johncons

Stikkord: St. Hanshaugen

  • StatCounter: Hva folk søker på, når de havner på bloggen. (In Norwegian).

    StatCounter: Hva folk søker på, når de havner på bloggen. (In Norwegian).

    PS.

    Noen lurer på hvilket IRC-nett jeg er på.

    Jeg pleide å være på ef-net og undernet.

    Men jeg er ikke så mye på irc nå.

    For noen har bannet meg fra #oslo, #quiz-show, #norge, osv, osv.

    Enda dette var vel før jeg begynte å reklamere for www.johncons.com, ifjor, da jeg hadde det nettstedet oppe.

    Men men.

    Jeg har ihvertfall ikke for vane å ikke oppføre meg ordentlig på nettet.

    Jeg hadde for eksempel det samme nicket, john_cons, på irc, fra 96 til dags dato.

    For jeg var en del på irc, for å koble av fra Rimi-jobbing.

    For jeg pleide å jobbe ganske hardt på jobben, så da jeg kom hjem, så var jeg ofte utkjørt, så da satt jeg mye foran pc-en og var på #quiz-show og sånn.

    Så sånn var det.

    Men jeg får se om jeg stikker innom irc igjen nå snart, å sjekker om det er noe liv der.

    Men jeg er vel bannet fra de fleste kanalene enda, kan jeg tenke meg.

    Men men.

    PS 2.

    Noen tror at jeg har vitnet et drap, på Bjørndal eller på St. Hanshaugen.

    Men det er ikke riktig.

    Jeg overhørte på Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det som skjedde på St. Hanshaugen, var at jeg fant en rød skinnsofa, i kjelleren, i bygget, hvor Rimi er, og Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5., i Oslo.

    Den skinnsofaen, den lurte jeg fælt på, hvorfor det var en svær bulk i, i det solide læret.

    Og hvorfor det var revner ved siden av bulken.

    Jeg har problem med et kne.

    Men jeg er ganske sterk, etter å ha vært i infanteriet i militæret, og etter mange års stabling av spesielt kjølevarer i Rimi, som kan være en ganske tung jobb, for da stabla jeg en del paller med smør og ost i uka da.

    Som gjerne skulle langt inn i hylla og sånn da.

    Så man ble litt sterk av å løfte alle varene, flere ganger i uke, i årevis.

    Man får sterk rygg, tror jeg.

    For jeg stabla også alle slags andre varer.

    Jeg var i god form, så jeg jobba oftest som en virvelvind i butikken, omtrent.

    Men flinkest var jeg nok med kontorarbeidet.

    For jeg har alltid vært sånn, at jeg har gått for å være den flinkeste i klassen og sånn.

    Kanskje spesielt i Larvik, for på Berger, så hadde vi en i klassen, som het Stig.

    Og han var også flink.

    Og da bodde jeg aleine, da jeg bodde på Berger, så da ble det ofte til at jeg skulka leksene litt og sånn.

    For jeg kunne jo da gjøre hva jeg ville.

    Og da ble det ofte sånn at jeg så på TV, hvis det var noe artig fra 2. verdenskrig og alt mulig, eller dreiv med data, eller elektronikk, eller musikk og hørte på nærradio og sånn.

    Det her var 80-tallet.

    Så det ble ikke alltid like mye tid til lekser.

    Så da var jeg kanskje bare nest best i klassen da, på ungdomsskolen, det er mulig.

    Men jeg var nok best i klassen på Handel og Kontor, i Sande, første og andre året.

    Men i Drammen, så var det ei som var veldig skoleflink, så i Drammen var jeg nok bare nest best.

    Men da jobba jeg så mye, på CC, så jeg fikk ikke gjort så mye lekser da heller.

    Men men.

    Men kontorarbeid, har jeg nok lettere for, enn butikkarbeid, selv om jeg var i veldig bra form, men jeg er så flink i matte og sånn.

    Så jeg har vel høy IQ og sånn da.

    Så det var nok derfor jeg hadde så lett for kontorarbeidet.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så jeg klarte lett å bære opp en sånn treseter skinnsofa, fra kjelleren opp i heisen og inn i leiligheten.

