik-kroa.

Og Geir Arne Jørgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis, (tror jeg det var).

De maste også på Øystein, for de ville til Holmestrand.

For det var båtfestival der.

Så jeg måtte kjøre dem dit da, for Øystein da.

Og da måtte Ditlev og dem vise meg retningen dit, for jeg var ikke vant til å kjøre til Holmestrand med båt, for å si det sånn.

Men men, det gikk greit.

Jeg husker at jeg trava litt rundt der, i Holmestrand, under båtfestivalen der da.

Før Øystein og jeg dro tilbake til Sand da.

(Hvordan Ditlev og dem kom seg tilbake.

Det veit jeg ikke.

Men avtalen var bare at vi skulle kjøre dem til Holmestrand, sånn som jeg husker det.

Men men.

Dette må vel også ha vært sommeren 1987, vil jeg tippe på.

Men men).

En gang, som Øystein og jeg, var på marinaen der.

(Den nye ved Holmsbu).

Så kjente jeg igjen en kar, fra treningsstudiet, i Sande.

(En som jobbet der, eller hang der vel).

Og han var helt gæern og ropte og skreik, når han gikk inn i butikken der, på den marinaen, i Holmsbu.

Og det tok jeg også opp med dem, andre året vel, på Sande Videregående.

At jeg hadde sett at dem oppførte seg som noen gæerninger i Holmsbu.

Dem var kanskje dopa, eller noe.

Hva vet jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Trond Johansen dro også med meg ned, til Mekken-gutta, noen ganger.

Noen av dem syntes at jeg var litt kul.

(En med langt hår i nakken, fra Svelvik vel).

For jeg hadde for vane, å drikke mye, på 16. mai.

Folka i klassen min, sa til meg det, at det var stor fest i Svelvik, for ungdommer, natt til 17. mai.

Så i åttende klasse, (var det vel).

Så lagde jeg vin, i den ene boden, i Leirfaret 4B der.

For faren min hadde flere vinsett, som hadde liggi ubrukt, i et par år da.

Og han hadde også vinballong.

Så jeg prøvde å sette vin da.

Og den vinen, den ble så sterk.

Så den fortsatte å gjære nede i magen, husker jeg at jeg sa.

En som het Halvor, (i klassen under meg), ville kjøpe vin av meg, husker jeg.

Og jeg viste den vinballongen, til Espen Melheim osv.

Så det var Espen Melheim, som fortalte meg det, at han Halvor ville kjøpe vin da.

Noe sånt.

Og da sa Kenneth Sevland vel, til meg, der jeg gikk rundt med to gamle brusflasker, med vin på.

At lensmannen kommer, så jeg måtte enten drikke opp vinen, eller hive den.

(Så jeg kjente kanskje Kenneth Sevland i åttende klasse og.

Gjennom et valgfag kanskje.

Det er mulig.

Hvis ikke det her var 16. mai i niende klasse da.

Det er mulig).

Så jeg drakk opp resten av vinen da.

(Eller ihvertfall en flaske).

Også ble jeg så full, at jeg måtte sette meg ned.

Og Erland Borgen, i klassen min, og søstera mi Pia, fulgte med på meg, husker jeg.

Og Pia dro meg med i en taxi, tilbake til Berger, husker jeg.

Men men.

Men et annet år, så ble jeg med, og festa, oppe ved Ebbestad, eller noe.

Noen ungdommer, (flere med langt hår i nakken), brente bål og grilla og sånn der vel.

Jeg var så vant med å robbe garasjen til Haldis.

Så jeg robba en Svelvik-garasje, mens jeg var der.

(Det var noen som fortalte meg det da, at det var en garasje der).

Og det var en fryser, i den garasjen da.

Så jeg husker det, at jeg gikk rundt med en svær frossenfisk der, osv., som jeg hadde funnet i den garasjen da.

I fylla da.

Så noen av mekkengutta, fra Svelvik, de kjente meg igjen, fra en fyllekule, på en 16. mai da.

Så det syntes kanskje at jeg var litt morsom.

Men på Sande Videregående, så var jeg liksom den flinkeste i klassen, osv.

Så jeg hadde to image, som kanskje kræsja litt, akkurat der.

En som den flinkeste i klassen kanskje og en som fest-gærning kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Trond Johansen maste også på meg om det, at jeg burde ha langt hår i nakken, husker jeg.

Men det gadd jeg ikke.

Det syntes jeg så litt harry ut vel.

Noe sånt.

Jeg så liksom på meg selv, som nesten en forretningsmann-type da, på Handel og Kontor.

Og jeg gikk med faren min sine sommerskjorter mye, det første året, på Sande Videregående, husker jeg.

(I mangel av andre klær egentlig).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var det junior-EM, i håndball, for herrer, i Sandehallen, mens vi gikk i første klasse der.

Jeg var vant til å se mye sport på TV.

(Og vi hadde jo svensk TV også, på Bergeråsen).

Så jeg fikk med Trond Johansen, på å kule’n litt, (som vi vel sa).

Og se litt på håndball.

Men da fikk vi kjeft, av læreren, når vi kom for seint til timen.

Det var vel en kamp som Sverige spilte, eller noe, tror jeg.

Så de syntes kanskje at det var litt kjedelig, å ikke ha noen tilskuere.

Hvem vet.

Så Trond Johansen og jeg, vi skulka litt, og var litt håndball-tilskuere da.

I begynnelsen av en håndballkamp da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

I begynnelsen av skoleåret, så hadde vi en engelskprøve som gikk på staving, husker jeg.

I engelsk, så hadde vi en lærer, som het Steiro, husker jeg.

Han var fra Vestlandet vel, og han gikk så godt som alltid vel, i en grønn og blå-mønstret strikkegenser.

Så sånn var det.

Men men.

Han sa til meg at ‘du var faktisk best du’, eller noe sånt.

På den prøven da.

Men det skulle jo nesten bare mangle, tenkte jeg, siden jeg hadde vært så mye i England, (må jeg vel si, jeg hadde jo vært på to språkreiseturer allerede da).

Så jeg ble litt fornærmet, siden Steiro sa ‘faktisk’.

Det var som at han var nedlatende ovenfor meg, syntes jeg.

Så etter det så likte jeg ikke Steiro noe særlig.

Han gikk alltid i samme genser.

Og en gang så fortalte han oss, at grunnen til at han kom for sent inn i timen, var at han hadde snakket med en tidligere elev.

Da spurte jeg han om det var greit hvis vi elevene også brukte en lignende unnskyldning, hvis vi kom for sent.

Men da svarte ikke Steiro.

Men men.

For jeg lurte på det da, om hva som var gyldig grunn til fravær osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I kontorlære, så hadde vi ei litt lubben dame, med mørkt krøllete hår, fra Sande vel.

Hu sa det, etter en prøve, at ingen fikk ‘5’.

Men så hadde jeg fått ‘5’.

Og så sa ei jente i klassen, (muligens Marianne aka. Tåka, fra Svelvik).

At ‘Han fikk jo 5’.

(Om meg da).

Og da svarte ikke hu lærerinna.

Så det var som at hu lærerinna i Kontorlære var nedlatende mot meg og, syntes jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg pleide å gå litt rundt i klasserommet, i friminuttene.

Så hu Gro-Marit, fra Svelvik, (som Petter og Christian og jeg, møtte på sykkel, i Svelvik en gang, da vi skulle kopiere Vitseposten, på Adax).

(Faren til Trond Johansen jobba også på Adax, forresten).

Hu begynte å kalle meg for ‘Nysgjerrig Nils’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu Gro-Marit, hu sa også til meg, på skolebussen, en gang, (var det vel), at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, veit du’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Uten at jeg skjønte hvorfor hu nevnte det siste der.

Men men.

Så sånn var det.

Vi hadde forskjellige klasserom, i en del forskjellige timer.

Så en gang, så gikk jeg rundt, utenfor et klasserom, i Sandehallen, som vi brukte i noen Regnskap og Matte-timer vel.

Noe sånt.

Og da sa Rose Marie Baltersen, til noen andre jenter i klassen.

Mens jeg hørte det.

At ei venninne av henne, hu var sånn, at hu hadde sagt det, at ‘typen min og jeg, vi knuller ikke, vi elsker vi’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte liksom markere at jeg var fra Berger, hvor vi ikke syntes at skole var så artig da.

Så da jeg fikk høre om et triks, som gikk på å sette kateteret helt på kanten, av et lite platå, som fantes, i et av de fire klasserommene vi brukte vel.

I regnskap, (før vi fikk vikar vel. Eller hvordan det var).

Så satt jeg stadig kateteret på kanten, av det platået da, før timen begynte.

Og hver gang som hu regnskapslærerinna, i begynnelsen av 20-årene vel, (med kort, rød sveis vel. Eller noe).

Hver gang som hu hadde time, i noen uker, så falt kateteret ned da.

Midt i timen vanligvis.

Men etter noen uker, så sa Linda Moen, (som også gikk i den klassen), det, at om jeg kunne slutte å gjøre det, for det bråkte så fælt, sa Linda Moen, når kateteret falt ned.

Så da slutta jeg å gjøre det.

Noe som var ganske barnslig og vel.

Men det var litt kjedelig, på den skolen.

Den var nesten midt i ingensteder.

Og det var ikke engang en kiosk der.

Kun en brusautomat og en varmdrikk-automat i kantina.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu lærerinna ble klasseforstanderen vår, i andre klasse, forresten.

På økonomilinja.

Men jeg husker ikke hva hu heter nå.

Og jeg veit ikke om hu fant ut, at det var meg, som tulla så fælt med henne.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen hadde en walkman, med opptaksfunksjon, blant annet, som han hadde kjøpt, på Elkjøp, i Drammen.

Jeg klarte å rappe en sånn, en gang, var det vel.

Og jeg ga min gamle walkman, fra Brighton, til søstera mi, i julegave, et år da.

