|
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: Apr 23, 2007 10:49 PM
Subject: Problemer i forbindelse med kontakt med Kripost
To: post@spesialenheten.no
Hei,
viser til e-post sendt 13/4 og telefonsamtaler 16/4, 17/4 og 19/4, i forbindelse
med problemer med kripos.
Som avtalt med Rustad på telefon på torsdag 19/4, så skulle jeg sende en forklaring
om problemene senest i dag.
Og i størst mulig grad beskriver jeg bare prosessen (som avtalt med Rustad på tlf 19/4),
men noen steder så beskriver jeg litt av saken og, for å beskrive hvor alvorlig saken er
etc., men ikke i mer detalj enn nødvendig for å forklare:
(Det er i forbindelse med en alvorlig org. krim. sak):
31/07/05:
Ringte Kripos fra en telefonkiosk i Walton i Liverpool, England.
Jeg forklarte at det var en org. krim. sak, og pratet med en kar som hadde vakt
hos kripos i ca. 45 min. tilsammen.
Jeg prøvde å forklare så godt som mulig detaljene i saken osv, og
forklarte bl.a. at de prøvde å drepe meg og at jeg pga. det måtte dra fra
Norge. (tar med det siste for å prøve å forklare at det er en alvorlig sak).
Det kom ikke noe resultat ut av denne samtalen. Jeg fikk ikke noe råd eller
informasjon eller noe særlig tilbakemelding.
Det var flere samtaler, ettersom jeg måtte veksle til fler mynter for å ringe,
men tilsammen pratet jeg vel med han som hadde vakt i ca. 45 minutter,
for å prøve å beskrive saken så godt som mulig.
August 2005:
Jeg var ikke så veldig fornøyd med å ikke å ha fått noe resultat ut fra den første
samtalen, så noen uker etterpå, så prøvde jeg å ringe de en gang til.
Jeg var jo i utlandet, og i en vanskelig situasjon, iom. jeg hadde dratt rett over
fra Norge uten andre eiendeler enn det jeg hadde på meg, iom. at jeg måtte
komme vekk så fort som mulig.
Men jeg hadde bodd og studert i Sunderland fram til februar samme år, så jeg
hadde fremdeles engelsk adresse.
Så da kjøpte jeg en ny engelsk mobil, så slapp jeg problemet med å gå tom for
mynter jeg prøvde å ringe.
(Mobilnummeret var 44 791 473 1992.)
Da jeg ringte igjen, så fikk jeg prate med en kar som introduserte seg som
‘sjefen for organisert kriminalitet’.
Jeg forklarte han saken i detalj som forrige gang, og spurte om han kunne gi meg
noe råd eller hjelp. Altså jeg ville vite hvordan man skulle gå frem i sånne situasjoner,
som den jeg var oppe i.
Iom. at jeg hadde ikke gjort noe galt, og har ikke så mye kjennskap til sånne
situasjoner, så grunnen til at jeg ringte Kripos om dette, var at de såvidt jeg skjønte
var de som hadde mest ekspertise på området organisert kriminalitet i Norge, og
jeg skjønte at den saken jeg var kommet opp i var veldig alvorlig, og at det var veldig
viktig at man gikk frem på en mest mulig kompetent måte for å løse problemet.
Så da synes jeg det var natulig å kontakte Kripos, ettersom jeg forstod at Kripos
var de med mest kompetanse på området i Norge.
Dessuten var jeg i England, og pga. at jeg var i en vanskelig situasjon i England også,
så var det ikke så lett å få ringt til politiet alltid, så siden det var en vanskelig situasjon/
nødstilfelle, så var synes jeg det var greit å ha en informasjonskanal å forholde seg til,
istedet for å ringe rundt og prøve å få tak i riktig politikammer og riktig person som
hadde med dette å gjøre. Noe som kunne være litt vanskelig å gjøre, siden jeg var
i en vanskelig situasjon, og ikke alltid hadde muligheten til å ringe når jeg ønsket av
forskjellige praktiske årsaker etc.
Og det er jo også kronglete å skulle prøve å få tak i forskjellige telefonnumre osv i
Norge når man er i England. Spesielt når man ikke har internet osv, som jeg ikke
hadde på den tiden.