    Det er bare å sette sofaen på høykant, og liksom ‘rikke’ den fremover da.

    Men da jeg fikk sofaen inn i leiligheten, så så jeg at det mangla bein på sofaen.

    (Det kan ha vært for at ellers så er det vanskelig å få sånne sofaer ut av leiligheten, gjennom dører osv.

    For jeg prøvde å flytte på en sofa jeg har i stua her i dag.

    Og da måtte jeg skru av føttene, elles fikk jeg ikke sofaen ut døra.

    Det er fordi jeg har to 2-seter skinnsofaer her.

    Som stod her da jeg flytta inn.

    Men det er nok noe billig-greier.

    For der man sitter, så blir det skinnet veldig fort stygt da.

    Så jeg må nesten kjøpe nye møbler, før jeg kan invitere folk hit.

    Men det har jeg som sagt ikke råd til.

    Men jeg tenkte at jeg skulle ringe noen for å se på vaskemaskinen her, som ikke virker.

    Sånn vaskemaskin-reperatører, heter det.

    Og da ville jeg ikke ha den styggeste sofaen i stua.

    Så da satt jeg den inn på soverommet.

    Og da merka jeg det, at jeg måtte skru av føttene på sofaen, for å få den gjennom stuedøra.

    Så sånn var det.

    Men den bulken og de flerrene som var i den sofaen.

    Som jeg trengte å sitte på, for å lese til prøver på ingeniørhøyskolen.

    For jeg hadde bare noen dårlige stoler da, som jeg fikk vondt i ryggen av.

    (Faren min, har hatt snekkerverksted og butikker, hvor han har solgt senger og sofaer.

    Så derfor er ikke jeg så flink til å kjøpe møbler og sånn.

    For jeg er så vant fra oppveksten, at faren min har butikk, som selger møbler.

    Så jeg er flink til å kjøpe TV-er og sånn.

    Og mat da.

    Og også etterhvert klær en del.

    Men møbelbutikker, de er jeg nesten aldri i.

    Så jeg sliter litt med å få tak i møbler og sånn, til de stedene jeg bor.

    Så jeg må bli flinkere til det).

    Men jeg tror noen må ha misbrukt noen seksuelt i den sofaen. (Sofaen fra St. Hanshaugen).

    Noen som lå samme sted, hele tiden i sofaen.

    Og den bulken var ikke veldig stor.

    Så den personen må ha vært liten.

    Kanskje en tenåring eller enda yngre, som har blitt misbrukt der.

    Så det kan godt ha vært en tenåringsjente eller et barn, som var blitt drept, som hadde blitt misbrukt i sofaen(?)

    Siden bulken var på det samme stedet, i sofaen liksom(?)

    Noe sånt.

    Rimi-Hagen eide vel Rimi da, våren 2004, så jeg har prøvd å kontakte han.

    Men han svarer ikke.

    Og politiet har ikke gjort noe.

    Men jeg har også hørt, at Rimi-Hagen holdt to gutter, som sex-slaver, antagelig, og med leiligheter i W. Thr. gt. 5.

    Det leste jeg i Natt og Dag, en gratisavis, på 90-tallet.

    Og, jeg ringte i 98, for å høre om jeg kunne få en parkeringsplass, i kjelleren, i W. Thr. gt. 5.

    For et firma fra Drammen, eller Solbergelva, Dokken & Co., de reiv W. Thr. gt. 3.

    Og lagde bulk i bilen min.

    Så da ringte jeg Rimi sitt hovedkontor.

    Og spurte om jeg kunne parkere i kjelleren, til dem var ferdige å rive W. Thr. gt. 3.

    Og det fikk jeg lov til, på en ‘vanskelig’ plass, som var så trang, at man lett ripa opp lakken på bilen.

    Men men.

    Men, da sa hun kona, som hadde ansvaret for de parkeringsplassene, i Hakon/ICA-gruppen.

    Hun sa, at ‘Stein Erik hadde lovt bort to parkeringsplasser, til *to guttenavn, som jeg ikke husker nå*’.

