johncons

Stikkord: Siv (Fra Røyken)

  • Min Bok 6 – Kapittel 35: Pia og dem dukker opp i Sunderland

    Noen dager før julaften, i 2004, så dukka Pia, Siv, Daniel og Dennis opp, på the Forge, (husker jeg).

    Daniel, (som er Pia sin sønn, med Keyton fra Somalia), er jo født sommeren 1995.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så han var vel cirka ni og et halvt år, (på den her tida), vel.

    (Noe sånt).

    Og Siv Hansen, (som er min søsters venninne, fra den tida hu var ‘byvanker’ liksom, (i Drammen), på slutten av 80-tallet), sin sønn Dennis.

    (Som jeg hadde sittet barnevakt for en gang, (på den tida, som Siv bodde, liksom like nedenfor Sofienbergparken), da.

    (Dette var vel like etter en rep-øvelse, på slutten av 90-tallet).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Han er cirka like gammel, som Daniel, vel.

    (Noe sånt).

    Og Siv bodde vel alene, (muligens i/ved Hurum), tror jeg, (på den her tida), sammen med Dennis, (som har asiatisk far, vel).

    (Noe sånt).

    Og Pia bodde jo på den her tida sammen med Negib fra Etiopia.

    (Som hu vel fortsatt bor sammen med, tror jeg).

    Og Negib skulle ikke være med, til Sunderland, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var nesten som at Pia og Siv var to alenemødre, (som reiste på ferie, sammen med ungene sine), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pia ringte meg, (på hustelefonen i leiligheten, eller om det var på Netcom-mobilen min eller ‘Rimi Langhus-mobilen’ min), noen dager, før de skulle dukke opp, i Sunderland, da.

    Og Pia sa da det, (på telefonen), at: ‘Når vi kommer fram, så vil vi ha te, marmelade og vin’.

    (Noe sånt.

    Og det var enda flere ting og, som Pia liksom ‘bestilte’,  (av meg), da.

    Men dette har jeg glemt hva var nå.

    Men en av tingene var noe slags mat til barna, vel.

    Noe sånt).

    Så Pia var litt uhøflig da, (må man vel si).

    Siden hu liksom stilte krav, til hva jeg måtte kjøpe, av mat osv., til henne, (og følget hennes), da.

    (Men jeg vet ikke hvorfor Pia tok den tonen der.

    Og var så forlangende, liksom.

    Jeg gadd ikke å lage noe stort problem, ut av denne ‘bestillingen’ liksom, da.

    Jeg bare prøvde å finne, de tingene, som Pia hadde nevnt, på telefonen, da.

    Og klagde ikke noe på dette, da.

    Selv om jeg syntes at det hørtes rart ut, da.

    Men jeg hadde jo fått lov, å være hos Pia, på mange julaftener, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

    Så jeg syntes nesten ikke at jeg kunne nekte Pia, å besøke meg, i Sunderland, (i juleferien), da.

    Siden jeg liksom skyldte henne en del tjenester, på grunn av jeg da slapp å sitte aleine liksom, på julekveldene da, (de årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen, som Pia og dem skulle dukke opp, på the Forge.

    Så var jeg urolig, (husker jeg).

    For de var så seine, da.

    Jeg ringte det ferjeselskapet, som hadde ferja, som søstera mi og dem dro med, fra Kristiansand.

    (Eller, jeg sjekka vel nettsiden, til ferjeselskapet, tror jeg.

    Og det ferjeselskapet må vel ha vært Color Line, tror jeg.

    Selv om jeg så det nå, (når jeg søkte med Google, nå i november 2013), at den ferjelinjen, (mellom Kristiansand og Newcastle), nå er nedlagt.

    Av en eller annen grunn).

    Og den ferja var litt forsinka, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Selv om jeg syntes at Pia og dem likevel brukte lang tid, da.

    For ferja var vel ikke så mye forsinka, liksom.

    Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå).

    Men plutselig, så stod Pia og dem, og ringte på døra, da.

    (Noe sånt).

    Og Siv ga meg vel en klem, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde glemt noen bæreposer, på den Metro-stasjonen, som lå like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg måtte bli med Pia, og ta Metro-en, til Newcastle da, (for å holde henne med selskap, liksom).

    (Jeg skulle jo egentlig lese på ‘research-topics’, i denne juleferien.

    Så jeg hadde bare gitt Pia adressen, til der jeg bodde, da.

    Og forklart at det nok var enklest, å ta Metroen, fra Newcastle til Sunderland.

    Jeg regna med at Pia klarte å finne fram, i England.