Men tilbake til samtalen, jeg pratet med en som introduserte seg som ‘sjefen for
organisert kriminalitet’, og han sa etter å ha hørt om saken, at han skulle få en
etterforsker til å ringe meg tilbake om dette.
Men ingen ringte.
3/11/05
Ingen ringte tilbakte som sagt, så etter i november så tenkte jeg at jeg fikk prøve
en gang til.
Da pratet jeg med en dame som het Solveig Skåret, og forklarte henne at jeg
hadde pratet med sjefen for organisert kriminalitet, som skulle ringe meg tilbake.
Skåret sa at sånn systemet fungerte, så måtte jeg ta kontakt med politiet der
hendelsen hadde skjedd, også ville de ta kontakt tilbake med kripos.
10/11/05
Jeg syntes det hørtes litt upraktisk ut, men jeg tenkte litt over det, og ringte
politiet i Vestfold, operasjonsentralen 10/11/05.
Henvendelsen ble logget på fødselsnummeret mitt sa de: 250770 30568.
Jeg forklarte at jeg var bekymret for venner og familie, og at det var klart for meg
at de ble holdt i en trussel-situasjon (jeg brukte vel ikke det ordet, men det var det
jeg mente).
Karen på operasjonsentralen, sa at da skulle jeg bare ringe de, og be de ringe
politiet.
Men det jeg har tenkt i ettertid, var at hvis man er i en trussel-situasjon, så er det
blir man jo holdt i frykt/truet, sånn at man ikke tørr å gjøre ting som å kontakte
politiet, så jeg var ikke helt fornøyd med det rådet.
Men jeg tenkte at jeg kunne ikke fortsette å ringe hele tiden, jeg var ikke så fornøyd
med hjelpen jeg fikk, men jeg skjønte at når jeg hadde ringt flere ganger, i opp til
45 minutter, og hadde også snakket med sjefen for organisert kriminalitet, og
fremdeles ikke fått noe hjelp, så tenkte jeg at jeg heller skulle prøve å sende
noen e-poster.
Jeg tenkte det var letter å forklare på en oversiktlig måte hvordan situasjonen var,
hvis jeg beskrev det i noen e-poster.
Januar og februar 2006
Så rundt nyttår jobbet jeg en del ekstra, og kjøpte meg en pc, og sendte et par
emailer til Kripos i januar og februar 2006, hvor jeg beskrev problemene detaljert.
Men jeg fikk ikke noe svar på e-postene.
Jeg tenkte at alvorlige org. krim. saker antagelig tar en god del tid å løse, og at
jeg skulle gi de noen måneder til å undersøke det som jeg skrev i epostene, og
etterforske videre, før jeg tok kontakt igjen.
Siden jeg ikke fikk noe svar, så bestemte jeg meg, at jeg skulle prøve å komme
meg over til Norge ut på høsten, for å se kunne få til et møte med Kripos om dette,
fordi det var klart for meg at dette var en veldig alvorlig sak, som det var viktig at
ble jobbet med på en ansvarlig måte av de som hadde mest kompetanse på
området.
Jeg var også i kontakt med Engelsk politi i Liverpool om det som hadde skjedd i
Norge og England. Dette var høsten, vinteren 2005, og våren/sommeren 2006.
Avdelingen jeg var i kontakt med i Liverpool, var Liverpool North, (politistasjonen
i Walton). Jeg mener den skal ligge i Smithdown Road hvis jeg husker riktig.
–
Høsten 2006, så hadde jeg planlagt å dra over til Norge for å prøve å få til et
møte med Kripos, etter først å ha avtalt dette fra England da selvfølgelig.
Men den jobben jeg hadde da (Arvato Services), var Britisk minstelønn-tariff,
og jeg flyttet til en ny leilighet i juli 2006, pga. problemer på den gamle adressen,
men husleien var mye dyrere på den nye adressen, siden jeg da hadde en
leilighet for meg selv, og ikke bare leide et rom i et hus.