    Så det tror jeg kan ha vært de guttene, som Hagen holdt med leiligheter i Oslo Sentrum, ifølge Natt og Dags ryktespalte.

    Det husker jeg at jeg leste.

    Men det kan jeg ikke si sikkert da.

    Men jeg sier hva hun dama sa.

    Men den sofaen, den tror jeg det kan ha vært noe seksuelt misbruk, eller drap, i forbindelse med.

    Og da vil jeg si det er alvorlig, siden den lå i Rimi sin kjeller.

    For det er Hakon-gruppen, som eier det bygget, i W. Thr. gt. 5.

    Så da burde Rimi ta det alvorlig, når jeg kontakter dem om sånt.

    Men nå kontakta jeg jo Stein Erik Hagen og også politiet da.

    Men Rimi, eller ICA-gruppen, de svarer heller ikke e-poster.

    Og Rimi finner heller ingen papirer om meg, som jobbet der fra 1992 til 2004, i personalarkivet, (sier de).

    Enda jeg var butikksjef i fire år, fra 1998 til 2002, og leder i ti år.

    Så det er noe råttent i det firmaet, vil jeg si.

    Og politiet har heller ikke gjort noe.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om mat i England. (In Norwegian).

    Mer om mat i England. (In Norwegian).




    Siden de fleste av dem som leser på bloggen er norske, så tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om maten i England.

    Bare i tilfelle det var noen som var interessert i hvordan mat dem har i utlandet osv.

    Dem har sånn ost, som heter ‘laughing cow’, som er ganske praktisk for sånne som bor aleine, sånn som meg.

    Man får 16 pakker ost, i en boks, til et pund kanskje, hvis det er tilbud.

    Ellers så har de lignende merker, til et pund, på matbutikker som Iceland osv., hvis jeg husker riktig.

    Og en sånn pakke, den varer til fire brødskiver egentlig.

    Så da får man pålegg til 16 ganger 4 brødskiver.

    Det vil si til 64 brødskiver, for et pund ca., som er ti kroner omtrent da.

    Det blir 10 kroner delt på 64.

    Det blir 1000 øre delt på 64.

    Kanskje Google fikser det.

    1000 / 64 = 15,62500

    http://www.google.no/search?hl=no&q=1000/64&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    15 øre pr brødskive.

    Det er ikke så dyrt.

    Men det er litt kjedelig pålegg da.

    Men det er greit en gang iblant.

    Hvis man har sure oppstøt i magen f.eks., som jeg ikke synes er digg.

    Hvis man har drukket for mye cola eller juice f.eks.

    Da fikser den osten der magen litt, virker det som.

    Og den varer i et halvt år.

    Hvis jeg kjøper vanlig ost, så spiser jeg kanskje en brøkdel av pakka, så går osten ut på dato.

    Men den laughing cow-osten, den holder til i juni.

    Så hvis jeg kjøper en sånn boks, så går jeg ikke tom for pålegg på et halvt år liksom.

    Så kan man ha brød i fryseren da.

    Og hvis man da har en brødrister, så går man aldri tom for brød eller pålegg omtrent.

    Det var ganske smart.

    Men men.

    Selv om jeg knuste den brødristeren jeg hadde her, med øks, i et raserianfall, som jeg hadde ifjor sommer vel.

    Men men.

    (Før jeg ble kødda med av myndighetene, så hadde jeg aldri raserianfall, men nå hender det at jeg får det noen ganger.

    Så sånn er det).

    Hva skulle jeg si.

    Jo, da jeg bodde i Oslo, så var jeg ofte nedfor og sånn, og bodde i en knøtt liten hybelleilighet, på St. Hanshaugen, i W. Thr. gt.

    Det var kjøkken og stue og soverom i ett.

    Så jeg var omtrent som en hamster der, kan man kanskje si.

    Så jeg gikk ofte og kjøpte mat og sånn da, for jeg ble rastløs av å sitte i den lille leiligheten.

    Så da gikk det mye penger til mat og godteri og snacks osv., da jeg bodde i Oslo.

    Men da var jeg også ofte sliten og stressa fra Rimi-jobbinga, så det kan være derfor at jeg fikk sånne godte-kick og spise-kick ganske ofte.