Selv om hu da ble sur, for dette var vel julen 1986 da.

Og den walkmanen fra Brighton, den hadde et par skjønnhetsfeil vel.

Dekselet var litt knust, og sånn, var det vel.

Men den var rød, (for de var utsolgt for svarte, på Dixons), og jeg ga også Pia de walkman-høytalerene, som hadde fulgt med.

Men Pia ble sur da, sånn som jeg husker det.

Enda jeg syntes det var en grei julegave, for en søster, som var mer som en kusine, eller noe, kanskje, siden hun bodde hos Haldis.

Jeg visste ikke at Pia hadde blitt så bortskjemt, at hun ikke ble glad for en walkman.

Det var jo ikke vanlig, å ha walkman-høytalere, på den tida.

Og jeg kunne jo ikke kjøpe en gave, til mange hundre kroner heller.

(Jeg var jo ikke faren hennes heller, jeg var jo broren hennes, og knapt nok det, siden vi ikke bodde i samme hus.

Men men).

Pia hadde jo fått min gamle sykkel, da vi bodde i Larvik, og tålt det.

Men å få min gamle walkman, på Berger, det tålte hun visst ikke.

Jeg kjøpte også noen nye walkman-høytalere, som hadde forsterker, et eller annet sted.

Til min nye walkman da.

Og jeg tok med den walkman-en på skolen, noen ganger.

Og tok opp kaoset, som var, i matte-timene.

En gang, så løp han mattelæreren, (en kar litt oppi åra, som hadde gått konkurs sa han, flere ganger vel, og som hadde begynt som lærer, etter dette).

Han løp etter Gro-Marit, i mattetimen, husker jeg.

Og det syntes jeg at var en uverdig oppførsel, fra en lærer.

Så sånn var det.

Og alle i klassen klagde på han.

(Kanskje med unntak av Snorre Skaug vel).

Omtrent alle, ihvertfall.

Og rektor dukka opp i en time, i klasserommet, som var i Sandehallen der, og kjefta på oss, fordi vi ikke ville høre på læreren da.

Så jeg tok opp det som skjedde i timen, på den walkman-en da, som hadde opptaksfunksjon.

Og det likte ikke læreren, så han kasta meg ut av timen.

Det var kjempemange som ble kasta ut.

For det var fullstendig kaos, i de timene til han læreren.

Så nesten halve klassen ble kasta ut, vil jeg si.

Så sånn var det.

Jeg ble sur, siden jeg ble kasta ut.

Jeg mente at det ikke var noe galt, å ta opp hva som skjedde i klasserommet, på walkman.

Så jeg satt på den walkman-en, på full guffe, utafor døra, i Sandehallen der da.

For jeg hadde jo også de høytalerne med meg på skolen.

Og de nye walkman-høytalerne mine, (noen svarte), de hadde innebygd forsterker da.

Og jeg hadde jo batterilader, så jeg hadde strøm på de og, for å si det sånn.

Og så kunne nok de inne i klasserommet, høre hvordan de hørtes ut da.

En gjeng med gærninger nesten.

Så sånn var det.

Men men.

Bare ooe jeg tenkte på.

Men så ble jeg sendt til rektor, for det her.

Rektor Sigmund Stige, var en eldre mann, som var litt forgubbet kanskje.

Jeg husker at damene som jobbet på forværelset hans, de pleide å latterliggjøre han, husker jeg.

Det var lov å drikke brus på skolen.

Og jeg hadde aldri blitt sendt til rektor før, på noen av skolene jeg hadde gått på.

Så jeg tok med en flaske cola, når jeg skulle til rektor.

Det likte ikke rektor.

Og jeg prøvde vel også å tulle litt, og prøvde å forklare hva en walkman var da.

Jeg prøvde å bortforklare hva jeg hadde gjort litt da, for å være ærlig.

Men rektor ble bare sur, og ville ikke høre på meg, og satt ned ordenskarakteren min, det året da.

Så sånn var det.

Så spurte hu kioskdama, (tror jeg hu egentlig var, fra en kiosk ikke langt unna fergeleiet vel).

(Ei som var i begynnelsen av 20-åra vel.

Og som kjørte bil til skolen osv., vel, hvis jeg husker riktig).

Om hu kunne få låne den kassetten av meg, for dem skulle prøve å få mattelæreren sparka da, og trodde at den kassetten kunne hjelpe til å få det ordnet.

Så jeg lot hu få låne den kassetten da, og fikk vel aldri den igjen, tror jeg.

Men men.

Men så fikk alle i klassen omtrent, dårlig karakter, det vil si ‘2’, på en prøve.

Jeg selv fikk en ‘6’-er vel, men jeg hadde fått ‘2’ på den forrige prøven, som jeg ikke hadde fått lest noe særlig på vel.

Noe sånt.

Men læreren fikk sparken da.

Og rektor dukket igjen opp i klassen, og unnskyldte seg, for problemene med den dårlige mattelæreren da.

Og vi fikk en lav kar, med krøllete hår, (som hadde vært hjelpelærer vel), som ny mattelærer, ut året.

Han nye mattelæreren, sa at alle fikk strøket den siste prøven.

Jeg spurte da, (siden jeg hadde fått en 6-er), om jeg istedet kunne få strøket prøven før der igjen.

(Hvor jeg fikk en 2-er).

Og det var greit, sa han nye læreren.

Så det var kanskje litt useriøst, det som foregikk, på Sande Videregående, rundt dette med at han mattelæreren ble sparket.

Var det en sammensvergelse fra ‘sørlands-jentene’ fra Svelvik, som ville ha han mattelæreren sparket, siden han ikke var kristen, eller noe, tenker jeg nå.

Men men.

Hvem vet.

Gro-Marit sa jo til meg, på den her tiden, at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’.

Så det var noe spesielt ihvertfall, med de Svelvikjentene, vil jeg si.

For dette sa Gro-Marit til meg utenfor sammenhengen, sånn som jeg husker det.

Men men.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og min nedsatte ordenskarakter, den ble stående, selv om han mattelæreren ble sparket da.

Så sånn var det.

Så da burde kanskje den nedsettelsen ha blitt strøket og, siden den siste matteprøven ble strøket.

Men men.

Men jeg orka ikke å ta opp dette.

Jeg likte ikke han rektoren, som jeg syntes at var litt stiv og unaturlig, i formen.

Så det var ikke sånn at jeg gikk på kontoret hans, og spurte han, om jeg kunne få strøket den nedsettelsen.

Det var bare mattelæreren som jeg spurte om å få strøket en annen prøve av, enn den som de andre fikk strøket da.

Så sånn var det.

Men men.

Så jeg fikk en ‘6’-er på vitnemålet, i matte, det året, enda vi hadde hatt mye krøll med mattelæreren da, og vi fikk ny lærer, på slutten av skoleåret da.

Men det var egentlig litt flaks, siden jeg også hadde en ‘2’-er da.

Men den ‘2’-eren, den fikk jeg strøket da.

Hvis ikke så hadde jeg vel fått en ‘5’-er, i matte, vil jeg vel tippe på, det året.

Jeg fikk jo tre ‘6’-ere og resten ‘4’-ere, på vitnemålet.

Så jeg behøvde ikke de tre ‘6’-erne, (som jeg syntes at alle av var litt snille vel, det var vel egentlig snakk om sterke femmere, vil jeg vel si).

Jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ville, på andre året, uten de sekserne også.

De fleste av ‘4’-erne var vel sterke, mener jeg å huske.

Så det var kanskje noen lærere, som tullet litt med meg, på et karakter-møte, eller noe.

(Som jeg mener at lærerne hadde).

Siden jeg fikk tre ‘6’-ere, og det liksom er ‘number of the beast da’, med 666 osv.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Trond Johansen, han ville gjerne besøke meg, på Bergeråsen.

Prata han om, i en time.

Og da ble Søren Larsen interessert, husker jeg.

Og spurte om vi hadde jenter der, eller noe.

Han sa det, at en gang så hadde han kastet sand inn i fitta, på ei naken jente, som han hadde sett på en strand da.

Så sånn var det.

Men men.

Trond Johansen, han dro ut til Bergeråsen, sammen med Kenneth Sevland, på begynnelsen av det skoleåret vel.

Og da hadde faren min sperret telefonen, i Leirfaret 4B, fordi han mente at jeg ringte for mye til kontakttelefonen, osv., da.

Men men.

Så jeg visste ikke helt når de her Svelvik-folka skulle dukke opp, hos meg.

Så da de traska ned Havnehagen, så var jeg på besøk hos Kjetil Holshagen.

Og Øystein Andersen var også der, husker jeg.

De to gutta fikk seg Amiga-datamaskiner etterhvert.

Og da var de litt ‘døve’ mot meg, husker jeg, som kun hadde Commodore 128 da.

Så jeg var ikke så populær, da jeg satt nede hos Kjetil Holshagen den gangen, husker jeg.

Så når jeg så ut av vinduet, fra rommet, til Kjetil Holshagen, at Trond Johansen og Kenneth Sevland gikk forbi.

(For å besøke meg da, som de ikke visste hvor bodde.

De var på vei ned mot Haldis sitt hus de.

Så de hadde ikke gått opp mot Leirfaret vel).

Så var det ikke sånn, at jeg tok med Trond Johansen og Kenneth Sevland, inn til Kjetil Holshagen og dem.

Nei, det var vel sånn, at jeg tok dem med opp til meg, i Leirfaret, mener jeg.

Så Kjetil Holshagen og jeg, vi var ikke så gode kamerater.

Og Øystein Andersen, han ble vel igjen nede hos Kjetil Holshagen, mener jeg, når de Svelvik-gutta dukka opp, på Bergeråsen.

Så han var kanskje best kamerat med Kjetil Holshagen, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Trond Johansen ville så drikke hos meg.