(Det altså en del som foregikk I Liverpool både på jobben og den gamle adressen,
mm, som også involverte problemer med org. kriminelle, og som nok overveiende
sannsynlig var forbundet med det som skjedde i Norge før jeg dro til Liverpool.)
–
Så for å få råd til å dra over, så prøvde jeg å få tatt opp en del lån osv i Nordea Tveita
i Norge, for jeg hadde konto der, og også i en del Engelske banker.
Men jeg hadde nok ikke bodd i England lenge nok til å få lån, og den norske banken
sa at jeg skulle prate med den engelske banken, ettersom jeg jobbet i England.
Det var også ganske mye problemer med at krim. org hadde infiltrert/tatt over firmaet
jeg jobbet på (Arvato Services), så de problemene på jobben tok mye av fokuset da,
og siden den nye husleien var mye høyere, og lønnen fortsatt var minstelønn, så var
det ikke så lett å jobbe ekstra og spare og penger, det gikk til husleie og andre
faste utgifter.
–
På slutten av 2006, så sluttet jeg i jobben hos Arvato Services, og det var en god del
alvorlige ting som hadde skjedd i det firmaet, som tok opp med politiet i St. Annes
Street politistasjon i Liverpool i periden november 2006 – mars 2007.
–
Innimellom dette, så tenkte jeg at jeg måtte også prøve å få finne ut hva som skjedde
i forbindelse med det som hadde foregått i Norge.
Jeg tenkte at det ble vanskelig å klare å komme seg over til et møte, så jeg fikk heller
prøve å ringe igjen.
–
13/2/07:
Så 13/2, så ringte jeg til Kripos, og fikk snakke med en kar som heter Reitan. (Rune tror
jeg fornavnet var).
Jeg forklarer hva saken handlet om, og at jeg hadde ringt å snakket med sjefen for
organisert kriminalitet, og at de ikke hadde ringt tilbake, og at jeg sendte 2 emailer
i januar og februar 2006, men at jeg ikke hadde fått noe svar på de.
Reitan sa han ikke kjente saken.
Jeg spurte hvorfor de ikke hadde svart på e-postene, og han sa at han ikke hadde
sett noen e-poster, men at jeg måtte snakke med de på arkivet og postmottaket
om dette.
14/2/07:
Så dagen etter, så ringte jeg å pratet med Janne på postmottaket, og Anniken på
arkivet.
Anniken klarte ikke å finne e-postene når hun søkte i arkivet.
Jeg spurte henne hva hun trodde det kunne komme av.
Hun svarte at hun trodde det kunne være fordi de var hos en etterforsker.
–
Så da tenkte jeg at jeg fikk prøve å ringe tilbake og sjekke om det stemte at var hos
en etterforsker.
Jeg tenkte jeg fikk prøve å høre med Reitan igjen, siden det var han jeg hadde vært
i kontakt med nylig.
Jeg prøvde å ringe tilbake 15/2, men da fikk jeg ikke tak i riktig person. (Mulig det
var noe ferie på gang el., skal ikke si det 100% sikkert.)
26/2/07:
Men jeg ringte tilbake igjen 26/2, og da forklarte jeg at det var en alvorlig sak, at det var
kronglete for meg å kontakte alle forskjellige politiavdeliger fra utlandet, at det var
en sak som hadde foregått både flere steder i Norge og flere steder i utlandet.
Reitan hadde sagt første gangen jeg ringte at Kripos ikke kan ta opp saker, men
at de må først innom et lokalt politikammer.
Jeg sa, som forrige gang, at jeg hadde lest på nyheter fra Norge i nettaviser, at
Kripos hadde anledning til å ta opp saker på eget initsjativ.
Men da sa at Reitan at det var riktig, men det gjaldt ikke etter henvendelser fra
privatpersoner.
Han hadde forøvrig ikke sett noen e-mailer, og han sa at saken ikke ble etterforsket.
Han sa at han hadde oversikten, men at han ikke hadde sett noen emailer, og at
det ikke var noen e-mailer fra meg hos noen etterforskere.
Han sa at det var mange priv.personer som ringte Kripos og ville ha hjelp, (men
Kripos hadde ikke anledning til å ta opp saker på eget initsjativ etter henveldeser
fra privatpersoner.)