    Det er mulig.

    Her i Liverpool, så vil jeg tippe at jeg har ihvertfall et tre ganger så stort bur, med eget soverom, egen stue og eget kjøkken.

    Så jeg flyr ikke så ofte på veggene her.

    Så sånn er det.

    Det eneste som mangler er om jeg kanskje skulle hatt en hunn-hamster her og, så hadde det nesten blitt som å leve i frihet.

    Men det spørrs om jeg får lov til det av myndighetene.

    Vi får se.

    Men her, så bruker jeg altså ikke så mye penger på mat.

    Her kan jeg kanskje leve på et pund om dagen, mens i Oslo brukte jeg kanskje 100 kroner dagen.

    Så sånn er det.

    Men så er jo også prisene på mat mye lavere i England.

    Men jeg får se om jeg får orden på noe budsjett osv. igjen, for jeg skeier ut noen ganger her og.

    Men vi får se om jeg klarer å skjerpe meg.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Dem har forresten sånn ost i Norge og, kom jeg på nå.

    Men det er sånn med mange forskjellige smaker.

    Hva heter den osten igjen da.

    Mora mi pleide å kjøpe den, på 70-tallet.

    Hm.

    Hun var jo i England, som au-pair, på slutten av 60-tallet.

    Og det merka man.

    For hun spiste veldig mye engelske greier, egentlig.

    Alt var engelsk nesten.

    Appelsinmarmelade, te, engelsk konfekt-godteri, tja.

    Det var mer og, men jeg kommer ikke på alt men.

    Hva var det for noe mer hun pleide å spise da.

    Kaffe hadde hun visst fått dilla på etter farmora mi, på Sand.

    Så hun må ha bodd der en stund og.

    Hm.

    Det hadde vært artig å visst hvor i England det var, som muttern var au-pair, nå som jeg bor i Storbritannia selv.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 1999. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1999, var det vel, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    David Hjort, som jeg ble kjent med, da begge jobbet på Rimi Bjørndal, i 1997, var det vel.

    Han hadde da fått seg ny dame, Linn Korneliussen, fra Florø.

    Han pleide å dra på ferie til Florø, for der hadde han en kamerat, fra techno-miljøet, som jeg ikke husker navnet på.

    Han ville bare ha damer med smale romper, husker jeg David sa.

    Men men.

    Han hadde flytta til Florø, på noe tiltak, for å komme unna dop-miljøet, eller noe sånt.

    Men dem hadde visst festing og sånn der oppe og.

    Og en gang David kom tilbake fra Florø, så hadde han med seg ny dame, Linn.

    Jeg trengte noen til å jobbe i kassa på Rimi.

    På Rimi Nylænde.

    Fordi hun vi hadde der, en lyshåret jente, fra Lambertseter, som låseansvarlig Hilde, fra Nordstrand, som var sammen med en italiener vel, kjente.

    Hun slutta ganske med en gang.

    Så da stod vi uten kassa-medarbeider, på dagtid.

    Så da passa det bra, at dama til David, trengte jobb.

    Hun var litt treg, pga. noe lærevansker, eller noe sånt.

    Men det var stille på dagtid, og jeg og Stian, som var assistent, vi var bare glad at vi hadde noen som kunne sitte i kassa.

    Så hun fikk bare lov å sitte i tre kvarter, å telle kassa, det funka helt fint.

    Det er mulig hun bare fikk betalt for en halvtime, siden det var standard, ettersom jeg skjønte da, det er mulig.

    Men det funka i hvertfall.

    Untatt en gang, da hadde Linn på seg skaut, og en annen gang kåpe.

    På jobb, men hun tok av det ganske raskt vel.

    Men det var rimelig rart, husker jeg.

    Jeg chatta en del på nettet, på den tida her.

    På sol20ognoe, på web eller irc, eller hvor det var da.

    Jeg chatta en påske, da jobba på Rimi Bjørndal vel.

    Kanskje påsken 97.

    Noe sånt.

    Da chattet jeg med en dame som het Lella, eller noe, som nick, og det var også en kar som het Falbe, eller noe, som hang der.