    Siden hu jo hadde vært på språkreise, til Bournemouth, (sammen med blant annet Christell og Bergeråsen-Sylvia sin niese), sommeren 1988.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Men Pia hadde klart å surre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til den Metro-stasjonen, som ligger like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.

    Så kontaktet Pia noen Metro-ansatte, da.

    Og så fikk hun en eller to bæreposer, (var det vel), fra et slags hittegodskontor, (var det vel kanskje).

    (Noe sånt).

    Jeg lurer også på om Pia og jeg muligens dro innom den Burger King-restauranten, som ligger, inne på jernbanestasjonen, i Newcastle.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Pia og jeg, også var innom jernbanestasjonen der, en tur.

    Men det kan også ha vært, at jeg skulle kjøpe en avis, eller noe, i en kiosk der.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nesten ikke igjen noe av de cirka 800 pund-ene, som jeg hadde overtrukket DNB-kontoen min med, (en del uker tidligere).

    (For jeg hadde fortsatt ikke fått studielånet mitt, da.

    Selv om jeg hadde vært mer enn tre måneder, i Sunderland).

    Men Pia sa at hu kunne låne meg hundre pund, da.

    Frem til jeg fikk studielånet mitt, da.

    Og det kunne jeg nesten ikke si nei til.

    For jeg hadde rett og slett ikke igjen mer penger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også en helflaske vodka, (av Pia og Siv), husker jeg.

    Dette var en flaske, som Pia hadde kjøpt med, på Kristiansand-Newcastle-ferja, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia og Siv fortalte det.

    At det hadde vært en ekkel mann, ombord på båten.

    Som hadde glant på Dennis og Daniel, (eller noe sånt).

    Og vært skikkelig pedo, da.

    (Noe sånt).

    Jeg spurte Pia og Siv, om de hadde sagt fra om dette, til noen vakter, (eller lignende), ombord på båten.

    Men det hadde de ikke gjort da, (svarte de).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Avtalen mellom Pia og meg.

    Den var egentlig sånn, at Pia og dem, skulle ringe meg, fra telefon-kiosken, ved Millfield Metro-stasjon.

    (Når de hadde kommet seg dit, fra ferja, da).

    Og så skulle jeg gå bort, og hente dem der da, liksom.

    Men Pia og dem, de ringte meg aldri, fra den telefonkiosken.

    (Av en eller annen grunn).

    Men de fant istedet fram, til den the Forge-leiligheten, som jeg bodde i, på egenhånd, da.

    (På en eller annen måte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 23: Enda mer fra Sunderland

    Etter at jeg hadde vært noen uker, (eller noe sånt), i Sunderland.

    Så ringte Pia meg, (på mobilen min), husker jeg.

    Hu sa det, at bestemor Ingeborg.

    (Eller om hu bare sa ‘bestemor’.

    Siden at farmora vår, (Ågot), allerede var død, på den her tida, (mener jeg).

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 5).

    Pia sa at bestemor, gjerne ville ha adressen min, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg måtte si adressen min, i Sunderland da, (syntes jeg).

    Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt, å gi adressen min, (i England), til noen i Norge.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Men jeg var ikke forberedt på det, at bestemor Ingeborg ville ha adressen min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa til meg det, (i denne telefonsamtalen), husker jeg.

    At: ‘Skulle du ikke studere i Newcastle, da?’.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo sagt det, på min mors dødsdag, i Drøbak, noen uker før.

    (Til Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og hans datter Liv Kristin).

    At jeg skulle flytte til England, for å studere, i Newcastle, da.

    Men det sa jeg fordi, at jeg ikke ville fortelle det, til noen i Norge, at jeg skulle studere, i Sunderland, da.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på det, at Pia og dem, ville ringe meg, om å dra til Drøbak, (dette året), da.

    Siden dette, (å besøke min mors grav, på dødsdagen hennes), vel var en tradisjon, som vi hadde slutta med, (og bare hadde hatt, de to første årene, etter at mora mi døde, vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Pia spurte meg, om det ikke var i Newcastle jeg hadde sagt, at jeg skulle studere.

    Så svarte jeg det, at det var ‘samme t-bane’, da.

    (Noe sånt).

    Siden Sunderland og Newcastle, lå så nærme hverandre, at de delte det samme t-bane-nettet, (eller Metro-nettet, som de sa der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker etter dette igjen, (må det vel ha vært).

    Så ringte Pia igjen.

    Og hu fortalte det, at hu gjerne ville besøke meg, i jula, da.

    Sammen med sin sønn Daniel, sin venninne Siv og hennes sønn Dennis.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne si nei til det, da.

    Siden jeg jo selv hadde fått lov, til å feire jul, hos søstera mi, hver julaften, fra 1995, (var det vel), til 2003, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro til Accommodation-avdelingen, på University of Sunderland.