Trussel-situasjon:
En annen ting fra samtalen, som jeg tenkte litt gjennom i løpet av dagene etter, var
det at jeg hadde sagt at hun på arkivet trodde e-postene ble behandlet av en
etterforsker.
Da spurte Reitan hva slags type org. kriminalitetssak det var.
Jeg er ikke så god på sånne begreper, så jeg forklarte bare at det stod detaljert
forklart i de e-mailene, og at jeg hadde prøvd å forklare det så godt som mulig
i de e-mailene.
Da spør han et direkte spørsmål om det var en trussel-situasjon.
Så da tenkte jeg litt på det, jeg var litt stresset kanskje, men jeg tolket det sånn
at han mente om jeg følte meg truet.
Sånn tolket jeg spørsmålet, om jeg hadde følt meg truet.
Og det hadde jeg jo, så da svarte jeg ‘ja’ på det spørsmålet.
–
Men når jeg tenkte over samtalen i ettertid, så tenkte jeg at han spurte om saken
kun var så alvorlig som en trussel-situasjon, (at jeg hadde blitt truet), men at ikke
noe annet, mer alvorlig hadde skjedd.
–
Så tenkte jeg at det var jo ikke riktig, det var jo snakk om at jeg måtte rømme unna,
hvis ikke hadde de drept meg. Altså de angrep meg, og jeg måtte rømme unna, det
var jo i realiteten mordforsøk.
Altså mye mer alvorlig enn en trussel-situasjon, så vidt jeg kunne forstå.
Så jeg lurte på om det kunne være grunnen til at Reitan sa de ikke kunne hjelpe meg,
at det hadde vært en missforståelse angående hvor alvorlig saken var.
Jeg tenkte at det som hadde skjedd her, i forbindelse med uklarheten angående hva
slags type organisert kriminalitetsak det var. At den uklarheten skyldes nok at
Reitan og jeg hadde snakket forbi hverandre rett og slett.
At jeg med min ganske dårlige kunnskaper om kriminalitetsbegreper, hadde misforstått
Reitan når man spurte meg direkte om det var en trussel-situasjon.
Jeg var jo ikke så vandt meg å diskutere de begrepene, og jeg synes jo det var for ille
hvis det av den grunn hadde oppstått en missforståelse som gjorde at Kripos av den
grunn ikke ville hjelpe meg med saken.
Så jeg bestemte meg for at det jeg burde gjøre, var å ringe Reitan igjen, for å forsikre
meg om at det ikke hadde oppstått noen missforståelser her, pga. min begrensede
kjennskap til kriminelle begreper osv.
12/3/07:
Så jeg prøvde å ringe tilbake et par ganger den neste uken, men jeg klarte ikke å få
tak i Reitan igjen før jeg ringte igjen 12/3.
Da hadde jeg forberedt meg med et ark med spørsmål osv., for å prøve å unngå at
det skulle bli noen flere misforståelser når jeg ringte for å klare opp i en del ting
som jeg ikke synes virket helt klart.
Jeg synes saken var veldig viktig, så jeg ville gjerne være sikker på at det ikke var
noen misforståelser inne i bildet.
Jeg foklarte det med at jeg trodde at vi muligens hadde snakket forbi hverandre,
når det gjaldt hvor alvorlig saken var.
Jeg sa at det ikke var en trussel-situasjon, men at det var snakk mordfosøk osv, at
det var en mye alvorligere sak enn en trussel-situasjon.
Da svarte Reitan at: ‘Selv om det var den mest alvorlige politisak i verden, så kunne
ikke Kripos hjelpe’ (ta opp saker på eget initsjativ etter henvendelse fra privatpersoner).
Jeg fortsatte og spørre noen fler spørsmål, og Reitan rådet meg til å ta kontakt med
det vanlige politiet i Norge.
(Jeg sender med et vedlegg som er en kopi av forbredelser og notater i forbindelse
med denne samtalen).
21/3/07:
I de neste dagene, så tenker jeg mer på hva Reitan sa sist gang jeg pratet med han.