Og han var en sånn morsom ‘filur’ da, må man vel si.

Selv om Vidar, (fra Nesbygda), i klassen vår vel sa at vi var for forskjellige, etterhvert, til at vi burde være kamerater.

Så sånn var det.

Men men.

Men jeg gikk pliktskyldigst ned til huset til Haldis og dem da.

En dag jeg skulka skolen vel.

Og tømte litt alkohol, fra flere flasker, over på en flaske jeg hadde med meg da.

Men det gikk ikke an å drikke det, sa Trond Johansen, når vi liksom skulle ha fest da.

For jeg hadde ikke så god greie på alkohol.

Så jeg hadde blanda noe likør i det og.

Og da skilte den likøren seg, og fløyt liksom rundt, som en smørje, i spriten, på den flaska da.

Så sånn var det.

Men men.

En annen gang, som Trond Johansen var der, i Leirfaret 4B.

Så hadde han med et pornoblad, som han ville se i, sammen med meg, av en eller annen grunn.

Og det var vel et tysk pornoblad, eller noe.

Med to søsken, som hadde sex vel.

Men jeg likte ikke å se på sæd osv., i det pornobladet, så jeg bare sa ‘æsj’ da.

Men nå, så tenker jeg det, at Trond Johansen, han prøvde å finne ut om jeg var ‘pervo’, eller noe sånt kanskje.

At han liksom ikke skulle være kamerat, men bare kødda da.

Noe sånt.

Men men.

Jeg hadde jo sette et sånt lignende pornoblad før og.

Og det var et som Christell hadde vist meg, noen år tidligere.

I Ulvikstien, så lå det et pornoblad gravd ned.

Men sånn at man kunne bla i noen sider.

(Så noen gutter hadde kanskje gravd det ned, for å gjøre noen jenter kåte?

Hva vet jeg.

Fallan-brødrene, som bodde i Ulvikveien kanskje?

Hm).

I det pornobladet, som man kunne lese, halvveis nedgravet, i Ulvikstien da.

Så kunne man se bilder, av to damer, som hadde en hver sin ende av en agurk, inne i fitta da.

Så det var to damer som hadde den samme agurken inni fitta, husker jeg.

Så sånn var det.

Dessuten, så hadde jo jeg etterhvert leid mye videofilmer, i Svelvik, osv.

Det var en videoutleie-butikk, som var ikke langt fra ungdomsskolen.

Og da gikk man jo rundt og så på alle filmene, før man bestemte seg.

Og noen hadde kanskje fortalt meg om de erotiske danske stjernetegn-filmene da.

Som het ‘I Krepsens Tegn’, osv.

Så det hendte at jeg leide en sånn film da.

Og faren min han hadde kjøpt et videokamera, som var tyvegods, tror jeg.

Og en TV, som stod nede hos Haldis, som også var tyvegods vel.

Og videokameraet, det rappa jeg en dings til, i en elektrobutikk, under bybrua, i Drammen, ved Strømsø Jernbanestasjon.

Og så kunne man bruke det, til å ta opp fra.

For da kunne jeg koble en scart-ledning vel, (som Øystein Andersen fikk tak i vel), mellom videokameraet og den vanlige VHS-videoen da.

Så da så fikk jeg kopiert en del filmer da.

Så en gang, når Søren Larsen ville komme på besøk.

Så satt jeg på en sånn film da, som het i Krepsens Tegn, eller noe.

Siden Søren Larsen var så opptatt av å kaste sand inn i fitta på damer på stranda.

Og siden han Trond Johnansen var så glad i porno da.

Noe sånt.

Men jeg flytta også dataen ut i stua tror jeg.

(For jeg ville vel ikke ha de her folka, inne på soverommet mitt).

Og jeg hadde en Commodore 128, som Kjetil Holshagen og broren, Bjørn Arild Holshagen, nesten hadde tvunget meg til å kjøpe, som tyvegods, fra han Bjørn Arild da.

Jeg møtte han i Drammen, og fikk datamaskinen da.

Og ga han pengene.

Noe sånt.

Jeg hadde jo hatt VIC 20 datamaskin, tidligere.

Så til den Commodore 128-maskinen så hadde jeg etterhvert både printer og diskettstasjon, husker jeg.

Og the Final Cardrige og mange spill, som jeg kopierte av Øystein Andersen.

Og jeg hadde også en kul joystick, som jeg hadde kjøpt på Lauritzen bokhandel, i Drammen.

Det var en joystick, med to skyteknapper, og autofire da.

Autofire-bryteren, den var fremst på joysticken.

Så da Søren Larsen satt i sofaen min, og testa noen spill jeg hadde.

Så skulle jeg vise han det, at han også kunne skru på autofire-knappen.

Men da, så var han så unaturlig og satt bare rett opp og ned, uten å ville gi meg joysticken.

Men han satt bare med joystick-en på fanget da, enda jeg skulle liksom vise han hvordan man skrudde på autofire.

Så jeg skrudde på autofire, mens han Søren Larsen hadde den joystick-en på fanget da.

For å vise han hvor kul den joystick-en var.

Men han Søren Larsen, han skjønte jo ikke noe.

Han beveget ihvertfall ikke joystick-en nærmere meg.

Og han var litt sånn korpulent, eller noe.

Han var ikke tynn, ihvertfall.

Så jeg kom jo nesten borti hans ‘private deler’ da, med hånda, når jeg skulle skru på ‘autofire’-knappen, på joystick-en, for å vise da.

For Søren Larsen var så unaturlig og ville liksom ikke la meg låne joystick-en min litt da.

Så hva som foregikk inni huet på Søren Larsen da, det veit jeg ikke.

Men Trond Johansen var der ihvertfall også, husker jeg.

Mens vi så på en sånn dansk pornofilm da, (eller erotisk film, er det kanskje), hvor ei dame lå og skræva skikkelig, på en dobbelseng, husker jeg blant annet.

‘Hu kunne skræve hu’, var det en av gjestene som sa.

Det var kanskje Søren Larsen.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Ei jente, i klassen vår, det første året på handel og kontor.

Ei med lyst hår, fra Svelvik, som jobba på videobutikken, på Svelvik-senteret, (det fantes ihvertfall tre videobutikker, i Svelvik, på den her tiden, husker jeg).

Søstera mi Pia, dro meg med inn til den videobutikken en gang, så det er derfor jeg husker det, at hu lyshåra, med ganske langt hår vel, jobba der.

Hu ble spurt av en lærer, (det var vel enten Steiro eller Samland), om hvorfor hu alltid var så trøtt, husker jeg.

Men hu svarte ikke da.

Men men.

Så sånn var det.

Kristin Sola, (fra Sande), hu drev og fiksa på sveisen sin, i en time, husker jeg.

Og da sa Samland det, at det hu dreiv med der, det kaltes noe med ‘elskov’, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Kristin Sola og Monika Andersen, (hun sistnevnte var fra Selvik, mens Kristin Sola var fra ved Galleberg, tror jeg. Noe sånt. Eller muligens var hu fra Kleiverhagan. Noe sånt).

De to Sande-jentene, de tok med til side, etter en time, i Sandehallen der, en gang.

Og spurte om det var sant, at jeg bodde alene.

Jeg svarte at det var sant.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prata aldri noe mer med dem, om det her.

Og jeg vet ikke om de skjønte at det var sånn, at jeg hadde bodd alene, helt siden jeg var ni år.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Dit Kjetil Holshagen og dem flytta til forresten, på slutten av det her skoleåret vel, (som var skoleåret 1986/87).

Så var det forresten et kulehull, i veggen, i stua, som Kjetil Holshagen viste meg, husker jeg.

Den forrige eieren hadde skutt seg.

Og de fikk kanskje huset billigere av den grunn da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil Holshagen, han fikk også en ny kamerat, fra Selvik, som ble kalt for Stekke.

Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1987 vel, bare fordi jeg kjeda meg, eller noe vel.

Og på den nye Spaceworld-butikken, ovenfor Tanum Bokhandel, i Karl Johan.

Så hadde jeg rappa med meg, en joystick.

Den var ikke så bra, som den jeg hadde fra før.

Men den var svart, og med gul skyteknapp vel.

Noe sånt.

En gutt, så at jeg rappa joystick-en, og fulgte etter meg, ut på Karl Johan, husker jeg.

Men men.

For det var ganske risikabelt, det jeg gjorde, for det var mange folk der.

Men Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde vært på datamesser og sånt, i Oslo før.

Og da hadde jeg rappa en datamus, husker jeg, til en PC, et sted.

(Enda jeg ikke hadde PC, og derfor ikke kunne bruke den datamusen.

Det var vel på den samme Osloturen, som jeg kjøpte den the Final Cartridge-en, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Så jeg var rimelig kleptoman, vil jeg si.

Men jeg kjedet meg vel mye, og stjal vel for å avreagere, tror jeg, siden jeg måtte bo alene osv., og hadde mye aggresjon, mot Haldis da, som jeg mente at hadde rappa faren min, (for å si det sånn).

Men men.

Men da jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989, så bestemte jeg meg for det, ganske raskt, at jeg skulle slutte med det, å rappe og snike på T-banen.

Jeg slutta vel med å rappe, et år eller to før jeg flytta til Oslo.

Og jeg slutta med å snike på T-banen, etter å ha bodd i Oslo, i cirka et års tid da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kjetil Holshagen, han nærmest tvang meg til å selge han den joystick-en.

Enda jeg syntes det, at den joystick-en var grei å ha, som en reserve joystick da.

Jeg hadde vanligvis nok penger, og var egentlig ikke interessert i å selge den.

Men Holshagen var nesten aggressiv, og var så oppsatt på å få kjøpe den joysticken, at jeg, (som var mer laid-back, vil jeg si, i forhold til den joystick-en), jeg bare lot han få kjøpe den.

Det var ikke noe viktig ting for meg liksom.