    (Som da holdt til i et nytt kontor, (på the City Campus), virka det som for meg.

    Enn der jeg hadde blitt kjørt til, av den drosjen, som jeg tok, fra flyplassen i Newcastle).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Accommodation-avdelingen, de sa det, at siden at søstera mi og Siv, (fra Sætre vel), begge hadde barn, i 8-9 års-alderen.

    Så kunne de ikke få leie rom, i Clanny House, (var det vel)..

    For dette var rom som var til leie, for tidligere studenter og bekjente av studenter, vel.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke lov for unger, å bo der, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg spurte disse ‘Accommodation-konene’.

    Om de hadde noen råd, om hva jeg skulle gjøre da.

    Og da sa de at jeg burde høre på Travelodge, som lå noen kvartaler nærmere sentrum, da.

    Jeg hadde ikke hørt om Travelodge før.

    Men jeg gikk dit likevel, da.

    Og det visste seg å være et hotell, da.

    Og de sa at det kostet cirka 20-30 pund døgnet, å bo der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så ringte jeg vel Pia, (tror jeg).

    Og hu sa det, at hu hadde ikke råd, til å bo, på det hotellet, da.

    Så det endte med at jeg avtalte med Brusk, (som skulle til Oslo, (eller om det var Tyskland), i juleferien), at søstera mi, (og Daniel), kunne få låne, hans rom, (i naboleiligheten), da.

    Og Muhammed, (var det vel), som også bodde, i naboleiligheten.

    (Og som også skulle hjem, i juleferien).

    Han gikk med på å leie ut sitt rom, (i jula), til Siv, (og hennes sønn Daniel), for 100 pund, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Hvis jeg husker det riktig, så bodde David Hjort, (og søstera hans Venevil og dama hans Linn Korneliussen), hos mora hans, i Langgata, på Grünerløkka. Pia bodde i Tromsøgata, (sammen med sin sønn Daniel og hans stefar Negib fra Etiopia). Pia sin venninne, Siv fra Røyken, hu bodde i Sofienberggata vel, (sammen med sin sønn Dennis, som jeg satt barnevakt for, en gang, rett etter at jeg hadde vært på en rep, med HV, vel). Axel sin kamerat, Lars-Petter, (fra Helsfyr), han bodde i Toftes gate, (var det vel), sammen med ei svensk dame, som jeg hadde sjekka opp, på Studenten, en gang

    min bok 5 folk

  • Noen lurer på hva jeg synes om naturvitenskapen. Jeg har studert, ved Faculty of Applied Sciences, ved University Of Sunderland. Og ‘science’ betyr vitenskap, så jeg er vel en vitenskapsmann, (må man vel si). Det studieåret, (2004/05), så lærte vi om ‘referencing’ og ‘research’, blant annet, og research betyr forskning, så jeg er en vitenskapsmann, som har drevet, (ihvertfall litt), med forskning osv., da

    naturvitenskap

    http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=728251

    PS.

    Her kan man se det, at jeg måtte lære litt om forskning, da jeg studerte Computing, ved University of Sunderland, studieåret 2004/05, (selv om vi måtte ha to ‘research-topics’, (altså forskningsområder), og ikke bare et, som det virker som at de slipper unna med, nå for tiden):

    forskning sunderland

    http://www.sunderland.ac.uk/ug/coursedetails/content/?cid=361

    PS 2.

    Her er mer om det faget, (som ikke gikk så bra, grunnet krøll med Lånekassa, og søstera mi Pia, kom på besøk, i juleferien, (da jeg hadde tenkt å lese, på disse forskningsområdene), sammen med sin venninne Siv, og disse to damene, de drasset også på hver sin mørkhudede sønn, (Daniel og Dennis), i 9-10 års-alderen):

    prosjekt sunderland

    http://johncons.angelfire.com/om.html

  • Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998

    Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.

    Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.

    Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.

    Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.

    På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

    Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.

    For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.

    (Og ikke halvt afrikansk, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.

    For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.

    Ute i Holterveien, i Drøbak.

    (Som var sommeren 1998, da.

    Altså cirka et halvt år før det her.

    Noe sånt).

    Så ble det dramatikk.

    For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.

    Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.

    For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.

    Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.

    Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.

    (Det andre stedet hu bodde, i den gata).

    Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.

    Bare et steinkast unna cirka, da.

    (Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.

    Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.

    På Sofienberg.

    Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.

    (Må det vel ha vært).

    Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.

    (Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).

    Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.

    Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.

    Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.

    Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).

    At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.

    Da hu selv hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.

    Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.

    Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.

    Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.

    Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.

    Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.

    Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).

    For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.

    Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.

    Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.

    Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.

    Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).

    (For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.

    For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.

    Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.

    (Ihvertfall en god del).

    For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.

    For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.

    Som var rimelig sivilisert, vel.

    Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.

    For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.

    Omtrent som det var midt på 80-tallet.

    Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.

    Så var vi, i en park, på Sagene der.

    (For å sende opp og se på raketter og sånn, da.

    Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).

    Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.

    Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.

    (Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).

    Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 82: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXI

    Noen måneder, etter at jeg var ferdig, i militæret.

    Så dro Pia og hennes venninne Siv fra Røyken, med meg, ut på byen, en lørdagskveld, (husker jeg).

    De dro meg med til deres stamsted Jollys, (må det vel ha vært), hvor det nesten bare var afrikanske gjester.

    En gang etter midnatt, så fortalte Pia og Siv meg, at vi skulle på et ulovlig utested, nærmere Legevakta, (også i Storgata der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte.

    Men men.

    Da vi kom fram til den det ulovlige utestedet var.

    Så så jeg det, at Anne Lise, fra Abildsø-gjengen, stod ved inngangen der, sammen med to venninner.

    Og jeg var rimelig full og også jente-gæern, etter militæret, da.

    (Andre Willassen sa jo det en gang, at man ble mer interessert i damer, av å være i militæret.

    Av en eller annen grunn).

    Jeg takket Anne Lise for sist.

    Som var dimmefesten, på det utestedet i Akersgata der, (mener jeg å huske).

    Anne Lise sa at hu ikke klarte å huske dette.

    Hu lo litt internt, mot venninnene sine vel, og sa noe om at hu ikke klarte å huska noe særlig, fra ifjor sommer, (eller noe sånt).

    Jeg flørta litt med hu ene venninna til Anne Lise, som stod bakerst av dem, husker jeg.

    Anne Lise var litt lubben, men de venninnene hennes var ganske fine da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg stod litt nærme henne i køen der, sånn at det ble litt sånn ‘kuk i ræv’ da, som dem sa, i militæret.

    Og da sa hu dama, til Anne Lise, at jeg var ‘rå’, eller noe sånt, tror jeg.

    Men jeg var drita full, da.

    Og jeg fikk vel ikke forklart det, til Anne Lise og dem.

    At søstera mi og Siv, stod lenger bak i køen der.

    Nede i Storgata der cirka vel.

    Og plutselig, så dukka politiet opp der.

    Og sa det, at det ikke ble noe fest der.

    Og da oppløste køen seg.

    Og jeg så ikke hvor Anne Lise og de ble av.

    Eller, jeg stakk vel bort til søstera mi og Siv igjen, da.

    For vi skulle vel kanskje ta en nattbuss eller en taxi et eller annet sted, da.

    (Antagelig opp til Ungbo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke så lenge før jeg måtte i militæret.

    Så hadde de andre beboerne på Ungbo.

    (Nemlig Per, Inger Lise og Wenche vel), fått til en avtale, med Ungbo.

    De skulle nemlig slippe å betale husleie, (eller ihvertfall få rabatt), hvis de malte gangen der.

    De spurte ikke om jeg ville være med på det her.

    Men de ga meg et oppdrag, i forbindelse med det her, da.

    For de skjønte nok det, at jeg var mye smartere, enn dem da, (eller noe).

    Så de ba meg, om å regne ut, hvor mye maling, som de måtte kjøpe, for å gjøre den her malejobben, da.

    Og det ble riktig da, husker jeg at Per svarte meg, da jeg spurte, (etter at de var ferdig, da).

    For det gikk med så og så mye maling, per kvadratmeter, da.

    Så da måtte man regne ut, hvor mange kvadratmeter, som gangen var på, da.

    (Og trekke fra dører og sånn, da).

    Og det ble nok maling da, sa Per.

    Det ble vel 30 kvadratmeter, (eller noe sånt), som de skulle male vel.

    Jeg selv, jeg hadde ikke lagt merke til det, at gangen var så fæl.

    Dette var nok mest noe de her folka fant på, for å få reduksjon, i husleia, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter militæret, som jeg jobba en vakt, på Rimi Karlsrud, (siden noen var sjuke der, eller noe).

    Så var jeg uheldig med en kunde, husker jeg.

    Jeg satt i den kassa, som var lengst fra kontoret der.

    Og det var noe surr med nøklene, til den kassa.

    Så man kunne ikke låse opp røykskapet der, (eller noe sånt).

    Så jeg måtte gå i kasse 2, (ble det vel), for å hente røyk, da.

    Og da klagde kunden, (en kar i 30-40-årene, som var der sammen med en yngre kar, vel), og lurte på hva jeg dreiv med da, (husker jeg).