Jeg selv synes jo det var ganske upraktisk å begynne å ta opp saken med lokalt
politi nå, etter at jeg jo hadde ringt de i juli og august 2005, november 2005,
sendt emailer i januar og februar 2006, og pratet med Reitan nå.¨
Jeg mente at vi hadde jo en informasjonskanal åpen, jeg hadde jo sent e-mailene
med detaljer om hva som hadde skjedd, og mente at siden det var en veldig
viktig sak, så burde den bli behandlet av de som var mest eksperter på området.
Siden var en viktig sak, så synes jeg det var unødvendig å ta den ekstra risikoen
for at detaljene skulle komme på avveier, altså ved å åpne opp flere informasjons-
kanaler, og involvere folk på lokalt plan i en sak som jeg mente var så alvorlig
at den burde bli behandlet av de som hadde mest kompetanse på området.
Jeg mente det var en unødvending risko å ta i en så alvorlig sak.
Og da jeg tenkte igjenom kontakten jeg hadde hatt med kripos helt fra juli 2005
til mars 2007, så tenkte jeg at det var en del som ikke hang sammen, når det
gjaldt den informasjonen jeg hadde blitt gitt av de forskjellige personene, på
de forskjellige tidspunktene.
Blandt annet så tenkte jeg på det Reitan hadde sagt, om at uansett om det var
den alvorligste politisak i verden, så kunne ikke Kripos hjelpe meg. (Siden som
han sa, at Kripos ikke kunne ta opp saker på eget initsjativ, etter henvendelse
fra privatpersoner.)
Så tenkte jeg på de første 2 gangene jeg ringte.
I juli 2005, så snakket jeg jo med han karen som var på vakt (det var en søndag,
30/7/05). Jeg snakket jo med han i noe sånt som til sammen 45 minutter.
Hvis det da var riktig at Kripos ikke kunne ta opp saker på eget initsjativ etter
henvendelse fra privatpersoner, så var det jo veldig rart at han skulle snakke
med meg i 45 minutter da.
Hvis det var slik som Reitan sa, så skulle han jo bare sagt noe slikt som:
‘Dessverre, Kripos kan ikke ta opp saker etter henvendelse fra privatpersoner, du
må ringe politiet i ditt distrikt’.
Men det gjorde han jo ikke, han fortsatte jo samtalen i tilsammen 45 minutter uten
å nevne noe om noe lignende av det Reitan sa.
Og det samme med han karen jeg pratet med i August, som introduserte seg som
sjefen for organisert kriminalitet.
Han hørte jo på at jeg forklarte meg om detaljene i saken, og så skulle han få en
etterforsker til å ringe meg tilbake for å finne ut mer om saken.
Men så ringer det jo ingen etterforsker, eller noen fra Kripos i det hele tatt.
Og hvis det da var slik Reitan sa, at Kripos ikke tar opp saker etter henvendelser
fra privatpersoner, så var det vel ingen grunn til at han skulle høre på detaljene
i saken, eller love at han skulle få noen til å ringe meg tilbake angående dette.
Da skulle han vel bare forklart at Kripos ikke tar opp saker etter henvendelser fra
privatpersoner, og så bare henvist meg til lokalt politikammer eller lignende.
Skaret sa riktignok noe lignende når jeg pratet med henne i november 2005,
men grunnen til at jeg tok kontakt med Kripos igjen, etter å ha snakket med
Politiet i Vestfold, var at jeg synes ikke det rådet jeg fikk om at jeg bare skulle
ringe venner/familier som var i en trusselsituasjon, og be de om å ringe politiet,
var så bra, siden jeg mente at hvis de var i en trusselsituasjon, så var de jo
så redde/truet at de ikke turte å ringe politiet, ellers hadde de vel ringt
politiet allerede.
Så derfor bestemte jeg meg for å prøve å sende emailer istedet, for å se om
saken kanskje ble tatt så alvorlig som det var klart for meg at den burde da.
(Dette at Skaret sa noe lignende i november 2005, det tror jeg ikke at jeg
har snakket med informasjonsjefen om. Men har noatet om det, som jeg
har gått gjennom nøye nå, og da tenkte jeg at jeg fikk ta det med, selv
om jeg ikke hadde snakket med informasjonssjefen om det. (Siden jeg
skrev i den første emailen til spesialavdelingen at henvendelsen min
gjaldt det jeg hadde snakket med Informasjonssjefen i Kripos om, så
tenkte jeg at jeg fikk gjøre det klart at det i tillegg også var samtalen
med Skaret i november 2005)).