Jeg hadde jo mange ting, fra før liksom.

Men så ville ikke Holshagen betale en fair pris, for den joystick-en heller.

Han ville bestemme prisen selv og.

Så det var jo nesten som at han stjal den joystick-en fra meg, vil jeg si.

Stekke også ga meg tyn for det.

Stekke dreiv også og stjal i butikker, husker jeg.

Han sa det at han hadde stjålet på Aquarius bokhandel, i Oslo, men bare begynt å grine, og sagt at foreldrene var skilt, osv., også fikk han gå da.

Noe sånt.

Stekke var også sur på meg, siden jeg prøvde å få Kjetil Holshagen til å betale halv pris, (av butikkpris da), for den joystick-en.

Det var alt for mye, mente de.

Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger.

Så tilsammen ble det vel cirka et par hundre kroner.

Men de pengene fikk jeg vel aldri, tror jeg.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen dro meg med hjem til han Stekke, en gang, og han bodde like nedenfor lokalet Fremad der.

(Og Selvik-banen vel).

Og så til høyre, en gårdsvei vel, nedi der.

Stekke hørte på heavy-musikk, på full guffe vel, på rommet sitt, husker jeg.

Det er mulig at det var Metallica, som han hørte på.

Noe sånt.

Men jeg var der vel bare en gang, eller noe.

Selv om jeg traff han Stekke igjen seinere, på Fremad og i Drammen.

En gang jeg skulle kjøpe meg ny bukse, på Hennes og Mauritz, i Drammen.

Så hadde Stekke fått tak i en sånn dings, for å ta av alarmer, på Hennes og Mauritz-klær.

Så Stekke fikk meg til å kjøpe en bukse, gjennom han da.

Til halv pris eller noe da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Stekke kjente også ‘Tina Turbo’, men det skal jeg skrive mer om seinere.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et år kanskje, før Kjetil Holshagen flytta til Sande.

Så hadde han plutselig bare angrepet meg, når jeg satt i sofaen, i Leirfaret 4B der.

Han bare fløy rett på meg.

Jeg hadde den luftpistolen der, som jeg hadde kjøpt fra Hobbex.

Men den pistolen, den var jo bare som en ertepistol, vil jeg si.

Løpet var bare på 3-4 centimeter vel.

Og den var også ganske slitt, etter en del skyting da.

Mest fra Ulf Havmo og meg vel.

Så jeg skøyt han Kjetil Holshagen i låret da, når han fløy på meg, der jeg satt, i sofaen da.

Jeg satt vel med den luftpistolen i hånda, tror jeg.

Så det var selvforsvar da.

Men den luftpistolen, den var som sagt ikke så sterk.

Så kula gikk ikke gjennom olabuksa, til Kjetil Holshagen, eller noe.

Selv om han vel fikk vondt da.

Men hvorfor han fløy på meg sånn, det veit jeg ikke.

Det skjedde som lyn fra klar himmel, vil jeg si.

Så Kjetil Holshagen er kanskje ikke ‘helt god’ da.

Det er mulig.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg syntes at det angrepet på meg, fra Kjetil Holshagen, viste at han ikke respekterte meg.

Og jeg hadde ikke lyst til å bli banka opp av Kjetil Holshagen, i min egen leilighet, (må jeg vel kalle det).

Så derfor skøyt jeg han i låret da.

Men jeg visste det, at den pistolen ikke var så sterk, så derfor valgte jeg å skyte da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også kjedet meg, en gang, med den luftpistolen, borte på Sand.

Og da hadde jeg skutt, mot vinduet, til bestemor Ågot.

Og da hadde det visst blitt hull, i det vinduet.

men det tror jeg må være noe de hadde borret, eller noe, for å tulle med meg.

Onkel Håkon kanskje.

Jeg tror ikke at den kula kunne gå gjennom det vinduet, og lage et hull med så renskårne kanter.

(Det var derfor jeg turte å skyte litt sånn, i hytt og pine, med den pistolen, (mot huset til Ågot da), for den pistolen var ikke så sterk da).

Det synes jeg at virker litt rart.

Så det lurer jeg på ennå, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi hadde en lærer, fra Tønsberg-området, som fikk en walkman, av klassen vår, og parallellklassen vår.

(Vi var to klasser på Handel og Kontor, nemlig).

Så Line Nilsen og Kenneth Sevland og dem, de kom inn i klasserommet vårt, og ga en walkman, i present, til han Tønsberg-læreren da.

For han hadde klaget på at elevene bråkte så mye.

Og da, så var det noen som ba meg, (som hørte en del på walkman), om å finne fram en kassett, å låne til han læreren da.

Og det var en Aha-kassett, som jeg hørte på.

‘Scoundrel Days’ vel.

Noe sånt.

Og da skreik han læreren ut, for en av sangene het noe med ‘hunting for the whales’, og da lurte han læreren på, om det var noe med Greenpeace, eller noe, lurer jeg på.

Så sånn var det.

Men men.

Trond Johansen, han hadde tatt meg med til biblioteket, på Sande Videregående, før det her.

Og vist meg det, i en ordbok, at ‘Galte’, det var en kastrert hanngris.

Han ville finne et kallenavn, på han Tønsberg-læreren, fortalte han meg.

Og han begynte å kalle han Tønsberg-læreren, for ‘galten vår’, osv., i timen, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han Tønsberg-læreren, han prata til meg, på slutten av skoleåret, siden han ga meg karakteren ‘6’, i begge fagene han hadde, husker jeg.

Det var i Maskinskriving og i Korrespondanse og Dokumentlære, husker jeg.

Så da nevnte han vel bare det, i en av de siste timene da.

Like før eller etter timen da.

Jeg satt foran og til venstre, ihvertfall i to av klasserommene, som vi hadde.

Vi satt noen timer i maskinskriving-rommet, (hvor jeg satt foran til venstre, med Snorre Skaug, (sønnen til den daværende Høyre-ordføreren i Svelvik), bak meg).

De andre klasserommene vi hadde, det var et ‘almenn-klasserom’, hvor vi hadde norsk og engelsk.

Vi hadde også et klasserom, der hvor det platået var, i noen timer.

Og vi var også i det klasserommet, i Sandehallen, i en del timer.

Så vi var nesten som en ‘nomade-klasse’, kan man kanskje si.

Vi hadde jo gym også, så vi var på fem-seks forskjellige steder, og hadde undervisning da, iløpet av en uke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Trond Johansen fortalte meg også det, at han pleide å gå naken gjennom huset deres i Svelvik, (hvor jeg aldri ble bedt på besøk, forresten).

Etter at han dusja, sa han.

Og da pleide lillesøstera hans å glane på han, som bare det, sa han.

Uten at jeg vet hvorfor han sa det her.

Men men.

Så sånn var det.

Vi gikk noen ganger, (hvis vi hadde skulka, eller noe), fra skolen, og i retning Berger og Svelvik, hvis det var lenge til bussen dukka opp.

En gang, så gikk vi helt til ved der Søren Larsen bodde.

(Ved papirfabrikken i Selvik).

Da kødda jeg med Trond Johansen, og sa at han så ut som en ‘fitte i trynet’, (av vinden eller noe sånt).

Og da sa han at jeg så ut som en ‘pikk i trynet’.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg kunne være rappkjefta og uhøflig, på den tida, husker jeg.

Men jeg tenkte kanskje at han Trond Johansen tålte det litt da, siden vi liksom var kamerater da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Trond Johansen var også med å spille, i en fotballturnering, i Sandehallen, husker jeg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var med å spille, men jeg ble vel ikke sett på som å være god nok da.

Og klassen vår hadde vel ikke noe eget lag, tror jeg.

Så dette var kanskje et Handel og Kontor-lag, eller noe.

Trond Johansen spilte ganske bra, mener jeg å huske.

Og han ble kalt ‘Tjoms’, mener jeg, av noen på tribunene.

Så sånn var det.

Noen, (sikkert noen Mekken-folk, eller noe), hadde også tatt med seg en ‘Oppblåsbar Barbara’-dukke, til Sandehallen, som de hadde satt et flag, i fitta på da, (som det heter).

Og brukte den dukken som maskott da, eller noe, mens de holdt den i været da, med dem flagg-pinen som hadde den andre enden dyttet opp i fitta på den dukken da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Trond Johansen klagde også, etter en gymtime, husker jeg, på at han hadde så mye fett, rundt låra sine.

Uten at jeg veit hvordan han klarte å få så ‘daskete’ lår.

Men men, det var kanskje et mysterium.

Hvem vet.

Klasseforstanderen vår, det året, det var Thor Samland, mener jeg å huske.

Han klagde alltid over stilene våre.

Men juletentamen men, var det vel, (for jeg husker at vi satt i kantina, da jeg skreiv den stilen).

Den skrøyt Samland av da.

Og sa at det var en bra disponert stil, eller noe.

Om et tema, som jeg hadde greie på, sa Samland.

(Det var om video.

Og jeg hadde jo fått videospiller av faren min, allerede som niåring, i 1980.

Jeg var vel kanskje den første på Bergeråsen, som hadde video, vil jeg vel kanskje tippe på.

Men men.

Så sånn var det).

Da skulle noen av jentene, i klassen min, se på den stilen da.

Og den var på tre sider, husker jeg..

(Jeg var ikke så glad i å skrive stil, husker jeg).

Men selv om Samland skrøyt fælt.

Og selv om det nesten ble oppstyr, i det ‘almenn-klasserommet’, (på den andre sida av kantina enn ‘hoved-klasserommet’ vårt, hvor skrivemaskinene ‘våre’ stod, osv).

så fikk jeg bare karakteren ‘4’ på den stilen og.

Enda det vel også var få skrivefeil.

Men ingen ‘5’-er der i gården nei.

Enda jeg hadde fått ‘S’ en gang, i karakterboka, i norsk, på ungdomsskolen.

Men men.

