johncons

Stikkord: Stein Erik Hagen

  • Min Bok 5 – Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.

    Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).

    Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

    Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.

    Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.

    Dette ble liksom bare feid under teppet, da.

    Av driftsdirektør Rune Hestenes.

    (Må jeg vel si).

    Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.

    Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.

    Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.

    Nemlig Sølvi Berget.

    Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).

    (Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.

    De diskuterte seg i mellom, om jeg var ‘som Anne-Katrine’.

    Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).

    (Noe sånt).

    Hva han nå mente med det).

    Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.

    Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For å prøve å forklare, da).

    Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).

    Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.

    Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).

    For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.

    Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.

    Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.

    Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.

    (På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).

    Som et slags plaster på såret, kanskje.

    Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.

    Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Noe sånt).

    Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).

    (For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.

    I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.

    For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).

    Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.

    På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da

    Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.

    Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.

    For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.

    (Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).

    Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å ‘babla’ om, da.

    Det ble det ikke noe ut av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Ble mislykket.

    Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.

    Med selvrespekten min i behold liksom, da.

    Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.

    Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).

    Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.

    Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).

    Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    At: ‘Nå skulle det jo liksom bli så bra her’, (eller noe sånt).

    (Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.

    Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.

    Hvem vet).

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.

    Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.

    Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.

    (Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).

    Og jeg fikk flytta det enorme, ‘kommunist-fargede’ smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store ‘felles-lageret’, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk ordna opp i ting, som var ‘harry’ der, da.

    Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.

    Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.

    (Selv om han håndverkeren som dukka opp.

    Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).

    Så det ble bare sendt ‘tullinger’ nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.

    Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.

    Så det var ikke som i Oslo, liksom.

    For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).

    Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).

    For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.

    (Ved fryserne osv., da).

    For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.

    Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.

    For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).

    Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.

    For når betjeningen stod og rydda hyller.

    Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.

    (Som kom med handlevogna si, da).

    Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.

    Hvis jeg skal være helt ærlig.

    (Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).

    Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.

    Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.

    Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.

    Og mye mer da.

    Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.

    Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).

    Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).

    Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.

    At Rimi ville ha medarbeider som ‘tenkte selv og tok ansvar’, da.

    Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.

    Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.

    (Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).

    Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.

    Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.

    (Noe sånt).

    Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.

    (Må jeg vel innrømme).

    Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.

    Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.

    Det veit jeg ikke.

    Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.

    Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

    Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

    Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

    Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

    Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

    Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

    Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

    Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

    (Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

    Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

    (Som var litt bulka fra før, da.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

    Men at jeg skulle ta en kikk.

    Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

    Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

    For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

    Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

    Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

    Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

    Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

    Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

    Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

    Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

    Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

    Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

    For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

    Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

    Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

    (Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

    Og Storebrand på Sierra-en.

    Noe sånt).

    Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

    Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

    Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

    Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

    Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

    Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

    (Noe sånt).

    Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

    (Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

    Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

    Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

    For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

    Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

    Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

    (Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

    Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

    Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

    Gratis, da.

    (Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

    Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

    Det er mulig).

    Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

    Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

    Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

    For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

    (Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

    Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

    Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

    Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

    Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

    En gang i 1999, vel.

    (Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

    Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

    At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

    Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

    Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

    Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

    Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

    Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

    Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

    Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

    Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

    (I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

    Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

    Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

    For å spare bensin-utgifter, vel.

    Og han Alex satt vel i baksetet.

    (Eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

    Og med avtagbart quartz-panel, osv.

    Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

    Så jeg kjøpte det, da.

    Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

    En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

    Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

    Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

    For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

    Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

    Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

    Og at det var kult, da.

    Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

    (Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

    Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

    Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

    (Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

    Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

    (Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

    For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

    Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

    Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

    Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

    Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

    Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

    Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

    At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

    Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

    For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

    (Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

    Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

    For å få med all søpla.

    Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

    Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

    Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

    Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

    Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

    For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

    Etter en slitsom dag på jobben.

    Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

    For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

    Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

    Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

    Det ble bare sånn, liksom,

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

    Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

    Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

    Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

    (Noe sånt).

    Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

    David Hjort og meg.

    Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

    Oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

    Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

    Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

    Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

    Jeg var glad i kinaputter jeg og.

    Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

    Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

    (Kan man kanskje si).

    Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

    Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

    I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

    Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

    Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

    Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

    Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

    Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

    (Må man vel kanskje si).

    At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

    For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn.

    At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

    Så ringte politiet meg.

    Fra politihuset på Grønland, vel.

    Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

    Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

    (I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

    Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

    Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

    Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

    For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

    Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

    Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

    (Hvis det var det, som politiet mente).

    Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

    Og lagt denne saken bak meg, liksom.

    Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

    Tenkte nå jeg da.

    (Under den her telefonsamtalen, da).

    Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

    Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

    (Må det vel ha vært).

    For å hente og levere julegaver, vel.

    (For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

    Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

    Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

    Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

    Ganske seint, på lille julaften, vel.

    Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

    For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

    Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

    Og det var litt mørkt, da.

    Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

    Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

    Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

    Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

    Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

    (Jula 1998, da).

    Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

    Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

    I en slags standard-klasse vel.

    Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

    Når det gjelder størrelse på bilen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Det her er hu butikksjefdama, på Rimi Ryen, som Jon Bekkevoll, Jan Graarud og Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, ikke likte. Morten Jenker er også med i Min Bok 4, mm.

    rimi ikke liker dame

    http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1988%5CF%5C0095059918-1-WSG-1-559-0.htm

    PS.

    Hu er visst dau nå:

    er visst dau

    PS 2.

    Det var forresten hu Kirsten Sørhagen, som Rimi-Hagen hadde jobba sammen med, og som hadde vært med siden starten, i Rimi.

    Som han fortalte om, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

    Han nevnte navnet hennes mange ganger, mens han holdt en tale for alle Rimi-butikksjefene i Oslo-området, (eller noe sånt), da.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod oppreist, under hele talen, til Rimi-Hagen, (husker jeg).

    Og da Rimi-Hagen sa at hu Kirsten Sørhagen hadde jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, (eller noe sånt).

    Så svarte Jon Bekkevoll, tørt ut i lufta, (husker jeg), at: ‘Hu gjør ikke det nå lenger’, (eller noe sånt).

    Så det var tydelig at det var noen slags fronter her da, (vil jeg si).

    Og at Rimi-Hagen nok var på den ene sida.

    Og at regionsjef Jon Bekkevoll nok var på den andre sida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

    Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

    Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

    (Noe sånt).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

    Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

    Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

    Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

    Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

    Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Alle kassadamene jobba bra, liksom.

    Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

    For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

    (For selv om Therese Gulliksen var russ.

    Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

    Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

    Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

    Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

    For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Og karrieren min, i Rimi.

    Skulle gå i vasken da, liksom.

    Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

    Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

    For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

    (På Oslo City der).

    Så jeg var litt skeptisk til han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

    Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

    For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

    (På den her tida, ihvertfall).

    Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

    Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

    (Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

    Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

    En buss som tok cirka en halvtime, vel.

    Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

    Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

    Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

    Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

    Som jeg liksom måtte leve med, da.

    Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

    For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

    Selv om jeg bare var assistent der.

    Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

    Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

    Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

    Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

    Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

    Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

    Og som ikke hadde fått noe før, da.

    (Noe sånt).

    For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

    (Som assistent der, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

    For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

    Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

    Som var heltidsansatt, da.

    Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

    Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde da.

    (Dagen etter, eller noe).

    Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

    Etter jobben.

    For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

    For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

    Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

    Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

    (Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

    Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

    Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

    Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

    Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

    Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

    Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

    Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

    (For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

    Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

    På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

    Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

    Så jeg bare gikk ut igjen, da.

    For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

    Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

    Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

    Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

    For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

    Det veit jeg ikke.

    Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

    (For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

    Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

    For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

    Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

    Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

    Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

    Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

    Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

    Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

    Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

    Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

    Om hu hadde lyst til å prøve internett.

    (Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

    Og det hadde hu lyst til, da.

    Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vel hjemme hos meg.

    Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

    Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

    (For den chatten pleide å være litt treig, da.

    På den her tida, ihvertfall).

    Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama og jeg.

    Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

    Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

    Jeg husker ikke om vi klinte.

    Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

    (Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

    Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

    Som var kobla til stereoanlegget, da.

    Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

    (Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at det gikk for meg.

    Så var jeg så varm, (husker jeg).

    At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

    Som stod halvåpen vel.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

    Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

    For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

    For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

    For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

    Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

    For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

    Så da følte jeg meg litt dum, da.

    Eller, hu Bærumsdama.

    Hu var kanskje litt umoden, da.

    Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så an den brannen litt.

    Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

    Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

    For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

    Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

    Men det var vel heller motsatt.

    At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

    Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

    For hu Bærumsdama, da.

    Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

    Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

    Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

    Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

    For det stod en brannbil og sperra der, da.

    Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

    (Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

    Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

    Noe hu vel gjorde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

    Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

    (Det tror jeg ikke, ihvertfall).

    For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

    Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

    På house-party-er, osv.

    For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

    Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

    For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

    (Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

    Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

    Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

    Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

    Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

    Og bort Josefines gate.

    Og videre fra Bislett stadion der.

    Og til St. Hanshaugen.

    Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

    Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

    Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

    Uten å bevege seg, da.

    Og da kjeda jeg meg litt, da.

    Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

    Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

    Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

    Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

    På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

    Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

    Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

    Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

    (Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

    I en time ihvertfall vel.

    (Noe sånt).

    Men så begynte hu å klage, da.

    For hu begynte å få dårlig tid, da.

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

    Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

    Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

    Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

    For de indre kjønnsleppene hennes.

    De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

    Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

    Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

    Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

    Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

    Nesten som vi hadde i militæret, da.

    Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

    Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

    (Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

    Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

    Men hu ringte meg et par ganger, da.

    Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

    Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

    Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

    For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

    Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

    I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

    Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

    Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

    Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

    Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

    Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

    Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

    Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

    Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

    Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

    Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

    Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

    Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

    Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

    (Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

    Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

    Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

    Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

    Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

    Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

    Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

    Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

    Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

    En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

    Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

    For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

    Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker litt mer fra båtturen.

    Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

    Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

    Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

    Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

    Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

    På den her båtturen, da.

    Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

    Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

    Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

    Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

    Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

    For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

    Hvis hu ble stressa og sånn, da.

    Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

    At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

    (For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

    Noe sånt).

    Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

    Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

    For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

    (For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

    Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

    Og det gjorde jeg, da.

    Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

    For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

    Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

    Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

    Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

    At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

    Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

    Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

    Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

    På grunn av ditt eller datt, da.

    Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

    Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

    Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

    Men da fikk vi bare avspasering, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

    Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

    (Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

    Å synge på en sang(!), da.

    Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

    Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

    Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

    Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

    Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

    En gang som jeg jobba der, som leder, da.

    (Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

    Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

    Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

    (For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og så på Rimi Munkelia.

    Og så på Rimi Bjørndal, vel).

    Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

    Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

    At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

    (Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

    På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

    For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

    Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

    Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

    Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

    Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

    For alt var liksom i orden, da.

    Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

    Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

    Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

    (Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

    Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

    Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men lille julaften 1996.

    Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

    Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

    For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

    (Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

    For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

    Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

    Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

    Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

    Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

    Og overføringsskjema ble skrevet, da.

    Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

    Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

    Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

    Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

    Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

    Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

    Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

    Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

    Men det hadde hu ikke gjort, da.

    Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

    Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

    (Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

    Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

    Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

    Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

    (For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

    Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    For det ville blitt så flaut for meg.

    Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

    For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

    Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

    For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

    De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

    Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

    For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

    Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

    Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

    Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

    Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

    Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    (Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

    Da hu hadde bedt meg om råd, da).

    Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

    At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

    Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

    For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

    Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

    For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

    Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

    Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

    Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

    Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

    Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

    Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

    Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

    Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

    Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

    Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

    På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

    Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

    (På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

    Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

    Så klikka hu da, (må man vel si).

    For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

    Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

    Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

    Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

    Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

    (For jeg er b-menneske, da.

    Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

    Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

    Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

    Og heiv meg inn i dusjen.

    Og barberte meg og pussa tenna.

    Og så kjørte jeg til jobben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

    (Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

    Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

    Så når jeg fikk alle seinvaktene.

    Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

    (Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

    For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

    Som regel på slaget, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da var det sånn, på mandagene.

    At jeg kom på jobb klokka 13, da.

    Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

    Som kan være ganske omstendelig.

    (Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

    Og da husker jeg det.

    At når jeg dreiv på med det.

    Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

    Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

    Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

    For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

    Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

    Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

    Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg lurte vel kanskje på det.

    Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

    Var det, at han var alkoholiker.

    Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

    (Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

    Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne ‘alkis-bomber’, som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

    Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

    Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

    Så sa de bare ‘se på Kristian’.

    For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

    Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

    Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

    Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

    (For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

    Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

    Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

    Siden jeg var tippekommisjonær, da.

    Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

    At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

    Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

    (Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

    I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

    (På fjellet, eller noe sånt, vel).

    Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

    For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

    (Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

    For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

    Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var ‘harry’.

    Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

    Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

    Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

    For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt ‘hei’, til Rimi-Hagen da.

    Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

    Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

    For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

    Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

    Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var ‘homo’.

    Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

    For jeg var så mye på irc og sånn, da.

    Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

    (Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

    Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

    For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

    Med unntak av humorprogrammet, ‘Åpen Post’, som jeg var ‘fan’ av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nå var det plutselig veldig mange som søkte på om Rimi-Hagen er homo. Men men.

    veldig mange søker hagen homo

  • Noen søker på ‘stein erik hagen bilderberg’, på Google. Det var spesielt. Hm

    adb consult hagen bilderberg

  • Jeg sendte en e-post til Canica





    Gmail – Rimi Gullårer/Fwd: Reminder/Fwd: Course-certifiactes, etc



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Rimi Gullårer/Fwd: Reminder/Fwd: Course-certifiactes, etc


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Mon, Aug 20, 2012 at 6:10 AM

    To:
    post@canica.no

    Hei,

    jeg prøver igjen.
    Det gjelder en Rimi Gullårer-konkurranse, som jeg vant, som butikksjef, Rimi Langhus, i 2001.
    Jeg fikk et brev, fra Stein Erik Hagen.

    Et gratulasjonsbrev, hvor det stod at jeg var en god leder og var hardtarbeidende.

    Brevet var det slitt høl i, så jeg viste det ikke til så mange.
    Og jeg måtte rømme til England, fra et mordforsøk, på Løvås gård i Kvelde, i 2005, og brevet fikk jeg ikke med meg.

    Har prøvd å kontakte ICA og Ahold, for å høre om de har en kopi av dette brevet, men de klarer visst ikke å hjelpe meg.
    Har Canica en kopi av dette brevet som dere kan sende meg, lurte jeg.

    Har skrevet en del om at jeg vant den konkurransen, på blogg osv., så hadde vært artig å kunne dokumentere dette, mener jeg.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: Fri, Aug 3, 2012 at 5:57 AM
    Subject: Reminder/Fwd: Course-certifiactes, etc

    To: humanresources@ahold.com

    Hi,

    I can't see that I've recieved a reply to this e-mail, so I'm trying to send a reminder about this.

    Hope this is alright!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: Sun, Jul 8, 2012 at 9:04 PM
    Subject: Course-certifiactes, etc
    To: humanresources@ahold.com

    Hi,

    I worked in Rimi, (in Norway), which is owned by ICA, which is owned by Ahold, from 1992 to 2004.

    I've tried to get ICA in Oslo to send me my course-certificates etc., but they say they can't find them.

    I also won a prestigious competition for shop managers, called 'Rimi Gullårer', as a shop manager, on Rimi Langhus, in 2001.
    But ICA doesn't want to send me documentation about this.

    I got a letter from Rimi-founder Stein Erik Hagen, when I won that competition.
    But he doesn't reply, when I e-mail him.
    The original letter is on a farm, in Kvelde, in Norway, owned by some relatives, where someone tried to murder me, in 2005.

    I then ran to the UK.

    The Police in Norway don't want to investigate, and all my important files, I can't get sent, here to the UK.

    Something is wrong.
    Can you please help me?

    Can you get ICA to send me my documents since I need them, on job-interviews etc., here in the UK.

    Thanks in advance for any help!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog



  • Noen i Amerika søker på ‘stein erik hagen homofil’, på Google. Det var spesielt. Hm

    amerika hagen homo