21/3/07:
Så jeg bestemte meg for å prøve å ringe en siste gang, for å finne ut
hvordan dette kunne henge sammen, ettersom jeg ikke kunne få dette
til å stemme, at jeg skulle snakke med Kripos sin vakttelefon i 45
minutter i juli 2005, hvis det var slik at Kripos uansett ikke kunne
hjelpe privatpersoner.
Jeg tenkte at før jeg gikk videre med saken, så ville jeg gjerne finne
ut av dette, for å forsikre meg om at det ikke hadde blitt begått noen
feil, og at denne saken ble behandlet på mest mulig ansvarlig og
profesjonell måte fra min side.
Jeg forklarte om dette til Reitan, om at jeg ikke dette til å henge sammen.
Dvs. summen av kontakten jeg hadde hatt med Kripos.
Det er også mulig at jeg tok opp det med at jeg ikke hadde fått svar
på emailer og telefon tilbake fra sjefen for organisert kriminalitet.
Jeg tok i hvertfall opp dette første gang jeg pratet med Reitan.
Reitan svarte at han ikke kunne hjelpe meg, og at jeg skulle kontakte
lokalt politikammer.
Jeg spurte hvem som kunne svare på spørsmålene jeg hadde om
Kripos sin behandling av saken så langt. (Altså selve prosessen).
Altså hvem jeg skulle snakke med, som kunne foklare om hvordan
egentlig hang sammen.
Reitan sa at han hadde jo ikke lest e-mailene. (Altså han fremhevet
at han ikke hadde gjort noe galt).
Jeg sa at jeg tenkte ikke på han personlig. Jeg tenkte på summen
av kontakten med Kripos, jeg fikk ikke summen av det de forskjellige
sa til å stemme.
Pluss at jeg mener jeg også snakket om dette med svar på emailer
og telefoner.
Hvem som kunne forklare meg hvorfor jeg ikke hadde fått svar.
Reitan sa at da måtte jeg prate med informasjonssjefen for å få
svar på dette.
10/4/07:
Jeg prøvde å ringe informasjonssjefen et par-tre ganger, men det var
påskeferie og noen møter osv.
Men 10/4, så fikk jeg pratet med han.
Jeg spurte han om det stemte at det kun var lokalt politi som kunne hjelp,
og at Kripos ikke kunne ta opp saker på eget initsjativ etter henvendelse
fra privatpersoner, og samtidig prater om en sånn sak detaljer i 45 min. mm.
Informasjonssjefen svarte at de 2 siste årene, så har Kripos hatt egen
påtalekompetanse, egen etterettning osv. Og har mulighet til å ta opp
saker på eget initsjativ, etter flere forskjellige typer av måter å innehente
informasjon på, hvor informasjon gitt fra privatpersoner var inkludert.
(jeg har ark med forbredelsesspøsmål og notater fra samtalen som viser
dette, som jeg skal legge ved som scannet dokument).
Jeg forklarte at Reitan hadde sagt at Kripos ikke kunne ta opp saker på
eget initsjativ etter henvendelse fra privatpersoner, så jeg fikk ikke dette
til å stemme.
Han sa at dette kunne være i saker hvor det var en alvorlig sak, hvor
ting kunne ha skjedd i flere fylker, og/eller i utlandet osv.
Jeg sa at Reitan hadde sagt at ‘selv om det var den mest alvorlige
politisak i verden, så kunne ikke Kripos hjelpe’.
Informasjonssjefen spurte om jeg hadde de samme emailene fremdeles,
for da kunne han ta en kikk på de på nytt, og finne ut hvem det var som
var riktig politi-myndighet for å behandle saken.
Jeg sa at jeg skulle sende han kopi av informasjonen som hadde stått
i emailene i løpet av dagen.
Jeg forklarte at jeg satte pris på det, og jeg synes det hørtes ut som en
bra nyhet at han skulle kikke på det.