Så sånn var det.

Samland var en særegen person, som så ut som en ‘ape’, var det vel Jan Ivar Lindseth sa om han, (skoleåret etter).

Samland satt med hue bøyd framover da, ved kateteret.

Samland sa en gang, at det var forskjell på jentenavn som slutta på -a og -e, (var det vel).

Mange skjønte ikke noe av det, (inkludert meg).

‘Da har dere mye å lære’, sa Samland da.

Så Samland han var nesten en mystisk person, vil jeg si.

I norsken, i andreklasse, så skulle vi lese en roman.

Og Samland valgte ut ‘Lillelord’, av Johan Borgen, for oss.

Og det syntes jeg egentlig var en ganske bra bok.

Og jeg begynte å lese en del krim-bøker, som jeg kjøpte på Lyche, i Drammen, etter det her vel.

Det var bøker av Ken Follet, Alistar McLean og Robert Ludlum vel.

Jeg leste også en bok om Napoleon, som Arne Thomassen ga til faren min, en gang jeg besøkte mora mi på Tagtvedt.

Den boken, (eller det var vel egentlig to bøker), den var på dansk, og jeg har seinere lurt på det, om den boken var etter Holger baron Adeler, som bestemor Ingeborg arvet eiendelene etter kona til, (baronesse) Magna Adeler f. Nyholm.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Steinar Nielsen kalte forresten Rose Marie Baltersen, for ‘berta’, en gang, som klassen stod og venta på å bli sluppet inn i klasserommet vårt da.

Så hun fikk mye oppmerksomhet.

Det Steiro eller han Tønsberg-læreren sa om henne.

Det var vel sånn.

At læreren spurte om vi ikke brukte lue.

Og da skulle de som ikke brukte lue, rekke opp hånda da.

Og Rose Marie Baltersen rakte opp hånda da.

Og hu hadde en sånn frisyre, nesten lignende av det Kenneth Sevland og Jan Stadheim på Sand, hadde.

De hadde liksom håret fønet opp, til en sirkel, rundt hue da.

Så læreren sa noe sånt som, at ‘jeg skjønner at du ikke går med lue, som har så flott frisyre’, eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Hu Rose Marie Baltersen hadde også et pent ansikt da, og det hendte vel at jeg fantaserte litt om henne, mener jeg å huske.

Siden vi nesten var i den samme gjengen litt, i begynnelsen av det skoleåret.

Og siden hun løp på meg, mens vi spilte fotball utendørs en gang, også på begynnelsen av det skoleåret da.

Så sånn var det.

Jeg drømte litt om at jeg tok henne med på ferie til et hotell i London, husker jeg.

Men jeg var veldig sjenert, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.

Så jeg prøvde meg ikke på noen damer, på den her tiden.

For jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint i puberteten da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg tulla også med Trond Johansen en gang, en mandag vel.

Også mens vi venta på å bli sluppet inn i klasserommet.

Jeg hadde sett på Sportsrevyen, dagen før, (som må ha vært en søndag vel).

Og tulla med han og Vidar, (fra Nesbygda), og sa det, at ‘Tromsø slo Vidar 1-0 og Trond Johansen scorte’.

(For Trond Johansen var også navnet på en fotballspiller, for Tromsø da, på den tiden.

Og Vidar var også navnet på en fotballklubb da.

Så sånn var det.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Vidar lurte også på meg, om hvordan musikk jeg likte.

Jeg svarte ‘Genesis’, for det var det jeg kom på i farta.

(Kjetil Holshagen og broren, de likte Genesis, så jeg hadde kopiert en kassett fra dem da.

Den med ‘oh Superman where are you now’, osv).

Så sånn var det.

Men men.

Så sånn var det.

Vidar, han lurte også på om jeg leste lederne og sånt, i avisene.

For jeg pleide å få noen til å kjøpe med VG eller Dagbladet for meg, i spisefriminuttet da.

Noen som kjørte til Sande da.

Søren Larsen sikkert.

Noe sånt.

Men men.

En gang, som jeg kom for sent til gymmen.

Så hadde jeg en flekk på underbuksa mi, var det vel.

Og da var Vidar den siste som var igjen, i garderoben, da jeg kom på skolen.

Så han så det.

(Det var vel en sædflekk kanskje.

Hva vet jeg).

Jeg ble litt flau, og sa at, ‘det er ikke det du tror det er’.

Ok, sa vel han Vidar.

Noe sånt.

Men men.

Jeg leste jo også Pyton, og sa en gang ‘orgasmisk’, mens Mette Holtet overhørte det.

Og da svarte hun, at jeg aldri hadde hatt noe orgasme.

Noe sånt.

(Noe som var feil, for jeg hadde runka siden jeg gikk på barneskolen vel.

Og pleide da å få orgasme.

Selv om det kanskje ikke kom ut noe sæd, de første årene.

For de som er interessert i det.

Det var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, at den første sæden begynte å komme ut av pikken min, tror jeg.

Det skjedde altså før jeg fikk hår på pikken da.

For den som er interessert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Søren Larsen sa også det en gang, til meg, en gang som vi satt i det klasserommet, med det platået i, der hvor kateteret stod.

At Mette Holtet ‘flørtet’ med meg.

Men min selvtillit var så lav da, siden jeg ikke hadde hår på pikken enda, så jeg prøvde meg ikke på henne, eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

(Dette var vel ganske i begynnelsen av det skoleåret forresten.

Nemlig Grunnkurs Handel og Kontor.

Så sånn var det.

Men men).

På slutten av skoleåret, så hadde vi en eksamen, (eller noe), i det klasserommet, i Sandehallen, husker jeg.

Vi skulle satt annenhver rad, med en Helse og Sosial-klasse, husker jeg.

Og da var Cecilie Hyde, (en lav, mørkhåret jente, som moren min kjente moren til, fikk jeg senere vite).

Hun gikk da i den Helse og Sosial-klassen.

Og hun sa det, husker jeg, om Pål Eier, (som bråka og tulla, og fikk oppmerksomhet da, fra eksamensvaktene osv. vel.

Eller om disse to krangla).

Cecilie Hyde sa det, (under den eksamenen, husker jeg), høyt om Pål Eier da, at ‘du er ganske søt du forresten’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg følte meg litt mobba, av de her to Tønsberg-guttene, (som var en del kraftigere enn meg da, selv om de også var en god del mer sossete).

Så jeg ‘kødda’ litt med dem, den siste skoledagen.

Jeg skulle inn til Drammen nemlig, av en eller annen grunn.

(Kanskje for å feire at det var den siste skoledagen.

Noe sånt).

Så jeg måtte bytte buss i Sande husker jeg.

(Like ved togstasjonen der).

Og det måtte Steinar Nielsen og Pål Eier også.

For de skulle videre motsatt vei, til Tønsberg.

Og da var jeg glad, siden det var den siste skoledagen da.

Så jeg spurte de, om ‘kommer jeg aldri mer til å se dere nå?’.

Og sånn.

Siden de var fra Tønsberg da, og antagelig skulle gå på skole, nede i Tønsberg, året etter da.

Så jeg erta dem litt da.

Men men.

For de var liksom som noen litt skremmende typer da, for meg, siden jeg var så tynn og pinglete da, (må jeg vel kalle det).

Så sånn var det.

Så jeg fikk mobba dem litt tilbake ihvertfall.

For jeg lurer på om det med den Lagerfeldt-sprayinga deres, i garderoben en gang, var noe subtil mobbing av meg, siden jeg ikke dusja.

Og jeg mener at Steinar Nielsen var litt nærgående mot meg, en gang, mens vi venta på å få komme inn, i det klasserommet, hvor det var et platå, som kateteret stod på.

Siden han sa noe om utseendet mitt, eller noe, tror jeg.

Om håret mitt, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Han så ihvertfall på meg, og kommenterte noe om utseende mitt eller væremåten min.

Sånn uten at jeg hadde gjort noe spesielt.

Husker jeg.

Så det var litt rart, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Lene Andersen hadde klassefest, i huset dems, ved Berger Kirke, husker jeg, for vår klasse da.

Hu var vennlig, da jeg dukka opp der, husker jeg.

Og hu virka ikke så stressa, selv om hele huset var fullt av folk, husker jeg.

Hu hadde kjøpt plastglass, istedet for å bruke vanlige glass, husker jeg.

For da slapp hu å vaske opp, husker jeg at hu sa.

Ellers så hadde jeg problemer med å komme i noe særlig samtale, med noen av de andre gjestene der, husker jeg.

Jeg gikk rundt der, og fortalte at jeg hadde fått tre seksere og resten firere, osv.

Og jeg fikk det til å bli ‘4.5’ i snitt, eller noe.

Men det ble vel litt lavere egentlig, tror jeg.

Det husker jeg ikke helt nå.

Men men.

La oss si at jeg hadde seks 4-ere og tre 6-ere da.

Dette kan jeg sjekke forresten.

Jeg mener jeg har det vitnemålet, i en sånn dokumentmappe, her på hostellet.

Jeg skal se om jeg finner den.

Jeg fikk fire i norsk, kroppsøving, regnskapslære, samfunns- og næringslære, engelsk og praktisk kontorarbeid.

Også fikk jeg seks i matematikk 1, korrespondanse og dokumentlære og maskinskriving.

Så jeg fikk seks firere og tre seksere.

Jeg fikk også fire på eksamen, i samfunns og nærningslære.

Men det var det samme som standpunktkarakteren.

Så den gjorde vel ikke noe til eller fra, på snittet.

Så jeg fikk 4.67 i snitt da, (regnet jeg ut nå, på kalkulatoren, som følger med Windows).

Så jeg kunne gå på hvilken Handel og Kontor-linje, som jeg ønsket, på andre året da.

Jeg valgte å søke på Økonomilinja da.

(Siden man da fikk artium, etter tre år).