    (Så jeg fikk liksom ‘tyn’ da, vil jeg si.

    Av en kunde som liksom baksnakket meg, mens jeg var like ved der de stod, og prata ‘dritt’ om meg, (og/eller Rimi), liksom da).

    Men det var sånn, at de hadde noe slags spesielt ‘smart’ system, i kassene, på Rimi Karlsrud der, da.

    Sikkert utarbeidet av Magne Winnem da, (eller noe).

    Og dette systemet, det var ikke jeg så vant med.

    Siden jeg for det meste jobba på Rimi Nylænde og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu var nok en TV-slave, (vil jeg si).

    For en gang på jobb, (på Rimi Nylænde), så begynte hu å herme etter et TV-program, som var på den her tida.

    For hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, osv.

    Og det var fra et humor-show, på norsk TV, da.

    Med han Otto Jespersen, (tror jeg at det var).

    Problemet var, at jeg ikke hadde sett de første episodene, av det her TV-programmet, da.

    Så jeg skjønte ikke noe, da hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å si, ‘er det riktig av meg’.

    Men jeg så en sånn ‘er det riktig av meg’-sketsj, en uke seinere, (eller noe), da.

    Og da fortalte jeg hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (på jobben), at jeg ikke hadde skjønt hva hu mente, den første gangen, som hu hadde herma etter den her sketsjen, da.

    (Men at jeg først hadde sett det her programmet, i mellomtida, da).

    Og da svarte vel ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, så mye, tror jeg.

    Hu var jo sjefen min der, (må man vel si).

    (Hu hadde ihvertfall høyere rang, enn meg).

    Hu var jo assistent der, mens jeg var først vanlig butikkarbeider, og så ostesjef, og så låseansvarlig, og så aspirant.

    Mens hu jobba der, (på Rimi Nylænde), da.

    Så jeg måtte jo liksom prøve å være litt høflig, når hu begynte å si sånn her, ‘er det riktig av meg’, da.

    (Selv om jeg ikke skjønte så mye av det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Glenn Hesler og meg, (og muligens Axel), var på Lambertseter, (på de kommunale banene der), for å spille tennis.

    Så var det noen mannfolk der, (i 40-åra, eller noe sånt, vel), som kalte oss for ‘gutter’, (mener jeg å huske).

    Og da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.

    Og sa, (sånn at jeg hørte det, men ikke de her kara vel), at, ‘ikke gutt meg, da’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 15: Pia sine venninner kommer på besøk på Ungbo

    Pia hadde også noen venninnebesøk, den tida, som hu bodde, på Ungbo.

    Blant annet, så var Monika Lyngstad der, og rappa en ost, på Torgbua, en søndag, (som jeg var med søstera mi og Lyngstad ned til Torgbua), husker jeg.

    Lyngstad røyka også hasj, før hu skulle sove i stua der, husker jeg.

    Og hu sa til Glenn Hesler og meg, at vi skulle få ‘alt unntatt sex’.

    I et forsøk på å få oss ut på terrassen sammen med henne og Pia.

    For de satt på terrassen og spiste mat og drakk vin vel.

    (En gang sommeren 1994, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det virka også som at søstera mi, prøvde å få Monika Lyngstad og meg, til å bli et par.

    En gang nede i Oslo sentrum, (på den her tida), så fikk hu Monika Lyngstad og meg, til å gå arm i arm, husker jeg.

    En gang vi skulle ut på byen, eller noe.

    Men jeg syntes egentlig at Pia sin andre venninne, Siv Hansen, var søtere, enn Lyngstad, som var veldig tynn og som et beinrangel da, (må man vel si).

    Men dette skjønte nok Lyngstad, (tror jeg), for hu fikk et raseriutbrudd, mot Siv Hansen, en gang, som både Siv og Monika var på besøk hos Pia, på Ellingsrudåsen, og jeg kanskje kastet et blikk på Siv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg satt på T-banen, ned til byen, sammen med søstera mi og Monika Lyngstad.

    Så fortalte Lyngstad det, til søstera mi og meg, da.

    At hu hadde sett på et program om apekatter, på TV.

    Og da hadde hunn-apekattene sitti og ‘dratt seg i fitteleppene’, osv., sa Lyngstad, da.

    (For å få oppmerksomhet, fra de hannlige apekattene, vel).

    Men da sa jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg syntes at dette var et litt spesielt tema, å prate om, på T-banen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også innrømme det, at Pia hadde et brev, fra Monika Lyngstad, liggende i stua, på Ungbo der.

    Og da må jeg innrømme det, at jeg leste litt i det brevet, en gang, som jeg kjeda meg.