Jeg forklarte at jeg hadde flere spørsmål som jeg hadde skrevet opp som
forbredelse til samtalen før jeg ringte, og lurte på om det var greit at jeg
spurte de spørsmålene mens jeg hadde mulighet.
Det sa han var greit.
Så jeg spurte om hva det kunne komme av at sjefen for org. kriminalitet
sa at han skulle få en etterforsker til å ringe meg, men at ingen ringte?
Og jeg spurte også hva det kunne komme av at Kripos ikke svarte meg
på e-postene jeg sendte dem i januar og februar 2006.
Informasjonssjefen svarte at han ikke kunne svare på det, for han hadde
ikke noe kjenskap til de sakene.
Så spurte jeg om hvem som var klageorgan for Kripos. Da sa han at det
var Kripos selv, og også Spesialenheten for Politisaker i Hamar.
Jeg takket han for hjelpen og sendte han kopi av de to emailene jeg hadde
sendet kripos i januar og februar 2006, senere samme dag.
En dag eller to senere, sendte jeg han også kopier av dokumenter i
forbindelse med en sak (en org. krim. sak) som har foregått i forbindelse
med en jobb-situasjon her i England (Arvato Services) , og som nok må
være forbundet med den saken som hadde foregått i Norge.
Men jeg tenkte, at det ville være mest ryddig, å se på disse sakene
som to uavhengige saker.
Så fredag samme uken sendte jeg dere en e-post, hvor jeg forklarte
at jeg kom til å ringe dere mandag forrige uke.
Dette fordi at jeg ville gjøre det klart helt fra begynnelsen, at jeg ikke så
på de to sakene som en samlet sak.
Men at selve org. kriminaltets-saken og behandlingen fra Kripos angående
den fremover, ser jeg på en som en annen sak en de problemene som har
vært i forbindelse med kontakten med Kripos, frem til jeg pratet med
Informasjonssjefen 12/4/07.
Sånn at det ikke skulle være noen misforståelse, f.eks. kunne det jo
tolkes feil hvis jeg ikke sa fra om dette før etter de f.eks hadde funnet
ut at de ikke kunne hjelpe meg.
Hvis jeg så hadde kontaktet spesialavdelingen, så kunne jo dette muligens
misforståes tenkte jeg.
Samme hvis jeg ventet med å kontakte spesialsavdelingen, mens Kripos
samtidig behandlet saken, så kunne vel det misforstås det og.
Så når jeg tenkte over dette, så skjønte jeg at det mest ryddige nok ville
være å kontakte spesialavdelingen med en gang, og vente lenger enn
nødvendig med å si fra hvordan jeg ønsket å gå frem i forbindelse med
dette, for å prøve å minske mulighetene for misforståelser.
Så jeg kan prøve å summere opp det som jeg synes har vært urettmessigheter
i forbindelse med kontakten med Kripos:
– August 2005: Jeg ringer og prater med sjefen for organisert kriminalitet, og han
lover å få en etterforsker til å ringe meg tilbake angående saken, men ingen
ringer.
(Dette synes jeg var alvorlig, for jeg var mer eller mindre i en nødssitvasjon, og
det mener jeg at burde ha kommet greit fram av samtalen. Så å da ikke ringe
tilbake som lovet, det synes jeg er alvorlig. Iom. at når folk er i nødsitvasjon,
så har man jo plikt ettersom jeg har forstått til å hjelpe. Til og med vanlige
folk har vel plikt til dette, om man kommer over noen som er i en nødssitvasjon,
så har man plikt til å hjelpe.
Når da politiet, som har dette som jobb, og som burde være ekstra ansvarlig
når det kommer til å gjøre pliktene sine (de representerer jo myndighetene),
ikke gjør dette, så skjønner ikke jeg hvordan det kan være riktig.
For jeg mener å ha lest at det kan være straffbart å ikke hjelpe folk som er
i en nødsitvasjon, og at dette gjelder for vanlige folk, som kommer over
en slik situasjon.