Og da stod valget mellom Regnskap eller Markedsføring.

Og da valgte jeg å søke meg inn på Markedsføringslinja da.

Så sånn var det.

Men men.

Før det skoleåret begynte, så var Pia og jeg, på sommerferie, hos tante Ellen, i Sveits.

Hva som skjedde på den ferien, det tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i det neste kapitellet.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Nå glemte jeg nesten plageåndene mine, fra niende klasse.

Odd Einar Pettersen, han begynte på elektro vel.

Og han fant en annen gutt, å mobbe, enn meg.

Han mobba en som bodde nedenfor ‘dødsvingen’, (som faren min kalte den svingen), like ved Bjerkøya, husker jeg.

Og jeg ble vel bare mobba en gang, av han, på videregående.

Jeg hadde fått en mørk blå jakke, (var det vel), av Haldis, tror jeg.

Men jeg har litt følsom hud, (må man vel si).

Så jeg syntes det at foret, i den jakket, det klødde.

Det klødde gjennom skjorta/genseren da.

Så jeg klipte ut innerforet, på den jakka.

Så en gang, som Odd Einar Pettersen, tok tak i meg, og løftet meg opp.

Så røyk glidlåsen, på den jakka.

(Var det vel).

Jeg fortalte dette til Ågot, og hun sa hun kunne skifte glidlåsen.

Men jeg ble sur da, på Odd Einar.

Og jeg ringte mora hans, borte på Øvre, fra telefonen til Ågot da.

Og forklarte at Odd Einar hadde ødelagt jakka mi.

Og at dem måtte betale.

Men da Ågot hadde fiksa jakka.

Så fortalte hu meg det, at det bare kosta 15 kroner, eller noe, for ny glidlås.

Og da ringte jeg vel igjen, og fortalte det, at ny glidlås bare kosta 15 kroner.

Så det kunne være det samme.

Jeg lot de slippe unna, å erstatte jakka da.

Selv om Ågot kanskje ble litt sur, på grunn av det.

Men jeg sa det, til Ågot, at hvis det bare var femten kroner, så var det ikke verdt å lage så mye bry om, egentlig, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og etter det så har vel ikke Odd Einar Pettersen mobba meg igjen, (hvis jeg husker det riktig).

Jeg var også oppe hos Odd Einar Pettersen en gang, på besøk, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

(Av en eller annen grunn).

Odd Einar Pettersen, han flytta vel først til Bergeråsen, i syvende klasse, tror jeg.

Så jeg tror at dette må ha vært, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Og da var foreldra hans hjemme, husker jeg.

Faren, (en svær nordlending), spurte Odd Einar om ‘hvor er mor di?’, eller noe.

På sofaen, sa Odd Einar.

For mora var så lita, så faren hadde ikke sett mora, da hu lå på sofaen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

24. oktober 2011
Jeg sendte enda en ny e-post til Stiftelsen Rettferd for Taperne

from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to Anne Rønningen
cc Juss Buss – Daglig leder
bcc postmottak@fmoa.no,
post.sondre.buskerud@politiet.no
date Tue, Sep 6, 2011 at 12:50 PM
subject Re: Stiftelsen Rettferd for taperne
mailed-by gmail.com

hide details 12:50 PM (0 minutes ago)

Hei,

det var en paa i klassen min, andre aaret paa videregaende, (Jan Ivar Lindseth, fra Sande), som huska at jeg bodde alene.

To jente fra Sande, (Monica Andersen og Kristin Sola), tok ogsaa opp dette med meg, det foerste aaret paa Handel og Kontor, paa Sande VGS.

Hvorfor har dere byttet saksbehandler forresten, var det ikke hun kollegaen din som holdt paa med denne saken?

Jeg ble ogsaa sendt til skolepsykolog, i 8. klasse, var det vel, av klasseforstander Aakvaag, paa Svelvik ungdomsskole, og ble mobbet mye paa ungdomsskolen.

Mobbingen ble tatt opp i et moete med sosiallaerer Marit Enger.

Men jeg har kontaktet Svelvik Ungdomsskole, men de har ikke dokumenter fra hverken moete hos skolepsykolog eller sosial-laerer.

Saa de har surra bort dokumenter da, kan det virke som.

Jeg hadde mye fravaer, fra ungdomsskole og videregaende, og kan eventuelt sende vitnemaal fra videregaaende, som viser dette.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Kan ogsaa sende kopi av e-post fra Jan Ivar Lindseth, hvor han bekrefter det, at jeg bodde alene, det skoleaaret jeg fylte 17, ihvertfall.

(Har ikke klart aa faa noen fra Berger til aa bekrefte at jeg bodde alene foer det.

Ikke foreloebig, ihvertfall.

Men det gikk rykter om dette, i nabobygda Sande, at jeg hadde bodd alene fra jeg var ni aar, siden Kristin Sola og Monica Andersen bekreftet dette.

I bryllupet til min fetter Tommy Olsen, i Fredrikstad, sommeren 2002, saa var det noen karer fra Bergeraasen der.

Og en som het Kjetil Calin, (tror jeg han heter), (nabo til Espen Melheim, i Havnehagen, paa Bergeraasen), spurte meg om det var saann, at jeg hadde bodd alene fra jeg var 11 aar.

Og da forklarte jeg at det var fra jeg var ni aar, for jeg bodde foerst alene i Hellinga 7B, fra jeg var ni til jeg var nesten elleve, og saa alene i Leirfaret 4B til jeg ble myndig).

Saa dette er nesten alment kjent i Nordre Vestfold, dette med omsorgssvikten fra min far.
– Hide quoted text –

2011/9/6 Anne Rønningen

Har kun mottatt noen få dokumenter fra Larvik kommune, sentraladministrasjonen, der står det ingen ting vedrørende omsorgssvikt, det finnes ingen dokumenter fra Svelvik. Hvis ikke barnevernet har vært inne i bildet i ditt tilfelle så vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter dokumenter. Hvis det ikke finnes dokumenter noen steder på at du har vært utsatt for omsorgssvikt, kan man heller ikke søke om erstatning.

Mvh

Anne B. Rønningen

Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
Sendt: 6. september 2011 13:30
Til: Anne Rønningen
Kopi: Juss Buss – Daglig leder
Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne

Hei,

din kollega Jorunn Saaler skrev dette til meg, 13. juli:

‘Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det innhentes dokumenter fra forskjellige instanser. ‘.

Saa det maa vel bli rettferdsvederlag da, som det er snakk om.

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min far, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni aar.

(Og jeg maatte ogsaa gjoere barnearbeid, paa fabrikken hans, fra samme alder).

Skolen unlot aa reagere paa at jeg hadde mye fravaer, men unskyldte det med at min far var mye paa forretningsreiser.

Jeg mener jeg har krav paa erstatning for omsorgssvikt.

Jeg har to ganger blitt anbefalt aa kontakte dere om dette.

Den foerste gangen av en annonym leser av bloggen min.

Den andre gangen av Jussbuss.

Jeg har proevd aa faa advokat, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus nekter meg Fri Rettshjelp, paa tross av at Politiet i Drammen, (Johansen der), har fortalt meg det, at det er vanlig praksis, i slike saker, at man faar Fri Rettshjelp.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Sender kopi e-post til Jussbuss, siden de henviste meg til dere.

Sender ogsaa kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Politiet i Drammen.

2011/9/6 Anne Rønningen

Hei,

Har ikke helt forstått hva du skal søke om erstatning for, det vi søker om fra vårt kontor er hvis du har vært sendt på barnehjem/fosterhjem, ting som har skjedd i eget hjem får man ikke erstatning for. Man får heller ikke erstatning for mobbing. Alt annet som du har opplevd i voksenlivet kan dessverre ikke vi hjelpe deg med.

Hvis du skal gå til rettssak mot kommunen / faren din, må du ha advokat, dette er noe ikke vi gjør.

Mvh

Anne B. Rønningen

Saksbehandler

No virus found in this incoming message.
Checked by AVG – www.avg.com
Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

6. september 2011
Konspirasjonsteorier er ikke mitt felt. Jeg brukte metoden brainstorming, (som vi lærte på Markedsføringslinja), for å finne hva som er galt i Norge

http://moroarkivet.blogspot.com/

PS.

Noen lurer kanskje på hva jeg kom på da.

Dette er en del år siden nå.

Men jeg kom på ting som at Thorvald Stoltenberg hadde sagt, (som FN-forhandler), at ‘de er alle serbere’, og gjorde så en del research om Stoltenberg-familien.

Jeg kom på at jeg hadde lest, på et debattforum, om at Trond Giske virka som han var full på Stortinget, og gjorde også en del research om Trond Giske da.

Jeg husket at jeg hadde lest i et gratismagasin, som jeg leste, mens jeg spiste på McDonalds Østbanehallen, at kjøttet på Grandiosa, ikke var skinke, og det virket som at reporteren var litt ‘morsomt’, og ikke ville si alt han/hun visste, (og gjorde så en del research om Grandiosa da).

Jeg kom på en veldig slitt sofa, (som jeg tenkte på som en ‘pervo-sofa’, i ettertid, som jeg fant i kjelleren, til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, (en rød skinnsofa, som jeg så at var veldig slitt, (også med en 30-40 centimeter lang revne vel, (så jeg etter at jeg hadde dratt opp sofaen), i det tjukke skinnet), på en bestemt sitteplass, helt til venstre vel, når man satt i sofaen, (som etter en rimelig liten kropp vel), etter at jeg tok den opp i leiligheten min, for jeg fikk vondt i ryggen, av å sitte og lese statistikk, (et fag jeg hadde på 4. semester, på et Bachelor IT-studie, som jeg gikk på, på HiO IU, våren 2004), på de plaststolene, som jeg hadde i leiligheten min der, (av mangel på andre stoler, for jeg var ikke så glad i å gå på IKEA osv., men Ungbo, (hvor jeg bodde på Ellingsrudåsen, fra 1991 vel til 1996.