    (For jeg hadde jo for eksempel ikke internett, på den her tida, i 1994, deromkring, da.

    For å fleipe litt).

    Og da var dette et brev, som Lyngstad hadde skrevet til søstera mi, fra Spania.

    Og Lyngstad hadde skrevet noe om at hun for første gang i sitt liv, hadde hatt god sex, osv.

    Og jeg husker også at Lyngstad fortalte fra den her Spania-turen.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Ihvertfall så fortalte hun fra en eller annen Spania-tur, en gang, da.

    Og spanjolene, de hadde visst ikke trodd at det, at Monica Lyngstad var norsk, sa hu.

    For spanjolene, de trodde visst at alle i Norge hadde blondt hår, (sa Lyngstad), og Lyngstad var brunette, da.

    Og ei spansk dame hadde visst også knust et ølglass, i trynet, på Monika Lyngstad, nede i Spania der, siden hu hadde blitt sjalu på Lyngstad da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, (fra Røyken), hu var også aleine, på besøk, hos Pia, på Ungbo, et par ganger.

    Den ene gangen, så syntes hu at jeg brukte for mye chillisaus, på Pizza Grandiosa-en min, (mener jeg å huske).

    Men hu likte en sang, som var på MTV, (eller noe), da, som var Smashing Pumpkins, med ‘Disarm’.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    En annen gang, som Siv var der, et års tid seinere, kanskje.

    Så prata hu dritt om Dr. Alban, (husker jeg), og sa at han var så døv da, (eller noe).

    Og Siv sa også det, at Snoop Doggy Dogg var mye kulere, enn Dr. Alban, da.

    (Jeg selv, jeg likte hverken Snoop Doggy Dogg, eller Dr. Alban, (må jeg si).

    Og jeg syntes vel kanskje at Siv var litt umoden, siden hu var så opptatt av de her rap-artistene, enda hu vel da var godt over 20 år).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fortalte også det en gang, (hvis jeg ikke har skrevet om det tidligere), at faren hennes, han var oppfinner.

    Og Siv pleide også å jobbe, i elektronikk-firmaet, til faren sin, noen ganger, i ferier, osv.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så kom også Christell på besøk, hos Pia, på Ungbo.

    Så Christell satt plutselig i stua, på Ungbo der, en søndag da, da jeg våkna.

    Og da dro Glenn Hesler og jeg, (og muligens Axel vel), og leide en videofilm, på en videosjappe, på Rasta, (for Glenn hadde bil da), husker jeg.

    Og det var ‘The Last Action Hero’, med Arnold Schwarzenegger, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke sånn, at Pia noen gang hadde med seg noen venninner, fra barnehagen, hvor hu jobba, i Oslo Vest, nemlig Tussebo barnehage.

    Men en gang som han i Fremskrittspartiet, med lapp over øye, (nemlig Henning Holstad), var om på nyhetene, på TV, så fortalte Pia, at det var sjefen hennes.

    (Eller eieren av barnehagen hu jobba i, mente hu vel).

    Og Pia fortalte også det en gang, at noen barn, var veldig slemme mot en gutt, i barnehagen der hu jobba, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, som Monika Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo, forresten.

    (Og de satt i stua der da).

    Så skulle jeg på personalmøte, på Rimi Nylænde.

    Og da hadde jeg på meg en t-skjorte, som jeg hadde fått, siden jeg var med Rimi Munkelia, på Manpower-stafetten, høsten 1993.

    Også hadde jeg en blå-rutete tømmerhuggerskjorte, (må man vel kalle det), fra JC, i Karl Johan, over den t-skjorta igjen, da.

    (Uten å kneppe igjen skjorta da.

    Sånn som dem gikk i Beverly Hills vel, som søstera mi pleide å se på).

    Og da spurte jeg søstera mi og Pia, om jeg kunne gå sånn, på personalmøtet.

    (For jeg hadde vel fri den dagen, som personalmøtet var da.

    Siden jeg bare hadde tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, fram til januar 1995).

    Og da sa Monika Lyngstad, at jeg så ut, som at jeg skulle på ‘date’, (husker jeg).

    (Litt sur i tonen vel).

    Så da svarte jeg ikke noe, husker jeg, siden hu Monika Lyngstad virka litt sur da.

    Kanskje hu var litt sjalu på jobben min?

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    En annen gang, som Monica Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo.

    Så husker jeg at jeg overhørte det, at Monica Lyngstad sa det, at jeg så så sunn ut, (eller noe), til søstera mi da.

    Men det må nok antagelig ha vært et unntakstilfelle, tror jeg.

    For jeg jobba ganske hardt på Rimi Nylænde, hvor jeg fikk ansvaret for ostedisken, blant annet, en gang på slutten av 1993 eller begynnelsen av 1994, vel.

    For hu Hilde, (som hadde jobba på Rimi Hellerud), hu sa det, at ostedisken det var et bra ansvarsområde, å begynne med, hvis man ville lære, å ta bestillinger, osv.

    For da lærte man vel det å rullere, og det å sjekke lager før man bestilte, og tenke på hvor mye det solgte, av hver enkelt vare, (for man måtte prøve å unngå det, at varene gikk ut på dato, samtidig mens man også måtte prøve å unngå det, at man ble utsolgt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så oftest, så så jeg nok ganske bleik ut, på den her tida.

    Og jeg hadde sikkert ringer under øya.

    Men ihvertfall en dag, på Ungbo der, så var jeg litt uthvilt da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Monica Lyngstad, ihvertfall).

    Så det var sånn, at jeg kunne sove ut der, noen ganger, da.

    (På søndager og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok også noen jernpiller forresten, (som het Hemojern vel), på den her tida.

    For det første året jeg bodde på Ungbo, (var det vel), så gikk jeg innom et legesenter, på Ellingsrudåsen.

    Fordi jeg var syk til en eksamen, (på NHI), kanskje, (eller noe).

    Også hadde kanskje Inger Lise eller Wenche rådet meg til å gå på det legesenteret, da.

    (Noe sånt).

    Og hu legedama der, hu syntes at jeg virka så sliten, (eller noe), vel.

    Så hu tok noen blodprøver av meg.

    Og så skreiv hu et brev til meg, om at jeg hadde jernmangel, eller noe.

    Og at jeg måtte ta tre sånne jerntabletter, (av et spesielt merke da, som het Hemojern), en eller flere ganger hver dag.

    Sammen med juice, eller noe.

    Og ikke sammen med cola, (som jeg drakk mye av), fordi at noe i colaen gjorde at blodet ikke tok opp alt jernet da, (eller noe), skreiv hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV

    Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.

    Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.

    Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.

    Og hu dama skjønte ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.

    Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.

    Og politifolka, de sa da ikke noe.

    Men lot da bare de afrikanerne gå vel.

    Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.

    Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

    Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.

    Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.

    Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.

    Hm.

    Det skjønte jeg ikke helt.

    Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.

    Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.

    Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.

    Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.

    Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.

    Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).

    Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.

    På rumpa, må man vel si.

    Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.

    Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.

    (Hvis døra nede var stengt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.

    (For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).

    Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.

    Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.

    Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.

    Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.

    Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.

    (For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).

    Og jeg var også rimelig full da).

    Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).

    Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.

    Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.

    Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).

    Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.

    Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.

    Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.

    Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.

    Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).

    Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.

    Og det mente Paulsen at det var da.

    (Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.

    Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen han led forresten, av et eller annet.

    Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.

    Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.

    Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).

    Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på slutten av førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).

    Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).

    Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.

    Så da gikk jeg dit da.

    Men han ble litt overraska, tror jeg.

    Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.

    (Av sersjant Dybvig vel).

    Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.

    For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.

    (Som kopiering, osv).

    Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.

    Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.

    Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).

    Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.

    Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.

    Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.

    Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.

    Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.

    Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.

    Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.

    Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.

    Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.

    For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.

    Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).

    Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil).

    For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).

    Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.

    (Noe sånt).

    For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.

    For det var ganske tøft der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.

    (Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).

    Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.

    Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).

    Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.

    Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).

    Det er mulig.

    Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).

    Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.

    Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.

    Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.

    For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.

    Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 14: Sommeren 1993

    Sommeren 1993, så ble bofelleskapet til Pia, Monica Lyngstad, og Siv, (Hansen vel), fra Røyken, i Christies gate, lagt ned.

    Storebroren til Monica Lyngstad, kjørte oss, ned til Christell og dem, (blant annet), mener jeg.

    De kjente også ei annen Christell, (som jeg aldri så), og hu hadde visst blitt sprøytenarkoman, hørte jeg at broren til Monica Lyngstad sa, mens vi satt i bilen vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi havna nede hos Christell, mener jeg, som viste seg å bo, ved Terningen Matcafe der, (hvor hu også jobba), nederst i Maridalsveien.

    (Eller om det var i Møllergata).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia viste meg noen fotograf-fotografier av Christell, hvor hu så litt sånn ‘budeie-aktig’ ut vel, (husker jeg at jeg syntes).

    Og Christell viste fram puppa sine, når hu kasta ut nøkla, (eller noe), husker jeg.

    Christell bodde der sammen med Hege, (Lund vel, seinere Snoghøj), fra Rødgata, i Drammen, (mener jeg).

    Jeg var på besøk der, tre-fire ganger vel, sommeren 1993.