Så da når ikke politiet, og til og med sjefen for organisert kriminalitet, hjelper
i en slik situasjon, så jeg dette er veldig alvorlig og bekymringsverdig, og at
dette er uakseptabelt, og ikke burde kunne godtas. Man burde kunne forvente
mer av høyt rangerte politifolk, enn at de ikke skal ta ansvaret sitt i alvorlige
saker som dette. Jeg er litt bekymret for at en slik handling kan være ulovlig,
og jeg mener dette burde nøye for å finne ut hva som har skjedd, og at det
er veldig viktig at en slik måte å handle/oppføre seg på ikke får fortsette, men
blir gjort noe med.)
– November 2005 og mars 2007.
Skaret og Reitan, sa begge at Kripos ikke kan ta opp saker etter henvendelse
fra enkeltpersoner.
Dette er helt motstridende med det Informassjonsjefen sa i samtale med meg
12/4/07.
Jeg synes det er veldig alvorlig at man gir, i Reitans tilfelle, gjentatte ganger
direkte feil informasjon, om ting man burde kjenne til, i saker som er alvorlige
og hvor man er i en situasjon hvor liv og død kan avhenge av at man får
ordentlig hjelp.
Så jeg synes det å gi direkte feil informasjon i en sånn situasjon er direkte
uansvarlig, og hører ikke hjemme som måte å behandle folk på fra politiets
sin side.
Man må klart forvente at politiet skal klare å behandle slike alvorlige saker
på ryddig og etterettelig måte. Når dette svikter, så kan det gå ut over folks
hjelp til å få hjelp i en alvorlig situasjon. Og dette synes jeg er helt uakseptabelt,
og jeg synes også at dette er såpåss alvorlig at det helt klart burde undersøkes
og gjøres noe med.
– Ikke sendt svar på emailer i januar 2006 og februar 2006.
Jeg synes at når man kontakter myndighetene i form av Kripos, generelt,
og ikke minst i forbindelse med en veldig alvorlig kriminalsak, så er det
uakseptabelt å ikke gi svar på dette tilbake.
Jeg hadde til nød kunne ha forstått det hvis det hadde vært snakk om
en e-post.
Men når det skjer to ganger på rad, så må det være snakk om fullstending
svikt i rutinene.
Og dette hos et så ansvarlig organ som Kripos, og en så alvorlig sak, det
sier seg selv at dette er uakseptabelt.
Og når man da også ringer tilbake, og ingen kan gi svar på hva som har
skjedd med e-postene, hvor de befinner seg osv. Jeg synes ikke dette
gir noe bra inntrykk for myndigheten.
Så det synes jeg også burde undersøkes, for å finne ut hva som har skjedd
i forbindelse med svikt i rutiner osv, og at dette blir fulgt opp.
Det er mine vurderinger i forbindelse med problemene i forbindelse med
kontakten med Kripos.
Men det mest bekymringsverdige i forbindelse med dette, er vel at jeg ikke
har fått noen hjelp fra Kripos i det hele tatt i forbindelse med dette, og det
synes jeg ikke man kan si er akseptabelt i en situasjon som dette.
Så jeg håper dette blir undersøkt på en ansvarlig og ordentlig måte, for å
forsøke å finne frem til hva som egentlig har foregått i disse situasjonene.
Jeg skal si fra hvis jeg finner noe mer relevant informasjon, og bare kontakt
meg hvis det er noe som trengs å klargjøres.
Vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Vedlegg:
– Notater kontakt Kripos 031105 – 260207 (Side 1 og 2).
– Notater telefonsamtale Reitan 120307 (Side 1 og 2).
– Notater telefonsamtale informasjonssjefen 120407 (Side 1 og 2).
|
6 attachments
|
|
|
Kontakt Kripos 031105 – 260207. Side 1.gif
37K
|
|
|
|
Kontakt Kripos 031105 – 260207. Side 2.gif
32K
|
|
|
|
Telefonsamt. Reitan 120307. Side 1.gif
55K
|
|
|
|
Telefonsamt. Reitan 120307. Side 2.gif
53K
|
|
|
|
Telefonsamt. Informasjonssjef 120407. Side 1.gif
46K
|
|
|
|
Telefonsamt. Informasjonssjef 120407. Side 2.gif
57K
|
|
|