Siden Mette Holter, min halvbror Axel, sin stemor, maste så fælt om at jeg måtte flytte, fra et rom jeg leide av dem på Furuset, så jeg måtte finne noe nytt raskt, og så plakater for Ungbo, på T-banen, og avtalte et møte med de, om å leie hybel, i bofellskap, for å få Holter til å slutte å mase så fælt), hadde dobbelt av utestoler, så jeg tok med noen da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, og brukte de først på balkongen der da vel, for Ungbo hadde også en utbyttet sofa, i en bod, som ingen brukte, som jeg hadde kontroll på, siden jeg var den eneste som bodde på Ungbo vel, da jeg flyttet ut derfra, og hadde bodd der i fem år, eller noe.

Men min fetter Ove, ødela den Ungbo-sofaen, en gang i fylla, som han skulle humpe i sofaen, simultan-humpe, siden han ba meg også om å gjøre det samtidig, uten å forklare grunnen, til dette merkelige stuntet/sprellet, så da knakk de bærende elementene i sofaen, og jeg begynte å bruke de plaststolene da, (med nye puter, som jeg kjøpte på Hansen og Dysvik vel, eller noe, ihvertfall kjøpte jeg nye gardiner der), en stund, som stod på balkongen, men det hendte at det stod sofaer i kjelleren der, som man kunne ta fritt, dører osv. og, og reoler, som folk hadde byttet ut, men de sofaene var sjelden særlig pene, så det hendte jeg ombestemte meg, og satt de ned igjen, i fellesboden, i kjelleren der da, (som man gikk forbi, på vei til vaskekjelleren, så da pleide jeg noen ganger, å ta en rask kikk, mens jeg gikk gjennom den fellesboden, for å se om det stod noen bedre møbler der, som jeg kunne bytte ut noen av møblene i leiligheten min med, for den hybelleiligheten var så liten, så det var for liten plass til to personer, så jeg tok ikke møblene så nøye, hvis jeg skulle hatt samboer, (hvis jeg fant meg ei fin og/eller hyggelig dame), så måtte jeg flytte. Magne Winnem mobba, (eller rettere sagt, han baksnakka, blir det vel), Leif Jørgensen, (sin tidligere assistent, på Rimi Munkelia, som da var butikksjef på Rimi Siggerud vel, i/mot Follo vel), som bodde i en sånn liten hybelleilighet, som min, i samme etasje, da jeg flyttet inn der, fordi han hadde dama si også boende der, på den lille plassen, (kanskje 15 kvadratmeter?), ei ganske ung, lyshåra dame som var assistent på Rimi Skullerud vel, på den tida, (rundt 1996-97 vel)).

Så jeg har tenkt litt på hvordan den ‘pervo-sofaen’ kan ha havnet der da. Men men.

Og også en god del annet vel, kom jeg på.

Dette er en del år siden nå, (dette var vel i 2007, tror jeg), så jeg husker ikke alt på rams nå.

Men jeg kan se om jeg finner noe mer om det på bloggen.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

https://johncons-blogg.net/2008/10/fikk-melding-fra-en-som-har-oppdatert.html

PS 3.

En av grunnene til at jeg begynte å tenke, fra det perspektivet, om hva som er galt i Norge.

Det var nok det, at noen på VGD, startet en tråd, som het ‘Norge er ikke som du tror’, som jeg etterhvert bidro en del i.

Og da hadde jeg nettopp startet med johncons-blogg, siden noe jeg skrev på et debattforum, her i England, (på Daily Post sitt forum, om problemene på the Council sitt treningsstudio, i Victoria St.), ble slettet.

Så startet jeg opp et par blogger, (en på norsk og en på engelsk), hvor jeg postet det som ble slettet av Daily Post, (siden jeg hadde tatt back-up, i en tekstfil, på en USB-minnepinne, som jeg kjøpte i 2005, samtidig med at jeg kjøpte laptopen min, på PC-World, i en ‘retail-park’, ikke langt fra Walton, (hvor jeg da bodde, i et bofelleskap, som min daværende kollega, og senere Team Leader, på Arvato, Marianne Høksaas, hadde hjulpet meg å finne, like etter at jeg flyktet fra mordforsøk i Kvelde, og bodde på et hostell her i Liverpool, og nesten litt utrolig men sant, fikk meg jobb på Arvato. Men men).

(Walton er forresten en bydel, som ligger noen få kilometer nord for Liverpool sentrum, (og som er nesten som en egen by, med butikker og alt, og hvor også Goodison, hjemmebanen til Everton, ligger)).

Og da fortsatte jeg den vanen, å publisere back-up, av det jeg skrev på debattforum, (jeg begynte å skrive på debattforum, mest om fotball, allerede da jeg bodde i Oslo, og studerte på HiO IU, på slutten av 2002 eller begynnelsen av 2003, var det vel, under nicket ‘cons’, (som jeg ble kalt på #quiz-show, på ef-net, en kortversjon av john_cons).

Og den VGD-tråden, ‘Norge er ikke som du tror’.

Den ble slettet på VGD.

Men jeg fikk lastet opp en back-up, på Nettavisen sitt forum, Veggavisen.

(Og også på johncons-blogg da).

Siden jeg hadde datasikkerhet, som valgfag vel, da jeg studerte på NHI, på begynnelsen av 90-tallet, så hadde jeg lært at det var viktig, å ha gode back-up-rutiner.

Så i begynnelsen, (før jeg publiserte arbeidssaken min mot Arvato osv., på johncons-blogg, etter at jeg hadde blogget i et par måneder kanskje).

I begynnelsen så var johncons-blogg nesten som en back-up-rutine, av hva jeg skrev om, på, (mest norske), debattforum.

(Jeg begynte jo å skrive på debattforum, nemlig VGD da, en 4-5 år kanskje, før jeg begynte å skrive blogg.

Så sånn var det).

PS 4.

Her er mer om dette:

https://johncons-blogg.net/2007/09/tittel-p-tema-norge-er-ikke-som-du-tror_8900.html

17. juli 2011
Svelvik-rappere

Veldig vagt, så husker jeg det, mener jeg.

At mora til Jan-Rune, fra Svelvik, som gikk i klassen min, det første året, på handel og kontor, på Sande Videregående.

At hu jobba med å vaske, i en butikk, i Drammen, eller oppe i Solbergelva/Krokstadelva deromkring.

Og veldig vagt, så husker jeg det sånn.

At Jan-Rune, fikk mora, (eller noen andre vaskere i slekta si), til å rappe en kassett for meg der.

(For han fortalte det, at når dem vaska der, så var dem aleine, så dem kunne stjele ting som var i den store matbutikken da).

Og jeg mener at jeg betalte kanskje noen tiere da, for den Michael Jackson-kassetten, (Bad), eller hva det var.

(Jeg hørte på listepop, som var på radioen, på den tida).

Veldig vagt så mener jeg at det var sånn.

Jan-Rune var også veldig glad i sjoko-pistasjis, mener jeg å huske at han nevnte for meg, en gang.

Og han hadde vel kjørt ut med russebilen, på motorveien mellom Oslo og Drammen, (på vei hjem fra en russekro), eller noe.

Men han sa at det ikke var hans skyld.

(I en samtale med en medruss, som jeg overhørte.

Det var vel på den russekroa i Hokksund eller Vikersund, som Cecilie Hyde, (også fra Svelvik), var med meg på).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

15. juli 2011

Jeg sendte en ny e-post til Stiftelsen Rettferd for Taperne

Gmail – Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Problemer med myndighetene i Norge

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Problemer med myndighetene i Norge

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Wed, Jul 13, 2011 at 10:03 AM

To:

jorunn.saaler@taperne.no

Cc:

leder@jussbuss.no

Klasseforstander Allum, som vi hadde fra 4. til 6. klasse, på Berger skole, var kanskje grunnen til noe av tullet.

Jeg ble vel sett på som å være en av de flinkeste i klassen, i Larvik og på ungdomsskolen.

Men under Allum, så konfiskerte han tegneboka mi i Kristendom, (fordi jeg hadde tulle-tegna om noe med Jesus, eller noe da, for jeg var ikke kristen).

(Den boka fikk jeg aldri igjen).

Jeg synes at Allum svartmalte om meg, i foreldremøtene, og var veldig negativ.

Selv om han ikke skrøyt noe særlig i foreldremøtene, så ville Allum at jeg skulle liksom ta meg av en annen elev i klassen, som var litt treg til å lære kanskje, nemlig Tom-Ivar Myrberg.

Men jeg var jo fra Larvik og vant til at alle hadde hver sin pult, osv., og at det var konkurranse om å være først ferdig med matteboka, osv., så det å være sånn 'hjelper' istedet for å fokusere på å gjøre det bra selv, det syntes ikke jeg var noe artig, og det hadde jeg ikke sett andre steder heller, i de klassene jeg hadde gått i, så det lurer jeg på om var noe trakassering av meg, fra Allum, at han skulle ha meg til å være noe 'slave' eller noe.

Jeg har også Johanitterordenen, i min fars nye slekt, hans stedatters halvbror i Bergen, Bjørn Humblen, er nyutmeldt av den norske Johanitterordenen.

Så det være de kristne/indremisjonen som tuller.

Åkvaag, klasseforstanderen på ungdomsskolen, sa også det, til meg der, at ifølge rapporter de hadde fått, så var ikke jeg noe flink.

Men jeg kjeda meg mye på barneskolen, og jeg mener at de andre i klassen, støtta meg, i at jeg var flink, (jeg pleide å svare riktig på spørsmål i timen, osv).

Så Allum pratet meg kanskje ned, også ovenfor Svelvik Ungdomsskole.

Kanskje pga. noe følelsesmessig, siden jeg ikke var kristen, lurer jeg på.

Bare noe jeg tenkte på her, etter å ha fått mailen deres.

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2011/7/13
Subject: Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Problemer med myndighetene i Norge
To: jorunn.saaler@taperne.no
Cc: leder@jussbuss.no

Hei,

altså, jeg kan jo ta med det, at jeg gikk jo på to skoler, i Larvik-området og, da jeg bodde hos mora mi, før jeg ble sendt til faren min.

Og det var Østre Halsen Barneskole, hvor jeg gikk i første klasse.

Og Torstrand Skole, i Larvik, hvor jeg gikk i andre klasse, og fram til oktober, i tredje klasse.

Og på de skolene, så hadde jeg nesten ikke noe fravær, sånn som jeg husker det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2011/7/13
Subject: Re: Oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Problemer med myndighetene i Norge
To: Jorunn Saaler <jorunn.saaler@taperne.no>

Cc: Juss Buss – Daglig leder <leder@jussbuss.no>

Hei,

jeg hadde også høyt fravær, både på Berger skole, Svelvik ungdomsskole, Sande videregående og Gjerdes videregående forresten, så det burde kanskje ha vært grunn til bekymring.

Jeg husker at klasseforstander Allum, på barneskolen, visste at jeg bodde alene.

Han trodde at min far var mye på forretningsreiser, husker jeg at han sa, men sannheten var at han bodde hos ei dame på Bergeråsen ved navn Haldis Humblen.

Jeg husker også at klasseforstander Åkvaag, på ungdomsskolen, sendte meg til skole-psykolog, i 8. klasse, eller noe, antagelig fordi han syntes jeg var bleik, eller noe.

Men jeg har kontaktet Svelvik ungdomsskole, og de fant ikke noe dokumentasjon om dette nå.

Men kanskje dere kan finne noe.

Jussen rundt dette, det kjenner jeg ikke, men jeg vil gjerne ha en sak mot enten kommunen og/eller faren min, sånn at jeg har noe å peke på, sånn at jeg kan forklare det, til andre, som lurer på hvorfor det går så trått med meg, i livet, at jeg har hatt en vanskelig barndom osv.

Da hadde det vært greit å hatt noe formelt å vise til, synes jeg.

Håper dette er i orden.

Jeg synes dere er litt negative og som om dere jobber i Staten, i e-posten deres.

Jeg håper ikke at dere har etterforsket saken uformelt, og liksom har gjort dere opp en mening på forhånd.

Siden dere virker litt negative, synes jeg.

Men men, mulig jeg roter, jeg har nettopp stått opp her så.

Sender også en kopi til Jussbuss, siden de henviste meg til dere, nå sist.

Håper dette er i orden, og takk for at dere har begynt å jobbe med denne saken nå!

Mvh.

Erik Ribsskog

2011/7/13 Jorunn Saaler <jorunn.saaler@taperne.no>

Hei.

Vi har mottatt fullmakter og spørreskjema

fra deg samt en del E-poster.

Som Ola

Ødegaard skrev i svar til deg den 17.01.11, jobber vi ikke

med politisaker eller arvesaker, så dette kan vi ikke hjelpe deg med.

Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at

det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det

innhentes dokumenter fra forskjellige instanser.

Det er dette vi hjelper til med og jobber

med.

For å kunne søke om rettferdsvederlag fra

staten, må det offentlige kunne lastes for ikke å ha grepet inn og gjort noe i

din situasjon.

Dersom f.eks. barnevernet ikke fikk

beskjed om hvordan du hadde det, kunne de ikke gjøre noe, og kan da heller ikke

lastes for ikke å ha gjort noe. Staten gir ikke erstatning for vanskelige

oppvekstforhold.

Dette må vurderes når vi har mottatt

dokumenter i saken din.

Saken din er påbegynt, men det tar ofte

litt tid å innhente dokumenter.

Med vennlig hilsen

Stiftelsen Rettferd for Taperne

Aud

Maliberg

Kontorsjef

Fra: Erik Ribsskog

[mailto:eribsskog@gmail.com]

Sendt: 12. juli 2011 12:48

Til: Post

Kopi: Juss Buss – Daglig leder

Emne: Oppdatering/Fwd:

Oppdatering/Fwd: Problemer med myndighetene i Norge

Hei,

jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg

sender en påminnelse om dette.

Håper dette er i orden!

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2011/7/1

Subject: Oppdatering/Fwd: Problemer med myndighetene i Norge

To: post@taperne.no

Cc: Juss Buss – Daglig leder <leder@jussbuss.no>

Hei,

nå har jeg også kontaktet Jussbuss, om den omsorgssviktsaken, mot min

far.

Jussbuss anbefalte meg å kontakte dere hos Rettferd for Taperne.

Jeg opplyste om at jeg allerede var medlem hos dere, og ikke har fått noe svar,

og vi ble enige om at jeg skulle sende en purring.

Jeg ser dere holder til på Dokka.

Jeg ble kjent ei fra Dokka og Skøyen i Oslo, Laila Johansen, på nyttårsaften

1989, (når det ble 1990 liksom), på Radio 1 Club, hvor jeg og Magne Winnem, fra

russe-klassen i Drammen skoleåret før, dro for å feste da.

Vi hadde jo ganske nettopp vært russ, og den første tida mi i Oslo, som student

var nesten som en fortsettelse av russefeiringa.

Jeg venta på studielånet mitt, siden jeg hadde brukt opp det jeg fikk

før jul, og skulle få låne penger av Winnem, som plutselig forsvant, fra Radio

1 Club.

Så jeg måtte bli med hu Laila Johansen, og venninna, som jeg og Winnem møtte

der, hjem til henne på Skøyen da.

Vi tok privatdrosje, det var lange køer, siden det var nyttårsaften og ei dame

i køen hjalp hu Laila å finne en pirattaxi, som hu kalte 'privat-drosje', da

jeg sa pirat-drosje, så hu var kanskje litt snobbete.

De damene prata for det meste om Dokka.

At det er lite sted, hvor de hadde hytte, eller noe, hvor alle kjenner alle.

Er det hu Laila Johansen som tuller, sånn at dere ikke svarer, lurer jeg.

Hvem jeg.

Etterhvert så dro de damene meg med på byen, (jeg var fortsatt tenåring), på

Manhattan, eller noe, og forventa seg at jeg skulle sitte ved siden av dem,

mens dem sjekka andre gutter/menn.

Det gadd ikke jeg, så da fikk jeg nok, og bare dro tilbake til hybelen min på

Abildsø.

Og da satt de og babla om Dokka da, til de her menna da, på Manhattan, i

kjelleren der.

Så hva de dreiv med, det veit jeg ikke, men jeg fikk ihvertfall nok.

Jeg så de damene på Egertorget, en del år seinere, og da sa hu venninna til hu

Laila, at hu ikke skulle si hei til meg, eller noe.

Så det var kanskje venninna som var værst.

Hu var også i England, av en eller annen grunn, hu Laila, som vel var

arbeidsledig, etter ungdomsskolen, tror jeg, hvor hu hadde møtt en håndtverker,

som ungdomsskolejente, og gått tilbake til Majorstua skole, på tur med en hund,

og hatt et eventyr med han maleren, fortalte hu meg, av en eller annen grunn.

(Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte det).

Så noe rart var det nok.

Dere får finne ut av det.

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2011/1/16

Subject: Problemer med myndighetene i Norge

To: post@taperne.no

Hei,

jeg ble utsatt for omsorgssvikt, fra min far, Arne Mogan Olsen.

Han lot meg bo alene fra jeg var ni år, til jeg ble voksen, så jeg fikk ikke

noen vanlig oppdagelse, og har derfor hatt et stort handikap ovenfor mine

jevnaldrende.

Jeg bli likevel butikksjef og har fått en grad i data fra HiO IU, etter

å ha stått på hardt i mange år.

I 2003, så overhørte jeg i Oslo, at jeg er forfulgt av 'mafian', men politiet i

Norge, vil ikke engang fortelle meg hvem denne 'mafian' er.

De vil heller ikke etterforske mordforsøk mot meg, på min onkel Martin

Ribsskog, sin samboer sin gård, i Larvik, i 2005.

Jeg får ikke Fri Rettshjelp, fra fylkesmannen i Oslo og Akershus, til

advokat, til noen av sakene mine.

Jeg får heller ikke arven min, fra min mormor, danskefødte Ingeborg Ribsskog,

som var adelig/kongelig.

Min onkel, Martin Ribsskog, brukte meg som slave, og fikk meg til å jobbe

gratis, i 2005, på gården til hans samboer, da jeg var nedtrykt, etter å ha

hørt at jeg var forfulgt.

Så han utnyttet meg, vil jeg si.

Jeg har også arbeidssaker mot Rimi og Bertelsmann Arvato sin skandinaviske

Microsoft produkt-aktivering.

Jeg har måttet flykte til England, og lever som arbeidsledig her.

Engelske myndigheter vil ikke godta at jeg er flyktning, så jeg må ta kampen

for å få mine rettigheter, på fritiden, ved siden av jobbsøking.

Jeg har ingen penger, annet en britisk arbeidsledighetstrygd, som er såvidt nok

til mat, og jeg skylder strømfirma penger og også husverten, siden jeg ikke har

råd å betale regningene fult ut, som arbeidsledig.

Jeg har derfor ikke råd til å betale hun advokaten som står nevnt, Unni

Byrø.

Så jeg vet ikke om jeg kommer noen vei.

Har hun forresten noen e-post adresse ettersom jeg publiserer alt jeg finner ut

om på blogg, sånn at hvem som helst kan hjelpe egentlig, å stå opp mot uretten:

http://johncons-mirror.blogspot.com/

Men ikke så mange gjør så mye dessverre.

Det er vel kanskje et kjennetegn på dagens Norge?

Hadde vært fint hvis dere kunne hjelpe/svare.

Mvh.

Erik Ribsskog

13. juli 2011