    En gang, så hadde Christell sagt til Pia, at Pia og jeg, kunne få låne leiligheten hennes, en helg.

    Og vi kunne få se på en film som het ‘De elskende på Pont Neuf’, (en bro i Paris), eller noe.

    Om et fransk uteligger-par.

    (En film som Christell sa var bra da, da jeg spurte henne, hvorfor hun liksom ‘hypet’ den filmen).

    Jeg dro også med Pia til en videobutikk, og leide ‘Twin Peaks – Fire Walk With Me’, husker jeg.

    (Eller om jeg gikk aleine dit).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang jeg var der, så hadde Christell en veldig rar, (hvit), kakadue der.

    (Som søstera mi Pia seinere fortalte at hadde blitt sinnsyk).

    Den fuglen var visst verdt mange, mange tusen, (sa Christell).

    Og Christell passa den for en sjef av henne, (eller noe), som hadde ferie vel.

    Den fuglen, syntes visst, at jeg var veldig morsom, for jeg holdt den opp/ned, når den ble for innpåsliten da.

    Og den begynte å hakke i beltet mitt, mens jeg satt der, husker jeg.

    (Mange av Christells venner satt der og).

    Og jeg trodde ikke at det var noe farlig, at den fuglen hakket på beltet mitt.

    Men plutselig så så jeg det, at den kakadua, nesten hadde hakket av hele beltet mitt da.

    (Og fikk litt sjokk, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også ei pen venninne, som Pia sa, etter en stund, at hadde flytta tilbake til Nord-Norge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell fortalte også, at hu hadde hatt sex med en kar, på salongbordet der, sånn at glassplata ble ødelagt.

    Han sex-partneren hennes, hadde skåret seg, men han ville ikke på legevakta da.

    Så det ble blod overalt i senga hennes da, fortalte hu.

    ‘Har du hørt om seng eller’, sa jeg, når jeg hørte det, at hu pleide å ha sex på stuebordet der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De bodde litt oppe i etasjene, (i tredje etasje kanskje der), og de hadde hatt det morsomt, på en fest, (eller noe), og tømt et pulver-brannslukningsapparat, i trappa der.

    Og like før de flyttet ut, så var jeg der, når Christell og Hege og en ung mann de kjente, også var der.

    Han unge mannen spurte meg, om jeg kunne vaska trappa deres.

    Noe jeg ikke syntes at var noe særlig fristende, å vaske etter min yngre stesøster, (eller hva man skal kalle henne).

    Når hu hadde vært så uansvarlig og umoden, og grisa det til sånn, så fikk hu vaske selv, mente jeg.

    Så det tilbudet, det sa jeg rimelig bestemt nei til, (for å si det sånn).

    (Mens jeg nesten lo litt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde ikke noe sted å bo, når bofelleskapet hennes, i Christies gate, ble nedlagt.

    Så jeg lot Pia flytte inn, på rommet mitt, på Ungbo.

    For de andre folka som bodde, på Ungbo, de hadde flytta ut, når jeg var ferdig, i militæret.

    Så det var bare jeg som bodde der, sommeren 1993.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk bare 5-6.000 i dimmepenger.

    Likevel så ville Pia at jeg skulle bli med ned, på visning, i leiligheten til Christell.

    For Christell og venninna skulle flytte ut derfra da.

    Og jeg mente det, at dette ble som noe meningsløst, (siden nesten ikke hadde noe penger), men Pia ville at vi skulle dra ned dit likevel da.

    Jeg bodde jo på Ungbo, så jeg trengte jo egentlig ikke å flytte.

    Men Pia dro meg med da.

    (Pia overtalte meg, ved etter en del masing, å fortelle meg, at vi behøvde ikke å leie det, selv om vi var på visningen.

    Vi kunne bare dra på visningen, som noe sosialt nærmest, sånn som jeg skjønte det, på Pia da.

    Så sånn var det).

    På noe som ble en litt flau forestilling.

    For jeg måtte jo forklare for Christell sin tidligere husvert, at Pia og jeg ikke hadde 9.000 kroner, til depositum.

    Og husverten klagde på at dem hadde tømt brannslukningsapparatet, i trappa.

    Jeg vet ikke hvorfor han klagde på det til meg.

    For jeg var nok antagelig på Terningmoen, (eller noe), da dette skjedde.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke helt med meg, hvor Christell skulle flytte hen, etter det her.

    Christell klagde forresten på nabodama, som bodde i leiligheten under henne, (husker jeg).

    Dette var ei innvandrerdame, som stønna, sånn at Christell hørte det, når hu hadde sex da, fortalte Christell, til Pia og meg, (en gang, som vi var på besøk der, sommeren 1993).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.