    Jeg likte hun Lella, eller hva hun het, men jeg tror hun hadde type, og jeg var ikke så selvsikker, på den tida der, så det var vel sånn, at det å be ut damene, ikke var det første jeg spurte om.

    Men seinere, etter at jeg hadde litt mer hell med damer osv., og ble butikksjef osv., da fikk jeg litt bedre selvtillit igjen.

    Men jeg chatta også med søstra til hun Lella.

    Ei som het Urd.

    Og hun virka også veldig fin og ordentlig osv.

    Men hun var liksom så ordentlig, syntes jeg, at hun nesten for bra, for meg, å prøve å sjekke opp, for selvtilliten min, var ikke helt på høyden, etter 80 og 90-tallet, osv.

    Så jeg prøvde aldri å sjekke opp henne.

    Men hun var hyggelig å prate med.

    Hun jobba på Aftenpostens Kundeservice.

    Da jeg ble butikksjef, i 1998, så fikk jeg noe kredittkort, og billån osv., hos DNB.

    Og jeg fikk også høyere lønn.

    Og da moren min døde, i 1999, så fikk jeg også en del penger, i noe livsforsikring, som muttern visstnok hadde.

    Selv om jeg nok syntes da, at det hørtes litt rart ut, jeg hadde ikke forventet det, hun hadde jo problemer, og hadde ikke god råd, såvidt jeg visste.

    Og hvordan kan en som hadde kreft, som muttern, få livsforsikring?

    Det kan man nok lure på.

    Men jeg fikk dekket avis av Rimi, sånn var det nok.

    Så jeg ringte Aftenposten da, og bestillte abonnement av Aftenposten igjen, som jeg også hadde på Skansen Terrasse, som jeg og Glenn og søstra mi, og også Hildegunn og Rune, spleisa på.

    Men jeg avbestilte Aftenposten igjen, et par år senere.

    Fordi jeg fikk ikke tid å lese avisa så mye da, jeg hadde litt for mye å gjøre.

    Og jeg hadde da pc-en stående på stuebordet.

    For jeg fikk etterhvert bredbånd, og jeg satt foran pc-en så mye, så jeg flytta den like godt til stuebordet.

    Og for de som har lest Aftenposten, før det ble tabloidformat, ettersom jeg mener å ha fått med meg fra Norge.

    De vet at den avisa, den tar mye plass, å lese.

    Så jeg fikk nesten ikke plass til avisa, på stuebordet, ved siden av pc-en.

    Så jeg droppa den avisa, jeg leste jo alle nettavisene uansett.

    Men da var det en ung dame som ringte fra Aftenposten, og spurte hvorfor jeg slutta å abonnere.

    Jeg sa det her da, med at avisa tok for stor plass, jeg hadde nesten ikke plass til avisa på stuebordet.

    Men om dem fikk for mange sånne klager, eller hva det var.

    For nå er vel den avisa tabloid, eller ihvertfall noen av utgavene.

    Men egentlig så var det heller ikke så mye å lese i den avisa, skal jeg være ærlig.

    Hvis det ikke var annonser og sånn, som man var på utkikk etter da.

    Da var det sikkert greit å ha den avisa.

    Men hun dama som ringte, hun var så vennlig.

    Og det var nesten aldri damene i Oslo, som jeg kan huske, av en eller annen anledning.

    Untatt de utenlandske, som jeg jobba med på Rimi osv., de pleide å ikke å være så kalde, ofte, som mange av Oslo-damene, fikk jeg inntrykk av.

    Men det er mulig at jeg bodde i feil bydel.

    På St. Hanshaugen, ble jeg jo aldri kjent med noen.

    Men da jeg bodde på Abildsø, ti år før, da ble jeg jo kjent med folk.

    Men på byen ble jeg sjelden kjent med folk, må jeg vel si.

    Men kanskje hun som ringte hadde prata med hun Urd, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var noe med stemmen hennes, at hun var ganske interessert osv., i hvorfor jeg ikke ville abonnere på avisa lengre.

    Men hva det egentlig var, det vet jeg ikke.

    Men noe var det kanskje.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog